Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«La ditt navn bli helliget» — hvilket navn?

«La ditt navn bli helliget» — hvilket navn?

«La ditt navn bli helliget» — hvilket navn?

ER DU religiøs? Da er du uten tvil en av de mange som tror på et høyeste Vesen. Og du har sannsynligvis stor respekt for den velkjente bønnen som Jesus lærte sine etterfølgere å be til Den Høyeste. Denne bønnen er kjent som Fadervår. Den begynner slik: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn bli helliget!» — Matteus 6: 9UO. *

Har du noen gang lurt på hvorfor Jesus aller først i denne bønnen bad om at Guds navn skulle «bli helliget»? Deretter sa han at vi skulle be om andre ting, for eksempel om at Guds rike må komme, om at Guds vilje må skje på jorden, og om at våre synder må bli tilgitt. Når disse andre bønnene med tiden blir oppfylt, kommer det til å bety at det blir varig fred på jorden, og at menneskene vil oppnå evig liv. Kan du tenke deg noe viktigere enn det? Likevel lærte Jesus oss å be først om at Guds navn måtte bli helliget.

Det var ingen tilfeldighet at Jesus lærte sine etterfølgere å nevne Guds navn først i sine bønner. Det var tydelig at dette navnet var av avgjørende betydning for ham, for han nevnte det gjentatte ganger i sine egne bønner. Da han ved en anledning bad offentlig til Gud, sa han: «Far, herliggjør ditt navn!» Og Gud svarte: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det.» — Johannes 12: 28, NTM.

Kvelden før Jesus døde, bad han til Gud mens disiplene hørte på, og på nytt hørte de at han fremhevet betydningen av Guds navn. Han sa: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden.» Senere sa han: «Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen.» — Johannes 17: 6, 26.

Hvorfor betydde Guds navn så mye for Jesus? Hvorfor viste han at det betyr mye for oss også, ved å oppfordre oss til å be om at det skal bli helliget? For å forstå dette må vi bli klar over hvordan en så på navn i bibelsk tid.

Navn i bibelsk tid

Jehova Gud gav tydeligvis mennesket et ønske om å sette navn på ting. Det første menneske hadde et navn, nemlig Adam. Noe av det første skapelsesberetningen forteller om Adam, er at han gav dyrene navn. Da Gud gav Adam en kone, kalte Adam henne straks «kvinne» (hebraisk: ’ishshahʹ). Senere gav han henne navnet Eva, som betyr «levende», for «hun ble mor til alle som lever». (1. Mosebok 2: 19, 23; 3: 20) Også i dag følger vi den skikken å gi folk navn. Ja, det er vanskelig å forestille seg hvordan vi skulle klare oss uten navn.

I det gamle Israel var imidlertid navn ikke bare merkelapper. De betydde noe. Navnet Isak betyr for eksempel «latter». Dette navnet minnet om at hans gamle foreldre lo da de første gang hørte om at de skulle få barn. (1. Mosebok 17: 17, 19; 18: 12) Navnet Esau betyr «lodden», og det beskrev et trekk ved hans ytre. Det andre navnet hans, Edom, betyr «rød» eller «rødlig». Det var en påminnelse om at han solgte førstefødselsretten sin for en rett rød velling. (1. Mosebok 25: 25, 30—34; 27: 11; 36: 1) Jakob, som bare var litt yngre enn tvillingbroren sin, Esau, kjøpte førstefødselsretten av Esau og fikk den førstefødtes velsignelse av sin far. Det navn han fikk da han ble født, betyr «en som holder i hælen» eller «en som trer i stedet for». (1. Mosebok 27: 36) Det forholder seg på lignende måte med navnet Salomo. Dette navnet betyr «fredsommelig», og i Salomos regjeringstid var det fred og velstand i Israel. — 1. Krønikebok 22: 9.

I tråd med dette sier et bibelsk oppslagsverk (The Illustrated Bible Dictionary, bind 1, side 572): «En undersøkelse av ordet ’navn’ i GT [Det gamle testamente] viser hvor mye det betyr på hebraisk. Et navn er ikke bare en merkelapp, men betydningen av det har tilknytning til personligheten til den som bærer det.»

Gud betrakter navn som noe viktig. Det viste han blant annet ved at han gjennom en engel sa til Sakarja at hans sønn skulle hete Johannes, og til Maria at den sønnen hun skulle føde, skulle hete Jesus. (Lukas 1: 13, 31) Enkelte ganger forandret han folks navn, eller han gav noen et navn i tillegg til det de hadde fra før, for å vise hvilken rolle de skulle spille i hans hensikt. Da Gud for eksempel forutsa at hans tjener Abram («opphøyd far») skulle bli far til mange nasjoner, forandret han navnet hans til Abraham («far til en stor mengde»). Og han forandret navnet på Abrahams kone fra Sarai («trettekjær») til Sara («fyrstinne»), siden hun skulle bli mor til Abrahams ætt. — 1. Mosebok 17: 5, 15, 16; jevnfør 1. Mosebok 32: 28; 2. Samuelsbok 12: 24, 25.

