Kapittel 9

En nasjon som inngikk en pakt med Gud

1. Hvem er vår tids nasjoner altfor materialistiske til å inngå en pakt med?

DET er ikke uvanlig at stater inngår avtaler med hverandre. Det kan dreie seg om en forsvarsallianse, om fredelig samarbeid, om kulturell utveksling, og så videre. En rekke stater kan slutte seg sammen i en organisasjon og danne et forbund eller en pakt. Eksempler på dette i vår tid er Den nordatlantiske traktatorganisasjon (NATO), Warszawapakten og Den sørøstasiatiske traktatorganisasjon (SEATO). Men hvilken politisk stat eller nasjon i vår tid har inngått en pakt med Gud? Nasjonene i vår tid er altfor materialistiske til å inngå en pakt som bygger på en overenskomst med et usynlig, himmelsk Vesen.

2. Hvilke spørsmål vil vi gjerne ha svar på i forbindelse med en nasjon som inngikk en pakt med Gud?

² I gammel tid var det imidlertid en nasjon på jorden som inngikk en pakt med den høyeste Gud i himmelen. Det var med andre ord en pakt mellom en jordisk part og en himmelsk part, en synlig part og en usynlig part. Enhver pakt har en erklært hensikt. Hva var så hensikten med denne historiske pakt mellom en nasjon på jorden og den eneste levende og sanne Gud i himmelen? Hvordan kom en pakt som var bygd på et så tilsynelatende ulikevektig forhold, i stand? Dette er spørsmål vi nå ønsker å få svar på.

3. Hvem ville være den rette til å fastsette betingelsene og tidspunktet for inngåelsen av en slik pakt og til å velge mellommannen?

³ Ettersom den høyeste Gud er allvis og allmektig, er det rimelig at det var han som tilbød seg å tre inn i et slikt paktsforhold med en nasjon av ufullkomne og syndige mennesker. Det  ville ikke være passende at noen annen kom med et slikt forslag. I betraktning av omstendighetene ville det være passende at det var han som kunngjorde hensikten med pakten, stilte betingelsene og utnevnte en til å være mellommann mellom seg og menneskene. Det ville være Gud som fastsatte vilkårene for at pakten fortsatt skulle stå ved makt, og det ville også være han som fastsatte tidspunktet for opprettelsen av en slik pakt eller overenskomst. Det tidspunkt Gud lang tid i forveien hadde valgt, kom i det 16. århundre før vår tidsregning.

4. Hvilken tidsperiode i forbindelse med Abrahams ætt profeterte Gud om da han inngikk en høytidelig pakt med Abraham?

⁴ Gud hadde opprettet en høytidelig pakt over offer med stamfaren til hele det folk som skulle inngå en nasjonal pakt med ham når tiden var inne til det. Det var etter at Melkisedek, kongen i Salem, som også var prest for den høyeste Gud, hadde uttalt en velsignelse over Abraham, som hadde vunnet en militær seier, at Gud inngikk denne høytidelige pakt med ham over offer. Da Gud ga Abraham en sterk forsikring om at hans løfte ville bli oppfylt på Abrahams etterkommere, sa han til ham: «Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal trelle for folket der og plages av dem i fire hundre år. Men det folk som de skal trelle for, vil jeg også dømme; og deretter skal de dra ut med meget gods. Men du skal fare til dine fedre i fred og bli begravd i en god alderdom. Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennå ikke fylt sin ondskaps mål.» — 1 Mosebok 15: 13—16.

5. Hva kunne skje når det skulle gå så lang tid før Abrahams ætt overtok det lovte land?

⁵ Det tidspunkt da Abrahams kjødelige ætt skulle overta landet, ble således utsatt i over 400 år. I løpet av denne lange tidsperioden ville Abrahams utvalgte, kjødelige ætt kunne vokse til et stort folk, et folk som var tallrikt nok til å kunne erstatte de amorittiske innbyggerne i Kana’ans land, hvis ’ondskap’ økte, idet de fulgte sine hedenske veier. Selv om Abrahams kjødelige ætt skulle vokse til et stort folk i et annet land enn Kana’an, ville Gud sørge for at de fikk det lovte land når dette landets innbyggeres ’ondskap’ var blitt så stor at de fortjente å bli utryddet av det. At Gud ville gi dette området til Abrahams kjødelige ætt  når tiden var inne til det, ga han nå en garanti for ved å inngå en høytidelig pakt.

«Den dag gjorde [Jehova] en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egypts elv like til den store elv, elven Frat, kenittenes og kenisittenes og kadmonittenes og hetittenes og ferisittenes og refa’ittenes og amorittenes og kana’anittenes og girgasittenes og jebusittenes land.» — 1 Mosebok 15: 18—21.

6. Ville den nasjonale pakt oppheve løftet til Abraham, og hvilket formål ville den tjene hva Abrahams etterkommere angår?

