Kapittel 7

Hva kan en bok lære oss om Skaperen?

DE FLESTE er enige i at en lærerik, interessant bok er av stor verdi. Bibelen er en slik bok. I den finner vi fengslende livshistorier som holder fram høye moralske verdier. Vi finner også viktige sannheter illustrert på en levende måte. En av denne bokens skribenter, som var kjent for sin visdom, sa at han «søkte å finne tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord». — Forkynneren 12: 10.

Den boken vi omtaler som «Bibelen», er i virkeligheten en samling av 66 mindre bøker som ble skrevet i løpet av en tidsperiode på over 1500 år. Mellom år 1513 og 1473 f.v.t. skrev Moses de fem første bøkene, Mosebøkene. Johannes, en av Jesu apostler, var den siste bibelskribenten. Han skrev en historisk beretning om Jesu liv (Johannes’ evangelium) og også noen korte brev og boken Åpenbaringen, som i de fleste bibelutgaver har fått plass som den siste av de bibelske bøkene.

I løpet av de 1500 årene som gikk fra Moses til Johannes, var det omkring 40 personer som var med på å skrive Bibelen. De var oppriktige, gudfryktige menn som ville hjelpe andre til å lære om Skaperen. Gjennom deres skrifter kan vi få innsikt i Guds personlighet, og vi lærer hvordan vi kan glede ham. Bibelen gjør det også mulig for oss å forstå hvorfor det er så mye ondskap på jorden, og hvordan det skal bli slutt på det onde. Mange av bibelskribentene gjorde oppmerksom på at det skal komme en tid da menneskeheten lever mer direkte under Guds styre, og de beskrev  noen av de forholdene vi da vil kunne glede oss over. — Salme 37: 10, 11; Jesaja 2: 2—4; 65: 17—25; Åpenbaringen 21: 3—5.

Du kjenner sikkert til at mange avfeier Bibelen som en gammel bok som inneholder menneskers visdom. Men det finnes også millioner av mennesker som er overbevist om at det er Gud som er dens egentlige Forfatter, at han ledet skribentenes tanker. (2. Peter 1: 20, 21) Hvordan kan du finne ut om det som bibelskribentene skrev ned, virkelig kommer fra Gud?

Det er flere bevisrekker du kan ta i betraktning. Mange som har sett på dem, har trukket den konklusjon at Bibelen er noe mer enn et menneskeverk, at den kommer fra en overmenneskelig kilde. La oss belyse dette ved å ta for oss bare én bevisrekke. Når vi gjør det, lærer vi også mer om universets Skaper, Kilden til menneskenes liv.

Forutsigelser som har gått i oppfyllelse

Mange av bibelskribentene skrev ned profetier. De hevdet ikke at de personlig kunne forutsi framtiden, men gav Skaperen æren. Jesaja, for eksempel, omtalte Gud som «den som fra begynnelsen forteller om enden». (Jesaja 1: 1; 42: 8, 9; 46: 8—11) Det at Jesajas Gud hadde evnen til å forutsi hva som skulle skje flere tiår og til og med flere århundrer inn i framtiden, gjør ham unik; han er ikke en avgud, som de avgudene som folk før og nå har dyrket. Profetiene gir oss overbevisende vitnesbyrd om at det ikke er mennesker som har forfattet Bibelen. Vi skal se hvordan Jesajas bok bekrefter dette.

Når vi sammenholder innholdet i Jesajas bok med historiske opplysninger, ser vi at den ble skrevet omkring  år 732 f.v.t. Jesaja forutsa at de som bodde i Jerusalem og Juda, skulle bli rammet av ulykke fordi de hadde utøst blod og dyrket avguder. Jesaja profeterte at landet skulle bli lagt øde, at Jerusalem og templet der skulle bli ødelagt, og at de overlevende skulle bli ført til Babylon som fanger. Men han forutsa også at Gud ikke skulle glemme denne nasjonen etter at den var kommet i fangenskap. Jesajas bok fortalte at en utenlandsk konge som het Kyros, skulle innta Babylon og sette jødene fri for at de skulle få vende tilbake til sitt hjemland. Jesaja omtalte faktisk Gud som «den som sier om Kyros: ’Han er min hyrde, og alt det jeg har behag i, skal han fullbyrde’; også når jeg sier om Jerusalem: ’Hun skal bli gjenoppbygd’, og om templet: ’Din grunnvoll skal bli lagt’». — Jesaja 2: 8; 24: 1; 39: 5—7; 43: 14; 44: 24—28; 45: 1.

