Kapittel 4

Mennesket er unikt!

PLEIER du å se deg i speilet hver morgen for å sjekke hvordan du ser ut, før du tar fatt på dagens gjøremål? Det kan være at du ikke har tid til så mye ettertanke akkurat da. Men bruk noen minutter nå på å tenke over hva som skjer når du gjør noe så enkelt som å kaste et blikk i speilet.

Øynene gjør det mulig for deg å se deg selv i farger, enda fargesyn ikke er livsviktig. Det at ørene er plassert slik de er, gir deg stereofonisk hørsel, noe som gjør at du kan lokalisere lydkilder og for eksempel høre hvilken retning stemmen til en du er glad i, kommer fra. Vi har kanskje lett for å ta dette for gitt, men en bok for lydteknikere sier: «Når man betrakter menneskets høresans inngående, er det vanskelig å unngå å  komme til den konklusjon at disse kompliserte funksjonene og strukturene forutsetter en eller annen godgjørende hånd som har konstruert det hele.»

Nesen er også konstruert på en enestående måte. Gjennom den kan du puste luft, som holder deg i live. Og den har millioner av lukteceller, som gjør det mulig for deg å skille mellom omkring 10 000 forskjellige lukter. Når du nyter et måltid, kommer også en annen sans inn i bildet. Tusener av smaksløker gjør at du oppfatter smaksinntrykk. Andre sanseceller på tungen hjelper deg til å kjenne om tennene er rene.

Ja, du har fem sanser — synssans, høresans, smakssans, luktesans og følesans. Det er nok så at noen dyr har bedre nattsyn, mer følsom luktesans eller skarpere hørsel, men den likevekt som vi mennesker har mellom disse sansene, gjør at vi på mange måter så avgjort utmerker oss i forhold til dyrene.

Men tenk over en viktig forutsetning for at vi skal kunne ha disse sansene. De er alle avhengige av det 1400 gram tunge organet inni hodet — hjernen. Dyr har jo også en hjerne, men menneskehjernen er i en klasse for seg og gjør oss helt unike. Hvordan det? Og hvordan har det at vi er unike på denne måten, sammenheng med vår interesse for å leve et langt og meningsfylt liv?

Vår fantastiske hjerne

I mange år er menneskehjernen blitt sammenlignet med en datamaskin, men nyere forskning viser at denne sammenligningen halter enormt. «Hvordan kan man vel fatte et organs funksjon når det har omkring 50 milliarder nevroner med en billiard synapser (forbindelser) og har i alt kanskje ti billiarder utladninger i sekundet?» spurte nevrologen  Richard M. Restak. Han svarte selv på spørsmålet: «Selv de mest avanserte datamaskiner med nevralt nettverk . . . kan bare oppvise omkring en titusendedel av den mentale kapasitet en husflue har.» Tenk da hvor langt en datamaskin har igjen for å kunne måle seg med menneskehjernen!

Hvilken menneskelaget datamaskin kan reparere seg selv, gjøre om sitt program eller bli bedre etter som årene går? Når et datasystem skal forandres, må en programmerer skrive og legge inn ny programkode. Hjernen vår gjør slikt arbeid automatisk, både i de første leveårene og i høy alder. Det er ingen  overdrivelse å si at de mest avanserte datamaskinene er svært primitive sammenlignet med hjernen. Forskere har kalt hjernen «den mest kompliserte struktur vi kjenner til», og «det mest komplekse objekt i universet». Se litt nærmere på noen oppdagelser som har fått mange til å trekke den slutning at menneskehjernen er et produkt av en Skaper som bryr seg om oss.

Det som ikke øves, det sløves

Slike nyttige oppfinnelser som biler og jetfly har i det store og hele begrensninger på grunn av de fastlåste mekanismene og elektriske systemene som mennesker utvikler og installerer. Vår hjerne, derimot, er i aller høyeste grad en fleksibel biologisk mekanisme. Den kan stadig forandre seg etter den måten den blir brukt på — eller misbrukt på. Det ser ut til at det er to hovedfaktorer som er avgjørende for hvordan hjernen utvikler seg gjennom hele livet — det vi lar få komme inn i den gjennom sansene, og det vi velger å tenke på.

Selv om arvelige faktorer kan ha betydning for de mentale prestasjonene, viser nyere forskning at hjernens potensial ikke blir fastlagt av genene i befruktningsøyeblikket. «Ingen hadde noen anelse om at hjernen var så foranderlig som vitenskapen nå vet at den er,» skriver forfatteren og pulitzerprisvinneren Ronald Kotulak. Etter at han hadde intervjuet over 300 forskere, kom han til denne konklusjonen: «Hjernen er ikke et statisk organ; denne massen med celleforbindelser er i konstant forandring og blir i høy grad påvirket av det man opplever.» — Inside the Brain.

