Guds «evige hensikt» i forbindelse med sin salvede
Kapittel 5
Guds «evige hensikt» i forbindelse med sin salvede
1. Hva er guds hensikt med hensyn til menneskene og livet?
MENNESKENE skulle kunne glede seg over livet. Skaperen gleder seg over livet, og det er hans vilje at menneskene også skal gjøre det. Det er menneskene selv som har ødelagt sin tilværelse. Trass i at menneskene inntil nå har kommet til kort, er det Skaperens kjærlige hensikt at menn og kvinner skal få anledning til å oppnå et lykkelig liv her på jorden.
2. a) Hvordan var menneskenes liv i begynnelsen? b) Hva er det som viser hvorvidt Gud planla at menneskene skulle velge den handlemåte som fører til døden?
2 I begynnelsen gledet menneskene seg over livet. Menneskeslekten fikk sin begynnelse for omkring 6000 år siden i et jordisk paradis. Det var en glede å leve i dette paradiset, og av den grunn ble det kalt Edens hage eller gledens paradis. (1 Mosebok 2: 8) Våre første foreldre, den første mann og den første kvinne, var fullkomne. De hadde en fullkommen helse, og de behøvde ikke å dø. Ettersom de var skapt som mennesker, var de dødelige, men deres Skaper hadde gjort dem kjent med at de hadde mulighet til å få leve i gledens paradis i all framtid, for evig. På den måten kunne deres himmelske Livgiver, bli deres evige Far. Han planla ikke at de skulle slå inn på den vei som ville føre til døden. Det var hans ønske at de skulle leve for evig som hans evige barn. Over 3000 år senere ga han uttrykk for det han oppriktig ønsket i denne henseende, da han sa til sitt utvalgte folk:
«Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren, [Jehova] — mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?» — Esekiel 18: 23.
3. Hvilket spørsmål oppstår i betraktning av at Gud ønsket at menneskene skulle fortsette å leve i paradiset?
3 Skaperen hadde altså ikke noe ønske om at de to uskyldige menneskene i gledens paradis skulle bli ’ugudelige’ og fortjene å dø. Han ønsket at de skulle fortsette å leve, ja, at de skulle få leve og se hele jorden bli passelig oppfylt med deres etterkommere, mennesker som ville være like fullkomne og lykkelige som de selv, og som ville stå i et fredelig og kjærlig forhold til Skaperen, deres himmelske Far. Men likevel dør alle mennesker i dag, og vår forurensede jord er langtfra et paradis. Hva er grunnen til det? Skaperen har forklart det for oss i Bibelen.
4. Hvorfor var det merkelig at en slange viste seg for et menneske i paradiset?
4 Det kapittel 3 i 1 Mosebok forteller om, finner sted i gledens paradis. Alle de laverestående jordiske skapningene er underlagt våre første jordiske foreldre, Adam og Eva. Menneskene er ikke redde for noen av disse laverestående dyrene, heller ikke for slangene. Ja, det fantes slanger i gledens paradis, og det var interessant å iaktta dem. Disse skapningene uten lemmer beveget seg på en forunderlig måte, noe som var et uttrykk for Guds, Skaperens, allsidige visdom. De var imidlertid svært sky. Første Mosebok 3: 1 (NW) sier om dette krypdyret: «Nå viste slangen [na·hhashʹ] seg å være det forsiktigste av alle de ville dyr på marken som Jehova Gud hadde gjort.» I stedet for å ligge på lur for å skade menneskene var slangen derfor tilbøyelig til å holde seg på avstand fra dem. Men nå viste den seg, merkelig nok, enten på marken eller oppe i et tre. Hva var grunnen til det?
5. Hvorfor var det merkelig at slangen stilte Eva et spørsmål, og hvordan vet vi at det ikke var Guds røst som lød gjennom den?
