Kapittel 11

Messias’ plass i Guds «evige hensikt»

1. Når ble et land og en nasjon gjenreist?

I ÅR 537 f. Kr. ble en by som hadde ligget i ruiner i 70 år, gjenreist! Det var byen Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr. Da denne hellige byen reiste seg av støvet, ble Juda land, ja, en nasjon — Jehova Guds hjemvendte folk — gjenfødt. (Esaias 66: 8) Det var noe som gjorde dypt inntrykk på alle som så det.

2. a) Senere enn hvem ville den lovte Messias komme? b) Hvordan gikk det 70 år, selv om Babylon falt i 539 f. Kr.?

² Samtidig med at nasjonen ble gjenreist, ble det håp som var knyttet til den lovte Messias, gjenvakt. (Esekiel 37: 1—14) Juda rikes folk fikk beskjed om det nøyaktige tidspunkt for Messias’ fremtreden allerede mens de var i landflyktighet i Babylon, før de 70 år var omme. Den lovte Messias skulle komme senere enn den persiske erobreren Kyros den store, som profeten Esaias var blitt inspirert til å si følgende om: «Så sier [Jehova] til sin salvede [hebraisk: ma·shiʹahh], til Kyros, som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham og løse beltet fra kongers lender, for å åpne dører for ham, og for at ingen porter skal holdes stengt.» (Esaias 45: 1) Som Jehovas salvede redskap hadde Kyros kommet, dratt inn gjennom portene til byen Babylon, som var omgitt av høye murer, og styrtet og drept rikets konge, Belsasar, Nabonids sønn. Det var i år 539 f. Kr. Men Kyros ga ikke straks de landflyktige israelittene fri. Han overtok kongedømmet over Babylon og holdt jødene i fangenskap i enda to år, inntil 537 f. Kr. Da hadde det gått fulle 70 år!

3. Hvor lenge hadde det øde Juda land sabbatshvile?

³ Dette var helt i samsvar med det som var blitt forutsagt i Jeremias 25: 11. Og i 2 Krønikebok 36: 20, 21 finner vi en historisk  beretning om det som fant sted: «Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de ble hans og hans sønners treller, til perserriket fikk makten, for at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende» — fra 607 f. Kr. til 537 f. Kr.

4. a) Når skulle ifølge det Daniel regnet ut, jødenes landflyktighet opphøre? b) Hvilke opplysninger fikk Daniel av Gabriel om tidspunktet for Messias’ komme?

⁴ Blant de landflyktige jøder i Babylon var profeten Daniel. På grunn av det som sto i Jeremias’ inspirerte skrifter, var Daniel klar over at jødene ikke kunne vente å bli utfridd av fangenskapet før Jerusalem hadde ligget øde og nytt godt av en sabbatshvile i fulle 70 år. (Daniel 9: 1, 2) I det første år av det nye, medopersiske styre over det babyloniske rike ba Daniel en bønn om saken. Da kom Jehovas engel Gabriel og ga ham følgende opplysninger om det tidspunkt da Messias skulle komme:

«Sytti uker * er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste. Og du skal vite og forstå. Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker, det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Og etter de sekstito uker skal den salvede utryddes og intet ha [ikke etterlate noen etterfølger, Mo], og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig ødeleggelse er fast besluttet. Og én uke skal gjøre pakten fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges.» — Daniel 9: 24—27.

DEN SJUENDE SKAPELSESDAGS «MORGEN» BEGYNNER, OMKRING 526 F. KR.

5. Hvordan regner en ut når de sju pluss 62 «[års-]uker» endte?

⁵ Den første halvdel av Guds sjuende skapelsesdag, dens «aften», var nå i ferd med å ende, 3500 år etter Adams  skapelse. Denne skapelsesdags «morgen» ville begynne omkring 526 f. Kr. Fra da av ville det begynne å lysne med hensyn til Guds hensikt med sitt folk. Ifølge Daniels profeti skulle det fra og med en bestemt begivenhet i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalem telles 70 «[års]uker» (i alt 490 år). Inntil den salvede (hebraisk: Ma·shiʹahh) framsto, skulle det gå «sju [års]uker» pluss «sekstito [års]uker» eller i alt 483 år. Regnet fra det tidspunkt da den jødiske stattholderen Nehemias gjenoppbygde Jerusalems murer, ville disse 69 årsuker utløpe i første halvdel av det første århundre av vår tidsregning. Det var i kong Artaxerxes’ 20. regjeringsår (455 f. Kr.) Nehemias gjenoppbygde murene, og regnet derfra ville de 483 år utløpe i år 29 e. Kr. (Nehemias 2: 1—18) Det var omkring 41 år før Jerusalem ble ødelagt annen gang, denne gang av romerne. Skjedde det noe av historisk betydning i år 29 e. Kr.?

