En seier i forbindelse med gjennomføringen av den «evige hensikt»
Kapittel 14
En seier i forbindelse med gjennomføringen av den «evige hensikt»
1. Hvem motstår Guds «evige hensikt» i himmelen, og hvor lenge har de gjort det?
GUDS «evige hensikt» har sine motstandere i himmelen og på jorden. Disse har kjempet og kjemper fortsatt for å forhindre at denne «evige hensikt» skal bli gjennomført. Da Gud i Edens hage gjorde kjent sin «evige hensikt» for den store Slange og synderne Adam og Eva, sa han til Slangen «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hel.» (1 Mosebok 3: 15) Siden den gang har Satan Djevelen og de ulydige engler som ble demoner, sammen kjempet mot Guds erlærte hensikt.
2. a) Hvilke djevelske forsøk ble gjort på å ødelegge den utvalgte ætt’? b) Hva skrev Peter for å advare mot ødeleggende elementer som ville snike seg inn?
2 Etter at det åndelige «Guds Israel» ble grunnlagt på de 12 apostler på pinsedagen i år 33, ble det her på jorden gjort djevelske forsøk på å ødelegge denne nye ’utvalgte ætt’, dette ’kongelige presteskap’, dette ’hellige folk’. (1 Peter 2: 9) Først ble det benyttet voldsom forfølgelse, men uten hell. (Apostlenes gjerninger 7: 59 til 8: 4; 9: 1—5, 21; 11: 19) Deretter ble det gjort forsøk på å ødelegge det åndelige Israels lære og livsførsel, noe som voldte stor skade. Da apostelen Peter omkring år 64 skrev til noen som holdt fast ved den kristne tro, advarte han mot det åndelige forderv som ville snike seg inn. Han sa:
«Aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. Men det oppsto også falske profeter blant folket, liksom det òg blant eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse [ødeleggende sekter, NW], idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse [ødeleggelse, NW]. Og mange skal følge dem etter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og av havesyke skal de med oppdiktede ord utnytte eder til sin vinning. Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse [ødeleggelsen av dem, NW] sover ikke.» — 2 Peter 1: 21 til 2: 3; se også Judas 4.
3. a) Hvordan advarte Paulus mot noen som ville ødelegge menigheten? b) Hvem er «lovløshetens menneske», og når ble dette «menneske» åpenbart?
3 Da apostelen Paulus var på sin siste reise til Jerusalem, kom han med en lignende advarsel til de eldste i en kristen menighet. Han sa: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Og i et brev som han hadde skrevet tidligere til menigheten i Tessalonika i Makedonia, advarte han om at det ville bryte ut religiøst opprør i menigheten, og om at «lovløshetens menneske», «ødeleggelsens sønn», ville bli åpenbart. Ja, han advarte om at ’denne lovløshetens hemmelighet allerede var virksom’. Denne «lovløse» skulle være en kollektiv person, nemlig kristenhetens presteklasse. (2 Tessalonikerne 2: 3—9, NW) Dette kollektive «lovløshetens menneske» ble åpenbart i det fjerde århundre, da den romerske keiser Konstantin den store rådslo med de frafalne «biskoper» og gjorde deres religion til det romerske rikes statsreligion. Konstantin dannet et presteskap. På den måten ble kristenheten til.
4. Hva kan sies om den handlemåte kristenhetens presteskap har fulgt opp gjennom århundrene, men hva gjør kristenheten likevel krav på å være?
4 Hvilken handlemåte har så kristenheten fulgt i løpet av de 1600 år som har gått siden den gang? Historien viser at dens prester har blandet seg opp i politikk, antatt stadig flere hedenske læresetninger, skaffet seg rikdom og makt, undertrykt sine religiøse hjorder, satt i gang religionskriger, grusomme korstog og hensynsløs forfølgelse, opprettet hundrevis av innbyrdes motstridende sekter, velsignet de såkalte kristne nasjoners hærer når disse nasjonene har ligget i krig med hverandre, ødelagt kirkemedlemmenes moral og skjult Guds «evige hensikt», ja, de har som den store Slanges jordiske, synlige «ætt» i virkeligheten motarbeidet den. Det har ikke hersket noen virkelig kristen enhet i kristenheten. Den har pådratt seg en enorm blodskyld. Den har ikke framelsket Guds hellige ånds frukter, spesielt ikke broderkjærlighet! «Kjødets gjerninger» har i stedet fått lov til å florere i den; (Johannes 13: 34, 35; Galaterne 5: 19—24) Og likevel — trass i alle disse fordømmende vitnesbyrd — har den gjort krav på å være «Guds Israel».
5. Hva har Gud gjort i samsvar med sin «evige hensikt», trass i det feilaktige bilde kristenheten har gitt av ham?
5 Har det at kristenheten på den måten har gitt en falsk framstilling av Gud og hans åndelige Israel, hindret Gud i å gjennomføre sin «evige hensikt»? Nei, på ingen måte! Gud hadde forutsett alt dette og hadde forutsagt det i sitt skrevne Ord, Bibelen. Hans nye pakt med det åndelige Israel har stått ved makt, og det er ingen tvil om at han har fortsatt å utvelge og forberede åndelige israelitter med tanke på at de skulle få del i det lovte himmelske rike med Messias, Jesus, som konge.
