Kapittel 11

Hvordan vårt liv kan få varig mening

UANSETT hvor vi bor, hører vi om vitenskapelige oppdagelser. Biologer, havforskere og andre sørger for at vi stadig får større viten om jorden og livet på den. Astronomer og fysikere retter blikket utover og lærer stadig mer om vårt solsystem, stjernene og fjerne galakser. Hva henleder alt dette oppmerksomheten på?

Mange klarttenkende mennesker er enige med fortidens kong David, som sa: «Himlene forkynner Guds herlighet, og om hans henders verk forteller det utstrakte rom.» (Salme 19: 1) Noen er riktignok ikke enig i dette eller sier at man ikke kan vite noe sikkert. Men etter at du nå har sett på det som blir trukket fram i denne boken, synes du ikke da at du har gode grunner for å tro at det finnes en Skaper som er opphavet til universet og til vårt liv?

Apostelen Paulus skrev: «Menneskene kan ikke si at de ikke vet noe om Gud. Helt siden verdens begynnelse har menneskene kunnet se hvordan Gud er, gjennom det han har dannet. Det viser hans makt, som varer evig. Det viser at han er Gud.» (Romerne 1: 20, Holy Bible—New Life Version) Det stoffet vi har gjennomgått i tidligere kapitler om skapelsen, har gjort det lettere å «se hvordan Gud er», å forstå «hans usynlige egenskaper». (Ny verden-oversettelsen) Men det bør ikke være et mål i seg selv å se at det fysiske skaperverk vitner om Skaperen. Hvorfor ikke?

 Mange forskere går helt opp i sitt studium av universet, men synes likevel at livet er tomt og uten varig mening. Fysikeren Steven Weinberg skrev for eksempel: «Jo mer vi føler at vi forstår universet, jo mer meningsløst virker det.» Tidsskriftet Science skrev om astronomen Alan Dresslers syn: «Når forskere sier at kosmologien åpenbarer Guds ’sinn’ eller ’håndskrift’, tilskriver de det guddommelige det som i siste instans kan være av mindre betydning i universet — dets fysiske struktur.» Dressler gav uttrykk for at det som betyr mer, er meningen med menneskets eksistens. Han sa: «Folk har forlatt den gamle oppfatningen at menneskene befinner seg i det fysiske sentrum for [det fysiske] universet, men må vende tilbake til troen på at vi befinner oss i sentrum for meningen.»

Hvorfor vi er til, er noe som bør oppta oss alle. Bare det at vi innrømmer at det finnes en Skaper,  eller Mesterkonstruktør, og at vi er avhengige av ham, gir ikke livet vårt mening. Det er særlig tilfellet fordi livet virker så kort. Mange føler det på samme måte som kong Macbeth i et av William Shakespeares skuespill:

«Vårt liv er kun en skygge, gjøgleren

geberder seg en times tid på scenen,

og høres aldri mer. Det er et sagn

lest av en dåre, fullt av ståk og leven

uten noen mening.» — Macbeth, Femte akt, Scene V. *

Folk rundt om på jorden kan være enig i dette. Men når de selv kommer opp i en alvorlig krise, kan det likevel være at de roper til Gud om hjelp. Elihu, en vis mann som levde for lang tid siden, sa: «På grunn av de mange undertrykkende handlinger roper de til stadighet om bistand; de skriker stadig om hjelp . . . Og likevel har ingen sagt: ’Hvor er Gud, min Store Frambringer . . . ?’ Det er han som lærer oss mer enn jordens dyr, og han gjør oss visere enn himlenes flygende skapninger.» — Job 35: 9—11.

Elihus ord understreker at det ikke er vi mennesker som er i sentrum når det gjelder livets mening. Det er vår store Skaper som er i sentrum, og det som virkelig gir vår tilværelse mening, må logisk nok ha med ham å gjøre og være avhengig av ham. For å finne denne mening og oppnå den dype tilfredshet som den bringer, må vi lære Skaperen å kjenne og bringe vårt liv i harmoni med hans vilje.