6. Hvordan ble det persiske rike omstyrtet, og hva slags by ble Alexandria i Egypt?

⁶ Både det første århundre før Kristus og det første århundre etter Kristus var en kritisk periode for israelittene i Palestina. I det fjerde århundre før vår tidsregning hadde herredømmet over de hjemvendte israelitter eller jøder gått over fra perserriket til det greske rike på grunn av makedonieren Alexander den stores erobringer. I år 332 f. Kr. fikk Alexander makten over Palestina, men han lot Jerusalem være i fred. Deretter styrtet han den persiske verdenshersker og opprettet den greske verdensmakt, den femte verdensmakt ifølge den bibelske historie. Samme år ga han befaling om at byen Alexandria skulle bygges i det erobrede Egypt. Alexandria ble en blomstrende by og fikk etter hvert nokså mange jødiske innbyggere. Disse jødene kom til å snakke det fellesgreske språk, som var blitt et internasjonalt språk på grunn av Alexanders erobringer. Også disse ønsket å få kunnskap ut fra Skriften.

7. Hvordan gikk det til at den greske oversettelsen Septuaginta ble laget, og hvordan gjengir den Daniel 9: 25, 26?

⁷ I løpet av det følgende århundre, omkring år 280 f. Kr., begynte de derfor å oversette sine hellige, inspirerte skrifter, bøkene fra 1 Mosebok til Malakias, til sitt fellesgreske språk. Denne oversettelsen ble fullført omkring 100 år før Kristus, og  den ble kalt «Septuaginta». På grunn av det greske språks store utbredelse i de første århundrer Romerriket hadde makten, kunne denne oversettelsen, som var blitt laget av jøder i Alexandria, brukes internasjonalt. Den var nokså nøyaktig i sin gjengivelse av Bibelens hebraiske tekst. Den gjenga for eksempel Daniel 9: 25, 26 angående Messias (Ma·shiʹahh) på følgende måte (ifølge Bagsters engelske oversettelse):

«Og du skal vite og forstå at fra befalingen om svaret og om byggingen av Jerusalem utgår, inntil Kristus, fyrsten, skal det være sju uker og sekstito uker: Og da skal tiden vende tilbake, og gaten skal bygges og muren, og tidene skal utløpe. Og etter de sekstito uker skal den salvede tilintetgjøres, og det er ingen dom i ham . . .»

8. a) Hvordan kom byen Jerusalem under romersk herredømme, og hvordan ble den senere ødelagt? b) Siden når har jødene ikke hatt noe tempel i Jerusalem, og siden når har de ikke anerkjent at det har vært noen profet fra Gud?

⁸ Fellesgresk fortsatte å være det internasjonale språk også etter at den greske verdensmakt hadde falt for den romerske verdensmakt i det første århundre før vår tidsregning. Den ene fløy av de makkabeere som kjempet om makten i Jerusalem, søkte hjelp hos Roma mot den andre fløy, med det resultat at den romerske generalen Pompeius kom og inntok Jerusalem i år 63, og Palestina ble underlagt romersk herredømme. I år 40 f. Kr. dannet jødene igjen et kongerike. I år 37 f. Kr. angrep imidlertid Herodes den store, en etterkommer av Esau eller Edom, byen Jerusalem, inntok den og begynte å herske som konge, utnevnt av Roma. I det første århundre etter Kristus, nærmere bestemt i år 66 e. Kr., gjorde jødene igjen opprør mot Roma, men deres kortvarige uavhengighet endte i år 70 e. Kr., da byen Jerusalem og dens prektige tempel, som var blitt ombygd av Herodes den store, ble ødelagt. Siden den gang, altså i over 1900 år, har jødene ikke hatt noe tempel i Jerusalem, ikke engang etter at republikken Israel ble opprettet i 1948. Dessuten tror ikke israelerne at det har vært noen profet fra Gud siden Malakias i det femte århundre før Kristus eller for over 2400 år siden. Er ikke det merkelig? Hva kan grunnen være til det?

 OPPFYLLELSEN AV BIBELENS PROFETIER FORKLARER SAKEN

9. Hvilken annen by av betydning ble også gjenreist da Jerusalem ble gjenoppbygd i 537 f. Kr.?

⁹ Da fortidens Jerusalem ble gjenoppbygd i 537 f. Kr., ble en annen by i Juda land, nemlig Betlehem, også gjenoppbygd. I Nehemias 7: 5—26 forteller Jerusalems stattholder oss om den levning av jøder som vendte tilbake til sitt hjemland i år 537 f. Kr. Han sier:

«Og jeg fant boken med ættelistene over dem som først hadde dratt hjem, og der fant jeg skrevet: Dette er de menn fra landskapet Juda som dro hjem fra fangenskapet i det fremmede land — de som kongen i Babel Nebukadnesar hadde bortført, og som nå er vendt tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by, de som fulgte med Serubabel, Josva [Septuaginta: Jesus], Nehemias, . . . Dette er tallet på mennene av Israels folk: . . . mennene fra Betlehem og Netofa, hundre og åttiåtte; . . .» — Se også Esras 2: 21.