6. Hvilken tilstand ville de siste av de 144 000 på jorden bli ført inn i?
6 Ettersom tallet på de åndelige israelitter, som blir beseglet for å arve det himmelske rike sammen med Messias, er begrenset til 144 000, slik det framgår av Åpenbaringen 7: 4—8 og 14: 1—3, måtte den tid komme da det her på jorden bare ville være noen få igjen av den klasse som skal utgjøre Riket, nemlig de siste medlemmene, som ville gjøre klassen fulltallig. De ville ikke stå splittet i religiøs henseende, slik som de forskjellige trossamfunn i kristenheten, men ville utgjøre en åndelig enhet, trass i at de tilhørte ulike raser, nasjonaliteter og stammer. Ettersom de ikke skulle være noen del av denne verden, ville de bli samlet ut fra denne verden. — Johannes 17: 14—23.
7. Hva sammenlignet Jesus dette innsamlingsarbeidet med, og når skulle det ifølge det han sa, bli utført?
7 Da Herren Jesus forklarte sine apostler «himlenes rikes hemmeligheter», omtalte han den endelige innsamling av disse «rikets barn» som en ’høst’. Han viste når denne åndelige ’høst’ skulle finne sted, da han sa:
«Høsten er verdens ende [en avslutning på en tingenes ordning, NW], høstfolkene er englene. Liksom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende [avslutningen på tingenes ordning, NW]: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!» — Matteus 13: 11, 39—43.
8. Var dette innhøstningsarbeid det eneste som skulle kjennetegne «avslutningen på tingenes ordning»? Forklar.
8 Ved denne ’avslutning på tingenes ordning’ skulle det ikke bare finne sted en innhøstning av «rikets barn», men det skulle også skje andre ting. (Matteus 24: 31) Når alle disse andre ting inntraff samtidig med at den åndelige innhøstning fant sted, ville det være et bevis for at den forutsagte tidsperiode som blir omtalt som «avslutningen på tingenes ordning», hadde begynt. Messias, Jesus, den profet som var lik Moses, regnet opp disse ting som svar på det spørsmål hans apostler stilte ham etter at han hadde forutsagt at templet i Jerusalem skulle ødelegges. Apostlene spurte: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær [gresk: parousia] og på avslutningen på tingenes ordning?» — Matteus 23: 37 til 24: 3, NW.
9. Hva forutsa Jesus, og når begynte «endens tid» for Jerusalem, og når sluttet den?
9 I beretningen i Matteus 24: 4—22 kan vi lese om hvordan Jesus som svar på dette spørsmålet igjen forutsa Jerusalems ødeleggelse, foruten kriger, hungersnød, jordskjelv, forfølgelse av hans trofaste disipler, tiltagende lovløshet (NTN), at kjærligheten skulle bli kald, at hans disipler skulle delta i en forkynnelsesvirksomhet, og at de skulle flykte fra Judea og Jerusalem etter at det hellige sted var blitt vanhelliget av den «avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse» (NW). Dette skulle alt sammen skje i løpet av «denne generasjon» (NW), den generasjon som Jesus selv og hans apostler tilhørte. Det betydde at Jerusalem og den tingenes ordning som hadde Jerusalem som sitt nasjonale og religiøse senter, befant seg i sin «endens tid». Denne «endens tid» begynte i år 29, da døperen Johannes begynte å forkynne: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» og deretter døpte Jesus, og den utløp i år 70, da byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt og det aronittiske prestedømme endte. Jødedommen har aldri vært den samme siden den gangen.
TEGNET PÅ «ENDENS TID»
10. Hva benyttet Jesus Jerusalem i det første århundre som et bilde på, slik at profetien også får sin anvendelse i vår tid?
10 Jesus omtalte imidlertid også mange ting som skulle skje etter at Jerusalem var ødelagt, og han sa: «Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Lukas 21: 20—24) En nøyere undersøkelse av hele Jesu profeti, som vi finner i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, viser klart og tydelig at Jesus også brukte Jerusalem i det første århundre som et profetisk bilde på kristenheten i vår tid, og at han brukte den tingenes ordning som fantes blant jøder som var spredt verden over, som et bilde på den verdensomfattende ordning i vår tid som domineres av kristenheten. Jesu profeti om «avslutningen på tingenes ordning» gjelder derfor også vår tid, ja, den får sin fullstendige oppfyllelse i vår tid. Hvorfor sier vi «vår tid»? Mener vi at vi lever i den tid som blir omtalt som «avslutningen på tingenes ordning»? Ja!
11. Hvilken tidsperiode befinner denne verden seg i, og hvilke tidligere tidsperioder svarer dette til?
11 Verden befinner seg i dag i sin «endens tid». La oss huske at den «gamle verden», en «verden av ugudelige», den «verden som da var», på Noahs tid, opplevde en «endens tid» før den ble ødelagt av vannflommen. Denne «endens tid» begynte 120 år før denne verdensomfattende katastrofen inntraff i 2370 f. Kr. (2 Peter 2: 5; 3: 6; 1 Mosebok 6: 1—3; Matteus 24: 37—39) Før Jerusalem ble ødelagt av babylonierne i år 607 f. Kr., talte Gud til den siste kongen i Davids slektslinje på Jerusalems trone, Sedekias, og nevnte en «endens misgjernings tid». Jerusalems «endens tid» var da 40 år lang, idet den begynte da Gud oppreiste Jeremias som sin profet i kong Josias’ 13. regjeringsår. (Esekiel 21: 25, NW; Jeremias 1: 1, 2; Esekiel 4: 6, 7) Jerusalem i det første århundre hadde også sin «endens tid». Den varte i 41 år (29—70). — Lukas 19: 41—44; 1 Tessalonikerne 2: 16.