⁶ I motsetning til denne guddommelige pakt, som ble inngått med en enkelt mann, Abraham, skulle den pakt Gud nå hadde i tankene, inngås med et helt folk, en stor nasjon, som besto av etterkommere av Abraham i den utvalgte slektslinjen. Denne nasjonale pakt skulle føyes til det løftet som ble gitt til Abraham, og som ble bindende da Abraham gikk over elven Eufrat i nord og kom inn i det område som Gud hadde trukket opp grensene for i den høytidelige pakt som han inngikk med Abraham over offer. (1 Mosebok 12: 1—7) Den nasjonale pakt med Abrahams etterkommere opphevet ikke løftet til Abraham, men ble bare føyd til det. Det var en vis tilføyelse, for det skulle vise seg at ikke alle Abrahams kjødelige etterkommere var skikket til å få del i oppfyllelsen av løftet til Abraham, slik at de kunne velsigne alle jordens folk og slekter. Den nasjonale pakt som ble tilføyd løftet, ville følgelig være en god hjelp eller et godt middel når det gjaldt å forberede de verdige til å ta imot og lojalt følge den sanne Messias, Guds himmelske kvinnes lovte «ætt», når Gud utsendte og salvet ham.

7. Av hvilke grunner ville Gud ikke inngå pakten med Abrahams etterkommere før de 400 år var til ende?

⁷ Denne nasjonale pakt ville først bli opprettet og føyd til over 400 år etter at Gud inngikk en pakt med Abraham over offer, for på det tidspunkt hadde Abraham ennå ikke fått noe avkom med sin hustru Sara, som inntil da hadde vært ufruktbar. Gud ville dessuten ikke opprette en pakt med Abrahams etterkommere så lenge de var i trelldom og ble mishandlet av en fremmed nasjon, spesielt ikke i betraktning av at inngåelsen av pakten krevde en form for offer som var en vederstyggelighet for den nasjonen som mishandlet dem og holdt dem i trelldom. (2 Mosebok 8: 25—27) Først når Gud hadde dømt og straffet den  undertrykkende nasjonen og utfridd sitt folk, slik at det i frihet kunne tre inn i et paktsforhold til ham, ville han opprette en pakt med det. Det ville skje ved utløpet av de forutsagte «fire hundre år». Vi legger således merke til at Jehova Gud avmerket sine egne tidsperioder for gjennomføringen av sin «evige hensikt» i forbindelse med sin salvede, sin Messias.

8, 9. a) Hvilken tidsperiode begynte da Isak ble avvent, og hvordan kan en si det? b) Hva ville tiden være inne til for Abrahams kjødelige ætt når denne tidsperioden utløp?

⁸ Tjuefem år etter at Abraham hadde dratt inn i det lovte land, ble han i en alder av 100 år far til sin første og eneste sønn med sin virkelige hustru, Sara, noe som naturligvis bare kunne skje ved et Guds mirakel. Det fant sted i det land som ennå ikke tilhørte Abraham eller hans sønn Isak. Mishandlingen av den kjødelige «ætt» som Messias skulle komme gjennom, begynte da Isak ble avvent. Da gjorde nemlig Isaks 19 år gamle halvbror, Ismael, på en respektløs måte narr av Isak. En slik oppførsel, som var et tegn på misunnelse, kunne komme til å utgjøre en trusel mot Abrahams gudgitte arvings, Isaks, liv. — 1 Mosebok 16: 11, 12.

⁹ Ifølge tidsangivelsene i beretningen begynte mishandlingen av Abrahams «ætt» i et land som ikke tilhørte Abraham og hans «ætt», da Abraham var 105 år gammel og Isak var fem år. Det var i år 1913 f. Kr. (1 Mosebok 21: 1—9; Galaterne 4: 29) De «fire hundre år» med mishandling av Abrahams kjødelige «ætt» ville følgelig utløpe i 1513 f. Kr. I det året ville tiden være inne til at Abrahams ætt kunne dra ut av den undertrykkende nasjonens land og begynne å vende tilbake til sine forfedres land, det lovte land. Da var Guds tid inne til å opprette den nasjonale pakt med Abrahams «ætt», slik at han kunne føre den inn i det lovte land som en nasjon som sto i et bindende paktsforhold til ham. Da tiden var inne til dette, ved utløpet av de 400 år, hadde det gått 430 år siden Abraham gikk over elven Eufrat og løftet til ham trådte i kraft. — 2 Mosebok 12: 40—42, NW; Galaterne 3: 17—19.

 OPPRETTELSEN AV EN NASJONAL PAKT

10. Hvordan vokste Abrahams kjødelige ætt i Egypt, og hvordan ble forholdene for den til slutt?

¹⁰ Fra det tidspunkt Abrahams sønnesønn Jakob med hele sitt hus forlot Kana’ans land, og inntil utløpet av de 400 år oppholdt Jakobs etterkommere, Israels 12 stammer, seg i Egypts land (som da var hamittisk, ikke arabisk, slik som i dag). Som forutsagt av Jehova Gud var Abrahams kjødelige «ætt» blitt utsatt for mishandling, og denne mishandling var nå blitt meget hard. Hensikten var å utrydde Guds venns, Abrahams, folk. Til tross for dette var folket blitt tallrikt som stjernene og som sanden på havets bredd, akkurat som Gud hadde lovt. Til slutt kunne de mønstre «omkring seks hundre tusen mann» som kunne utføre militærtjeneste. (2 Mosebok 12: 37) Nei, Gud hadde ikke glemt den pakt han hadde inngått med sin venn Abraham. Han sørget også for at de forskjellige ting skjedde til den tid han hadde kunngjort. Han var således klar til å handle når tiden var inne til det.

