Kapittel 19

Bevart med tanke på Guds tusenårige rike

1. Hva betyr det for de politiske regjeringer på jorden at Guds tusenårige, messianske rike er kommet nær?

GUDS tusenårige rike med hans Messias som konge er kommet nær! Dette gode budskap er godt underbygd og støttet, både av de inspirerte skrifter og av de verdensbegivenhetene som har inntruffet siden 1914. Det tusenårige rikes komme betyr slutten for de politiske regjeringer, hvor ufullkomne, døende menneskelige herskere har hatt makten. «I disse kongers dager,» sa profeten Daniel under inspirasjon til kong Nebukadnesar, Babylons konge, «vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Daniel 2: 44.

2. a) Hva vil knusingen av de verdslige riker utgjøre høydepunktet på? b) Hvem vil bli «frelst» på jorden til tross for den ’store trengsel’?

² Disse verdslige rikene, som er blitt opprettet av mennesker, vil bli knust i høydepunktet på den trengsel Messias, Jesus, omtalte i sin profeti da han besvarte spørsmålet: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matteus 24: 3, NW) Ettersom alle de nåværende riker på jorden vil bli knust før Jesu tusenårige styre begynner, overdrev han ikke da han sa at den forestående trengsel ville bli stor, ja, «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Trengselen skulle bli så stor at det ville være et spørsmål om mennesker kunne overleve den, om menneskeslekten kunne bli bevart i live gjennom den. Ja, «ble ikke de dager forkortet, da ble  intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet». (Matteus 24: 2, 22) Det var ikke bare de ’utvalgte’ som skulle bli frelst; annet «kjød» skulle også redde livet.

3. a) Hva vil skje med levningen etter at den har sett noe «kjød» bli bevart i live på jorden? b) Hva er det som gjør det mulig å overleve den «store trengsel»?

³ Ja, menneskeslekten vil bli bevart i live under den forestående ’store trengsel’, som vil være uten sidestykke, akkurat som den ble bevart gjennom den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid. (Matteus 24: 37—39) Levningen av de ’utvalgte’ vil bli vitne til at noe «kjød» blir bevart i live på jorden, før de forlater den jordiske skueplass og får del i det himmelske rike som de er kalt og utvalgt til med tanke på at de skal herske sammen med Jesus Kristus. (Åpenbaringen 17: 14; 20: 4—6) Ingen som tilhører presteskapet, «lovløshetens menneske», vil bli bevart, og heller ikke noen av dem som presteskapet har pleid omgang med på det politiske, militære eller kommersielle område. De som blir bevart i live når den religiøse Babylon den store blir tilintetgjort og «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon blir utkjempet, er den trofaste levning av de ’utvalgte’ og den ’store skare’ av får-lignende mennesker som inntar et urokkelig standpunkt for Guds rike med hans Messias som konge. (Åpenbaringen 7: 9—17; 16: 13—16; 17: 1—16; Matteus 25: 31—46) De blir ikke reddet ved menneskelige midler, men utelukkende ved Guds makt.

4, 5. a) I hvilken salme blir en slik redning omtalt, og taler salmisten bare på vegne av seg selv? b) Hva vil de ’utvalgte’ og de som tilhører den ’store skare’, i likhet med salmisten føle seg tilskyndt til å gi uttrykk for?

⁴ Denne redning blir tydelig beskrevet i Salme 116, som apostelen Paulus siterer fra i 2 Korintierne 4: 13. Han som skrev denne salmen, kan ha talt på sitt folks vegne, for det var ikke bare han selv, men hele hans folk, Jehovas utvalgte folk, som var truet med døden, med å bli utslettet. I nær framtid vil alle som forblir tro mot Jehovas rike med Jesus Kristus som konge, bli truet med døden av Guds messianske rikes religiøse og politiske fiender. Ettersom de som på  den måten trofast og lojalt støtter opp om Guds rike, ikke vil forsvare seg med kjødelige våpen, men utelukkende må sette sin lit til at den allmektige Gud og hans Messias skal beskytte dem, vil de måtte gi den allmektige Gud æren for sin frelse. Vil de elske ham på grunn av det han gjør for dem? Fordi han hører deres rop om frelse når deres liv er i fare, hvor de enn befinner seg i verden, vil de av hjertet føle seg tilskyndt til å gi uttrykk for sin kjærlighet til ham, deres Gud og Frelser, akkurat som salmisten gjorde av en lignende grunn:

