Kapittel 12

Messias herliggjøres

1. Hva inspirerte Jehova profeten Esaias til å si (i Esaias 53: 7—12) med hensyn til det som skulle gå forut for Messias’ herliggjørelse?

FØR Guds messianske «tjener» kunne bli herliggjort, måtte han lide. Gud forutsa at dette var hans hensikt i forbindelse med Messias, da han inspirerte sin profet Esaias i det åttende århundre før vår tidsregning til å si:

«Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn. . . . Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.» — Esaias 53: 7—12; Apostlenes gjerninger 8: 32—35.

2. Hvilket budskap begynte Jesus å forkynne da han hørte at Johannes var blitt fengslet?

² Til og med Messias’ forløper måtte lide på grunn av sin trofasthet mot Guds lov. Etter at han hadde ledet mange døpte disipler til Jesus, ble han kastet i fengsel av fjerdingsfyrsten i Galilea, Herodes Antipas, Herodes den stores sønn, og under en feiring av Herodes’ fødselsdag ble han halshogd. (Matteus 14: 1—12) Da Jesus hørte at Johannes var blitt arrestert og satt i fengsel, begynte han å forkynne det samme budskap som Johannes hadde forkynt. «Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Matteus 4: 12—17.

3. Hvorfor måtte Moses lide, og hva skulle Jesus på lignende måte komme til å erfare?

³ I likhet med døperen Johannes forkynte ikke Jesus makkabeernes jordiske rike, som mange av jødene ønsket skulle bli gjenopprettet. Det han forkynte, var «himlenes rike», Guds rike som hadde tilknytning til kong David i gammel tid. Hva lidelser angår, var han lik profeten Moses. Om den sterke tro som Moses  la for dagen, sies det i Hebreerne 11: 25, 26: «Han [valgte heller] å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen.» Ettersom Messias skulle være en profet som var lik Moses, og Moses led både før og etter at han var blitt utnevnt (salvet) som Jehovas profet, var det bare naturlig at Messias, Jesus, også skulle lide. Ja, han måtte gjennomgå større lidelser enn Moses. — 5 Mosebok 18: 15.

4. I hvis navn kom Moses til sitt folk, og hvordan svarer dette til Jesu Kristi tilfelle?

⁴ Det var i den allmektige Guds, Jehovas, navn Moses ble sendt tilbake til Egypt for å føre sitt folk ut av slaveriet der. (2 Mosebok 3: 15—15; 5: 22, 23) Moses møtte motstand, og det samme gjorde hans motstykke i det første århundre. Til dem som ikke trodde på ham som den Messias som var utsendt av Gud, sa Jesus:

«Jeg er kommet i min Faders navn, og I tar ikke imot meg, kommer en annen i sitt eget navn, ham tar I imot. Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke? I må ikke tenke at jeg vil anklage eder hos Faderen; det er en som anklager eder, Moses, han som I har satt eders håp til. For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?» — Johannes 5: 43—47.

5. Hvorfor burde jødene ha trodd at Jesus kom i sin himmelske Fars navn, og når ga noen uttrykk for at de trodde dette?

⁵ Vi legger også merke til hvordan Jesus svarte dem som ikke godtok ham som Messias, og som sa til ham: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias [Ma·shiʹahh], da si oss det rent ut!» Jesus ba dem om å la hans messianske gjerninger få vitne om ham, og sa: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Johannes 10: 24—27) Men det var noen jøder som trodde at Jesus kom i sin himmelske Fars navn. Da Jesus fem dager før påsken i år 35 red inn i Jerusalem på et esel som en oppfyllelse av profetien i Sakarias 9: 9, var det derfor en skare mennesker som hyllet ham og ropte: «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn, Israels konge!» — Johannes 12: 1, 12, 13; Matteus 21: 4—9; Markus 11: 7—11; Lukas 19: 35—38; Salme 118: 26.

6. I hvis navn bevarte Jesus sine trofaste apostler?

 ⁶ Etter at Jesus hadde feiret påsken sammen med sine trofaste disipler eller apostler, ba han til Jehova:

«Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; de var dine, og du ga meg dem, og de har holdt ditt ord. . . . Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi! Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg, og jeg voktet dem.» — Johannes 17: 6, 11, 12.