10. a) Hvilken profeti kunne således bli oppfylt på Betlehem? b) Hvorfor burde det ikke høres utrolig ut at den lovte fødsel der skulle bli kunngjort av engler?

¹⁰ På den måten ble byen Betlehem, «Davids stad», gjenoppbygd, slik at profetien om Messias i Mika 5: 1 kunne bli oppfylt. Ettersom ethvert menneskes liv som et selvstendig individ siden Kains og Abels tid har begynt ved fødselen, får Mikas profeti oss til å speide etter en bestemt fødsel som skulle finne sted i det gjenoppbygde Betlehem. Det måtte være en forutsagt fødsel. Da Isak, Abrahams og Saras sønn, skulle bli født ved et mirakel, besøkte tre Guds engler Abraham og Sara og kunngjorde at fødselen skulle finne sted det etterfølgende år, og den engelen som tok ledelsen, sa: «Skulle noen ting være umulig for [Jehova]?» (1 Mosebok 18: 1—14) Flere hundre år senere, da Samson, det sterkeste menneske som noen gang har levd på jorden, skulle bli født av en israelittisk kvinne som inntil da hadde vært ufruktbar, åpenbarte Guds engel seg først for den vordende moren og siden både for henne og for hennes barnløse mann for å bekjentgjøre den forestående fødselen av en fremtredende dommer i Israel. (Dommerne 13: 1—20) Skulle det da vekke forundring hos noen at den mest betydningsfulle av alle menneskelige fødsler, den mirakuløse fødselen av Messias, skulle bli bekjentgjort for mennesker av engler fra himmelen?

11. Hvor skulle ifølge 1 Mosebok 3: 15 den jordiske Messias komme fra?

 ¹¹ Ifølge Jehovas profeti i 1 Mosebok 3: 15 skulle den «ætt» som skulle tilintetgjøre Slangen ved å knuse dens hode, utgå fra Guds himmelske «kvinne», det vil si fra hans hustru-lignende organisasjon av hellige, himmelske «Guds sønner». Fra denne organisasjon kunne Gud velge den bestemte åndesønn som skulle være Messias på jorden.

12. Hvilke spørsmål oppstår nå med hensyn til den piken som skulle være Messias’ jordiske mor, og også med hensyn til hennes mann?

¹² Hvem var denne begunstigede sønnen? Det er et interessant spørsmål! Men for at denne utvalgte sønnen skulle kunne bli født inn i menneskeslekten i Betlehem i Juda, var det nødvendig med en jordisk mor. Denne moren måtte ikke bare være av Juda stamme, men hun måtte også være en etterkommer av kong David, slik at hun kunne gi videre en naturlig rett til Davids rike. Hvilken pike som var født i byen Betlehem i Juda, oppfylte disse kravene? Fikk hun en mann som også tilhørte Davids kongelige slektslinje? Og kom det en engel og bekjentgjorde at det skulle bli født en som var større enn Isak? Den historiske beretning som er blitt skrevet av den unge pikens personlige venner, besvarer disse viktige spørsmålene.

13, 14. a) Hvor fantes det en jødisk jomfru som oppfylte kravene? b) Hva sa engelen Gabriel til henne etter at han hadde hilst på henne?

¹³ Det gikk nå mot slutten av det første århundre før vår tidsregning. Herodes den store, sønn av Antipater II, var fremdeles konge i Jerusalem. Eli, en mann som tilhørte Davids slektslinje, hadde flyttet nordover fra Betlehem i provinsen Judea til Nasaret i provinsen Galilea. Der nådde en datter av ham som het Mirjam (hebraisk) eller på gresk Mariam (også Maria), gifteferdig alder. Hun ble trolovet med en mann som tilhørte Davids kongelige slektslinje, nemlig Josef, som var tømmermann i Nasaret, men som også var født i Betlehem. Som trolovet var hun forpliktet til å bevare sin jomfruelighet. Men noen måneder før bryllupet hendte det noe bemerkelsesverdig. En engel som presenterte seg som Gabriel, viste seg for Maria. Etter at han hadde hilst på henne, sa han:

¹⁴ «Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud; og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham  Jesus [hebraisk: Jeshua]. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» — Lukas 1: 26—33.