Da Jesaja levde, på 700-tallet før vår tidsregning, kan det nok ha vært vanskelig å tro på disse forutsigelsene. På den tiden var Babylon ennå ikke blitt en betydelig militærmakt, men var underlagt det assyriske rike, som var den store verdensmakten den gangen. Det var også en merkelig tanke at et beseiret folk som var blitt ført som landflyktige til et fjernt land, skulle settes fri og ta landet sitt i besittelse igjen. «Hvem har hørt noe slikt?» skrev Jesaja. — Jesaja 66: 8.

Men hva er det vi oppdager når vi går 200 år fram i tiden? Jødenes historie viser at Jesajas profeti gikk i oppfyllelse til minste detalj. Babylon ble mektig, og babylonerne ødela Jerusalem. Både navnet på perserkongen (Kyros), hans seier over Babylon og jødenes tilbakekomst er historiske kjensgjerninger som er alminnelig anerkjent. Disse detaljerte profetiene gikk  så nøyaktig i oppfyllelse at kritikere på 1800-tallet hevdet at Jesajas bok var humbug; de sa i virkeligheten: «Det kan nok være at Jesaja skrev de første kapitlene, men det var en senere skribent, en på kong Kyros’ tid, som skrev resten av boken og fikk det til å se ut som om den var en profeti.» Det kan være at noen avfeier det hele på den måten, men hva viser kjensgjerningene?

Var det egentlig sagt på forhånd?

Forutsigelsene i Jesajas bok dreier seg ikke bare om hendelser som gjaldt Kyros og de landflyktige jødene. Jesaja forutsa også hvordan det skulle gå med Babylon til slutt, og hans bok kom dessuten med mange detaljerte opplysninger om en kommende Messias, en Befrier, som skulle lide og så bli opphøyd. Kan vi fastslå at slike forutsigelser ble skrevet lang tid i forveien og derfor var profetier som skulle bli oppfylt på et senere tidspunkt?

Tenk på det som Jesaja skrev om Babylons endelikt: «Babylon, rikenes pryd, kaldeernes stolthets skjønnhet, skal bli som da Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra. Hun skal aldri bli bebodd, og hun skal aldri ha sin bolig der, fra generasjon til generasjon.» (Jesaja 13: 19, 20; kapittel 47) Hvordan gikk det egentlig?

Babylon hadde lenge vært avhengig av et komplisert vanningssystem som bestod av dammer og kanaler mellom elvene Tigris og Eufrat. Det ser ut til at dette vanningssystemet ble ødelagt under parternes herjinger og erobring omkring år 140 f.v.t. Hva førte det til? Et leksikon sier: «Jordsmonnet tok opp i seg store mengder mineralsalter, og det dannet seg en alkalisk skorpe på overflaten, slik at det ble umulig å  drive jordbruk.» (The Encyclopedia Americana) Omkring 200 år senere var Babylon fremdeles en folkerik by, men den var ikke det så mye lenger. (Jevnfør 1. Peter 5: 13.) På 200-tallet etter vår tidsregning skrev historieskriveren Dion Kassios (ca. 150—235) om en besøkende i Babylon som ikke fant noe annet enn «hauger og steiner og ruiner». (LXVIII, 30) På det tidspunkt hadde Jesaja vært død og hele hans bok vært i omløp i flere hundre år. Og hvis du reiser til Babylon i dag, får du bare se noen ruiner av denne en gang så praktfulle byen. Oldtidsbyene Roma, Jerusalem og Aten er blitt stående helt fram til vår tid, men Babylon er lagt øde; den er ubebodd og er en ruin — slik som Jesaja forutsa. Profetien gikk i oppfyllelse.