5 Første Mosebok 3: 1 sier videre: «Og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen?» Hvordan kunne slangen ha hørt en slik uttalelse? Hvordan kunne den ha forstått den? Hvorfor hadde den aldri snakket med kvinnens mann, Adam? Ja, hvordan kunne den i det hele tatt tale menneskenes språk? En slange hadde aldri før snakket med et menneske, og det har heller aldri skjedd siden. Eva innbilte seg ikke at hun hørte en stemme. Hun sto ikke og snakket med seg selv. Samtalen foregikk ikke bare i hennes sinn. Det virket som om den menneskelige stemmen kom fra slangens munn. Hvordan kunne det gå til? Den eneste Eva hadde hørt snakke i hagen foruten Adam, var Gud, men han hadde talt til dem direkte, ikke gjennom en laverestående dyreskapning. De ordene som tilsynelatende kom fra slangen, viste at det ikke var Guds røst hun hadde hørt. Stemmen spurte henne om hva Gud hadde sagt.
6. Hvordan opptrådte den som stilte dette spørsmålet, og hvorfor svarte Eva?
6 Da Eva svarte på spørsmålet, snakket hun ikke til denne slangen, men til en usynlig, fornuftutstyrt skapning som talte gjennom slangen og opptrådte som en slags buktaler. Var denne usynlige, fornuftutstyrte skapningen vennlig stemt overfor Gud, eller var den uvennlig stemt overfor ham? Selve den måten den talte til Eva på, var bedragersk, ettersom Eva ble forledet til å tro at det var slangen som snakket. Den skjulte sin identitet bak en synlig slange og opptrådte derved bedragersk. Men Eva forsto ikke at denne skapningen, som snakket til henne gjennom slangen, var ond og forsøkte å bedra henne. Uten å fatte mistanke svarte hun på det hun ble spurt om.
«Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.» — 1 Mosebok 3: 2, 3.
7. Hvorfra hadde Eva fått sine opplysninger om treet midt i hagen?
7 Med «det tre som er midt i hagen» mente Eva treet til kunnskap om godt og ondt. Men hvordan hadde Eva fått kjennskap til dette treet? Det måtte hun ha fått gjennom Adam, Guds profet. Det var til Adam Gud sa før Eva ble skapt: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mosebok 2: 16, 17) Ifølge Eva hadde Gud også sagt at de ikke måtte røre ved det forbudte tre. Eva var altså ikke uvitende om hva det ville bety å bryte Guds lov. Det ville bety døden.
8. Hva er det som viser om den usynlige skapningen som sto bak slangen, bare var interessert i opplysninger?
8 Hvis den usynlige skapningen som snakket gjennom slangen, bare hadde vært interessert i å få opplysninger, ville den ha avsluttet samtalen da den hadde fått disse opplysningene. Det fortelles ikke noe om hvorvidt slangen på dette tidspunkt befant seg midt i hagen, hvor det forbudte tre var, og det fortelles heller ikke noe om hvorvidt den var nede på marken eller oppe i treet. Men det samtalen dreide seg om, var dette ’treet midt i hagen’.
9, 10. Hvordan gjorde den usynlige skapningen som sto bak slangen, seg selv til en løgner, en djevel og en satan?
9 Hvordan kunne en vanlig slange vite det Eva nå fikk høre, eller ha myndighet til å si noe slikt? «Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» — 1 Mosebok 3: 4, 5.
10 Her gjorde den usynlige skapningen som snakket gjennom den synlige slangen, seg selv til en løgner, ettersom han motsa Jehova Gud. Ved ganske frekt å si at Gud hadde urette motiver da han forbød Adam og Eva å spise av treet til kunnskap om godt og ondt, bakvasket denne usynlige skapningen Jehova Gud og gjorde seg selv til en djevel. Han hadde ingen kjærlighet til Eva og var ikke interessert i at hun skulle oppnå evig liv, men han la planer for å føre døden over henne. Han forsøkte i virkeligheten å fjerne hennes frykt for døden, ikke frykten for å dø for hans hånd, men for Jehovas hånd, som en straff for å ha overtrådt hans uttrykkelige befaling. Den usynlige skapningen som sto bak slangen, motsto Gud og gjorde derved seg selv til Satan, som betyr Motstander. Han var interessert i å få andre til å motstå Gud, til å få andre til å stille seg på hans, Satans, side. Ja, vi vet hvem det var som kom med denne løgnen og bakvasket Gud. Det var ikke en slange!
