Guds navn og bibeloversetterne

TIDLIG i det andre århundre, etter at den siste av apostlene hadde dødd, begynte det frafallet fra den kristne tro som Jesus og hans etterfølgere hadde forutsagt, å gjøre seg gjeldende for alvor. Hedenske filosofier og læresetninger trengte inn i menigheten. Det oppstod sekter og splittelser, og den opprinnelige rene tro ble fordervet. En sluttet å bruke Guds navn.

Etter hvert som denne frafalne kristendom ble utbredt, oppstod behovet for å oversette Bibelen fra grunnspråkene hebraisk og gresk til andre språk. Hvordan gjengav oversetterne Guds navn i sine oversettelser? Vanligvis brukte de det ordet som på deres språk tilsvarer «Herren». En oversettelse på den tiden som øvde stor innflytelse, var den latinske oversettelsen Vulgata, en oversettelse av Bibelen foretatt av Hieronymus til den slags latin som folk talte i det daglige liv. Hieronymus gjengav tetragrammet (JHWH) ved å sette inn ordet Dominus, «Herren».

Etter hvert begynte slike nye språk som fransk, engelsk og spansk å dannes i Europa. Men den katolske kirke var imot å oversette Bibelen til disse nye språkene. Så mens jødene, som brukte Bibelen på grunnspråket, hebraisk, ikke ville uttale Guds navn når de så det, hørte de fleste «kristne» Bibelen opplest på latin fra en oversettelse som ikke brukte navnet.

Med tiden begynte Guds navn å bli brukt igjen. I 1278 forekom det på latin i verket Pugio fidei av Raymundus Martini, som var en spansk munk. Raymundus Martini brukte stavemåten Yohoua. * Kort tid etter, i 1303, fullførte Porchetus de Salvaticis et verk med tittelen Victoria Porcheti adversus impios Hebraeos. I dette verket nevnte han også Guds navn. Han stavet det enten Iohouah, Iohoua eller Ihouah. Og i 1518 utgav Petrus Galatinus et verk med tittelen De arcanis catholicae veritatis, hvor han staver Guds navn Iehoua.

Navnet forekom første gang i en engelsk bibel i 1530, da William Tyndale utgav en oversettelse av de første fem bøkene i  Bibelen. I denne oversettelsen tok han med Guds navn i en rekke vers, * og han stavet det Iehouah. I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . hver gang du ser HERREN skrevet med store bokstaver (bortsett fra når det er trykkfeil), står det Iehovah på hebraisk.» Derved oppstod den praksis som bestod i å bruke Jehovas navn bare i enkelte vers og så skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste andre steder hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst.

I 1611 ble den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, utgitt. Den ble den mest brukte engelske bibeloversettelse. Her forekommer navnet fire ganger i selve teksten. (2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 19; Jesaja 12: 2; 26: 4) «Jah» er en poetisk kortform av navnet som forekommer i Salme 68: 5. Og navnet er skrevet helt ut i slike stedsnavn som «Jehovah-jireh». (1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24) I samsvar med Tyndales eksempel satte imidlertid oversetterne i de fleste tilfelle inn «HERREN» eller «GUD» i stedet for Guds navn. Men hvis Guds navn kunne forekomme i disse fire versene, hvorfor kunne det ikke da også stå i alle de andre tusenvis av vers hvor det står på grunnspråket, hebraisk?

Noe lignende skjedde da Bibelen ble oversatt til tysk. I 1534 utgav Martin Luther sin oversettelse av hele Bibelen. Han oversatte direkte fra grunnteksten. Av en eller annen grunn tok han ikke med Guds navn, men brukte erstatninger, for eksempel HERR («HERREN»). Men han var kjent med Guds navn, for i en preken over Jeremia 23: 1—8, som han holdt i 1526, sa han: «Dette navnet Jehova, Herren, tilhører utelukkende den sanne Gud.»

I 1543 skrev Luther med karakteristisk åpenhjertighet: «Når de [jødene] nå påstår at navnet Jehova ikke kan uttales, vet de ikke hva de snakker om . . . Hvis det kan skrives med penn og blekk, hvorfor skal det da ikke uttales, noe som er mye bedre enn å skrive det med penn og blekk? Hvorfor påstår de så ikke også at det ikke skal skrives, heller ikke leses eller tenkes? Alt tatt i betraktning er det noe som stinker her.» Likevel rettet ikke Luther på dette i sin oversettelse av Bibelen.

