Kapittel 19

Milliarder som nå er døde, vil snart bli levende igjen

RIKETS administrasjon ved Jesus Kristus og hans 144 000 medregenter kommer virkelig til å utøse store velsignelser over dem som overlever den «store trengsel». De skadelige virkninger av at Adam syndet og førte sine etterkommere i trelldom under synden, vil da ikke bli husket på en slik måte at det forårsaker smerte, hverken mentalt eller følelsesmessig. Esaias’ inspirerte profeti inneholder dette løftet: «De første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» — Esaias 65: 17.

For at det skal kunne bli slik, må den smerte og sorg som skyldes syndens dødbringende virkninger, bli fullstendig fjernet. Dette vil innebære at milliarder av mennesker som nå er døde, blir oppreist til liv. Hvordan det?

Jo, hvis du fikk overleve den «store trengsel», ville du da være fullt ut lykkelig hvis du visste at dine kjære venner og slektninger som var døde, fortsatt skulle være livløse og ikke kunne få glede seg over livets velsignelser? Ville ikke dette smerte ditt hjerte og sinn? For at all slik smerte skal bli fjernet, må de døde bli oppreist. Det er først når de er blitt oppreist til liv og er blitt hjulpet til å oppnå fullkommenhet både legemlig og mentalt, at syndens skadelige virkninger fullt ut er blitt fjernet.

Bibelen forsikrer oss om at de døde i sin alminnelighet  skal få liv igjen. De skal få anledning til å oppnå noe mer enn den korte levetid som endte da de døde. Jehova Gud har gitt sin Sønn, Jesus Kristus, makt til å oppreise dem fra de døde. (Johannes 5: 26—28) At Jesus har fått makt til å oppreise de døde, er i samsvar med det at han i Bibelen profetisk blir omtalt som «evig fader». (Esaias 9: 6) Når Jesus oppreiser dem som sover i døden, blir han deres Far. — Jevnfør Salme 45: 17.

GRUNNLAGET FOR TROEN

For en som tror at Gud er til, skulle det ikke være vanskelig å ha en fast tro på oppstandelsen. Er det ikke rimelig å tro at Gud, som opprinnelig ga menneskene liv, også kan gjenreise de døde til liv, at han kan gjenskape mennesker som er døde? Jehova Gud har lovt at de døde skal få leve igjen. Han har også utført kraftige gjerninger som styrker vår tillit til dette løftet.

Jehova Gud ga noen av sine trofaste tjenere makt til å oppreise døde. I Sarepta, ikke langt fra Middelhavets østlige kyst, oppreiste Elias en enkes eneste sønn. (1 Kongebok 17: 21—23) Hans etterfølger, Elisa, oppreiste den eneste sønnen til en velstående, gjestfri kvinne i Sunem i den nordlige delen av Israel. (2 Kongebok 4: 8, 32—37) Jesus Kristus oppreiste datteren til Jairus, som var synagogeforstander i en synagoge i nærheten av Gennesaret-sjøen. Han oppreiste også den eneste sønnen til en enke i Nain, en by som lå sørøst for Gennesaret-sjøen, og han oppreiste sin kjære venn Lasarus, som hadde vært død i fire dager og var blitt gravlagt på et sted i nærheten av Jerusalem. (Markus 5: 22, 35, 41—43; Lukas 7: 11—17; Johannes 11: 38—45) I Joppe, som lå ved Middelhavets kyst, oppreiste apostelen Peter Dorkas (Tabita) fra de døde. (Apostlenes gjerninger 9: 36—42) Og under et opphold i den romerske provinsen Asia oppreiste apostelen Paulus Eutykus  etter at denne hadde falt ned fra et vindu i tredje etasje og slått seg i hjel. — Apostlenes gjerninger 20: 7—12.

Den mest bemerkelsesverdige oppstandelse var Jesu Kristi oppstandelse. Denne godt bevitnede historiske begivenhet utgjør det sterkeste bevis for at det skal finne sted en oppstandelse. Apostelen Paulus pekte på dette da han talte til dem som var samlet på Areopagos i Athen: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Apostlenes gjerninger 17: 31.

At Jesus er oppstanden, er hevet over tvil. Det var langt flere enn to eller tre vitner som kunne bekrefte det. Ved en anledning viste den oppstandne Jesus Kristus seg for mer enn 500 disipler. Jesu oppstandelse var så godt bevitnet at apostelen Paulus kunne si at å fornekte troen på oppstandelsen ville være ensbetydende med å fornekte hele den kristne tro. Han skrev: «Er det ikke noen oppstandelse av døde, da er heller ikke Kristus oppstanden; men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet; da finnes vi òg å være falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet mot Gud at han har oppvekt Kristus, som han dog ikke har oppvekt såfremt altså de døde ikke oppstår.» — 1 Korintierne 15: 13—15.

De første kristne visste med sikkerhet at Jesus var blitt oppreist fra de døde. De var så sikker på at de ville bli belønnet i oppstandelsen, at de var villige til å utholde voldsom forfølgelse, ja, til og med lide døden.