Det vi opplever, er imidlertid ikke det eneste som former hjernen. Den blir også påvirket av tankene  våre. Forskere har kommet til at de som holder seg mentalt aktive, har opptil 40 prosent flere forbindelser (synapser) mellom nervecellene (nevronene) i hjernen enn dem som er mentalt dovne. Nevrologer anvender derfor ordtaket «Det som ikke øves, det sløves» på hjernen. Men hva med dem som er kommet opp i årene? Det ser ut til at det skjer et visst tap av hjerneceller etter hvert som en blir eldre, og høy alder kan gi hukommelsestap. Men tapet er mye mindre enn man en gang trodde. I en artikkel om menneskehjernen i National Geographic stod det: «Eldre mennesker . . . beholder evnen til å danne nye forbindelser og til å bevare de gamle gjennom mental aktivitet.»

Nyere oppdagelser angående hjernens fleksibilitet stemmer overens med veiledning som vi finner i Bibelen. Denne visdomsboken oppfordrer leserne til å ’bli forvandlet ved å fornye sitt sinn’ og til å bli «fornyet» ved å tilføre sinnet «nøyaktig kunnskap». (Romerne 12: 2; Kolosserne 3: 10) Jehovas vitner har sett dette skje når mennesker studerer Bibelen og følger dens veiledning. Mange tusen — uansett sosial bakgrunn og utdannelse — har gjort dette. De beholder  sin personlige identitet, men de er blitt lykkeligere og mer avbalansert. De har det som en skribent i det første århundre omtalte som ’et sunt sinn’. (Apostlenes gjerninger 26: 24, 25) Slike forbedringer er for en stor del et resultat av at en gjør god bruk av en del av hjernebarken som er lengst framme i hodet.

Pannelappen

De fleste nevronene i hjernens ytterste lag, hjernebarken, står ikke i direkte forbindelse med muskler og sanseorganer. Tenk for eksempel på de milliarder av nevroner som utgjør pannelappen. (Se tegningen på side 56.) Skanninger av hjernen viser at pannelappen blir aktiv når en tenker på et ord eller henter fram minner. Den fremre delen av hjernen spiller en spesiell rolle med hensyn til det at du er den du er.

«Hjernebarken fremst i pannelappen er viktig for tankevirksomheten, intelligensen, motivasjonen og personligheten. Den knytter sammen erfaringer som er nødvendige for abstrakt tenkning, for vår dømmekraft, iherdighet, planlegging, omtanke for andre og samvittighet. . . . Det er virksomheten i dette området som gjør at mennesker er forskjellige fra andre dyr.» (Human Anatomy and Physiology av Elaine N. Marieb) Dette skillet mellom dyr og mennesker er virkelig tydelig når vi ser hva mennesker har utrettet innen slike felt som matematikk, filosofi og jus, felt der  man i særlig grad gjør bruk av hjernebarken fremst i pannelappen.

Hvorfor har mennesker en stor, fleksibel fremre hjernebark, som bidrar til kompliserte mentale funksjoner, mens dette området hos dyrene er av et enklere slag eller ikke finnes i det hele tatt? Kontrasten er så stor at biologer som mener at mennesket er blitt til ved en utvikling, snakker om den «mystiske eksplosjonen i hjernestørrelse». Richard F. Thompson, som er professor i biologi, kommenterer «den usedvanlige utvidelsen av hjernebarken» hos mennesket og innrømmer: «Foreløpig har vi ingen helt klar forståelse av hvorfor dette skjedde.» Kan grunnen være at mennesket er blitt skapt med denne makeløse hjernekapasiteten?

En evne til å kommunisere som savner sidestykke

Det er også andre deler av hjernen som gjør at vi er unike. Bak den fremre hjernebark i pannelappen er den motoriske bark, eller bevegelsesbarken, som går som et bånd tvers over hodet. Den inneholder milliarder av nevroner som står i forbindelse med musklene.  Også den har trekk som gjør at vi skiller oss kraftig ut fra aper og andre dyr. Det motoriske primærsentret gir oss «(1) en enestående evne til å bruke hånden, fingrene og tommelen til å utføre arbeidsoppgaver som krever stor fingerferdighet, og (2) evnen til å bruke munnen, leppene, tungen og ansiktsmusklene til å snakke». — Textbook of Medical Physiology av Arthur Guyton.