15. a) Hvilken pakt med David skulle oppfylles på Marias sønn? b) Hva betydde det at han skulle være «den Høyestes Sønn»?

¹⁵ Ifølge det engelen sa, skulle Marias sønn være den lovte Messias. Han skulle ha samme navn som den ypperstepresten som vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr. sammen med Serubabel, nemlig Jeshua eller Josva eller (på gresk) Jesus. Ettersom han ble født av Maria, skulle han kalles Davids sønn. I samsvar med dette ville Jehova Gud gi ham «hans far Davids trone» eller kongesete. I likhet med David skulle han herske over «Jakobs hus», det vil si over hele Israel. Ettersom han skulle herske som konge for evig og det ikke skulle være «ende på hans kongedømme», måtte Jehova Gud la den pakt som han hadde inngått med David om et evig rike, bli oppfylt på ham. Han ville således ikke trenge noen etterfølger. (2 Samuel 7: 11—16) Men hvordan kunne han kalles «den Høyestes Sønn»? Han skulle ikke være den Høyeste, Jehova, men Sønn av den Høyeste. Men hvordan skulle det skje?

16. Hva sa Gabriel til Maria som svar på hennes spørsmål om hvordan dette skulle gå til?

¹⁶ Maria spurte selv om dette: «Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?» Gabriel svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.» — Lukas 1: 34—37.

17. Når fant den mirakuløse unnfangelsen sted?

¹⁷ Viste det seg at det var umulig for Gud å gjennomføre det engelen hadde sagt til Maria? Denne jødiske jomfruen er et eksempel for oss, idet hun satte sin lit til at det ikke ville være umulig for den høyeste Gud. Hun svarte derfor engelen Gabriel: «Se, jeg er Herrens tjenerinne; meg skje etter ditt ord!» (Lukas 1: 38) Maria unnfanget uten tvil i det øyeblikk hun ga uttrykk for at hun var villig til å la Guds vilje skje med henne. Den hellige ånd kom over henne, og den Høyestes kraft overskygget henne. Hvordan førte dette til at hun unnfanget?

18, 19. a) Hvorfor var barnet som Maria unnfanget, ikke en helt ny skapning? b) Hvem kunne det med rette sies å være sønn av?

 ¹⁸ I dette tilfelle ble det ikke frambrakt en helt ny skapning, en levende skapning som ikke tidligere hadde hatt noen eksistens eller tilværelse, slik som tilfellet ellers er når en kvinne unnfanger. Guds himmelske «kvinne», hans hustru-lignende, himmelske organisasjon, måtte tas i betraktning. Den «ætt» som blir omtalt i 1 Mosebok 3: 15, måtte i virkeligheten komme fra henne. Hun måtte derfor stille en av sine åndesønner til rådighet for dette oppdraget på jorden og la denne ’ætts’ hæl bli knust av Slangen.

¹⁹ For at den jødiske jomfruen Maria skulle unnfange, måtte imidlertid ikke en av Guds åndesønner sendes ned til jorden og krype inn i den mikroskopiske eggcellen i Marias legeme og befrukte den. Det ville være ufornuftig, ja, absurd, å tro det! Den allmektige Gud, den himmelske Far, overførte i stedet ved hjelp av sin hellige ånd sin utvalgte himmelske sønns livskraft fra åndeverdenen til eggcellen i Marias kropp og befruktet den. På denne måten ble Maria gravid, og det barn som hun unnfanget var ’hellig’. Det var virkelig «den Høyestes Sønn», som engelen Gabriel hadde sagt. — Lukas 1: 32.

20. a) Hvilken av sønnene i Guds himmelske organisasjon var det som ble utvalgt? b) Hvordan kunne Esaias 53: 10 bli oppfylt på ham?

²⁰ Hvem var så den sønn Gud utvalgte til å bli født som et fullkomment menneske? Det var ikke engelen Gabriel, for det var denne engelen som materialiserte seg og åpenbarte seg for Maria og fortalte henne at hun skulle bli mor. De hellige skrifter viser at det var den som en engel i en samtale med profeten Daniel omtalte som «eders fyrste» og «den store fyrste som verner om ditt folks barn», nemlig Mikael. (Daniel 10: 20, 12: 1) Som en fyrstelig engel hadde han ført tilsyn med Israels folk, og han var uten tvil den engelen som åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusken ved foten av Horebs berg i det 16. århundre før Kristus. Han er med rette blitt kalt overengelen Mikael. * Det at hans livskraft ble overført til Marias eggcelle ved den allmektige Guds kraft, som overskygget Maria. betydde at denne  Mikael forsvant fra himmelen. Da han ble født av den jødiske jomfruen Maria, ble han en menneskesjel. På den måten kunne profetien i Esaias 53: 10 om Jehovas «lidende tjener» bli oppfylt:

«Men det behaget [Jehova] å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og [Jehovas] vilje [hensikt, JPS; Ro] skulle ha framgang ved hans hånd.»