12. Hvilken av Jehovas profeter omtalte «endens tid», og hvilke begivenheter som har inntruffet siden 1914, viser at vi nå befinner oss i denne tidsperioden?
12 Mange år etter at Jerusalem var blitt ødelagt første gang, av babylonierne, talte Guds engel til profeten Daniel om den «endens tid» som skulle komme over den verdensomfattende tingenes ordning. (Daniel 11: 35 til 12: 4) Vi har befunnet oss i denne «endens tid›, siden året 1914. Vi sier ikke dette bare fordi den første verdenskrig brøt ut i det året og innledet en tidsalder med vold og militær opprustning som har antatt slike dimensjoner at hele menneskeheten trues med utslettelse. Siden dette betydningsfulle året har vi nemlig også sett en fullstendig oppfyllelse av Jesu profeti angående «tegnet» på avslutningen på tingenes ordning. Og ettersom denne «avslutningen på tingenes ordning» vil kulminere i det som Jesus kalte «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli», nærmer vi oss nå den fullstendige ende på denne tingenes ordning og dermed ødeleggelsen av en «verden av ugudelige». — Matteus 24: 21.
13. a) Hvordan viser Matteus 24: 14 (NW) at Kristi «nærvær» ville ha tilknytning til Guds rike? b) Hvilket spørsmål oppstår ettersom Kristus ikke opplyste om noe bestemt tidspunkt?
13 Den egentlige grunnen til at vi nevner året 1914 er imidlertid at Herren Jesu «nærvær» (parousia) som konge i det messianske rike begynte i det året. At det var i denne forstand han ville være usynlig nærværende, framgår av noe bestemt som han sa da han besvarte apostlenes spørsmål om tegnet på hans nærvær. Han sa, som vi leser i Matteus 24: 14 (NW): «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Da Jesus besvarte apostlenes spørsmål, nevnte han, ikke noe tidspunkt, men den kjensgjerning at «tegnet» har vært synlig siden året 1914, bekrefter at Guds messianske rike med hans Sønn Jesus Kristus, som konge ble født i himmelen i det året. Men vi kan også komme fram til dette året på en annen måte og således få bekreftet at det er det forutbestemte tidspunkt for Rikets fødsel, det år da Kristi «nærvær» begynte. Hvilken måte er det?
14. Når begynte de «fastsatte tider for folkeslagene», som Jesus omtalte, og hvor lenge skulle de i hvert fall vare?
14 I sin profeti om når dette skulle skje, forutsa Jesus at Jerusalem snart skulle bli ødelagt, og han tilføyde: «Og Jerusalem skal ligge nedtrådd av hedninger, inntil hedningenes tid [de fastsatte tider for folkeslagene, NW] er til ende.» (Lukas 21: 20—24) Disse «fastsatte tider for [de ikke-jødiske, hedenske] folkeslagene» begynte i 607 f. Kr., da babylonierne ødela Jerusalem og avsatte Davids arving fra kongestillingen, arvingen til den guddommelige pakt om et evig rike. Disse «fastsatte tider for folkeslagene» eller disse «hedningefolkenes tider», som de også kalles (LB, NTM), varte fremdeles på Jesu tid og skulle også fortsette etter den hellige byens annen ødeleggelse. Det er nok så at da byen Jerusalem og Juda land hadde ligget øde i 70 år, vendte en trofast levning av jøder tilbake fra landflyktigheten i Babylon og gjenoppbygde Jerusalem og andre byer i landet. Men det betydde ikke at Jerusalem, som først var underlagt babylonierne og deretter mederne og perserne, som erobret Babylon, ikke lenger ble nedtrådd av hedenske folkeslag.
15. a) Hvorfor fortsatte de «fastsatte tider for folkeslagene» etter at Jerusalem var blitt gjenoppbygd i 537 f. Kr.? b) Hvorfor fortsatte disse tider også etter at Jesus var blitt forhørt av Pontius Pilatus?
15 Hvorfor ikke? Fordi tronen og det messianske rike i Davids kongelige slektslinje ikke ble gjenopprettet da Jerusalem ble gjenoppbygd i år 537 f. Kr., og heller ikke senere. Jerusalem lå nå i en provins i det medopersiske rike og var underlagt mederen Darius og perseren Kyros den store. Det Jerusalem hadde stått for siden kong David erobret byen i år 1070 f. Kr., ble således fortsatt nedtrådd, nemlig dets stilling som hovedstad i det messianske rike med kong Davids sønner og etterfølgere på tronen. Det herredømme som ble utøvd av makkabeerne, som var levitter (104—63 og 40—37 f. Kr.), forandret ikke denne kjensgjerning. Og da Jesus, «Davids sønn», kom og framstilte seg som den som var salvet med Guds ånd, ønsket flertallet av de jødiske religiøse ledere og deres tilhengere ikke å godta ham som sin Messias og konge. De ropte til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Johannes 19: 15) Hedningenes tid fortsatte, og retten til det messianske kongedømme ble fortsatt nedtrådd.
16, 17. a) Når viser oppfyllelsen av Jesu profeti at de «fastsatte tider for folkeslagene» utløp? b) For hvilken konge i fortiden åpenbarte Gud hvor lang denne tidsperioden skulle være, og hvordan hadde Gud brukt denne kongen?
