Kapittel 15

Hvordan leder Jehova sin organisasjon?

1. Hvilke opplysninger om Jehovas organisasjon inneholder Bibelen? Hvorfor er de av betydning for oss?

GJENNOM sitt inspirerte Ord gir Jehova oss noen glimt av sin vidunderlige himmelske organisasjon. (Jes. 6: 2, 3; Esek. 1: 1, 4—28; Dan. 7: 9, 10, 13, 14) Selv om vi ikke kan se åndeskapninger, gjør han oss oppmerksom på hvordan de hellige englers virksomhet på forskjellige måter berører sanne tilbedere på jorden. (1. Mos. 28: 12, 13; 2. Kong. 6: 15—17; Sal. 34: 8; Matt. 13: 41, 42; 25: 31, 32) Bibelen beskriver også den synlige delen av Jehovas organisasjon og hjelper oss til å forstå hvordan han leder den. Hvis vi virkelig har «åndelig forståelse» av dette, vil det hjelpe oss til å «vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig». — Kol. 1: 9, 10, NW.

Den synlige delen av den

2. Hva har vært Guds menighet siden pinsedagen i år 33 e. Kr.?

² I 1545 år var Israels folk Guds menighet. Men de overholdt ikke lovpakten, og de forkastet Guds egen Sønn. Derfor opprettet Jehova en ny menighet, som han inngikk en ny pakt med. Denne menigheten blir i Bibelen omtalt som Kristi ’brud’, som består av de 144 000, som er utvalgt av Gud til å være forent med hans Sønn i himmelen. (Ef. 5: 22—32, EN; Åp. 14: 1; 21: 9, 10) De første av dem ble salvet med den  hellige ånd på pinsedagen i år 33. Ved hjelp av den hellige ånd gav Jehova et helt klart vitnesbyrd om at denne menigheten var den han nå ville bruke for å gjennomføre sin hensikt. — Hebr. 2: 2—4.

3. Hvem utgjør Jehovas synlige organisasjon i dag?

³ I dag er det bare en rest av de 144 000 igjen på jorden. Men som en oppfyllelse av bibelske profetier er en stor skare av «andre sauer» ført inn i et aktivt samarbeid med dem. Jesus Kristus, den gode hyrde, har forent disse «andre sauer» med dem som utgjør resten av hans åndsavlede etterfølgere. Derved utgjør de bare «én hjord» under ham som er deres ’ene hyrde’. (Joh. 10: 11, 16; Åp. 7: 9, 10) Alle disse utgjør Jehovas synlige organisasjon i dag.

Teokratisk oppbygd

4. Hvem leder organisasjonen, og hvordan?

⁴ Det bibelske uttrykket «den levende Guds menighet» viser tydelig hvem som leder den. Organisasjonen er teokratisk, det vil si styrt av Gud. Jehova leder sitt folk gjennom ham som han utnevnte til å være det usynlige hode for menigheten, Herren Jesus Kristus. Dessuten leder han sitt folk ved hjelp av sitt inspirerte Ord, Bibelen. — 1. Tim. 3: 14, 15; Ef. 1: 22, 23, EN; 2. Tim. 3: 16, 17.

5. a) Hvordan ble menigheten i det første århundre ledet fra himmelen? b) Hva er det som viser at Jesus fortsatt er menighetens hode?