Ettersom Jesus kom i Jehovas navn, var han en profet som var lik Moses.

HANS MIRAKLER OG PROFETIER VISTE OGSÅ AT HAN VAR MESSIAS

7. Hva ønsket Moses å bevise ved hjelp av de tegn han gjorde overfor egypterne og israelittene, og hva kan sies om antallet av de tegn han gjorde, i forhold til det antall tegn Jesus gjorde?

⁷ Både overfor israelittene og overfor egypterne beviste profeten Moses ved hjelp av mange mirakler at han kom i den levende og sanne Guds navn. Disse miraklene var gudgitte «tegn» som bekreftet at Jehova hadde sendt ham. (2 Mosebok 4: 1—30 7: 1—3; 8: 22, 23; 10: 1, 2; 5 Mosebok 34: 10, 11) Israelittene i fortiden krevde ikke at Moses skulle vise dem «et tegn fra himmelen», og israelittene i det første århundre hadde følgelig ingen grunn til å kreve at Jesus skulle la dem få se et slikt tegn. (Matteus 16: 1—4) Det ville ikke være til vanære for Moses å si at det antall mirakuløse tegn han gjorde, ble langt overgått av det antall tegn Jesus gjorde som et bevis for at han var Messias.

8. Hva var det første tegn Jesus gjorde, og hvilken virkning hadde tegnene på hans disipler og på Nikodemus?

⁸ Jesus gjorde ikke i likhet med Moses vann til blod, men han forvandlet vann til den beste vin da vinen tok slutt ved en bryllupsfest i Kana i Galilea. Dette var bare begynnelsen, ifølge det som sies i Johannes 2: 11: «Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet; og hans disipler trodde på ham.» Angående påsken i år 30 sier beretningen: «Mens han nå var i Jerusalem i påsken, på høytiden, trodde mange på hans navn da de så de tegn han gjorde.» (Johannes 2: 23) Fariseeren Nikodemus, en av de jødiske ledere og et medlem av Det høye råd i Jerusalem, kom for eksempel til Jesus om natten  og sa: «Rabbi! vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.» — Johannes 3: 1, 2; 7: 50, 51; 19: 39, 40.

9. Hva kan sies om de mirakler Jesus utførte, sammenlignet med de mirakler Moses utførte?

⁹ Helbredet Moses spedalske? Jesus helbredet mange spedalske i Israels land. Delte Moses Rødehavets vann, slik at hans folk kunne bli reddet? Jesus gikk på Den galileiske sjø og fikk sjøen til å bli rolig under en sterk storm. I 40 år i ørkenen levde israelittene av manna fra himmelen, men de døde til slutt. Jesus tilveiebrakte manna fra himmelen ved å ofre sitt eget fullkomne menneskeliv, for at alle som ved tro spiser av dette brød, skal kunne leve evig. (Johannes 6: 48—51) Moses helbredet aldri så mange tilfelle av sykdom og skrøpelighet som Jesus gjorde. Moses oppreiste aldri noen fra de døde. Jesus oppreiste flere fra de døde enn profetene Elias og Elisa gjorde; en av dem var Lasarus fra Betania, som hadde vært død og begravd i fire dager. (Johannes 11: 1—45; 12: 1—9) Selv Jesu fiender måtte innrømme at han gjorde mange tegn, for de sa: «Hva skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn. Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.» — Johannes 11: 46—48; 12: 37.

10. Hvordan vitnet Peter om Jesu mirakler, både overfor jøder i Jerusalem og overfor hedninger i Cesarea?

¹⁰ Uten å overdrive kunne apostelen Peter si til de tusener av jøder som var kommet sammen for å feire Shavuoth-festen (ukenes høytid) i år 33: «Israelittiske menn! hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblant eder, således som I selv vet.» (Apostlenes gjerninger 2: 22) Noen år senere sa Peter da han forkynte for noen interesserte hedninger i Cesarea som var velvillig stemt overfor jødene:

«Det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea etter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea etter den dåp som Johannes forkynte — hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem.» — Apostlenes gjerninger 10: 37—39.

11, 12. a) Hvordan var Jesus en profet som var lik Moses? b) Hva kan sies om oppfyllelsen av Jesu mest omfattende profeti?