⁵ «Jeg elsker [Jehova], for han hører min røst, mine inderlige bønner. For han har bøyd sitt øre til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham. Dødens reip hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg; nød og sorg fant jeg. Men jeg påkalte [Jehovas] navn: Akk [Jehova], frels min sjel! [Jehova] er nådig og rettferdig, og vår Gud er barmhjertig. [Jehova] verner de enfoldige [uerfarne, MMM]; jeg var elendig, og han frelste meg.» — Salme 116: 1—6.

6. a) Hvilke følelser hadde salmisten da han tilsynelatende sto overfor den visse død? b) Hva utbrøt han, og hvorfor?

⁶ Salmisten ønsket ikke å dø. Men det så ut som om han ikke kunne unngå døden. Det var som om døden allerede hadde bundet sitt reip fast om ham, slik at han ikke kunne slippe fri. Det var som om han allerede befant seg i dødsriket (menneskehetens felles grav), som om han var i nød og fylt av angst befant seg i en trang grav. Han var fylt av sorg ved tanken på at han skulle miste livet. Han var uerfaren når det gjaldt denne verdens veier, og kunne ikke søke menneskers hjelp. Han følte seg elendig og berøvet all hjelp fra mennesker. Men vent! Hans situasjon var ikke håpløs. Den Gud som han og hans folk tilba, kunne hjelpe ham. Han kunne verne ham og beskytte ham mot døden og dødsriket. Han er nådig, rettferdig og barmhjertig, og han kan utfri og frelse. Det var hans navn han måtte påkalle for å bli frelst. Fylt av verdsettelse ropte den nødstilte salmisten til sin Gud. Han bønnfalt ham. Og til hans glede  vendte Jehova sitt øre til ham. Han hørte hans røst, hans inderlige bønner. Han frelste ham. «Han frelste meg,» utbrøt den ydmyke salmisten. Hvordan kunne han unnlate å si: «Jeg elsker [Jehova]»? Det var nettopp slik han følte det.

7. Hvorfor vil Jehova høre de ’utvalgte’ og dem som tilhører den ’store skare’, når de roper til ham mens de er i dødsfare, og hvorfor vil de utbryte: «Jeg elsker [Jehova]»?

⁷ Når larmen fra den forutsagte «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», som vil bli utkjempet nå i vår generasjon, til slutt har dødd hen og en fredfylt ro senker seg over Harmageddons slagmark, vil levningen av de ’utvalgte’ og den ’store skare’, som sammen har overlevd krigen, se seg tilbake og bli klar over hvor stor den allmektige Guds frelse har vært. De sto ansikt til ansikt med døden. Hvilket annet navn enn Jehovas navn kunne de påkalle med forvissning om å bli hørt da det så ut til at de måtte lide en voldsom død? De hadde ikke påkalt hans navn forgjeves, for nå ville han ikke la dem dø og stige ned i dødsrikets trange fengsel. Fiendene, som truet hans tilbedere skulle bli tilintetgjort, men ikke de som påkalte hans navn til tross for at de ble hånt og spottet av fienden. Gud sørget på mirakuløst vis for at de unnslapp døden. De som var uerfarne hva denne verdens ugudelige veier angår, de som i likhet med Jesus ikke var noen del av denne verden, ble vernet. Den nådige, rettferdige, barmhjertige Jehova frelste dem! Hvordan kunne de så unnlate å se hen til Jehova og si: «Jeg elsker [Jehova]»?

DE VANDRER «I DE LEVENDES LAND»

8. Hvordan var salmisten besluttet på å vandre etter at hans sjel var blitt fridd fra døden?

⁸ Salmisten, som hadde vært sa foruroliget, følte nå en stor lettelse, og han kunne derfor si: «Kom igjen, min sjel til din ro! For [Jehova] har gjort vel imot deg. For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Jeg skal vandre for [Jehovas] åsyn i de levendes land. Jeg  trodde, for jeg talte; jeg var såre plaget. Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.» — Salme 116: 7—11.