La oss nå se på Jesajas beskrivelse av den kommende Messias. Ifølge Jesaja 52: 13 skulle denne  spesielle tjeneren for Gud med tiden ’få en høy stilling og bli meget opphøyd’. Men det neste kapitlet (Jesaja 53) forutsa at Messias skulle oppleve noe ganske annet før han ble opphøyd. Du blir kanskje forbauset over detaljene i dette kapitlet, som i vide kretser blir godtatt som en messiansk profeti.

Vi leser der at Messias skulle bli foraktet av sine landsmenn. Jesaja var så sikker på at dette kom til å skje, at han skrev som om det allerede hadde hendt: «Han ble foraktet og unngått av mennesker.» (Vers 3) Denne dårlige behandlingen ville være fullstendig urettferdig, for Messias skulle gjøre mye godt mot folket. «Våre sykdommer tok han på seg,» sa Jesaja og beskrev på den måten Messias’ helbredelsesgjerninger. (Vers 4) Til tross for dette skulle Messias bli stilt for retten og urettferdig dømt til døden, mens han forble taus overfor dem som anklaget ham. (Versene 7, 8) Han skulle la seg føre bort for å bli drept sammen med forbrytere; under henrettelsen skulle hans kropp bli gjennomboret. (Versene 5, 12) Selv om han skulle dø som en forbryter, skulle han bli gravlagt som om han var en rik mann. (Vers 9) Og Jesaja sa gjentatte ganger at Messias’ urettferdige død skulle være en forsoningsdød; den skulle dekke over andre menneskers synder. — Versene 5, 8, 11, 12.

Alt dette gikk i oppfyllelse. De historiske beretningene som ble skrevet av Jesu samtidige — Matteus, Markus, Lukas og Johannes — bekrefter at det som Jesaja hadde forutsagt, faktisk hendte. Noe av det skjedde etter at Jesus var død, så han kunne ikke ha styrt situasjonen og fått den til å passe med det som var forutsagt. (Matteus 8: 16, 17; 26: 67; 27: 14, 39—44, 57—60; Johannes 19: 1, 34) Det at Jesajas messianske profeti har gått i oppfyllelse til punkt og  prikke, har gjort sterkt inntrykk på oppriktige bibellesere i århundrenes løp, også på noen som tidligere ikke godtok Jesus. Mag.art. William Urwick skrev: «Mange jøder som skrev ned grunnen til at de hadde gått over til kristendommen, erkjente at det var studiet av dette kapitlet [Jesaja 53] som hadde fått dem til å vakle i troen på sine gamle trossetninger og lærere.» — The Servant of Jehovah. *

Urwick skrev dette i slutten av 1800-tallet, da noen sikkert fortsatt tvilte på at kapittel 53 i Jesaja var blitt skrevet flere hundre år før Jesu fødsel. Men funn som er gjort siden den gang, har i det store og hele fjernet ethvert grunnlag for tvil. I 1947 fant en beduingjeter en gammel skriftrull som inneholdt hele Jesajas bok, i nærheten av Dødehavet. Eksperter på gamle skriftarter daterte skriftrullen til mellom 125 og 100 f.v.t. I 1990 ble det så foretatt en analyse av skriftrullen ved hjelp av karbon-14-metoden, som daterte den til mellom 202 og 107 f.v.t. Ja, denne berømte Jesaja-rullen var allerede nokså gammel da Jesus ble født. Hva ser vi når vi sammenligner den med moderne bibeloversettelser?

Hvis du besøker Jerusalem, kan du se fragmenter av Dødehavsrullene. Yigael Yadin, professor i arkeologi, forklarer i et lydbåndopptak: «Det gikk ikke mer enn omkring 500—600 år fra Jesajas ord ble uttalt, til denne rullen ble skrevet av i det andre århundre før Kristus. Skriftrullen i museet er over 2000 år gammel, men den er forbløffende lik den Bibelen vi leser i dag, både på hebraisk og i de oversettelser som er blitt laget fra grunnspråket.»