16 Men Jesus sa: «Inntil hedningenes tid [de fastsatte tider for folkeslagene, NW] er til ende.» Hvor lenge etter at Babylon hadde omstyrtet kong Davids trone i Jerusalem i 607 f. Kr., skulle de «fastsatte tider for folkeslagene», da Guds messianske rike ble hindret i å herske, fortsette?
17 Når vi nå har sett hvordan Jesu profeti er blitt oppfylt etter den første verdenskrig, kan vi naturligvis med overbevisning svare: Inntil 1914. Men det er ikke alt. Allerede på den tid da kong Nebukadnesar, den kongen som ødela Jerusalem i 607 f. Kr. levde, åpenbarte Gud at han selv hadde bestemt hvor lenge de «fastsatte tider for folkeslagene», som da begynte, skulle fortsette uten innblanding fra hans messianske rikes side. Han kunngjorde at det ville gå sju symbolske «tider». Gud åpenbarte dette for Nebukadnesar i en drøm, og drømmen ble tydet av profeten Daniel. (Daniel 4: 16, 23, 25, 32) I år 607 f. Kr. hadde Gud brukt Nebukadnesar til å ødelegge det jordiske uttrykk for Guds rike i Jerusalem, noe som ble symbolsk framstilt ved at det tre Nebukadnesar så i drømmen, ble felt. Stubben av dette symbolske treet skulle lenkes og ikke få lov til å skyte skudd og frambringe et nytt tre før de «sju tider» var omme.
18. a) Hvem ble det kongedømme som skulle ha vært utøvd av Davids kongehus, utøvd av mens de «fastsatte tider for folkeslagene» varte, og på hvilken måte ble det utøvd? b) Hvordan ble gjenopprettelsen av det messianske styre symbolsk framstilt?
18 I mellomtiden, i løpet av disse «sju tider», ville de hedenske verdensherskere utøve det herredømme som med rette tilhørte Davids kongelige slekt på grunn av Guds pakt med David om et evig rike. Disse hedenske herskere utøvde imidlertid dette herredømme på en meget uteokratisk måte, på en antimessiansk måte, med en slik uforstand som den Nebukadnesar la for dagen i de sju år han var sinnssyk. Men akkurat som Nebukadnesar fikk sin forstand og sitt herredømme tilbake da de sju årene var gått, skulle Guds rikes messianske herredømme gjenopprettes da de sju tider med hedensk verdensherredømme utløp. Da skulle den kongelige trestubben løses, og et nytt tre, et nytt herredømme, skulle vokse opp fra dens røtter. — Daniel 4: 1—37.
19. a) Hvor lenge skulle hver av folkeslagenes sju tider vare? b) På hvilken årstid begynte disse tidene, og på hvilken årstid endte de?
19 Hvis vi nå teller årene tilbake fra 1914 e. Kr. til 607 f. Kr., får vi 2520 år. Hvis vi deretter dividerer de 2520 årene med sju — antallet av de symbolske tider — får vi 360 år. Det er lengden av en profetisk «tid» i Bibelen. (Åpenbaringen 12: 6, 14; jevnfør Åpenbaringen 11: 2, 3.) De sju bokstavelige år da Nebukadnesar var sinnssyk, var et bilde på disse «sju tider», som var på i alt 2520 år, idet hver dag i en profetisk «tid» på 360 dager representerer et år. (Esekiel 4: 6; 4 Mosebok 14: 34) De symbolske «sju tider» begynte da de babyloniske hærstyrker hadde forlatt Jerusalem og Juda og landet ble liggende øde, uten noen stattholder etter at stattholderen Gedalja var blitt myrdet i midten av månemåneden tisjri. De måtte derfor utløpe omtrent på samme tid i 1914, det vil si omkring 4./5. oktober 1914.
20. Hva måtte skje i 1914 når det motsatte av det som skjedde i 607 f. Kr., skulle finne sted?
20 På dette tidspunkt skulle det motsatte av det som skjedde i tisjri måned i 607 f. Kr., da de «fastsatte tider for folkeslagene» begynte, finne sted. Den gang ble Juda land liggende øde, uten noe tempel i Jerusalem, uten at det satt noen salvet etterkommer av kong David på «[Jehovas] trone». (1 Krønikebok 29: 23) Det betydde at hedningenasjonene om høsten i 1914 skulle holde opp med å nedtrå det messianske kongedømme, og at det messianske rike da skulle bli født, ikke i det jordiske Jerusalem, men oppe i himmelen, hvor kong Davids Sønn og Herre nå satt ved Jehova Guds høyre hånd. (Salme 110: 1, 2) Da kom den salvede «hvem retten tilhører», og Jehova Gud ga ham den. — Esekiel 21: 25—27; Daniel 7: 13, 14.
21. Hvordan ble Guds messianske rikes fødsel i himmelen framstilt, og hva fulgte umiddelbart etter den?
21 Den første verdenskrig hadde allerede vart i over to måneder da denne enestående begivenhet fant sted i de usynlige himler. I Åpenbaringen 12: 1—5 blir dette nyfødte, messianske rike framstilt ved et guttebarn som ble født av Guds himmelske kvinne, og som ble bortrykket til Guds trone for å herske sammen med Gud. Dette majestetiske trekk ved Guds «evige hensikt» ble således gjennomført, til tross for det overmenneskelige makter gjorde for å hindre det. Vi leser om dette:
«Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mer funnet i himmelen. Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født gutten. . . . Og dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre [mot dem som er igjen, NW] av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd [det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus, NW].» — Åpenbaringen 12: 7—17.