ØYENVITNER TIL DEN MIRAKULØSE FØDSELEN

21. Hvordan fikk Josef forklaring på grunnen til Marias svangerskap, og hva gjorde han så?

²¹ Etter hvert ble den jødiske jomfruens overraskende svangerskap åpenbart for andre i Nasaret. Marias trolovede fant ut hvordan det sto til med henne, og han ble svært foruroliget. Han var ikke far til det barnet hun ventet. Slik som den alminnelige innstilling blant jødene i Nasaret var, ville de betvile at Maria hadde unnfanget ved et mirakel, og i overensstemmelse med Moselovens strenge krav ville jødene dømme henne til døden ved steining som en ekteskapsbryterske, anklaget for å ha brutt sin trolovelse med Josef. Hvem kunne komme henne til unnsetning og redde henne og hennes ufødte barn fra å lide døden ved steining? Hvem kunne forklare Josef hvordan det hele hang sammen? Vi leser:

«Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig ved den Hellige Ånd. Men Josef, hennes mann, som var rettferdig og ikke ville føre skam over henne, ville skille seg fra henne i stillhet. Mens han nå grunnet på dette, se, da åpenbarte Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus [hebraisk: Jeshua]; for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Men alt dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru [ifølge den greske Septuaginta] skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss. Da nå Josef var våknet opp av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin hustru til seg. Og han holdt seg ikke til henne før hun hadde født sin sønn, og han kalte ham Jesus [Jeshua].» — Matteus 1: 18—25.

22. a) Hva la Gabriel vekt på i forbindelse med Marias messianske sønn? b) Hva framhevet den engelen som talte til Josef?

²² Når vi sammenligner det Gabriel sa til Maria, med det engelen sa til Josef i drømmen, legger vi merke til at Gabriel la  størst vekt på at Messias skulle være en konge som nedstammet fra David, slik at Jehovas pakt med David om et evig rike kunne bli oppfylt, mens den engelen som viste seg for Josef, la størst vekt på at Messias skulle være prest, og hans oppgave som en som bærer og fjerner synden. Denne engelen dvelte ved det navnet Messias skulle få, det navnet som på hebraisk betyr «Jehovas frelse». Messias ville leve opp til sitt navn og «frelse sitt folk fra deres synder». Dette er i samsvar med at Messias, Davids etterkommer, skulle være «prest evinnelig etter Melkisedeks vis». — Salme 110: 1—4.

23. Hva var grunnen til at Jesus ikke ble født i Nasaret?

²³ Fant fødselen sted i Nasaret, etter at Josef hadde tatt Maria til seg? Nei, ikke ifølge den inspirerte beretningen. Fødselen fant sted i «Davids stad», i Betlehem i Juda. Hvordan gikk det til? Et påbud som keiseren i Roma kom med, bidro til at profetien i Mika 5: 1 angående Messias’ fødested gikk i oppfyllelse. Beretningen sier:

«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede [sin hustru Maria, LB], som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.» — Lukas 2: 1—7.

24, 25. Hvordan kan en regne ut omtrent når Jesus ble født?

²⁴ Hvilken måned og hvilken dag fødselen fant sted, sies det ikke noe om — Bibelen opplyser i det hele tatt aldri om Guds tjeneres fødselsdager.

²⁵ Det kan imidlertid med god grunn sies at Marias førstefødte, Jesus, ikke ble født den 25. desember og heller ikke omkring tidspunktet for vinterfesten Hhanukkah (tempelvielsens fest), som begynte den 25. dag i månemåneden kislev. (Johannes 10: 22) Ifølge beregninger som er basert på profetien i Daniel 9: 24—27 om Messias’ fremtreden, offentlige tjeneste og henrettelse, ble Jesus født omkring den 14. dag i månemåneden tisjri. Det var  dagen før den en uke lange sukkothøytiden (løvsalenes høytid), da jødene bodde i løvhytter, og da hyrdene lå ute på markene om natten og holdt vakt over sine hjorder. (3 Mosebok 23: 34—43; 4 Mosebok 29: 12—38; 5 Mosebok 16: 13—16) Ettersom Jesus levde i 33 og et halvt år og døde på påskedagen, eller den 14. nisan, i år 33, må han ha vært født om høsten i år 2 f. Kr., omkring den 14. tisjri.