 Det er klart at dette burde ha betydning for vårt syn. Syn på hva? Det burde fjerne enhver kritisk tvil om hvorvidt Jesajas bok er profetisk og ble skrevet før begivenhetene fant sted. Det finnes nå vitenskapelige beviser for at en avskrift av Jesajas skrifter var laget godt over hundre år før Jesus i det hele tatt ble født, og lenge før Babylon ble lagt øde. Hvordan kan det da være noen som helst tvil om at Jesajas skrifter forutsa både hvordan det skulle gå med Babylon til slutt, og hvordan Messias skulle bli behandlet og utsatt for urettferdige lidelser, og hva slags død han skulle lide? De historiske kjensgjerninger  fjerner også ethvert grunnlag for å bestride at Jesaja virkelig forutsa jødenes fangenskap og det at de skulle få vende tilbake fra Babylon. Slike oppfylte forutsigelser er bare én av mange bevisrekker som fastslår at Bibelens egentlige Forfatter er Skaperen, og at Bibelen er «inspirert av Gud». — 2. Timoteus 3: 16.

Det finnes også mange andre vitnesbyrd om at det er Gud som er Bibelens Forfatter. Vi kan for eksempel nevne Bibelens nøyaktighet når det gjelder astronomi, geologi og legevitenskap, og de bibelske bøkenes samstemmighet, enda de ble skrevet av en rekke menn i løpet av en periode på mange hundre år. Bibelen blir dessuten støttet av mange historiske og arkeologiske kjensgjerninger. Og den har en moralkodeks som langt overgår de moralreglene Israels nabofolk hadde på den tiden, en moralkodeks som fremdeles blir betraktet som uovertruffen. Disse og andre bevisrekker har overbevist utallige oppriktige mennesker som har studert Bibelen grundig, om at den virkelig kommer fra vår Skaper. *

Dette kan også hjelpe oss til å trekke noen velfunderte konklusjoner når det gjelder Skaperen — vi lærer noe om hans egenskaper. Viser ikke det at han kan se langt inn i framtiden, at han har evner som langt overgår dem vi mennesker har? Vi vet ikke hva som kommer til å skje i fjern framtid, og vi kan heller ikke styre begivenhetenes gang. Det kan Skaperen. Han kan både forutse framtiden og lede  begivenhetene slik at hans vilje blir gjennomført. Jesaja beskrev med rette Skaperen som «den som fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort, den som sier: ’Mitt råd skal stå fast, og alt som behager meg, skal jeg gjøre’». — Jesaja 46: 10; 55: 11.

Lær Bibelens Forfatter bedre å kjenne

Vi kan bli kjent med en person ved å snakke med ham og ved å se hvordan han reagerer i forskjellige situasjoner. Begge deler er mulig når vi skal bli kjent med andre mennesker, men hvordan er det når vi skal lære Skaperen å kjenne? Vi kan jo ikke føre en direkte samtale med ham. Men som vi har slått fast, åpenbarer han mye om seg selv i Bibelen — både ved det han har sagt, og ved det han har gjort. Denne unike boken innbyr oss dessuten til å komme i et nært forhold til Skaperen. Den kommer med denne oppfordringen: «Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» — Jakob 2: 23; 4: 8.

Tenk på et grunnleggende skritt vi må ta for å gjøre det. En som vil bli en annens venn, lærer seg naturligvis navnet på vedkommende. Hva er så Skaperens navn, og hva forteller hans navn om ham?

Den hebraiske delen av Bibelen (ofte kalt Det gamle testamente) gjør oss kjent med Skaperens unike navn. I håndskrifter fra gammel tid er det skrevet med fire hebraiske konsonanter som kan transkriberes JHWH eller JHVH. Skaperens navn forekommer omkring 7000 ganger, langt oftere enn slike titler som Gud og Herren. I mange hundre år brukte de som leste den hebraiske delen av Bibelen, dette egennavnet. Med tiden fikk imidlertid mange jøder en  overtroisk frykt for å uttale Guds navn, og derfor bevarte de ikke uttalen av det.

