Kapittel 9

En stor Lærer gjør oss bedre kjent med Skaperen

DE SOM bodde i Palestina i det første århundre, «gikk i forventning». Om hva? Om «Kristus», «Messias», som Guds profeter hadde talt om flere hundre år tidligere. Folket var overbevist om at De hellige skrifter var skrevet under Guds ledelse, og en av skriftene, Daniels bok, pekte fram til Messias’ komme i begynnelsen av det første århundre. — Lukas 3: 15; Daniel 9: 24—26.

De måtte imidlertid være på vakt mot selvbestaltede messiaser. (Matteus 24: 5) Historieskriveren Josefus nevner noen: Teudas, som førte sine tilhengere til elven Jordan og hevdet at vannet ville dele seg; en mann fra Egypt som påstod at Jerusalems mur kom til å falle på hans befaling; en bedrager på stattholderen Festus’ tid som lovte frihet fra vanskeligheter. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 36; 21: 38.

Som en kontrast til dem som lot seg villede av slike menn, fantes det en gruppe som ble kalt «kristne», og som anerkjente Jesus fra Nasaret som en stor lærer og den sanne Messias. (Apostlenes gjerninger 11: 26; Markus 10: 47) Jesus var ikke noen falsk messias; han hadde de nødvendige identitetsbeviser, noe som blir stadfestet i de fire historiske bøkene som vi kaller evangeliene. * Jødene visste for eksempel at Messias  skulle bli født i Betlehem, at han skulle komme i Davids slektslinje, og at han skulle gjøre undergjerninger. Alt dette oppfylte Jesus, noe til og med hans motstandere vitnet om. Ja, Jesus oppfylte kravene til Bibelens Messias. — Matteus 2: 3—6; 22: 41—45; Johannes 7: 31, 42.

Store folkemengder som traff Jesus og så hans undergjerninger, hørte de enestående visdomsordene han kom med, og la merke til hans forhåndsviten, ble overbevist om at han var Messias. I den tiden han utførte sin tjeneste (år 29—33), hopet det seg opp beviser for at han var Messias. Ja, det viste seg at han var mer enn Messias. En disippel som var godt kjent med de faktiske forhold, trakk den slutning at «Jesus er Kristus, Guds Sønn». * — Johannes 20: 31.

Fordi Jesus stod i et så nært forhold til Gud, kunne han forklare og åpenbare hvordan Skaperen er. (Lukas 10: 22; Johannes 1: 18) Jesus vitnet om at det nære forholdet mellom ham og Gud, hans Far, hadde begynt i himmelen, hvor han samarbeidet med Gud om å frambringe alle andre ting, både levende og livløse. — Johannes 3: 13; 6: 38; 8: 23, 42; 13: 3; Kolosserne 1: 15, 16.

Bibelen forteller at Sønnen ble overført fra åndeverdenen til jorden og «kom til å være i menneskers  likhet». (Filipperne 2: 5—8) Det er ikke normalt at noe slikt skjer, men er det mulig? Forskerne bekrefter at et grunnstoff, for eksempel uran, kan omdannes til et annet; de beregner til og med resultatene når masse blir omdannet til energi (E=mc²). Så hvorfor skulle vi tvile når Bibelen sier at en åndeskapning ble forvandlet til menneske?

La oss illustrere dette på en annen måte. Tenk på hva enkelte leger utretter med hensyn til in vitro-fertilisering (prøverørsbefruktning). Et liv som begynner i et prøverør, blir implantert i en kvinne, og senere blir et barn født. Når det gjelder Jesus, sier Bibelen at hans liv ble implantert i en jomfru som het Maria, ved «kraft fra Den Høyeste». Hun tilhørte Davids slektslinje, så Jesus kunne derfor bli den evige arving til det messianske rike som David hadde fått løfte om. — Lukas 1: 26—38; 3: 23—38; Matteus 1: 23.

Fordi Jesus var så lik Skaperen og stod i et så nært forhold til ham, sa han: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» (Johannes 14: 9) Han sa også: «Ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen er villig til å åpenbare ham for.» (Lukas 10: 22) Når vi setter oss inn  i hva Jesus lærte og gjorde da han var her på jorden, kan vi tydeligere se Skaperens personlighet. La oss gjøre det og ta utgangspunkt i erfaringer til menn og kvinner som hadde med Jesus å gjøre.

