Hvordan medkongene blir innsatt i embetet
Kapittel 5
Hvordan medkongene blir innsatt i embetet
1. Hvorfor ville ingen være bedre skikket til å være konge over menneskeheten enn Jesus Kristus?
KUNNE menneskene få en bedre konge enn Guds Sønn, Jesus Kristus? Har det noen gang levd en konge som har elsket sitt folk så høyt at han har vært villig til å gi avkall på all sin herlighet og dø til gagn for folket? Og selv om det hadde eksistert en slik konge som var villig til å ofre sitt liv for sitt folk, kan en spørre om det ville ha hatt noen varig verdi for dem. Jesus Kristus, Guds Sønn, ga imidlertid avkall på den himmelske herlighet han hadde hos sin Far, og ble et menneske, et fullkomment menneske, men «litt ringere enn de gudlignende», «lite ringere enn englene». (Salme 8: 6, NW; Hebreerne 2: 9) I samsvar med Guds vilje ydmyket han seg så ytterligere og ble drept av menneskene etter at Gud hadde salvet ham til å være den messianske konge. Dette var ikke bare et enestående bevis tor hans kjærlighet til menneskene, men ved hans død ble det også tilveiebrakt et fullkomment, menneskelig offer som Gud kunne godta til evig gagn for hele menneskeheten. Kunne det finnes noen som var bedre skikket til å være menneskenes konge enn han?
2. a) Hva er det som viser at menneskene i var tid like lite ønsker at Jesus Kristus skal være konge over dem som menneskene i det første århundre? b) Hva er det som egentlig teller i spørsmålet om hvem som skal være konge over menneskene?
2 For 1900 år siden ønsket ikke de som bare trodde på et menneskelig, politisk herredømme, å ha ham til konge over seg. De krevde derfor med høye rop at den romerske landshøvdingen skulle la ham henrette som om han var en falsk Kristus, en falsk Messias. Heller ikke i vår tid ønsker det store flertall — selv ikke i kristenheten — å ha ham som konge, men prøver i stedet å trygge et menneskelig herredømme og forakter, motstår og forfølger kristne som virkelig etterligner sin Leder, Jesus. Men hva betyr det om det store flertall av menneskene i vår tid ikke ønsker at Jesus Kristus skal være deres virkelige, himmelske konge? Vil det ha noen avgjørende betydning for menneskeheten, for de levende og for de døde? Det som teller, er den dom den allmektige Gud feller. Han anerkjente sin Sønn, Jesus, da denne ble døpt av døperen Johannes i Jordan-elven. Han anerkjente sin Sønn, Jesus, da denne trofaste Sønn på en herlig måte ble forklaret foran tre vitner på et høyt fjell i den nordlige delen av Palestina. (Matteus 3: 17; 17: 5) Og han anerkjente sin syndfrie Sønn da denne i dødsøyeblikket på henrettelsespelen på Golgata ropte med høy røst: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» — Lukas 23: 46.
3. a) På hvilken enestående måte viste Gud at han godkjente sin Sønn, Jesus Kristus, som hadde lidt martyrdøden? b) Hva slags liv oppreiste Gud ham til?
3 Gud, som gjør ting som svake mennesker holder for umulig, viste imidlertid på en helt enestående måte at han anerkjente sin Sønn, som hadde lidt martyrdøden, da han oppreiste ham fra de døde på den tredje dag. Ble han oppreist som et menneske av kjøtt og blod, «lite ringere enn englene»? Nei, han ble oppreist på et langt høyere tilværelsesplan enn det englene befinner seg på, ja, til himmelsk liv på et høyere plan enn det han ga avkall på da han gikk med på å la sitt liv bli overført til den jødiske jomfruen Marias morsliv. (Filippenserne 2: 5—11, NW) Apostelen Peter, som var den første som så ham i et materialisert legeme etter hans oppstandelse, sa: «Det som også nå frelser oss . . . ved Jesu Kristi oppstandelse, han som er fart opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.» — 1 Peter 3: 21, 22; Hebreerne 1: 1—4; Lukas 24: 34; 1 Korintierne 15: 6,
4, 5. Hvordan gikk det til at Jesus Kristus, «Davids sønn», ble Davids «herre», og hvem var den første som påpekte dette?
4 Den seierrike Guds Sønn, som ble gjort til en «Davids sønn» ved at han ble født av en jomfru i Davids slektslinje, kom således til å få en langt høyere stilling enn kong David. Apostelen Peter påpekte dette i sin inspirerte tale til flere tusen jøder på den dag da ukenes høytid ble feiret, den 50. dag fra Jesu Kristi oppstandelse. Fylt med hellig ånd sa han til dem:
5 «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Apostlenes gjerninger 2: 32—36.