«Den opprinnelige uttalen gikk etter hver tapt; moderne forsøk på å finne tilbake til den er basert på antagelser,» heter det i en jødisk kommentar til 2. Mosebok. Sant nok kan vi ikke være sikker på hvordan Moses uttalte Guds navn, som vi blant annet finner i 2. Mosebok 3: 14—16 og 6: 3. Men hvem i vår tid er det vel som føler seg forpliktet til å prøve å uttale Moses’ navn eller Jesu navn med nøyaktig den samme lyd og intonasjon som ble brukt den gangen de levde på jorden? Vi lar ikke være å omtale Moses og Jesus ved navn bare fordi vi ikke kjenner den opprinnelige uttalen. Hvorfor ikke da uttale Guds navn på den måten som er vanlig på vårt språk, i stedet for å være altfor opptatt av akkurat hvordan et folk i fortiden som snakket et annet språk, uttalte det? «Jehova» er blitt brukt på norsk i flere hundre år som navnet på Skaperen.

Men det er noe som er viktigere enn detaljer omkring uttalen av navnet. Det er navnets betydning. Navnet på hebraisk er en kausativ (forårsakende) form av verbet hawạh, som betyr «å bli» eller «vise seg å være». (1. Mosebok 27: 29) En bibelhåndbok oppgir betydningen «’han forårsaker’ eller ’vil få til å bli’». (The Oxford Companion to the Bible) Vi kan altså si at Skaperens personlige navn bokstavelig betyr «han får til å bli» eller «han lar bli». Merk deg at det ikke blir lagt vekt på Skaperens virksomhet i en fjern fortid, noe som noen kan ha hatt i tankene når de har brukt betegnelsen «Førsteårsak». Hvorfor ikke?

Fordi Skaperens navn er knyttet til det som han har til hensikt å gjøre. Hebraiske verb har bare to  hovedformer, og den som har med Skaperens navn å gjøre, «sikter til handlinger . . . i handlingsforløpet. Det uttrykker ikke bare det at en handling fortsetter . . . men det at den utvikler seg fra sin begynnelse mot sin fullførelse». (A Short Account of the Hebrew Tenses) Ja, ved sitt navn åpenbarer Jehova seg som en som aktivt gjennomfører sine hensikter. Vi lærer altså at han — ved å handle på en fremadskridende måte — blir Den som oppfyller løfter. Mange synes det er godt å vite at Skaperen alltid gjennomfører sine hensikter.

Hans hensikt gir vårt liv mening

Selv om Guds navn gjenspeiler hensikt, er det mange som synes det er vanskelig å se at deres egen eksistens har noen virkelig hensikt, noen virkelig mening. De ser menneskeheten tumle fra den ene krisen til den andre — kriger, naturkatastrofer, sykdomsepidemier, fattigdom og kriminalitet. Selv de få som er så heldige å ha sluppet unna slike ting, innrømmer i mange tilfeller at de har en nagende tvil når det gjelder framtiden og meningen med livet.

Bibelen sier: «Den fysiske verden ble underlagt frustrasjon, ikke av eget ønske, men ved Skaperens vilje, han som ved å gjøre det slik gav den håp om at den en dag kunne bli utfridd . . . og få del i Guds barns herlige frihet.» (Romerne 8: 20, 21, The New Testament Letters av J. W. C. Wand) Beretningen i 1. Mosebok viser at menneskene en gang hadde fred med sin Skaper. Men på grunn av deres klanderverdige oppførsel lot Gud med rette menneskeheten komme i en situasjon som på en måte skapte frustrasjon. La oss se nærmere på hva som skjedde, hva det lærer oss om Skaperen, og hva vi kan vente i framtiden.

 Denne historiske beretningen, som har vist seg å være en beretning som kan bekreftes, forteller at de første menneskene het Adam og Eva. De ble ikke overlatt til seg selv, slik at de famlet formålsløst omkring uten noen opplysninger om Guds vilje. Selv en menneskelig far viser sine barn kjærlig omsorg ved å gi dem nyttig veiledning, og det var også det Skaperen gav menneskene. Han sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.» — 1. Mosebok 1: 28.