En samaritansk kvinne

«Det skulle vel ikke være Kristus?» sa en samaritansk kvinne etter en samtale hun hadde hatt med Jesus i nærheten av byen Sykar. (Johannes 4: 29) Hun oppfordret andre fra byen til å komme og treffe ham. Hva var det som fikk henne til å ta imot Jesus som Messias?

Denne kvinnen traff Jesus da han satt og hvilte etter å ha gått hele formiddagen på støvete veier gjennom Samarias høyland. Selv om Jesus var trett, snakket han med henne. Da han la merke til at hun var oppriktig interessert i åndelige ting, fortalte han henne dype sannheter om nødvendigheten av å «tilbe Faderen med ånd og sannhet». Etter hvert åpenbarte han at han virkelig var Kristus, noe han fram til da ikke hadde bekjent offentlig. — Johannes 4: 3—26.

Møtet med Jesus var svært betydningsfullt for denne samaritanske kvinnen. Hennes tidligere religionsutøvelse dreide seg om tilbedelsen på fjellet Garisim og var basert på bare de første fem bøkene i De hellige skrifter. Jødene unngikk samaritanene, som for manges vedkommende var etterkommere av medlemmer av Israels ti stammer som hadde giftet seg med mennesker av andre folkeslag. Hvor annerledes var det ikke med Jesus! Han underviste villig denne samaritanen, trass i at det var «de bortkomne sauene av Israels hus» han var utsendt til. (Matteus 15: 24) Her gjenspeilte Jesus Jehovas villighet til å ta imot oppriktige mennesker av alle nasjoner.  (1. Kongebok 8: 41—43) Ja, både Jesus og Jehova er hevet over den sneversynte fiendtlige religiøse innstillingen som gjennomsyrer verden i dag. Det at vi vet det, bør dra oss til Skaperen og hans Sønn.

Vi kan også lære noe annet av det at Jesus var villig til å undervise denne kvinnen. På det tidspunkt levde hun sammen med en mann som hun ikke var gift med. (Johannes 4: 16—19) Men Jesus lot ikke være å snakke med henne av den grunn. Det er lett å forstå at hun må ha satt pris på å bli behandlet med respekt. Og hun var ikke den eneste som opplevde noe slikt. Da noen jødiske ledere (fariseere) kritiserte Jesus for at han spiste sammen med angrende syndere, sa han: «De som er friske, trenger ikke lege, men det gjør de syke. Gå derfor og lær hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer.’ For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matteus  9: 10—13) Jesus hjalp mennesker som stønnet under byrden av sine synder — deres brudd på Guds lover eller normer. Så hjertevarmende det er å vite at Gud og hans Sønn vil hjelpe dem som har problemer som følge av sin tidligere ferd! — Matteus 11: 28—30. *

Vi må heller ikke glemme at det denne gang var en kvinne Jesus talte vennlig til og hjalp. Hva er det som er så spesielt ved det? På den tiden ble jødiske menn gitt den veiledning at de helst ikke skulle snakke med kvinner på gaten, ikke engang med sin egen kone. De jødiske rabbinerne mente at kvinner ikke var i stand til å tilegne seg dypere åndelig veiledning, fordi de hadde «begrenset åndelig kapasitet». Noen sa: «Lovens ord burde brennes heller enn å bli overgi[tt] til kvinner.» Jesu disipler var oppvokst i en slik atmosfære, så da de kom, «begynte [de] å undre seg over at han talte med en kvinne». (Johannes 4: 27) Men denne beretningen — én av mange — viser at Jesus var i sin Fars bilde, og hans Far hadde skapt både mannen og kvinnen og vist begge ære. — 1. Mosebok 2: 18.

Etter dette overtalte den samaritanske kvinnen folk i byen til å høre på Jesus. Mange undersøkte kjensgjerningene og ble troende. De sa: «Vi vet at denne mannen i sannhet er verdens frelser.» (Johannes 4: 39—42) Ettersom vi tilhører menneskeverdenen, har Jesus stor betydning for vår framtid også.