La oss vende oss til Skaperen

Moses gjorde det. Han kom med denne realistiske uttalelsen: «Våre års dager, de er sytti år; og  hvis de på grunn av spesiell styrke er åtti år, holder de likevel fast ved vanskeligheter og skadelige ting.» Denne erkjennelsen gjorde ikke Moses tungsindig og pessimistisk; den hjalp ham til å innse verdien av å vende seg til Skaperen. Moses bad: «Vis oss hvordan vi skal telle våre dager på en slik måte at vi kan få et vist hjerte. Mett oss om morgenen med din kjærlige godhet, så vi kan rope av glede og fryde oss alle våre dager. Og måtte Jehova vår Guds liflighet være over oss.» — Salme 90: 10, 12, 14, 17.

’Mettet om morgenen.’ ’Så vi kan fryde oss alle våre dager.’ ’Guds liflighet over oss.’ Vitner ikke slike uttrykk om at en har funnet meningen med livet — en mening som folk flest ikke får tak i?

Vi kan ta et viktig skritt i den retning ved å forstå vår stilling i forhold til Skaperen. Det at vi får stadig større kunnskap om universet, kan på en måte hjelpe oss. David sa: «Når jeg ser dine himler, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har beredt, hva er da et dødelig menneske, at du kommer ham i hu, og et jordmenneskes sønn, at du tar deg av ham?» — Salme 8: 3, 4.

Men det er ikke nok at vi erkjenner at Jehova har skapt solen, månen og stjernene, og at han deretter har sørget for at det er et yrende liv på jorden med all dens infrastruktur. (Nehemja 9: 6; Salme 24: 2;  Jesaja 40: 26; Jeremia 10: 10, 12) Som vi har sett, viser Jehovas unike navn at han er en Gud som har en hensikt, og at han er den eneste som er i stand til fullt ut å gjennomføre sin hensikt.

Jesaja skrev: «Han, den sanne Gud, han som formet jorden og dannet den, han som grunnfestet den, som ikke skapte den forgjeves, men formet den til å være bebodd.» Jesaja siterte deretter Jehovas ord: «Jeg er Jehova, og det er ingen annen.» (Jesaja 45: 18) Og Paulus sa senere om sine medkristne: «Vi er hans verk og ble skapt i forening med Kristus Jesus til gode gjerninger.» Sentralt blant disse ’gode gjerningene’ står det å gjøre kjent «Guds mangfoldige visdom . . . i samsvar med den evige hensikt som han fattet». (Efeserne 2: 10; 3: 8—11) Vi kan og bør gå inn for å lære Skaperens hensikt å kjenne og innrette oss etter den. — Salme 95: 3—6.

Det at vi vet at vi har en kjærlig, omsorgsfull Skaper, burde anspore oss til handling. Legg for eksempel merke til sammenhengen mellom denne vissheten og den måten vi bør behandle andre på. «Den som bedrar den ringe, håner Ham som har dannet ham, men den som viser den fattige velvilje, ærer Ham.» «Er det ikke én Gud som har skapt oss? Hvorfor handler vi da forrædersk mot hverandre?» (Ordspråkene 14: 31; Malaki 2: 10) Når vi erkjenner at vi har en Skaper som bryr seg om oss, bør det få oss til å vise større omsorg for andre av hans skapninger.

Vi får hjelp til å gjøre det. Skaperen kan hjelpe oss. Selv om Jehova på dette tidspunkt ikke frambringer nye skapninger her på jorden, kan det sies at han fortsatt skaper på en annen måte. Han hjelper mennesker som søker hans veiledning, på en aktiv og produktiv  måte. David bad, etter at han hadde syndet: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, og gi en ny, fast ånd i mitt indre.» (Salme 51: 10; 124: 8) Og Bibelen oppfordrer de kristne til å «legge av den gamle personlighet», som er formet av verden omkring dem, og «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje». (Efeserne 4: 22—24) Ja, Jehova kan skape et nytt, billedlig hjerte i folk ved å hjelpe dem til å framelske en personlighet som gjenspeiler hans egenskaper.

