Ættens jordiske slektslinje
Kapittel 7
Ættens jordiske slektslinje
1. Hvordan hadde Abel, Enok og Noah ved sitt livsløp gjort Satan Djevelen enda mer fast bestemt på å tilintetgjøre ’ætten’?
DET sentrale i Guds «evige hensikt» er den «ætt» som skulle frambringes av Guds «kvinne». Den strid som begynte i Edens hage mellom Satan og Gud, dreide seg om denne gåtefulle «ætt». Det måtte være slik, for ’ætten’ skulle frambringes for at den i sin tid skulle knuse den store Slanges hode, og Satan Djevelen visste at det var hans «hode» det dreide seg om. (1 Mosebok 3: 15) Satan var fast besluttet på å få den kommende «ætt» til å bryte sin ulastelighet og derved bli uskikket for sin oppgave i forbindelse med Guds hensikt. Da vannflommen kom, var første runde i striden mellom Gud og Satan over, og Satan hadde lidt nederlag. Det var i hvert fall tre menn som stammet fra den første mann og den første kvinne, som bevarte sin ulastelighet trass i de anstrengelser Satan gjorde seg for å få dem til å bryte den. Abel, Enok og Noah hadde svekket den selvsikre Satans stilling og gjort ham mer bestemt på å tilintetgjøre ’ætten’.
2. Hvorfor bør vi være takknemlige for den start Noah ga menneskeheten etter vannflommen?
2 I de første 658 årene etter vannflommen skulle det bli åpenbart flere ting om Guds kvinnes «ætt». Alle mennesker som har levd siden vannflommen og fram til i dag, stammer fra Noah, som bygde den arken som ga beskyttelse under vannflommen. Etter vannflommen fikk menneskeverdenen en rettferdig start, for Noah «vandret med Gud». (1 Mosebok 6: 9) På grunn av arv var han ufullkommen, men moralsk sett var han ulastelig, uklanderlig, i Guds øyne. Hvor takknemlige kan ikke vi, hans etterkommere, være for det! Like etter at Noah hadde forlatt arken og satt foten på Ararat, tok han ledelsen i tilbedelsen av Ham som hadde bevart menneskeheten, Jehova Gud.
«Noah bygde [Jehova] et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og [Jehova] kjente den velbehagelige duft. Og [Jehova] sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mer drepe alt levende, som jeg nå har gjort. Heretter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp.» — 1 Mosebok 8: 20—22; jevnfør Esaias 54: 9.
3. Hvordan viste den profeti Lamek kom med da Noah ble født, seg å være sann, og hva ble regnbuen et symbol på?
3 Den profeti som Lamek uttalte over sin sønn Noah, viste seg å være sann. (1 Mosebok 5: 29) Den forbannelse Gud hadde uttalt over jorden utenfor Edens hage etter Adams overtredelse, ble hevet, og Noah (hvis navn betyr «hvile») lot en liflig duft stige opp til Gud fra sine brennoffer, noe som fikk Gud til å bestemme at menneskene skulle få hvile fra strevet med å dyrke en forbannet jord. Gud lot også den første omtalte regnbue vise seg, idet solen nå skinte direkte på jorden på grunn av at vannsvøpet var blitt fjernet. Jehova henviste til denne regnbuen som et tegn eller en garanti og lovte at ’vannet aldri mer skulle bli en flom som ødela alt kjød’. Det skulle aldri mer komme en vannflom. — 1 Mosebok 9: 8—15.
4. Hvilket spørsmål oppsto nå i forbindelse med den lovte «ætt» etter at Noahs tre sønner og deres hustruer hadde overlevd vannflommen sammen med Noah?
