Kapittel 22

Fortsett å tale Guds Ord med frimodighet

1. a) Hvilket godt budskap forkynte Jesu disipler fra og med pinsedagen i år 33, men hvordan reagerte jødenes rådsherrer og eldste? b) Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv i denne forbindelse?

DE VIKTIGSTE begivenhetene i hele menneskehetens 4000 år lange historie hadde funnet sted. Guds egen Sønn, Jesus Kristus, var blitt salvet som hele jordens framtidige konge. Hans religiøse fiender hadde sørget for å få ham henrettet, men Jehova hadde reist sin Sønn opp fra de døde. Gjennom ham var det mulig å bli frelst og få utsikt til å oppnå evig liv. Men da Jesu trofaste disipler forkynte dette gode budskapet offentlig, brøt det ut en voldsom motstand. Først ble to av apostlene kastet i fengsel. Deretter ble alle apostlene fengslet. De ble pisket og fikk forbud mot å tale i Jesu navn. (Apg. 4: 1—3, 17; 5: 17, 18, 40) Hva skulle de gjøre? Hva ville du ha gjort? Ville du ha fortsatt å forkynne med frimodighet?

2. a) Hvilket enda mer storslagent budskap må forkynnes i vår tid? b) Hvem er forpliktet til å gjøre det?

² I året 1914 fant en enda mer storslagen begivenhet av universell betydning sted. Guds rike med Jesus Kristus som konge ble opprettet i himmelen. Deretter ble Satan og hans demoner kastet ned til jorden. (Åp. 12: 1—5, 7—12) De siste dager for denne ordning hadde begynt. Før den generasjon som var vitne til begivenhetene i 1914, dør ut, vil Gud knuse hele den sataniske tingenes ordning.  (Matt. 24: 34, NW) De som overlever, vil ha utsikter til å få leve evig. I samsvar med Guds hensikt vil hele jorden bli et paradis. Hvis du allerede har tatt imot det gode budskap, er du forpliktet til å dele det med andre. (Matt. 24: 14) Men hvilken reaksjon kan du vente?

3. a) Hvordan reagerer folk på Rikets budskap? b) Hvilket spørsmål må vi derfor ta stilling til?

³ Noen vil kanskje ønske deg hjertelig velkommen som en forkynner av Riket, men de fleste vil nok være likegyldige. (Matt. 24: 37—39) Andre vil kanskje latterliggjøre deg eller motarbeide deg. Du kan møte motstand hos dine egne slektninger. (Luk. 21: 16—19) Du vil kanskje også møte motstand på arbeidsplassen eller på skolen. Mange steder er Jehovas vitner underlagt urettferdige forbud. Ville du fortsette å tale Guds Ord med frimodighet hvis du kom opp i slike situasjoner som dette?

4. Er en persons besluttsomhet en garanti for at han kommer til å fortsette å tjene Gud trofast?

⁴ Du ønsker uten tvil å være en modig tjener for Gud. Men noen som har ment at ikke noe kunne få dem til å slutte å tjene Jehova, har senere sluttet å forkynne om Riket. På den annen side finnes det noen som er litt engstelige av seg, men som fortsetter å være ivrige tjenere for Gud. Hvordan kan du stå «fast i troen»? — 1. Kor. 16: 13.

Vi må ikke stole på vår egen styrke

5. a) Hvilket grunnleggende krav må vi oppfylle for at vi skal kunne forbli trofaste tjenere for Gud? b) Hvorfor er møtene så viktige?

⁵ Det innebærer selvsagt mye å være en trofast tjener for Gud. Men det er av grunnleggende betydning at en stoler på Jehova og benytter seg av de foranstaltninger han har truffet til gagn for oss.  Hvordan viser vi at vi gjør det? En måte å gjøre det på er å overvære menighetens møter. (Hebr. 10: 23—25) De som har fortsatt å være trofaste vitner for Jehova trass i forfølgelse eller en likegyldig holdning fra folks side, har anstrengt seg for å være regelmessig til stede på møter sammen med sine medtroende. På disse møtene øker vi vår bibelkunnskap, men det er ikke bare fordi det er interessant å lære nye ting, at vi går på dem. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 17: 21.) Vår verdsettelse av velkjente sannheter øker, og vi forstår bedre hvordan vi kan anvende dem. Jesu eksempel gjør et dypt inntrykk på oss. (Ef. 4: 20—24) Vi kommer i et nært forhold til våre kristne brødre når vi tilber sammen med dem, og vi blir styrket til å fortsette å gjøre Guds vilje. Gjennom menigheten blir vi ledet av Jehovas ånd, og ved hjelp av hans ånd er Jesus midt iblant oss når vi samles i hans navn. — Åp. 3: 6; Matt. 18: 20.

