Kapittel 20

Hvem vil få gagn av oppstandelsen?

DET er mange spørsmål som oppstår i forbindelse med de dødes oppstandelse. Hvem vil bli oppreist? Kommer barn til å oppstå? Skal både de rettferdige og de ugudelige få en oppstandelse? Vil de som var gift, bli forent med sin tidligere ektefelle?

Bibelen går ikke i detaljer når det gjelder oppstandelsen. Men den inneholder det fantastiske løfte at de døde skal bli oppreist til liv, og den inneholder nok opplysninger til at vi kan tro på dette løftet. Bør det at den ikke sier noe om enkelte spørsmål, få oss til å tvile på dette løftet?

Når vi har med våre medmennesker å gjøre, venter vi ikke å få rede på alle detaljer, gjør vi vel? Hvis du for eksempel fikk en innbydelse til et selskap, ville du ikke spørre den som kom med innbydelsen: ’Hvor skal alle disse menneskene sitte? Vil du kunne lage mat til så mange? Hvordan kan jeg være sikker på at du har nok spisebestikk og servise?’ Ville det ikke være en fornærmelse å stille slike spørsmål? Ingen kunne tenke seg å si til en vert: ’Først må du overbevise meg om at jeg kommer til å hygge meg.’ Når vi har fått innbydelsen og vet hvem vi har fått den av, bør vi kunne være forvisset om at alt vil gå bra.

Ingen ville sette pris på at noen forlangte at han skulle bevise riktigheten av enhver uttalelse han kom med. La oss si at en bekjent av oss fortalte om hvordan han reddet en som holdt på å drukne. Hvis den som  fortalte opplevelsen, var en venn vi respekterte, ville vi ikke be ham om å bevise at han virkelig utførte redningsdåden slik som han beskrev det. Hvis vi krevde det, ville det vise at vi ikke stolte på ham. Dette ville ikke være noe grunnlag som vi kunne bygge og bevare et vennskap på. Det er derfor innlysende at en som ikke vil godta Guds løfte om oppstandelsen før han har fått alle detaljer klarlagt, aldri vil bli betraktet som Guds venn. De som Gud betrakter som sine venner, er bare slike som viser tro, og som stoler på hans ord. (Hebreerne 11: 6) Han har skaffet til veie et solid grunnlag for troen, men han tvinger ikke folk til å tro ved å gi opplysninger om og bevise alle detaljer, slik at det faktisk ville være unødvendig å legge tro for dagen.

At det ikke blir gitt opplysninger om enkelte detaljer, utgjør således en prøve som vil vise hva slags hjertetilstand folk har. Det er noen som har høye tanker om seg selv og sine yndlingsidéer, og som følger en uavhengig handlemåte. De ønsker ikke være ansvarlig overfor noen. Hvis de skulle tro på oppstandelsen, ville de være nødt til å erkjenne at de måtte leve i samsvar med Guds vilje. Men det ønsker de ikke å gjøre. Når det ikke blir gitt noen opplysninger om visse omstendigheter i forbindelse med oppstandelsen, mener de at dette rettferdiggjør deres vantro. De er nokså lik de sadduseere som levde på den tid da Jesus utførte sin jordiske tjeneste. Sadduseerne trodde ikke på oppstandelsen, og de henviste til det de mente var et uløselig problem. De sa til Jesus:

«Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og oppreise sin bror avkom. Nå var det sju brødre; og den første tok seg en hustru og døde barnløs. Og den annen og den tredje tok henne, og likeså alle sju; de etterlot ikke barn, og døde. Til sist døde også kvinnen. Hvem iblant dem  skal nå få kvinnen til hustru i oppstandelsen? for alle sju har jo hatt henne til hustru.» — Lukas 20: 28—33.

Da Jesus Kristus besvarte sadduseernes spørsmål, avslørte han hvor urett deres tankegang var, og understreket hvor pålitelig løftet om oppstandelsen er. Han svarte:

«Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i oppstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; for de kan ikke mer dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er oppstandelsens barn. Men at de døde står opp, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.» — Lukas 20: 34—38.