22. a) Hvem må Mikael være, ettersom det er han som kaster Satan og hans demoner ut av himmelen? b) Hvordan forutsa Jesus den forfølgelse de «som er igjen» av kvinnens «ætt», ville bli utsatt for?
22 Ja, overengelen Mikael trer igjen fram i himmelen, og som Guds kvinnes «ætt», som skal knuse Slangens hode, vinner han kampen og kaster den gamle Slange og hans demoner, hans onde engler, ned til jorden. I sin vrede forfølger den store Slange «kvinnen» ved å forfølge «dem som er igjen» av hennes ætt, og som har vært på jorden etter at den første verdenskrig begynte. Jesus forutsa i sin profeti at det ville finne sted en slik forfølgelse av hans salvede etterfølgere i den tidsperiode som blir omtalt som «avslutningen på tingenes ordning». Han sa til sine disipler:
«Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. . . . Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — Matteus 24: 9—13.
23. a) Hvilken befaling som Jesus kom med, er de som tilhører den salvede levning, kjent for å ha adlydt? b) Allerede når kunngjorde levningen hvilket år «hedningenes tider» skulle utløpe?
23 Bibelen og den verdslige historie viser således tydelig at «endens tid» begynte om høsten i 1914. I overensstemmelse med dette fortsetter forfølgelsen av dem som utgjør den salvede levning, av dem som «holder Guds bud» og har «det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus». Det er disse som utfører Guds befaling i Jesu profeti: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matteus 24: 14, NW) Denne salvede levning har gjort seg bemerket siden året 1914. Før dette året hadde levningens medlemmer ivrig studert Guds Ord, uavhengig av kristenheten. De satte Bibelens lære høyere enn menneskers tradisjoner. Allerede i 1876 kunngjorde de at «hedningenes tider» på 2520 år ville utløpe i 1914. De begivenheter som har funnet sted etter det året, viser at de ikke tok feil.
24. a) Hvorfor ble levningens medlemmer gjenstand for internasjonalt hat under den første verdenskrig? b) Hvilket arbeid gikk de i gang med etter krigen, og hvilket navn bestrebet de seg på å gjøre kjent?
24 Under den første verdenskrig ble de hatet av alle folkeslag og utsatt for hard forfølgelse fordi de stilte seg på Guds messianske rikes side og bestrebet seg på å unngå å pådra seg en slik blodskyld som kristenheten pådro seg. I 1919, i det første etterkrigsåret, var de klar over at de som kristne var forpliktet til som aldri før å kunngjøre Guds messianske rike, som var blitt opprettet i himmelen da «hedningenes tid» endte i 1914. (Matteus 24: 14) I 1925 ble deres åndelige øyne åpnet slik at de forsto at Guds tid nå var inne til å gjøre seg et navn. (2 Samuel 7: 23; Jeremias 32: 20; Esaias 63: 14; se Vagttaarnet for 15. august 1925, side 150, annen spalte, siste avsnitt; også Vagttaarnet for 15. november 1925, side 251, avsnittene 41—43.) De begynte derfor med iver å kunngjøre det bibelske navn til den eneste levende og sanne Gud verden over og også hans «evige hensikt som han fattet i forbindelse med Kristus, Jesus, vår Herre». — Efeserne 3: 11, NW.
25. Hva måtte den salvede levnings medlemmer skille seg ut fra, og hva antok de derfor i 1931?
25 I 1931 antok de så med rette og uten å handle formastelig et navn som ville skille dem ut fra Babylon den store, den falske religions verdensrike, som de hadde forlatt i lydighet mot Guds befaling i Åpenbaringen 18: 4. Det navnet de antok, ville til og med skille dem ut fra kristenheten med dens hundrevis av splittede sekter og dens verdslighet og store blodskyld. Det var et navn som var basert på Bibelen (Esaias 43: 10, 12), og som ville minne dem om deres kristne gjerning. Det var et navn som siden er blitt kjent over hele verden, et navn som er både respektert og hatet — navnet Jehovas vitner. De lever opp til dette navnet.
EN «STOR SKARE», SOM VIL FÅ OVERLEVE HARMAGEDDON
26. Hvor lenge har Gud nå vært i ferd med å ta ut et ’folk for sitt navn’, og har han et slikt folk i vår tid?
26 Var alt dette bare et forbigående utslag av religiøs iver? Var det noe som bare skyldtes en tilfeldighet og ikke hadde noen større betydning? Eller var det noe som hadde forbindelse med Guds hensikt, som er i ferd med å bli gjennomført? La oss undersøke kjensgjerningene. Det lå en hensikt bak det som skjedde i Jerusalem på den historiske pinsedagen i år 33, da Gud utgjøt sin hellige ånd og apostelen Peter fylt av ånden sto fram og siterte fra profetien i Joel 3: 1—5, idet han sa til de tusener av jøder som var samlet: «Hver den som påkaller Herrens [Jehovas NW] navn, han skal bli frelst.» Ved denne anledning begynte Gud å ta ut et ’folk for sitt navn’, et åndelig Israel. (Apostlenes gjerninger 2: 1—21; 15: 14) Enda et skritt i den retning ble tatt ved utløpet av den 70. årsuke, i år 36, da Gud sendte apostelen Peter av sted for å forkynne for uomskårne hedninger og deretter utgjøt sin hellige ånd over disse troende ikke-jøder. Gud gjorde således ’folket for sitt navn’ større ved å døpe og salve hedninger med den hellige ånd og legge dem til sitt åndelige Israel. (Apostlenes gjerninger 10: 1 til 11: 18; 15: 7—11) Alt dette fant sted i det første århundre. Hva så med vår tid? Hvordan forholder det seg nå i det 20. århundre? De ubestridelige historiske kjensgjerninger viser at Gud fremdeles har et ’folk for sitt navn’!