En fiskers syn

La oss nå betrakte Jesus med to av hans nære omgangsfellers øyne, først Peters og så Johannes’. Peter og Johannes var to fiskere som var blant de første som fulgte Jesus. (Matteus 4: 13—22; Johannes  1: 35—42) Fariseerne betraktet dem som «ulærde og alminnelige mennesker», som landets folk (ʽam-haʼạrets), som ble sett ned på fordi de ikke var skolert, slik som rabbinerne. (Apostlenes gjerninger 4: 13; Johannes 7: 49) Mange slike mennesker, som ’slet og var tynget av byrder’ under de religiøse tradisjonalistenes åk, lengtet etter åndelig opplysning. Professor Charles Guignebert ved Sorbonne sa at «deres hjerte var helt med Jahve [Jehova]». Jesus vendte ikke disse ydmyke menneskene ryggen og begunstiget ikke de velstående eller de innflytelsesrike. Nei, han åpenbarte Faderen for dem ved sin lære og ved det han gjorde. — Matteus 11: 25—28.

Peter fikk erfare hvor omsorgsfull Jesus var. Like etter at han hadde sluttet seg til Jesus i tjenesten, ble hans svigermor syk med feber. Da Jesus kom til Peters hus, tok han henne i hånden, og feberen forlot henne! Vi vet ikke nøyaktig hva det var som gjorde at hun ble frisk, like lite som leger i vår tid alltid kan forklare hva det er som gjør at en pasient blir frisk, men i hvert fall forlot feberen henne. Det som betyr noe for oss, er ikke å vite hvordan Jesus gjorde henne frisk, men at han ved å helbrede syke og lidende viste at han hadde medlidenhet med dem. Han ønsket virkelig å hjelpe folk, og det ønsker også hans Far. (Markus 1: 29—31, 40—43; 6: 34) Det Peter opplevde i forbindelse med Jesus, hjalp ham til å forstå at Skaperen  synes at hvert eneste menneske er verdt å vise omsorg. — 1. Peter 5: 7.

En annen gang var Jesus i kvinnenes forgård i templet i Jerusalem. Han satt og så på at folk la penger i bidragsbøssene. De rike la i mange mynter. Men så fikk Jesus se en fattig enke som la i to mynter av svært liten verdi. Han sa til Peter, Johannes og de andre: «Jeg sier dere i sannhet at denne fattige enken la i mer enn alle de som la penger i bidragsbøssene; for de la alle i av sin overflod, men hun la i av sin armod alt det hun hadde, hele sitt livsopphold.» — Markus 12: 41—44.

Vi forstår at Jesus så etter det gode i menneskene, og at han verdsatte de anstrengelser hver enkelt gjorde seg. Hvilken virkning tror du dette hadde på Peter og de andre apostlene? Jesu eksempel viste Peter hvordan Jehova er, og senere siterte Peter en salme og sa: «Jehovas øyne hviler på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres påkallelse.» (1. Peter 3: 12; Salme 34: 15, 16) Føler du deg ikke dratt til en Skaper og hans Sønn som ønsker å se det gode i deg, og som hører dine oppriktige bønner om hjelp?

Etter at Peter hadde vært sammen med Jesus i omkring to år, var han helt overbevist om at Jesus var Messias. En gang spurte Jesus disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» Han fikk forskjellige svar. Så spurte han dem: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte med overbevisning: «Du er Kristus.» Du undrer deg kanskje over det Jesus deretter gjorde. «Da påla han dem strengt at de ikke skulle fortelle noen» om dette. (Markus 8: 27—30; 9: 30; Matteus 12: 16) Hvorfor gjorde han det? Jesus gikk omkring midt iblant dem, så han ville ikke at folk skulle trekke slutninger som var basert på løse rykter. Det er logisk, ikke  sant? (Johannes 10: 24—26) Poenget er at vår Skaper også vil at vi skal skaffe oss opplysninger om ham ved selv å undersøke pålitelige vitnesbyrd. Han venter at vår overbevisning skal være basert på kjensgjerninger. — Apostlenes gjerninger 17: 27.

Som du sikkert kan tenke deg, var det noen av Jesu landsmenn som ikke ville anerkjenne ham, trass i at det fantes rikelig med vitnesbyrd om at han hadde Skaperens støtte. Mange var opptatt av sin posisjon eller av politiske målsettinger og syntes ikke noe om denne oppriktige, men ydmyke Messias. Da hans forkynnergjerning nærmet seg slutten, sa han: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn . . . Men dere ville ikke. Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) Denne forandrede situasjonen for den jødiske nasjon markerte et viktig skritt i retning av gjennomføringen av Guds hensikt, nemlig at alle nasjoner skulle bli velsignet.