9. a) Hva mente salmisten da han sa at alle mennesker var løgnere? b) Hva drev ham derfor til å tale, og talte han forgjeves?

⁹ Da salmisten var blitt utfridd av døden, slik at han fremdeles vandret i de levendes land på jorden, kunne han slappe av og oppfordre sin sjel, seg selv, til igjen å falle til ro. Han behøvde ikke lenger å gråte av fortvilelse. Hans fot hadde ikke snublet; han hadde ikke styrtet i døden. På ett tidspunkt var han riktignok blitt fylt av angst, grepet av panikk, ettersom han var blitt klar over at menneskers hjelp var til ingen nytte. Hvert eneste menneske som sa at det kunne hjelpe eller redde salmisten, som tilsynelatende var fortapt, viste seg å være en løgner. Han trakk den slutning at alle mennesker var falske. Men selv om han hadde mistet troen på at mennesker kunne fri ham fra den død som truet ham, holdt han fortsatt fast ved troen på sin Gud. Derfor talte han i tro, som et uttrykk for sin tro. Hvis ingen annen kunne hjelpe ham, kunne hans Gud gjøre det. Det han sa, viste at han trodde at Gud kunne utfri ham. Han talte ikke forgjeves. Han ble bevart, slik at han ikke snublet og falt i døden. Nå var han fast besluttet på å «vandre for [Jehovas] åsyn i de levendes land».

10. Hva var grunnen til at Paulus kom til å tenke på Salme 118, som han siterte fra i 2 Korintierne 4: 12—14, og hva la han derved for dagen?

¹⁰ Å tro på Gud er aldri forgjeves. Det visste apostelen Paulus. Han visste at samtidig som hans anstrengende misjonærtjeneste hjalp dem som hørte hans budskap, til å oppnå evig liv, førte den til at hans eget liv ble forkortet, men han hadde likevel en sterk tro på Guds kraft til å holde ham oppe. Han talte om å leve videre, ikke bare her på jorden, men også ved en oppstandelse fra de døde under Kristi «nærvær» eller parousia. Med Salme 116 i tankene skrev han til menigheten i Korint i Hellas: «Således er da døden virksom i oss, men livet i eder. Men ettersom vi har den samme troens Ånd — etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg — så tror vi òg, derfor taler vi òg, for vi vet at han som oppvekte den Herre Jesus, skal også  oppvekke oss med Jesus og stille oss [som døden nå er virksom i] fram sammen med eder [som livet nå er virksomt i].» — 2 Korintierne 4: 12—14; Salme 116: 10.

11. a) Når vil de ’utvalgte’ og de som tilhører den ’store skare’, på lignende måte kunne si: «Hvert menneske er en løgner»? b) Hvorfor bør de da tenke på Paulus’ ord i 2 Korintierne 4: 8—10?

¹¹ I den aller nærmeste framtid vil det være livsviktig for levningen av de ’utvalgte’ og den ’store skare’ av dens lojale medarbeidere å vise tro på Gud selv når de blir stilt ansikt til ansikt med den tilsynelatende visse død. Ja, de vil virkelig måtte legge tro for dagen når de verdslige, irreligiøse makter slutter seg sammen for å rette et siste angrep mot dem etter at presteskapet, «lovløshetens menneske», er blitt fjernet og hele den øvrige delen av den religiøse Babylon den store er blitt fortært som ved ild. Da vil det ikke være noen mennesker de kan søke hjelp hos, og de vil derfor kunne si: «Hvert menneske er en løgner.» All hjelp som mennesker måtte kunne yte, vil være fruktesløs, til ingen nytte; den vil være et bedrag. Men for å styrke sin tro på den allmektige Gud kan de tenke på apostelen Paulus, som før han talte om sin egen tro, sa: «Vi [er alltid] i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgt, men ikke oppgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort — alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» — 2 Korintierne 4: 8—10.

12. Hvorfor vil de i den siste del av den «store trengsel» gjøre som Paulus da han siterte fra Salme 116, og hva vil de i likhet med salmisten derfor kunne si til seg selv?

