Livet utenfor paradiset inntil vannflommen
Kapittel 6
Livet utenfor paradiset inntil vannflommen
1. Hva åpenbarte Gud i forbindelse med ’ætten’, og hvilket spørsmål vil det være naturlig å stille?
I TIDENS løp åpenbarte menneskets himmelske Velgjører et trekk ved sin «evige hensikt» som appellerer til vårt hjerte. Han åpenbarte at hans himmelske kvinnes «ætt» en tid skulle leve som menneske på jorden. I betraktning av at ’ætten’ skulle bli født som menneske, ville det være naturlig å spørre: Hvilken slektslinje fra Adam og Eva skulle ’ætten’ komme i?
2. Hva har Gud stort sett begrenset Bibelens innhold til, og hvorfor må vi studere Bibelen?
2 Det er viktig for oss å ha kjennskap til ’ættens’ jordiske slektslinje. Kunnskap om de nasjoner og folkeslag som ikke har noe med ’ættens’ fremtreden å gjøre, er derimot ikke av avgjørende betydning eller verdi for oss. Det er grunnen til at Jehova Gud har begrenset Bibelens innhold, slik at den i første rekke forteller om begivenheter som har tilknytning til denne ’ætts’ slektslinje. Hvis vi undersøker den bibelske beretning, vil vi kunne identifisere denne «ætt» som skulle knuse Slangens hode, og vi vil ikke utsette oss for å bli bedratt og villedet av en bedrager, en falsk ætt. Hvis vi lar oss bedra, kan det bety evig tilintetgjørelse for oss. Den store Bedrager, som benyttet seg av løgn og bedrag i Edens hage, og som er en fiende av den sanne «ætt», benytter fremdeles sine gamle metoder. Han vil gjerne lede alle mennesker bort fra ’ætten’, som har sin plass i Guds «evige hensikt». Vi må derfor studere Bibelen.
3. Hvem var Adams førstefødte sønn, og hvilket spørsmål oppstår derfor i forbindelse med Adams sønn Set?
3 I den hebraiske bibel er det ikke profeten Malakias’ bok som kommer sist, men de to Krønikebøkene. Hvis vi slår opp i 1 Krønikebok, vil vi finne at den begynner med å regne opp ti generasjoner etter Adam, nemlig: «Adam, [1] Set, [2] Enos, [3] Kenan, [4] Mahalalel, [5] Jared, [6] Enok, [7] Metusalah, [8] Lamek, [9] Noah, [10] Sem, Kam og Jafet.» (1 Krønikebok 1: 1—4) Set var ikke Adams førstefødte sønn utenfor gledens paradis. Det var Kain, og Adams og Evas neste sønn som er nevnt ved navn, var Abel. (1 Mosebok 4: 1—5) Hvorfor er det så Set som blir nevnt i slektslinjen fram til Noah?
4. Hva er det som viser at Gud ikke planla at Set skulle være den første som blir nevnt i Adams slektslinje?
4 Planla Jehova Gud at det skulle være slik? Nei, for det ville bety at Gud planla at Kain skulle myrde sin yngre bror Abel og derved gjøre seg uverdig til å være den som vår tids mennesker skulle stamme fra. Gud planla heller ikke at Abel skulle bli drept ved å bli myrdet på en avskyelig måte før han fikk avkom, slik at Set måtte tre i hans sted. (1 Mosebok 4: 25) At Gud ikke planla at Abel skulle bli myrdet for å gi plass til Set, framgår av den advarsel Gud ga Kain for at han ikke skulle begå en alvorlig synd i sin vrede over at Gud hadde avvist hans offer, men godkjent hans bror Abels offer. — 1 Mosebok 4: 6, 7.
5, 6. Hva betydde det at Set var født i Adams lignelse og etter hans bilde, for ham, og hvordan viste han at han var klar over dette?
5 Nei, Jehova Gud planla det ikke slik. Det gikk lang tid før Adam fikk den sønn hvis slektslinje ville fortsette helt fram til den lovte «ætt», Messias, som skulle fødes som menneske. At det tok lang tid før den begunstigede slektslinjen fra Adam begynte, framgår av 1 Mosebok 5: 3, hvor vi leser: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde; og han kalte ham Set.» Ettersom Set var født i Adams lignelse og etter hans bilde, og ettersom han tilhørte Adams slag, var han ufullkommen; han hadde arvet synden og var således underlagt dødens fordømmelse. At Set var klar over dette, synes å framgå av det navn han ga sin sønn. Vi leser: «Og Set fikk en sønn og kalte ham Enos.» (1 Mosebok 4: 26) Dette navnet betyr «sykelig, dødelig, uhelbredelig».