26. Hvem ble Guds engel sendt til for å kunngjøre Jesu fødsel, og hvem viste seg sammen med denne engelen?

²⁶ Ettersom det var den lenge ventede Messias som var blitt født, var det en altfor betydningsfull begivenhet til at det ikke skulle finnes øyenvitner til det som hadde skjedd. Gud sørget for at noen ble vitne til det, ved å sende sin engel og la den kunngjøre den mirakuløse fødselen. Hvem ble den så kunngjort for? For Herodes den store i hans kongelige palass bare ti kilometer lenger nord, i Jerusalem? Eller for den fremste i templet, ypperstepresten Joazar, som var blitt innsatt av kong Herodes? Nei. Jehova hadde det nyfødte barnets sikkerhet i tankene og sendte derfor sin engel til noen menn som hadde det samme yrke som David hadde som gutt, og som oppholdt seg ute på marken i nærheten av Betlehem. Han lot ikke noen «Betlehemsstjerne» vise seg for alle og enhver. Vi leser:

«Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag [blant mennesker av god vilje, NW]!» — Lukas 2: 8—14.

27. Hvilke uttrykk brukte engelen om den nyfødte Jesus, og hvorfor var disse uttrykkene passende?

²⁷ Ifølge engelen var det nyfødte barnet som lå i krybben i Betlehem, en «frelser». Det var en av grunnene til at det ble kalt Jeshua eller Jesus, som betyr «Jehovas frelse». Barnet skulle også bli Jehovas salvede eller Messias eller Kristus (gresk). Det  skulle også bli «Herren», den som til og med kong David kalte «min herre» da han profeterte under inspirasjon. — Salme 110: 1.

28. Hvem tilkom æren ved denne anledning, hvem ville ha fred, og for hvem ville meddelelsen være et gledebringende budskap?

²⁸ Bare den allmektige Gud kunne ved et mirakel frambringe det barn som skulle være Messias. Det var derfor ikke noe å undres over at en «himmelsk hærskare» viste seg og lovet Gud. Denne mirakuløse fødsel, som var av større betydning enn alle andre fødsler på jorden, var et uttrykk for Guds kjærlighet og hans gode vilje overfor de mennesker han godkjenner. De som Gud hadde god vilje overfor, hadde fred i hjerte og sinn. Ordene om at denne fødselen ville bringe «stor glede» til «alt folket», gjelder fortsatt. Det er ikke noe å undres over at engelens meddelelse om fødselen var et gledebringende budskap, ikke bare for himmelen, men også for menneskene på jorden!

29. Hvordan ble hyrdene øyenvitner til at Messias var født?

²⁹ Engelen hadde gitt hyrdene et bestemt «tegn», som ville gjøre det mulig for dem å identifisere Messias og bli øyenvitner til at han var blitt født.

«Og det skjedde da englene var fart fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss! Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben; og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn. Og alle som hørte det, undret seg over det som ble dem sagt av hyrdene; men Maria gjemte alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.» — Lukas 2: 15—20.

30. Hva vil vi bli berøvet hvis vi forkaster dette gode budskap om «en stor glede»?

³⁰ Beretningen om denne jomfrufødselen, som fant sted ved et mirakel, er derfor ikke noen myte. Den er blitt bevitnet av engler og bekreftet av øyenvitner på jorden. Legen Lukas undersøkte personlig vitnesbyrdene og samlet disse viktige opplysningene for oss. (Lukas 1: 1—4; Kolossenserne 4: 14) Vi vil bare skade oss selv hvis vi ikke godtar dette autentiske vitnesbyrdet. Vi berøver bare oss selv noe som kunne gjøre oss meget lykkelige, hvis vi inntar en stolt holdning og forkaster dette gode budskap om «en stor glede».

31. Når adopterte Josef Jesus som sin fostersønn, og når lot han seg rense sammen med barnets mor?

 ³¹ På den åttende dag etter fødselen ble barnet omskåret, slik som alle andre jødiske gutter som ble født under Moseloven. (Lukas 2: 21; Galaterne 4: 4, 5) På det tidspunkt ga Josef til kjenne at han adopterte Jesus som sitt fosterbarn. Han adopterte ikke et uekte barn, men han beskyttet Jesus mot den falske anklage at han var født som følge av et utuktig forhold. På den 40. dagen etter fødselen førte Josef og Maria Marias førstefødte opp til Jerusalem for å framstille ham for Jehova i templet og for å frambære et renselsesoffer for henne selv og for barnets adoptivfar. (Lukas 2: 22—24; 3 Mosebok 12: 1—8) Kong Herodes var ikke klar over alt dette.

32. a) Fikk Maria andre barn? b) Hvilken dobbelt rett hadde den adopterte Jesus nå til Davids rike?

