Kapittel 2

Hvordan døden berører folk i det daglige liv

FOLK flest er sterkt opptatt av det som berører deres eget og deres families liv i øyeblikket. Men få er villige til å snakke om døden eller tenke noe særlig på den.

Det er riktignok ikke særlig hyggelig å tenke på døden, men den berører oss alle i det daglige liv. Hvem av oss har ikke følt den sorg og det store savn som oppstår når en god venn eller en kjær slektning dør? Et dødsfall i en familie kan forandre familiens levemåte fullstendig, berøve den en sikker inntekt og få de gjenlevende til å føle seg ensomme eller nedtrykt.

Selv om det ikke er hyggelig å tenke på døden, er den noe du må regne med. Det er visse ting du ikke kan utsette i det uendelige. I morgen kan det være for sent.

Hvordan er du blitt berørt av dette? Føler du deg av og til presset til å forsøke å få så mye som mulig ut av livet fordi det er så kort? Eller har du antatt et fatalistisk syn og trukket den slutning at det som skjer, det skjer?

TROEN PÅ SKJEBNEN

I vår tid er det mange som tror at liv og død bestemmes av skjebnen. For over 477 millioner hinduer er dette en grunnleggende forestilling. Men fatalistiske oppfatninger eller skjebnetro finner vi praktisk talt overalt. Har du ikke hørt folk si: ’Det måtte vel skje’, ’Tiden var kommet’ eller ’Han overlevde fordi hans tid ennå ikke var kommet’? Folk kommer ofte med slike uttalelser  i forbindelse med ulykker. Er disse uttalelsene riktige? Tenk over dette eksemplet:

Under en demonstrasjonsflygning ved flyutstillingen utenfor Paris i 1973 eksploderte Sovjetunionens overlydsfly TU-144, og besetningen omkom. Store deler av flyet falt ned over landsbyen Goussainville. En kvinne der hadde akkurat gått ut av soveværelset og lukket døren bak seg da en del av flyvraket braste gjennom ytterveggen og ramponerte soveværelset fullstendig. Hun var uskadd.

Ikke alle overlevde. Blant offerne var tre barnebarn av en eldre kvinne, men ikke bestemoren.

Døde disse barna og andre fordi deres «tid var kommet»? Ble andre spart fordi skjebnen hadde bestemt at de skulle dø senere?

De som svarer ja på disse spørsmålene, tror at ikke noe en person kan gjøre, vil kunne forhindre at han dør, hvis hans ’tid er kommet’. De mener at de rett og slett ikke kan unnslippe det skjebnen har bestemt, uansett hvilke forholdsregler de treffer. Dette er det samme syn som det de gamle grekere hadde. De trodde at menneskets skjebne ble bestemt av tre gudinner — Klotho, Lakhesis og Atropos. Klotho spant livstråden, Lakhesis bestemte lengden av den, og Atropos klipte den over når tiden var kommet.

Er en slik fatalistisk oppfatning eller skjebnetro fornuftig? Spør deg selv: Hvorfor går antallet av dødsulykker ned når sikkerhetsforskriftene blir overholdt, og hvorfor øker de når disse forskriftene blir ignorert? Hvorfor kan det påvises at de fleste dødsulykker i trafikken skyldes uaktsomhet, påvirkning av alkohol, feil eller overtredelse av trafikkreglene? Hvordan har det seg at den gjennomsnittlige levealder i land hvor det er en høyt utviklet hygiene og et sunt kosthold, er langt høyere enn i de land hvor det er dårlige  hygieniske forhold og matmangel? Hva er grunnen til at det er flere røykere enn ikke-røykere som dør av lungekreft? Hvordan kan alt dette skyldes en blind, uunngåelig skjebne? Er det ikke i stedet slik at det finnes visse årsaker til det som skjer med menneskene?