11. Hvem oppreiste Gud til å være Israels leder, og hvordan hadde denne forsøkt å gjøre seg selv til leder?

¹¹ Hvem skulle nå være folkets synlige leder? Gud valgte ikke Juda stammes overhode, som om han måtte gjøre det etter den velsignelse som Jakob hadde uttalt over Juda, og som hadde tilknytning til Riket. (1 Mosebok 49: 10; 1 Krønikebok 5: 1, 2) Den høyeste Gud valgte i stedet, med sin naturlige rett til å velge, en mann av Levi stamme som var skikket for oppgaven, nemlig Moses, Levis sønnesønns sønn. (2 Mosebok 6: 20; 4 Mosebok 26: 58, 59) Førti år før de 400 år utløp, bestemte Moses seg for å gi avkall på livet ved Faraos hoff og slutte seg til sine israelittiske brødre. Han ville dele deres kår og tilbød seg å være deres leder og føre dem ut av slaveriet. «Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ga dem frelse ved hans hånd; men de forsto det ikke.» Gud hadde ikke da sendt Moses for å utfri folket av slaveriet. Moses måtte flykte på grunn av at Farao søkte å slå ham i hjel. Han søkte tilflukt i Midians land, hvor han giftet seg og ble hyrde hos sin svigerfar. — 2 Mosebok 2: 11 til 3: 1; Apostlenes gjerninger 7: 23—29.

12. Når og hvor ble Moses Jehovas «salvede», og hvilket oppdrag fikk han?

 ¹² Det gikk 40 år, og Moses ble 80 år. Da skjedde det en gang mens Moses voktet småfeet på Sinaihalvøya, at Guds engel på mirakuløs måte viste seg for Moses ved foten av Horebs berg, over 300 kilometer sørøst for det sted hvor Suezkanalen er i vår tid. Her, ved Horeb, forklarte Jehova Gud i virkeligheten Moses hva hans navn sto for, idet han sa: «’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.’ . . . ’Dette er hva du skal si til Israels sønner: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.»’» (2 Mosebok 3: 2—14, NW) På den måten utnevnte Gud Moses til sin profet og talsmann, og Moses kunne nå med rette kalles en ’salvet’ eller «messias», i likhet med sine forfedre Abraham, Isak og Jakob. (Salme 105: 15; Apostlenes gjerninger 7: 30—35; Hebreerne 11: 23—26) Jehova antydet at Horebs berg var det sted hvor han ville inngå en pakt med Moses’ folk, for han sa at Moses skulle føre folket ut av Egypt og til dette fjellet for at de skulle holde gudstjeneste for ham der. — 2 Mosebok 3: 12.

13. Hva var det som førte til at Farao ga israelittene befaling om å forlate Egypt?

¹³ Fordi Farao gang på gang nektet å la israelittene slippe fri, sendte Jehova en rekke plager over ham og hans folk. Først i og med den tiende og siste plagen ble den hårdhjertete Faraos motstand brutt. Denne plagen besto i at alle førstefødte i de egyptiske familier og alt førstefødt av deres husdyr ble drept. Israelittene unngikk å miste sine førstefødte ved å adlyde Jehova Gud og for første gang feire påske i sine hjem. Jehovas domsengel, som så at påskelammets blod var blitt strøket på dørstolpene og på det øverste dørtre i deres hus, gikk forbi, slik at deres familier ikke ble hjemsøkt av døden. Nahson, som ble far til Salmon, av Juda stamme, ble bevart i live, og det samme gjorde Nadab, den førstefødte sønn av Aron, Moses’ eldre bror. Men Faraos førstefødte sønn døde. Farao, som nå selv var nedtrykt av sorg, og som ble utsatt for press fra de sørgende blant sitt folk, ga til slutt befaling om at de uskadde israelittene skulle forlate landet. — 2 Mosebok 5: 1 til 12: 51.

14. Hvilke tidsperioder endte denne første påskenatten, og hvilket påbud kom Gud med i forbindelse med denne natten?

 ¹⁴ I og med denne begivenhetsrike påskenatten i år 1513 f. Kr. endte en rekke tidsperioder. De 400 år med mishandling av Abrahams kjødelige ætt i et fremmed land endte. En periode på 215 år fra patriarken Jakob dro inn i Egypt, endte også. Og en periode på 430 år, regnet fra det tidspunkt da Abraham dro over elven Eufrat og bosatte seg i det lovte land, endte. Vi leser således: «Og oppholdet til Israels sønner, som hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. Og det skjedde da de fire hundre og tretti år var til ende, det skjedde til og med akkurat den dagen, at alle Jehovas hærer dro ut av Egypts land. Det er en natt som skal overholdes av hensyn til Jehova, fordi han førte dem ut av Egypts land. Av hensyn til Jehova er dette en natt som skal holdes av alle Israels sønner gjennom alle deres generasjoner.» — 2 Mosebok 12: 40—42, NW.

