Kapittel 2

Den udødelige Gud og hans «evige hensikt»

1, 2. Bare hvem kunne ha en ’evig hensikt’, og hva sa Moses om en slik Gud?

EN ’EVIG hensikt’! Kunne noen annen enn en udødelig Gud ha en slik hensikt? Det kan ikke ligge en slik hensikt til grunn for den evolusjon eller utvikling som blir dosert av mange av vår tids vitenskapsmenn, ettersom denne utvikling ifølge deres ubeviste teori begynte med en tilfeldighet eller et slumpetreff og ikke har noe mål eller noen hensikt. I det 15. århundre før vår tidsregning henledet en verdensberømt lovgiver og dikter, nemlig Moses, Amrams sønn, oppmerksomheten på en slik evig Gud idet han sa:

² «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. . . . For tusen år er i dine øyne som den dag i går når den farer bort, som en [fire timer lang] vakt om natten.» — Salme 90, versene 2—4.

3. Hvorfor kan den «evige konge» fullt ut gjennomføre en slik hensikt?

³ I det første århundre av vår tidsregning henledet en skribent som fullt og fast trodde på lovgiveren Moses, også oppmerksomheten på denne Gud, som aldri har vært og aldri vil bli underlagt tiden. Han skrev: «Men den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, være ære og pris i all evighet! Amen.» (1 Timoteus 1: 17) En slik evig Gud kan holde fast ved sin hensikt helt til den er gjennomført, uansett hvor lang tid det tar, ja, selv om det tar hele tidsaldere.

4. Hvem forbandt skribenten Guds «evige hensikt» med?

⁴ Den samme skribenten i det første århundre ble inspirert til å skrive om Guds «evige hensikt» og å forbinde den med den  lenge ventede Messias, den «salvede», som også Moses profeterte om. De som den gangen talte syrisk i Midtøsten, kalte ham «M’shiʹhha». Men da de gresktalende jøder i Alexandria i Egypt laget sin oversettelse av de inspirerte hebraiske skrifter, den oversettelsen som er blitt kalt «Septuaginta», brukte de det greske ordet Khristós, som bokstavelig betyr «den salvede». — Se Daniel 9: 25, LXX.

5, 6. Hvordan har enkelte bibeloversettere i nyere tid skapt et problem med hensyn til hva det var Gud gjorde i forbindelse med Messias?

⁵ Noen av dem som i nyere tid har oversatt det som den tidligere omtalte skribenten i det første århundre skrev, har imidlertid skapt et problem for oss. Fra og med det 16. århundre har engelske bibeloversettelser talt om Guds «evige hensikt». * Men i nyere tid har en del bibeloversettere gjengitt det greske uttrykket med «en tidsaldrenes plan». På den måten sies det altså at Gud har en «plan» i forbindelse med Messias.

⁶ J. B. Rotherhams oversettelse av 1897 gjengir for eksempel brevet til Efeserne, kapittel 3, versene 9—11, slik: «Og å bringe for dagen hva administrasjonen er av den hellige hemmelighet som var blitt skjult fra tidsaldrene hos Gud, som skapte alle ting: for at Guds mangfoldige visdom nå ved hjelp av forsamlingen skulle kunne bli gjort kjent for maktene og myndighetene i det himmelske — ifølge en tidsaldrenes plan som han la i den salvede.» Allerede i 1865 brukte The Emphatic Diaglott, som ble utgitt av avisredaktøren Benjamin Wilson, ordene: «ifølge en tidsaldrenes plan, som han utformet.» Det kunne også nevnes andre, nyere bibeloversettelser som har valgt å gjengi den greske tekst på denne måten. *

7, 8. Hvilket diagram offentliggjorde C. T. Russell, og hva sto det i hans første bok angående denne bokens tittel?

 ⁷ På grunnlag av denne gjengivelsen av den greske tekst i Efeserne 3: 11 hadde bladet Zion’s Watch Tower, som ble utgitt i Pittsburgh i Pennsylvania i De forente stater av redaktøren og forleggeren Charles Taze Russell, i september 1881 en artikkel med tittelen «Tidsaldrenes plan». Denne artikkelen forklarte et helsides diagram som ble kalt «Kart over tidsaldrene». Et lignende diagram, «Kart over tidsaldrene til belysning av Guds plan», ble tatt med i en bok med tittelen «Guds verdensplan» (også kalt «Tidsaldrenes plan»), som C. T. Russell utga på engelsk i 1886, og som kom ut på dansk-norsk i 1894. Vi gjengir her dette diagrammet, slik at alle kan studere det.