Når det inntreffer en dødsulykke, er det ikke da ofte slik at en person tilfeldigvis kommer opp i en farlig situasjon? La oss belyse dette med et eksempel: En mann går hjemmefra på et bestemt tidspunkt hver arbeidsdag. En morgen hører han skriking og skyting mens han går langs naboens hus. Han setter opp farten, og akkurat da han runder hjørnet, blir han truffet av en tilfeldig kule. Hans død skyldes at han befinner seg ved hushjørnet på et galt tidspunkt; dette er en uforutsett omstendighet.

 Den vismannen som skrev Predikerens bok, hadde iakttatt det som skjer i det daglige liv, og han sa: «Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.» — Predikeren 9: 11.

En som er klar over dette, er påpasselig med å følge sikkerhetsforskrifter og unngår å ta unødige sjanser, for han tror ikke at han umulig kan dø så lenge hans «tid» ikke er kommet. Han forstår at et fatalistisk syn kan være farlig, både for ham selv og for andre. Hvis du anvender disse opplysningene på en forstandig måte, kan du leve lenger.

Hvis du på den annen side tror på skjebnen, kan du komme til å begå dumdristige handlinger, og det kan føre til at du unnlater å skaffe deg opplysninger om ting som kan få stor innvirkning på deg og din familie.

Å LEVE I NUET

Ikke bare troen på skjebnen, men også begivenhetene nå i det 20. århundre har påvirket folks handlemåte.

Tenk over hva som har skjedd. Millioner har dødd på grunn av kriger, forbrytelser, oppstander og hungerkatastrofer. Luften og vannet er blitt forurenset i et alarmerende tempo. Det ser ut til at menneskenes liv blir truet fra alle kanter. Og det er ikke noe som garanterer at menneskeheten vil kunne løse sine problemer i den nærmeste framtid. Livet virker svært usikkert. Hva er resultatet av alt dette?

Jo, mange lever bare i nuet; de prøver å få så mye som mulig ut av livet i øyeblikket. De synes de må gjøre det, for de tenker som så at de ikke kan ha håp  om noe liv utover det de nå har. Bibelen viser på en treffende måte hvilken innstilling de har: «La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!» — 1 Korintierne 15: 32.

I et forsøk på å flykte fra livets harde realiteter tyr de kanskje til alkohol eller narkotika. Andre forsøker å finne avløp for den skuffelse og håpløshet de føler på grunn av bevisstheten om at livet er så kort, ved å innlate seg på alle slags former for seksuelle opplevelser — utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger. Boken Death and Its Mysteries sier:

«Det ser ut til at flere normale mennesker i dag er berørt av denne frykt for kollektiv død, i det minste ubevisst. Dette er i hvert fall delvis forklaringen på vår tids forvirring, som gir seg utslag i umotiverte forbrytelser, vandalisme, erotikk og et oppjaget tempo. Til og med moderne musikk og danser synes å uttrykke den håpløshet som næres av en menneskehet som ikke lenger tror på sin egen framtid.»

Hva er resultatet av at folk i så stor utstrekning lever i nuet, som om det ikke finnes noen framtid?

De som drikker og ligger under for alkohol, kan kanskje glemme sine vanskeligheter for en stund. Men de mister sin verdighet, og mens de er beruset, kan de komme til å skade seg selv eller andre. Og dagen derpå har de fått en voldsom hodepine i tillegg til de vanskeligheter de allerede hadde.

Narkotikere betaler også en høy pris for sine forsøk på å flykte fra virkeligheten. De pådrar seg ofte varige fysiske og mentale skader. Og for å kunne fortsette sin dyre vane må de kanskje nedverdige seg til å stjele eller drive prostitusjon.

Hva med løse seksuelle forbindelser? Bidrar de til å forbedre ens lodd i livet? Nei, de fører tvert imot ofte til motbydelige kjønnssykdommer, uønskede svangerskap, barn født utenfor ekteskap, abort, oppløste hjem, sjalusi, slåssing og endog mord.