4 Noahs tre sønner, Sem, Kam og Jafet, og deres hustruer overlevde sammen med Noah og hans hustru. Gjennom hvilken av disse tre sønnene skulle nå slektslinjen fortsette fram til Guds kvinnes «ætt», som skulle framstå på jorden? Det valg som måtte bli truffet, ville komme til å berøre de tre slekter som skulle nedstamme fra de tre patriarkene Sem, Kam og Jafet. En profeti som Gud inspirerte Noah til å uttale over sine tre sønner i en kritisk situasjon, viste hvilken slektslinje Gud ville velsigne og vise sin gunst. Hva var grunnlaget for dette?
5. Hva var det som fikk Noah til å uttale en forbannelse over Kams sønn Kana’an?
5 I lydighet mot Guds befaling til Noahs sønner om å bli mange og oppfylle jorden ble Sem far til Arpaksad to år etter at vannflommen hadde begynt. (1 Mosebok 11: 10) Med tiden ble Kam far til Kana’an. (1 Mosebok 9: 18; 10: 6) En tid etter Kana’ans fødsel ble Noah av en eller annen grunn som det ikke fortelles om, beruset av vin fra sin vingård. Kam gikk inn i Noahs telt og så ham ligge avkledd, naken, men gjorde ingenting for å skjule sin fars nakenhet. Han fortalte i stedet Sem og Jafet hva han hadde sett. Av tilbørlig respekt for sin far nektet Sem og Jafet å se på Noahs nakenhet og gikk baklengs inn til sin far og la et dekke over ham. De benyttet seg ikke av at deres far var naken, men bevarte sin dype respekt for ham som deres far og Jehovas profet.
«Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hva hans yngste sønn hadde gjort imot ham. Da sa han: Forbannet være Kana’an! trellers trell skal han være for sine brødre. Så sa han: Lovet være [Jehova], Sems Gud, og Kana’an være deres trell! Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana’an være deres trell!» — 1 Mosebok 9: 20—27.
6. I hvilken sønns slektslinje skulle ifølge Noahs profeti Messias bli født?
6 Noah var edru da han uttalte disse ordene. Han uttalte ikke en forbannelse over hele den slekt som stammet fra Kam, på grunn av Kams mangel på respekt for ham som Guds profet. Gud inspirerte ham til bare å forbanne en av Kams sønner, Kana’an, hvis etterkommere slo seg ned i Kana’ans land i Palestina. Kana’anittene ble i samsvar med profetien slaver for Sems etterkommere da Gud som en oppfyllelse av sitt løfte til hebreeren Abraham førte israelittene inn i Kana’ans land. Sem levde i 502 år etter at vannflommen hadde begynt, og han levde således samtidig med Abraham i 150 år. (1 Mosebok 11: 10, 11) Noah erklærte at Jehova var Sems Gud. Jehova skulle loves, for det var frykten for ham som fikk Sem til å vise tilbørlig respekt for Noah, som var Guds profet. Jafet skulle behandles som en gjest i Sems telt, ikke som en trell i likhet med Kana’an. Ettersom Sem ifølge profetien skulle være vert for sin bror Jafet, skulle Sem komme til å innta en høyere stilling enn denne. I samsvar med dette skulle Messias framstå i Sems slektslinje.
BABYLON BLIR GRUNNLAGT
7. Hvilken av Kams sønnesønner grunnla det første babyloniske rike, og hvordan gjorde han det?
7 En annen av Kams etterkommere som det heller ikke gikk så godt for, var hans sønnesønn Nimrod. Ettersom Noah levde i 350 år etter at vannflommen begynte, fikk han se denne sin sønnesønns sønn komme til makten, og han opplevde utvilsomt også hans fall. (1 Mosebok 9: 28, 29) Nimrod grunnla en organisasjon som opptrådte som en del av den store Slanges, Satan Djevelens, synlige «ætt». Beretningen sier: «Og Kus fikk sønnen Nimrod; han var den første som fikk stort velde på jorden. Han viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova. Derfor sies det: ’Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.’ Først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette land dro han ut til Assur og bygde Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store stad.» (1 Mosebok 10: 8—12, vers 9 fra NW) Ifølge dette var det Nimrod som grunnla det første babyloniske rike.