6 I harmoni med dette gjengir New World Translation det hebraiske ordet e·noshʹ når det ikke står som et egennavn, med «dødelig menneske». Et eksempel på dette er følgende uttalelse av den hardt plagede Job: «Hva er et menneske [dødelig menneske, NW; hebraisk: e·noshʹ], at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham?» — Job 7: 17; se også Job 15: 14; Salme 8: 5; 55: 14; 144: 3; Esaias 8: 1, NW.
7—9. a) Hvilken religiøs praksis fikk sin begynnelse på Enos’ tid? b) Hva er det som viser hvorvidt denne praksis var til gagn for menneskene?
7 Mens Adams sønnesønn Enos levde, skjedde det noe som er verdt å merke seg. I 1 Mosebok 4: 26 blir det sagt følgende i forbindelse med hans fødsel: «På den tid begynte de å påkalle [Jehovas] navn.» Enos ble født da Set var 105 år gammel, eller 235 år etter Adams skapelse. (1 Mosebok 5: 6, 7) På det tidspunkt hadde jordens befolkning økt en god del, for Adams mange sønner og døtre hadde giftet seg innbyrdes, og deres barn hadde også giftet seg. Talte det at den voksende menneskeslekt nå begynte å «påkalle [Jehovas] navn», til menneskenes fordel? Og var det til ære for Jehova? Var det det evangelister i vår tid høyst sannsynlig ville kalle en «religiøs vekkelse»? Den gamle greske oversettelsen Septuaginta, som ble laget av jøder i Alexandria i Egypt, gjengir denne hebraiske teksten slik: «Og Set fikk en sønn, og han ga ham navnet Enos; han håpet å påkalle Herren Guds navn.» — 1 Mosebok 4: 26, LXX, utgitt av S. Bagster and Sons Limited.
8 The Jerusalem Bible uttrykker en lignende tanke: «Denne mann var den første som påkalte Jahves navn.» Men en slik oversettelse tar ikke i betraktning at den trofaste Abel tilba Jehova på en antagelig måte før han ble myrdet av den misunnelige Kain. The New English Bible sier: «På den tid begynte menneskene å påkalle HERREN ved navn.» (Se også The New American Bible.) Den gamle palestinske Targum gjenspeiler imidlertid et ugunstig syn på spørsmålet. Den berømte Rashi (rabbineren Shelomoh Yitschaki, 1040—1105 e. Kr.) gjengir 1 Mosebok 4: 26 på denne måten: «Da ble det vanhellige kalt med Herrens navn.» Det vil si at mennesker og døde ting ble tillagt Jehovas egenskaper og ble benevnt i samsvar med det. Det som fikk sin begynnelse, var altså avgudsdyrkelse i Jehovas navn.
9 At de ikke påkalte Jehovas navn på en gudfryktig måte, framgår av at det gikk hele 387 år fra Enos’ fødsel til det ble født en som fikk Jehovas godkjennelse. Det var Enok.
EN SOM VANDRET MED GUD UTENFOR PARADISET
10. Når vi leser at Enok vandret med Gud, hvilken slutning kan vi da trekke vedrørende hans far, Jared, som levde lenger enn han?
10 Om denne, som Enos var tippoldefar til, og som ble født i 3404 f. Kr. (eller 622 A.M.), sies det: «Da Enok var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Metusalah. Og Enok vandret med Gud i tre hundre år, etter at han hadde fått Metusalah; og han fikk sønner og døtre. Og alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år.» (1 Mosebok 5: 21—23) Enok levde altså forholdsvis kort tid, i betraktning av at hans far, Jared, levde i 962 år, og av at hans sønn Metusalah levde i 969 år og ble det eldste menneske som Bibelen forteller om. Likevel sies det at Enok «vandret med Gud». Det ble ikke sagt om hans far, Jared, som levde i 800 år etter at han hadde fått Enok. (1 Mosebok 5: 18, 19) Jared hadde tydeligvis ikke en slik tro på Gud som Enok, og han vandret ikke i samsvar med Guds vilje eller kunngjorte hensikt.
11. Hvilken profeti kom Enok med, Og hva gjenspeiler denne profetien?
11 En pålitelig kilde opplyser at Enok var en profet for den sanne Gud. I et brev som ble skrevet i det første århundre etter Kristus, står det: «Ja, den sjuende i rekken fra Adam, Enok, profeterte også om dem da han sa: ’Se! Jehova kom med sine hellige myriader for å fullbyrde dommen mot alle og for å straffe alle de ugudelige for alle deres ugudelige gjerninger som de gjorde på en ugudelig måte, og for alle de rystende ting som ugudelige syndere talte imot ham.’» (Judas 14, 15, NW) Denne profetien gjenspeiler uten tvil den religiøse situasjonen på Enoks tid. Hvorfor skulle det ellers bli uttalt en slik inspirert profeti som advarte om Jehovas kommende dom over alle de ugudelige, og det som om den allerede var blitt fullbyrdet? Ettersom Enok ikke hørte med til sin tids ugudelige, kunne Gud bruke ham til å profetere. Selv om Enok oppholdt seg utenfor paradiset, som ble voktet av kjerubene, og som fremdeles eksisterte på hans tid, vandret han med Gud.