¹² Under lignende omstendigheter i den avsluttende del av den «store trengsel» kan de ’utvalgte’ og den ’store skare’ følge apostelen Paulus’ eksempel og ha «den samme troens Ånd — etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg». De kan også vise tro og tale uten å ha mistet troen på Gud, selv om de er klar over at det ser meget dystert ut for dem. (2 Korintierne 4: 13) Like etter at Satan Djevelens jordiske redskaper har rettet det endelige angrep mot de ’utvalgte’ og den «store skare» for å utrydde dem,  vil de som tilhører disse gruppene, kunne si: «Kom igjen, min sjel, til din ro! For [Jehova] har gjort vel imot deg.» — Salme 116: 7.

13. Hvordan gjør Jehova vel mot sine tilbedere under «krigen på Guds, den allmektiges, store dag»?

¹³ Hvordan har Jehova «gjort vel» imot sine trofaste tilbedere? Han har gjort det ved å handle slik overfor dem i deres store nød som han har funnet best. I «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» handler han i full overensstemmelse med de dyrebare løfter han har latt nedskrive i sitt hellige Ord, idet han handler til gagn for sine lydige tjenere og beskytter dem. «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.» (Salme 145: 20) I den kritiske situasjon som hans ’utvalgte’ og de som utgjør den ’store skare’, vil befinne seg i, gjør han vel imot dem i samsvar med deres tro, lydighet, lojalitet og hengivenhet overfor ham. Han vil vise at han «lønner dem som søker ham». (Hebreerne 11: 6) Han frir derfor deres sjel fra å dø for deres jordiske fienders hånd. Han frir dem for enhver grunn til å felle tårer. Han frir dem fra alt som fiendene måtte gjøre for å få dem til å falle og dø. Kunne Jehova gjøre noe bedre for å opphøye og herliggjøre sitt Ord og navn og fullstendig forpurre sine ondsinnete fienders planer? Nei!

14. a) Hva slags jord kommer de som Jehova har bevart, nå til å bo på, og hva vil også bli renset, og hvordan? b) Hva vil de som Jehova har bevart, da være fast besluttet på å gjøre for ikke å forfeile hensikten med at de er blitt utfridd?

¹⁴ Det betyr at levningen av Guds ’utvalgte’ og den ’store skare’ vil få overleve den «store trengsel», da hele den nåværende «tingenes ordning» vil bli utslettet. Alle landområder på den rensede jord vil nå ligge foran dem. I den «store trengsel» er jorden blitt renset for alle de onde, og nå vil også det usynlige, åndelige område i jordens umiddelbare nærhet bli renset. Hvordan? Ved at den «store drage . . . den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan» og alle hans demoner blir grepet, bundet og kastet i «avgrunnen», hvorfra det vil være umulig for dem å bedra og  villede folkene på jorden under det tusenårige styre som vil bli utøvd av Jehovas Messias og alle de 144 000 ’utvalgte’. Hvilken enestående anledning vil ikke Jehovas tilbedere nå ha til å vise sin verdsettelse! De hadde vært truet med døden, med å komme til å ligge blant de døde, men se, de lever! De kan nå vise at de er fast besluttet på ikke å forfeile hensikten med at de er blitt fridd fra døden. De er blitt utfridd i likhet med salmisten og kan si med ham: «Jeg skal vandre for [Jehovas] åsyn i de levendes land.» (Salme 116: 9) De kan nå gjøre det uten forstyrrelser, og deres sjel kan ha ro.

DE LØFTER «FRELSENS BEGER»

15. Hvilken frelse vil Guds lojale ha fått del i når Kristi tusenårige styre begynner, og hvilket «beger» vil de løfte?

¹⁵ Når de 1000 år da Messias skal utøve sitt herlige styre over jorden, skal til å begynne, vil Gud altså på en storslagen måte ha frelst alle sine lojale tilbedere på jorden. Tenk på det — de er blitt befridd for alle de onde på jorden og i det usynlige område i jordens nærhet! De lojale medlemmer av den ’store skare’ kan nå bli bevart i live på den rensede jord under Guds messianske styre i de 1000 år, ja, i all evighet. Som et uttrykk for sin verdsettelse av dette vil de lojale som er blitt bevart, føle seg tilskyndt til å si med salmisten: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg? Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle [Jehovas] navn. Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter, og det for hele hans folks øyne.» — Salme 116: 12—14.

