Kapittel 4

Gud gjør kjent sin hensikt med mannen og kvinnen

1. Fortalte Gud straks Adam at han skulle bli far til en menneskeslekt?

SÅ LENGE den første mann, Adam, var alene i gledens paradis og bare hadde de laverestående jordiske skapningene omkring seg, sa Gud ikke noe til ham om at han skulle bli far til en slekt av mennesker. Men Gud hadde dette i tankene. Det hørte med til hans hensikt med jorden. Når tiden var inne til det, ville mennesket få kjennskap til denne Guds hensikt.

2, 3. a) Hvordan hadde Gud til hensikt å frambringe en menneskeslekt? b) Hvorfor kunne ingen av de skapningene som sto under mennesket, være en passende medhjelp for Adam?

² Gud hadde ikke til hensikt å befolke jorden på samme måte som han hadde befolket himmelen, nemlig ved å skape hvert enkelt individ direkte, uten å gjøre bruk av en ekteskapelig ordning. Det var Guds hensikt at Adam skulle inngå ekteskap med en passende make og bli far. Hva Gud hadde i tankene, står nedskrevet i 1 Mosebok 2: 18, hvor vi leser: «Og Gud [Jehova] sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.»

³ Gud hadde skapt alle de laverestående jordiske skapningene før han skapte mannen, og uten tilknytning til hans skapelse. Fiskene, fuglene og landdyrene var følgelig ikke av mannens «slag». De kunne bare frambringe avkom «etter sitt slag». (1 Mosebok 1: 21, 22, 25) De kunne ikke hjelpe mannen med å frambringe mennesker. Dette var tydelig etter at Gud hadde ledet de laverestående jordiske skapningene til Adam. I beretningen om hvordan mannen hadde stiftet bekjentskap med dyreverdenen, blir det sagt som en logisk konklusjon: «Men for et  menneske fant han ingen medhjelp som var hans like.» — 1 Mosebok 2: 19, 20.

4. Hvordan frambrakte Gud Adams «medhjelp», og hva kalte Adam henne?

⁴ Det var fremdeles den sjette skapelsesdag, og Gud brøt derfor ikke noen sabbatsordning ved å fortsette å skape noe på jorden. Hvordan skapte han så en medhjelp til Adam, en som var «hans like»? Flere tusen år før vår tids legevitenskap utviklet bedøvelsesmidler og smertestillende midler, slik at kirurgiske inngrep kunne foretas smertefritt, utførte Gud en smertefri operasjon på den første mannen, Adam. «Da lot Gud [Jehova] en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribbein og fylte igjen med kjøtt. Og Gud [Jehova] bygde av det ribbein han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket. Da sa mennesket: Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne [Ish·shahʹ], for av mannen [ish] er hun tatt.» — 1 Mosebok 2: 21—23.

5. Hvordan ble menneskeheten derved på en spesiell måte ett kjød?

⁵ Da Adam hadde fått vite at den første kvinne var blitt bygd av et av hans ribbein (med blodproduserende marg), kunne han med rette omtale henne som bein av hans bein og kjøtt av hans kjøtt. Ettersom Gud hadde skapt henne av en del av Adams eget legeme, hadde Adam en spesiell grunn til å føle at hun var en del av ham. Fullt ut i samsvar med kjensgjerningene kunne det flere tusen år senere sies til domstolen på Areopagos i Athen: «Han [Gud] gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate.» (Apostlenes gjerninger 17: 26, NW) Hele menneskeslekten er således i kjødelig forstand en enhet noe den ikke ville ha vært hvis Gud hadde skapt den første kvinne av jordens muld atskilt fra den første mann, Adam.

6. Hvordan skulle ifølge Guds uttalelse menneskeslekten spre seg?

⁶ Etter å ha fortalt om hvordan den første mann og den første kvinne inngikk ekteskap i paradiset, sier den guddommelige beretning videre: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» (1 Mosebok 2: 24) På grunn av den måten kvinnen ble skapt på, var Adam og hans hustru «ett kjød» allerede før de hadde hatt kjønnslig forbindelse med hverandre. Når etterkommere av Adam og hans hustru inngår  ekteskap, vil de også ha kjønnslig omgang med hverandre, og først da blir de «ett kjød» i denne spesielle betydning. At en nygift mann forlot far og mor for å holde seg til sin hustru, betydde at han stiftet sin egen familie, at han fikk sin egen husstand. På denne måten ville menneskeslekten bli spredt.

7. Hvorfor følte Adam og hans hustru ingen blygsel da de så hverandre slik som de var blitt skapt?

⁷ I Edens hage, i paradiset, hadde menneskene en fullkommen uskyld og et rent hjerte. Dette framgår av det som sies i 1 Mosebok 2: 25: «Og de var nakne både Adam og hans hustru, men blygdes ikke.» De hadde god samvittighet overfor Gud og overfor hverandre.