Tenk et øyeblikk på hvordan den motoriske bark har betydning for vår evne til å snakke. Over halvparten  av den er viet kommunikasjonsorganene. Det er noe av forklaringen på menneskets enestående evne til å kommunisere. Selv om hendene spiller en rolle ved kommunikasjon (når vi skriver, gjør vanlige gester eller bruker tegnspråk), er det som regel munnen som spiller den viktigste rollen. Det er ikke tvil om at menneskets tale — fra et lite barns første ord til en eldre persons stemme — er et under. Omkring hundre muskler i tungen, leppene, kjeven, strupen og brystet samarbeider om å frambringe utallige lyder. Merk deg  denne kontrasten: Én hjernecelle kan styre 2000 muskelfibrer i tykkleggen til en idrettsutøver, men hjerneceller som kontrollerer strupehodet, konsentrerer seg kanskje om bare to—tre muskelfibrer. Tyder ikke dette på at hjernen vår er spesielt utrustet med tanke på kommunikasjon?

Selv en kort uttalelse vi kommer med, krever sin egen kombinasjon av muskelbevegelser. Og hva som ligger i ett enkelt ord, kan forandre seg, avhengig av graden av bevegelse og den lynraske koordineringen av mange forskjellige muskler. Talepedagogen dr. William H. Perkins sier: «Når vi snakker i et behagelig tempo, lager vi omkring 14 lyder hvert sekund. Det er dobbelt så hurtig som vi kan kontrollere tungen, leppene, kjeven eller andre deler av taleapparatet når vi beveger dem hver for seg. Men når de virker sammen for å frambringe tale, arbeider de på samme måte som fingrene til dyktige maskinskrivere og konsertpianister gjør. Bevegelsene overlapper hverandre i en symfoni av utsøkt presisjon.»

Den informasjonen som trengs for at vi skal kunne stille det enkle spørsmålet «Hvordan har du det i  dag?», er lagret i en del av hjernens pannelapp som heter Brocas område, som noen betrakter som talesentret. Nobelprisvinneren og nevrologen sir John Eccles skrev: «Det er ikke blitt funnet noe område som tilsvarer . . . Brocas taleområde, hos aper.» Selv om man skulle finne noen lignende områder hos dyr, er det et faktum at man ikke kan få aper til å frambringe mer enn noen få enkle talelyder. Du, derimot, kan snakke et komplisert språk. For å gjøre det setter du sammen ord etter de grammatiske reglene for ditt språk. Brocas område hjelper deg til å gjøre det, både når du snakker, og når du skriver.

Du kan selvfølgelig ikke benytte deg av talens mirakel hvis du ikke kan minst ett språk og forstår hva ordene i det språket betyr. Her kommer en annen spesiell del av hjernen inn i bildet, som er kjent som Wernickes område. Milliarder av nevroner i Wernickes område oppfatter betydningen av talte og skrevne  ord. Dette språkområdet hjelper deg til å forstå uttalelser og å skjønne det du hører eller leser; på den måten kan du tilegne deg opplysninger og reagere på en fornuftig måte.

Det er enda flere faktorer som har betydning for din tale. Vi kan illustrere det med et eksempel: Et enkelt «hei» kan romme mange forskjellige betydninger. Tonefallet forteller om du er glad, opprømt, irritert, lei deg eller redd, om du kjeder deg, eller om du har det travelt, og kanskje det til og med avslører ulike grader av disse sinnsstemningene. Et annet område i hjernen har med den følelsesmessige siden av talen å gjøre. Så vi ser at det er forskjellige deler av hjernen som kommer inn i bildet når vi kommuniserer.

Sjimpanser er blitt lært opp til å bruke et enkelt tegnspråk, men de kan ikke bruke det til stort annet enn å be om mat eller andre grunnleggende ting. Dr. David Premack, som har arbeidet med å lære sjimpanser enkel, ikke-verbal kommunikasjon, trakk denne slutningen: «Menneskets språk er en pinlig vanskelighet for evolusjonsteorien, for det er langt mer uttrykksfullt enn man kan forklare.»

 Vi tenker kanskje: Hvorfor har mennesker denne forunderlige evnen til å meddele tanker og følelser, til å spørre og til å svare? Et språkleksikon sier at menneskets ’tale er spesiell’, og innrømmer: «Letingen etter forløpere i dyrs kommunikasjon hjelper ikke stort når det gjelder å slå bro over den enorme kløften som skiller språk og tale fra dyrs atferd.» (The Encyclopedia of Language and Linguistics) Professor Ludwig Koehler oppsummerte forskjellen: «Den menneskelige tale er en gåte; den er en Guds gave, et mirakel.»

Så stor forskjellen er mellom en apes bruk av tegn og den evne et barn har til å bruke et komplisert språk! Sir John Eccles refererte til noe som de fleste av oss også har observert — den evne som «selv tre år gamle barn viser i og med sin strøm av spørsmål ut fra ønsket om å forstå sin verden». Han tilføyde: «Aper, derimot, stiller ikke spørsmål.» Det er bare mennesker som stiller spørsmål, deriblant spørsmål om meningen med livet.