15. Hvordan utfridde Gud israelittene av de forfølgende egypteres hånd, og hva sang israelittene deretter?

¹⁵ Av strategiske grunner førte Jehova ved hjelp av Moses det utfridde folk til vestbredden av den øvre del av Rødehavets vestlige arm. Farao, som trodde at israelittene var fanget i en felle, satte etter sine unnslopne slaver med vogner og ryttere. Men den allmektige Gud åpnet en vei gjennom havet, og i løpet av natten gikk israelittene tørrskodd over havbunnen til Sinaihalvøya. Da egypterne fulgte etter den veien, lot Gud Rødehavets vannmasser styrte tilbake over dem, slik at både de og deres hester druknet. Guds ord hadde vist seg å være sant. Gud hadde dømt den nasjonen som undertrykte Abrahams kjødelige «ætt». (1 Mosebok 15: 13, 14) Da de som hadde vært vitne til at Jehovas dom ble fullbyrdet, befant seg i sikkerhet på Sinaihalvøya, sang de: «[Jehova] skal være konge i all evighet. . . . Lovsyng [Jehova], for han er høyt opphøyd; hest og mann styrtet han i havet.» — 2 Mosebok 15: 1—21.

16. Hvilket forslag kom Gud med til israelittene, som hadde slått leir ved Horeb, og hva var hensikten med det?

¹⁶ Det var en spesiell dag for israelittene da de i den tredje månemåned (sivan) etter at de hadde forlatt Egypt, hadde nådd Sinai ørken og kunne slå leir ved foten av Horeb, «Guds berg».  Det var der Jehova hadde sagt til Moses at de skulle holde gudstjeneste for ham. (2 Mosebok 3: 1, 12; 19: 1) Profeten-Moses skulle nå virke som mellommann mellom Gud og folket. Jehova foreslo at det skulle opprettes en pakt mellom ham og folket, og han erklærte hva formålet med pakten skulle være. Oppe på fjellet Horeb sa Gud til Moses: «Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: I har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til meg. Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» — 2 Mosebok 19: 3—6.

17. Hva er det som viser at de utfridde israelittene ikke ble tvunget til å inngå denne pakten?

¹⁷ Den høyeste Gud påtvang ikke israelittene denne pakten. Han overlot til dem selv å velge om de ville inngå en pakt med ham, selv om han hadde frelst dem fra Egypt og Rødehavet. Skulle de bli Jehovas «eiendom»? Skulle de bli ham «et kongerike av prester og et hellig folk»? Ja, det ønsket israelittene den gangen å bli. Etter at Moses hadde fortalt folkets representanter om den pakt som Gud hadde foreslått skulle opprettes, fant følgende sted: «Da svarte folket alle som én og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» Etter at Moses hadde meddelt Jehova folkets beslutning, lot Jehova den pakt som det var blitt oppnådd enighet om, tre i kraft. — 2 Mosebok 19: 7—9.

18. Hva kunngjorde Gud på den tredje dag deretter for Israel?

¹⁸ På den tredje dag deretter kunngjorde Jehova ved hjelp av sin engel på Sinai berg der i Horeb De ti bud for de forsamlede israelittene. Disse budene finner vi i 2 Mosebok 20: 2—17.

EN STØRRE MELLOMMANNS KOMME FORUTSAGT

19. a) Hva ba israelittene Moses om på grunn av det de så? b) Hva svarte Moses?

¹⁹ Det var en dramatisk begivenhet! «Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røyk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale  med oss, for at vi ikke skal dø!» (2 Mosebok 20: 18, 19) Det svar Gud ga de skrekkslagne israelittene på deres anmodning, blir mer utførlig gjengitt i 5 Mosebok 18: 14—19. Her sier Moses etter å ha gjort det klart for israelittene at Gud ikke har gitt dem spåmenn og sannsigere for at de skal tjene som mellommenn mellom Ham og dem:

«Men deg har [Jehova] din Gud ikke tillatt slikt. En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal [Jehova] din Gud oppreise deg; på ham skal I høre — aldeles som du ba [Jehova] din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på [Jehovas], min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. Da sa [Jehova] til meg: De har talt vel i det de har sagt. En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte, liksom deg, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det.»

20, 21. a) Var det lett for israelittene å tro at det ville framstå en profet som var lik Moses? b) På hvilken måte skulle denne framtidige profet være lik Moses, men hva kunne han likevel være?

²⁰ Skulle det være en profet som var lik Moses, som Gud talte til «åsyn til åsyn»? Det kan ha vært vanskelig for israelittene å godta en slik tanke da Moses selv fortalte dem hva Gud hadde sagt. Og likevel var det nettopp det den allmektige Gud hadde sagt han ville oppreise for sitt folk. Uttrykket ’liksom Moses’ behøvde ikke å bety at han bare skulle være lik Moses. Den lovte profet kunne være en profet som var lik Moses, og likevel være større enn Moses.