⁸ Trass i de unøyaktigheter vi i dag kan se i dette «Kart over tidsaldrene», tjente det til å anskueliggjøre de slutninger som i oppriktighet ble trukket på grunnlag av den tanke at den allvise, allmektige Gud har en «plan». De innledende ordene i det første kapitlet i denne boken lød:

Dette binds tittel, «Guds verdensplan», vekker forestillingen om en systematisk fremadskridende plan som Gud på forhånd har lagt. Vi tror at fra dette synspunkt og fra intet annet kan den guddommelige åpenbarings lærdommer ses i sin fulle skjønnhet og harmoni.

9. a) Hva henledet denne boken oppmerksomheten på? b) Men hvilket spørsmål kan stilles i forbindelse med den?

 ⁹ Denne boken fikk et opplag på over seks millioner på en rekke språk. En sluttet å levere den i 1929. Det var imidlertid en bok som henledet lesernes oppmerksomhet på Bibelen og viste at den levende Gud hele tiden går framover. Han utretter noe i forbindelse med det han har i tankene for den lidende menneskehet. Vi vet at mennesker ofte utformer en arbeidsplan, og at de med en slik arbeidsplan har en bestemt hensikt som de ønsker å oppnå. Men spørsmålet er: Behøvde den allvise, allmektige Gud å utforme en arbeidsplan, å følge en fullt ut fastlagt framgangsmåte, den gang han bestemte seg for å utrette noe, slik at han som den uforanderlige Gud ble nødt til å følge denne planlagte framgangsmåten uten å vike av fra den? Eller var han i stand til straks og uten overveielse å mestre enhver ny situasjon som kunne oppstå på grunn av hans skapningers frie vilje, og likevel nå sitt mål? Behøvde han å ha en plan? Etter at han har nådd sitt mål, kan vi naturligvis gå tilbake i beretningen om hans handlemåte og lage en oversikt over eller skissere opp den handlemåte han har fulgt. Men var den planlagt nøyaktig slik? *

EN GUD SOM HAR EN HENSIKT

10. Hva betyr det greske ordet proʹthe·sis bokstavelig, og hvordan brukte jødene ordet i den greske oversettelsen Septuaginta?

¹⁰ Ønsket han som i det første århundre skrev ordene i Efeserne 3: 11, å overbringe den tanke at Gud, Skaperen, har en plan i forbindelse med sin Messias? Hva mente han da han i dette brevet, som han skrev på datidens greske språk, benyttet ordet proʹthe·sis? Ordet betyr bokstavelig å «sette fram eller foran», det vil si å anbringe noe slik at det kan ses. Da jødene i Alexandria oversatte de inspirerte hebraiske skrifter til gresk, benyttet de derfor dette greske ordet i forbindelse med de hellige brød som ble lagt fram på gullbordet i det Hellige i det hellige tabernakel for tilbedelse som profeten Moses hadde reist. Disse brødene  blir vanligvis kalt skuebrødene, men i den greske oversettelsen Septuaginta blir de omtalt som «framleggelsesbrødene (eller -kakene)» (prothesis). Det ble lagt fram ferske brød på gullbordet på sabbaten hver uke, og da det ble gjort, ble altså disse brødene stilt til skue. — 2 Krønikebok 4: 19.

11. Hva er altså Guds «proʹthe·sis»?

¹¹ Ordet proʹthe·sis ble også brukt i betydningen «erklæring» eller «forskuddsbetaling», og i grammatikken betydde det «preposisjon». Det ble også brukt i betydningen å «sette en stavelse først» eller å «sette først». Ettersom ordet også ble brukt om et mål en setter seg, om noe en setter seg fore å utrette, kom det også til å bety «forsett» eller «hensikt». (Se A Greek-English Lexicon av Liddell og Scott, bind II, sidene 1480, 1481, nytt opplag av 1948, under proʹthe·sis.) Denne siste betydning av ordet blir i dag anerkjent av de fleste bibeloversettere. Guds «proʹthe·sis» er altså hans avgjørelse, hans opprinnelige beslutning, hans hensikt. *

12. Hvordan har oversettere i nyere tid gjengitt det greske uttrykket proʹthe·sis tōn ai·oʹnōn?

¹² I Efeserne 3: 11 blir ordet etterfulgt av uttrykket tōn ai·oʹnōn, som bokstavelig betyr «tidsaldrenes». Noen oversetter derfor hele ordforbindelsen med «tidsaldrenes hensikt» * eller «tidsalderlange hensikt» * eller ’beslutning fra tidsaldrenes begynnelse’ * eller «evige hensikt» * eller med «forsett fra evige tider». *

13, 14. Hvorfor kan det sies at den «tidsaldrenes hensikt» som Gud har er hans «evige hensikt»?