Hukommelse og mye mer!

Når du ser deg i speilet, kan det være at du tenker på hvordan du så ut da du var yngre, og du kan også sammenligne det du ser, med hvordan du kan komme til å se ut i årene som kommer, eller etter at du har sminket deg. Disse tankene kan oppstå nesten ubevisst, men likevel er det noe helt spesielt som skjer, noe som ingen dyr kan oppleve.

 I motsetning til dyrene, som stort sett handler ut fra øyeblikkets behov, kan mennesker tenke på fortiden og legge planer for framtiden. Noe som gjør det mulig for oss å gjøre det, er hjernens nesten ubegrensede hukommelseskapasitet. Dyr har riktignok en viss hukommelse, og derfor kan de finne veien hjem eller huske hvor det er mat. Men menneskets hukommelse er dyrenes langt overlegen. En vitenskapsmann anslo at vår hjerne kan inneholde en informasjonsmengde som ville «fylle omkring tjue millioner bind. Det er like mange som de største bibliotekene i verden rommer». Noen nevrologer anslår at en person i løpet av en gjennomsnittlig levetid bare bruker 1/100 av én prosent (0,0001) av sin potensielle hjernekapasitet. Man kan med god grunn spørre: Hvorfor har vi en hjerne med så stor kapasitet at vi knapt bruker en brøkdel av den i løpet av en normal levetid?

Dessuten er ikke hjernen vår bare en enorm lagringsplass for informasjon, som en superdatamaskin. Biologiprofessorene Robert Ornstein og Richard F. Thompson skrev: «Menneskehjernens evne til å lære — til å lagre og huske opplysninger — er det mest forunderlige fenomen i det biologiske univers. Alt det som gjør at vi er mennesker — språk, tankevirksomhet, kunnskap, kultur — er et resultat av denne usedvanlige evnen.»

 En annen ting er at mennesket har bevissthet. Den uttalelsen virker kanskje elementær, men den påpeker noe som avgjort gjør mennesket unikt. Sinnet er blitt beskrevet som «noe vanskelig definerbart, setet for vår intelligens, våre avgjørelser, vår sanseoppfatning, vår åpenhet for inntrykk og vår bevissthet om oss selv». Akkurat som havet får jevn tilførsel av vann fra bekker og elver, får sinnet vårt hele tiden tilført en strøm av minner, tanker, bilder, lyder og følelser. Bevissthet er ifølge én definisjon «å være oppmerksom på det som foregår i ens eget sinn».

Nyere forskning har gjort store framskritt når det gjelder å forstå hjernens fysiologi og noen av de elektrokjemiske prosessene som finner sted i den. Forskerne kan også forklare de elektroniske kretsene i en avansert datamaskin og hvordan maskinen virker.  Men det er en enorm forskjell mellom en hjerne og en datamaskin. Hjernen gjør at vi er bevisste og er klar over at vi er til, men en datamaskin er avgjort ikke seg selv bevisst. Hvorfor denne forskjellen?

Hvordan og hvorfor fysiske prosesser i hjernen gir oss bevissthet, er faktisk en gåte. «Jeg kan ikke se hvordan noen vitenskap skal kunne forklare det,» sa en nevrobiolog. Og professor James Trefil sa: «Hva det egentlig betyr for et menneske å være bevisst . . . , er det eneste store spørsmålet innen vitenskapen som vi ikke engang vet hvordan vi skal stille.» Én grunn til det er at forskerne bruker hjernen til å prøve å forstå hjernen. Og det kan være at det ikke er nok bare å studere hjernens fysiologi. Bevisstheten er «et av tilværelsens  største mysterier,» sa dr. David Chalmers, «men ene og alene kunnskap om hjernen får kanskje ikke [forskerne] til å komme til bunns i det».

Ikke desto mindre har vi alle bevissthet. De levende minnene vi har av tidligere hendelser, er for eksempel ikke bare lagrede fakta, som data i en datamaskin. Vi kan reflektere over det vi har opplevd, ta lærdom av det og bruke det til å forme vår framtid. Vi kan se for oss flere forskjellige måter en situasjon kan utvikle seg på i tiden framover, og vurdere hvordan utfallet kan bli i hvert tilfelle. Vi har evnen til å analysere, skape, vise verdsettelse og vise kjærlighet. Vi kan glede oss over hyggelige samtaler om fortiden, nåtiden og framtiden. Vi har etiske verdier og kan bruke dem for å treffe avgjørelser som er — eller kanskje ikke er — til fordel for oss på kort sikt. Vi blir tiltrukket av skjønnhet innen kunst og moral. I vårt sinn kan vi forme og bearbeide våre tanker og gjette oss til hvordan andre kommer til å reagere hvis vi gjør det vi har satt oss fore.