 De norske bibeloversettelsene av 1904, 1930 og 1978 gjengir Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahve» i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14 eller 3: 15. I Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengis Guds navn de fleste steder med «Jahve». Og pastor Storjohanns oversettelse av Salmene bruker formen «Jehovah».

I århundrenes løp gikk bibeloversetterne to forskjellige veier. Noen unngikk konsekvent å bruke Guds navn, mens andre brukte det i stor utstrekning i de hebraiske skrifter, enten i formen Jehova eller i formen Jahve. La oss ta for oss to oversettelser som unngår å bruke navnet, og undersøke hva oversetterne sier om hvorfor de gjorde som de gjorde.

Hvorfor de utelot det

Da J. M. Powis Smith og Edgar J. Goodspeed utgav en moderne oversettelse av Bibelen i 1935, oppdaget leserne at Guds navn de fleste steder var blitt erstattet med HERREN og GUD. Grunnen til dette ble forklart i et forord: «I denne oversettelsen har vi fulgt den ortodokse jødiske tradisjon og erstattet navnet ’Jahve’ med ’Herren’ og uttrykket ’Herren Jahve’ med ’Herren Gud’. I alle de tilfelle hvor ’Herren’ eller ’Gud’ står for ’Jahve’ på grunnspråket, er det benyttet kapiteler.»

Og så kommer forordet med den uvanlige oppfordring å gjøre det motsatte av det de jøder gjorde som fulgte den tradisjonen som bestod i å lese «Herren» der hvor det  stod JHWH: «Den som ønsker å bevare ånden i grunnteksten, må lese ’Jahve’ hver gang han ser HERREN eller GUD.»

Når en leser dette, oppstår straks følgende spørsmål: Hvis en bevarer ’ånden i grunnteksten’ ved å lese «Jahve» i stedet for «HERREN», hvorfor brukte ikke da oversetterne «Jahve» i sin oversettelse? Hvorfor ’erstattet’ de Guds navn med ordet «HERREN» og tok bort noe av ånden i grunnteksten?

Oversetterne sier at de fulgte den ortodokse jødiske tradisjonen. Men er det forstandig av en kristen å gjøre det? Husk at det var fariseerne, som bevarte den ortodokse jødiske tradisjon, som forkastet Jesus, og som han sa dette til: «Dere [har] satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt.» (Matteus 15: 6) Guds Ord blir i høy grad svekket når noe i det blir erstattet med noe annet.

I 1952 ble Revised Standard Version av de hebraiske skrifter utgitt på engelsk, og denne bibeloversettelsen bruker også erstatninger for Guds navn. Dette var bemerkelsesverdig, for denne bibeloversettelsen var en revisjon av American Standard Version, som brukte navnet Jehova konsekvent i de hebraiske skrifter. Ved å utelate navnet gikk en derfor bort fra en tidligere praksis på en iøynefallende måte. Hvorfor ble dette gjort?

I forordet til Revised Standard Version leser vi: «[Oversettelses]komiteen har av to grunner vendt tilbake til den mer velkjente praksis i King James Version [som går ut på å utelate Guds navn]: 1) ordet ’Jehova’ er ingen nøyaktig gjengivelse av noen form av navnet som noen gang har vært i bruk på hebraisk; og 2) bruken av noe som helst egennavn på den ene og eneste Gud, som om det var andre guder han måtte holdes atskilt fra, ble forlatt i jødedommen før den kristne tidsalder og er fullstendig upassende for den kristne kirkes universelle tro.»

Er disse argumentene fornuftige? Som vi var inne på tidligere, er ikke navneformen Jesus den opprinnelige formen av navnet på Guds Sønn som hans etterfølgere brukte. Men dette fikk ikke oversettelseskomiteen til å unngå å bruke det navnet og i stedet bruke en tittel, for eksempel «Mellommann» eller «Kristus». Disse titlene blir riktignok brukt, men i tillegg til navnet Jesus, ikke i stedet for det.

Når det gjelder det argumentet at det ikke finnes noen andre guder som den sanne Gud må skilles ut fra, er det ganske enkelt ikke riktig. Det finnes millioner av guder som blir tilbedt av mennesker. Apostelen Paulus sa: «Det er jo mange ’guder’.» (1. Korinter 8: 5; Filipperne 3: 19) Selvsagt er det bare én sann Gud, som Paulus sier videre. En stor fordel ved å bruke den sanne Guds navn er følgelig at det skiller ham ut fra alle de falske gudene. Og hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i grunnteksten til de hebraiske skrifter?