³² Etter dette hadde Maria omgang med sin mann, Josef, og fødte ham barn. Beretningen viser at Josef levde i minst 12 år etter Jesu fødsel, slik at han kunne få barn med Maria. Beretningen nevner fire sønner, Jakob, Josef, Simon og Judas, og også døtre. Disse ble halvbrødre og halvsøstre av Jesus, Marias førstefødte. (Lukas 2: 41—52; Matteus 13: 53—56; Markus 6: 1—3, Apostlenes gjerninger 1: 14) Ettersom Josef adopterte Marias førstefødte sønn som sin egen sønn, viderega han sin juridiske rett til sin forfader Davids rike til Jesus. Og i og med at Jesus ved et Guds mirakel var Marias førstefødte, arvet han også en naturlig rett til Davids rike, som på det tidspunkt ikke eksisterte. Historieskriveren Matteus omtaler ham i hans fosterfars, Josefs, slektsregister som Messias og sier: «Jesu Kristi [hebraisk: Messias’], Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle.» — Matteus 1: 1. Se Lukas 3: 23—38, hvor Marias slektsregister er gjengitt.

33, 34. Hvorfor lyktes det ikke kong Herodes å drepe Messias, og hvorfor ble Jesus kalt nasareer?

³³ Kunngjøringen av Jesu fødsel, som fant sted kort tid før kong Herodes den store døde, var ikke noe godt budskap for denne edomittiske herskeren i Jerusalem. Hans oppmerksomhet ble henledet på fødselen, ikke av Jehovas engel eller av hyrdene fra Betlehem, men av noen astrologer eller stjernetydere fra Østen, av menn som var under demoners innflytelse, og hvis  virksomhet ble fordømt i Moseloven. — 5 Mosebok 18: 9—14; Esaias 47: 12—14; Daniel 2: 27; 4: 7; 5: 7.

³⁴ Ved Herodes’ hoff måtte astrologene først bli gjort kjent med profetien i Mika 5: 1 før det lysende fenomen som de oppfattet som en stjerne, ledet dem ned til Betlehem og til det hus hvor Jesus var. I en drøm advarte Gud dem mot å vende tilbake til den morderiske Herodes. For likevel å få gjennomført sin plan om å drepe Messias sørget Herodes for at alle guttebarn i Betlehem på to år og derunder ble drept. Men Jesus ble ikke drept. Josef og Maria, som var blitt advart av en engel, hadde dratt ned til Egypt med ham. Så døde Herodes, og hans sønn Arkelaus ble konge i Judea, den provinsen hvor Betlehem lå. Josef og Maria dro derfor ikke tilbake til Betlehem med Jesus, men dro nordover til Nasaret i Galilea, hvor Jesus vokste opp. Det er grunnen til at han ble kalt Jesus fra Nasaret og ikke Jesus fra Betlehem. — Matteus 2: 1—23; 21: 11.

EN FORLØPER INTRODUSERER MESSIAS

35. Hvem skulle være forløperen for Messias, og hva forkynte denne?

³⁵ Ifølge profetien i Malakias 3: 1 (NW) skulle Messias bli presentert for Israels folk av en forløper. Dette viste seg å være den sønn som engelen Gabriel hadde sagt at den gamle presten Sakarias og hans tilårskomne hustru, Elisabet, skulle få, og som Sakarias skulle kalle Johannes. (Lukas 1: 5—25, 57—80) Tidlig på våren i år 29 e. Kr., i keiser Tiberius’ 15. regjeringsår, «kom Guds ord til Johannes, Sakarias’ sønn, i ørkenen, og han kom rundt i hele landet om Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse». (Lukas 3: 1—3) Han forkynte for dem som kom for å høre ham, og sa: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matteus 3: 1, 2) Denne forkynneren ble kalt «døperen Johannes». — Markus 1: 1—4.

36. Når og hvorfor gikk Jesus til Johannes for å bli døpt, og hvilket vitnesbyrd fra himmelen viste at Gud godkjente hans dåp?

³⁶ Etter at Johannes hadde forkynt og døpt i omkring seks måneder, gikk Jesus til handling. Han erkjente at han var den jordiske representanten for dette «himlenes rike». Om høsten i  år 29 ble Jesus 30 år. Han sluttet da som tømmermann der i Nasaret og forlot sin mor og hennes andre sønner og døtre og dro ut for å finne sin forløper, Johannes. Han hadde kong Davids profetiske ord i Salme 40: 7—9 i tankene. (Hebreerne 10: 1—10) Han dro derfor av sted, ikke for å bli døpt som et symbol på anger og omvendelse for å få tilgivelse for synder, men som et symbol på at han framstilte seg for å gjøre det som fra da av var Guds vilje med ham. Hvordan viste Gud at han anerkjente ham? Vi leser:

«Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» — Matteus 3: 13—17.