8, 9. a) Hvorfor valgte Jehova ikke Babel som den by han knyttet sitt navn til? b) Hvis språk ble ikke forvirret i Babel?
8 Det var i Babel (som de gresktalende jøder kalte Babylon) menneskenes språk ble forvirret da Gud viste sitt mishag med at menneskene bygde denne byen og også et tårn, som de skulle bruke i forbindelse med falsk tilbedelse, idet de hadde til hensikt å gjøre seg et navn og unngå å bli ’spredt ut over hele jorden’. De forutså ikke det forfall som preger storbyene i vår tid. (1 Mosebok 11: 1—9) Selv om Nimrods rike var det første rike på jorden, ble det ikke det første verdensrike ifølge den bibelske beretning. Det var det gamle Egypt som ble det. Babels politiske makt ble svekket fordi bygningsmennene på grunn av den språkforvirring som Gud skapte, ble nødt til å spre seg ut over hele jorden.
9 Jehova Gud valgte ikke Babylon som den by han knyttet sitt navn til. Noah og hans velsignede sønn Sem var ikke med på å bygge Babel og dets tårn for falsk tilbedelse, og deres språk ble ikke forvirret.
10, 11. a) Gjennom hvilken av Sems etterkommere ble det mens Sem ennå levde, vist at den lovte ’ætts’ slektslinje skulle gå? b) Hvordan ble dette åpenbart, og for hvem?
10 To år etter Noahs død i 2020 f. Kr. ble Abraham født i Sems slektslinje, mens Sem ennå levde. Denne etterkommeren av Sem viste seg å bli en tilbeder av Sems Gud, Jehova. Sem kunne virkelig glede seg da han fikk vite hvilke storslagne ting Jehova åpenbarte for Abraham. Det Jehova sa til Abraham, viste at han holdt fast ved sin «evige hensikt», som han hadde fattet i Edens hage etter at Adam og Eva hadde syndet. Det viste at blant alle Sems etterkommeres slekter var Abrahams slekt den som Guds kvinnes «ætt» skulle framstå i. Hva sa egentlig Gud til Abraham, som på det tidspunkt ble kalt Abram?
11 Abram (Abraham) bodde i Mesopotamia, i byen Ur i Kaldea ikke langt fra Babylon (Babel), da Gud talte til ham. Første Mosebok 12: 1—3 sier: «Og [Jehova] sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes [og alle jordens slekter skal visselig velsigne seg ved hjelp av deg, NW].»
12. For hvem var dette et godt budskap, og hvilken tidsalder kan en si begynte da?
12 «Alle jordens slekter» — det innbefatter også oss nå i det 20. århundre! Vi kan velsigne oss ved hjelp av denne fortidens Abram (Abraham)! Det er virkelig et godt budskap! Det gode budskap om en slik velsignelse ble altså først kunngjort for menneskene i det 20. århundre før vår tidsregning. Senere ble betydningen av det kommentert med følgende inspirerte ord: «Derfor skal I vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Og da Skriften forutsa at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes.» (Galaterne 3: 7, 8) I betraktning av dette kan det med rette sies at det gode budskaps tidsalder (eller evangeliets tidsalder, som noen kanskje heller vil si) begynte allerede den gangen, kort tid før Abraham adlød Guds befaling.
13. a) Hvordan var Abrahams kjødelige tilstand da Gud befalte ham å dra ut fra sitt hjemland, og hva var det således som var av betydning for Gud? b) Når gikk Abraham over elven Eufrat?