12, 13. Hvor ble Enok ført hen, ifølge en jødisk oppfatning, og ifølge den oppfatning en har i kristenheten?
12 Hva er så grunnen til at Enoks levetid var så kort, etter datidens forhold? Første Mosebok 5: 24 (NW) sier: «Og Enok fortsatte å vandre med den sanne Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham.»
13 Enok var sannsynligvis på en eller annen måte i vanskeligheter da Gud tok ham. Var det hans fiender som truet med å drepe ham, slik at Gud tok ham bort fra skueplassen for å skåne ham fra å lide en voldsom død? Det vet vi ikke. Men hvor tok Gud ham hen? En jødisk oppfatning går ut på at Gud tok ham opp til himmelen. Det er en oppfatning en også finner i kristenheten i vår tid. Enok blir omtalt i et brev som ble skrevet til hebreerne i det første århundre av vår tidsregning, og A New Translation of The Bible, som er blitt utarbeidet av James Moffatt nå i vårt århundre, sier: «Det var ved tro Enok ble tatt til himmelen, slik at han aldri døde (han ble ikke innhentet av døden, for Gud hadde tatt ham bort).» The New English Bible sier: «Ved tro ble Enok ført bort til et annet liv uten å lide døden; han skulle ikke bli funnet, for Gud hadde tatt ham. For det er Skriftens vitnesbyrd at før han ble tatt, hadde han behaget Gud.» — Hebreerne 11: 5; se også NTN.
14. Hva er det som viser hvorvidt det at Enok «vandret med Gud», gjorde ham berettiget til å komme til himmelen?
14 Salme 89: 49 spør imidlertid: «Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold?» Også Enok hadde fått døden i arv fra synderen Adam, og han var nødt til å dø, selv om han vandret med den sanne Gud. Det ble senere skrevet om Enoks sønnesønns sønn at han også «vandret med Gud». Men dennes liv ble ikke forkortet. Han levde lenger enn Adam — i 950 år, i 1000 år på 50 år nær. (1 Mosebok 6: 9; 9: 28, 29) Det at Enok hadde vandret med Gud i en viss tid, berettiget ham følgelig ikke til å komme til himmelen eller til å bli overført til et annet liv, like så lite som hans sønnesønns sønn Noah, som vandret med Gud mye lenger, fikk oppleve noe slikt.
15. Hvordan kan Enok ha blitt tatt bort, for at han ikke skulle se døden?
15 Profeten Moses døde i en alder av 120 år, og Gud begravde ham, slik at ingen den dag i dag vet hvor han ligger begravd. (5 Mosebok 34: 5—7) På lignende måte tok Gud Enok plutselig bort fra sine samtidige, og en vet ikke hvor han døde, eller hvor hans grav er. Han led ikke en voldsom død for sine fienders hånd. Ettersom han var profet, kan det være at han ble hensatt i profetisk trance og fikk et syn av Guds nye tingenes ordning, hvor Gud «skal oppsluke døden for evig». (Esaias 25: 8) Enok så fram til å leve på en paradisisk jord i den nye ordning. Mens Enok så dette syn av den nye ordning, hvor menneskene vil bli utfridd av døden ved Guds barmhjertige foranstaltning, kan Gud ha fjernet ham fra skueplassen og gjort ende på hans daværende liv, slik at han ikke var klar over at han døde. En slik vidunderlig framgangsmåte ville være i harmoni med det som står skrevet i Hebreerne 11: 5:
«Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud.»
DAGENE FØR VANNFLOMMEN
16. Hvordan kan vi regne ut at Adam og Metusalah kjente hverandre?
16 Enoks sønn Metusalah ble født 969 år før den verdensomfattende vannflommen, og han døde således samme år som vannflommen kom. Selv om Metusalah var den åttende i Adams slektslinje, kjente han likevel Adam, sin første jordiske far. Adam ble skapt 1656 år før vannflommen. Han levde i 930 år. Hvis vi legger hans alder til Metusalahs alder, får vi 1899 år. Når vi trekker 1656 fra dette tallet, får vi 243 år igjen. Det betyr at Adam og Metusalah levde samtidig i 243 år. — 1 Mosebok 5: 5, 21, 25—27.