Slike faktorer skaper en bevissthet som skiller mennesker ut fra andre livsformer på jorden. Når en hund, en katt eller en fugl ser seg selv i et speil, reagerer den som om den ser en annen av sin art. Men når du ser deg i speilet, er du deg selv bevisst som en som har de evnene vi nettopp har nevnt. Du kan reflektere over vanskelige spørsmål, slike som dette: Hvorfor kan noen havskilpadder bli 150 år gamle og noen trær over 1000 år, mens det er sensasjonelt når et menneske, som har fornuft, blir 100 år? Dr. Richard Restak sier: «Menneskehjernen, og bare menneskehjernen, har evnen til å ta et skritt tilbake og vurdere sitt eget arbeid og på den måten oppnå en viss grad av transcendens. Vår evne til å forandre på det vi har  tenkt å gjøre, og til å ta vår egen tilværelse opp til ny vurdering er det som skiller oss ut fra alle andre skapninger i verden.»

Menneskets bevissthet volder noen hodebry. Boken Life Ascending, som heller til en rent biologisk forklaring, innrømmer: «Når vi spør hvordan en prosess [det vil si evolusjonen] som ligner på et lykkespill, med forferdelige straffer for taperne, kan ha frambrakt slike egenskaper som kjærlighet til skjønnhet og sannhet, medfølelse, frihetssans og framfor alt den store variasjonen når det gjelder menneskets sinnsstemninger, blir vi forvirret. Jo mer vi grubler over våre åndelige ressurser, jo mer undrer vi oss.» Dette er virkelig sant. Vi skal derfor runde av denne redegjørelsen for hvor unike vi mennesker er, med noen få eksempler som har med vår bevissthet å gjøre, og som illustrerer hvorfor mange er overbevist om at det må finnes en intelligent Konstruktør, en Skaper, som bryr seg om oss.

Kunst og skjønnhet

«Hvorfor er folk så lidenskapelig interessert i kunst?» spurte professor Michael Leyton. (Symmetry, Causality, Mind) Han påpekte at noen kanskje sier at slik mental aktivitet som det å holde på med matematikk gir menneskene klare fordeler, men hva med kunst? Leyton illustrerte sitt poeng med å si at folk reiser lange veier for å gå på kunstutstillinger og konserter. Hvilken indre sans er det som er inne i bildet? Og folk verden over henger pene bilder eller malerier på veggene hjemme og på kontoret. Eller tenk på musikk. Folk flest liker å lytte til musikk av et eller annet slag hjemme og i bilen. Hvorfor? Det er så visst ikke fordi musikk en gang bidrog til at den best skikkede  overlevde. Leyton sier: «Kunst er kanskje det mest uforklarlige fenomenet hos mennesket.»

Likevel vet vi alle at det at vi kan glede oss over kunst og skjønnhet, er noe av det som gjør at vi føler oss som mennesker. Et dyr kan nok sitte på en åskam og se opp mot en praktfull himmel, men er det tiltrukket av skjønnheten som sådan? Vi betrakter en brusende foss som glitrer i sollyset, beundrer det imponerende artsmangfoldet i en tropisk regnskog, nyter synet av en palmekledd strand eller skuer opp mot alle de funklende stjernene på den svarte, fløyelsaktige nattehimmelen. Vi blir ofte fylt av ærefrykt, ikke sant? Den slags skjønnhet gjør oss varme om hjertet og fyller oss med glede. Hvorfor er det slik?

Hvorfor har vi en medfødt lengsel etter noe som materielt sett i virkeligheten har liten betydning for at vi skal fortsette å eksistere? Hvor kommer vår estetiske  sans fra? Hvis vi ikke tar i betraktning en Skaper som nedla denne sansen i mennesket ved dets skapelse, finnes det ingen tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Det samme gjelder det som er vakkert i moralsk henseende.

Moralske verdier

Mange synes at gode gjerninger er mer tiltalende enn noe annet. Det at man er lojal mot prinsipper trass i forfølgelse, det at man uselvisk hjelper noen som er i nød, og det at man tilgir noen som har såret en, er gjerninger som appellerer til den moralske sans hos tenkende mennesker overalt. Det vakre ved dette er nevnt i et gammelt bibelsk ordspråk: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede, og det er en pryd for ham at han overser overtredelse.» Eller som et annet ordspråk sier: «Det attråverdige hos mennesket er dets kjærlige godhet.» — Ordspråkene 19: 11, 22.