13 Det er verdt å merke seg at da Gud utvalgte Abraham til å være den kanal som alle slekter og folk skulle velsignes gjennom, var Abraham ennå ikke omskåret i kjødet. Guds befaling til Abraham om at denne skulle sørge for at han selv og alle av mannkjønn i hans hus ble omskåret, ble ikke gitt før minst 24 år senere, året før hans sønn Isak ble født (1918 f. Kr.). Hvis det ikke var Abrahams kjødelige tilstand som var av betydning for Gud, hva var det da? Det var hans tro. Jehova Gud visste at Abraham trodde på ham. Det var ikke forgjeves han befalte Abraham å forlate sitt hjemland. Abraham brøt straks opp og flyttet med sin husstand mot nordvest, til Karan, og etter at hans far, Tarah, døde i Karan, gikk han over elven Eufrat og dro ned mot det land Gud ville vise ham. Han krysset elven Eufrat den 14. nisan om våren i år 1943 f. Kr., eller 430 år før hans etterkommere feiret den første påske nede i Egypt. — 2 Mosebok 12: 40—42, NW; Galaterne 3: 17.
14. Hva sa Jehova til Abraham i Kana’ans land, og hva gjorde Abraham deretter?
14 Profeten Moses skrev en beretning om dette. Han sa: «Så dro Abram bort som [Jehova] hadde sagt til ham, og Lot dro med ham. Og Abram var syttifem år gammel da han dro ut fra Karan. Og Abram tok med seg Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de dro ut for å reise til Kana’ans land, og de kom til Kana’ans land. Og Abram dro gjennom landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana’anittene bodde dengang der i landet. Da åpenbarte [Jehova] seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygde der et alter for [Jehova], som hadde åpenbart seg for ham.» — 1 Mosebok 12: 4—7; Apostlenes gjerninger 7: 4, 5.
15. Hvorfor ville det være nødvendig med et mirakel for at Guds løfte til Abraham om at han skulle få en «ætt», skulle gå i oppfyllelse og hvilket enda større mirakel ville dette innbefatte?
15 Selv om Abram på det tidspunkt var 75 år og ennå ikke hadde noen barn, ettersom han ennå ikke hadde fått noe barn med sin 65 år gamle hustru, Sarai, lovte Jehova ham altså at han skulle få en ætt eller et avkom som Jehova ville gi Kana’ans land. Abram måtte vise tro for å sette sin lit til dette guddommelige løftet, for i betraktning av hvor lenge kvinner den gangen kunne få barn, var det Jehova hadde lovt skulle skje, nærmest et mirakel. Tjuefire år senere, da Abraham hørte at han skulle få en sønn med sin hustru, Sara, lo han og sa i sitt hjerte: «Skulle en som er hundre år gammel, få barn? Og skulle Sara, som er nitti år gammel, føde?» (1 Mosebok 17: 17; 18: 12—14) Hvis dette var et mirakel, ville den handling som måtte til for at Guds profeti i 1 Mosebok 3: 15 skulle bli oppfylt, være et enda større mirakel. Guds «kvinne» var jo himmelsk, og hennes lovte «ætt» ville være himmelsk, men likevel skulle denne «ætt» framstå i Abrahams jordiske slektslinje. På den måten kunne Guds kvinnes «ætt» kalles «Abrahams ætt», ja, «Abrahams sønn».
16. Hvilke spørsmål oppsto i forbindelse med ’ætten’ på bakgrunn av Guds løfte om at folk og konger skulle utgå fra Abraham og Sara?
16 Da Gud ved sin engel forsikret Abraham om at han ville få en sønn med sin hustru, Sara, en sønn som skulle kalles Isak, sa han til Abraham: «Jeg vil gjøre deg såre fruktbar, så du blir til mange folk, og konger skal utgå fra deg. . . . Jeg vil velsigne henne [Sara], og jeg vil gi deg en sønn også med henne; ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til mange folk, konger over folkeslag skal framgå av henne.» (1 Mosebok 17: 6, 16) Hvilket av disse «folk» skulle nå bli Jehovas begunstigede folk? Ville det ha en konge over seg? Ville Guds kvinnes «ætt» bli denne kongen? Det er bare naturlig å stille slike spørsmål.