 ¹¹ Var Moses profet? Ja, det var han. Og det samme var Messias, Jesus. Han fortalte mange profetiske lignelser. Han forutsa at han skulle bli forrådt av en av sine egne apostler, nemlig Judas, hvordan han ville bli henrettet, og av hvem, og også at han ville bli oppreist fra graven på den tredje dag etter sin død. Han forutsa Jerusalems ødeleggelse, en begivenhet som fant sted da romerne inntok byen i år 70. Hans mest omfattende profeti er den vi finner i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21. Han kom med denne profetien som svar på disiplenes spørsmål om når byen Jerusalem og dens tempel skulle bli ødelagt, og hva tegnet skulle være på hans gjenkomst og på hans «nærvær» (parousia) og på «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3, NW.

¹² Et bevis for denne profetiens nøyaktighet er at flere trekk ved den gikk i oppfyllelse allerede i det første århundre. Og det er enda mer bemerkelsesverdig at de tilsvarende trekk og enda flere detaljer er blitt oppfylt nå i vår generasjon, siden 1914, idet det siden det året har vært kriger, hungersnød, jordskjelv, farsotter, forfølgelse av Jesu disipler og verdensomspennende veer. Og ifølge profetien står en ’stor trengsel’ som det aldri har vært maken til, for døren. — Matteus 24: 21.

13. Var det noen profetier som pekte fram til profeten Moses? Hva kan sies om Jesus i denne forbindelse?

¹³ Det var ingen profetier som pekte fram til profeten Moses og ble oppfylt på ham. Men i de hebraiske skrifter, fra 1 Mosebok til Malakias, finnes det hundrevis av profetier som ble oppfylt på Jesus fra hans fødsel og fram til hans død og oppstandelse, og som utgjorde et bevis for at han virkelig var Messias, den «ætt» hvis «hæl» skulle bli knust av den store Slange, Satan Djevelen. Han påpekte selv dette overfor sine disipler etter at Gud hadde oppreist ham fra de døde. Beretningen i Lukas 24: 25—48 sier:

«Da sa han til dem: I dårer og senhjertete til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham. . . . Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i  Mose lov og profetene og salmene om meg. Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias [Ma·shiʹahh] skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. I er vitner om dette.»

14. Hva skrev Moses om forbannelser over Israel og om det å gjøre en forbryter til en som var forbannet av Gud? Hvem hadde Gud i den forbindelse uten tvil i tankene?

¹⁴ I 3 Mosebok, kapittel 26, og i 5 Mosebok 28: 15—68 skrev profeten Moses om alle de forbannelser Israels folk ville bli rammet av hvis de ikke holdt lovpakten, som de hadde inngått med Jehova Gud. Moses skrev også:

«Når en mann har en synd på seg som fortjener døden, og han blir avlivet og deretter hengt på et tre, så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som [Jehova] din Gud gir deg til arv.» — 5 Mosebok 21: 22, 23.

Da Gud ga Israels folk denne loven, hadde han uten tvil sin Messias i tankene, for hvis de skulle unngå å bli rammet av den forbannelse som hvilte over dem fordi de hadde brutt den lovpakt de hadde inngått med Gud, måtte Messias dø på en pel som en som var forbannet i Israels sted.

DØD OG HERLIGGJØRELSE

15. Hva ble gjort på påskedagen i år 33 for at Guds Lam skulle bli henrettet av ikke-jøder?

¹⁵ På påskedagen, den 14. nisan, i år 33 ble påskelammet slaktet og tilberedt av jødene, også av Jesu apostler. (Matteus 26: 1—30; Markus 14: 1—26; Lukas 22: 1—39) Men hva skulle skje med ham som døperen Johannes hadde kalt «Guds lam, som bærer verdens synd»? (Johannes 1: 29, 36) Sent samme natt, etter at påskemåltidet var blitt inntatt, ble han forrådt av apostelen Judas Iskariot og arrestert av en bevæpnet gruppe som overga ham til de religiøse lederne i Jerusalem. Han ble forhørt av Det høye råd og dømt til døden i samsvar med dets fortolkning av loven. Ettersom Det høye råd ikke selv hadde myndighet til å fullbyrde dødsdommen, ble den domfelte Jesus ført fram for den hedenske landshøvdingen Pontius Pilatus og framstilt som en  fredsforstyrrer og en opprører. De som anklaget ham, insisterte på at han skulle henrettes på en pel.