16. a) Hvem rekker de lojale dette «frelsens beger», og hvordan? b) Hvordan drikker de ’begerets’ innhold, og hva påkaller de?

¹⁶ Et beger inneholder en viss mengde væske som en enten kan drikke eller utøse som et drikkoffer til Jehova Gud. Det er han som har rakt sine lojale tjenere på jorden «frelsens beger». Hvordan har han gjort det? Ved at han har bevart dem i live gjennom den «store trengsel». Den drikk han byr dem, er deres frelse. Alle sine frelsesgjerninger til gagn for dem har Jehova utført gjennom den himmelske  Messias. De lojale nekter ikke å ta imot denne frelse, denne storslagne gave, som innebærer at deres jordiske liv blir forlenget, slik at de får oppleve det velsignede styre som Messias vil utøve over jorden i 1000 år. Fylt av takknemlighet vil de drikke begerets innhold og glede seg over å vandre «i de levendes land». Samtidig vil de påkalle Jehovas navn. Idet de benytter hans navn, vil de påkalle ham gjennom hans Messias og be ham velsigne og lede dem i de bestrebelser de nå gjør seg for helt og fullt å leve i samsvar med hans vilje. De vil åpent, offentlig, kalle ham sin Gud.

17. Hva vil Jehovas lojale tjenere gjøre i forbindelse med de løfter de kan ha gitt mens de var i dødsfare?

¹⁷ Har de noen forpliktelser de må innfri overfor ham? Avla de noen løfter til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus på den tid da deres sjel var i fare og det så ut til at de kom til å dø? Hvis de gjorde det, vil de på en pliktoppfyllende og kjærlig måte holde sine løfter overfor Jehova, som handlet i samsvar med det de lovte, og bevarte dem i live på jorden. De vil gjøre det i Jehovas åndelige tempel, idet de vil oppfylle sine løfter «for hele hans folks øyne».

18. Hvor lenge vil levningen av de ’utvalgte’ gjøre dette på jorden?

¹⁸ Også de som er igjen av Guds åndsavlede ’utvalgte’, vil gjøre dette så lenge de lever på jorden før de forlater sitt jordiske virkefelt og blir forent i herlighet sammen med alle de øvrige av Kristi 144 000 medarvinger på hans himmelske trone. — Predikeren 5: 1—5. *

DYREBAR ER «HANS LOJALES DØD»

19. På grunnlag av hvilket forhold ba salmisten Gud om å bli løst fra dødens bånd, og hvorfor gjorde han det med rette?

¹⁹ Den befridde salmisten tilla de ting som berørte hans Guds følelser, stor betydning, og han kunne derfor utbryte: «Dyrebar i Jehovas øyne er hans lojales død. Akk [Jehova]!  Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd.» (Salme 116: 15, 16, vers 15 fra NW) Salmisten utbrøt «Akk [Jehova]!» på en bønnfallende måte. Det var en slik bønnfallende innstilling han hadde da han var i dødsfare. Han ba Jehova om å løse de bånd som døden syntes å holde ham bundet med, slik at han kunne bli fridd fra døden. Han ba Jehova Gud om å vise ham denne gunst fordi han var hans tjener, ja, Jehovas tjener i annen generasjon, ettersom han var sønn av Jehovas ’tjenerinne’. Det var som om salmisten minnet Jehova om hans ansvar overfor sine tjenere, om at han måtte bevare dem i live. Og nå, etter at salmisten hadde stått ansikt til ansikt med døden, kunne han si at Jehova på en kjærlig måte hadde oppfylt sin forpliktelse.

20. a) Hvem regnet salmisten seg selv med blant, og hvorfor var ikke det formastelig? b) Hvor dyr var ifølge salmisten de lojales død i Jehovas øyne?