6. a) Hva vil David måtte anerkjenne Jesus som når han oppstår? b) Hva slags ættetavle har Jesus som menneske?
6 Når David oppstår fra de døde under det messianske rikes styre, vil han måtte anerkjenne den herliggjorte Jesus Kristus som sin «herre». David vil da kalle ham «min herre». (Salme 110: 1) Han vil måtte anerkjenne Herren Jesus Kristus, som er blitt opphøyd fra jorden til himmelen, som den viktigste av sine etterkommere, som «Davids rotskudd og ætt», «løven av Juda stamme, Davids rotskudd». (Åpenbaringen 22: 16; 5: 5) Av den grunn ender to slektslinjer fra David med Jesus, den jødiske jomfruen Marias sønn. Jesu Kristi slektsregister går imidlertid ikke bare tilbake til David, og heller ikke bare tilbake til patriarken Abraham, men helt tilbake til den første mann, Adam, som da han ble skapt i Edens hage, ble kalt «Guds sønn». (Matteus 1: 1—18; Lukas 3: 23—38) Jesu Kristi slektsregister er det eneste bevarte slektsregister som går helt tilbake til det første menneske, «Guds sønn», uten noen avbrudd eller huller i den lange slektslinjen.
7. a) Hvor lenge regjerte Davids kongelige dynasti i Israel? b) Hvor lenge vil Jesus Kristus herske uten noen jordisk rival? Begrunn svaret.
7 David regjerte bare i 40 år i Israel. (1 Kongebok 2: 10, 11; 1 Krønikebok 29: 26, 27) Representert ved en rekke på i alt 20 mannlige etterkommere av kong David regjerte Davids kongehus i Israel i 470 år, fra 1077 f. Kr. til 607 f. Kr. Kan noe kongehus i noe annet land oppvise noe lignende? Jesus Kristus vil imidlertid som Davids himmelske Herre regjere i 1000 år over hele menneskeheten uten å ha noen jordisk rival. Han vil ikke ha noen etterfølgere på sin himmelske trone, for han er udødelig. Han har «et uforgjengelig livs kraft», og fordi han «blir til evig tid», kan han herske i sitt rike «uten noen etterfølgere» (NW). (Hebreerne 7: 16, 24) Som engelen Gabriel sa til Maria i Nasaret: «Det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Lukas 1: 33) Han er følgelig kong Davids evige arving.
MEDKONGER, IKKE ETTERFØLGERE
8, 9. a) Vil de 144 000 etterfølge Jesus Kristus på tronen? Hva sa han til dem om deres privilegier i Riket etter at han hadde innstiftet Herrens nattverd? b) Hvordan forutsa Daniel at de skulle bli delaktige i dette rike?
8 Jesu Kristi 144 000 medarvinger er ikke hans etterfølgere på tronen i Riket. De er bare hans medkonger, som han er blitt utnevnt til hode over. Det forholder seg følgelig slik som det sies i Åpenbaringen 20: 4 (NW): «Og de ble levende og hersket som konger med Kristus [ikke etter Kristus] i tusen år.» Det er akkurat som Jesus Kristus sa til sine trofaste apostler om påskeaftenen, etter at han hadde innstiftet en ny minnehøytid, som kom til å bli kalt Herrens nattverd eller Herrens aftensmåltid: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (Lukas 22: 28—30) Mange hundre år før Kristi tid hadde profeten Daniel forutsagt at noen skulle bli delaktige i dette rike:
9 «Men den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evighet.» «Den gamle av dager kom, og den Høyestes hellige fikk sin rett, og tiden kom da de hellige tok riket i eie. Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det.» — Daniel 7: 18, 22, 27.
10, 11. a) Hva må sies med hensyn til hvorvidt de 144 000 konger vil ha noen etterfølgere, og hva innebærer det at de er «en førstegrøde for Gud og Lammet»? b) Hvilken sinnsinnstilling har de 144 000 som gjør at menneskene ikke behøver å frykte for dem som konger?