27. Hvilket vitnesbyrd har vi således i dag om at Gud har holdt fast ved denne delen av sin hensikt, og hvem blir nå velsignet som følge av dette?
27 Det at de siste medlemmer av levningen av Abrahams åndelige «ætt» befinner seg på jorden i vår tid, viser at Gud nå er i ferd med å gjøre gruppen av de åndelige israelitter under deres hode, Jesus Kristus, fulltallig, slik at det blir i alt 144 000 av dem. Og det til tross for all motstand fra djevler og mennesker! Hans «evige hensikt i forbindelse med Kristus» er nå i ferd med å bli gjennomført! Han er fast besluttet på å sørge for at hans hensikt blir fullt ut gjennomført, og det i nær framtid. Hvilke velsignelser vil ikke dette bringe menneskene! Det finnes nå en stadig voksende «stor skare» mennesker verden over som er klar over dette. Den har allerede fått del i mange velsignelser gjennom levningen av Abrahams åndelige «ætt».
28. Hvem er i første rekke Abrahams «ætt»? Hva er det som viser om velsignelsen bare omfatter dem som tilhører ’ætten’?
28 Patriarken Abraham i fortiden var et bilde på Jehova Gud. Jehova er selv den større Abraham. Hans «ætt» er i første rekke hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som ga seg selv som et offer. Gjennom dette fremste medlem av ’ætten’ er også alle medlemmer av det åndelige Israel blitt velsignet. Men er de de eneste som vil bli velsignet? Nei, for Guds edfaste løfte til Abraham lød: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes [velsigne seg, NW].» (1 Mosebok 22: 18; Apostlenes gjerninger 3: 22—26) Denne «ætt» innbefatter som nevnt flere enn Jesus Kristus, for Abrahams ætt skulle være som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd — den skulle være talløs. ’Ætten’ omfatter følgelig hele det åndelige Israel. Ved hjelp av hele denne «ætt» vil andre oppnå en velsignelse, ja, også «alle jordens folk» de som ikke tilhører ’ætten’, det åndelige Israel, vil kunne gjøre det. Hele menneskeheten vil således bli velsignet ved den større Abrahams, Jehova Guds, den himmelske Fars, åndelige «ætt». Med dette for øye vil det finne sted en oppstandelse av de døde under ’ættens’ messianske rikes styre. — Apostlenes gjerninger 24: 15.
29, 30. a) Ved hvem ble de som nå blir velsignet gjennom levningen av ’ætten’, billedlig framstilt i før-kristen tid? b) Hvordan viste Jesus at noen ville overleve den ’store trengsel’?
29 Hvem blant alle jordens folk er det så som i vår tid blir velsignet gjennom eller sammen med levningen av Abrahams «ætt»? I samsvar med Guds kjærlige hensikt ble disse forbilledlig framstilt i gammel tid. Hvem ble de framstilt ved?
30 Da de utfridde israelittene i år 1513 f. Kr. forlot Egypt etter å ha feiret sin første påske og deretter gikk igjennom Rødehavet og opp på Sinaihalvøya, hvor de var i sikkerhet, var det en «stor hop» av ikke-israelitter som dro med dem. (2 Mosebok 12: 38; 4 Mosebok 11: 4) Da de babyloniske hærer ødela Jerusalem for første gang i 607 f. Kr., overlevde den etiopiske evnukken Ebed-Melek og de ikke-israelittiske rekabittene ødeleggelsen av den hellige byen og dens tempel. (Jeremias 35: 1—19; 38: 7—12; 39: 16—18) Og da Jesus den 11. nisan i år 33 forutsa den ødeleggelse som rammet Jerusalem i år 70, og som var et profetisk forbilde på kristenhetens ødeleggelse i vår generasjon, sa han:
«Da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» — Matteus 24: 21, 22; Markus 13: 19, 20.
31. Hvilket syn fikk apostelen Johannes av den ’store skare’, som overlever ’trengselen’ sammen med levningen?
31 De som utgjør levningen av det åndelige Israel, det vil si de ’utvalgte’, vil ikke være de eneste som får overleve den nær forestående ’store trengsel’. Omkring år 96 fikk den gamle apostelen Johannes et syn av dem som kommer ut av den ’store trengsel’ sammen med levningen av det åndelige Israel. Like etter at han har beskrevet sitt syn av den åndelige besegling av de 144 000 trofaste medlemmer av det åndelige Israel, sier han:
«Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel og han som sitter på tronen skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer, solen skal heller ikke falle på dem eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.» — Åpenbaringen 7: 9, 10, 13—17.
32. a) Når ble dette synet første gang forklart på en måte som stemmer med de faktiske forhold? b) Hvorfor bør vi ikke vente at de som tilhører den ’store skare’, skal komme til himmelen og regjere sammen med Guds Lam?