²⁰ Salmisten regnet seg selv med blant Jehovas ’lojale’ da han fylt av verdsettelse sa: «Dyrebar i Jehovas øyne er hans lojales død.» Det var ikke formastelig av salmisten å betrakte seg selv på den måten, for Jehova hadde vist at han regnet ham for å være lojal, ved at han hadde fridd ham fra døden. Han lot ikke salmisten dø, for deretter å la en levittisk prest holde en begravelsestale over ham og si: «Dyrebar i Jehovas øyne er hans lojales død.» Nei, salmistens død var for dyr til at Jehova ville la den inntreffe. Derfor fridde han salmistens «sjel fra døden». Av den grunn kunne salmisten nå forstå hvor dyr en lojal tjeners død ville være for Jehova. En lojal tjeners død ville, for å si det slik, være en for høy pris for Jehova å betale. Det betydde for mye for ham å la den lojale dø.

21. a) Hva vil de lojale med rette føle seg tilskyndt til å si etter den «store trengsel»? b) Hvordan har deres død vært for dyr i forbindelse med Jehovas overherredømme?

²¹ Når de ’utvalgte’ og de som tilhører den ’store skare’, er blitt spart gjennom den «store trengsel», vil de også med rette føle seg tilskyndt til å utbryte: «Dyrebar i Jehovas øyne er hans lojales død.» (Salme 116: 15, NW) De  vil være klar over at det var for dyrt i Jehovas øyne å la dem dø under den «store trengsel» for deres religiøse og verdslige fienders hånd, Hvis han hadde latt fiendene seire over dem og utslette dem av jordens overflate, ville det ha satt en skamplett på hans universelle overherredømme, hans herredømme over himmelen og jorden. Han er jordens Skaper, og han skapte den for dem som er lojale mot ham. Hvis han ikke kunne bevare sine lojale på jorden og beskytte dem under de gudløse fienders hardeste og mest nedrige angrep, ville det være som om hans fiender var mektigere enn han, og hadde rett til å bestemme hvem som fortsatt skulle leve på jorden. Hvis hans lojale ble utryddet av hans fiender under den «store trengsel», ville det føre til at hans overherredømme over jorden, ja, over hele universet, ble dratt i tvil. Derfor kan han ikke la fiendene ta deres liv.

22. Hvorfor vil det i forbindelse med tilbedelsen av Jehova og grunnvollen til den ’nye jord’ være for dyrt i Jehovas øyne å la de lojale lide en voldsom død?

²² Hvis Jehova skulle la sine fiender på jorden få trosse ham og tilintetgjøre levningen av hans ’utvalgte’ og den ’store skare’ under den «store trengsel», ville dette dessuten ikke bare innebære en midlertidig seier for fiendene, til stor glede for Satan og hans demoner. Hvis alle Jehovas lojale tilbedere skulle lide døden, ville det ikke lenger være noen på jorden som tilba Jehova som den eneste levende og sanne Gud. Det ville bety at det ikke lenger ville være noen som kunne frambære lovoffer, ofre takksigelse og utføre hellig tjeneste for ham i hans store, åndelige tempels jordiske forgårder. Grunnvollen til den ’nye jord’ under de «nye himler» ville også ha blitt fjernet allerede før Jehovas Messias, Jesus, hadde begynt sitt tusenårige styre! Ville den høyeste og allmektige Gud, Jehova, la noe som ville få så alvorlige konsekvenser, skje ved å la sine lojale tjenere lide en voldsom død? Nei, deres død under slike omstendigheter, som innbefattet et universelt stridsspørsmål, ville være for «dyrebar», for dyr for Jehova. Deres død er så  dyr for ham at han av respekt for seg selv ikke kan la den inntreffe.

23. Hva vil Jehova gjøre i forbindelse med sitt overherredømme, sitt navn og det universelle stridsspørsmål i den «store trengsel», og på hvilken måte?

²³ I den kommende «store trengsel» er tiden inne til at den allmektige Gud, Jehova, skal opphøye sitt universelle overherredømme og hellige sitt verdige navn og tvinge alle sine fiender til å kjenne at han er Jehova, Bibelens, det inspirerte, skrevne Ords, Gud. Av denne viktige grunn vil han gjøre slik som han har lovt i sitt uforanderlige Ord, nemlig fri sine lojales sjeler fra døden under den «store trengsel», da det universelle stridsspørsmål vil bli avgjort en gang for alle. Jehova vil — akkurat som han gjorde i forbindelse med den tålmodige Job, hvis liv han sparte på grunn av dennes ubrytelige ulastelighet — enda en gang vise at han kan sette lojale mennesker på jorden som selv under de hardeste prøver fra Satan Djevelens side vil bevare sin ulastelighet overfor ham av kjærlighet til ham.

