Kapittel 14

Hva uttrykket ’pine i ildsjøen’ betyr

HVORDAN ville du reagere hvis du nå, etter at du har fått kjennskap til at de døde er i en ubevisst tilstand, fant et skriftsted som omtalte et pinested? Ville du da trekke den slutning at du kunne ignorere alle de andre skriftstedene og fastholde den oppfatning at det likevel er mulig at menneskene fortsetter en bevisst tilværelse etter døden? Eller ville du nøye undersøke sammenhengen for å finne ut hva dette skriftstedet egentlig betyr, og hvordan det kan bringes i harmoni med det Bibelen ellers sier?

Grunnen til at vi skal drøfte dette, er at Bibelens siste bok, Åpenbaringen, taler om ’pine’ i en ’ildsjø’. I Åpenbaringen 20: 10 står det: «Djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var, og de skal pines dag og natt i all evighet.» — Se også Åpenbaringen 19: 20.

Hvordan pines de som blir kastet i «sjøen med ild og svovel»? På grunn av den måten Åpenbaringsboken er skrevet på, bør vi ikke være for snar til å ta dette uttrykket bokstavelig. De innledende ord i denne boken lyder slik: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes.» — Åpenbaringen 1: 1.

Det blir her sagt at denne åpenbaring ble kunngjort «i tegn». Hvordan forholder det seg da med uttrykkene  «sjøen med ild og svovel» og «pines»? Skal de tas bokstavelig, eller er også denne ildsjøen og pinen «tegn» eller symboler?

En opplysning om hva som blir kastet i ildsjøen i tillegg til Djevelen, «dyret» og den «falske profet», kaster lys over dette spørsmålet. Legg merke til det som står i Åpenbaringen 20: 14, 15: «Døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.»

Kan døden og dødsriket bli kastet i en bokstavelig ildsjø? Naturligvis ikke, for de er ikke gjenstander, dyr eller mennesker. Døden er en tilstand. Hvordan kan den da bli kastet i en bokstavelig ildsjø? Og dødsriket er jo menneskehetens felles grav. Hva slags sjø kunne romme den?

Åpenbaringen 20: 14, 15 sier dessuten ikke at ildsjøen skal oppfattes bokstavelig. Vi leser tvert imot at «ildsjøen» er et tegn eller symbol på den «annen død». Det samme blir påpekt i Åpenbaringen 21: 8: «Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.»

Når ildsjøen er et symbol på den annen død, må det at døden og dødsriket blir kastet i den, bare være et symbol på at de blir tilintetgjort for evig. Dette er i harmoni med den bibelske uttalelsen: «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» (1 Korintierne 15: 26) Og når dødsriket, menneskehetens felles grav, blir tømt og ’døden ikke skal være mer’, må det bety at dødsriket opphører å være til. — Åpenbaringen 20: 13; 21: 4.

EN SYMBOLSK PINE

Hva er så den ’pine’ som ugudelige mennesker og andre lider når de blir kastet i ildsjøen? Når de ikke har  noen bevisst tilværelse, kan de ikke lide en bokstavelig pine, kan de vel? Og det er ikke noe i Bibelen som viser at de kommer til å ha en bevisst tilværelse. Hvorfor taler da Bibelen om evig pine i «sjøen med ild og svovel»?

Ettersom «ildsjøen» er symbolsk, må den pine som blir forbundet med den, også være symbolsk eller billedlig. Dette kan vi bedre forstå når vi tenker over hva Bibelen sier om de ting som blir kastet i «ildsjøen». Vi bør merke oss at det er den «annen død» som blir symbolsk framstilt ved «ildsjøen». Den adamittiske død, det vil si den død som alle mennesker har arvet fra Adam og Eva, blir aldri satt i forbindelse med noe så fryktelig, selv om døden er «den lønn som synden gir». — Romerne 6: 23.

Den tilstand de som dør på grunn av nedarvet synd, befinner seg i, blir sammenlignet med en søvn. Jesus Kristus sa for eksempel om Lasarus, som hadde vært død i deler av fire dager: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.» (Johannes 11: 11) Senere sov også Jesus dødens søvn i deler av tre dager. «Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.» (1 Korintierne 15: 20) Døden er som en søvn, for den ender med en oppvåkning.

Men de som lider den «annen død», har ikke den trøst som oppstandelseshåpet gir. Deres død er ikke en søvn. De våkner aldri opp fra tilintetgjørelsen i den annen død. Ettersom de ikke kommer ut av denne håpløse tilstand, ’pines de i all evighet’ i den forstand at de for evig blir forhindret fra å ha noen bevisst tilværelse eller ha del i noen virksomhet. At deres frihetsberøvelse i den «annen død» kan sammenlignes med den tortur det er å være innesperret i et fengsel, er noe Jesus viser i lignelsen om den ubarmhjertige  medtjener. Jesus fortalte hva som ble gjort med denne utakknemlige tjener: «Og hans herre ble vred, og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig.» (Matteus 18: 34) «Ungdomsoversettelsen» viser hvem disse pinerne var, for den sier: «I sin harme ga han tjeneren over til harde fangevoktere — helt til han hadde betalt all sin gjeld.»

Den kjensgjerning at «ildsjøen» er et symbol på den «annen død», gjør det utelukket at den kan være et sted hvor noen er ved bevissthet og pines. Bibelen antyder ikke et eneste sted at de døde kan være ved bevissthet og pines, men den viser at de døde ikke føler noe som helst. Om de døde som er i menneskehetens felles grav, sier den: «Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette. Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. Liten og stor er der like, og trellen er fri for sin herre.» — Job 3: 17—19.