²¹ Blant de israelittiske profeter som framsto etter Moses og helt fram til Malakias, var det ingen som var lik Moses, og ingen som var større enn Moses. (5 Mosebok 34: 1—12) Men hva med den lovte salvede, Messias, som skulle være Guds himmelske kvinnes «ætt»? (1 Mosebok 3: 15) Det var tydeligvis ham Gud hadde i tankene da han på Sinai berg talte til Moses om en framtidig profet som skulle være lik Moses. I likhet med Moses skulle denne messianske «ætt» være en mellommann mellom Gud og mennesker, men større enn Moses. Og de som tilber den eneste levende og sanne Gud nå, har virkelig behov for at det blir gjort mer for dem enn det ble gjort for det gamle Israel ved hjelp av  Moses. Moses var således et bilde på den større profet for Jehova som skulle komme.

22. Hvorfor ville den profeten som skulle komme, være imot bruken av bilder i tilbedelsen?

²² På det tidspunkt sa Jehova Gud også til Moses: «Så skal du si til Israels barn: I har sett hvorledes jeg talte til eder fra himmelen. I skal ikke gjøre eder noen gud ved siden av meg; guder av sølv eller guder av gull skal I ikke gjøre eder.» (2 Mosebok 20: 22, 23) Dette er et tydelig forbud mot å gjøre bruk av livløse, stumme, menneskelagde bilder i tilbedelsen av den Gud som har talt fra selve himmelen. Det understreker kraftig det Gud sa i det annet av De ti bud, som vi finner i 2 Mosebok 20: 4—6. Den messianske profet som skulle være lik Moses, ville være imot en slik bruk av religiøse bilder.

23. Hvorfor blir den pakten som ble inngått med Israel, vanligvis kalt lovpakten?

²³ Før Gud opprettet lovpakten ved mellommannen Moses, ga han ham andre lover i tillegg til De ti bud. Disse står nedtegnet i 2 Mosebok, kapitlene 21 til 23. De ble nedskrevet i en «bok» eller bokrull som var ferdig da pakten ble formelt opprettet. Ettersom denne pakten kjennetegnes ved at Guds utvalgte folk fikk en guddommelig lov som de skulle holde, blir den vanligvis kalt lovpakten. Dens kodeks eller samling av lover blir i Bibelen omtalt som «loven».

24. Hvor lenge etter at Abrahamspakten ble inngått, ble lovpakten opprettet, og står løftet til Abraham fortsatt ved makt?

²⁴ Ettersom loven, som var en del av denne pakt med Israel, ble presentert i form av De ti bud bare omkring 50 eller 51 dager etter påskenatten i Egypt, kunne det med rette sies at den ble «gitt fire hundre og tretti år etter [etter at Abrahamspakten ble inngått, noe som skjedde i 1943 f. Kr.]». Det at loven ble gitt til Israel etter et så langt tidsrom, opphevet ikke Abrahamspakten, «så den skulle gjøre løftet til intet». (Galaterne 3: 17) Guds løfte om at han skal velsigne alle jordens folk og slekter i Abrahams «ætt», står fremdeles ved makt. Det vil ikke bli satt ut av kraft!

25. Hvem ble lovpakten gjort bindende for, og hva var det som fikk den til å tre i kraft?

 ²⁵ Det er viktig å merke seg at lovpakten trådte i kraft eller ble gjort bindende for paktens parter ved at offerdyrenes blod ble anvendt. Beretningen i 2 Mosebok 24: 6—8 lyder: «Og Moses tok [i egenskap av mellommann] halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret. Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre og lyde. Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som [Jehova] oppretter med eder på alle disse ord.» — Se også 2 Mosebok 24: 3.

26. Hva ble vist ved at blodet ble sprengt dels på Guds alter og dels på folket?

²⁶ Det alter som Moses hadde bygd ved foten av Sinai berg, representerte Jehova Gud, ham som de offer som var blitt ofret på dette alteret, var blitt frambåret for. Ved at halvdelen av dyreoffernes blod ble sprengt på alteret, ble Jehova Gud tatt inn i pakten og bundet av den som en parthaver. Ved at den annen del av offerblodet ble sprengt på folket, ble de også tatt inn i pakten, som den annen part, og de var nå forpliktet til å oppfylle de betingelser i den som angikk dem. Det var således ved blodet de to parter, Gud og Israels folk, ble forent i en pakt.

27. Hva er det som viser at israelittene ikke inngikk denne pakten uvitende eller under tvang?

²⁷ Israels folk inngikk ikke denne pakten uvitende, og de ble ikke presset eller tvunget til å inngå den. Dagen før pakten ble høytidelig inngått ved at det ble gjort bruk av blod, hadde de fått Guds ord og lover forelagt seg, og de hadde sagt seg villige til å holde dem. Som 2 Mosebok 24: 3 sier: «Så kom Moses og forkynte folket alle [Jehovas] ord og alle lovene; og hele folket svarte med én røst: Alle de ord [Jehova] har talt, vil vi holde oss etter.» Neste dag, etter at Moses hadde lest «paktens bok» i hele folkets påhør, gjentok israelittene at de ville holde Guds lov, og deretter ble offerblodet sprengt på dem. Nå var hele Israels folk forpliktet til å gjøre slik som Gud hadde sagt da han foreslo at denne pakten skulle opprettes, idet han sa: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da . . .» — 2 Mosebok 19: 5, 6.