24. Hvorfor vil Jehova anerkjenne disse ’lojale’ som sine tjenere, og hvilke «bånd» vil han løse for dem på det kritiske tidspunkt?

²⁴ Jehova vil anerkjenne levningen av sine ’utvalgte’ og dem som utgjør den ’store skare’, som sine tjenere fordi de har valgt ham som sin Gud, og fordi han har kjøpt dem med det sonende blod som hans Yppersteprest, Jesus, Messias, utgjøt. På det kritiske tidspunkt vil han høre deres oppriktige bønn og løse de dødens «bånd» som hans og hans messianske rikes fiender forsøker å legge på dem. Hvilken tungtveiende grunn til aldri å glemme at de er tjenere for Jehova, deres himmelske Eier og øverste Herre, kommer de ikke da til å ha!

HALLELUJA!

25. Med hvilke ord avsluttet salmisten Salme 116, idet han ga uttrykk for sin takknemlighet overfor Jehova?

²⁵ Det er virkelig på sin plass å takke Gud, den store Befrier og Bevarer, for all denne ufortjente godhet. Salmisten var overveldet av takknemlighet, og han avsluttet derfor sin vakre salme med disse ordene: «Deg vil jeg ofre takkoffer,  og [Jehovas] navn vil jeg påkalle. Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til [Jehovas] hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!» — Salme 116: 17—19.

26. a) Hvordan unnlot ikke han som skrev Salme 116, å gjøre kjent hvilken Gud han tilba? b) Hvordan ønsket denne salmisten å gi uttrykk for sin takknemlighet overfor sin Gud og å oppfordre folket til å prise ham?

²⁶ Hvem salmisten enn var, var han en tilbeder av den Gud hvis navn han ble inspirert til å benytte i sin fullstendige form 15 ganger i sin salme, før han sluttet med det hebraiske utropet: «Halleluja!», som betyr: «Pris Jah!» Salmisten tilba Jehova i hans tempel i den hellige byen Jerusalem, enten det nå var i det tempel Salomo bygde, eller det var i det tempel stattholderen Serubabel bygde etter Israels landflyktighet i Babylon. Den ikke navngitte salmisten ønsket å gjøre noe mer enn bare privat å gi uttrykk for sin takknemlighet overfor Gud, sin Befrier. Han ønsket å takke Gud offentlig ved å frambære et offer på Guds alter i templets forgård og påkalle Jehovas navn i nærvær av hele hans folk. Han var kanskje den første som leste opp denne salmen, som han selv hadde skrevet. Ved å skrive denne salmen ga han et bidrag til det som senere ble kalt Hallel («pris»), den lovsang som jødene benyttet ved spesielle anledninger. (Salmene 113—118, 136) Fylt av takknemlighet oppfordret han alle som tilba i templets forgårder, til å «prise Jah», idet han avsluttet sin salme med utropet: «Halleluja!»

27. a) Hvem hadde lenge før Salme 116 ble skrevet, gitt uttrykk for sin takknemlighet ved å frambære et offer for Gud etter at de var blitt fridd fra døden? b) Hvordan vil de som overlever enden på denne tingenes ordning, handle på lignende måte?

²⁷ Salmisten er ikke den eneste som har frambåret takkoffer til Jehova etter å ha blitt fridd fra døden. Det hadde Noah og hans familie gjort mange hundre år tidligere, etter at de hadde overlevd vannflommen. De hadde riktignok ikke noen tempelforgård som de kunne tilbe i, men hva var likevel det første de gjorde etter at de var kommet ut av arken på fjellet Ararat? På et nybygd alter frambar de et stort takkoffer til Jehova, som hadde bevart dem gjennom  den verdensomfattende vannflommen. (1 Mosebok 8: 18—22) Derved satte disse åtte menneskesjeler som den allmektige Gud sparte da han ødela den «gamle verden» et godt eksempel for andre. Når levningen av Jehovas ’utvalgte’ og dens medarbeidere, de som utgjør den ’store skare’, har overlevd den dramatiske avslutning på vår tids voldspregede tingenes ordning, vil de i samsvar med det profetiske forbilde ofre takksigelse til Jehova fordi han har bevart dem ved sin mirakuløse makt. — Salme 116: 17.