8, 9. a) Hvem har altså skapt kjønnene, og med tanke på hva? b) Hvordan framgår dette av den befaling Gud ga Adam og Eva?

⁸ Det er her beretningen i 1 Mosebok 1: 27 faller inn i den rette kronologiske orden, nå da både mannen og kvinnen befinner seg i paradiset. Vi leser: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» Akkurat som det var hankjønn og hunkjønn blant de laverestående jordiske skapningene for at de skulle kunne formere seg etter sitt «slag», ble det i og med at kvinnen ble skapt, også både hankjønn og hunkjønn av menneskets «slag». Gud skapte kjønnene med tanke på forplantningen. Dette framgår av det Gud nå ga den første mann og den første kvinne befaling om å gjøre.

⁹ «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» — 1 Mosebok 1: 28.

10. Hvilken hensikt hadde Gud ifølge dette med hensyn til jordens endelige tilstand?

¹⁰ Gud velsignet mannen og kvinnen ved begynnelsen av deres ekteskap i gledens paradis. Det han hadde i tankene, og det han ga uttrykk for, var til beste for dem. Ved det han sa til dem, åpenbarte han hva som var hans hensikt med jorden og menneskene. Guds hensikt var at jorden skulle bli fylt med etterkommere av denne første mann og denne første kvinne. Og ikke nok  med det, men menneskeslekten skulle underlegge seg hele jorden. Hva ville det innebære? Det innebar at de skulle gjøre hele jorden til et slikt paradis som det mannen og kvinnen nå befant seg i. Det betydde at hele jorden skulle forskjønnes og gjøres til et bosted for mennesker ved at det paradis som Gud hadde plantet, ble utvidet mot øst, vest, nord og sør, ja, til alle kontinenter og til øyene i havet. Den paradisiske jord skulle ikke overbefolkes, men menneskene skulle fortsette å formere seg inntil hele jorden var passelig befolket. Menneskene skulle ikke drepe de laverestående jordiske skapningene, men herske over dem i kjærlighet.

11, 12. a) Hvorfor bør vi sørge for at vi ikke taper Guds hensikt med jorden og menneskene av syne? b) Hvordan kan vårt liv få mening, til evig velsignelse for oss selv?

¹¹ Forsto Adam og hans hustru virkelig hvilken storslagen hensikt Gud hadde med dem og deres hjem, jorden, da han velsignet dem og ga dem sine befalinger? Forstår vi det i dag? Forstår vi hva Guds, Skaperens, hensikt fra begynnelsen av var med mannen og kvinnen og vårt hjem, jorden? Hans hensikt blir uttrykt på en enkel måte, og det er ikke vanskelig for den som er oppriktig, å forstå hva den går ut på.

¹² Hvis vi virkelig forstår Guds hensikt, bør vi sørge for at vi ikke taper den av syne, for hvis vi gjør det, vil det føre til at vi blir offer for religiøse villfarelser. Det er ingen tilfeldighet at mennesket befinner seg her på jorden, og det var aldri meningen at dets tilværelse skulle være uten mål eller hensikt. Da Gud satte mannen og kvinnen på jorden, hadde han en hensikt med det, og han lot disse våre første foreldre få vite hva den gikk ut på. Da Adam og hans hustru, som han kalte Eva, hadde fått høre hva Guds vilje gikk ut på, var det deres ærefulle, velsignede privilegium å gjøre Guds hensikt til sin hensikt og leve i samsvar med den. Dette innebar at de måtte vise lydighet mot Gud. Til gjengjeld ville lydighet føre til evig liv i fullkommen lykke på en paradisisk jord for Adam og Eva og for alle deres lydige barn i alle områder av jorden som de underla seg. Dette betydde at livet fikk mening for Adam og Eva. Også vårt liv kan få mening — når vi lever i samsvar med Guds hensikt, som aldri vil slå feil.

13. Hvorfor skulle dyrene ikke drepes i paradiset, og hvorfor behøvde ingen å frykte for at det ville bli mangel på mat når jorden var oppfylt?

 ¹³ Gud ga ikke Adam og Eva noen grunn til å frykte for at det skulle bli matmangel når deres etterkommere ’ble mange’. Som en kjærlig Far hadde han sørget for at det ville være rikelig med mat på jorden også når den ble oppfylt av hans jordiske sønner og døtre. Og det skulle ikke være behov for å drepe dyrene i paradiset. Gud henledet oppmerksomheten på dette, for vi leser: «Og Gud sa: Se, jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg, de skal være til føde for eder. Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det ble så.» — 1 Mosebok 1: 29, 30.

14. a) Hvilket forbud i forbindelse med det menneskene kunne spise sto fortsatt ved makt? b) Hva skulle Adam og Eva leve av foruten den materielle føde?