11. På hvilken måte unnlot Eva nå å vise lojalitet overfor Gud og respekt for sin mann, og hvordan lot hun seg friste?
11 Eva motsa dessverre ikke denne løgnerens og bakvaskerens uttalelse. Hun la ikke kjærlighet for dagen ved lojalt å forsvare sin himmelske Far. Hun anerkjente ikke sin mann, Adam, som sitt hode, ved å gå til ham for å spørre ham om han godkjente at hun fulgte en selvisk handlemåte. Han kunne ha avslørt bedraget. Nei, hun lot seg bli fullstendig bedratt. Hun begynte å dvele ved den løgn som ble uttalt av ham som bakvasket og motsto Gud, hennes himmelske Far. Hun overvant sin frykt for straffen for ulydighet. Hun lot et selvisk begjær få slå rot i hennes hjerte. Hun lot seg dra og lokke av dette begjær. Gud hadde sagt at det ville være ondt hvis hun og Adam spiste av den forbudte frukt, men hun bestemte seg for selv å avgjøre hva som var ondt, og hva som var godt. Hun bestemte seg med andre ord for å bevise at hennes himmelske Far og Gud var en løgner. Da hun nå betraktet treet, virket det derfor tillokkende på henne.
12. Hva ble Eva da hun spiste av den forbudte frukt?
12 «Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det, og hun tok av frukten og åt.» (1 Mosebok 3: 6) På den måten ble hun en overtreder av Guds lov, en synder. Det at hun ble bedratt, kunne ikke unnskylde henne. Hun mistet sin fullkommenhet i moralsk henseende.
13. Hva unnlot Adam å gjøre, og hva skjedde da Adam spiste av frukten?
13 Hennes mann var ikke til stede, slik at han kunne hindre henne i å følge en egenrådig handlemåte. Hun måtte senere benytte seg av overtalelser for å få ham til å spise av frukten, for han ble på ingen måte bedratt. Adam forsøkte ikke å bevise at den som hadde talt gjennom slangen, var en løgner, og han forsøkte heller ikke å forsvare Jehova Gud ved å påvise at han utøvde sitt universelle overherredømme på en rettferdig og god måte. Hva skjedde så da Adam sluttet seg til Eva og ble en overtreder i likhet med henne? Beretningen i 1 Mosebok sier:
«Senere ga hun også noe til sin mann da han var sammen med henne, og han begynte å spise den. Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet.» — 1 Mosebok 3: 6, 7, vers 6 fra NW.
14. Hva var grunnen til at Adam og Eva fordømte seg selv før Gud fordømte dem, og hva gjorde de da han nærmet seg?
14 De var nå blitt ’liksom Gud og kjente godt og ondt’ i den forstand at de ikke lenger anerkjente de normer for godt og ondt som Jehova Gud hadde fastsatt, men selv hadde begynt å avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt. Til tross for dette begynte deres samvittighet å plage dem. De følte at de var nakne og måtte ha noe å dekke seg med. Deres legemlige nakenhet var ikke lenger en ren, uskyldig tilstand i deres øyne, en tilstand de kunne vise seg i for Jehova Gud. De begynte derfor å hefte fikenblad sammen og skjule de organer Gud hadde gitt dem med tanke på det ærbare formål å sette barn til verden. Deres egen samvittighet fordømte dem således allerede før den suverene Herre, Jehova, gjorde det. Vi leser:
«Og de hørte Gud [Jehova] som vandret i hagen, da dagen var blitt kjølig, og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud [Jehovas] åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Gud [Jehova] på Adam og sa til ham Hvor er du? Og han svarte Jeg hørte deg i hagen; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg. Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød deg å ete av?» — 1 Mosebok 3: 8—11.
15. a) Hva er det som viser at Adam og Eva ikke angret? b) Hva sa Gud til slangen?
15 Vi legger merke til at Adam og Eva ikke ga uttrykk for at de angret, men at de i stedet forsøkte å unnskylde seg — de kastet skylden over på en annen. «Og Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Gud [Jehova] til kvinnen: Hva er det du har gjort! Og kvinnen sa: Slangen dåret meg, og jeg åt.» (1 Mosebok 3: 12, 13) Unnskyldninger kunne imidlertid ikke frikjenne disse forsettlige overtrederne. Men hva med slangen?
«Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt, den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mosebok 3: 14, 15.