32 En forklaring av dette synet som var i samsvar med kjensgjerningene, ble første gang framsatt i 1935, nærmere bestemt den 31. mai det året ved et stevne som Jehovas kristne vitner holdt i Washington (D.C.). Den ’store skare’ som Johannes så i synet, venter ikke å få komme til himmelen og regjere sammen med de 144 000 åndelige israelitter på det himmelske Sions berg. I Åpenbaringen 14: 1—3 leser vi at de eneste som står sammen med Guds Lam på det himmelske Sions berg, er de 144 000 åndelige israelitter. Den ’store skare’ blir ikke sett sammen med dem, og det av gode grunner. Bare om de 144 000 sies det: «Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.» (Åpenbaringen 14: 4, 5; Jakob 1: 18) Angående de 144 000, som er «kjøpt fra menneskene», blir det sagt til Guds Lam:
«Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte [du] oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på [over, UO] jorden!» — Åpenbaringen 5: 9, 10.
33. I hvem blir således Guds hensikt i forbindelse med den nye pakt virkeliggjort?
33 Hensikten med Guds ’nye pakt’ med det åndelige Israel blir virkeliggjort i disse 144 000, for hensikten med den nye pakt var nettopp at den skulle frambringe et «kongerike av prester og et hellig folk», noe den gamle mosaiske lovpakt ikke gjorde. (2 Mosebok 19: 5, 6) De som utgjør den ’store skare’, som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, blir ikke tatt inn i den nye pakt, men de slutter seg til levningen av de åndelige israelitter, som er med i den.
34. Hvor venter de som tilhører den ’store skare’, å oppnå evig liv, og hva anerkjenner de med hensyn til Gud og hans Lam?
34 De som tilhører den ’store skare’, venter derfor ikke å få komme til himmelen når de har overlevd den «store trengsel». De venter at Guds Lam som deres hyrde skal vokte dem her på jorden etter den «store trengsel» og lede dem til evig liv på en paradisisk jord. De anerkjenner himmelens Gud, som sitter på tronen, som den universelle Overherre over hele skaperverket. De anerkjenner Messias, Jesus, som «Guds lam, som bærer verdens synd», og de er klar over at frelsen kommer fra Gud gjennom hans Lam, som ble slaktet, og de har ved å legge tro og lydighet for dagen «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod».
35. a) Hvor i Guds «tempel» fortsetter de å tjene ham, og hvorfor? b) Hvordan gir de uttrykk for sin lojalitet overfor Guds yppersteprest, og hvordan omtalte Jesus dem i en lignelse?
35 De anerkjenner bare den suverene Herre, Jehova, som sin Gud. Det er grunnen til at de «tjener ham dag og natt i hans tempel», i de jordiske forgårder til hans åndelige tempel, hvis Aller-helligste er i de hellige himler. (Hebreerne 9: 24) Den ’store skare’ er derfor nå forent med dem som tilhører levningen av de 144 000 åndelige israelitter, som kan se fram til å bli kongelige prester i kraft av den nye pakt. Som et uttrykk for sin lojalitet overfor den kongelige Yppersteprest, Jesus Kristus, er medlemmene av den ’store skare’ lojale mot dem av hans åndelige brødre som fremdeles befinner seg på jorden. De gjør alt de kan, for Kristi åndelige brødre, ja, de samarbeider også med dem i forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» verden over. Disse lojale svarer til de «får» som Jesus beskrev i en av sine lignelser da han sa:
«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig og ga deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg. Og disse [geitene] skal gå bort til evig straff [avskjærelse, NW], men de rettferdige til evig liv.» — Matteus 25: 34—40, 46, vers 46 fra NTN.
36. Når vil geitene i lignelsen bli ’avskåret’, og hvorfor vil de bli det?
36 De som ikke handler slik som «fårene» overfor den regjerende Konges, Jesu Kristi, åndelige brødre, vil bli avskåret fra livet i den forestående «store trengsel», for de støtter ikke Guds himmelske kvinnes «ætt», men de støtter Satan Djevelens, den ’gamle slanges’, «ætt». (1 Mosebok 3: 15; Åpenbaringen 12: 9, 17) De gir etter for den innflytelse som blir øvd av den «gamle slange, . . . som forfører hele jorderike», og lar seg lede av ham, og de vil derfor være å finne på samme side som Slangens «ætt» når den «store trengsel» om kort tid begynner.
37. Hvilken tidsperiode har denne verdslige tingenes ordning befunnet seg i siden 1914, og hva står således denne generasjon ifølge Daniel 12: 1 overfor?
37 Den nåværende verdslige tingenes ordning har befunnet seg i «endens tid» siden Guds messianske rike ble født i himmelen i 1914. Denne «endens tid» vil snart kulminere i den «store trengsel», som ble forutsagt av Jesus Kristus. Denne trengsel, som skulle være uten sidestykke, ble forutsagt av profeten Daniel lenge før Jehova Gud sendte sin førstefødte, himmelske Sønn til jorden og ga ham navnet Jesus. Guds engel uttalte seg derfor på følgende måte i profetien til Daniel:
«På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrste som verner om ditt folks barn, og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid.» — Daniel 12: 1; jevnfør Matteus 24: 21.
Den nåværende generasjon står nå overfor denne «trengselstid».