Kort tid etter dette hørte Peter og tre andre apostler Jesus komme med en detaljert profeti om «avslutningen på tingenes ordning». * Det Jesus forutsa, fikk en første oppfyllelse under romernes angrep på Jerusalem og ødeleggelse av byen i 66—70 e.v.t. Historien bekrefter at det Jesus hadde forutsagt, fant sted. Peter var vitne til mye av det Jesus hadde forutsagt, og det kommer godt til uttrykk i 1. og 2. Peter, to bøker som Peter skrev. — 1. Peter 1: 13; 4: 7; 5: 7, 8; 2. Peter 3: 1—3, 11, 12.

I den tiden da Jesus utførte sin forkynnergjerning, var han tålmodig med jødene og opptrådte vennlig  overfor dem. Men han vek ikke tilbake for å fordømme ondskap. Dette hjalp Peter til bedre å forstå hvordan Skaperen er, og det bør hjelpe oss på samme måte. Etter hvert som Peter så at andre ting fant sted som en oppfyllelse av Jesu profeti, skrev han at de kristne ’alltid måtte ha Jehovas dags nærvær i tankene’. Peter sa også: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» Deretter kom han med noen oppmuntrende ord om ’nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet skal bo’. (2. Peter 3:3—13) Verdsetter vi, i likhet med Peter, de egenskaper hos Gud som Jesus gjenspeilte, og har vi tillit til Guds løfter for framtiden?

Hvorfor døde Jesus?

Den siste kvelden Jesus var sammen med apostlene, spiste han et spesielt måltid sammen med dem. I forbindelse med et slikt måltid var det vanlig at en jødisk vert viste gjestfrihet ved å vaske føttene til gjestene, som kanskje hadde gått langt på støvete veier i sandaler. Men det var ingen som tilbød seg å vaske Jesu føtter. Så han reiste seg ydmykt, tok et håndkle og et fat og begynte å vaske apostlenes føtter. Da turen kom til Peter, skammet Peter seg over at Jesus skulle gjøre ham en slik tjeneste. Peter sa: «Aldri noensinne skal  du vaske mine føtter.» «Hvis jeg ikke vasker deg,» sa Jesus, «har du ingen del med meg.» Jesus visste at han snart kom til å dø, så han tilføyde: «Når jeg, enda jeg er Herre og Lærer, har vasket deres føtter, skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere også skal gjøre slik som jeg har gjort for dere.» — Johannes 13: 5—17.

Flere tiår senere oppfordret Peter de kristne til å etterligne Jesus, ikke ved å foreta rituell fotvask, men ved ydmykt å tjene andre snarere enn å ’rå som herrer over dem’. Peter forstod også at Jesus ved sitt eksempel viste at «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet». Så fint det var å få vite dette om Skaperen! (1. Peter 5: 1—5; Salme 18: 35) Men Peter lærte mer.

Etter dette siste måltidet gikk Judas Iskariot, som var en apostel, men var blitt en tyv, ut og ledet en flokk med væpnede menn til Jesus så de kunne arrestere ham. Da de kom, reagerte Peter. Han trakk sverdet og såret en mann i flokken. Jesus irettesatte Peter: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» Og så, mens Peter så på, rørte Jesus ved mannen og helbredet ham. (Matteus 26: 47—52; Lukas 22: 49—51) Det er tydelig at Jesus praktiserte det han lærte. Han ’fortsatte å elske sine fiender’ og etterlignet dermed sin Far, som «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige». — Matteus 5: 44, 45.

Denne slitsomme natten ble Jesus i all hast forhørt av jødenes høyeste domstol. Han ble falskelig anklaget for gudsbespottelse, ført fram for den romerske stattholderen og deretter overgitt til å bli henrettet. Jødene og romerne spottet ham. Han ble brutalt behandlet og til slutt pælfestet. Mye av det som skjedde,  var en oppfyllelse av profetier som var nedskrevet flere hundre år tidligere. Selv de soldatene som så Jesus på torturpælen, innrømmet: «Dette var virkelig Guds Sønn.» — Matteus 26: 57 til 27: 54; Johannes 18: 12 til 19: 37.

Alt dette må ha fått Peter og andre til å spørre: Hvorfor måtte Kristus dø? Det var først senere de forstod det. Dette skjedde som en oppfyllelse av profetien i Jesaja, kapittel 53, som viste at Kristus skulle gjøre det mulig å oppnå utfrielse, ikke bare for jøder, men for hele menneskeheten. Peter skrev: «Han bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen, for at vi skulle være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere helbredet’.» (1. Peter 2: 21—25) Peter forstod hva Jesus hadde ment da han sa: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Matteus 20: 28) Ja, Jesus måtte gi avkall på sin rett til liv som et fullkomment menneske for å gjenkjøpe menneskeheten fra den syndige tilstand den hadde arvet fra Adam. Det er en grunnleggende bibelsk lære — læren om gjenløsningen.