⁵ En slik teokratisk ledelse kom helt klart til uttrykk da de første medlemmene av menigheten ble oppildnet til å gå til handling av den hellige ånd på pinsedagen i år 33. (Apg. 2: 1—4, 32, 33) Den var åpenbar da Jehovas engel ledet de begivenhetene som førte til at det gode budskap begynte å bli utbredt  i Afrika. (Apg. 8: 26—39) Det samme var tilfellet da Jesu røst gav veiledning den gang Saulus fra Tarsus ble omvendt, og senere da misjonsarbeidet blant hedningene ble innledet. (Apg. 9: 3—7, 10—17; 10: 9—16,19—23; 11: 12) Men den nødvendige ledelse ble ikke alltid tilkjennegitt på slike oppsiktsvekkende måter. Med tiden ble det ikke lenger hørt noen røst fra himmelen, engler viste seg ikke lenger for menneskene, og det ble heller ikke lenger gitt noen mirakuløse åndens gaver. Likevel hadde Jesus lovt sine trofaste etterfølgere: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Og kjensgjerningene viser at han har vært det. (Matt. 28: 20; 1. Kor. 13: 8) Jehovas vitner anerkjenner ham som sitt hode. Og det ville ha vært umulig for dem å fortsette å forkynne budskapet trass i kraftig motstand uten hans hjelp.

6. a) Hvem utgjør den ’tro og kloke tjener’? Hvorfor kan vi si det? b) Hvilket oppdrag gav Kristus denne «tjeneren»?

⁶ Kort tid før sin død snakket Jesus til sine disipler om en «tro og klok tjener» eller «slave» (NW) som han som Herre skulle betro spesielt ansvar. Ifølge Jesu beskrivelse skulle denne «tjeneren» være der da Herren drog til himmelen, og han skulle fortsatt være i live når Kristus kom tilbake. En slik beskrivelse kunne ikke passe på et enkelt menneske. Men den passer på Kristi trofaste, salvede menighet sett under ett. Jesus visste at han skulle kjøpe dem med sitt eget blod, så det var passende at han omtalte dem kollektivt som sin «slave». Han gav dem arbeid å utføre. Han gav dem alle befaling om å gjøre disipler og så fø dem åndelig sett på en fremadskridende måte ved å «gi dem [åndelig] mat i rette tid». Det ble bekreftet at de var utnevnt, da de fikk den hellige ånd på pinsedagen  i år 33. — Matt. 24: 45—47; 28: 19, 20; 1. Kor. 6: 19, 20; jevnfør Jesaja 43: 10.

7. a) Hvilket større ansvar har «tjeneren» nå? b) Hvorfor er vår reaksjon på den undervisning som blir gitt gjennom denne kanalen, av betydning?

⁷ Hvis «tjeneren» holdt trofast på med å gjøre Herrens arbeid ved hans gjenkomst, ville han bli betrodd større ansvar. Årene deretter skulle være en tid da det ble avlagt et verdensomspennende vitnesbyrd om Riket, og en ’stor skare’ av tilbedere av Jehova skulle bli samlet inn. De ville få utsikt til å bli bevart gjennom den «store trengsel». (Matt. 24: 14; Åp. 7: 9, 10) Disse ville også ha behov for åndelig føde, og den ville bli servert dem av den sammensatte «tjeneren», Kristi åndssalvede tjenere. For å behage Jehova må vi godta den undervisning han gir oss gjennom denne kanal.

8, 9. a) Hvilken ordning i det første århundre gjorde det mulig å bringe klarhet i lærespørsmål og gi den nødvendige veiledningen for forkynnelsen av det gode budskap? b) Hvilken lignende ordning har vi i dag?

⁸ Selvsagt kan det til sine tider oppstå spørsmål i forbindelse med læresetninger og visse fremgangsmåter. Hva så? Apostlenes gjerninger, kapittel 15, forteller om hvordan et stridsspørsmål angående de krav som skulle stilles til omvendte hedninger, ble løst. Saken ble lagt fram for apostlene og de eldste i Jerusalem, som tjente som et sentralt styrende råd. Disse eldste var ikke ufeilbarlige; de var ikke menn som aldri gjorde en feil. (Jevnfør Galaterne 2: 11—14.) Men Gud brukte dem. De overveide det som de inspirerte skrifter sa om det aktuelle emne, og de tok hensyn til bevisene for at Guds ånd medvirket til at forkynnelsen for hedningene ble innledet. Og så traff de en avgjørelse. Gud velsignet denne ordningen.  (Apg. 15: 1 — 29; 16: 4, 5) Dette sentrale rådet sendte også ut enkeltpersoner som skulle fremme forkynnelsesarbeidet i samsvar med det Herren selv hadde foreskrevet. — Apg. 8: 14; Gal. 2: 9.