Sannheten er at mange oversettere ikke har vært av den oppfatning at navnet i sin moderne form er malplassert i Bibelen. De har tatt det med i sin oversettelse, og resultatet er alltid blitt en oversettelse som gir større ære til Bibelens forfatter og følger grunnteksten mer trofast. Noen alminnelig brukte bibeloversettelser som inneholder Guds navn, er Valera-oversettelsen (spansk, utgitt i 1602), Almeida-oversettelsen (portugisisk,  utgitt i 1681), den opprinnelige Elberfelder-oversettelsen (tysk, utgitt i 1871) og American Standard Version (engelsk, utgitt i 1901). Noen oversettelser gjengir Guds navn konsekvent ved hjelp av formen Jahve, for eksempel de kjente oversettelsene La Bible de Jérusalem og The Jerusalem Bible.

Les nå følgende uttalelser av noen oversettere som tok navnet med i sine oversettelser, og sammenlign deres argumenter med det som ble sagt av dem som utelot navnet.

Hvorfor andre har tatt navnet med

Dette skrev de som oversatte American Standard Version av 1901: «[Oversetterne] kom etter omhyggelig overveielse til den enstemmige overbevisning at en jødisk overtro, som betraktet det guddommelige navn som altfor hellig til å bli uttalt, ikke lenger burde få påvirke engelske eller andre oversettelser av Det gamle testamente . . . Dette minnenavn, som blir forklart i 2. Mosebok 3: 14, 15 og lagt vekt på som et minnenavn om og om igjen i Det gamle testamentes opprinnelige tekst, betegner Gud som den personlige Gud, som paktens Gud, som åpenbaringens Gud, Befrieren, sitt folks Venn . . . Dette egennavnet, med dets rikdom av hellige tankeforbindelser, blir nå gjeninnsatt på den plass i den hellige tekst som det har et ubestridelig krav på.»

Og i forordet til den opprinnelige utgaven av den tyske Elberfelder-oversettelsen leser vi: «Jehova. Vi har beholdt dette navnet på Israels paktsgud fordi leseren er blitt vant til det gjennom mange år.»

Steven T. Byington, oversetteren av The Bible in Living English, forklarer på denne måten hvorfor han bruker Guds navn: «Stavingen og uttalen er ikke det viktigste. Det viktigste er å gjøre det klart at dette er et egennavn. Det finnes flere skriftsteder som vi ikke kan forstå riktig hvis vi gjengir dette navnet med et vanlig substantiv, for eksempel ’Herren’. Langt verre er det om vi gjengir det med et substantivert adjektiv [for eksempel den ’Evige’].»

J. B. Rotherhams oversettelse er et annet interessant tilfelle. Han brukte Guds navn i sin oversettelse, men foretrakk formen Jahve. Men i et senere verk, Studies in the Psalms, som ble utgitt i 1911, gikk han tilbake til formen Jehova. Hvorfor? Han forklarer: «JEHOVA — Anvendelsen av denne formen av minnenavnet . . . i denne oversettelsen av Salmene skriver seg ikke fra betenkeligheter med hensyn til den mer korrekte uttalen, som er Jahve, men skyldes utelukkende praktiske hensyn som er basert på ønsket om å bevare kontakten med offentlighetens øre og øye i et spørsmål hvor hovedsaken er at Guds navn lett blir gjenkjent.»

I Salme 34: 4 får tilbedere av Jehova denne oppfordringen: «La oss sammen hylle [Jehova] og prise hans store navn!» Hvordan kan vi fullt ut reagere positivt på denne formaningen hvis vi leser en bibeloversettelse som Guds navn er utelatt fra? De kristne er glade for at i det minste noen oversettere har hatt mot til å ta med Guds navn i sin gjengivelse av de hebraiske skrifter og derved bevare det Smith og Goodspeed omtaler som «ånden i grunnteksten».

Men de fleste oversettelser som tar Guds navn med i de hebraiske skrifter, utelater det i de greske skrifter, «Det nye testamente». Hva er grunnen til dette? Finnes det noe grunnlag for å gjengi Guds navn i den siste delen av Bibelen?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 17]

Oversetterne av den engelske autoriserte oversettelsen, King James Version, brukte Guds navn, Jehova, i bare fire vers. Overalt ellers erstattet de det med GUD og HERREN

[Uthevet tekst på side 22]

Hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i den hebraiske grunnteksten?

[Ramme/bilder på sidene 20 og 21]

En fiendtlig innstilling til Guds navn?