17. Hvilken profeti kom Metusalahs sønn Lamek med da Noah ble født, og hvorfor var navnet Noah passende?
17 Metusalah levde lenge nok til at han fikk høre advarslene om den kommende, verdensomfattende vannflommen, og han så nesten avslutningen på de forberedelser som ble gjort for at noen av menneskene skulle overleve denne verdenskatastrofen. Han kunne høre og se sin sønnesønn Noah forkynne rettferdighet og treffe forberedelser med tanke på at mennesker skulle overleve. Av alle Metusalahs sønner var det Lamek som ble far til Noah. Ved Noahs fødsel ble Lamek inspirert til å komme med en profeti om ham. Denne profetien åpenbarte at Gud ville bruke Lameks sønn Noah. Beretningen sier: «Da Lamek var hundre og åttito år gammel, fikk han en sønn, og han kalte ham Noah og sa: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jord som [Jehova] har forbannet.» Lamek døde fem år før vannflommen. (1 Mosebok 5: 27—31) Noahs navn var i harmoni med Lameks profeti, for det betyr «hvile» og bringer tanken hen på trøst som følge av hvile. Guds forbannelse over jorden som følge av Adams overtredelse skulle heves. — 1 Mosebok 3: 17.
18. Når i Noahs liv begynte vannflommen, og når endte den?
18 Vannflommen kom i Noahs 600. leveår og fortsatte inn i hans 601. leveår. (1 Mosebok 7: 11; 8: 13; 7: 6) Denne verdenskatastrofen på Noahs tid var et forbilde på en større verdenskatastrofe, som vil inntreffe i vår generasjon, og den fortjener av den grunn vår oppmerksomhet. — Ordspråkene 22: 3.
19. I hvilken henseende var Noah lik Enok?
19 Noah, som ble født i 2970 f. Kr. (1056 A.M.), var barnløs i flere hundre år: «Da Noah var fem hundre år gammel, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.» (1 Mosebok 5: 32) Hvordan var Noah, selv før han ble far? «Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noah vandret med Gud.» (1 Mosebok 6: 9, 10) Så Noah var lik Enok.
20. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med de «Guds sønner» som ifølge beretningen var så jorden i Noahs dager?
20 Selv om Noah var en etterkommer av Set og Enok og også «vandret med Gud», ble han ikke kalt ’Guds sønn’. Hvis Noah ikke ble kalt det, hvem av synderen Adams etterkommere på jorden i den tiden kunne da bli det? Hvem var det så som viste seg på jorden i Noahs dager? Vi leser: «Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa [Jehova]: Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det kjød, og dets dager skal være hundre og tjue år.» — 1 Mosebok 6: 1—3.
21. Hvem var disse «Guds sønner», og hvilket begjær ble de fylt av?
21 Disse «Guds sønner» må ha vært engler fra himmelen som inntil da hadde vært en del av Jehovas himmelske organisasjon av hellige «Guds sønner», Jehovas symbolske kvinne, som skulle bli mor til den lovte «ætt». Den gang jorden ble grunnlagt som bolig for menneskene, hadde de iakttatt Jehovas skaperverk og ropt av fryd. (Job 38: 7; 1 Mosebok 8: 15) Da de så hvordan menneskene levde i ekteskap, og at det var vakre kvinner blant dem, ble de fylt av begjær etter kvinnene på jorden og ønsket å ha kjønnslige forbindelser med dem.
22. Hvordan tilfredsstilte disse «Guds sønner» sitt begjær, slik at de syndet?
22 Hvordan kunne de som åndeskapninger ha kjønnslig omgang med kvinner av kjøtt og blod på jorden? Ved å materialisere seg som vakre menn og ta seg hustruer og ha kjønnslig omgang med dem. Ettersom den himmelske Far og Skaper hadde innstiftet ekteskapet mellom kjødelige, jordiske skapninger av samme natur og ikke mellom åndeskapninger og kjødelige menneskeskapninger, materialiserte disse «Guds sønner» seg ikke for å tjene som sendebud som var bemyndiget og utsendt av Jehova Gud. De begynte å blande åndelig og menneskelig, himmelsk og jordisk, natur. (3 Mosebok 18: 22, 23) Det er tydelig at disse «Guds sønner» syndet.