37. Hvordan vitnet Johannes overfor sine disipler om hvem Jesus var, og hvordan omtalte han ham som et offerlam?

³⁷ Døperen Johannes så hva som hendte, og hørte den himmelske Fars røst. Senere fortalte han sine disipler hva han hadde sett, og hva han hadde hørt Gud si fra himmelen. Han sa: «Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» Johannes viste også at den døpte Jesus var den som skulle bli ofret til frelse for menneskene, da han sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Johannes 1: 29—34) Bør ikke vi som lever nå, godta og feste lit til døperen Johannes’ vitnesbyrd? Jo, det bør vi!

38. a) Hva betydde det for Jesus at Guds ånd kom ned over ham? b) Hvor mange årsuker endte på dette tidspunkt, og hva skulle skje i løpet av den følgende årsuken?

³⁸ Det at Guds hellige ånd kom ned over den døpte Jesus, betydde ikke bare at han fra nå av var en åndelig sønn av Gud som kunne se fram til igjen å oppnå åndelig liv i himmelen. Det betydde at han nå også var blitt salvet med Guds ånd. Han ble nå i bokstavelig forstand den salvede, Messias eller (på gresk) Kristus. Profetien gikk i oppfyllelse nøyaktig til fastsatt tid. På dette tidspunkt, i år 29, utløp de sju årsuker og de 62 årsuker (i alt 483 år) i og med at den salvede, Messias, Kristus, framsto.  (Daniel 9: 25) Nå skulle den 70. årsuken begynne, og midt i denne uken ville Messias få ’slaktoffer og matoffer til å opphøre’ ved å frambære sitt eget menneskeliv som et offer, idet han ble ’utryddet’ ved å lide offerdøden som Guds Lam. — Daniel 9: 26, 27.

39. Hvor og ved hvilken anledning viste Jesus Kristus at Esaias 61: 1—3 ble oppfylt på ham?

³⁹ Samtidig ble profetien i Esaias 61: 1—3 om Messias’ salvelse med Jehovas ånd oppfylt. David var bare blitt salvet med vegetabilsk olje, men Davids Sønn og Herre ble salvet med hellig ånd. Da Jesus året etter vendte tilbake til Nasaret, ikke for å arbeide som tømmermann igjen, men for å forkynne i synagogen der, påpekte han at Esaias’ profeti var blitt oppfylt på ham. Beretningen i Lukas 4: 16—21 sier:

«Og de ga ham profeten Esaias’ bok, og da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige, han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren. Og han lukket boken og ga den til tjeneren og satte seg, og alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham. Han begynte da med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.»

40, 41. a) Hvorfor var Satan spesielt interessert i å få den salvede Jesus til å bryte sin ulastelighet? b) Hvordan endte Satans forsøk på å friste Jesus?

⁴⁰ Den store Slange, Satan Djevelen, visste at den salvede Jesus var Guds himmelske kvinnes messianske «ætt». Av alle «Guds sønner» var han den hvis ulastelighet den store Slange helst ville bryte, og på den måten bringe den største vanære over Gud. Han henvendte seg derfor til Jesus ute i Judeas ørken, som Jesus hadde dratt ut i like etter at han var blitt døpt og salvet med Jehovas ånd, for å være der i 40 dager. Den store Slange forsøkte å friste Jesus: For å bevise overfor Djevelen at han var sønn av Gud, skulle han ved et mirakel gjøre steiner om til brød eller styrte seg ned fra templets tinde i Jerusalem, slik at de usynlige engler kunne bære ham på hendene.

⁴¹ Til slutt, som et tredje og siste desperat forsøk på å få Jesus til å falle, tilbød Fristeren ham «alle verdens riker og deres herlighet» hvis han bare ville foreta en eneste tilbedelseshandling  overfor ham. Men for tredje gang siterte Jesus Guds skrevne Ord og sa: «Det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» — Matteus 4: 1—10.

42. Hvilken parallell til det at Moses tilbrakte 40 dager på Horebs berg sammen med Guds engel, finner vi i forbindelse med Jesus?

⁴² Englene var vitne til at Messias’ ulastelighet overfor den høyeste Gud ble prøvd på denne måten. Det sies derfor at da Djevelen forlot ham uten å ha oppnådd sin hensikt, ’se, da kom engler til ham og tjente ham’. (Matteus 4: 11; Markus 1: 13) Lenge før dette hadde Moses vært sammen med Jehovas engel på Horebs berg i Sinai ørken, og nå var Jesus, Messias, etter å ha fastet og meditert i Judeas ørken i 40 dager, rede til å begynne sin offentlige tjeneste i Israels land. — 2 Mosebok 24: 18.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]