Akkurat som den død menneskene i sin alminnelighet fortsatt er underlagt, gjør slutt på all følelse, gjør også den «annen død» det. Men det er ikke mulig for dem som blir straffet med den «annen død», å få tilgivelse for sine synder eller bli gjenløst. Denne daddelverdige tilstand er deres lodd for evig. Det er som om minnet om dem er råttent. — Esaias 66: 24; Ordspråkene 10: 7.

Men også før de ugudelige blir fullstendig tilintetgjort i den «annen død», blir de pint. Dette blir på en symbolsk måte omtalt i Åpenbaringen 14: 9—11: «Dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne, og røyken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke.» Med hvilke midler  pines de som tilber «dyret» og dets «bilde»? Det som blir sagt like etter dette i Åpenbaringen, hjelper oss til å finne svaret: «Her er det bruk for utholdenheten hos de hellige, de som holder fast ved Guds bud og troen på Jesus.» — Åpenbaringen 14: 12, UO.

Det ville ikke være nødvendig for de hellige å legge utholdenhet for dagen hvis de som tilber «dyret» og dets «bilde», var innesperret på et bokstavelig pinested. Disse falske tilbedere ville da ikke ha hatt noen makt til å skade Guds trofaste tjenere. Men så lenge de er i live og har friheten, kan de begå hatefulle, ondsinnete handlinger mot de «hellige».

Det at de «hellige» blir brakt inn i bildet, viser at de blir brukt ved piningen av de ugudelige. Hvordan? Jo, de forkynner et budskap som går ut på at de som tilber «dyret» og dets «bilde», skal tilintetgjøres for evig. Dette budskapet piner disse falske tilbederne, og det gir dem ikke hvile dag eller natt. Av den grunn forsøker de å gjøre alt som står i deres makt for å bringe Guds tjenere til taushet. Den forfølgelse de iverksetter, krever at de «hellige» viser utholdenhet. Når de som tilber «dyret» og dets «bilde», til slutt blir tilintetgjort som med «ild og svovel», vil beviset for at denne tilintetgjørelsen har funnet sted, i likhet med røyk stige opp i all evighet.

Et eksempel som viser hvor fullstendig denne tilintetgjørelsen vil være, er det som skjedde med byene Sodoma og Gomorra. Disippelen Judas skrev: «Sodoma og Gomorra og byene deromkring . . . ligger for våre øyne som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.» (Judas 7) Den ilden som ødela disse byene, hadde sloknet lenge før Judas skrev sitt brev. Men det varige, ’evige’ bevis for ildens ødeleggende virkning var der fremdeles, for disse byene eksisterte ikke lenger.

 EVIG PINE HARMONERER IKKE MED GUDS PERSONLIGHET

At evig tilintetgjørelse, ikke evig pine, er den straff som blir tilmålt dem som fortsetter å følge en opprørsk handlemåte, er også i harmoni med det Gud åpenbarer om seg selv i sitt Ord, Bibelen. Jehova Gud har medfølelse med sine skapninger, både med mennesker og dyr.

Tenk over Guds lov om okser som ble brukt som trekkdyr: «Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker.» (5 Mosebok 25: 4) Denne loven gjenspeilte Guds medfølelse med dyr, som ikke er fornuftutstyrt. Oksen skulle ikke plages ved at den med makt ble hindret i å tilfredsstille sitt ønske om å spise noe av det kornet den tresket.

Den kjærlighet Gud har til menneskene, er langt større enn hans kjærlighet til dyrene. Som Jesus Kristus sa til sine disipler: «Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men endog hårene på eders hode er talt alle sammen; frykt ikke! I er mer enn mange spurver.» — Lukas 12: 6, 7.

Ville det da ikke være fullstendig inkonsekvent å hevde at den Gud som har slike ømme følelser, bokstavelig vil pine noen mennesker i all evighet? Hvem av oss ønsker vel å se at noen blir utsatt for den frykteligste tortur bare i en time? Er det ikke bare ondsinnete mennesker som finner glede i å se andre lide? Får ikke vår kjærlighet og vår rettferdighetssans oss til å bli opprørt når vi hører at en far mishandler barnet sitt nesten til døde fordi det har vært ulydig? Uansett hvor ulydig barnet har vært, kan vi umulig ha noen gode følelser for en slik far.

Den medfølende måten Gud har behandlet ufullkomne mennesker på, appellerer derimot til vår moralske sans. Den varmer oss om hjertet og får oss til å  føle oss nærere knyttet til vår Skaper. Tenk på det: Selv når noen fortjener å bli straffet, har ikke Gud behag i å fullbyrde straffen. Som profeten Jeremias sa med tanke på Guds dom som rammet det troløse Jerusalem: «Om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunnhet; for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.» — Klagesangene 3: 32, 33.

Når Jehova Gud ikke av hjertet plager eller bedrøver mennesker som fortjener å bli straffet, hvordan kunne han da i all evighet se på at de ugudelige lider de frykteligste kvaler? Og hvilken hensikt ville det tjene? Ifølge den ubibelske læren om evig pine i et brennende helvete, vil de som er kommet til helvete, ikke kunne forandre seg, selv om de ønsket å gjøre det, og de kan heller ikke bedre sin stilling. Guds Ord viser imidlertid tydelig og klart at alle som fortsetter i sin ugudelighet, skal bli straffet med fullstendig tilintetgjørelse, ikke med evig pine.

Når vi er klar over at Jehova er en kjærlig og rettferdig Gud, kan vi være forvisset om at han har en storslagen hensikt med dem som ønsker å tjene ham. La oss derfor med stor forventning undersøke Bibelen for å bli kjent med de kjærlige foranstaltninger han har truffet i den hensikt å utfri menneskene av trelldommen under sykdom og død.