6. Hva blir gjort med møtene der hvor Jehovas vitners virksomhet er forbudt?

⁶ Er du regelmessig til stede på alle møtene? Anvender du på deg selv det som blir drøftet på møtene? Når arbeidet er forbudt, er det av og til nødvendig å holde møtene i små grupper i private hjem. Sted og tid kan variere, og det passer kanskje ikke alltid like godt for oss å overvære dem. Men trass i ulemper eller farer bestreber trofaste brødre og søstre seg på å være til stede på hvert eneste møte.

7. a) På hvilken annen måte viser vi at vi stoler på Jehova? b) Hvordan kan dette hjelpe oss til å tale med frimodighet?

⁷ Vi viser også at vi stoler på Jehova, ved at vi regelmessig vender oss til ham i bønn. Dette må vi ikke gjøre på en rutinemessig måte, men fordi vi oppriktig erkjenner at vi trenger Guds hjelp. Gjør  du det? Jesus bad stadig mens han tjente på jorden. (Luk. 3: 21; 6: 12, 13; 9: 18, 28; 11: 1; 22: 39—44) Kvelden før han ble pælfestet, gav han disiplene sine denne inntrengende oppfordringen: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!» (Mark. 14: 38) Hvis vi møter mye likegyldighet når vi forkynner budskapet om Riket, kunne vi føle oss fristet til å sette ned tempoet i vår tjeneste. Hvis folk latterliggjør oss eller vi blir utsatt for mer alvorlig forfølgelse, kan vi kanskje føle oss fristet til å slutte å forkynne. Men hvis vi ber oppriktig om at Guds ånd må hjelpe oss til å fortsette å tale frimodig, vil vi bli beskyttet mot å gi etter for den fristelsen. — Luk. 11: 13: Ef 6: 18—20.

En beretning om en frimodig og trofast forkynnelse

8. a) Hvorfor er beretningen i Apostlenes gjerninger av spesiell interesse for oss? b) Besvar de spørsmålene som er oppført i slutten av dette avsnittet. Få fram hvordan opplysningene kan være til nytte for oss.

⁸ Den beretningen som står i Apostlenes gjerninger, er av spesiell interesse for oss alle. Den forteller om hvordan apostlene og andre av de første disiplene, mennesker som hadde de samme følelser som vi, overvant hindringer og var frimodige og trofaste vitner for Jehova. La oss undersøke en del av den beretningen nærmere ved hjelp av følgende spørsmål og de skriftstedene som det er henvist til. Mens vi gjør det, bør du tenke over hvordan du personlig kan dra nytte av det du leser.

Hadde apostlene høy utdannelse? Var de av naturen fryktløse? (Apg. 4: 13; Joh. 18: 17, 25—27; 20: 19)

Hva satte Peter i stand til å tale med frimodighet da han ble ført fram for den jødiske domstolen som nylig hadde dømt Guds egen Sønn til døden? (Apg. 4: 8; Matt. 10: 19, 20)

 Hva hadde apostlene holdt på med i de ukene som gikk forut for at de ble ført fram for Rådet? (Apg. 1: 14; 2: 1, 42)

Hva svarte Peter og Johannes da rådsherrene befalte dem å slutte å forkynne i Jesu navn? (Apg. 4: 19, 20)

Hvem vendte de seg til igjen for å få hjelp etter at de var blitt løslatt? Bad de ham om å sette en stopper for forfølgelsen? (Apg. 4: 24—31)

På hvilke måter hjalp Jehova dem da motstandere forsøkte å stanse forkynnelsesarbeidet? (Apg. 5: 17—20, 33—40)

Hvordan viste apostlene at de forstod grunnen til at de var blitt utfridd? (Apg. 5: 21, 41, 42)

Hva fortsatte disiplene å gjøre også etter at mange av dem var spredt omkring på grunn av hard forfølgelse? (Apg. 8: 3, 4; 11: 19—21)

9. a) Hvilke gode resultater oppnådde de første disiplene i sin tjeneste? b) Hvordan har vi kommet inn i bildet?

⁹ Deres arbeid for å utbre det gode budskap var ikke forgjeves. Omkring 3000 disipler var blitt døpt på pinsedagen i år 33. «Flere og flere som trodde på Herren, sluttet seg nå til, menn og kvinner i stort antall.» (Apg. 2: 41; 4: 4; 5: 14) Etter en tid ble det fortalt at en av de bitreste forfølgerne, Saulus fra Tarsus, var blitt en kristen, og at han selv forkynte sannheten frimodig. Han ble kjent som apostelen Paulus. (Gal. 1: 22—24) Det arbeid som ble påbegynt i det første århundre, har ikke stanset. Det har tiltatt i styrke nå i de «siste dager» og blir utført over hele jorden. Vi har det privilegium å ta del i det, og når vi gjør det, kan vi lære mye av lojale vitner som har tjent før oss.