¹³ Den «tidsaldrenes hensikt» som Gud har, er hans «evige hensikt». Hvordan det? Jo, en tidsalder vil her si en ikke avgrenset,  forholdsvis lang periode i menneskenes historie, og det legges større vekt på selve tidsmomentet enn på de forhold som kjennetegner tidsalderen.

¹⁴ Den «tidsaldrenes hensikt» som Gud har, sikter altså ikke til en «hensikt» som har å gjøre med bestemte tidsperioder, for eksempel en «Stamfedrenes tid», den «Jødiske tidsalder», en «Evangeliets tidsalder» og «Tusenåret». Det legges i stedet vekt på tiden, på at det er lange tidsperioder. Når den ene tidsalder avløser den andre, må hver enkelt ha en begynnelse og en avslutning. Men når det følger en hel rekke tidsaldere etter hverandre, blir det en lang tidsperiode. Og ettersom det i uttrykket «tidsaldrenes hensikt» ikke er nevnt noe bestemt antall tidsaldere, kan antallet være uendelig. Uttrykket «tidsaldrenes hensikt» viser altså ikke hvor lang tid det dreier seg om. Det er derfor tale om en «hensikt» til ubestemt tid; det nevnes ikke noen tidsgrense. På den måten blir Guds «hensikt» en ’evig hensikt’. Guds hensikt i forbindelse med hans Messias eller hans salvede hadde en begynnelse, men det går tidsaldere før denne hensikt blir gjennomført. * For den «evige konge» utgjør imidlertid ikke tiden noe problem.

IKKE EN NAVNLØS PERSON

15. Hva sa Gud til Moses ved Sinai berg da denne spurte ham om hans navn?

¹⁵ Denne evige konge er ikke en navnløs person. Han har gitt seg selv et navn, og dette navn har han gjort kjent for oss. Det  han kaller seg selv, viser at han har en hensikt, et mål. Dette kommer tydelig fram i beretningen om hvordan Gud ved hjelp av en engel talte til Moses ut fra den brennende tornebusken nær foten av Sinai berg i Arabia i det 16. århundre før vår tidsregning. Moses, som tidligere hadde flyktet fra Egypt, fikk beskjed om å vende tilbake til Egypt og føre sitt trellbundne folk ut i frihet. Men sett at Moses’ folk spurte om navnet på den Gud som hadde sendt ham til dem som deres leder. Hva skulle han da svare dem? Det ville Moses gjerne vite. Vi leser i hans selvbiografi: «Til dette sa Gud til Moses: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.’ Og han tilføyde: ’Dette er hva du skal si til Israels sønner: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.»’» — 2 Mosebok 3: 14, NW.

16. Hva siktet Gud til med det svar han ga Moses?

¹⁶ Gud taler ikke her om sin tilværelse. En kunne imidlertid lett få den oppfatning når en ser hvordan noen oversettere gjengir det hebraiske uttrykket Gud brukte, nemlig eh·jehʹ a·sherʹ eh·jehʹ og eh·jehʹ. Den norske oversettelsen av 1930 sier for eksempel: «Og Gud sa til Moses: Jeg er den jeg er; og han sa: Så skal du si til Israels barn: ’Jeg er’ har sendt meg til eder.» Men Gud taler i virkeligheten om å være noe. Det framgår også av oversettelsen Twenty-Four Books of the Holy Scriptures av rabbineren Isaac Leeser, som sier: «Og Gud sa til Moses: JEG VIL VÆRE DET JEG VIL VÆRE, og han sa: Således skal du si til Israels barn: JEG VIL VÆRE har sendt meg til dere.» *

