Kapittel 7

Trenger de døde din hjelp?

DET er et gammelt kinesisk ordspråk som sier: «Å tjene de døde som om de var levende, er det fineste uttrykk for ekte sønnlig ærbødighet.» Hvis de døde virkelig lever i en annen verden og kan nyte godt av de tjenester som de gjenlevende kan yte, vil det være et uttrykk for kjærlighet å vise dem omsorg.

Det er naturligvis mange som bare følger gamle tradisjoner uten at de egentlig har en fast tro på et liv etter døden. Men andre er overbevist om at de døde trenger deres hjelp.

Millioner av mennesker som bor i Asia og deler av Afrika, tror at de må dyrke sine avdøde forfedre gjennom hele livet. De brenner røkelse, ber, anbringer blomster og ofrer til og med mat foran ættetavler over sine avdøde slektninger. De tror at en slik ærbødighet vil hjelpe de døde til å oppnå en behagelig tilværelse i det neste liv og hindre dem i å bli fiendtlig innstilte ånder.

Spesielt i forbindelse med sørgehøytideligheter og begravelser utfører de gjenlevende kostbare seremonier for å hjelpe de avdøde. Tenk på følgende tradisjonelle handlinger som ble utført i Orienten da en fremtredende politisk rådgiver var død:

Buddhistprester utførte seremonier. Fyrverkeri ble brukt for å jage bort onde ånder. Rispapir som det var skrevet bønner på, ble brent i den tro at dette ville gagne den døde mannens ånd. Mat, drikke og tobakk  ble anbrakt i nærheten av liket, slik at ånden kunne nyte forfriskninger når den måtte ønske det.

Deretter ble liket lagt i en kiste, som ble stående i likhuset i 49 dager. I seks dager sørget avdødes eldste sønn der. Den sjuende dag dro han hjem for å sove, bade og skifte klær. Syklusen på seks dager med sorg og en dag med hvile ble så gjentatt inntil det hadde gått i alt 49 dager. Fyrverkeri ble avbrent praktisk talt uten stans i hele denne perioden, og lyden av fløyter, trommer og bekkener kunne høres døgnet rundt.

På den 49. dag fant den imponerende gravferden sted. Musikkorps spilte. Langs ruten ble fyrverkeri som var festet til telefonstolper, lyktestolper og trær, avbrent. Mat, drikke og tobakk ble satt fram på altre, og papir som det var skrevet bønner på, og røkelsespinner ble brent i små helligdommer som var satt opp langs hele ruten. Vogner med vakre dekorasjoner av papir, bladgull og bambus satte også farge på gravferden. Mange av de sørgende bar lykter, og hensikten med dette var å lyse opp veien for den avdødes ånd. Vognene med de vakre dekorasjonene, som forestilte palasser, fly, skip, hærer, tjenere og lignende, ble brent ved graven.

Når det gjelder mindre bemidlede og innflytelsesrike personer, blir en lignende framgangsmåte fulgt, men det hele er ikke så omfattende. Færre og mindre kunstferdige papirartikler blir brent.

Det som ligger til grunn for denne brenningen av papirartikler, er troen på en skjærsild. Folk tror at når et menneske dør, flakker ånden omkring i skjærsilden i to år, og at den trenger hjelp for å kunne komme til himmelen. De offer som blir frambåret i form av papirartikler, skal vise at den døde levde et bra liv og har alt han trenger for å kunne være i virksomhet i den neste verden. Mange kinesere tror at hans ånd i  betraktning av dette hurtigere burde bli utfridd av skjærsilden.

Hvordan stiller du deg til slike overdådige og kostbare seremonier? Ville du delta i lignende opptog? Hvorfor ville du i tilfelle gjøre det?

Hvis du tror at de døde trenger din hjelp, burde du ha tydelige beviser for at noe som er bevisst, fortsetter å leve når kroppen dør. Hvilke beviser har du for det? Hvordan kan du være sikker på at de midler som blir brukt for å hjelpe den døde, har noen verdi? Hvordan kan for eksempel noen bevise at lykter lyser opp veien for en ånd, at fyrverkeri jager bort onde ånder, og at oppbrente papirartikler kan hjelpe den avdøde til å oppnå himmelsk salighet? Hvilket grunnlag er det for å hevde at dette er midler som kan hjelpe de avdødes ånder?

På det sted hvor du bor, er det kanskje helt andre seremonier som blir brukt for å hjelpe de døde, men kan noen på en tilfredsstillende måte bevise for deg at det som blir gjort, bringer noen gagnlige resultater?