Hva innebærer gjenløsningen? Du kan tenke på den på denne måten: Sett at du har en datamaskin, og at en av de elektroniske filene blir skadet av en feil (et virus) som noen planter i et ellers perfekt program. Dette illustrerer virkningen av det Adam gjorde mot menneskeheten da han med overlegg var ulydig mot Gud, da han syndet. La oss utdype illustrasjonen. Alle de kopiene du lager av den skadede elektroniske filen, blir berørt. Men situasjonen er ikke nødvendigvis håpløs. Ved hjelp av et spesielt program kan du finne feilen og fjerne den fra filene og datamaskinen. Menneskeheten har på lignende måte fått overført et «virus»,  synden, fra Adam og Eva, og vi trenger hjelp utenfra for å få fjernet det. (Romerne 5: 12) Ifølge Bibelen har Gud sørget for at det kan skje på grunn av Jesu død. Det er en kjærlig ordning som vi kan høste gagn av. — 1. Korinter 15: 22.

Peter verdsatte det Jesus gjorde, så høyt at han ’resten av sin tid i kjødet ikke mer levde for menneskers begjær, men for Guds vilje’. For Peter betydde det å ta avstand fra skadelige vaner og en umoralsk livsførsel, og det betyr det samme for oss. Det kan være at andre prøver å lage problemer for en som bestreber seg på å gjøre «Guds vilje». Likevel vil han finne at livet blir rikere og mer meningsfylt. (1. Peter 4: 1—3, 7—10, 15, 16) Peter erfarte det, og vi kan også erfare det når vi ’overgir våre sjeler til en trofast Skaper, mens vi gjør det gode’. — 1. Peter 4: 19.

En disippel som la vekt på kjærlighet

Apostelen Johannes var en annen disippel som var nær knyttet til Jesus, og som derfor kan hjelpe oss til  å forstå Skaperen bedre. Johannes skrev et evangelium og også tre brev (1., 2. og 3. Johannes). I et av brevene skriver han: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kan vinne kunnskapen om den sanne [Skaperen]. Og vi er i forening med den sanne, ved hans Sønn, Jesus Kristus. Dette er den sanne Gud og evig liv.» — 1. Johannes 5: 20.

For å tilegne seg kunnskap om «den sanne» måtte Johannes bruke sin «forstand». Hva var det Johannes forstod med hensyn til Skaperens egenskaper? «Gud er kjærlighet,» skrev Johannes, «og den som blir i kjærligheten, blir i forening med Gud.» Hvordan kunne Johannes være så sikker på det? «Kjærligheten er i denne henseende ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og utsendte sin Sønn» for at han skulle frambære et gjenløsningsoffer til gagn for oss. (1. Johannes 4: 10, 16) Det gjorde dypt inntrykk på Johannes, slik det også gjorde på Peter, at Gud hadde så stor kjærlighet at han sendte sin Sønn og lot ham dø for vår skyld.

Johannes hadde stått Jesus nær og kunne forstå hans følelser. Han ble sterkt grepet av noe som skjedde i Betania, i nærheten av Jerusalem. Jesus hadde fått melding om at hans venn Lasarus var blitt alvorlig syk, og drog til Betania. Da han og apostlene kom fram, hadde Lasarus vært død i minst fire dager. Johannes visste at Skaperen, han som har gitt menneskene livet, støttet Jesus. Kunne Jesus oppreise Lasarus fra de døde? (Lukas 7: 11—17; 8: 41, 42, 49—56) Jesus sa til Lasarus’ søster Marta: «Din bror skal oppstå.» — Johannes 11: 1—23.

Så fikk Johannes se at en annen søster av Lasarus, Maria, kom Jesus i møte. Hvordan reagerte Jesus? Han ’sukket i ånden og ble opprørt’. For å beskrive  Jesu reaksjon brukte Johannes et gresk ord (gjengitt med «sukket» på norsk) som sikter til dype følelser som kommer rett fra hjertet. Johannes kunne se at Jesus «ble opprørt», at han følte en indre uro, dyp bedrøvelse. Jesus var ikke likegyldig eller uberørt av det hele. Han «lot tårene strømme». (Johannes 11: 30—37) Det er tydelig at Jesus hadde inderlige og ømme følelser. Det hjalp Johannes til å forstå hvilke  følelser Skaperen har, og det bør ha den samme virkning på oss.