17. Hvordan gjengir Rotherham 2 Mosebok 3: 14, og hvilken kommentar kommer han med til dette skriftstedet?

¹⁷ The Emphasised Bible av Joseph B. Rotherham gjengir 2 Mosebok 3: 14 enda tydeligere: «Og Gud sa til Moses: Jeg skal  bli hva som helst jeg ønsker. Og han sa: Således skal du si til Israels sønner: Jeg Skal Bli har sendt meg til dere.» I fotnoten til dette verset sies det blant annet: «Hajah [det ord som ovenfor er gjengitt med ’bli’] betyr ikke ’å være’ i essensiell eller ontologisk forstand, men i fenomenal forstand. . . . Hva han vil være, blir ikke sagt — han vil være med dem, hjelpe dem, styrke dem og utfri dem.» Det det siktes til her, er altså ikke Guds eksistens, men snarere det han har i tankene å bli eller være for andre.

18. Når måtte Gud bestemme seg for hva han ville være eller bli?

¹⁸ Det er som når en ung mann som er i ferd med å bli voksen, sier til seg selv: ’Hvordan skal jeg bruke mitt liv? Hva skal jeg bli?’ Da den eneste levende og sanne Gud var alene, måtte han også bestemme seg for hvordan han skulle bruke sin eksistens eller tilværelse, hva han skulle være, hva han skulle bli. Etter at han hadde eksistert en evighet helt alene, besluttet han å bli Skaper. Han hadde dermed en hensikt i forbindelse med seg selv.

19. Hvordan skrev Gud sitt navn i De tid bud?

¹⁹ Det navn som den eneste levende og sanne Gud er kjent ved i de inspirerte, hellige skrifter, er imidlertid ikke Eh·jehʹ eller «Jeg skal vise meg å være». Da han i 1513 f. Kr. på Sinai berg på mirakuløs måte skrev De ti bud på to steintavler og ga dem til profeten Moses, skrev han selv det han hadde valgt. Ettersom han skrev fra høyre til venstre, skrev han først den hebraiske bokstaven Jod, deretter en He, så en Waw og til sist enda en He. Han benyttet uten tvil de gamle hebraiske bokstavtypene: ; ikke de moderne hebraiske bokstavene יהוה. De tilsvarende bokstavene i det latinske alfabet er, lest fra høyre til venstre: HVHJ. Alle fire bokstavene er konsonanter, og det er ingen vokaler mellom dem.

20. Hvordan uttales Guds navn på grunnlag av de fire hebraiske bokstavene?

²⁰ Nøyaktig hvordan Jehova uttalte dette guddommelige navn da han talte til Moses, vet vi derfor ikke i dag. I århundrer er det på latin blitt skrevet «Jehova». Mange hebraiskkyndige i vår tid foretrekker skrivemåten og uttalen Jahve eller Jahveh eller endog Jehvah. Én ting er sikkert: Akkurat som et barn ikke gir sin far navn, var det heller ikke skapningen som ga Skaperen hans navn. Skaperen navnga seg selv.

21. a) Hva betyr navnet Jehova, som egentlig er et verb? b) Hvorfor bør det fremdeles brukes?

 ²¹ Dette hellige navnet anses som et verb, nemlig den uavsluttede, kausative formen av det hebraiske verbet ha·wahʹ. Det skulle således bety «han lar bli». Det innebærer at han er en som forårsaker. Enhver virkning har en årsak, og enhver årsak som gjenspeiler intelligens, har en hensikt. Guds navn, som betyr «han lar bli», uttrykker således i seg selv en hensikt. Det viser at den som bærer dette enestående navnet, har en hensikt. Det var tydeligvis i denne egenskap Gud viste seg for Moses i den brennende tornebusken i nærheten av Sinai berg og åpenbarte for Moses hva han hadde satt seg fore å gjøre. Idet han understreket at hans navn er et varig navn, sa han videre til Moses: «Så skal du si til Israels barn: [Jehova], eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt.» (2 Mosebok 3: 15) Han har ikke sluttet å bære dette ihukommelsesnavnet i dag. Det har ikke mistet sin gyldighet. Vi bør fremdeles bruke det.

EN SOM SKAPER HISTORIE TIL MENNESKENES BESTE

22. a) Hvordan gjorde Jehova seg et navn i forbindelse med fortidens Egypt? b) Hvordan kan dette være til trøst og oppmuntring for oss?