23. Hvilken ånd hadde Gud lenge lagt for dagen overfor den syndige menneskehet, men hva erklærte han nå?
23 Det hadde nå gått over 1000 år siden Adams opprør mot Jehova Guds universelle overherredømme. Jehova hadde vært tålmodig og overbærende med den syndige menneskehet, for allerede på Noahs oldefar Enoks tid var menneskene blitt svært «ugudelige». Og nå hadde de begynt med en ny form for moralsk forderv og kjønnslig perversitet ved disse ekteskapene mellom kvinner og materialiserte engler. Den tid måtte komme da den tålmodige Skaper ikke lenger kunne legge bånd på seg og legge en tålmodig ånd for dagen overfor menneskene, som fulgte en handlemåte som var så vanærende for dem selv. Med full rett sa Gud til slutt: «Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det kjød, og dets dager skal være hundre og tjue år.» — 1 Mosebok 6: 3.
24. a) Innebar dette at Gud satte en aldersgrense for menneskene? b) Hva begynte nå, og hvordan kan det sies at det var en tilstrekkelig lang tidsfrist Gud satte?
24 Dette innebar ikke at det ble satt en aldersgrense som betydde at menneskene nå skulle bli 120 år gamle, slik som profeten Moses ble. Denne guddommelige kunngjøringen innebar at den ugudelige menneskeverdenen bare skulle eksistere i 120 år til. Så skulle den verdensomfattende vannflommen komme. Gud kom med denne kunngjøringen i år 1536 A.M. eller i år 2490 f. Kr. Det betydde at «endens tid» hadde begynt for den ugudelige verden i Noahs dager. Gud, som hadde en hensikt, hadde satt en tidsfrist. Selv om han ikke hadde planlagt at «Guds sønner» skulle begå slike sjokkerende handlinger, hadde han likevel alt under full kontroll og kunne mestre situasjonen. Han er allvis og allmektig. Det at han lot det gå så lang tid før den ugudelige verden ble tilintetgjort, var et uttrykk for hans omsorg. Hvordan det? Jo, selv om han kom med sin kunngjøring 20 år før Noah ble far, var det nok tid til at Noah kunne få tre sønner, og til at de kunne vokse opp og gifte seg og hjelpe sin far med de forberedelser som måtte treffes, slik at de kunne få overleve den truende vannflommen. — 1 Mosebok 5: 32; 7: 11.
NEFILIM
25, 26. Hva ble det avkom som ble et resultat av ekteskapene mellom engler og kvinner, kalt, og hvorfor?
25 De dager da de lidenskapelige «Guds sønner» kunne leve i ekteskap med kvinner, var talte. Men kunne denne sammenblandingen av naturer, denne foreningen mellom materialiserte ånder og kjødelige kvinner, resultere i noe avkom? Første Mosebok 6: 4 gir oss svaret:
«I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.»
26 De sønner som var et resultat av disse blandede ekteskapene, var bastarder, og de ble også kalt nefilim. (Se NW.) Dette navnet betyr «fellere», noe som viser at disse mektige bastardsønnene felte andre ved å gjøre bruk av vold eller fikk svakere mennesker til å falle. Det gikk en viss tid fra disse nefilim ble unnfanget og født, til de vokste opp og begynte med sine voldshandlinger. Ettersom de var bastarder, kunne de normalt ikke selv få avkom.
27. Hva var det Gud bestemte seg for å utrydde av jorden, og hvorfor?
27 Det at disse ulydige «Guds sønner» materialiserte seg og inngikk så nær forbindelse med menneskene, var ikke til gagn for menneskeslekten. «Og [Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Da angret [Jehova] at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og [Jehova] sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem. Men Noah fant nåde for [Jehovas] øyne.» (1 Mosebok 6: 5—8) Jehova var bedrøvet over at menneskene, som han hadde skapt, hadde sunket så dypt i moralsk og åndelig henseende. Han var sorgfull over å ha mennesker med en slik fordervet personlighet på jorden. Det var dem han ville utrydde av jorden, ikke hele menneskeslekten, som den rettferdige Noah tilhørte.
28. Hvorfor kan vi være takknemlige for at Gud bestemte seg for å gjøre ende på den tilstand av vold som kjennetegnet jorden før vannflommen?
28 Som en skjærende kontrast til Noah og hans familie «ble [jorden] fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett [vold, NW]. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden». (1 Mosebok 6: 11, 12) Den gangen før vannflommen opplevde menneskeverdenen en voldshandlingenes tidsalder. Helt siden 1914, da den første verdenskrig begynte, har også verden opplevd en ’tidsalder preget av vold’, slik iakttagere har uttrykt det. Vi kan derfor med rette spørre: Hvordan ville forholdene i verden ha vært i dag hvis den allmektige Gud hadde latt denne voldshandlingenes tid før vannflommen få fortsette uten avbrytelse? Vi gyser ved tanken på hvordan det kunne ha vært her. Jorden ville for lenge siden ha vært altfor farlig å leve på. Vi kan være takknemlige for at Gud bestemte seg for å gjøre ende på voldshandlingenes tid før vannflommen.