Johannes visste at Jesu følelser var knyttet til positive handlinger, for han hørte at Jesus ropte: «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus kom ut. Lasarus ble levende igjen og kom ut av graven. For en glede det må ha vært for søstrene hans og de andre som var der! Mange trodde på Jesus etter dette. Hans fiender kunne ikke benekte at han hadde oppreist Lasarus fra de døde, men da det ble kjent, ’la de opp råd om å drepe Lasarus’ og Jesus også. — Johannes 11: 43; 12: 9—11.

Bibelen omtaler Jesus som ’det nøyaktige bilde av selve Skaperens vesen’. (Hebreerne 1: 3) Jesu tjeneste er derfor fullgodt bevis for at både han og hans Far har et sterkt ønske om å gjøre ende på sykdom og død. Og det er ikke bare tale om de få oppstandelsene som vi kan lese om i Bibelen. Johannes var selv til stede da Jesus sa: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans [Sønnens] røst og komme ut.» (Johannes 5: 28, 29) Legg merke til at Jesus her ikke brukte det vanlige ordet for graven, men et ord som er gjengitt med «minnegravene». Hvorfor?

Guds minne er inne i bildet. Han som har skapt hele universet, kan selvsagt huske hver eneste detalj som gjelder hver og én av våre døde kjære, deriblant nedarvede og tilegnede egenskaper. (Jevnfør Jesaja 40: 26.) Og det er ikke bare det at han kan huske. Både han og hans Sønn ønsker å huske. Den trofaste Job sa følgende om Gud i forbindelse med oppstandelsen: «Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen? . . . Du [Jehova] skal rope, og jeg skal svare deg. Du vil lengte etter dine henders verk.» (Job 14: 14, 15;  Markus 1: 40—42) For en vidunderlig Skaper vi har! Han er verdig å bli tilbedt!

Den oppstandne Jesus — nøkkelen til et meningsfylt liv

Jesu avholdte disippel Johannes iakttok Jesus på nært hold fram til hans død. Johannes skrev dessuten om den viktigste oppstandelse som noen gang har funnet sted, en hendelse som utgjør et sikkert grunnlag for at vi kan oppnå et varig og meningsfylt liv.

Fiender av Jesus fikk ham henrettet, naglet til en pæl som en forbryter. De som så på — deriblant religiøse ledere — spottet ham mens han gjennomgikk timelange lidelser. Mens han hang der på pælen, så han sin mor og sa til henne med tanke på Johannes: «Kvinne, se! Din sønn!» Maria må ha vært enke på den tiden, og de andre barna hennes var ennå ikke blitt disipler. * Jesus betrodde altså sin disippel Johannes omsorgen for sin aldrende mor. Også dette viste hvordan Skaperen tenker, han som har oppfordret sine tjenere til å ha omsorg for enker og foreldreløse. — Johannes 7: 5; 19: 12—30; Markus 15: 16—39; Jakob 1: 27.

Men hvordan kunne Jesus fullføre sin oppgave som den «ætt» som ’alle jordens nasjoner skulle velsigne seg ved hjelp av’, nå da han var død? (1. Mosebok 22: 18) Da Jesus døde denne ettermiddagen i april i år 33, gav han sitt liv som grunnlaget for gjenløsningen. Det må ha vært en pine for hans medfølende Far å se de lidelsene hans uskyldige Sønn gjennomgikk. Men på denne måten ble den løsesummen som trengtes for at menneskeheten skulle bli utfridd av trelldommen  under synd og død, skaffet til veie. (Johannes 3: 16; 1. Johannes 1: 7) Grunnlaget var lagt for et storslått klimaks!