²² På profeten Moses’ tid skapte den eneste levende og sanne Gud, Jehova, historie ved sin handlemåte overfor fortidens Egypt, som undertrykte Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Han gjorde seg et stort navn ved å utfri sitt folk av slaveriet under denne sterkt militariserte verdensmakt. (Jeremias 32: 20; 2 Samuel 7: 23; Esaias 63: 14) Dette utgjør en forsikring om at det ikke vil være for vanskelig for Jehova å ga imot hele den mektige, militariserte verden nå i det 20. århundre for å utfri menneskeheten. Akkurat som han lot Egypts Farao komme til makten og på en dødbringende måte få undertrykke Moses’ folk, har han latt onde og undertrykkende herskere få komme til makten over hele jorden, med den følge at hele menneskeheten er blitt undertrykt. Det er en grunn til at han har gjort dette. Han har gjort det for å spare dem, for å holde dem i forvaring, inntil ødeleggelsen på sin fastsatte dag. Til trøst og oppmuntring for de undertrykte  lot han derfor den vise kong Salomo av Jerusalem si:

«Velt dine gjerninger over på Jahve, så lykkes også dine planer. Alt Jahve har gjort er efter dets [hans, NW] hensikt [hebraisk: maʽa·nehʹ], så og den onde for ulykkens dag.» — Ordspråkene 16: 3, 4, MMM.

23. Hva kan sies om Guds handlemåte i forbindelse med fortidens verdensmakter, og hva kan vi på grunnlag av det vente med hensyn til de politiske makter i vår tid?

²³ Siden 1914 har det vært en «ulykkens dag» for de regjeringssystemer som har overlevd de to verdenskriger og er blitt stilt overfor de internasjonale problemer som har vært forbundet med dem. I årevis har jorden nå vært dominert av politiske supermakter som mistenksomt holder øye med hverandre i sin kamp om verdensherredømmet. Ettersom den suverene Herre, Jehova, har gjort alt etter sin hensikt, er det rimelig at han også har en hensikt i forbindelse med disse, som bestreber seg på å oppnå verdensherredømme. Bibelen viser at han hadde en hensikt i forbindelse med de «onde» verdensmaktene i gammel tid. Han gjennomførte alt det han satte seg fore å gjøre i forbindelse med disse verdensmaktene, noe som viser hva vi kan vente vil skje i vår tid.

24. a) Hva gjorde Jehova med Assyria, selv om han lot det få verdensherredømme? b) Hvordan gikk Jehovas profeti i Esaias 14: 24—27 i oppfyllelse?

²⁴ Etter det gamle Egypt kom det assyriske rike til å spille en stor rolle i politisk og militær henseende, og det ble den annen verdensmakt ifølge den bibelske historie. Men ikke engang da det sto på høyden av sin makt, kunne det skryte av å ha inntatt eller ødelagt Jerusalem, hovedstaden i Juda rike. Jerusalem ble i stedet vitne til at Ninive, Assyrias hovedstad, ble ødelagt. Hvorfor gikk det slik? Fordi den assyriske verdensmakt var et ondt rike. Den allmektige Gud, Jehova, hadde tillatt Assyria å oppnå verdensherredømme og å følge en ond handlemåte, spesielt overfor hans utvalgte folk. Men han hadde til hensikt å spare denne onde verdensmakten til en «ulykkens dag» til sin fastsatte tid. Slik gikk det til at Assyrias hovedstad, Ninive, omkring år 632 f. Kr. falt for mederne og kaldeerne og ble ødelagt. (Nahum, kapitlene 1—3) Jehova unnlot således ikke å gjennomføre sin hensikt, som han over 100 år i forveien hadde latt sin profet Esaias kunngjøre med følgende ord:

 «[Jehova], hærskarenes Gud, har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje, og det jeg har besluttet, det skal stå fast. Jeg vil knuse Assur i mitt land og trå ham ned på mine fjell, og hans åk skal tas fra dem, og hans byrde skal løftes fra deres skulder. Dette er det råd som er tatt om all jorden, og dette er den hånd som er rakt ut over alle folkene; for [Jehova], hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort?» — Esaias 14: 24—27.

