Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De kristne og navnet

De kristne og navnet

De kristne og navnet

INGEN kan si helt nøyaktig når ortodokse jøder sluttet å uttale Guds navn høyt og begynte å erstatte det med de hebraiske ordene for Gud og den suverene Herre. Noen tror at Guds navn gikk av bruk i det daglige liv lenge før Jesu tid. Men det er klare beviser for at øverstepresten fortsatte å uttale det under religiøse handlinger i templet — særlig på soningsdagen — helt fram til templet ble ødelagt i år 70 e.Kr. Da Jesus var her på jorden, var altså uttalen av navnet kjent, selv om det kanskje ikke var i alminnelig bruk.

Hvorfor sluttet jødene å uttale Guds navn? Sannsynligvis, i det minste delvis, på grunn av at de tolket ordene i det tredje bud feil: «Du skal ikke misbruke [Jehova] din Guds navn.» (2. Mosebok 20: 7) Dette budet var selvsagt ikke noe forbud mot å bruke Guds navn. Hvordan kunne det ellers ha seg at Guds tjenere i fortiden, for eksempel David, brukte det så ofte og likevel hadde Jehovas velsignelse? Og hvorfor uttalte Gud det for Moses og bad Moses om å forklare for israelittene hvem det var som hadde sendt ham? — Salme 18: 2—4, 7, 14; 2. Mosebok 6: 2—8.

Likevel var det på Jesu tid en utbredt tendens til å tolke Guds rimelige bud på en høyst urimelig måte. Ta for eksempel det fjerde av De ti bud. Det påla jødene å helligholde den sjuende dagen i hver uke som en hviledag, en sabbat. (2. Mosebok 20: 8—11) Ortodokse jøder tolket dette budet til det meningsløse. De fastsatte utallige regler som berørte selv de minste handlinger, og som foreskrev hva folk kunne eller ikke kunne gjøre på sabbaten. Det var uten tvil i samme ånd de tolket det rimelige budet som sa at Guds navn ikke skulle bli vanæret. Deres høyst urimelige, ytterliggående fortolkning gikk blant annet ut på at navnet ikke engang skulle uttales. *

Jesus og navnet

Er det sannsynlig at Jesus fulgte en slik ubibelsk tradisjon? Neppe! Han unnlot ikke å helbrede på sabbaten, selv om det innebar at han brøt jødenes menneskelagde regler. På den måten satte han også livet på spill. (Matteus 12: 9—14) Ja, Jesus fordømte fariseerne som hyklere fordi deres tradisjoner gikk ut over Guds inspirerte Ord. (Matteus 15: 1—9) Derfor er det usannsynlig at han skulle ha unnlatt å uttale Guds navn, særlig i betraktning av at hans eget navn, Jesus, betyr «Jehova er frelse».

En gang reiste Jesus seg i en synagoge og leste en del av Jesajas bokrull. Det stykket han leste, var det som vi i dag kaller Jesaja 61: 1, 2, hvor Guds navn forekommer mer enn én gang. (Lukas 4: 16—21) Er det grunn til å tro at han ikke uttalte Guds navn der, at han erstattet det med «Herren» eller «Gud»? Selvfølgelig ikke. Da ville han ha fulgt de jødiske ledernes religiøse ubibelske tradisjoner. Men vi leser tvert imot om Jesus: «Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.» — Matteus 7: 29.

Som vi har vært inne på tidligere, lærte han sine etterfølgere å be til Gud: «La ditt navn holdes hellig.» (Matteus 6: 9) Og kvelden før han ble henrettet, bad han til sin Far: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden. . . . Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg.» — Johannes 17: 6, 11.

Angående disse tilfellene hvor Jesus nevner Guds navn, sier boken Der Name Gottes på side 76: «Vi må være klar over det overraskende faktum at den tradisjonelle gammeltestamentlige forståelsen av Guds åpenbaring er at den er en åpenbaring av hans navn, og at dette går igjen helt fram til slutten av Det gamle testamente, ja, at det også fortsetter helt fram til de siste deler av Det nye testamente, hvor vi for eksempel i Johannes 17: 6 leser: ’Jeg har åpenbart ditt navn.’»