⁹ I vår tid består det styrende råd av salvede brødre fra forskjellige land. Det holder til i Jehovas vitners internasjonale administrasjonssenter. Det fremmer lojalt den sanne tilbedelses interesser under Jesu Kristi ledelse. Disse brødrene har det samme syn som apostelen Paulus gav uttrykk for da han skrev: «Ikke slik at vi vil herske over deres tro, for dere er jo faste i troen. Men vi er medarbeidere som vil hjelpe dere til glede.» — 2. Kor. 1: 24.

10. a) Hvordan blir det avgjort hvem som skal tjene som eldste eller menighetstjenere? b) Hvorfor bør vi ha et nært samarbeid med dem som er utnevnt til slike stillinger?

¹⁰ Denne teokratiske ordningen anerkjennes av Jehovas vitner over hele jorden. Alle deres lokale menigheter har et nært samarbeid med det styrende råd. De vender seg til det styrende råd når det skal utnevnes eldste og menighetstjenere, som skal sørge for at menighetene fungerer knirkefritt. På hvilket grunnlag blir noen valgt ut med tanke på en slik utnevnelse? Kravene er klart uttrykt i Bibelen. Både de eldste som sender inn anbefalinger, og de som er bemyndiget til å foreta utnevnelser, har et stort ansvar overfor Gud for å holde seg nøye til disse kravene. (1. Tim. 3: 1—10, 12, 13; 5: 22; Tit. 1: 5—9) Det foregår ingen valgkamp blant menighetens medlemmer, og det blir heller ikke avgitt noen stemmer i menigheten. I stedet blir apostlenes eksempel fulgt. Når det ble foretatt utnevnelser i det første århundre, framsa de tilsynsmennene som var ansvarlige for å komme med anbefalinger, og de som senere  foretok utnevnelser, bønner om Guds ånds hjelp. De søkte også veiledning i hans inspirerte Ord. (Apg. 6: 2—4, 6; 14: 23; jevnfør Salme 75: 7, 8.) Når vi reagerer positivt på de eldstes veiledning, viser vi at vi verdsetter disse eldste som Kristi kjærlige foranstaltning. De er «gaver i form av mennesker» som skal hjelpe oss alle til å oppnå «enheten i troen». — Ef. 4: 8, 11— 16, vers 8 fra NW.

11. a) Hvilke verdifulle tjenester utføres av kvinner i den teokratisk, ordning? b) Når må de ha noe på hodet, og hvorfor?

¹¹ Ifølge Bibelen er det bare menn som skal ta seg av tilsynsoppgaver i menigheten. Dette er på ingen måte en nedvurdering av kvinnen, for det er mange kvinner blant arvingene til det himmelske rike. Ved sin beskjedne, rene oppførsel og sin flittige omsorg for sin familie bidrar de kristne kvinner også til å gi menigheten et godt omdømme. (Tit. 2: 3—5) De utretter ofte mye i det arbeid som består i å finne nyinteresserte og lede dem til organisasjonen. (Sal. 68: 12) Men undervisningen innen menigheten tas hånd om av menn som er spesielt utnevnt. (1. Tim. 2: 12, 13) Og hvis det ikke er noen kvalifiserte menn til stede på et møte som er arrangert av menigheten, da bør en kvinne ha noe på hodet når hun leder møtet eller ber. * Derved viser hun respekt for Jehovas ordning og følger det eksempel som Jesus etterlot seg ved å underordne seg under sin Far. — 1. Kor. 11: 3—16; Joh. 8: 28, 29.

12. a) Hvilket syn oppfordrer Bibelen de eldste til å ha på sin egen stilling? b) Hvilket stort privilegium kan vi alle ha del i?