25. Hva betyr ordet «råd» i denne profetien? Begrunn svaret.

²⁵ Den allmektige, allvise Gud rådførte seg ikke med noen i himmelen for å finne ut hvordan han skulle handle. «Hvem lærer ham som hans rådgiver?» er det passende spørsmål som blir stilt i profetien i Esaias 40: 13. (Se også Job 21: 22; 36: 22; Romerne 11: 34.) Han legger selv sitt «råd» og er ikke avhengig av en gruppe rådgivere for å kunne dømme riktig og treffe rette avgjørelser. Det er altså ikke her tale om «råd» i betydningen «forslag», men snarere om Guds uttalte beslutning, hans påbud. Angående den bibelske bruk av ordet «råd» sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind II, side 539: «Foruten den vanlige betydningen av dette ordet, nemlig menneskers rådslagning, brukes det i Bibelen om Guds rådslutning, om hans forsyns befalinger.»

26. Hva gjorde Jehova med hensikt da han lot Babylon få etterfølge Assyria som verdensmakt?

²⁶ Det «råd» som den allmektige, allvise Gud selv har lagt, kan ikke gjøres til intet, hverken av mennesker eller av djevler. Hans råd mot den assyriske verdensmakt sto fast. Det samme gjorde hans råd mot den neste verdensmakt, den babyloniske verdensmakt, den tredje verdensmakt ifølge den bibelske historie. Det var denne verdensmakten som forårsaket Jerusalems første ødeleggelse, i år 607 f. Kr. Den viste seg derved å være ’ond’. Derfor sparte Jehova også denne verdensmakten til en «ulykkens dag», til sin egen, fastsatte tid. Før han tillot Babylon å ødelegge Jerusalem og derved framtre som spesielt ond i hans øyne, inspirerte han sin profet Jeremias til å si: «Hør derfor det råd som [Jehova] har lagt mot Babel, og de tanker som han har tenkt mot kaldeernes land.» — Jeremias 50: 1, 45.

27. Hvilke ord om Babylons fall fant Jeremias og Daniel i Esaias’ profeti?

 ²⁷ Gud beskyttet profeten Jeremias, slik at han overlevde da byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av de babyloniske hærer i år 607 f. Kr. Men han levde ikke lenge nok til å få se sine profetier mot det onde Babylon gå i oppfyllelse. Både den verdslige historie og Bibelens historiske beretning forteller imidlertid at den babyloniske verdensmakt ble omstyrtet, noe som skjedde i år 539 f. Kr., på profeten Daniels tid. (Daniel, kapittel 5) Dermed gikk også profeten Esaias’ profetier, som var blitt uttalt langt tidligere, i oppfyllelse. Esaias sa ikke bare at den babyloniske verdensmakt skulle falle, men han forutsa også navnet på den persiske erobrer som Gud ville benytte for å bevirke Babylons fall. Når profetene Jeremias og Daniel studerte de hellige skrifter og gransket Esaias’ profeti fra det åttende århundre før vår tidsregning, ville de finne følgende ord som deres Gud, Jehova, hadde uttalt:

«Som sier om Kyros: Han er min hyrde; all min vilje skal han fullbyrde og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt. Så sier [Jehova] til sin salvede, til Kyros, som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham og løse beltet fra kongers lender, for å åpne dører for ham, og for at ingen porter skal holdes stengt: Jeg vil gå fram foran deg,. . . så du kan vite at jeg er [Jehova], som kalte deg ved navn, Israels Gud. For Jakobs, min tjeners, og for Israels, min utvalgtes skyld kalte jeg deg ved navn, ga jeg deg hedersnavn, enda da ikke kjente meg. Jeg er [Jehova], og det er ingen annen;. foruten meg er det ingen Gud. Jeg omgjordet deg, enda du ikke kjente meg, for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg; jeg er [Jehova], og det er ingen annen.»

28. Hva sier Jehova om perseren Kyros i det etterfølgende kapittel i Esaias?

²⁸ Disse bemerkelsesverdige ordene kan en i dag finne i den dødehavsrullen med Esaias’ profeti som ble funnet i 1947, og som skriver seg helt fra det annet århundre før Kristus. I bibler med den vanligste inndelingen i kapitler og vers vil en finne disse ordene i Esaias, kapittel 44, vers 28, til og med kapittel 45, vers 6. I det neste kapitlet omtaler Gud Kyros som «en mann som skal fullbyrde mitt råd». Vi siterer:

«Kom dette i hu og vær faste! Ta det til hjerte, I overtredere! Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen  annen, at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet og alt det jeg vil det gjør jeg, jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» — Esaias 46: 8—11.