EN VERDEN ENDER — EN SLEKT OVERLEVER
29. Hvilken hensikt i forbindelse med jorden var Jehovas instrukser til Noah i harmoni med?
29 Jehova Gud holdt fast ved sin opprinnelige hensikt, som gikk ut på at jorden skulle bli oppfylt med etterkommere av den første mann og den første kvinne, og at de skulle leve under paradisiske forhold. Den slektslinje som Messias skulle bli født i, måtte også bevares. Jehova Gud ga derfor den lydige Noah befaling om å bygge en ark (eller en kiste) som var stor nok til at den kunne romme Noah og hans familie og utvalgte eksemplarer av landdyrene og av fuglene, for eksempel duen og ravnen. Det skulle ikke være plass til en dampmaskin eller en dieselmotor og til brensel eller brennstoff til framdrift av arken, for den skulle bare flyte. Den skulle bare ha plass til sine passasjerer og til fødemidler som kunne rekke til et år eller mer. — 1 Mosebok 6: 13 til 7: 18.
30. Hvordan kunne det bli en slik verdensomfattende oversvømmelse?
30 For å kunne forstå hvordan en slik verdensomfattende oversvømmelse var mulig, må vi ha klart for oss hvordan forholdene på og omkring jorden var den gangen. På dens overflate var det landmasser, store og små, som raget opp over havet. Over jorden var det en hvelving eller en atmosfære, som gjorde det mulig for menneskene og andre levende skapninger å puste. Men ovenfor den igjen var det et tykt vannsvøp som omga jorden, og som Skaperen hadde hevet opp til den vitenskapelig riktige høyden på den annen skapelsesdag. Dette vannsvøpet ble værende der, utspent som et hylster omkring jorden, og ville ikke styrte ned igjen med mindre Skaperen ønsket det eller ga befaling om det. (1 Mosebok 1: 6—8) En bibelkommentator i det første århundre beskrev under inspirasjon dette på en treffende måte: «Det var himler fra gammel tid og en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann ved Guds ord.» — 2 Peter 3: 5, NW.
31, 32. Hva viser Noahs opptegnelser angående vannflommen?
31 Beretningen om den verdensomfattende vannflommen er ikke en myte som skriver seg fra babyloniske kilder. Vannflommen er en historisk kjensgjerning som det finnes spor etter på jorden den dag i dag. Den er datert og tidfestet. Ifølge Noahs loggbok begynte den på den 17. dag i måneårets annen måned, i Noahs 600. leveår.
32 Deretter innførte Noah i loggboken at regnet falt i 40 dager. Vannet steg slik at det sto hele 15 alen over de høyeste fjelltopper som fantes den gangen. På den 17. dag i den sjuende månemåned ble arken stående på Ararat-fjellene. Ved Skaperens makt ble det dannet nye bassenger i jordskorpen, slik at flomvannet ble ledet bort. På den første dag i den første måned i det nye måneåret var dreneringsprosessen avsluttet. På den 21. dag i den annen måned, ett måneår og ti dager etter at oversvømmelsen hadde begynt, sa Gud til Noah at han skulle gå ut av arken og også føre ut alle dyrene. — 1 Mosebok 7: 11 til 8: 19.
33. Hva var det som gikk til grunne i vannflommen, og hva var det som overlevde?
33 På den måten beskyttet Gud menneskeslekten, som stammet fra Adam, slik at den overlevde den verdensomfattende vannflommen, mens en ugudelig verden eller en verden av ugudelige mennesker ble tilintetgjort. Det betydde også at nefilim ble utslettet, for disse beryktede bastardene var kjødelige, liksom menneskene. Den inspirerte bibelkommentatoren i det første århundre beskriver på en korrekt måte og i et enkelt, forståelig språk hva som fant sted:
«[Gud sparte ikke] den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige, . . . derved gikk den verden som da var, under i vannflommen.» — 2 Peter 2: 5; 3: 6.
34. Hvordan gikk det ifølge Moses med de levende skapninger på jorden og med dem som var i arken?
34 Dette er i samsvar med det profeten Moses skrev: «Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde. Og han utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de ble utryddet av jorden, og bare Noah ble igjen, og det som var med ham i arken. Og vannet holdt seg over jorden i hundre og femti dager.» — 1 Mosebok 7: 22—24.
35. Hva bør vi i likhet med Noah gjøre nå hvis vi ikke ønsker å bli holdt tilbake til «ulykkens dag», den dag da Gud vil fullbyrde sin dom?