MELKISEDEK
17. Ved hvilken anledning fant Abrahams mest betydningsfulle møte med en konge i Kana’ans land sted, og hvorfor ga Abraham ham en tiendedel av sitt bytte?
17 Før dette hadde Abraham vært i kontakt med jordiske konger. Den viktigste av dem var en fremtredende konge i Kana’ans land. Abraham hadde nettopp vært nødt til å redde sin nevø Lot fra fire konger som hadde trengt inn i Kana’ans land og slått fem av landets konger og bortført fanger, deriblant Lot. Da Abraham vendte tilbake fra sin seier over disse fire kongene, som hadde vært på plyndringstokt, og nærmet seg byen Salem i fjellene vest for Dødehavet, fant dette sted: «Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.,› (1 Mosebok 14: 18—20) Som Melkisedek sa, var det den høyeste Gud som hadde gitt Abrahams fiender i hans hånd, og det var derfor passende at Abraham ga en tiendedel av hele byttet til den høyeste Guds prest, Melkisedek.
18. Hvorfor var Melkisedeks velsignelse av Abraham ikke bare tomme ord, og hvordan viste David hvilken betydning Melkisedek hadde i forbindelse med Guds hensikt?
18 Melkisedeks velsignelse av Abraham var ikke bare tomme ord. Den hadde sin betydning, og den var i tråd med Jehovas eget løfte om at Abraham skulle være en velsignelse for alle jordens slekter — at alle slekter skulle velsigne seg ved hjelp av ham. (1 Mosebok 12: 3, NW) Selv om denne gåtefulle konge og prest, Melkisedek, bare blir nevnt i all korthet i beretningen, ble han ikke glemt. Ni hundre år senere inspirerte den høyeste Gud en annen konge i Salem, kong David i Jerusalem, til å profetere og vise hvor stor betydning Melkisedek hadde hatt i forbindelse med den høyeste Guds hensikt. Ifølge Davids profeti var Melkisedek et bilde på en større konge, en som til og med var større enn David, en som David ville måtte kalle «min herre». Denne profetiske kongen ville være ingen ringere enn Messias, Guds ’kvinnes ætt’. Drevet av Guds hellige ånd skrev David i Salme 10: 1—4:
«[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender! Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød. [Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.»
19. Hvis etterkommer måtte den som skulle utstrekke sitt veldes kongestav fra Sion, være, og hvorfor gjaldt ikke Davids profeti en av kongene fra Salomo til Sedekias?
19 Legg merke til hva som ligger i disse inspirerte ordene. Kong Davids ord om at Jehova ville utstrekke kongens stav fra Sion, viser at denne kongen skulle være en kjødelig etterkommer av David. Ifølge den pakt Jehova hadde inngått med David om et evig rike, var det nemlig bare Davids kjødelige etterkommere som ville få kongestav og sitte som konger på Sions berg. (2 Samuel 7: 8—16) Den hvis veldes kongestav skulle utstrekkes fra Sion, ville følgelig bli kalt «Davids sønn». Men David siktet ikke her profetisk til sin sønn Salomo, som ble den første konge i Davids slekt, og som fra sin trone på Sions berg hersket over alle sitt folks 12 stammer. David tiltalte aldri sin sønn Salomo som «min herre», og han omtalte heller ikke noen av de konger som etterfulgte Salomo på tronen, helt fram til Sedekias, på den måten. Dessuten var hverken Salomo eller noen av dem som var konger på Sions berg etter ham, prester samtidig med at de var konger, slik som Melkisedek var. — 2 Krønikebok 26: 16—23.