29, 30. Hvordan holdt Jehova fast ved sin hensikt, som han ga uttrykk for i denne profetien, og hvordan styrker det oss?

²⁹ Perserkongen Kyros den store kom virkelig fra Østen som en «rovfugl», nemlig fra Persia, som lå øst for Babylon og langt borte i forhold til Israels land, hvor Esaias bodde.

³⁰ Kyros den stores våpenmerke var nettopp en «rovfugl», en gyllen ørn, og Jehova brukte en slik fugl som et symbol på Kyros selv. Selv om Gud ved disse ordene gjorde kjent sin hensikt nesten 200 år i forveien, slo den ikke feil. Hans «råd» sto fast, idet han benyttet Kyros for å fullbyrde sitt råd mot det onde Babylon. Jehova hadde uttalt det, ja, han hadde til og med latt det bli nedskrevet, slik at en senere kunne undersøke hva han hadde sagt, og til sin fastsatte tid handlet han i samsvar med sitt ord. Han hadde en hensikt i forbindelse med Kyros og hadde gjort den kjent gjennom sin profet, og til sin fastsatte tid gjennomførte han den på en storslagen måte. Disse historiske bedrifter som profetienes Gud har utført, styrker vår tillit til at alle de andre profetier hvor Jehova forteller hva han har besluttet å gjøre i overensstemmelse med sitt eget «råd», vil gå i oppfyllelse.

31. Hvilken profeti hos Esekiel, som ennå ikke er blitt oppfylt, beskriver et angrep? Hvem leder dette angrepet, og hvem blir det rettet mot?

³¹ Dette gjelder også en profeti som ifølge historien ennå ikke er blitt oppfylt, men hvis oppfyllelse tydeligvis nærmer seg og vil finne sted i vår generasjon. Det er en profeti som ble uttalt av Esekiel, som levde samtidig med profeten Jeremias. Vi finner den i kapitlene 38 og 39 i hans bok, og den forteller om et angrep som vil bli iverksatt av en gåtefull «Gog i Magogs land». Denne Gog vil samle alle jordens nasjoner til dette angrepet. Dette verdensomfattende angrepet vil bli rettet mot levningen av dem som tilber den eneste levende og sanne Gud. Denne trofaste levning, som er blitt utfridd av vår tids Babylon, Babylon  den store, og har gjenvunnet Guds gunst, befinner seg i et åndelig paradis midt i denne fordervede, forurensede verden. Hvorfor tillater den allmektige Gud at hans tilbedere blir utsatt for et slikt angrep? Han forklarer oss det.

32, 33. Hvilken hensikt har Gud med å la Gog angripe hans tilbedere i deres nåværende, åndelige paradis?

³² Når han gjør det, bruker han fortidens Israel og dets innbyggere, som ble utfridd av Babylon, som et bilde på det åndelige paradis hans gjenreiste levning av tilbedere i vår tid befinner seg i. I de ordene den allmektige Gud retter til den onde skapning som står bak dette internasjonale angrep på medlemmene av den trofaste levning i deres åndelige paradis, viser han tydelig hvorfor han tillater dette ondsinnete angrepet. Han sier:

³³ «Du skal visselig komme opp imot mitt folk Israel, som skyer for å dekke landet. I dagenes siste del vil det skje, og jeg skal visselig føre deg mot mitt land, i den hensikt [hebraisk: ma‛an] at nasjonene skal kjenne meg når jeg for deres øyne helliger meg på deg, o Gog.» — Esekiel 38: 15, 16, NW.

34, 35. Hvorfor vil Jehova hellige seg i forbindelse med Gog, ifølge sin egen, erklærte hensikt?

³⁴ Det kunne ikke sies tydeligere. Jehova har til hensikt å hellige seg for alle nasjonenes åsyn. I samsvar med alt det han har gjort tidligere, vil han gjennomføre sin uforanderlige hensikt i den nærmeste framtid, i vår generasjon. Etter at den urokkelige hensikts Gud har beskrevet hvordan han vil gjøre bruk av de enestående midler han har til rådighet, og vinne seier over Gog og hele hans internasjonale hær på jorden, sier han:

³⁵ «Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er [Jehova].» — Esekiel 38: 23.

HVA VIL HVER ENKELT AV OSS GJØRE?