¹⁴ Det Gud her sa til Adam og Eva, var bare en generell opplysning om hva de skulle spise. Det ble nevnt «alle trær med frukt som sår seg». Det var ikke her nødvendig med noen detaljert redegjørelse, for Gud hadde tidligere, da han talte til Adam alene, gjort ham kjent med at det ikke var tillatt å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. (1 Mosebok 2: 16, 17) I det minste inntil videre skulle frukten på dette forbudte tre ikke tjene til føde for Adam og Eva. De behøvde heller ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt for å opprettholde livet, for de hadde rikelig med annen føde. Men selv med all denne overflod av enhver slags føde i paradiset gjaldt det samme for Adam og Eva som for Jehovas folk over 2000 år senere, nemlig at «mennesket ikke lever av brød alene, men . . . av hvert ord som går ut av [Jehovas] munn». (5 Mosebok 8: 3) Hvis Adam og Eva adlød Jehova Guds befaling, ville de få leve for evig i paradiset, som ville komme til å omfatte hele jorden.

SLUTTEN PÅ DEN SJETTE SKAPELSESDAG

15. Hvordan så Gud på det jordiske skaperverk ved slutten av den sjette skapelsesdag?

¹⁵ Til Guds fastsatte tid var alt på jorden blitt brakt i den tilstand som er beskrevet her, og i samsvar med Guds hensikt lå  det nå storslagne muligheter foran jordens innbyggere. Hvordan fortoner det hele seg for oss når vi tenker på de forhold som hersket den gangen, mens jorden med mennesker og dyr beveget seg i sin bane rundt solen og månen sirklet rundt jorden? Vi bør ha det samme syn som Gud, og vi leser om ham: «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det ble morgen, sjette dag.» — 1 Mosebok 1: 31.

16. Hvordan må ’morgenstjernene’ og «Guds sønner» ha reagert da de betraktet jorden ved slutten av den sjette «dag»?

¹⁶ Jehova er en fremadskridende Gud, og han hadde gått fram på en ordnet måte, skritt for skritt. Alt hadde virkelig funnet sted i en logisk rekkefølge. I og med at Adam og Eva ble skapt og ble velsignet av Gud, endte den sjette av de skapelsesdager da Gud beredte jorden til bolig for sine jordiske barn. Hvis «alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd» allerede da jorden ble skapt, hvordan må da ikke disse himmelske «Guds sønner» ha gitt uttrykk for beundring og lovprisning ved slutten av den sjette skapelsesdag, da de så at jorden var fullt ut beredt, og at et fullkomment menneskepar bodde på den! — Job 38: 7; 1 Mosebok 1: 28.

17. Hvilket spørsmål oppstår angående antallet av skapelsesdager, i betraktning av det Gud hadde utrettet da den sjette ’dags’ «morgen» hadde endt?

¹⁷ Den sjette skapelsesdags «morgen» endte på en enestående måte. Ville rekken av skapelsesdager ende med den sjette? Da den sjette «dag» endte, var grunnlaget for å befolke hele jorden tilveiebrakt i og med at Adam og Eva var blitt skapt. Ville det bli enda en skapelsesdag, en sjuende «dag», hvis «morgen» ville ende med at hele jorden var befolket av mennesker og forvandlet til et paradis?

DEN SJUENDE SKAPELSESDAGS «AFTEN» BEGYNNER OMKRING 4026 F. KR.

18. Hvorfor ville det være rimelig at det var enda en skapelsesdag?

¹⁸ Guds hensikt med jorden var ikke fullt ut gjennomført ved slutten av den sjette skapelsesdag. Det var fremdeles et spørsmål om Gud kunne gjennomføre sin hensikt, spesielt nå da han hadde å gjøre med mennesker, som kunne gjøre sin egen vilje, og som  han hadde gitt frihet til å velge hvordan de ville leve på jorden, enten i samsvar med Guds hensikt eller i strid med den. Det var derfor rimelig at det skulle komme enda en skapelsesdag, en sjuende «dag», da jorden kunne bli befolket av fullkomne mennesker, som alle levde sammen i fred og kjærlighet, og som alle talte det samme språk i et paradis som omfattet hele jorden. Ved slutten av denne skapelsesdag kunne Guds hensikt bli gjennomført, til ære og opphøyelse av ham som universets Skaper og Overherre.

19. a) Hvorfor kaller vi den sjuende dag en skapelsesdag? b) Hva gjorde Gud på den sjuende dag?

¹⁹ Gud gjorde kjent hva hans hensikt gikk ut på. Han viste at gjennomføringen av hans hensikt krevde en sjuende skapelsesdag. Når vi kaller den en skapelsesdag, betyr ikke det at Gud fortsatte å skape ting på jorden på den sjuende «dag», men det betyr at den var uatskillelig knyttet til de foregående seks skapelsesdagene og var like lang som hver av dem. Hva sier Guds eget Ord om den?

«Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte på den sjuende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.» — 1 Mosebok 2: 1—3.

20. Hvordan kan vi avgjøre om det som sies i 1 Mosebok 2: 1—3, sikter til en dag på 24 timer, eller om det sikter til en skapelsesperiode som ennå ikke er avsluttet?

²⁰ Vi legger merke til at beretningen om den sjuende skapelsesdag ikke slutter med de ordene som ble brukt for å vise at hver enkelt av de foregående skapelsesdagene, som besto av en aften og en morgen, var slutt. I 1 Mosebok 2: 3 tilføyes ikke ordene: «Og det ble aften, og det ble morgen, sjuende dag.» At disse avsluttende ordene mangler, antyder at den sjuende skapelsesdag ennå ikke var til ende da profeten Moses avsluttet nedskrivningen av Pentatevken eller de første «fem bøker» i Bibelen i 2553 Anno Mundi eller i 1473 f. Kr. Enda senere, omkring år 2989 A.M. eller år 1037 f. Kr., taler salmisten David om å gå inn til Guds hvile, nemlig i Salme 95: 7—11. Dette antyder at Guds hviledag, som omtales i 1 Mosebok 2: 1—3, ikke er en dag på 24  timer, men en skapelsesdag av samme lengde som hver av de foregående skapelsesdagene. Skapelsesukens «sjuende dag» har således ennå ikke endt.

21. Hvordan viser forholdene på jorden at menneskeheten som et hele ikke har gått inn til sabbatshvilen på Guds «sjuende dag»?

²¹ Dette er i samsvar med at vi ennå ikke ser Edens paradis utvidet til å omfatte hele jordkloden og bebodd av fullkomne mennesker som ikke dør. Vi ser i stedet at en stor del av jordens dyreliv og fugleliv og fisken i havet er i ferd med å bli utryddet, og at verdens supermakter, som er i besittelse av kjernefysiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen, truer med å utrydde hele menneskeheten, slik at jorden blir en øde og ubebodd planet. Menneskeheten som et hele har på ingen måte gått inn til Guds hvile, og selv de religionssamfunn som hevder at de tilber Bibelens Gud, helligholder ikke denne «sjuende dag». Og nå er det omkring 6000 år siden mennesket ble skapt!

22. Hvordan framgår det av det neste verset (1 Mosebok 2: 4) at Gud ikke taler om en dag på 24 timer?

²² At beretningen i 1 Mosebok 2: 1—3 ikke bruker uttrykket «den sjuende dag» om en dag på 24 timer, framgår tydelig av den måten ordet «dag» brukes på i det neste verset. Der, i 1 Mosebok 2: 4 (NW), leser vi: «Dette er himmelens og jordens historie på den TID da de ble skapt, på den DAG da Jehova Gud gjorde jord og himmel.» Her brukes ordet «dag» om alle de seks skapelsesdagene som er beskrevet i 1 Mosebok, kapittel 1.

23, 24. a) Hva viser at gjennomføringen av Guds hensikt ved slutten av den «sjuende dag» fremdeles hører framtiden til? b) Hvorfor behøver vi ikke å tape motet og miste troen på at Guds storslagne hensikt vil bli gjennomført?

²³ Slik som forholdene er blant menneskene nå i det 20. århundre, er det ingenting som kan være tydeligere enn at virkeliggjørelsen av Guds hensikt ved slutten av den sjuende skapelsesdag ennå hører framtiden til. Ved begynnelsen av denne «sjuende dag» for omkring 6000 år siden «velsignet [Gud] den sjuende dag og helliget den». Ifølge menneskenes historie i de forløpne 6000 år har det imidlertid ikke vært noen velsignet dag for hele menneskeslekten. Guds velsignelse av denne sjuende «dag» har tilsynelatende hatt liten betydning for menneskeheten som et hele.

 ²⁴ Selv om Gud helliget denne dagen eller gjorde den hellig, er det svært få som holder den hellig og i åndelig forstand har gått inn til Guds hvile. Ved avslutningen på den sjuende skapelsesdag vil Gud måtte vise at hans velsignelse av dagen virkelig har vært til gagn for menneskene. Han vil måtte vise at denne «sjuende dag» virkelig har vært hellig, og at hans «hvile», som er knyttet til gjennomføringen av hans hensikt, ikke er blitt forstyrret. Selv om Gud har avholdt seg fra å skape noe på jorden siden avslutningen på den sjette skapelsesdag, har det hele tiden funnet sted en utvikling hva Guds hensikt angår, slik at den nå nærmer seg sin storslagne gjennomføring. Det er derfor ingen grunn til at vi skulle tape motet, når vi i likhet med Jehova Gud selv har full tillit til at hans storslagne hensikt til slutt vil bli gjennomført.

[Studiespørsmål]