Jesus var også klar over hvilken betydning navn hadde, og han henviste til Peters navn da han gav ham et tjenesteprivilegium. (Matteus 16: 16—19) Også åndeskapninger har navn. To som er nevnt i Bibelen, er Gabriel og Mikael. (Lukas 1: 26; Judas 9) Og når menneskene gir navn til livløse ting, for eksempel stjerner, planeter, byer, fjell og elver, etterligner de bare Skaperen. Bibelen sier for eksempel at Gud nevner alle stjernene ved navn. — Jesaja 40: 26.

Ja, navn er av stor betydning i Guds øyne, og han gav menneskene et ønske om å identifisere mennesker og ting ved hjelp av navn. Vi ser altså at engler, mennesker og dyr, så vel som stjerner og andre livløse ting har navn. Ville det være konsekvent av Skaperen av alt dette å unnlate å gi seg selv et navn? Selvfølgelig ikke, og særlig ikke i betraktning av disse ordene av salmisten: «Til evig tid skal alt som lever, love [Guds] hellige navn.» — Salme 145: 21.

Et leksikon som forklarer bibelske ord (The New International Dictionary of New Testament Theology, bind 2, side 649), sier: «Et av de mest grunnleggende og sentrale trekk ved den bibelske åpenbaring er det faktum at Gud ikke er navnløs: han har et personlig navn, og han kan og skal påkalles ved dette navnet.» Jesus hadde helt opplagt dette navnet i tankene da han lærte sine etterfølgere å be: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn bli helliget!» — Matteus 6: 9UO.

I betraktning av alt dette er det tydeligvis viktig for oss å vite hva Guds navn er. Kjenner du Guds personlige navn?

Hva er Guds navn?

Overraskende nok vil sannsynligvis flertallet av de mange hundre millioner medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn ha problemer med å besvare dette spørsmålet. Noen vil si at Guds navn er Jesus Kristus. Men Jesus bad til en annen da han sa: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden.» (Johannes 17: 6) Han bad til Gud i himmelen, som en sønn som snakket til sin far. (Johannes 17: 1) Det var hans himmelske Fars navn som skulle bli «helliget».

Men mange moderne bibeloversettelser inneholder ikke dette navnet, og det blir sjelden eller aldri brukt i kirkene. Det blir derfor langtfra «helliget» der. I stedet har det gått tapt for millioner av bibellesere. La oss ta et eksempel som viser hvordan forskjellige bibeloversettere har gjengitt Guds navn. Legg merke til hvordan ett skriftsted, Salme 83: 19, er gjengitt i fire forskjellige bibeloversettelser:

«Måtte de skjønne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over hele jorden.» (Norsk oversettelse av 1978)

«For å lære dem at du, o Evige, du er Gud Den Høyeste over hele verden.» (A New Translation of the Bible av James Moffatt, av 1922)

«Så de søker ditt navn, o Jahve, og erkjenner, at du alene er den Høyeste på hele jorden!» (Versene 18 og 19 ifølge professor Buhls oversettelse av 1910)

«Og la dem erkjenne, at du, ditt navn, Jehovah, du alene er den høyeste over den hele jord.» (Pastor Storjohanns oversettelse av Salmene, av 1891)

Hvorfor fremtrer Guds navn på så forskjellige måter i disse oversettelsene? Er hans navn Herren, den Evige, Jahve eller Jehova? Eller kan alle disse betegnelsene godtas?

For å besvare disse spørsmålene må vi huske at Bibelen opprinnelig ble skrevet verken på dansk, engelsk eller norsk. Bibelskribentene var hebreere, og de skrev for det meste på den slags hebraisk og gresk som var vanlig i deres samtid. De fleste av oss kan ikke disse gamle språkene. Men Bibelen er blitt oversatt til utallige moderne språk, og vi kan bruke disse oversettelsene når vi ønsker å lese Guds Ord.

De kristne har dyp respekt for Bibelen og tror med rette at «hele Skriften er inspirert av Gud». (2. Timoteus 3: 16, NTM) Derfor har de som oversetter Bibelen, et stort ansvar. Hvis noen med overlegg forandrer på eller utelater noe av det som står i Bibelen, forfalsker han det inspirerte Ord. En som gjør det, bør merke seg denne bibelske advarselen: «Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre.» — Åpenbaringen 22: 18, 19; se også 5. Mosebok 4: 2.

De fleste bibeloversettere respekterer uten tvil Bibelen og ønsker oppriktig å gjøre den forståelig for dem som lever nå. Men oversetterne er ikke inspirert. De fleste av dem har dessuten sterke meninger om religiøse spørsmål og kan være påvirket av personlige oppfatninger og det de selv foretrekker. De kan også gjøre menneskelige feil eller treffe urette avgjørelser.

Derfor har vi rett til å stille noen viktige spørsmål: Hva er egentlig Guds navn? Hvorfor oppgir forskjellige bibeloversettelser forskjellige navn på Gud? Når vi har fått svar på disse spørsmålene, kan vi gå tilbake til vårt opprinnelige spørsmål: Hvorfor er det av så stor betydning at Guds navn blir helliget?

[Fotnote]

^ avsn. 2 Se liste over forkortelser for bibeloversettelser på side 2.

[Uthevet tekst på side 4]

Engler, mennesker, dyr så vel som stjerner og andre livløse ting har navn. Ville det ikke være urimelig at Skaperen av alt dette skulle være navnløs?

[Uthevet tekst på side 5]

Guds navn var av vesentlig betydning for Jesus, siden han nevnte det gjentatte ganger i sine bønner