 Det er naturligvis mange som ikke har begynt å leve et utsvevende liv. Men de føler likevel det press som skyldes at de bevisst eller ubevisst er klar over at livet en dag vil ta slutt. Ettersom de vet at tiden er begrenset, forsøker de kanskje å komme seg fram i verden så fort som mulig. Hva blir resultatet? Deres ønske om å skaffe seg materielle eiendeler får dem kanskje til å gjøre seg skyldig i uærlighet. Som Bibelen uttrykker det: «Den som fort vil bli rik unngår ikke skyld.» (Ordspråkene 28: 20, MMM) Men det er ikke alt.

Mange bruker så mye tid og krefter på å komme seg fram materielt sett at de får liten tid til å være sammen med familien. Barna får kanskje alle de materielle ting som de ønsker. Men får de den veiledning og rettledning som de trenger for å kunne bli ansvarsbevisste unge menn og kvinner? Mange foreldre som er klar over at de har for liten tid til å være sammen med barna, forstår likevel ikke at de har noen grunn til å være særlig bekymret — inntil det er for sent. Ja, det er opprivende å få høre at ens egen sønn er blitt arrestert, eller at ens egen ugifte datter i tenårene skal bli mor.

Når vi tenker på det som skjer i vår tid, er det ikke da innlysende at mange trenger å lære å leve et mer tilfredsstillende liv, selv om livet er så kort?

Det at døden virker uunngåelig, får ikke alle til å kaste moralnormene over bord, og det får ikke alle til å bli likeglade. Hundretusener lever tvert imot i dag et sunt liv fordi døden ikke virker skremmende på dem.

EN BEDRE LEVEMÅTE

Hvis vi har det rette syn på døden, kan den lære oss noe verdifullt. Når døden krever sine offer, kan vi ha gagn av å tenke over hvordan vi lever vårt liv. For omkring 3000 år siden understreket en skarp iakttager  dette ved å si: «Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født. Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte. . . . De vises hjerte er i sorgens hus, men dårenes hjerte i gledens hus.» — Predikeren 7: 1—4.

Bibelen anbefaler ikke her at vi skal være bedrøvet i stedet for å glede oss. Den taler om den spesielle tid da en familie sørger over at en av dens medlemmer er død. Det er ikke en tid da en bør glemme de etterlatte og fortsette å feste og ture. For akkurat som døden har satt en stopper for den dødes planer og virksomhet, kan den sette en stopper for det vi holder på med. En gjør derfor vel i å spørre seg selv: Hvordan lever jeg? Bestreber jeg meg på å få et godt navn eller rykte? Hvor mye gjør jeg med tanke på andres ve og vel?

Det er ikke ved fødselen, men i løpet av livet vårt «navn» får sin egentlige betydning og forteller hva slags mennesker vi er. Den som har sitt hjerte i «sorgens hus», er en som tenker nøye over hvordan han lever sitt liv, uansett hvor kort det kan være. Han betrakter det som noe dyrebart. Han har ikke den overfladiske, likeglade ånd som er karakteristisk for et sted hvor det festes og tures. Han bestreber seg i stedet på å leve et meningsfylt liv og derved bidra til å gjøre sine medmennesker lykkelige og tilfreds.

Hvordan kan noen finne ut hvorvidt han nå lever på den best mulige måte, hvorvidt han lever et virkelig meningsfylt liv? For å kunne gjøre det trenger han en målestokk som dette kan bedømmes etter. Et økende antall oppriktige mennesker jorden over har kommet til den konklusjon at Bibelen er en slik pålitelig målestokk.  Ved å undersøke Bibelen er de blitt klar over hva som er meningen med livet nå, og dette har gitt dem et enestående framtidshåp, et håp om liv under rettferdige forhold her på jorden. De er blitt klar over at det er Guds hensikt at menneskene skal leve, ikke at de skal dø.

[Bilde på side 11]

Er ditt liv skjebnebestemt, slik de gamle grekere trodde?