10 Dette viser at den Høyestes 144 000 hellige vil være konger sammen med Kristus i 1000 år, uten å ha etterfølgere. Det sies om dem: «Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.» (Åpenbaringen 14: 4) Ettersom de er blitt kjøpt fra menneskene, har de en gang vært vanlige menn og kvinner, akkurat som den øvrige delen av menneskeheten, men jordens innbyggere, som disse 144 000 skal herske som konger over, har ikke noe å frykte av den grunn. Som «en førstegrøde for Gud og Lammet» er de blitt «hellige». Vil det være noen grunn til å frykte for det styre som vil bli utøvd av Jesus Kristus? Nei! Og det er på lignende måte ingen grunn til å være bekymret for det styre som vil bli utøvd av de 144 000, som «er kjøpt fra menneskene». De har fulgt apostelen Paulus’ råd: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» (Filippenserne 2: 5) De har også gitt akt på apostelen Peters råd i 1 Peter 4: 1:
11 «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.»
12. a) Hva forutbestemte Gud med hensyn til Kristi medkonger? b) Når og hvordan omtalte Gud først denne regjeringsklassen?
12 Det er tydelig at de 144 000 må bli likedannet med sin Leders, Jesu Kristi, bilde, både i mental henseende og i moralsk og åndelig henseende. Det er noe av det Jehova Gud forutbestemte angående dem. Selv om han ikke forutbestemte hvem blant menneskene som skulle bli likedannet med Jesu Kristi bilde, forutbestemte han hvor mange det skulle være av dem, nemlig 144 000. Han bestemte på forhånd hvordan han ville handle med dem, og hvilken herlig himmelsk stilling han ville gi dem. Helt fra den tid da de to første mennesker gjorde opprør i Edens hage, hadde Jehova Gud i tankene å opprette en regjering over en ny tingenes ordning for menneskene. Han omtalte denne regjeringsklassen allerede da han gjorde Satan Djevelen, «den gamle slange», kjent med sin guddommelige beslutning. Han sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mosebok 3: 15.
13, 14. a) Hvilken rolle spiller Jesus Kristus i forbindelse med Guds kvinnes lovte «ætt»? b) Hvilke oppmuntrende ord skrev apostelen Paulus til de kristne som bestrebet seg på å gjøre sitt kall fast?
13 Jesus Kristus utgjør naturligvis i første rekke Guds kvinnes lovte «ætt». Men denne «ætt» innbefatter også de trofaste disipler som sammen med Kristus skal knuse slangens hode. (Romerne 16: 20) Apostelen Paulus rettet derfor følgende ord i Romerne 8: 28—32 til en menighet av mennesker som hadde fått dette kall, og som bestrebet seg på å gjøre dette kall fast og urokkelig:
14 «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?»
15. a) Hva forutbestemte Gud med hensyn til sin nye ordnings regjering? b) Ved hvilken handling fra Guds side vil de som utgjør denne regjering, ha blitt ’rettferdige’?
15 Legg merke til at disse kalte, hvem de enn måtte være, er «forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre». Dette forutsetter og utgjør en forsikring om at de alle vil bli Guds sønner, akkurat som Kristus er Guds Sønn. Gud bestemte således på forhånd at hans kommende, nye ordnings regjering skulle være en harmonisk regjering, ikke en regjering som var splittet, eller hvor det hersket uenighet. Enhver i denne regjering må være ’rettferdig’. Gud har derfor truffet en spesiell foranstaltning for å kunne erklære disse kalte ’rettferdige’, og dette gjør han ved Lammets, Jesu Kristi, blod. Når han oppreiser dem fra de døde, vil han gjøre dem rettferdige som fullkomne åndeskapninger i harmoni med deres rettferdige personlighet. (Romerne 5: 1, 9; 8: 1) Slike som Gud nå erklærer rettferdige på grunn av deres tro på Jesu Kristi blod, opphøyer, ærer og herliggjør han ved å gi dem velsignelsesrike privilegier i tjenesten for ham på jorden. Han holder fram for dem muligheten til å få del i Rikets herlighet i framtiden.
16. Hvordan viste Jesus sine disipler hvorvidt de burde etterligne politikerne i denne verden?
16 Alle kan være forvisset om at de som Gud godkjenner og oppreiser til herlighet i Riket, ikke vil oppføre seg slik i sin stilling som politikerne i de nåværende, verdslige regjeringer. Jesus holdt ikke fram politikerne i denne verden som et eksempel som hans disipler skulle etterligne. Det vil ikke bli noen politisk kappestrid mellom hans 144 000 medkonger i det himmelske rike. Det framgår av det vi leser i Lukas 22: 24—27: «Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst. Da sa han til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder, men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblant eder.»