Fordi Jesus Kristus spiller en sentral rolle i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikter, var det nødvendig at han vendte tilbake til livet. Han gjorde det, og Johannes så at han var blitt oppreist fra de døde. Tidlig den tredje dagen etter at Jesus døde og ble gravlagt, gikk noen av disiplene til graven. Den var tom. Det gjorde dem forvirret, helt til Jesus viste seg for forskjellige. Maria Magdalena fortalte: «Jeg har sett Herren!» Disiplene trodde ikke på henne. Senere var disiplene samlet i et rom bak låste dører da Jesus viste seg igjen og til og med snakket med dem. Før det var gått mange dager, var det over 500 menn og kvinner som med egne øyne hadde sett at Jesus i sannhet var i live. Folk på den tiden som kanskje tvilte, kunne snakke med disse pålitelige vitnene og kontrollere deres vitnesbyrd. De kristne kunne være sikre på at Jesus var blitt oppreist, og at han levde som en ånd, i likhet med Skaperen. Bevisene for dette var så tallrike og pålitelige at det var mange som heller ville dø enn å benekte at Jesus var blitt oppreist fra de døde. — Johannes 20: 1—29; Lukas 24: 46—48; 1. Korinter 15: 3—8. *

Apostelen Johannes ble også forfulgt fordi han avla vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. (Åpenbaringen 1: 9) Men mens han var forvist til fangeøya Patmos, ble han  belønnet på en usedvanlig måte. Jesus gav ham en rekke syner som gjør oss bedre kjent med Skaperen og åpenbarer hva framtiden vil bringe. Du finner dem i boken Åpenbaringen, som bruker mange symbolske bilder. Jesus Kristus blir her framstilt som en seierrik konge som snart skal underlegge seg sine fiender for godt. Blant disse fiendene er døden (som er en fiende av oss alle) og den fordervede åndeskapningen som kalles Satan. — Åpenbaringen 6: 1, 2; 12: 7—9; 19: 19 til 20: 3, 13, 14.

I slutten av sitt apokalyptiske budskap så Johannes et syn som dreide seg om den tid da jorden skal bli et paradis. En røst fortalte hvordan forholdene da skal bli: «Gud selv skal være hos dem [menneskene]. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» (Åpenbaringen 21: 3, 4) Når Gud gjennomfører  sin hensikt, blir det løftet han gav Abraham, oppfylt. — 1. Mosebok 12: 3; 18: 18.

Da vil menneskene kunne glede seg over «det virkelige liv», som kan sammenlignes med det liv som lå foran Adam da han ble skapt. (1. Timoteus 6: 19) Menneskene vil ikke lenger behøve å famle etter sin Skaper og prøve å forstå sitt forhold til ham. Men du spør kanskje: Når kommer dette til å skje? Og hvorfor har vår omsorgsfulle Skaper tillatt ondskap og lidelse fram til nå? La oss se nærmere på de spørsmålene.

[Fotnoter]

[Ramme på side 150]

Du vil kanskje synes det er interessant å sammenligne de parallelle beretningene om hvordan Jesus helbredet Peters svigermor. (Matteus 8: 14—17; Markus 1: 29—31; Lukas 4: 38, 39) Legen Lukas tok med den medisinske detaljen at hun hadde «høy feber». Hva var det som gjorde at Jesus kunne helbrede henne og andre? Lukas erkjente at «Jehovas kraft var der så [Jesus] kunne helbrede». — Lukas 5: 17; 6: 19; 9: 43.

 [Ramme på side 152]

Den ypperste preken som har vært holdt

Hindulederen Mohandas Gandhi skal ha sagt at ’hele verdens problemer’ kunne bli løst hvis dens lære ble fulgt. Den kjente antropologen Ashley Montagu skrev at det man i den senere tid har funnet ut om den psykologiske betydningen av kjærlighet, bare er «en stadfesting» av denne prekenen.

Disse mennene siktet til Jesu bergpreken. Gandhi sa også at «undervisningen i Bergprekenen var bestemt for hver og én av oss». Professor Hans Dieter Betz skrev nylig: «Bergprekenens innflytelse går stort sett langt ut over grensene for jødedommen og kristendommen og til og med for Vestens kultur.» Han tilføyde at denne prekenen har «en enestående universell appell».

Hvorfor ikke lese denne forholdsvis korte, men fascinerende talen? Du finner den i Matteus, kapitlene 5 til 7, og i Lukas 6: 20—49. Her er noen av høydepunktene:

Hvordan vi kan være lykkelige — Matteus 5: 3—12; Lukas 6: 20—23.

Hvordan vi kan bevare selvrespekten — Matteus 5: 14—16, 37; 6: 2—4, 16—18; Lukas 6: 43—45.

Hvordan vi kan bedre vårt forhold til andre — Matteus 5: 22—26, 38—48; 7: 1—5, 12; Lukas 6: 27—38, 41, 42.

Hvordan vi kan redusere problemer i ekteskapet — Matteus 5: 27—32.