35 Denne verdensomfattende vannflommen skyldtes virkelig Guds inngripen. Den belyser på en dramatisk måte noe som vi i dag bør legge oss på hjerte. Hva er det? «[Jehova vet] hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve, men holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» (2 Peter 2: 9, NW) «Alt Jahve har gjort er efter dets [hans, NW] hensikt, så og den onde for ulykkens dag.» (Ordspråkene 16: 4, MMM) Hvis vi ikke ønsker å bli holdt tilbake til den «ulykkens dag» som hurtig nærmer seg, Jehovas egen, fastsatte «dag», da hans rettferdige dommer vil bli fullbyrdet over alle de urettferdige på jorden, bør vi ’vandre med Gud’, slik som Noah gjorde, og bringe vårt liv i harmoni med hans hensikt.
36. a) Hva skjedde med nefilim i vannflommen? b) Hva ble følgen for de ulydige «Guds sønner»?
36 Ved vannflommen var det ikke bare de urettferdige mennesker og nefilim som ble rammet av Guds dom, men også de ulydige «Guds sønner» fikk sin velfortjente straff. Da vannflommen oversvømte hele jorden, forlot disse «Guds sønner» riktignok sine hustruer og barn og unngikk døden ved å dematerialisere seg. Men hva skjedde da de vendte tilbake til sin åndelige tilstand, til sin rette bolig? Kom de i det samme nære og fortrolige forhold til Gud som de tidligere hadde stått i? Fortsatte de å være «Guds sønner» i hans hellige, himmelske organisasjon? Nei. Disse ulydige åndeskapningene ble de «demoner» (bortsett fra Satan Djevelen) som profeten Moses taler om. (5 Mosebok 32: 17, NW; se også Salme 106: 37, NW.) Bibelkommentatorene i det første århundre forklarer mer inngående hvordan Jehova Gud behandlet disse ulydige åndene:
«De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørke til dommen på den store dag.» (Judas 6) «Åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, i hvilken noen få — åtte sjeler — ble frelst ved vann.» (1 Peter 3: 19, 20) «Gud [sparte ikke] engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen [tartarus, NW] og overga dem til mørkets huler i varetekt til dom.» — 2 Peter 2: 4.
37. Hva skjedde med de ulydige «Guds sønner» da de vendte tilbake til åndeverdenen?
37 Det at de ulydige «Guds sønner» dematerialiserte seg og vendte tilbake til åndeverdenen, gjorde dem altså ikke til hellige engler igjen. De hadde nå gjort felles sak med Satan Djevelen, den som først gjorde opprør mot Jehova Gud. De var ikke lenger verdige til å ha en plass i Jehovas hustru-lignende, himmelske organisasjon av hellige, lydige «Guds sønner». De ble av den grunn degradert til «demoner». Denne lave, vanærende tilstand ble med rette omtalt som tartarus, et ord som er lånt fra gresk. Den syriske bibeloversettelsen bruker uttrykket «de laveste steder». (Se også Job 40: 15; 41: 23 i den greske oversettelsen Septuaginta.) Disse ulydige åndene ble ikke lenger begunstiget med å få det åndelige lys som Gud fant behag i å gi sine trofaste åndesønner. På den måten ble de styrtet ut i et tykt mørke, hvor de billedlig talt var i «evige lenker» og ble holdt i varetekt til «dommen på den store dag». De kan derfor ikke gi menneskene noe virkelig lys.
38. Hvis «ætt» ble disse ulydige ånder, og hvordan forsøker de å bedra menneskene og holde dem i trelldom?
38 Disse ulydige ånder ble den store Slanges, Satan Djevelens, usynlige «ætt». Det at de ble styrtet ned i tartarus og overgitt til «mørkets huler» sammen med Satan Djevelen, var ikke det samme som at Slangens hode ble knust av Guds himmelske kvinnes lovte «ætt». Den hellige «ætt» var ennå ikke blitt frambrakt, og disse ånder som var i varetekt, var interessert i å vite hvem ’ætten’ ville være, slik at de kunne være med på å «knuse dens hæl». (1 Mosebok 3: 15) Av den grunn bevarte disse onde ånder, som var underlagt Satan, en nær kontakt med menneskene, i den hensikt å bedra dem og vende dem mot ’ætten’ når den framsto. Ettersom de ikke lenger er i stand til å materialisere seg, å ikle seg kjødelige legemer, forsøker de å meddele seg til menneskene gjennom medier. De gir seg ut for å være avdøde menneskers «sjeler». De besetter og plager mennesker som er mentalt svake, og slike som overgir seg til dem. Profeten Moses ble inspirert til å advare Guds folk mot å ha noe som helst å gjøre med disse demonene, som er fiender av Gud. (5 Mosebok 18: 9—13) Vokt deg for spiritisme!