17. Hvorfor kan det med rette sies om Jesus at han kom som Guds Ambassadør til menneskeheten?
17 Da Guds Sønn ble sendt til denne verden for omkring 2000 år siden, var det ikke for at han skulle være politiker og delta i valgkampanjer eller kjempe mot politiske motstandere. Han skulle ikke engang gjøre dette i Israel. Han kom til jorden for å gjøre det ingen jordisk politiker kan gjøre. Han kom for å forlike mennesker av alle raser folk og stammer med Gud, som de sto i et fiendtlig forhold til. Han kom for å bringe menneskeheten i et fredelig, godt forhold til den store Livgiver, Jehova Gud. Det innebar at Guds Sønn måtte ofre seg selv. Han kan med rette sies å være Guds Ambassadør, som ble sendt til en fiendtlig innstilt menneskeslekt for å be menneskene la seg forlike med Gud og derved unngå å bli tilintetgjort av ham.
18. Hvilken holdning inntok de som ble Kristi disipler, til Guds Ambassadør? Hva førte dette til for dem?
18 Kristi disipler tok imot denne Ambassadør fra Gud og satte pris på det han gjorde for dem i sin stilling som ambassadør. Apostelen Paulus skrev til slike disipler i Roma: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Så meget mer skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt; ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nå har fått forlikelsen.» — Romerne 5: 8—11.
«AMBASSADØRER SOM ER STEDFORTREDERE FOR KRISTUS»
19. a) Hvem har virket som ambassadører etter Kristi himmelfart? b) Hvordan betrakter verdens politiske herskere Kristi ambassadører, og hvorfor betrakter de dem på den måten?
19 Siden sin himmelfart om våren i år 33 har Jesus Kristus ikke vært på jorden for selv å utføre dette arbeidet som ambassadør. Hans disipler, som er blitt forlikt med Gud, må derfor utføre dette arbeidet som ambassadører som er stedfortredere for ham. De politiske herskerne og regjeringene i denne verden anerkjenner ikke disse disiplene som ambassadører for den høyeste regjering i universet. Disse kristne ambassadører forhandler heller ikke med nasjonenes politiske ambassadører for å få i stand en overenskomst som skal føre til at en hel nasjon blir forlikt gjennom disse diplomatiske ambassadører. De politiske herskerne og regjeringene betrakter disse utsendte disiplene etter kjødet, ut fra det tradisjonelle synspunkt, og de sender ikke diplomatiske representanter til dem, slik som de i århundrer har gjort til Vatikanet, den romersk-katolske kirkes høyborg. De betrakter disse disiplene, som ikke har noen titler, som ikke bærer noen ministeruniform, og som ikke har fått noen akkreditiver eller legitimasjonsdokumenter, som alminnelige mennesker. De er ikke klar over at disse disiplene åndelig talt er blitt nye skapninger, og at de har noe nytt å tilby.
20. Hvordan omtalte Paulus seg selv da han skrev til efeserne, selv om Roma ikke anerkjente ham som en ambassadør?
20 Apostelen Paulus, som ikke representerte de jødiske myndigheter i Jerusalem, ble ikke anerkjent som en kristen ambassadør av Romerriket. Men betydde det at han ikke var noen virkelig ambassadør for den høyeste Guds regjering? Selv om den romerske regjering ikke viste ham den ære og anerkjennelse som tilkommer en ambassadør, omtalte han seg selv som en ambassadør da han satt i arrest i Roma. Han sa til menigheten i Efesos i Lilleasia: «Idet I til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige, og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, for hvis skyld jeg er sendebud [ambassadør, NW] i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.» — Efeserne 6: 18—20.
21. Hvem henvender de kristne ambassadører seg til når de utfører sine oppgaver?
21 En kristen ambassadør bør ikke anta det samme syn som de politiske regjeringer i denne verden, som står i et fiendtlig forhold til Jehova Gud. En kristen ambassadør har fått sitt oppdrag fra Gud gjennom Kristus, og han må være klar over hvilke forpliktelser som påhviler ham på grunn av den ære han på den måten har fått. Ettersom han ikke er en verdslig ambassadør, oppsøker han ikke de politiske regjeringer i sin nye stilling. Hva forlikelsen med Gud angår, kan regjeringene ikke handle på vegne av hele nasjonen og forandre undersåttenes forhold til Gud. Det er en personlig sak; det er noe hver enkelt selv må ta stilling til og så handle i samsvar med det. Det er grunnen til at de åndelige, kristne ambassadører går direkte til menneskene og ikke henvender seg til dem gjennom deres politiske regjeringer. Apostelen Paulus viser tydelig hvor stor betydning dette nye ansvar har for et menneske i forhold til dets tidligere stilling, når han sier:
22. Hvilken tjeneste utfører de kristne ambassadører, hvem er de stedfortredere for, og hvilken formaning gir de dem som er blitt forlikt?