16, 17. a) Hvem var disse ordene i virkeligheten rettet til? b) Hva sammenlignet en skribent i det første århundre Satans fornedrelse med?
16 Dette var ikke en forbannelse som ble uttalt over hele slangenes orden. Gud talte tilsynelatende til den bokstavelige slangen, men han var klar over at den bare var blitt brukt som et redskap av en overmenneskelig, usynlig åndeperson, en skapning som inntil da hadde vært en lydig himmelsk sønn av Gud. Denne åndeskapningen hadde også latt seg dra og lokke av et selvisk begjær, et begjær etter å oppnå overherredømme over menneskene. uavhengig av Jehovas universelle overherredømme. Dette begjær hadde han latt slå rot i sitt hjerte, og han hadde degget for det, slik at det til slutt ble fullmodent og fødte synd ved at han gjorde opprør mot den suverene Herre, Jehova. Denne overtrederen fra åndeverdenen gjorde deretter seg selv til en løgner, en bakvasker eller djevel og en motstander eller satan der i gledens paradis.
17 Som det blir antydet av det Gud sa til den bokstavelige slangen, det synlige redskap, fornedret Gud denne Løgner, Djevel og Satan som nettopp hadde framstått. En bibelkommentator i det første århundre sammenlignet Satans fornedrelse med at han ble ’styrtet i avgrunnen [tartarus, NW]’, en forkastet tilstand som kjennetegnes av åndelig mørke, av mangel på lys fra Gud. — 2 Pet. 2: 4.
EN PROFETI OM GUDS SALVEDE
18. Hva ble nå kunngjort, og hva kan nevnes i den forbindelse?
18 Her fattet Jehova Gud en ny hensikt, og han kunngjorde den. Løgneren Satan Djevelen hadde framstått, og det var nå Guds hensikt å oppreise en salvet eller en Ma·shiʹahh (Messias), ifølge det språk Adam snakket. (Daniel 9: 25) Gud omtalte denne salvede, denne Messias, som ’kvinnens ætt’. Gud ville sette fiendskap mellom den salvede og Satan Djevelen, som nå ble symbolisert ved slangen. Dette fiendskap ville også komme til uttrykk mellom den salvede og den store slanges «ætt».
19. a) Hvilken kamp skulle dette «fiendskap» føre til? b) Hvorfor måtte den salvede i forbindelse med Jehovas hensikt være en himmelsk person?
19 Det forutsagte fiendskap ville føre til en kamp med smertelige følger, men denne kampen ville ende med seier for ’kvinnens ætt’. Som en slange som biter sitt offer i hælen (1 Mosebok 49: 17), ville den store Slange, Satan Djevelen, hogge kvinnens «ætt» i hælen. Dette hogg i hælen ville ikke være dødelig. Såret ville bli legt, slik at kvinnens «ætt» kunne knuse den store Slanges hode. På den måten ville den store Slange bli tilintetgjort og hans «ætt» med ham. I forbindelse med denne kampen er det én ting vi må legge merke til: For at kvinnens «ætt» skal kunne knuse den store Slanges, Satan Djevelens, hode, må denne «ætt» være en åndeperson, og ikke bare et menneske, sønn av en kvinne på jorden. Hvorfor det? Fordi den store Slange er en overmenneskelig åndeperson, en opprørsk himmelsk sønn av Gud. En menneskelig «ætt», en jordisk kvinnes «ætt», ville ikke være mektig nok til å tilintetgjøre den usynlige Satan Djevelen i åndeverdenen. Den salvede i Jehovas hensikt måtte derfor være en himmelsk Messias.