10. a) Hvilke anledninger brukte Paulus til å forkynne? b) På hvilke måter deler du Rikets budskap med andre?

¹⁰ Da apostelen Paulus lærte sannheten om Jesus Kristus å kjenne, nølte han ikke. «Straks forkynte [han] Jesus i synagogene og sa: ’Han er Guds  Sønn.’» (Apg. 9: 20) Han var takknemlig for den ufortjente godhet Gud hadde vist ham, og han forstod at alle trengte det gode budskap som han hadde fått del i. Siden han var jøde, fulgte han det som var skikk og bruk den gangen, og gikk inn i synagogene for å forkynne. Synagogene var nemlig jødenes offentlige møtesteder. Han forkynte også fra hus til hus og snakket med folk på torget. Og han var villig til å flytte til nye distrikter for å forkynne det gode budskap. — Apg. 17: 17; 20: 20, NW; Rom. 15: 23, 24.

11. a) Hvordan viste Paulus at han var forstandig, ved den måten han forkynte på, samtidig som han var frimodig? b) Hvordan kan vi anvende denne egenskapen når vi forkynner for slektninger, arbeidskamerater eller skolekamerater?

¹¹ Paulus var frimodig, men også forstandig, og det samme bør vi være. Han appellerte til jødene på grunnlag av de løfter som Gud hadde gitt deres forfedre. Når han snakket med grekere, tok han utgangspunkt i ting som de var kjent med. Av og til brukte han det han selv hadde opplevd da han ble kjent med sannheten, som et middel til å få avlagt et vitnesbyrd. Som han selv sa: «Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, for at jeg kan få dele det med andre.» — 1. Kor. 9: 20—23, NW; Apg. 22: 3—21.

12. a) Hva gjorde Paulus for å unngå stadige sammenstøt med motstandere? b) Når gjør vi klokt i å etterligne hans eksempel i så måte, og hvordan? c) Hvor får vi styrke fra til å fortsette å forkynne med frimodighet?

¹² Når det på grunn av motstand mot det gode budskap så ut til at det ville være best å forkynne et annet sted eller flytte til et annet sted for en tid, gjorde Paulus dette for å unngå stadige sammenstøt med fiender av sannheten. (Apg. 14: 5—7; 18: 5—7; Rom. 12: 18) Men han skammet seg aldri over det gode budskap. (Rom. 1: 16) Selv om  Paulus syntes at den tarvelige og ofte brutale behandlingen han fikk av sine motstandere, var ubehagelig, ’fikk han av sin Gud frimodighet’ til å fortsette å forkynne. Trass i de vanskelige situasjonene han kom opp i, sa han: «Herren stod hos meg og gjorde meg sterk, for at jeg skulle fullføre forkynnelsen av budskapet.» (1. Tess. 2: 2; 2. Tim. 4: 17) Den kristne menighets hode, Herren Jesus, fortsetter å gi sine tjenere den styrke de trenger for å kunne utføre det arbeid han forutsa skulle bli utført i dag. — Mark. 13: 10.

13. Hva er det som vitner om kristen frimodighet? Hva er grunnlaget for vår frimodighet?

¹³ Vi har all grunn til å fortsette å tale Guds Ord med frimodighet, slik Jesus Kristus og andre trofaste tjenere for Gud i det første århundre gjorde. Dette betyr ikke at vi skal opptre på en hard eller utfordrende måte. Det er ikke nødvendig å være hensynsløs eller å tvinge budskapet på dem som ikke ønsker å høre på det. Men vi gir ikke opp fordi folk er likegyldige. Vi lar oss heller ikke skremme av motstand. I likhet med Jesus forkynner vi Guds rike som den rettmessige regjering for hele jorden. Vi taler med tillit, for vi representerer Jehova, den suverene Overherre, og det er ikke vi selv, men han som er opphav til det budskap vi forkynner. — Fil. 1: 27, 28; 1. Tess. 2: 13.

Repetisjonsspørsmål

● Hvorfor er det viktig å dele Rikets budskap med så mange som mulig? Hvilke reaksjoner bør vi vente oss?

● Hvordan kan vi vise at vi ikke forsøker å stole på vår egen styrke når vi tjener Jehova?

● Hvilke verdifulle ting lærer vi av Apostlenes gjerninger?

[Studiespørsmål]