OPPSTANDELSE TIL ÅNDELIG LIV

Jesu Kristi oppstandelse viser at oppstandelsen av de døde ikke betyr at deres døde legeme blir oppreist  til liv. Jesus ble oppreist til åndelig liv, ikke til menneskelig liv. Med tanke på dette skrev apostelen Peter: «Også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Peter 3: 18) Da Jesus ble oppreist fra de døde, fikk han et legeme som var velegnet til himmelsk liv, ikke et legeme av kjøtt og blod. — 1 Korintierne 15: 40, 50.

Dette åndelige legeme var naturligvis usynlig for menneskeøyne. For at disiplene skulle kunne se Jesus etter hans oppstandelse, måtte han derfor ikle seg et kjødelig legeme. Vi bør merke oss at Jesus ikke ble gravlagt med klærne på, men at han ble svøpt i et fint linklede. Etter hans oppstandelse lå linkledet fortsatt i graven. Akkurat som Jesus måtte materialisere klær, ikledde han seg også kjød for å gjøre seg synlig for sine disipler. (Lukas 23: 53; Johannes 19: 40; 20: 6, 7) Virker dette underlig? Det burde det ikke gjøre, for det var nettopp dette engler hadde gjort tidligere, da de viste seg for mennesker. Det at Jesus materialiserte seg i et kjødelig legeme, forklarer hvorfor hans disipler ikke alltid gjenkjente ham med det samme, og hvorfor han plutselig kunne vise seg og like plutselig forsvinne. — Lukas 24: 15—31; Johannes 20: 13—16, 20.

Det er bare de 144 000 Jesu Kristi medarvinger og medregenter som kommer til å få en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Bibelen sier om denne oppstandelsen til åndelig liv:

«Det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme. . . . Så er det òg med de dødes oppstandelse. Det sås i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet, det sås i vanære, det oppstår i herlighet; det sås i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der sås et naturlig legeme, der oppstår et  åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det òg et åndelig legeme. Således er det òg skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, deretter det åndelige. Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er òg de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal òg de himmelske være, og liksom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi òg bære den himmelskes bilde.» — 1 Korintierne 15: 36—49.

OPPSTANDELSE TIL LIV PÅ JORDEN

Men hva med dem som i motsetning til Jesus Kristus og hans 144 000 medregenter vil bli oppreist til liv på jorden? Må Gud i betraktning av at de har ’vendt tilbake til støvet’, forene alle de atomer som deres legeme en gang besto av, slik at deres legeme i alle henseender blir likt det de hadde da de døde?

Nei, det kunne rett og slett ikke la seg gjøre. Hvorfor ikke? For det første ville det ha betydd at de ble brakt tilbake til livet i en tilstand hvor de befant seg på gravens rand. De som ble oppreist i fortiden, ble ikke brakt tilbake i den samme sykelige tilstand som de var i like før de døde. Selv om de ikke var fullkomne da de ble oppreist fra de døde, hadde de en fullstendig og alminnelig frisk kropp.

Det vil dessuten ikke være rimelig å hevde at nøyaktig de samme atomer skal settes sammen og utgjøre deres gjenreiste legeme. Når døden har inntrådt, begynner legemet å gå i forråtnelse og blir omdannet til andre organiske stoffer. Disse stoffene kan bli opptatt av planter, og folk kan spise disse plantene eller deres frukter. De atomer som en avdøds legeme består av, kan således til slutt være å finne i andre mennesker. Det er derfor innlysende at de atomer som de dødes legeme  en gang besto av, ikke kan settes sammen igjen når de døde blir brakt tilbake til livet.

Hva vil så oppstandelsen innebære for den enkelte? Jo, den vil innebære at han blir brakt tilbake til livet som den samme person. Og hva er det som gjør den enkelte til den person han er? Er det de stoffer hans legeme består av? Nei, det er ikke det, for molekylene i kroppen blir stadig utskiftet. Det som skiller ham ut fra andre, er hans utseende, stemme, personlighet, erfaring, mentale vekst og erindringer. Når Jehova Gud ved sin Sønn, Jesus Kristus, reiser noen opp fra de døde, vil han derfor sannsynligvis la ham få et legeme som har de samme trekk som hans tidligere legeme hadde. Den oppstandne vil ha de samme erindringer som han hadde fått i løpet av sin levetid. Han vil kunne vite hvem han er, og de som kjente ham, vil også kunne gjøre det.

’Men hvis noen blir gjenskapt på denne måten, vil han da egentlig være den samme?’ vil kanskje noen spørre. ’Er han ikke da bare en etterligning?’ Nei, for de som trekker den slutning, overser det faktum som allerede er blitt nevnt, nemlig at kroppen vår til stadighet gjennomgår forandringer mens vi lever. De molekyler som kroppen vår besto av for omkring sju år siden, var andre enn de molekyler den består av i dag. Til og med vårt utseende forandrer seg etter hvert som årene går. Men har vi ikke de samme fingeravtrykk? Er vi ikke den samme person? Jo, naturligvis.