28. Hvilken av lovpaktens parter kunne tenkes å bryte paktens betingelser, og hvilket krav måtte folket oppfylle for å være et «hellig folk»?

 ²⁸ Det var rimelig å vente at Gud skulle være trofast mot sin del av denne bilaterale pakt, for han forandrer seg ikke. (Malakias 3: 6) Det var israelittene det kunne være tvil om. Ville de være lojale mot Gud og gjøre som de hadde sagt at de var villige til å gjøre? Ville de være blant de lojale som skulle bli samlet til Jehova som en oppfyllelse av Salme 50: 4, 5? Der leser vi: «Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk: Samle til meg mine fromme [lojale, NW], som har inngått pakt med meg om [over, NW] offer!» Ikke som enkeltpersoner, men som et helt folk, som en nasjon, hadde de inngått denne lovpakt over en rekke offer som ble frambåret for hele folket. Skulle de vise seg å være «et hellig folk»? Hvis de skulle gjøre det, måtte de holde seg atskilt fra denne verden.

29, 30. a) Ble Israel et «kongerike av prester» bare ved å inngå lovpakten? Hva kan sies om ordningen med prester? b) Hvilken oppgave fikk de kvalifiserte, mannlige medlemmer av alle de øvrige slekter innen Levi stamme?

²⁹ Bare det at de hadde inngått denne pakt med den høyeste Gud, gjorde dem ikke straks til et «kongerike av prester». De utgjorde den gang på ingen måte et rike hvor hver eneste mann var en prest for Gud til gagn for alle andre nasjoner på jorden. Profetien i Esaias 61: 6 hadde ennå ikke fått sin oppfyllelse på dem: «I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete, og deres herlighet skal gå over til eder.» Ifølge lovpakten var det i stedet slik at det bare var kvalifiserte, mannlige medlemmer av én slekt i Israel som ble gjort til prester for å tjene hele den øvrige delen av folket. Det var Moses’ eldre brors, Arons, slekt, som tilhørte Levi stamme, som hadde dette privilegiet. Aron ble gjort til Guds yppersteprest, og hans sønner ble underprester. De utgjorde således et aronittisk presteskap.

³⁰ Kvalifiserte, mannlige medlemmer av alle de øvrige slekter innen Levi stamme ble gjort til tjenere for det aronittiske presteskap, idet de fikk i oppdrag å hjelpe prestene ved utførelsen av den religiøse tjeneste ved Guds hus eller sammenkomstens telt,  slik som det var foreskrevet i lovpakten. — 2 Mosebok 27: 20 til 28: 4; 4 Mosebok 3: 1—13.

31. Hvorfor ble de aronittiske prester ikke også gjort til konger i Israel?

³¹ Juda stamme hadde således ingen andel i prestedømmet i det gamle Israel, for fra denne stammen skulle den messianske ’fyrste’, Silo, som ’folkene skal bli lydige’, komme. (1 Mosebok 49: 10; 1 Krønikebok 5: 2) I det gamle Israel ble således kongedømmet og prestedømmet holdt atskilt. Aron og hans sønner ble ikke gjort både til konger og til prester; de var således ikke lik Melkisedek.

32. Hvilke høytider skulle Israel feire hvert år?

³² Ifølge lovpakten skulle hele folket hvert år feire tre høytider ved sammenkomstens telt eller tabernaklet. «Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for [Jehovas], din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid og på ukenes høytid og på løvsalenes høytid; og ingen skal vise seg for [Jehovas] åsyn tomhendt, men enhver med den gave han har råd til, etter den velsignelse som [Jehova] din Gud har gitt deg.» (5 Mosebok 16: 16, 17; 2 Mosebok 34: 1, 22—24) De usyrede brøds høytid ble holdt i forbindelse med det årlige påskemåltidet, som ble spist til minne om utfrielsen av Egypt. Ukenes høytid ble feiret på den 50. dag, det vil si, etter at det hadde gått sju uker regnet fra den 16. nisan; på denne dagen (pinsedagen) ble førstegrøden av hvetehøsten frambåret for Jehova. Løvsalenes høytid (eller løvhyttefesten) ble også kalt «innsamlingens høytid», og den ble feiret ved slutten av året. Til hver av disse årlige høytidene var det knyttet forskjellige offer som skulle frambæres for Jehova. — 3 Mosebok 23: 4—21, 33—43.