28. a) Hvor vil de som overlever enden på denne tingenes ordning, ofre takksigelse, og hvilket rop vil jorden gjenlyde av? b) Hvor lenge vil de åndsavlede ’utvalgte’ og de som tilhører den ’store skare’, arbeide sammen på den rensede jord?

²⁸ Når Kristi herlige, tusenårige styre begynner, vil de som har overlevd den største trengsel i menneskenes historie, ofre takksigelse til Jehova i hans åndelige tempels jordiske forgårder. Fylt av glede og begeistring vil de rope så det gjenlyder over hele jorden: «Halleluja!» Hvilken vidunderlig følelse vil det ikke gi å være levende da, etter at en bokstavelig talt er blitt revet ut av dødens grep! Fylt av en gjensidig kjærlighet som er lik kjærligheten mellom David og hans lojale venn Jonatan, vil levningen av Jehovas ’utvalgte’ og den lojale ’store skare’ arbeide fredelig sammen under de «nye himler», Guds messianske rike. (2 Peter 3: 13) Skulder ved skulder vil de fortsette å arbeide sammen på den rensede jord inntil Guds tid er inne til å la dem som tilhører levningen av hans åndsavlede ’utvalgte’, få sette seg på sine troner sammen med Kongen, Jesus Kristus, i det «himmelske Jerusalem». Bibelen viser ikke hvordan denne åndelige levning vil bli tatt bort. Men de ’utvalgte’ vet at de må være trofaste helt til sin død i kjødet for å kunne ha håp om en himmelsk oppstandelse. — Åpenbaringen 2: 10; Romerne 6: 5, Hebreerne 12: 22.

29. a) Hvilket arbeid vil den ’store skare’ fortsette med etter at den åndsavlede levning har forlatt jorden? b) På grunn av hva vil de føle en overstrømmende glede?

²⁹ Jehovas velsignelse vil imidlertid ikke vike fra den ’store skare’ av hans tilbedere som blir igjen på jorden i hans åndelige tempels forgårder. Under den himmelske,  messianske regjerings ledelse vil de fortsatt arbeide med å ikle den rensede jord en slik skjønnhet at den blir et gledens paradis. Hvilken overstrømmende glede vil de ikke føle når oppstandelsen finner sted og de døde som kommer fram fra gravene, får anledning til å oppnå evig liv på en paradisisk jord under Jehovas universelle overherredømme!

30. a) Ved hjelp av hva kan vi nå se dette herlige bilde, og hvordan blir disse framtidsutsikter nå holdt fram for jordens innbyggere? b) Hvorfor har vi nå all grunn til å gjøre vårt ytterste for å få oppleve denne tiden?

³⁰ I det klare lys som Guds profetiske Ord utstråler, kan vi nå med troens øyne se hele dette herlige bilde. Hvor vidunderlig er det ikke å tenke på at en «stor skare» av dem som nå bestreber seg på å tilbe og tjene Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, vil bli bevart i live under den kommende «store trengsel» og få fortsette å leve på en paradisisk jord! Hvilke enestående framtidsutsikter! Disse framtidsutsikter blir nå holdt fram for alle jordens innbyggere ved at «dette gode budskap om riket» blir forkynt «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden på denne tingenes ordning kommer. (Matteus 24: 14, NW) Det er i sannhet verdt at vi gjør vårt ytterste for å få del i disse herlige framtidsutsikter — i tro på Jehova Gud og i takknemlighet over at han har gitt oss en slik mulighet. Alle som ønsker å oppnå evig liv i lykke, har all grunn til å gjøre seg slike anstrengelser nå, for «Guds tusenårige rike er kommet nær».

[Fotnote]

[Studiespørsmål]