HVORFOR DET IKKE BLIR GITT OPPSTANDELSENS BARN NOE LØFTE OM EKTESKAP

Noen blir kanskje foruroliget over at Jesus i sitt svar til sadduseerne sa at de som blir oppreist fra de døde, ikke kommer til å inngå ekteskap. Det kan til og med være at de mener oppstandelsen ikke er noe ønskverdig når de som blir oppreist, ikke kan inngå ekteskap, at den ikke vil bringe dem noen velsignelser.

Men når vi tenker over Jesu svar, gjør vi vel i å huske at vi er ufullkomne. Det vi liker, og det vi ikke liker, er for en stor del avhengig av hva vi er blitt vant til. Det er derfor ingen som kan være sikker på at han ikke vil synes om de foranstaltninger Gud kommer til å treffe for de oppstandne i framtiden. Det blir dessuten ikke gitt opplysninger om alle detaljer. Dette er i virkeligheten et uttrykk for Guds godhet. Som ufullkomne mennesker kan vi i første omgang reagere negativt på noe som i virkeligheten vil kunne gjøre livet gledefylt når vi blir fullkomne. Det kan være at vi nå ikke ville kunne  ta imot slike opplysninger. Kristus Jesus var oppmerksom på dette og tok hensyn til ufullkomne menneskers begrensninger, slik det framgår av det han sa til sine disipler ved en anledning: «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» — Johannes 16: 12.

De som får en oppstandelse til udødelig, åndelig liv i himmelen, har ingen idé om hvordan livet der vil arte seg. De kan ikke sammenligne det med noe de kjenner til fra jorden. Deres legemer kommer til å bli fullstendig annerledes. Kjønnsforskjellen mellom menn og kvinner vil for dem være noe som hører fortiden til. De som blir oppreist til åndelig liv i himmelen, kan ikke gifte seg med hverandre, for de utgjør alle Kristi «brud».

Men hva med dem som blir oppreist til liv på jorden? Kommer de til å bli gjenforent med sin tidligere ektefelle? Det er ikke noe i Bibelen som antyder at de skal bli det. Bibelen viser avgjort at døden oppløser ekteskapet. Romerne 7: 2, 3 sier: «Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; . . . men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.»

Hvis noen velger å gifte seg på nytt nå, trenger han derfor ikke å bekymre seg for hvordan dette vil berøre hans tidligere ektefelle når denne en gang i framtiden blir oppreist fra de døde. Hvis han ikke er i stand til å leve enslig, trenger han ikke å bestrebe seg på å bevare sin enslige stand i håp om å bli gjenforent i ekteskap med sin tidligere ektefelle når oppstandelsen finner sted. Gud viser derfor i virkeligheten godhet når han ikke krever at det tidligere ekteskapet på nytt skal tre i kraft på den tid da de døde blir oppreist, slik som sadduseerne feilaktig resonnerte.

Selv om vi ikke vet hvor på jorden de oppstandne  kommer til å bo, eller hvem de skal bo sammen med, kan vi være forvisset om at den ordning som blir innført, vil bidra til at de blir lykkelige. Guds gaver, oppstandelsen innbefattet, vil fullt ut tilfredsstille lydige menneskers ønsker og behov. Hans gaver er fullkomne. (Jakob 1: 17) De gode gaver vi allerede har fått som et uttrykk for hans kjærlighet, gjør oss overbevist om det.

BARN OG ANDRE SOM SKAL BLI OPPREIST

Hva med barn som dør? Vil også de vende tilbake til livet når rettferdigheten rår her på jorden? Kjærlige foreldre ønsker naturligvis at de barn som de måtte ha mistet, skal gjøre det. Og de kan med rette ha et slikt håp.

Blant dem som ifølge Bibelens beretning ble oppreist fra de døde, var noen barn. Jairus’ datter, som bodde i Galilea, var omkring 12 år gammel; Jesus brakte henne tilbake til livet. (Lukas 8: 42, 54, 55) De guttene som ble oppreist fra de døde av profetene Elias og Elisa, kan ha vært eldre eller yngre enn henne. (1 Kongebok 17: 20—23; 2 Kongebok 4: 32—37) Kan vi ikke i betraktning av at disse barna ble oppreist i fortiden, med rette vente at det vil finne sted en oppstandelse av barn i omfattende målestokk når Jesus utøver sitt herredømme som konge? Jo, det kan vi! Vi kan være sikker på at uansett hva Jehova Gud har til hensikt å gjøre i denne forbindelse, vil det være vist og rettferdig og et uttrykk for kjærlighet til alle som blir berørt av det.