33. Når ble soningsdagen feiret, og hvorfor måtte dens offer frambæres på nytt hvert eneste år?

³³ Fem dager før løvsalenes høytid begynte, ble den årlige «soningsdagen» (Jom Kippur) feiret, på den tiende dag i den sjuende månemåned regnet fra vårmåneden nisan eller abib. Det var den 10. tisjri. På denne dagen ble det gjort soning for de synder som var blitt begått av hele den nasjon som sto i paktsforhold til Jehova. Det var den eneste dag i året da den aronittiske yppersteprest gikk inn i det Aller-helligste i sammenkomstens  telt og sprengte blodet av sonofferne (en okse og en bukk) foran paktens hellige ark, hvor Jehovas skrevne lov ble oppbevart. (3 Mosebok 23: 26—32; 16: 2—34) Det at disse dyrene ble slaktet og deres blod utgytt, kunne naturligvis ikke virkelig bortta menneskers synder, ettersom dyrene er ringere enn menneskene og underordnet dem. Det var nettopp fordi disse dyrenes død og blod ikke virkelig kunne bortta menneskenes synder, at soningsdagens offer måtte frambæres hvert eneste år.

34. Hva viste lovpakten at Gud krevde for å fjerne menneskets synd, og hvorfor kunne ingen israelitt oppfylle dette kravet?

³⁴ Det er lett å forstå grunnen til dette. I lovpakten hadde Jehova klart og tydelig sagt: «Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.» (2 Mosebok 21: 23—25; 5 Mosebok 19: 21) Det krevdes med andre ord like for like; det som var gått tapt, skulle erstattes med noe av samme verdi. For at et menneskeliv som var under fordømmelse, skulle kunne befris for fordømmelsen, måtte det derfor løskjøpes av et menneskeliv som ikke var under fordømmelse. Det er grunnen til at Salme 49: 8—11 sier: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evinnelig og ikke se graven. Nei, han vil få se den.» Det som må til, er en tilsvarende løsesum, og ingen av de syndige israelittene kunne tilveiebringe en slik løsesum og kjøpe tilbake det fullkomne liv som hadde gått tapt på grunn av Adams synd.

35. Hva har skjedd med det aronittiske presteskap, og hvem ville kunne tilveiebringe det nødvendige gjenløsningsoffer?

³⁵ Det aronittiske presteskap, som bare frambar dyreoffer i Guds hellige hus, forsvant for 1900 år siden, i år 70 e. Kr., da byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt av de romerske hærstyrker. Det eneste vi kan gjøre, er å se hen til den messianske konge som Jehova Gud har svoret at han vil gjøre til «prest evinnelig etter Melkisedeks vis». (Salme 110: 1—4) Det var han som skulle være Guds himmelske kvinnes «ætt», den «ætt» som Gud ville utnevne og gi makt til å knuse hodet på den symbolske slange, den onde skapning som sto bak slangen i Eden. Hvis  ikke denne «ætt» tilveiebrakte den nødvendige løsepenge for hele menneskeheten, er det ingen hjelp å få for oss mennesker, og vi har ingen utsikt til å oppnå evig liv i en rettferdig, ny ordning under Jehova Guds herredømme. De dyreofferne som ble frambåret på Israels «soningsdag», helt fram til det første århundre av vår tidsregning, må derfor ha vært forbilledlige; de må ha vært et profetisk bilde på det nødvendige gjenløsningsoffer som skulle frambæres av Messias, som skulle bli prest i likhet med Melkisedek, og som skulle knuse slangens hode.

36. Hvordan må høytidene under lovpakten betraktes?

³⁶ Det samme kan sies om de årlige høytider som Guds pakt påla fortidens Israel å feire. Hensikten var ikke at de bare skulle være anledninger da folket kunne komme sammen for å hygge seg og slappe av. De hadde profetisk betydning. Ved at de var gledelige anledninger, kunne de være et bilde på de gledebringende foranstaltninger Gud har truffet med tanke på hele menneskeheten. Gud ville gjøre kjent den velsignede betydning de har, når hans tid var inne til det, i samsvar med hans «evige hensikt».

EN NASJON MED VIDUNDERLIGE MULIGHETER

37. Hvilken mulighet åpnet lovpakten for israelittene?

³⁷ Men kunne noen israelitt oppnå evig liv ved å holde lovpakten til fullkommenhet, ved ikke å bryte selv den minste del av den? Lovpakten gjorde det mulig for enhver israelitt å vise om han kunne gjøre det. I 3 Mosebok 18: 5 blir denne muligheten framholdt på denne måten: «I skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem; jeg er [Jehova].» Hvis en israelitt holdt lovpakten til fullkommenhet og oppnådde evig liv ved egne gjerninger, ville han således ikke trenge de offer som var knyttet til lovpakten. Han ville heller ikke ha behov for den velsignelse som løftet til Abraham ville bringe. (1 Mosebok 12: 3; 22: 18) En som på den måten holdt loven til fullkommenhet, ville i kraft av sin egen rettferdighet fortjene liv.

38, 39. a) Hva er det som viser hvorvidt noen av israelittene klarte å holde lovpakten til fullkommenhet og derved oppnå liv? b) Hvis prestetjeneste er det derfor behov for?