Vi vet alle at noen mennesker, og også grupper, ignorerer eller tråkker på opphøyde moralnormer, men flertallet gjør ikke det. Hvor kommer de moralske verdinormene fra, normer som finnes i praktisk talt alle deler av verden, og som har vært gjengs til alle tider? Hvis det ikke finnes noen Kilde til moralfølelsen, ikke noen Skaper, har da oppfatningen av rett og galt simpelthen oppstått hos menneskene, i samfunnet? Ta et eksempel: De fleste enkeltpersoner og grupper mener at det er galt å myrde. Men en kan spørre: Galt i forhold til hva? Det er tydelig at en moralsk sans utgjør en grunnleggende faktor i det menneskelige samfunn i sin alminnelighet, og at den er blitt innlemmet i lovene i mange land. Hvor kommer disse moralbegrepene fra? Kan det ikke være at en intelligent Skaper som har moralske verdier, har utstyrt  mennesket med en samvittighet, en etisk sans? — Jevnfør Romerne 2: 14, 15.

Vi kan tenke på framtiden og legge våre planer

Et annet trekk ved menneskets bevissthet er evnen til å tenke på framtiden. Da professor Richard Dawkins ble spurt om mennesker har egenskaper som skiller dem ut fra dyrene, innrømmet han at mennesket så avgjort har unike egenskaper. Etter at han hadde nevnt «evnen til å legge planer for framtiden ved bevisst å forestille seg hvordan det vil gå i tiden framover», tilføyde han: «Kortsiktige fordeler har alltid vært det eneste som har telt i evolusjonen; langsiktige fordeler har aldri telt. Det har aldri vært mulig for noe å utvikle seg hvis det har gått ut over det som har vært til fordel for individet rent umiddelbart, på kort sikt. For første gang noensinne er det mulig for i hvert fall noen å si: ’Se bort fra det at du på kort sikt kan tjene på å hogge ned denne skogen; hva med fordelen på lang sikt?’ Jeg mener at dette virkelig er noe nytt og unikt.»

Andre forskere bekrefter at menneskenes evne til bevisst å legge langsiktige planer savner sidestykke. Nevrofysiologen William H. Calvin sier: «Bortsett fra hormonelt utløste forberedelser til overvintring og til paring er det overraskende lite som tyder på at dyr planlegger mer enn noen få minutter framover.» Dyr kan nok lagre mat før en kald årstid kommer, men de  tenker ikke igjennom ting og planlegger ikke. Mennesker, derimot, tenker på framtiden, også en fjern framtid. Noen forskere tenker over hvordan det kan komme til å gå med universet milliarder av år fram i tiden. Har du noen gang lurt på hvorfor menneskene — i motsetning til dyrene — er i stand til å tenke på framtiden og legge planer?

Bibelen sier om menneskene: «Også uavgrenset tid har [Skaperen] lagt i deres hjerte.» (Forkynneren 3: 11) En annen bibeloversettelse gjengir det samme verset slik: «Han har lagt evigheten i menneskets sinn.» (Revised Standard Version) Vi bruker denne særegne evnen hver dag, også når vi gjør noe så alminnelig som å se oss i speilet og tenke på hvordan vi kommer til å  se ut om 10 eller 20 år. Og vi bekrefter at det som står i Forkynneren 3: 11, er sant, når vi tenker på slike ting som tidens og rommets uendelighet, selv om vi bare skulle skjenke disse tingene en flyktig tanke. Det at vi i det hele tatt har denne evnen, er i harmoni med uttalelsen om at en Skaper har lagt «evigheten i menneskets sinn».

Et ønske om å nærme seg en Skaper

Det er imidlertid mange som ikke er ordentlig fornøyd med bare å glede seg over skjønnhet, gjøre godt mot sine medmennesker og tenke på framtiden. Professor C. Stephen Evans sier: «Merkelig nok, selv i våre lykkeligste og mest dyrebare stunder da vi føler oss elsket, føler vi ofte at det er noe som mangler. Vi merker at vi ønsker oss noe mer, men vi vet ikke hva dette mer vi ønsker, er.» Ja, vi mennesker, som har bevissthet, føler — i motsetning til dyrene, som vi deler vår planet med — at vi har et annet behov.

«Religion er dypt rotfestet i menneskenaturen, og mennesker på ethvert nivå med hensyn til økonomisk status og utdannelse har religiøse følelser.» Dette var konklusjonen på de forskningsresultatene som professor Alister Hardy presenterte i boken The Spiritual Nature of Man. De bekrefter det som en rekke andre undersøkelser har slått fast — mennesket er Gud-bevisst. Enkeltpersoner kan nok være ateister, men ikke i noen nasjon er alle mennesker ateister. Boken Is God the Only Reality? sier: «Den religiøse søken etter mening . . . har vært felles for alle kulturer og alle tidsaldere siden menneskehetens begynnelse.»