16. Hva sa Jesus til Pilatus om sitt rike og om sannheten?

¹⁶ Da Jesus ble forhørt av Pontius Pilatus, forklarte han at hans messianske rike skulle være himmelsk, at det ikke skulle være jordisk og ha sitt sete i Jerusalem i Midtøsten. Da Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?», svarte han: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» Pilatus spurte da: «Så er du dog konge?» Jesus svarte: «Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» — Johannes 18: 33—37.

17. Hvordan ble Jesus deretter «regnet blant overtredere», og hvilket håp framholdt han for den ene overtrederen?

¹⁷ Pilatus ga motstrebende etter for anklagernes krav om å få Jesus hengt på en pel. Jesus ble så henrettet på Golgata («Hodeskallestedet»), utenfor Jerusalems bymur. Han ble hengt opp mellom to forbrytere, to «overtredere». De som var godt inne i Moseloven, så på Jesus der han hang på pelen, som en som var «forbannet av Gud». Men selv om han således ble «regnet blant overtredere», hadde han fortsatt håpet om et jordisk paradis i tankene, et paradis for hele menneskeheten under det styre som ville bli utøvd av hans framtidige, messianske rike. Da en av overtrederne, som forsto at Jesus var uskyldig og en syndebukk for syndere, sa til ham: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike», svarte derfor Jesus ham: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» — Lukas 23: 39—43, NW; 22: 37.

18. Hvordan fikk Jesus en grav blant ugudelige og hos en rik, og hvilken tilstand befant han seg i da han var i sheol?

¹⁸ Midt på ettermiddagen denne påskedagen døde Jesus. «Han uttømte sin sjel til døden.» (Esaias 53: 12) I samsvar med 5 Mosebok 21: 22, 23 ble han begravd samme ettermiddag. Han ble lagt i en grav som tilhørte en rik mann, og som nettopp var blitt hogd ut, og på denne måten ble følgende ord oppfylt: «De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans  munn.» (Esaias 53: 9) På den måten kom også Jesu sjel til sheol, menneskehetens felles grav. Der gjaldt følgende ord også den døde Jesus: «De døde vet ikke noen ting . . . det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [sheol, NW], dit du går.» — Predikeren 9: 5, 10.

19. Når og hvordan oppfylte Jehova sin profeti i Salme 16: 10, og hvorfor oppsto det et spørsmål med hensyn til hvor Jesus befant seg?

¹⁹ Kong David hadde imidlertid skrevet profetisk: «For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [sheol, NW], du skal ikke la din hellige se forråtnelse. Du skal kunngjøre meg livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd evinnelig.» (Salme 16: 10, 11) I samsvar med denne profetien, som Jehova selv hadde inspirert David til å komme med, oppreiste Jehova, den allmektige Gud, Messias, Jesus, på den tredje dag, den 16. nisan, den dag da ypperstepresten Kaifas frambar det «første kornbånd» av bygghøsten for Jehova i templet. (3 Mosebok 23: 9—14; 1 Korintierne 15: 20, 23) Det er riktig at den graven som Jesus var blitt lagt i, ble funnet tom, men hva var grunnen til at ikke engang hans egne disipler kunne finne ham noen steder? Hva var grunnen til at han i 40 dager etter sin oppstandelse plutselig kunne vise seg for dem og så forsvinne igjen, som et bevis for at han var i live, at han hadde oppstått fra de døde? — Apostlenes gjerninger 1: 1—3; Johannes 20: 1—31; Matteus 28: 1—18.

20. Hvordan forklarer Peter Jesu oppstandelse, og hvordan beskriver Paulus den samme slags oppstandelse?

²⁰ Apostelen Peter, som den oppstandne Jesus ved en anledning viste seg for, gir oss forklaringen på at Jesus kunne materialisere seg slik som englene hadde gjort på de gamle profetenes tid. Peter sier: «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, og i denne gikk han og bort og prekte for åndene som var i varetekt.» (1 Peter 3: 18, 19; 1 Korintierne 15: 6; Lukas 24: 34) Ved sin oppstandelse erfarte han det samme som det ble forutsagt at hans trofaste disipler skulle erfare ved sin oppstandelse:

 «Det sås i vanære, det oppstår i herlighet; det sås i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der sås et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det òg et åndelig legeme. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Men dette sier jeg, brødre, at kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. . . . For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.» — 1 Korintierne 15: 43—45, 50—54.