De som synes det er vanskelig å tro at det skal finne sted en oppstandelse, bør tenke over en lignende forunderlig prosess som iverksettes når et barn blir unnfanget. Den lille cellen som blir dannet når spermiet og egget smelter sammen, har mulighet til å bli et menneske som er forskjellig fra alle andre mennesker som har levd. I denne cellen finnes de faktorer som  leder oppbyggingen av individet og formingen av den grunnleggende personlighet som det arver fra sine foreldre. Det vedkommende opplever gjennom livet, bidrar naturligvis til å utvikle hans personlighet. I likhet med det som finner sted ved unnfangelsen, vil den døde i oppstandelsen eller gjenskapelsen få tilbake sin personlighet og sin livserindring ved at alle de egenskaper som gjør ham forskjellig fra alle andre mennesker, blir nedlagt i de enkelte celler i kroppen hans. Og hans hjerte, sinn og legeme vil også få tilbake de egenskaper, karaktertrekk og evner som han utviklet i sitt tidligere liv.

Salmisten sa under inspirasjon om Skaperen: «Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet.» (Salme 139: 16, NW) Så snart de genetiske kombinasjoner blir dannet under unnfangelsen, kan følgelig Jehova Gud se et barns grunnleggende karaktertrekk og ha en fortegnelse over dem. Det er derfor fornuftig å trekke den slutning at han vil kunne ha en nøyaktig opptegnelse som han kan benytte når han gjenskaper en avdød.

Vi kan være forvisset om at Jehova har en fullkommen hukommelse. Til og med ufullkomne mennesker kan oppbevare TV-programmer på videobånd og spille dem av igjen senere, slik at vi kan se og høre dem som deltok i programmet. Guds evne til å bevare minnet om de enkelte er langt større, for han kaller de utallige stjerner ved navn! — Salme 147: 4.

Vi forstår derfor at en oppstandelse eller gjenskapelse kan finne sted fordi de avdøde lever i Guds minne. Fordi Jehova Gud på en fullkommen måte husker de avdødes livsmønster, og fordi han har til hensikt å oppreise dem fra de døde, kan han regne slike avdøde troens menn som Abraham, Isak og Jakob for å være levende. Jesus Kristus gjorde de vantro sadduseerne  oppmerksom på dette da han sa: «At de døde står opp, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.» — Lukas 20: 37, 38.

Det finnes virkelig et solid grunnlag for troen på oppstandelsen eller gjenskapelsen. Det kan nok være at noen forkaster denne tanken. Men ville du være bedre stilt hvis du lukket øynene og sinnet for bevisene og nektet å tro på oppstandelsen? Ville det gjøre det lettere for deg hvis en kjær slektning eller venn av deg døde? Ville du selv være bedre beredt på å dø?

Når vi vet at dette liv ikke er alt vi kan vente oss, vil vi ikke frykte for å måtte dø en voldsom og for tidlig død. Satan Djevelen har benyttet seg av denne  frykten for å holde folk i trelldom, og ved hjelp av sine jordiske representanter har han fått dem til å gjøre det han ønsker. (Matteus 10: 28; Hebreerne 2: 14) Mange som har vært redd for at de muligens kunne bli henrettet, har feigt unnlatt å følge sin samvittighet og har begått alvorlige forbrytelser mot menneskeheten, slik for eksempel noen gjorde i de tyske konsentrasjonsleirene i nazi-tiden.

En som har sterk tro på oppstandelsen, kan imidlertid være fast bestemt på å gjøre det som er rett, selv om det kan bety døden for ham. For ham er det liv som han vil få del i når han blir oppreist fra de døde, langt mer dyrebart enn de få årene han kan leve nå. Han ønsker ikke å forspille muligheten til å vinne evig liv for å oppnå det som til sammenligning knapt kan kalles en liten forlengelse av livet. Han er lik de fortidens menn som det tales om i Brevet til hebreerne: «[De] ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning [ved å gå på akkord med det som er rett], for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.» — Hebreerne 11: 35.

De som stoler på Guds løfte om at han skal oppreise de døde, er virkelig langt bedre stilt enn dem som ikke har håp om noen oppstandelse. De kan fryktløst se framtiden i møte.

Bibelen viser at denne ordning snart skal ende, ja, at den skal ende i denne generasjon, og at den vil bli erstattet av en rettferdig administrasjon ved Jesus Kristus og hans medregenter. Av den grunn kommer milliarder som nå er døde, snart til å bli oppreist til liv igjen og få nyte godt av Rikets herredømme. Hvor storslagent vil det ikke være for dem som overlever den «store trengsel», å ønske de døde velkommen tilbake! Tenk over hvilken glede det vil være igjen å kunne være sammen med kjære venner og slektninger,  å høre deres velkjente stemme og å se at de er sunne og friske!

Hvilken virkning bør dette ha på deg? Bør det ikke tilskynde deg til å takke Gud for det vidunderlige oppstandelseshåpet? Bør ikke din takknemlighet tilskynde deg til å gjøre alt du kan for å lære om ham og deretter tjene ham trofast?

[Bilde på side 172]

Skulle ikke han som kan få et foster til å utvikle seg i mors liv, også kunne oppreise de døde?