Bibelen viser at det store flertall av menneskene — menn, kvinner og barn — kommer til å bli oppreist fra de døde. Apostelen Paulus bekreftet dette da han holdt sin forsvarstale for landshøvdingen Feliks: «[Jeg] har det håp til Gud . . . at en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Apostlenes gjerninger  24: 15) De «rettferdige» er de som hadde Guds gunst da de levde. De «urettferdige» er alle de andre. Men betyr dette at alle døde kommer til å få en oppstandelse? Nei, det betyr ikke det.

DE SOM IKKE FÅR EN OPPSTANDELSE

Enkelte er ifølge Guds dom uverdige til å få en oppstandelse. Med tanke på dem som i vår tid nekter å underkaste seg Kristi herredømme og unnlater å gjøre godt mot hans «brødre» på jorden, sier Bibelen: «Disse skal gå bort til evig straff [avskjærelse, NW].» (Matteus 25: 46, UO) De vil bli avskåret fra livet for evig når Jesus Kristus og hans engler i den nær forestående «store trengsel» tilintetgjør alle motstandere av hans rettferdige styre.

Hvis noen av dem som er blitt kalt til det himmelske rike, viser seg å være troløse mot Gud, «da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige». — Hebreerne 10: 26, 27.

Det tales også om klasser av mennesker som er blitt evig tilintetgjort. Jesus Kristus viste at de fariseere og andre religiøse ledere på hans tid som ikke angret, som klasse betraktet hadde syndet mot den hellige ånd. Han sa om denne synd: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» (Matteus 12: 31, 32) Ettersom det ikke er tilgivelse for denne synd, vil alle som fornekter tydelige tilkjennegivelser av Guds ånd, måtte lide straffen for denne utilgivelige synd ved å forbli i døden for evig.

Når vi ser bort fra dem som Bibelen spesielt sier  har gått til grunne for evig, vil vi ikke kunne si at bestemte personer ikke kommer til å bli oppreist fra de døde. Men det at noen ikke kommer til å bli oppreist, bør tjene som en advarsel for oss og få oss til å unngå å følge en handlemåte som fører til at vi pådrar oss Guds mishag.

DOMMENS OPPSTANDELSE

At Gud vil oppreise det store flertall av de mennesker som har levd, er virkelig et utslag av ufortjent godhet fra hans side. Det er ikke noe han er forpliktet til å gjøre, men hans kjærlighet og hans medfølelse med menneskene tilskyndte ham til å legge et grunnlag for oppstandelsen ved å tilveiebringe en løsepenge. (Johannes 3: 16) Det er derfor vanskelig å forstå at noen mennesker ikke vil sette pris på at de er blitt oppreist fra de døde og har fått utsikter til å oppnå evig liv. Men det kommer til å være noen som ikke vil framelske en ubrytelig lojalitet overfor Jehova Gud. De vil derfor gå glipp av de evige velsignelser som oppstandelsen vil medføre.

Jesus Kristus henledet oppmerksomheten på dette da han talte om «dommens oppstandelse» og satte den opp som en kontrast til «livets oppstandelse». (Johannes 5: 29) Det at liv her blir framholdt som en motsetning til dom, viser at det dreier seg om en ugunstig dom. Hva består denne ugunstige dom i?

For å forstå det må vi ha klart for oss at situasjonen for dem som blir oppreist til jordisk liv, er annerledes enn for dem som blir oppreist til himmelsk liv. Bibelen sier om dem som får del i den «første oppstandelse»: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt.» (Åpenbaringen 20: 6) De 144 000 Kristi medarvinger, som blir oppreist til udødelig liv i himmelen, kan ikke  dø. Deres lojalitet overfor Gud er så ubrytelig at han kan gi dem udødelig liv. Men det er ikke tilfelle med alle dem som blir oppreist til liv på jorden. Noen av dem kommer til å bli illojale mot Gud. Den ugunstige dom som blir avsagt over dem på grunn av deres troløshet, vil være den «annen død», en død som det ikke vil være mulig å komme tilbake fra.