Hvordan vi kan takle bekymring — Matteus 6: 25—34.

Hvordan vi kan avsløre religiøst bedrag — Matteus 6: 5—8, 16—18; 7: 15—23.

Hvordan vi kan finne meningen med livet — Matteus 6: 9—13, 19—24, 33; 7: 7—11, 13, 14, 24—27; Lukas 6: 46—49.

[Ramme på side 159]

En handlingens mann

Jesus Kristus var ikke noen passiv eremitt. Han var en besluttsom handlingens mann. Han drog «til landsbyene på en rundreise og underviste» for å hjelpe mennesker som var «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». (Markus 6: 6; Matteus 9: 36; Lukas 8: 1) I motsetning til mange rike religiøse ledere i vår tid samlet ikke Jesus seg rikdommer; han hadde «ikke noe sted hvor han [kunne] hvile sitt hode». — Matteus 8: 20.

Jesus la riktignok størst vekt på å helbrede folk åndelig sett og gi dem åndelig føde, men han ignorerte ikke deres fysiske behov. Han helbredet syke, funksjonshemmede og demonbesatte. (Markus 1: 32—34) To ganger mettet han tusener av sine ivrige tilhørere fordi han følte medlidenhet med dem. (Markus 6: 35—44; 8: 1—8) Hans motiv for å utføre mirakler var å vise folk omsorg. — Markus 1: 40—42.

Jesus handlet resolutt da han jaget griske kjøpmenn ut av templet. De som så dette, kom til å tenke på salmistens ord: «Nidkjærheten for ditt hus skal fortære meg.» (Johannes 2: 14—17) Han la ikke fingrene imellom da han fordømte de hyklerske religiøse lederne. (Matteus 23: 1—39) Han gav heller ikke etter for press fra menn i viktige politiske stillinger. — Matteus 26: 59—64; Johannes 18: 33—37.

Beretningen om Jesu dynamiske tjeneste er fengslende lesning. Mange som leser den for første gang, begynner med Markus’ korte, men levende skildring av denne handlingens mann.

[Ramme på side 164]

Jesus ansporet dem til handling

I boken Apostlenes gjerninger finner vi en historisk beretning om hvordan Peter, Johannes og andre vitnet om Jesu oppstandelse. En stor del av boken handler om Saulus, eller Paulus, som var lovlærd og hadde vært en voldsom motstander av kristendommen. Den oppstandne Jesus viste seg for ham. (Apostlenes gjerninger 9: 1—16) Etter at Paulus hadde fått uomtvistelige beviser for at Jesus var i live i himmelen, forkynte han iherdig om dette for både jøder og ikke-jøder, deriblant for filosofer og herskere. Det gjør sterkt inntrykk å lese hva han sa til slike velutdannede, innflytelsesrike mennesker. — Apostlenes gjerninger 17: 1—3, 16—34; 26: 1—29.

I løpet av noen tiår skrev Paulus mange av bøkene i det som kalles Det nye testamente, De kristne greske skrifter. De fleste bibelutgaver har en innholdsfortegnelse hvor vi finner de 14 bøkene Paulus skrev, fra og med Romerne til og med Hebreerne. De inneholdt dype sannheter og veiledning til de kristne på den tiden. De er enda mer verdifulle for oss, som ikke kan snakke med apostlene og andre som var øyenvitner til Jesu undervisning, hans gjerninger og hans oppstandelse. Det Paulus skrev, kan være til hjelp for oss i familien, på arbeidsplassen og i vår omgang med naboene, og det kan hjelpe oss til å leve på en slik måte at vårt liv virkelig har mening og bringer oss tilfredshet.

[Bilde på side 146]

Vitenskapen får i stand in vitro-fertilisering. Skaperen overførte sin Sønns liv til jorden

[Bilde på side 148]

Mange av dem som hørte Jesus og så hvordan han opptrådte overfor folk, lærte hans Far bedre å kjenne

[Bilde på side 154]

Jesus vasket apostlenes føtter og viste dermed stor ydmykhet, noe Skaperen setter pris på

[Bilde på side 157]

En datafeil (et virus) kan fjernes fra systemet; menneskene trenger Jesu gjenløsningsoffer for å bli kvitt sin nedarvede ufullkommenhet

[Bilde på side 163]

Øyenvitner så at Jesus ble lagt i en grav (som denne), og at han var blitt oppreist til liv på den tredje dag