Det er også verdt å tenke over hvor rettferdige disse anstrengelsene for å hjelpe de døde er. De som er rike, kan naturligvis kjøpe mye mer fyrverkeri og mange flere papirartikler og andre ting som folk tror vil kunne hjelpe de døde. Hvordan forholder det seg med en som er fattig? Han ville være uheldig stilt hvis ikke noen gjorde noe for ham etter hans død, selv om han hadde levd et godt liv. De fattige som kjøper visse ting for å hjelpe de døde, påtar seg dessuten en stor økonomisk byrde, mens de rike slipper nokså lett fra det.

Hvordan reagerer du på en slik åpenbar partiskhet? Vil du føle deg tiltrukket av en gud som begunstiger de rike framfor de fattige uten å ta hensyn til hvordan de er? Bibelens Gud viser ikke noen slik partiskhet.  Den hellige skrift sier om ham: «Gud gjør ikke forskjell på folk.» — Romerne 2: 11.

Sett at en person er klar over at religiøse seremonier som blir utført med tanke på de døde, er verdiløse og fullstendig i strid med den upartiske Guds vilje. Ville han da være konsekvent hvis han deltok i dem bare fordi det er skikk og bruk, og for å unngå å skille seg ut fra sine naboer? Er det fornuftig å støtte religiøse seremonier som en mener er falske? Er det riktig å godta noe som begunstiger de rike og skaper vanskeligheter for de fattige?

KRISTENHETENS LÆRE OM SKJÆRSILDEN

Den oppfatning at de døde trenger hjelp for å kunne komme ut av skjærsilden, finner vi ikke bare i ikke-kristne religioner. Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier:

«Sjelene i skjærsilden kan bli hjulpet ved fromme gjerninger, for eksempel bønn, avlat, almisser, fasting og ofringer. . . . Selv om en ikke kan bestemme at Gud skal anvende den tilfredsstillende verdien av ens gjerninger til gagn for de arme sjelene, kan en med rette håpe at Gud vil høre ens bønner og hjelpe lidende medlemmer av kirken.»

Hvor stor garanti har en for at slike anstrengelser skal bringe resultater? Oppslagsverket fortsetter:

«Ettersom anvendelsen av disse gode gjerninger avhenger av ens anmodning til Gud, finnes det ingen sikker garanti for at ens bønner hjelper en enkelt sjel i skjærsilden eller noen av dem her og nå. Men Guds barmhjertighet og hans kjærlighet til de sjeler som er i skjærsilden, og som allerede står ham så nær, får ham uten tvil til å framskynde deres utfrielse av lutringstiden når de troende på jorden ber om dette.»

Det blir således ikke gitt noen garanti for at det som blir gjort med tanke på dem som antas å være i skjærsilden, virkelig bringer resultater. Og det finnes ikke noe grunnlag for å gi en slik forsikring, for Bibelen gjør  ikke det. Ordet «skjærsilden» forekommer ikke engang i Bibelen. Det ovennevnte katolske oppslagsverket innrømmer dette: «Når alt kommer til alt, er den katolske læren om en skjærsild basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.» — Bind 11, side 1034.

En tradisjon behøver naturligvis ikke å være uriktig. Men denne spesielle tradisjonen er i strid med Guds Ord. Bibelen lærer ikke at «sjelen» fortsetter å leve når legemet dør. Det er derfor innlysende at den ikke kan gjennomgå en lutringstid i skjærsilden. Jesu Kristi ord til jødenes religiøse ledere kan derfor også rettes til dem som forkynner læren om skjærsilden: «Dere [har] satt Guds ord ut av kraft med deres tradisjon. Hyklere som dere er! Sannelig var det rett, hva Jesaja sa om dere: ’Dette folk ærer meg med lebene, mens deres  hjerter er langt borte fra meg. Så dyrker de meg forgjeves for deres lære er menneskebud.’» — Matteus 15: 6—9, Erik Gunnes’ oversettelse.

Tenk også i lys av det Bibelen lærer, på de midler som blir brukt for å hjelpe dem som er i skjærsilden. Bønn er som nevnt en av de fromme gjerninger som skal hjelpe sjelene i skjærsilden. En katolsk brosjyre sier om slike bønner:

«En kort, men inderlig bønn er ofte til større gagn for de arme sjelene enn en lengre form for andakt som mangler konsentrasjon. Utallige er de korte, framsagte bønner som har fått kirken til å meddele avlat, som er til gagn for de arme sjeler. Hvor lett kan vi ikke forsøke disse små brennende piler i form av bønner i løpet av dagen mens vi går fra den ene oppgave til den andre, og til og med mens vi er travelt opptatt med et arbeid! . . . Hvor mange sjeler  kunne vi ikke hjelpe eller utfri av skjærsilden hvis vi ofte i løpet av dagen framsa denne korte, kirkelige bønn om avlat for de avdøde: ’Gi dem evig hvile, Herre, og la evig lys skinne på dem. Måtte de hvile i fred. Amen’! (En avlat på 300 dager hver gang. . . .) Hvis vi med inderlig hengivenhet gjentar de hellige navnene ’Jesus, Maria, Josef’, kan vi oppnå en avlat på sju år hver gang.» — Assist the Souls in Purgatory, utgitt av Benedictine Convent of Perpetual Adoration.