36. Hvorfor bør vi spørre oss selv om vi ønsker å være blant de nasjoner som vil måtte lære Jehova å kjenne?

³⁶ Det at Jehova gir seg til kjenne for denne verdens folk eller nasjoner, betyr ikke at nasjonene begynner å tilbe ham og blir  belønnet med evig liv. Det betyr i stedet at disse nasjonene, som trosser Gud, vil bli ødelagt for evig! Det vil være katastrofalt å lære den sanne Gud å kjenne på den måten. Han vil virkelig vise nasjonene hvem han er. Det er blitt nødvendig for ham å gjøre det. Det store spørsmålet er derfor: Ønsker vi personlig å være blant disse nasjoner, som vil bli trukket inn i det angrep som Guds store motstander, «Gog i Magogs land», snart vil rette mot Guds folk?

37. Hva oppfordrer Ordspråkene 19: 20, 21 oss til å gjøre?

³⁷ Nasjonene har mange planer med tanke på å redde verden ut av den situasjon den befinner seg i, men ingen av disse planer tar i betraktning den eneste levende og sanne Gud og hans hensikt, som kommer klart til uttrykk i hans skrevne Ord, Bibelen. Er vi tiltalt av deres planer? Vil vi la oss forlede til å støtte deres planer og således sette vår lit til at menneskene kan redde seg selv? Når vi treffer vår beslutning, gjør vi vel i å tenke over det vismannen i fortiden sa under inspirasjon, slik det blir gjengitt i Ordspråkene 19: 20, 21: «Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt! Det er mange tanker [planer, NW; hebraisk: mahha·sha·bhothʹ] i en manns hjerte, men [Jehovas] råd skal få framgang.» Måtte det være langt fra oss å foretrekke menneskers og nasjoners planer framfor Jehovas råd!

38. Hvorfor vil vi ikke bli skuffet hvis vi setter vår lit til Jehova?

³⁸ Hvorfor skulle vi følge den samme handlemåte som nasjonene, og i likhet med dem bli skuffet og påføre oss selv uopprettelig skade? La oss av hele vårt hjerte stole på Jehova. «For han talte, og det skjedde; han bød, og det sto der. [Jehova] omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet. [Jehovas] råd står fast evinnelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt. Salig er det folk hvis Gud [Jehova] er, det folk han har utvalgt til sin arv.» (Salme 33: 9—12) Det viste seg gang på gang i fortiden, og det vil også virkelig vise seg å være tilfelle i den nærmeste framtid at «det finnes ingen visdom og ingen forstand og intet råd mot [Jehova]. Hesten gjøres ferdig for stridens dag, men seieren [frelsen, NW] hører [Jehova] til». — Ordspråkene 21: 30, 31.

39. Hva slags hensikt må Gud ha i forbindelse med dem som søker hans rettferdighet? Begrunn svaret.

 ³⁹ Når vi ærlig betrakter de forhold som kjennetegner menneskeverdenen, blir vi overbevist om at vi alle har behov for å bli frelst. Det vi som rettskafne mennesker ønsker, er å bli frelst, å bli reddet! Menneskene vil aldri kunne frelse seg selv. Vi må være enige i at ’frelsen tilhører Jehova’. Ettersom alt Jehova har gjort, er etter hans «hensikt, så og den onde for ulykkens dag», kan vi spørre: Hvilken hensikt har så Gud med dem som ikke er onde, med dem som søker hans rettferdighet? Det må uten tvil være en kjærlig hensikt! (Ordspråkene 16: 4, MMM) Ja, menneskeheten omfattes virkelig av en kjærlig Skapers gode hensikt.

40. Hvilket mål bør vi sette oss hvis vi ønsker å oppnå evig liv, og hvorfor?

⁴⁰ Skaperen er ikke en Gud som ikke har noe mål. Vi, hans skapninger, bør heller ikke være uten et mål! Hvilket mål bør vi så ha? Vårt mål bør være å bringe vårt liv i harmoni med Jehova Guds gode hensikt. En kan ikke sette seg noe høyere mål. Hvis vi setter oss et slikt mål, har vi virkelig begynt å vandre på den vei som fører til evig liv. På den måten vil vårt nåværende liv ikke bli en fiasko, for Guds hensikt slår ikke feil. Med dette i tankene ser vi nå fram til å undersøke Guds «evige hensikt», den hensikt Gud har i forbindelse med sin salvede, sin Messias.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Oversikt på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

KORT OVER TIDSALDRENE