20. Hvordan kunne den lovte hersker være Davids sønn og samtidig være hans «herre»?
20 Men hvorfor omtalte David denne lovte hersker som «min herre», når han skulle være kong Davids «sønn»? Grunnen til det var at denne spesielle «Davids sønn» skulle være en langt større konge enn David. Selv om David satt på «[Jehovas] trone» på det jordiske Sions berg, steg han aldri, ikke engang ved sin død, opp til himmelen og satte seg ved Jehovas «høyre hånd». Men den som ble Davids «herre», ville gjøre det. Hans kongelige stilling ved Jehovas høyre hånd i himmelen kunne omtales som et himmelsk Sions berg, ettersom den ble billedlig framstilt ved det jordiske Sions berg, som i sin tid lå innenfor Jerusalems murer. Jehova sa selv i Salme 89: 28 om Messias: «Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høyeste blant kongene på jorden.» Han skulle ikke bare være en herre og konge som var større enn David, men han skulle også bli den høyeste Guds prest til evig tid i likhet med Melkisedek, kongen i det gamle Salem. — Salme 76: 3; 110: 4.
21. Hvorfor ville Abrahams navn således bli stort?
21 Lite ante patriarken Abraham den gang, i det 20. århundre før vår tidsregning, at de konger som skulle stamme fra ham og hans hustru, Sara, ville innbefatte den messianske konge som ble billedlig framstilt ved Melkisedek, som Abraham ga tiende av alt sitt erobrede bytte. Det var ikke rart at Abrahams navn skulle bli stort, når det skulle få tilknytning til en slik konge og prest! Det var heller ikke rart at alle jordens slekter ville velsigne seg ved hjelp av Abraham, i betraktning av at de skulle oppnå velsignelsen gjennom den prest og konge som skulle være lik Melkisedek! — 1 Mosebok 12: 3.
GUDS VENN
22. Hvordan viste Gud ved å gjøre bruk av en illustrasjon at hans utvalgte folk skulle nedstamme fra Abrahams sønn og arving?
22 Etter at Abraham hadde seiret over de fire invaderende kongene, lovte Gud å gi ham den nødvendige beskyttelse og å gi ham en kjødelig sønn som kunne arve ham. Ved å gjøre bruk av en illustrasjon forsikret Gud Abraham om at det folk han utvalgte, skulle stamme fra denne sønn og arving: «Og han førte ham utenfor og sa: Se opp til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. Og Abraham trodde på [Jehova], og han regnet ham det til rettferdighet.» — 1 Mosebok 15: 1—6.
23. På hvilket grunnlag ble rettferdighet tilregnet Abraham, og hvilket forhold kom han til å stå i til Jehova?
23 La oss ikke glemme at Abraham på dette tidspunkt fortsatt var en uomskåren hebreer. Rettferdigheten ble derfor ikke tilregnet Abraham fordi han var omskåret i kjødet; den ble tilregnet ham fordi han trodde på Jehova, som åpenbarte en del av sin hensikt for ham. Abraham ble altså regnet for å være rettferdig overfor Gud; han ble rettferdiggjort og kom til å stå i et vennskapsforhold til Jehova Gud. Flere hundre år senere omtalte kong Josafat i Jerusalem Abraham som Jehovas venn. Enda senere omtalte Jehova ham gjennom profeten Esaias som «min venn Abraham». (2 Krønikebok 20: 7; Esaias 41: 8) Dette viser hvor verdifull, hvor viktig, troen på Jehova Gud og hans «ætt» er.
24. Hvordan ble Abraham far til Ismael og deretter til Isak?
24 I året 1932 f. Kr. fikk Abraham en sønn som han kalte Ismael, med sin hustrus, Saras, egyptiske trellkvinne, Hagar, etter at hans aldrende og ufruktbare hustru hadde oppfordret ham til å ha omgang med henne. (1 Mosebok 16: 1—16) Tretten år senere, i 1919 f. Kr., sa Jehova til Abraham at Ismael ikke skulle være den sanne «ætt», men at en sønn som han ville få med sin hustru, Sara, skulle være den utvalgte «ætt». Det ville bli en fri kvinnes sønn. Og året etter ble Isak født. Sara var da 90 år gammel. «Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak.» På den åttende dag ble Isak omskåret, i likhet med sin far, Abraham, som var blitt omskåret bare et år tidligere. — 1 Mosebok 21: 1—5.