 ³⁸ Men selv profeten Moses døde. Ypperstepresten Aron døde også. Og hver eneste israelitt fra lovpakten ble opprettet, til det aronittiske prestedømme opphørte i år 70 e. Kr., ja, helt til denne dag, har vært underlagt døden. Selv den dag i dag, 1900 år etter at Jerusalems tempel ble ødelagt av romerne, er de ortodokse jøder opptatt med en form for feiring av soningsdagen eller Jom Kippur. Dette er i seg selv en innrømmelse av at de har behov for å bli renset for synd, ja, at de ikke er i stand til å holde loven til fullkommenhet og oppnå evig liv ved egne rettferdige gjerninger. Og hvis ikke jødene kunne gjøre dette under lovpakten, hvordan skulle da noen av oss andre ufullkomne mennesker kunne gjøre det?

³⁹ I betraktning av det lovpakten tydelig viste, forstår vi at vi alle er fordømt av den Gud hvis gjerninger er fullkomne. (5 Mosebok 32: 4) Som profeten Esaias sa over 700 år etter at lovpakten var blitt inngått med Israel: «All vår rettferdighet [ble] som et urent klesplagg.» (Esaias 64: 5) Vi har alle behov for å nyte godt av den tjeneste som blir utført av den prest som ifølge løftet skulle være lik Melkisedek, og som skulle tjene til evig tid.

40. Hva gjorde Moses den 1. nisan i 1512 f. Kr. i forbindelse med tilbedelsen av Gud,og hva skjedde så?

⁴⁰ La oss vende tilbake til det år da pakten mellom Jehova Gud og Israel ble opprettet ved mellommannen Moses. Det måneåret endte, og det ble den 1. nisan i kalenderåret 1512 f. Kr. På den dagen adlød Moses Guds befaling og lot tabernaklet eller «sammenkomstens telt» bli reist, slik at tilbedelsen av Gud kunne utøves der. Deretter kledde Moses sin eldre bror, Aron, og Arons sønner i deres hellige klær og salvet dem med den hellige salvingsolje for at de skulle tjene henholdsvis som yppersteprest og underprester. «Således fullendte Moses verket. Da dekket skyen sammenkomstens telt, og [Jehovas] herlighet fylte tabernaklet. Og Moses kunne ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og [Jehovas] herlighet fylte tabernaklet.» — 2 Mosebok 40: 1—35.

41. Hva var dette tegn et synlig bevis for, og når var innsettelsen av presteskapet avsluttet?

 ⁴¹ Dette var det synlige bevis for at Jehova hadde godtatt dette tabernaklet for tilbedelsen av ham og hadde helliget det for at det skulle tjene hans hensikt. På den sjuende dag i denne første måned, nisan eller abib, var innsettelsen og bemyndigelsen av det aronittiske presteskap avsluttet, og deretter kunne dette presteskap føre tilsyn med alle trekk ved tilbedelsen av Gud i det hellige tabernakel. — 3 Mosebok 8: 1 til 9: 24.

42. Hva var Jehova for israelittene i tillegg til at han var deres Gud som de tilba, og trengte han en synlig representant?

⁴² Jehova var den Gud som Israels folk hadde fått befaling om å tilbe, og som de derfor var forpliktet til å tilbe. Han var imidlertid ikke bare deres Gud. Han var også deres Hersker, deres Konge, som de måtte underordne seg under og vise lojalitet. Hvis de ikke adlød hans lover og befalinger, ville de derfor ikke underordne seg under ham og vise ham lojalitet. Dette blir bekreftet av profeten Moses i 5 Mosebok 33: 5, hvor han omtaler Israels folk som Jesurun eller «den rettskafne» fordi det var blitt tatt inn i lovpakten. Han sier: «Og han ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen.» I fotnoten til dette verset blir det vist at «han» sikter til Gud. Jehova var deres usynlige, himmelske konge. Han trengte ikke noe menneske, en synlig konge, som kunne representere ham i Israel. — 1 Mosebok 36: 31.

43, 44. Hvilken enestående og høyt begunstiget stilling inntok det gamle Israel i forhold til alle andre nasjoner på jorden, og hvordan kunne derfor israelittene prise Jehova?

⁴³ Disse etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob (Israel), som var blitt tatt inn i en pakt med den eneste levende og sanne Gud, utgjorde virkelig en høyst begunstiget nasjon! De kunne tilbe ham i sannhet og glede seg over utsiktene til å bli et «kongerike av prester og et hellig folk» for ham.

⁴⁴ Profeten Amos sa: «Hør dette ord som [Jehova] har talt mot eder, Israels barn, mot hele den ætt jeg har ført opp fra Egypts land: Eder alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter.» (Amos 3: 1, 2) Og salmisten sa som sant var, i en av halleluja-salmene: «Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine  bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og lover kjenner de ikke. Halleluja!» (Salme 147: 19, 20) Dette begunstigede folk hadde virkelig god grunn til å prise Jehova ved å holde hans pakt. Det skulle nå vise seg om de gjorde det, i det som kunne kalles lovpaktens tidsalder, som nettopp hadde begynt.

[Studiespørsmål]