 ¹² I verden er en som har en fremtredende stilling, ansett for å være svært betydningsfull, men i Guds organisasjon gjelder denne regelen: «Den som oppfører seg som en av de mindre blant dere alle, er den som er stor.» (Luk. 9: 46—48, NW; 22: 24—26) Bibelen råder altså de eldste til å være varsomme, så de ikke hersker over Guds hjord. De blir i stedet oppfordret til å være eksempler for hjorden. (1. Pet. 5: 2, 3) Ikke bare noen få utvalgte, men alle Jehovas vitner, menn og kvinner, har det store privilegium å representere universets Overherre. De taler ydmykt i hans navn og forteller folk overalt om hans rike.

13. Drøft spørsmålene i slutten av avsnittet ved å bruke de skriftstedene som det er henvist til.

¹³ Vi gjør vel i å spørre oss selv: «Verdsetter vi virkelig den måten Jehova leder sin synlige organisasjon på? Vitner vår holdning, det vi sier, og det vi gjør, om det?» Følgende punkter kan hjelpe oss til å foreta en slik selvransakelse:

Hva vil vi være opptatt med hvis vi virkelig underordner oss under Kristus som menighetens hode, slik det fremgår av følgende skriftsteder? (Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Luk. 21: 34—36; Joh. 13: 34, 35)

I hvilken utstrekning bør alle som er en del av organisasjonen, føle at de er avhengige av Gud og Kristus når de gjør seg anstrengelser for å bære frukt som kristne? (Joh. 15: 5; 1. Kor. 3: 5—7)

Når de eldste forsøker å korrigere enkelte personers tankegang, slik at den blir brakt i harmoni med resten av organisasjonen, hvordan bør vi da se på det? Hvem er det egentlig som viser sin kjærlige omsorg på denne måten? (Ef. 4: 7, 8, 11—13; 2. Kor. 13: 11)

Når vi i takknemlighet tar imot den åndelige veiledning som kommer gjennom «tjener»-klassen og dens styrende råd, hvem  er det da vi viser respekt for? Hva om vi taler nedsettende om den? (Luk. 10: 16; jevnfør 3. Johannes 9, 10.)

Hvorfor bør vi ikke være kritisk innstilt til de utnevnte eldste? (Apg. 20: 28; Rom. 12: 10)

14. a) Hva vitner vår holdning til den teokratiske organisasjon om? b) Hvordan kan vi i denne forbindelse bevise at Djevelen er en løgner, og glede Jehovas hjerte?

¹⁴ I dag handler Jehova med oss gjennom sin synlige organisasjon, som Kristus er utnevnt til hode for. Derfor viser vår holdning overfor denne organisasjonen hvilket standpunkt vi egentlig inntar til spørsmålet om overherredømme. (Hebr. 13: 17) Satan påstår at det som driver oss, er ønsket om å oppnå selvisk vinning, at vi først og fremst tenker på oss selv. Men hvis vi med glede stiller oss til rådighet til å tjene på den måten det er behov for, mens vi unngår å si og gjøre noe som unødig henleder oppmerksomheten på oss selv, viser vi at Djevelen er en løgner. Hvis vi viser dem som «tar ledelsen» blant oss, kjærlighet og respekt og etterligner deres tro, men unnlater å ’beundre personligheter for vår egen fordels skyld’, gleder vi Jehovas hjerte. (Hebr. 13: 7; Jud. 16, NW) Ved å framelske en sunn respekt for Jehovas organisasjon og helhjertet gå inn for det arbeid som han leder, viser vi at Jehova virkelig er vår Gud, og at vi er forent i tilbedelsen av ham. — 1. Kor. 15: 58.

[Fotnote]

Repetisjonsspørsmål

● Hva er Jehovas synlige organisasjon i dag? Hva er formålet med den?

● Hvem er det utnevnte hode for menigheten? Gjennom hvilken synlig ordning leder han oss på en kjærlig måte?

● Hvilke sunne holdninger bør vi framelske til dem som tjener i ansvarsfulle stillinger i organisasjonen?

[Studiespørsmål]