38. a) Hvilke tilbedere vil overleve Babylon den stores ødeleggelse? b) Hvorfor må «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» utkjempes?
38 I denne «trengselstid», i denne «store trengsel», vil antireligiøse politiske styrker ødelegge Babylon den store, det vil si den falske religions verdensrike, som fikk sin begynnelse i det gamle Babylon. (1 Mosebok 10: 8—12; Åpenbaringen 17: 1 til 18: 24) Medlemmene av levningen av det åndelige Israel og de som utgjør den «store skare», vil oppnå Guds beskyttelse og vil få overleve denne ødeleggelsen ettersom de utøver sann religion. (Jakob 1: 27) Like etter at de antireligiøse styrker på den måten har lidd nederlag med hensyn til å fjerne den rene og ubesmittede gudsdyrkelse, den sanne religion, fra jorden, vil «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» begynne på det symbolske sted som blir kalt Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Hvorfor? Fordi det universelle stridsspørsmål i forbindelse med Jehovas altomfattende overherredømme, som blir støttet av levningen og den ’store skare’, må bli avgjort. Avgjørelsen av dette stridsspørsmålet er en del av Guds «evige hensikt som han fattet i forbindelse med Kristus, Jesus, vår Herre», han som i første rekke er Guds lovte «ætt».
39, 40. a) Hvor vil den militære konfrontasjon som skal avgjøre dette stridsspørsmålet, finne sted, og hvem ser vi samle seg der? b) Hvem vil seire?
39 Den nasjonale uavhengighet som de enkelte politiske regjeringer i dag gjør krav på og bestreber seg på å bevare, er i strid med Skaperens universelle overherredømme. Den militære konfrontasjon i forbindelse med dette viktige stridsspørsmålet rykker stadig nærmere etter hvert som «endens tid» nærmer seg sin avslutning. Kan vi når vi betrakter forholdene i lys av Åpenbaringens beskrivelse av det som skal skje, se at jordens konger og politiske herskere og deres hærer og de som støtter dem, nå blir samlet på Harmageddons slagmark for å utkjempe det avgjørende slag? Ja.
40 Med troens øyne ser vi imidlertid også den himmelske kongers konge, Jesus Kristus, og hans himmelske hærstyrker dra av sted i hast til den samme slagmarken, som om de rir på hvite krigshester. Vi kan stole på Guds Ord når det sier at Harmageddon-krigen vil ende med en avgjørende seier for den allmektige Guds styrker og med et knusende nederlag for alle menneskelagde, politiske systemer og deres ledere og patriotiske tilhengere. Jesus Kristus, som en gang var som et lam, vil vise seg å være kongers konge, for Jehova Gud vil være ved hans høyre hånd og kjempe sammen med sin Sønn, som er konge og prest i likhet med Melkisedek. — Åpenbaringen 17: 12—14; 19: 11—21; Salme 110: 4, 5.
41. a) Hvorfor vil den «gamle slange» ikke lenger kunne føre krig mot levningen og den ’store skare’ når Harmageddon-krigen er utkjempet? b) I hvilken forstand kommer nå det store øyeblikk for Guds kvinnes «ætt»?
41 Dette vil være det store høydepunkt på det ’ve over jorden og over havet’ som den «gamle slange» og hans demoner, hans onde engler, har ført over hele den villedte menneskehet siden de ble kastet ut av himmelen. (Åpenbaringen 12: 7—12) Når hele den ’gamle slanges’ jordiske «ætt» er blitt tilintetgjort i Harmageddon, vil Slangen ikke lenger kunne føre krig mot «dem som er igjen av [kvinnens] ætt» og mot den «store skare» som også tilber den suverene Herre, Jehova. (Åpenbaringen 12: 13, 17, vers 17 fra NW) Vil den «gamle slange» og hans usynlige «ætt» av demoner fortsatt få lov til å oppholde seg i jordens nærhet? Nei! Nå kommer det store øyeblikk for Jesus Kristus, Guds kvinnes himmelske «ætt», hvis hæl en gang ble knust av den morderiske Slangen! Det finner sted et rollebytte, og nå skal Guds himmelske kvinnes «ætt» knuse Slangens hode og sørge for at det blir som om han og hans «ætt» av demoner aldri har vært til. Hvordan vil han gjøre det?
42. a) Hvordan får således Slangen og hans «ætt» hodet knust? b) Hvilken forandring finner da sted med hensyn til det himmelske styre og det jordiske samfunn?
42 Ved å fjerne Slangen og hans demoner fra jordens nærhet og kaste dem i «avgrunnen» og sette segl over dem og binde dem som med lenker for de neste 1000 år. Åpenbaringen 20: 1—3 beskriver dette, ikke som en del av Harmageddon-krigen, men som noe som følger etter den. (1 Mosebok 3: 15; Romerne 16: 20; Lukas 10: 18—20) På den måten blir de eldgamle sataniske «himler» over det jordiske menneskesamfunn utslettet for bestandig, og Guds messianske «nye himler» vil tre i stedet for dem, til velsignelse for det nye jordiske menneskesamfunn. Da vil de ordene apostelen Peter skrev til oppmuntring for alle sanne tilbedere av Jehova Gud etter at han hadde beskrevet ødeleggelsen av den gamle symbolske himmel og jord, bli virkeliggjort: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2 Peter 3: 7—13; Åpenbaringen 20: 11; 21: 1; Esaias 65: 17.
[Studiespørsmål]