Men hvordan kan noen begynne å følge en handlemåte som fører til at han får en ugunstig dom, når han er blitt gjenstand for den store gunst å bli oppreist fra de døde?

Vi vil lettere forstå det hvis vi undersøker spørsmålet i lys av det Jesus sa om mennesker som skulle bli oppreist. Da han talte til sine vantro landsmenn, sa han:

«Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas. Dronningen fra Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo.» — Matteus 12: 41, 42; Lukas 11: 31, 32.

Med tanke på en by som hårdnakket nektet å lytte til sannhetsbudskapet, sa Jesus:

«Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.» — Matteus 10: 15; se også Matteus 11: 21—24.

Hvordan vil det gå Sodoma og Gomorra tåleligere på dommens dag? Hvordan vil «dronningen fra Syden» og de ninivittene som ga akt på Jonas’ forkynnelse, fordømme den slekt eller generasjon av jøder som levde på Jesu tid?

Dette vil ha å gjøre med den måten de oppstandne reagerer på når de får hjelp under det styre som blir utøvd av Jesus Kristus og hans 144 000 medkonger og medprester. Den perioden da de regjerer, vil være en «dommens dag», for den vil gi alle mennesker anledning til å vise hvorvidt de ønsker å underkaste seg  Guds ordning. Det vil ikke bli lett å gjøre dette for dem som er lik de vantro innbyggerne i de byene som var vitne til Jesu Kristi kraftige gjerninger.

Det kommer til å bli vanskelig for dem ydmykt å erkjenne at de tok feil da de forkastet Jesus som Messias, og å anerkjenne ham som sin Konge. På grunn av deres stolthet og gjenstridighet vil det være vanskeligere for dem å underordne seg under ham enn for Sodomas og Gomorras innbyggere, som riktignok var syndige, men som aldri hadde forkastet slike store muligheter som dem som var åpne for de jøder som var vitne til Jesu Kristi gjerninger. Det at de oppstandne ninivitter og dronningen av Saba reagerer på en bedre måte, vil tjene som en irettesettelse av den oppstandne generasjon av jøder som levde på den tid da Jesus utførte sin jordiske tjeneste. Det vil være mye lettere for disse ninivittene og deres likesinnete å godta det styre som blir utøvd av en de aldri har hatt noen fordommer mot.

De som med overlegg nekter å gjøre framskritt på rettferdighetens vei under Kristi rike, kommer til å få en ugunstig dom og blir straffet med den «annen død». I visse tilfelle kommer dette til å skje før de har oppnådd menneskelig fullkommenhet.

Andre, som er blitt løftet opp til menneskelig fullkommenhet, vil dessuten vise mangel på verdsettelse og unnlate å legge lojal hengivenhet for dagen overfor Jehova Gud når de blir satt på prøve. Etter Kristi tusenårige styre kommer Satan Djevelen, som har vært bundet i avgrunnen, til å bli løslatt en kort stund. Akkurat som han angrep Jehovas overherredømme for å forlede Eva, som så overtalte Adam, vil han igjen forsøke å få fullkomne mennesker til å gjøre opprør mot Guds herredømme. Åpenbaringen 20: 7—10, 14, 15 sier om Satans forsøk og utfallet av det:

 «Når de tusen år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid, og deres tall er som havets sand. Og de dro opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad. Og ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel . . . Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.» Ildsjøen betegner evig utslettelse eller tilintetgjørelse. De troløses oppstandelse vil således ha vist seg å være det Jesus kalte en «dommens oppstandelse», for de har fått en ugunstig dom.

De som nekter å slutte seg til Satan og gjøre opprør, vil derimot bli dømt verdig til å få evig liv. De vil for evig glede seg over å ha liv som fullkomne mennesker, og de vil vise kjærlighet og selv være gjenstand for kjærlighet i all evighet. Deres oppstandelse vil ha vist seg å være en «livets oppstandelse».

Allerede nå kan vi begynne å framelske de egenskaper som Gud ønsker å finne hos dem som han anerkjenner som sine trofaste tjenere. Hvis vi viser at vi verdsetter alt det han har gjort, og allerede nå begynner å vandre på rettferdighetens vei, vil vi ha utsikter til å oppnå noe langt mer enn dette liv. Ja, vi kan oppnå evig liv i fullkommenhet på en jord hvor det ikke vil være sorg eller pine!