Hvor kommer denne bevisstheten om Gud fra, en bevissthet som synes å være medfødt? Hvis mennesket bare var et resultat av en tilfeldig gruppering av nukleinsyre- og proteinmolekyler, hvorfor skulle da disse  molekylene utvikle kjærlighet til kunst og skjønnhet, bli religiøse og tenke over ting som har med evigheten å gjøre?

Sir John Eccles kom til at det å forklare menneskets eksistens med at det har funnet sted en utvikling, «ikke er holdbart når det gjelder et høyst viktig punkt. [Utviklingsteorien] kan ikke forklare det at hver og én av oss eksisterer som et unikt, jegbevisst menneske». Jo mer vi lærer om hvordan hjernen og sinnet fungerer, jo lettere er det å se hvorfor millioner av mennesker har kommet til at vår bevisste eksistens er et bevis for at det finnes en Skaper som bryr seg om oss.

I det neste kapitlet skal vi se hvorfor mennesker av alle samfunnslag har erfart at man på grunnlag av denne rasjonelle konklusjonen kan finne tilfredsstillende svar på de viktige spørsmålene: Hvorfor er vi her, og hvor går vi hen?

[Ramme på side 51]

Sjakkmester mot datamaskin

Da den avanserte datamaskinen Deep Blue vant over verdensmesteren i sjakk, oppstod spørsmålet: «Er vi ikke nødt til å trekke den konklusjon at Deep Blue kan tenke?»

Professor David Gelernter ved Yale universitet svarte: «Nei. Deep Blue er bare en maskin. Den kan ikke tenke, like lite som en blomsterpotte kan tenke. . . . Det den i første rekke viser, er dette: at mennesker er mestere til å lage maskiner.»

Professor Gelernter pekte på denne store forskjellen: «Hjernen er en maskin som er i stand til å skape et ’jeg’. Hjerner kan skape mentale bilder av mange ting, og det kan ikke datamaskiner.»

Han konkluderte: «Kløften mellom mennesker og [datamaskiner] er permanent; det kommer aldri til å bli bygd bro over den. Maskiner vil fortsette å gjøre livet enklere, sunnere, rikere og mer forunderlig. Og mennesker vil i bunn og grunn fortsette å bry seg om de samme tingene som de alltid har brydd seg om: om seg selv, om hverandre og, for manges vedkommende, om Gud. Maskiner har aldri betydd noe fra eller til når det gjelder disse tingene. Og det kommer de aldri til å gjøre.»

[Ramme på side 53]

Superdatamaskin på høyde med en snile

«Dagens datamaskiner kan ikke på langt nær måle seg med et fire år gammelt menneske når det gjelder evnen til å se, snakke, bevege seg eller bruke sunn fornuft. En av grunnene er naturligvis rett og slett datakraften. Det er blitt anslått at selv den kraftigste superdatamaskin har en kapasitet når det gjelder informasjonsbehandling, som tilsvarer nervesystemet til en snile — en ørliten brøkdel av den kraft som er tilgjengelig for superdatamaskinen inni [vårt] kranium.» — Steven Pinker, direktør ved sentret for kognitiv nevrologi ved Massachusetts Institute of Technology.

[Ramme på side 54]

«Menneskehjernen består nesten utelukkende av [hjerne]barken. Hjernen til en sjimpanse, for eksempel, har også en bark, men den er ikke på langt nær så stor. Barken gjør at vi kan tenke, huske og forestille oss ting. I alt vesentlig er det hjernebarken som gjør at vi er mennesker.» — Edoardo Boncinelli, forskningsleder innen molekylarbiologi i Milano.

[Ramme på side 55]

Partikkelfysikk og hjernen

Professor Paul Davies uttalte seg om hjernens evne til å mestre det abstrakte feltet matematikk: «Matematikk er ikke noe du finner hvor som helst. Det er et produkt av menneskesinnet. Men hvis vi spør hvor matematikken fungerer best, er det på slike områder som partikkelfysikk og astrofysikk, fundamentale vitenskapsområder som ligger svært, svært fjernt fra dagliglivet.» Hva betyr dette? «For meg tyder dette på at bevisstheten og vår evne til å beskjeftige oss med matematikk ikke er en ren tilfeldighet, ikke en triviell detalj, ikke et ubetydelig biprodukt av en evolusjon.» — Are We Alone?

[Ramme på sidene 56 og 57]

(Se den trykte publikasjonen)

Den motoriske bark

Pannelappen

Den fremre bark

Brocas område

Wernickes område

● Hjernebarken er hjernens ytre lag, som i høy grad har med intelligensen å gjøre. Hvis hjernebarken hos et menneske ble brettet ut, ville den dekke fire sider skrivemaskinpapir; hjernebarken hos en sjimpanse ville dekke bare én side; hjernebarken hos en rotte ville dekke et frimerke. — Scientific American.