39. Hva bør vi vende oss til for å få åndelig opplysning, i stedet for å vende oss til demonene?
39 Ettersom vi ønsker å få ytterligere opplysning om Jehova Guds «evige hensikt», må vi unngå disse spiritistiske mørkets makter, som har gjort de fleste mennesker blinde for Guds sannhet. Guds skrevne Ord, Bibelen, er den kanal hvorigjennom vi kan få åndelig opplysning, slik det framgår av det salmisten under inspirasjon sa til Jehova Gud: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» — Salme 119: 105.
40. Hvordan vet vi at Guds himmelske organisasjon er lojal mot Gud og samarbeider med ham, selv om mennesker og engler gjorde opprør?
40 Vi har nå i lys av Guds Ord betraktet de første 1656 år av menneskets tilværelse på jorden, årene fra Adams skapelse til vannflommen på Noahs tid. Selv om både engler og mennesker gjorde opprør, holdt den uforanderlige Gud fast ved sin opprinnelige hensikt med menneskene på jorden. Til tross for at et ikke angitt antall av englene ga etter for et selvisk begjær og syndet og måtte utstøtes av Guds himmelske, hustru-lignende organisasjon, kan de ikke måle seg i antall med dem som forble trofaste mot ham i hans hellige organisasjon, som en hustru som er trofast mot en kjærlig ektemann. Mange hundre år senere så profeten Daniel i et syn 100 millioner trofaste engler som fremdeles tjente den høyeste Gud, den ’gamle av dager’. (Daniel 7: 9, 10) Denne himmelske «kvinne», som skulle bli mor til den forutsagte «ætt», sto i et fiendtlig forhold til den store Slange, Satan Djevelen, og til hans «ætt». Hun var fast besluttet på å samarbeide med Jehova Gud ved gjennomføringen av hans kunngjorte hensikt i forbindelse med å frambringe ’ætten’ til sin egen, fastsatte tid.
41. Hva var det Satan ville bevise overfor alle skapninger, og lyktes det ham å bevise det før vannflommen?
41 På jorden, i gledens paradis, var Adam og Eva blitt en synlig del av Jehovas universelle organisasjon den gang de ble skapt som fullkomne mennesker. Da de ble fristet, bevarte de ikke sin ulastelighet overfor sin Skaper, sin himmelske Far. De ble dømt til døden. De ble utstøtt av Jehovas universelle organisasjon og ble ikke lenger betraktet som hans barn. Men hva med deres etterkommere? Etter det eksempel Adam og Eva satte, å dømme, skulle deres ufullkomne etterkommere, som hadde arvet synden, ikke være i stand til å bevare sin ulastelighet overfor Skaperen hvis de ble fristet og utsatt for press fra den store Slanges, Satan Djevelens, side. Satan Djevelen hadde tydeligvis til hensikt å bevise overfor alle skapninger i himmelen og på jorden at ingen av dem ville være i stand til det. Lyktes det ham å bevise det allerede før vannflommen? Den inspirerte bibelske beretning viser at i hvert fall tre menn bevarte sin ulastelighet, nemlig Abel, Enok og Noah.
42, 43. a) Hva beviste Abel, Enok og Noah? b) Hva forutså Jehova, og hvordan ble det bekreftet at hans opprinnelige hensikt skulle bli gjennomført?
42 Disse trofaste, gudfryktige mennene støttet sin Skapers, Jehovas, universelle overherredømme. De beviste at Satan Djevelen er en formastelig løgner når han hevder at den allmektige Gud ikke kan sette et menneske på jorden som selv i et paradis vil bevare sin ulastelighet overfor Jehova når det blir utsatt for fristelser og press fra Satan Djevelens side. Abels, Enoks og Noahs tilfelle beviser at Gud, Skaperen, med full rett kunne la menneskeslekten, som nedstammet fra synderne Adam og Eva, fortsette å leve på jorden. Etter hvert som livet fortsatte på jorden utenfor paradiset, ville det uten tvil framstå menn, og også kvinner, som i likhet med Abel, Enok og Noah ville være trofaste, som et ytterligere bevis for at Djevelen var en løgner og bakvasker.
43 Jehova kunne forutse nøyaktig hva som ville skje, og hans hensikt måtte bli gjennomført. Hans messianske hensikt, som han kunngjorde i nærvær av den store Slange i Edens hage, utgjorde en bekreftelse på at hans opprinnelige hensikt ville bli gjennomført. Guds universelle overherredømme over jorden og menneskene, som på en så mektig måte ble demonstrert i forbindelse med den verdensomfattende vannflommen, vil aldri opphøre.
[Studiespørsmål]