Synes du ikke det er underlig at gjentagelsen av tre navn skulle være åtte ganger så virkningsfull som en betraktelig lengre bønn, en bønn på 18 ord? Er det at en bønn gjentas om og om igjen, noe Gud godkjenner? Jesus Kristus sa om dette: «Når dere ber, så si ikke de samme tingene om og om igjen, akkurat som menneskene av folkeslagene gjør, for de tror at de vil bli bønnhørt fordi de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som dem.» — Matteus 6: 7, 8, NW.

Du bør med andre ord ikke gjenta utenatlærte fraser om og om igjen. Bibelen oppfordrer deg i stedet til å be inderlige bønner.

Vi bør ikke overse den rolle penger har spilt i forbindelse med læren om skjærsilden. Det kan naturligvis innvendes at det ikke var interessen for å skaffe penger til kirken som lå til grunn for denne læren. Men dette forandrer ikke det faktum at religiøse organisasjoner som er tilhengere av læren om skjærsilden, med glede tar imot materielle gaver. Kirken har aldri kritisert noen som har forsøkt å kjøpe seg selv eller andre fri fra skjærsilden. Kirken har aldri gitt noen det råd at det ville være bedre om de brukte sine begrensede materielle midler til å skaffe seg livsfornødenheter. I århundrenes løp har både rike og fattige vært med på å fylle religiøse organisasjoners pengekister i håp om å forkorte den tid de selv eller deres kjære må oppholde seg i skjærsilden. Forfatteren Corliss Lamont sier:

 «De religiøse seremonier som har tilknytning til de døde, har brakt kirken store rikdommer. Dette har særlig vært tilfelle i den romersk-katolske og den ortodokse kirke, hvor det blir lagt stor vekt på messer, bønner og andre seremonier for de døde, de døende og alle dem som på en eller annen måte er bekymret for sin framtidige stilling.

Helt siden middelalderen har den katolske kirke skaffet seg veldige pengesummer både fra rike og fra fattige bare ved å meddele avlat. Denne avlat, som gis mot penger, almisser eller andre gaver, bevirker at ens egen sjel eller en avdød slektnings eller venns sjel blir spart for hele eller for en del av den straff det er bestemt at den skal lide i skjærsilden. . . . I Russland opphopet den ortodokse kirke veldige rikdommer ved lignende forbønner for de døde. I tillegg til den jevne inntekt fra arbeidere og bønder som var ivrige etter å mildne den guddommelige straff, ga mange av dem som tilhørte adelen og overklassen, gaver i form av klostre og kirker på betingelse av at det daglig skulle framsies bønner for deres sjeler etter at de døde.» — The Illusjon of Immortality.

Hvis det var sant at slike materielle gaver var til gagn for de døde, ville det ha betydd at Gud er interessert i penger. Men han trenger ikke de penger eller materielle ting som noen har. Gud sier gjennom salmisten: «Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn. For meg hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører seg på marken, står for meg. Om jeg hungret, ville jeg ikke si det til deg; for meg hører jorderike til og alt det som fyller det.» — Salme 50: 9—12.

All verdens rikdom kan i virkeligheten ikke hjelpe en som er død. Penger og materielle eiendeler kan ikke engang redde ham fra døden. Som Bibelen sier om dem som setter sin lit til sitt gods: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evinnelig og ikke se graven.» — Salme 49: 7—10.

 Det kan ikke være tvil om at anstrengelsene for å hjelpe de døde er ubibelske. Den lære at de døde kan bli hjulpet av de levende, har bare lagt en tung byrde på folk. Men kunnskap fra Guds Ord frigjør oss fra denne falske forestillingen. Dette kan virkelig tilskynde oss til å gjøre vårt beste for å få de enkelte i vår familie til å føle at vi trenger dem, er glad i dem og setter pris på dem, mens de ennå lever. Når de er døde, er det for sent å gjøre noe som vederlag for at vi har unntatt å være vennlige og hensynsfulle mot dem.

[Bilde på side 64]

En taoistisk seremoni som skal utfri en sjel av skjærsilden

[Bilde på side 65]

En katolsk seremoni som skal hjelpe sjeler i skjærsilden