De første menneskene hadde altså et meningsfylt liv. De skulle ta hånd om det økologiske system og befolke jorden med ansvarsbevisste mennesker. (Jevnfør Jesaja 11: 9.) Ingen kan med rette klandre Skaperen for at vår planet nå er forurenset, som om han skulle ha gitt menneskene et påskudd for å drive rovdrift på  jorden og ødelegge den. At de skulle ’legge jorden under seg’, gav dem ikke tillatelse til å drive rovdrift på den. Det innebar i stedet at de skulle dyrke jorden og ta vare på den kloden de var betrodd å skjøtte. (1. Mosebok 2: 15) Dessuten hadde de muligheten til å fortsette å utføre denne meningsfylte oppgaven i all framtid. Det at de ikke behøvde å dø, stemmer med det faktum at vi mennesker har en hjernekapasitet som langt overgår det vi til fulle får brukt i løpet av en levetid på 70, 80 eller til og med 100 år. Det var meningen at hjernen skulle bli brukt i det uendelige.

Som skapningens opphavsmann og veileder gav Jehova Gud menneskene et visst spillerom med hensyn til hvordan de skulle gjennomføre hans hensikt med jorden og menneskene. Han var ikke for forlangende, og han kom heller ikke med for mange restriksjoner. Han gav for eksempel Adam det som ville ha frydet en zoolog — oppgaven å studere og navngi dyrene. Etter at Adam hadde iakttatt dyrenes trekk, gav han dem navn, i mange tilfeller beskrivende navn. (1. Mosebok 2: 19) Dette er bare ett eksempel på hvordan menneskene kunne bruke sine evner og talenter i samsvar med Guds hensikt.

Vi forstår at det ikke ville være noe problem for ham som er hele universets vise Skaper, å beholde kontrollen over enhver situasjon på jorden, også hvis mennesker valgte å følge en tåpelig eller skadelig kurs. Den historiske beretning forteller at Gud gav Adam bare ett bud som la begrensninger på ham: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» — 1. Mosebok 2: 16, 17.

 Dette budet krevde at menneskene anerkjente Guds rett til å bli adlydt. Helt fra Adams tid og fram til vår tid har alle mennesker måttet akseptere tyngdeloven og innrette seg etter den; det hadde vært tåpelig og farlig ikke å gjøre det. Så hvorfor skulle noen nekte å leve i samsvar med en annen lov, et annet bud, fra vår gode Skaper? Skaperen gjorde det helt klart for Adam og Eva hvilke konsekvenser det ville få ikke å følge hans lov, men han gav dem muligheten til å velge å adlyde ham av egen, fri vilje. Det er ikke vanskelig å se fra beretningen om menneskets tidlige historie at Skaperen gir menneskene valgfrihet. Men han ønsker også at hans skapninger skal være så lykkelige som mulig, noe som er en naturlig følge av å leve i samsvar med de gode lovene han gir.

I et tidligere kapittel var vi inne på at Skaperen frambrakte fornuftutstyrte skapninger som vi ikke kan se — åndeskapninger. Historien om menneskets begynnelse forteller at en av disse åndene ble besatt av tanken på å tilrane seg Guds posisjon. (Jevnfør Esekiel 28: 13—15.) Han misbrukte den valgfrihet Gud gir, og lokket de første menneskene inn i det vi må kalle et åpent opprør. Ved at det første menneskepar var ulydige og direkte trosset Guds bud — i og med at de spiste av «treet til kunnskap om godt og  ondt» — viste de at de ville være uavhengige av Guds styre. De viste også at de var enige i påstanden om at Skaperen holdt noe godt tilbake for menneskene. Det var som om Adam og Eva forlangte å få bestemme selv hva som er godt, og hva som er ondt — uten hensyn til hva deres Skapers vurdering gikk ut på.