20. Hvem er således «kvinnen» i 1 Mosebok 3: 15?
20 Hvordan måtte det så forholde seg med den ’kvinne’ som skulle frambringe ’ætten’, den salvede eller Messias? Også hun måtte være himmelsk. Akkurat som den slangen som ble dømt til å få hodet knust, ikke var den bokstavelige slange som ble brukt for å bedra Eva, var «kvinnen» i Jehovas profeti i 1 Mosebok 3: 15 ikke en bokstavelig kvinne på jorden. Eva hadde overtrådt Guds lov, og hun hadde også forledet sin mann, Adam, til å overtre den. Hun var derfor ikke verdig til å bli mor til den lovte «ætt». «Kvinnen» i Guds profeti måtte være en symbolsk kvinne. Det forholder seg på samme måte som da Jehova Gud omtalte sitt utvalgte folk som sin hustru, sin kvinne, idet han sa til det: «Vend tilbake, I frafalne barn, sier [Jehova]; for jeg er eders ekteherre.» (Jeremias 3: 14; 31: 32) På lignende måte er Guds himmelske organisasjon av hellige engler som en hustru for Jehova Gud, og hun er ’ættens’ himmelske mor. Hun er «kvinnen». Det er mellom denne ’kvinne’ og Slangen Gud setter fiendskap.
DEN OPPRINNELIGE HENSIKT VIL IKKE SLÅ FEIL
21. Ville Guds opprinnelige hensikt med jorden nå komme til å slå feil på grunn av at Adam og Eva hadde overtrådt Guds lov?
21 Men hva så med Guds hensikt i forbindelse med jorden, den hensikt som han gjorde kjent for Adam og Eva ved slutten av den sjette skapelsesdag? Ville denne hensikt nå slå feil fordi Adam og Eva hadde overtrådt Guds lov og fortjente å dø? Denne opprinnelige hensikt gikk ut på at hele jorden skulle bli et paradis som var befolket med etterkommere av det første menneskepar på jorden, av Adam og Eva. Guds erklærte hensikt kunne på ingen måte slå feil. Ingen Satan, ingen Djevel, er i stand til å gjøre Guds hensikt til intet og derved vanære ham. At Guds opprinnelige hensikt skulle gjennomføres, framgår av det Jehova Gud, den øverste Dommer, nå sa til kvinnen.
22. a) Hvem skulle likevel befolke jorden? b) Var det rimelig at det ville være til gagn for menneskene at Slangens hode ble knust?
22 «Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mosebok 3: 16) Dette betydde at det opprinnelige menneskepar skulle få lov til å sette barn til verden. Befolkningen har økt på denne måten inntil nå, og i dag snakker en med bekymring om en «befolkningseksplosjon». Ettersom den store Slange, Satan Djevelen, hadde ført døden over alle etterkommere av de to første menneskene, burde det at hans «hode» ble knust, bli til gagn for disse etterkommerne, som hadde måttet lide på grunn av hans overtredelse. Men hvordan skulle dette skje? Dette ville Jehova Gud åpenbare når hans tid var inne til det. Det ville være et ledd i gjennomføringen av hans opprinnelige hensikt.
23—25. a) Når ble dødsdommen uttalt over Adam på grunn av hans overtredelse? b) På hvilken måte døde således Adam på den dagen han spiste av den forbudte frukt, og hva kan sies om hans etterkommere?
23 Nå kom turen til mannen, den tredje av overtrederne. Gud hadde sagt til ham at på den dag han spiste av den forbudte frukt, skulle han visselig dø. (1 Mosebok 2: 17) For at hans hustru, Eva, skulle kunne føde barn (med smerte), måtte hennes mann bli i live og bli far til hennes barn. Hvordan kunne så det Gud hadde advart Adam om, finne sted?
24 Første Mosebok 3: 17—19 gjør det klart for oss: «Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Med disse ordene uttalte Jehova Gud dødsdommen over overtrederen, og det skjedde samme dag som overtredelsen var blitt begått.
25 Juridisk sett, fra Guds synspunkt, døde Adam samme dag, og det gjorde også hans hustru, Eva. De var begge avskåret fra muligheten for å leve for evig i lykke i gledens paradis. Adam var nå død i sin egen overtredelse. Det eneste han nå kunne gi videre til sine barn med Eva, var en tilværelse hvor de var underlagt død og fordømmelse på grunn av nedarvet menneskelig ufullkommenhet. Alle hans etterkommere måtte si det som salmisten David sa flere tusen år senere: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Salme 51: 7) Til hele den syndige menneskehet kunne Gud si det samme som han sa til sitt utvalgte folk: «Din første far syndet.» (Esaias 43: 27) Hele menneskeheten døde i Adam den dag den øverste Dommer uttalte dommen over ham på grunn av hans synd. Da Adam var blitt dømt, var den bokstavelige død uunngåelig for ham.