Men dette er bare de innledende skrittene. Det er mer som må til. Paulus sa til noen velutdannede atenere: ’Den Gud som dannet verden og alt som er i den, bestemte de fastsatte tider for at menneskene skulle søke ham og virkelig finne ham, skjønt han ikke er langt borte fra en eneste av oss.’ — Apostlenes gjerninger 17: 24—27.

Kunnskap nødvendig

Vi har nå sett at Skaperen har gitt oss en mengde opplysninger gjennom det fysiske skaperverk og gjennom sitt inspirerte Ord, Bibelen. Han oppfordrer oss til å vokse i kunnskap og innsikt og har til og med forutsagt at det skal komme en tid da «jorden skal . . . være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn». — Jesaja 11: 9; 40: 13, 14.

Det er ikke Skaperens vilje at vi bare skal ha 70—80 år på oss til å lære og til å utvikle oss. Det framgår av en av Jesu mest berømte uttalelser: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.

 «Evig liv.» Det er ikke fri fantasi. Tanken om liv uten ende er i samsvar med det som Skaperen tilbød våre første foreldre, Adam og Eva. Den er i samsvar med vitenskapelige fakta om hjernens oppbygning og kapasitet. Og den er i samsvar med det Jesus Kristus lærte. At menneskene skulle oppnå evig liv, var selve kjernen i Jesu budskap. Den siste kvelden han var sammen med apostlene her på jorden, sa han: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3.

Som vi drøftet i et av de tidligere kapitlene, kommer Jesu løfte om evig liv til å bli en realitet her på jorden for millioner av mennesker. Slike framtidsutsikter kan bidra mye til å gi ens liv mening. Det innebærer at vi må framelske et nært forhold til Skaperen. Det at en står i et slikt forhold nå, utgjør selve  grunnlaget for å oppnå evig liv. Tenk på hvilke muligheter et slikt liv vil åpne for deg: Du vil kunne lære, utforske og oppleve — uten de begrensninger som sykdom og død medfører. (Jevnfør Jesaja 40: 28.) Hva kunne du eller ville du gjøre hvis du hadde evig liv? Du vet selv best hvilke interesser du har, hvilke evner du kunne tenke deg å utvikle, og hvilke spørsmål du gjerne ville finne svar på. Muligheten til å beskjeftige deg med slike ting vil gi livet ditt enda større mening!

Paulus hadde god grunn til å se fram til den tid da «skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». (Romerne 8: 21) De som ser fram til å oppnå den friheten, gleder seg over et meningsfylt liv nå og vil kunne gjøre det i all evighet, til ære for Gud. — Åpenbaringen 4: 11.

Jehovas vitner over hele verden har studert dette emnet. De er overbevist om at det finnes en Skaper, og at han bryr seg om dem og om deg. De er glad for å kunne hjelpe andre til å finne denne velfunderte meningen med livet. Vi oppfordrer deg til å undersøke dette nærmere sammen med dem. Hvis du gjør det, vil du finne at ditt liv har varig mening!

[Fotnote]

[Ramme på side 185]

Gud i hvilken forstand?

«Forskere og andre bruker av og til ordet ’Gud’ om noe så abstrakt og uengasjert at det knapt blir noe skille mellom Ham og naturlovene,» sa Steven Weinberg, som ble tildelt nobelprisen for sitt arbeid i forbindelse med grunnkreftene. Han tilføyde:

«Jeg synes at hvis ordet ’Gud’ skal være til noen nytte, må det brukes om en interessert Gud, en skaper og lovgiver som har tilveiebrakt ikke bare naturlovene og universet, men også normer for godt og ondt, en personlighet som er interessert i hva vi gjør, noe som det kort sagt passer seg for oss å tilbe. . . . Dette er den Gud som har hatt betydning for menn og kvinner opp gjennom historien.» — Dreams of a Final Theory.

[Bilde på side 187]

Moses erkjente at vi ikke kan ignorere Skaperen hvis vårt liv virkelig skal ha en mening

[Bilde på side 190]

Når vi finner en varig mening med livet, åpner det seg store muligheter