25. Hva viser beretningen med hensyn til hvorvidt Jehova dannet en nasjon av alle Abrahams sønner?
25 Det er interessant å merke seg at Gud ikke dannet en nasjon ved hjelp av Abrahams to sønner, Ismael, den førstefødte, og Isak, en nasjon som besto av to stammer. Nei, fem år senere sendte Abraham på Saras inntrengende oppfordring Hagar og hennes sønn, Ismael, bort fra sin husstand; de kunne nå dra hvor de ville, men de måtte klare seg selv. (1 Mosebok 21: 8—21) Heller ikke senere, etter Saras død i 1881 f. Kr., dannet Gud en nasjon ved hjelp av Isak og de sønner Abraham fikk med sin medhustru Ketura, en nasjon som besto av sju stammer. «Abraham ga Isak alt det han eide. Men sønnene til de medhustruer som Abraham hadde, ga han gaver og lot dem, mens han ennå levde, flytte bort fra Isak, sin sønn, østover, til Østerland.» — 1 Mosebok 25: 1—6.
26. Hvilken beundringsverdig handling som vitnet om Abrahams tro, førte til at Abraham fikk en spesiell velsignelse i Moria land, og hva gikk denne velsignelsen ut på?
26 En meget beundringsverdig handling som vitnet om Abrahams tro, førte til en stor velsignelse for denne Jehovas venn. Jehova velsignet Abraham etter at Abrahams tro og lydighet overfor den høyeste Gud var blitt satt på en hard prøve. Velsignelsen, som viste at Gud godkjente Abraham, ble uttalt på en fjelltopp i Moria land, etter manges mening på det sted hvor kong Salomo flere hundre år senere bygde sitt storslagne tempel for Jehova. (2 Krønikebok 3: 1) Der, på det sted Jehova hadde utpekt, på noe ved som var blitt lagt på et steinalter som nettopp var blitt bygd, lå en ung mann. Det var Isak. Ved siden av alteret sto hans far, Abraham, med en offerkniv i hånden. I samsvar med Guds befaling skulle han akkurat til å drepe Isak og frambære ham som et brennoffer til den Gud som i sin tid på mirakuløs måte hadde gitt ham gutten.
«Da ropte [Jehovas] engel til ham fra himmelen og sa Abraham, Abraham! . . . Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld. . . . Og [Jehovas] engel ropte ennå en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» — 1 Mosebok 22: 1—18.
27. Hva viste denne guddommelige erklæringen med hensyn til utvelgelsen av ’ætten’ og med hensyn til det å oppnå en velsignelse gjennom den?
27 Det betydde at den lovte «ætt», som alle folk skulle velsigne seg ved hjelp av, ville framstå i Isaks slektslinje. Jehova Gud viste derved at det var han som valgte slektslinjen, og at Isaks halvbrødre ikke ville få noen andel i å frambringe ’ætten’. De nasjoner som stammet fra Isaks halvbrødre, kunne likevel velsigne seg ved hjelp av denne «ætt». Alle nasjoner i vår tid, det vil si mennesker av alle nasjonaliteter, kan på lignende måte oppnå å bli velsignet gjennom Abrahams «ætt».
28. Hvilke begivenheter i forbindelse med sin slektslinje levde Sem lenge nok til å få høre om?
28 Patriarken Sem, som overlevde den verdensomfattende vannflommen, levde så lenge at han kunne høre om den velsignelse Gud uttalte over Abraham; ja, han levde lenge nok til at han hørte om Isaks ekteskap med den vakre Rebekka fra Karan i Mesopotamia. Sem levde til 1868 f. Kr., ti år etter at dette ekteskapet var blitt inngått, men han levde ikke lenge nok til at han fikk se de barn Isak fikk i sitt ekteskap. Det gjorde imidlertid Abraham. — 1 Mosebok 11: 11; 25: 7.
[Studiespørsmål]