  I dag finnes det ingen moderne bibeloversettelse på afrikaans (det språk som snakkes av sørafrikanere av nederlandsk herkomst) som inneholder Guds navn. Dette er overraskende, for mange oversettelser til de stammespråkene som snakkes i det landet, bruker navnet fritt. La oss se på hva som har skjedd.

På et møte i Society of True Afrikaners (G.R.A.) ble det den 24. august 1878 sterkt oppfordret til å oversette Bibelen til afrikaans. Seks år senere ble spørsmålet tatt opp på nytt, og endelig ble det besluttet å sette i gang og oversette Bibelen fra grunnspråkene. Arbeidet ble betrodd S. J. du Toit, som var undervisningsminister i Transvaal.

Et brev med instruksjoner til du Toit inneholdt denne retningslinjen: «Herrens egennavn, Jehova eller Jahve, bør gjengis uoversatt overalt.» S. J. du Toit oversatte sju av Bibelens bøker til afrikaans, og navnet Jehova forekom overalt.

Andre sørafrikanske publikasjoner inneholdt også en gang Guds navn. I De Korte Catechismus (1914) av J. A. Malherbe stod det for eksempel dette: «Hva er Guds opphøyde navn?» Hva var svaret? «Jehova, som i våre bibler er skrevet HERREN med store bokstaver. Dette [navnet] ble aldri gitt til noen skapning.»

I Die Katkisasieboek (en katekisme utgitt av søndagsskolekommisjonen til den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika) stod det følgende spørsmål: «Kan vi da aldri bruke navnet Jehova eller HERREN? Jødene unnlater å bruke det . . . Det er ikke det budet betyr. . . . Vi kan bruke hans navn, men aldri misbruke det.» Inntil ganske nylig inneholdt også Die Halleluja (en salmebok) navnet Jehova i noen salmer.

Men du Toits oversettelse var ikke populær, og i 1916 ble det utpekt en bibeloversettelseskomité som skulle sørge for at det ble utgitt en bibel på afrikaans. Denne komiteen fulgte den praksis å utelate navnet Jehova fra Bibelen. I 1971 utgav Sør-Afrikas bibelselskap en «prøveoversettelse» av enkelte av Bibelens bøker på afrikaans. Selv om Guds navn ble nevnt i innledningen, ble det ikke brukt i selve oversettelsen. Og i 1979 ble det utgitt en lignende oversettelse av «Det nye testamente» og Salmene, og der er også Guds navn utelatt.

Siden 1970 er dessuten navnet Jehova blitt fjernet fra Die Halleluja. Og navnet er også utelatt fra sjette opplag av den reviderte utgave av Die Katkisasieboek, som er utgitt av den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika.

En gjør seg ikke bare anstrengelser for å fjerne navnet Jehova fra bøker. En kirkebygning i Paarl som tilhører den nederlandske reformerte kirke, hadde en hjørnestein med innskriften JEHOVAH JIREH («Jehova drar omsorg»). Bladet Våkn opp! på afrikaans inneholdt et bilde av denne kirken og hjørnesteinen i nummeret for 22. oktober 1974. Siden ble hjørnesteinen erstattet av en annen hjørnestein med innskriften DIE HERE SAL VOORSIEN («HERREN drar omsorg»). Skriftstedshenvisningen og datoen på hjørnesteinen er den samme som før, men navnet Jehova er blitt fjernet.

Derfor er det mange afrikandere som ikke kjenner Guds navn i dag. Kirkemedlemmer som kjenner det, viker tilbake fra å bruke det. Noen argumenterer til og med mot å gjøre det. De sier at Guds navn er HERREN, og de anklager Jehovas vitner for at de har funnet på navnet Jehova.

[Bilder]

En kirke i Paarl i Sør-Afrika. Opprinnelig var det en innskrift med navnet Jehova på hjørnesteinen (over til høyre). Senere ble den erstattet (over til venstre).

[Bilde på side 18]

Guds navn i formen Yohoua forekom i verket Pugio fidei fra 1278. Det ser vi her i dette håndskriftet (som er datert til 1200- eller 1300-tallet) fra Ste. Geneviève-biblioteket i Paris (folio 162b)

[Bilde på side 19]

William Tyndale tok Guds navn med i 2. Mosebok 6: 3 i sin engelske oversettelse av de første fem bøkene i Bibelen, som ble utgitt i 1530. Han gjorde rede for sin bruk av navnet i en note i oversettelsen

[Rettigheter]

(Bilde gjengitt med tillatelse fra American Bible Society Library i New York)