26. Hvordan døde Adam samme dag som han begikk overtredelsen selv ut fra det synspunkt at en «dag» er som 1000 år, og hva opphørte han å være?
26 I samsvar med dette sies det i «boken om Adams ætt»: «[Han] fikk sønner og døtre. Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.» (1 Mosebok 5: 1—5) Han døde 70 år før han ble 1000 år gammel. Ingen av hans etterkommere har levd i fulle 1000 år; Metusalah, som oppnådde en høyere alder enn noen annen av Adams etterkommere, levde i 969 år. (1 Mosebok 5: 27) Selv ut fra det synspunkt at 1000 år er som én dag for Gud, døde Adam innenfor den første «dag» av menneskehetens tilværelse. Hvor kom han da han døde rent bokstavelig? Hans «sjel» (nephʹesh) hadde ikke kommet fra himmelen og han vendte ikke tilbake dit. Han vendte tilbake til jordens muld, for — som Gud sa — han var tatt av jorden. Han opphørte da å være en «levende sjel». (1 Mosebok 2: 7) Han sluttet å eksistere. Da hans hustru, Eva, døde bokstavelig, opphørte også hun å være en «levende sjel». De hadde ingen sjel som kunne leve videre i det uendelige, slik som den babyloniske mytologi lærer.
PARADISET GÅR TAPT
27. Hvilken del av jorden ble forbannet, og hva betydde det for Adam og Eva at de måtte dyrke den jord som var forbannet?
27 Ordlyden i den dom Gud felte over Adam, spesielt ordene om at jorden skulle være forbannet, innebar at Adam ville miste paradiset. Det gjorde han også. Paradiset ble nemlig ikke forbannet på grunn av Adams og Evas overtredelse; det fortsatte å være et livets sted, ettersom «livsens tre» fremdeles sto der. Første Mosebok 3: 20—24 lyder:
«Og Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er alle levendes mor. Og Gud [Jehova] gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. Og Gud [Jehova] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid! Så viste Gud [Jehova] ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.»
28. Hvorfor hadde Adam ikke lenger noen mulighet for å leve evig?
28 For å fullbyrde dødsstraffen over Adam avskar Jehova Gud, som har makt over døden, mennesket fra å ha adgang til livsens tre. Adams hustru fulgte sin mann for å bli mor til hans barn. Hvorvidt Gud også drev ut den slangen som ble brukt for å friste Eva, forteller beretningen ikke noe om. Adam og Eva hadde ikke lenger noen mulighet for å leve evig.
29. a) Hvordan satte Gud nå «fiendskap» mellom «kvinnen» og «slangen»? b) Hvilken virkning hadde den hensikt Gud nå kunngjorde, på hans opprinnelige hensikt med jorden, og hvorfor har vi nå grunn til å glede oss?
29 Det finnes ingen beretning om at Eva utenfor Edens hage oppdro sine sønner til å hate slanger. Guds himmelske organisasjon av hellige engler, den ’kvinne’ som er omtalt i Guds profeti i 1 Mosebok 3: 15, begynte imidlertid straks å hate den store Slange, Satan Djevelen. Det var kjærlighet til Jehova Gud som ektemann som fikk denne kvinne-lignende organisasjon til å gjøre det. Gud hadde virkelig satt fiendskap mellom sin ’kvinne’ og den store Slange. Det tidspunkt da hun skulle frambringe den «ætt» som skulle knuse den store Slanges hode, var fastsatt av Jehova Gud. Han hadde nå en hensikt i forbindelse med sin salvede, sin Messias, og dette hadde han gjort kjent for himmelen og jorden. Siden den tid har det nå gått omkring 6000 år. Det har gått hele tidsaldere. Denne hensikt, som ble føyd til Guds opprinnelige hensikt vedrørende en paradisisk jord, forsterket denne opprinnelige hensikt og utgjorde en forsikring om at den ville bli gjennomført. Den uforanderlige Gud holder fortsatt fast ved denne hensikt med sin salvede, sin Messias. Vi kan glede oss over at den nå er i ferd med å bli gjennomført, til gagn for menneskene.
[Studiespørsmål]