Ja, det ville være høyst urimelig å tro at Jesus unnlot å bruke Guds navn, særlig når han siterte fra de delene av de hebraiske skrifter som inneholdt det.

De første kristne

Brukte Jesu etterfølgere i det første århundre Guds navn? De hadde fått befaling av Jesus om å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag. (Matteus 28: 19, 20) Mange av dem de skulle forkynne for, hadde ikke noe begrep om den Gud som hadde åpenbart seg for jødene ved navnet Jehova. Hvordan skulle de kristne kunne forklare for dem hvem den sanne Gud var? Ville det være nok å kalle ham Gud eller Herre? Nei. Nasjonene hadde sine egne guder og herrer. (1. Korinter 8: 5) Hvordan kunne de kristne tydelig vise forskjellen mellom den sanne Gud og de falske gudene? Bare ved å bruke den sanne Guds navn.

I tråd med dette kom disippelen Jakob med denne uttalelsen under et møte for de eldste i Jerusalem: «Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens.» (Apostlenes gjerninger 15: 14, 15, EN) I den kjente talen apostelen Peter holdt på pinsedagen, kom han inn på et sentralt punkt i det kristne budskap da han siterte disse ordene av profeten Joel: «Hver den som påkaller [Jehovas] navn, han skal bli frelst.» — Joel 3: 5; Apostlenes gjerninger 2: 21.

Apostelen Paulus lar det ikke være noen tvil om hvor viktig Guds navn var for ham. I sitt brev til romerne siterer han de samme ordene av profeten Joel og fortsetter med å oppmuntre sine medkristne til å vise tro på denne uttalelsen ved å gå ut og forkynne om Guds navn for andre så de også kan bli frelst. (Romerne 10: 13—15) Senere skrev han til Timoteus: «Enhver som nevner Jehovas navn, må avstå fra urettferdighet.» (2. Timoteus 2: 19, NW) I slutten av det første århundre brukte apostelen Johannes Guds navn i sine skrifter. Uttrykket «Halleluja», som betyr «lovpris Jah», forekommer en rekke ganger i Åpenbaringen. — Åpenbaringen 19: 1, 3, 4, 6.

Men Jesus og hans etterfølgere hadde profetert om at et frafall skulle finne sted i den kristne menighet. Apostelen Peter hadde skrevet: «Det [skal] opptre vranglærere blant dere.» (2. Peter 2: 1; se også Matteus 13: 36—43; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 3; 1. Johannes 2: 18, 19.) Disse profetiene ble oppfylt. En følge av det var at Guds navn ble skjøvet i bakgrunnen. Det ble til og med fjernet fra avskrifter og oversettelser av Bibelen! La oss se på hvordan det skjedde.

[Fotnote]

^ avsn. 4 Noen foreslår en annen forklaring: Jødene kan ha blitt påvirket av gresk filosofi. Den jødiske filosofen Filon fra Alexandria, som levde omtrent samtidig med Jesus, var for eksempel sterkt påvirket av den greske filosofen Platon, som han trodde var inspirert av Gud. Under oppslagsordet «Filon» sier Lexicon des Judentums at Filon «forente den greske filosofis (Platons) språk og ideer med jødenes åpenbarte tro», og at han til å begynne med «hadde en klar innflytelse på de kristne kirkefedre». Filon lærte at Gud var udefinerbar, og at han følgelig ikke kunne nevnes ved navn.

[Bilde på side 14]

Dette bildet av en jødisk øversteprest finner vi i Vatikanet. På øversteprestens lue er det en plate med en hebraisk innskrift som betyr «helliget Jehova»

[Bilde på side 15]

Da Jesus leste fra Jesajas bokrull i synagogen, uttalte han Guds navn, slik det antydes i denne tyske bibeloversettelsen av 1805. — Lukas 4: 18, 19

[Bilder på side 16]

Peter og Paulus brukte Guds navn da de siterte fra Joels profeti. — Apostlenes gjerninger 2: 21; Romerne 10: 13