[Ramme på side 58]

Alle folkeslag har et språk

Opp gjennom historien har det vært slik at hver gang ett folk har møtt et annet, har de begge to oppdaget at det andre snakket et språk. Boken The Language Instinct sier: «Det er aldri blitt oppdaget en stum stamme, og vi kjenner ikke til at et område har tjent som språkenes ’vugge’ hvorfra språk har spredt seg til grupper som tidligere var uten språk. . . . Det at det overalt finnes et komplisert språk, er en oppdagelse som fyller språkforskere med ærefrykt og er den fremste grunnen til å formode at språket er . . . produktet av et spesielt instinkt hos mennesket.»

[Ramme på side 59]

Språk og intelligens

Hvorfor har mennesker så mye høyere intelligens enn dyr, for eksempel aper? Noe av forklaringen er syntaks — vi setter sammen lyder for å lage ord og bruker ord for å lage setninger. Dr. William H. Calvin, som beskjeftiger seg med teoretisk nevrofysiologi, forklarer:

«Ville sjimpanser bruker 30—40 forskjellige lyder for å få fram 30—40 forskjellige meninger. De kan nok gjenta en lyd for å forsterke meningen, men de setter ikke tre lyder sammen for å føye et nytt ord til sitt ordforråd.

Vi mennesker bruker også 30—40 språklyder, som kalles fonemer. Men det er bare kombinasjonene av dem som gir innhold: Vi setter meningsløse lyder sammen for å lage meningsfylte ord.» Dr. Calvin påpekte at «ingen har hittil forklart» spranget fra dyrenes «én lyd/én betydning» til menneskets unike evne til å sette sammen ord til setninger.

[Ramme på side 60]

Du kan mer enn å tegne kruseduller

«Er det bare mennesket, homo sapiens, som kan kommunisere ved hjelp av et språk? Det kommer naturligvis an på hva man mener med ’språk’ — for alle de høyerestående dyrene kommuniserer så avgjort ved hjelp av en rekke forskjellige tegn, for eksempel fakter, lukter, skrik, brøl og sanger og til og med dans, for bienes vedkommende. Men det ser ikke ut til at andre dyr enn mennesker har et strukturert språk med grammatikk. Og noe som kan være høyst betydningsfullt, er at dyr ikke tegner bilder som forestiller noe. I beste fall tegner de bare kruseduller.» — Professorene R. S. og D. H. Fouts.

[Ramme på side 61]

«Når det gjelder menneskesinnet, finner vi også strukturer som er utrolig innviklet,» sier professor A. Noam Chomsky. «Språket er ett eksempel, men ikke det eneste. Tenk på evnen til å hanskes med abstrakte begreper i forbindelse med tallsystemet, [som ser ut til å være] unikt for mennesket.»

[Ramme på side 62]

«Begavet» med evnen til å spørre

Fysikeren Lawrence Krauss skrev i forbindelse med universets framtid: «Vi drister oss til å stille spørsmål om ting vi kanskje aldri kommer til å oppleve selv, fordi vi kan stille spørsmålene. Våre barn, eller deres barn, vil en dag besvare dem. Vi er begavet med forestillingsevne.»

[Ramme på side 69]

Hvis det er en tilfeldighet at universet er til, og at vi lever her, kan ikke vårt liv ha noen varig mening. Men hvis vårt liv i universet er et resultat av en skapelse, må vi kunne finne et tilfredsstillende svar på spørsmålet om hva som er meningen med livet.

[Ramme på side 72]

Fordi våre forfedre måtte flykte fra sabeltigrene?

John Polkinghorne ved Cambridge universitet i England skrev:

«Paul Dirac, som arbeidet med teoretisk fysikk, framsatte noe som kalles kvantefeltteorien, som er fundamental for vår forståelse av den fysiske verden. Jeg kan ikke tro at Diracs evne til å finne fram til denne teorien eller Einsteins evne til å finne fram til den generelle relativitetsteori er en slags videreutvikling av det at våre forfedre måtte komme seg unna sabeltigrer. Det er noe mye mer dyptgående, noe mye mer gåtefullt, som foregår. . . .

Når vi betrakter den rasjonelle orden og den iøynefallende skjønnhet som finnes i den fysiske verden, og som blir åpenbart gjennom naturvitenskapen, ser vi en verden som er full av tegn på intelligens. En religiøs troende oppfatter dette som Skaperens intelligens.» — Commonweal.

[Bilde på side 63]

Det er bare mennesker som stiller spørsmål.

Noen av dem er spørsmål angående meningen med livet

[Bilde på side 64]

I motsetning til dyrene er mennesker seg selv og framtiden bevisst

[Bilde på side 70]

Det er bare mennesker som setter pris på skjønnhet, tenker på framtiden og ønsker å nærme seg en Skaper