«For er vi blitt forent med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» — Romerne 6: 5.

21. Som hva oppreiste Gud Jesus, og hvordan kunne Jesus så fortsatt være i besittelse av verdien av sitt menneskelige offer?

²¹ Bibelens vitnesbyrd understreker således at Jesus Kristus ble oppreist som en åndesønn av Gud, udødelig og uforgjengelig. (Apostlenes gjerninger 13: 32—37) Han tok altså ikke sitt ofrede menneskelegeme tilbake fra Guds alter ved å oppstå i det samme legemet. (Hebreerne 10: 1—10) På den årlige soningsdagen ble offerdyrenes blod båret inn i det Aller-helligste for at det skulle gjøre soning for synder, men skrottene av disse dyrene ble fjernet. I harmoni med dette godtok Gud Jesu menneskelige natur som et offer og fjernet Jesu legeme. Hvordan fjernet han det? Det vet vi ikke. (Hebreerne 13: 10—13; 3 Mosebok, kapittel 16) Selv om den allmektige Gud ikke ga sin Sønn, Jesus Kristus, et menneskelig legeme da han oppreiste ham fra de døde, var hans oppstandne Sønn fremdeles i besittelse av verdien av sitt offer, som kunne sammenlignes med det blod som den jødiske yppersteprest gikk inn i det Aller-helligste i templet med for at det skulle gjøre soning.

22, 23. a) Hva var Jesus nå i stand til å gjøre, i harmoni med det ypperstepresten gjorde på soningsdagen? b) Hvordan var Jesus nå bedre i stand til å knuse Slangens hode?

²² Som en åndesønn av Gud kunne Jesus Kristus vende tilbake til himmelen, og det gjorde han på den 40. dag etter sin oppstandelse fra de døde. En rekke av hans trofaste disipler var vitne til at han fór opp til himmelen. (Apostlenes gjerninger 1: 1—11) Akkurat som den jødiske yppersteprest sprengte det blodet som skulle gjøre soning, på den gullkledde paktens ark i det Aller-helligste,  trådte Jesus fram for Guds åsyn i himmelen med verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer. (Hebreerne 9: 11—14, 24—26) Deretter lot den høyeste Gud ham få sette seg ved sin høyre hånd som «prest evinnelig etter Melkisedeks vis». — Salme 110: 1—4; Apostlenes gjerninger 2: 31—36; Hebreerne 5: 10; 10: 11—13.

²³ På den måten ble Guds Sønn belønnet med å få en stilling i himmelen som var høyere enn den han hadde hatt før han ble et fullkomment menneske og fikk sin «hæl» knust av den store Slange. Han antok igjen det navn han hadde hatt i sin førmenneskelige tilværelse, nemlig Mikael, slik at det igjen fantes en overengel ved navn Mikael i himmelen. (Judas 9; Åpenbaringen 12: 7) Guds kvinnes herliggjorte «ætt» var nå langt bedre rustet til å knuse Slangens hode når Guds tid var inne til det. — 1 Mosebok 3: 15.

24, 25. a) Hva kan både jøder og hedninger være glad for i forbindelse med Messias? b) Hvilken innstilling blir vi oppfordret til å ha i Filippenserne 2: 5—11?

²⁴ Hvor glade kan ikke både jøder og hedninger være for at Guds lovte Messias er en udødelig, himmelsk Messias og ikke bare en jordisk ’salvet’ i likhet med kong David! Under profetisk inspirasjon anerkjente David ydmykt denne høyt opphøyde som sin Herre, og det samme bør vi gjøre. Vi blir oppfordret til å ha en slik ydmyk, ærbødig innstilling med følgende inspirerte ord:

²⁵ «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus [Ma·shiʹahh] Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal åpent erkjenne at Jesus Kristus [Ma·shiʹahh] er Herre, til Gud Faders ære.» — Filippenserne 2: 5—11, NW. Se også 2 Korintierne 5: 16.

[Studiespørsmål]