Så ufornuftig det hadde vært om noen menn og kvinner bestemte seg for at de ikke likte tyngdeloven, og handlet i strid med den! Det var like ufornuftig av Adam og Eva å forkaste Skaperens moralnormer. Menneskene burde så avgjort regne med at det får negative følger å bryte Guds fundamentale lov som krever lydighet, akkurat som det får skadelige følger å ignorere tyngdeloven.

Historien forteller at Jehova da gikk til handling. På den «dag» da Adam og Eva trosset Skaperens vilje, begynte det å gå nedover med dem, mot døden, akkurat som han hadde advart om. (Jevnfør 2. Peter 3: 8.) Dette åpenbarer et annet trekk ved Skaperens personlighet. Han er en rettferdig Gud, som ikke karaktersvakt ignorerer åpenbar ulydighet. Han har rettferdige og vise normer og holder dem i hevd.

Skaperens enestående egenskaper fikk ham til å vise barmhjertighet og ikke gjøre slutt på menneskenes liv umiddelbart. Hvorfor ikke? Det var av hensyn til Adam og Evas etterkommere, som ikke engang var blitt unnfanget, og som ikke var ansvarlige for sine forfedres syndige kurs. Det at Skaperen hadde slik omtanke for Adam og Evas framtidige etterkommere, forteller en hel del om hans personlighet. Han er ikke en nådeløs dommer som er blottet for følelser. Han er i stedet rettferdig, villig til å gi alle en mulighet, og han viser respekt for menneskelivets hellighet.

 Det er ikke dermed sagt at de etterfølgende generasjonene kom til å få det like fint som det første menneskeparet hadde hatt det. Ved at Skaperen tillot at Adam og Eva fikk sette barn til verden, ’ble den fysiske verden underlagt frustrasjon’. Men det var likevel ikke total frustrasjon eller håpløshet. Husk at det i Romerne 8: 20, 21 også står at Skaperen «gav den håp om at den en dag kunne bli utfridd». Det er noe vi burde ønske å få vite mer om.

Kan du finne ham?

Den fienden som forledet det første menneskepar til å gjøre opprør, blir i Bibelen omtalt som Satan Djevelen, som betyr «motstander» og «bakvasker». I den dommen Gud uttalte over opprørets hovedanstifter, stemplet han ham som en fiende, men gav også framtidige mennesker grunnlag for håp. Gud sa: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg [Satan] og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1. Mosebok 3: 15) Det er tydelig at dette er billedspråk. Hva betyr det at det skulle komme en «ætt»?

Andre deler av Bibelen kaster lys over dette interessante verset. De viser at det har å gjøre med det at Jehova lever opp til sitt navn og ’blir’ det som er nødvendig for at han skal gjennomføre sin hensikt med menneskene på jorden. I den forbindelse brukte han én bestemt nasjon i gammel tid, og en betydelig del av Bibelen er en historisk beretning om hvordan han handlet med denne nasjonen. La oss kort se på denne viktige historiske beretningen. Samtidig får vi lære mer om Skaperens egenskaper. Ja, vi kan lære mange verdifulle ting om ham hvis vi undersøker Bibelen nærmere, den boken han har gitt menneskeheten.

[Fotnoter]

[Bilde på side 107]

Flere hundre år etter at Bibelen hadde forutsagt Babylons ødeleggelse, ble Babylon lagt i ruiner, og stedet er øde den dag i dag

[Bilde på side 110]

Denne Jesaja-rullen, som er en avskrift fra det andre århundre før vår tidsregning, ble funnet i en hule i nærheten av Dødehavet. Den forutsa i detalj hendelser som fant sted flere hundre år etter at den var skrevet

[Bilde på side 115]

Dette brevet, skrevet på gammelhebraisk på et potteskår, ble avdekket i Lakisj. Guds navn (se pilene) forekommer to ganger, noe som viser at det var kjent og i alminnelig bruk

[Bilde på side 117]

Sir Isaac Newton formulerte tyngdeloven. Skaperens lover er fornuftige og rimelige, og det er til vårt beste å innrette oss etter dem