22 «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted [ambassadører som er stedfortredere for Kristus, NW], som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde.» — 2 Korintierne 5: 17 til 6: 1.
23. Hvilke strenge restriksjoner blir Guds representanter pålagt som «ambassadører som er stedfortredere for Kristus»?
23 Representanter for Gud som er en ny skapning i forening med Kristus, og som tjener som «ambassadører som er stedfortredere for Kristus», er pålagt strenge restriksjoner. Hvilke restriksjoner? Restriksjoner som minner om dem ambassadører for politiske nasjoner er pålagt. Ambassadører i vår tid har ingen rett til å blande seg opp i politikken i de fremmede land som de er sendt til og det forholdt seg på samme måte i bibelsk tid. (Lukas 19: 12—15, 27) De kan vende seg med en appell eller endog en protest til slike fremmede regjeringer, men de må ikke ha noe som helst å gjøre med slike lands politikk. De må være lojale overfor sitt eget lands regjering og nidkjært ivareta dens interesser når de underhandler med fremmede regjeringer. Hvis de ikke gjør det, kan det være at de ikke blir anerkjent som ambassadører, eller at deres akkreditiver blir fratatt dem, og at de ikke lenger får oppholde seg i landet.
24. Hvor er disse åndelige ambassadørers rike, hvilken regjering representerer de, og hvilke verdslige former for virksomhet avholder de seg fra å delta i?
24 Kristi 144 000 medarvinger er klar over at de er «ambassadører som er stedfortredere for Kristus» så lenge de er på jorden. På grunn av sitt studium av de hellige skrifter vet de hva det å være en slik ambassadør virkelig betyr for dem med hensyn til deres forhold til verden, som er fiendtlig innstilt til Gud. (Romerne 5: 10) De sier med apostelen Paulus: «Vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser.» (Filippenserne 3: 20) I denne fiendtlig innstilte verden må de trofast representere det himmelske rike som Herren Jesus Kristus ga dem befaling om å forkynne verden over. (Matteus 24: 14) Ettersom de er åndelige ambassadører i en fiendtlig innstilt verden, kan de ikke blande seg opp i eller delta i politikken i noe land i denne verden. De kan ikke delta i politiske valg eller ha et offentlig embete i en verdslig regjering, like lite som en verdslig ambassadør kan dele sin lojalitet og inneha en politisk stilling i et fremmed land. Av den grunn påhviler det dem ikke noen samfunnsansvarlighet på grunn av den dårlige handlemåte jordens nasjoner har fulgt, og det blod de har utgytt.
25. Hvordan avholder de 144 000 medarvinger til Riket seg fra å tilbe «dyret» og dets «bilde», og hvordan unngår de å få dets merke på sin panne og på sin hånd?
25 I lys av denne kjensgjerning kan vi bedre forstå det apostelen Johannes sier om de trofaste 144 000 som blir Kristi medkonger i Riket: «Jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år.» (Åpenbaringen 20: 4) Ved Guds ånds opplysende kraft forstår de at «dyret», hvis tall er 666, er Djevelens verdensomfattende, politiske system, et system Djevelen som «verdens fyrste» benytter. De forstår at dette politiske dyrs «bilde» i vår tid er en politisk organisasjon, nemlig De forente nasjoner, en menneskelaget organisasjon for fred og sikkerhet i denne verden, som står i et fiendtlig forhold til Gud. Det er bare ved å holde seg fullstendig borte fra dette symbolske dyrs politikk og innta en nøytral holdning til dets konflikter at de kan unngå å få dyrets merke på sin panne eller på sin hånd.
26. Hvilken holdning inntar de 144 000 til de «høyere myndigheter» i verden, selv om de unngår å tilbe «dyret» og ta dets ’merke’?
26 De 144 000 er ikke dette symbolske dyrs og dets politiske bildes slaver, og de tilber heller ikke «dyret» og dets «bilde». De står ikke fram som slaver for dette «dyret», som representerer det menneskelige styre under Satan Djevelen, som om de skulle ha et merke på sin utildekte panne. De har ikke dets politiske merke på sin hånd som et tegn på at de tjener og tilber «dyret» ved å gi det sin aktive støtte. De adlyder apostelen Paulus’ råd i Romerne 13: 1—7, idet de samvittighetsfullt ’underordner seg under de høyere myndigheter’ (NW) i denne verden ved å betale skatt og gjøre andre ting som de er pålagt. De underordner seg imidlertid ikke fullstendig, men bare på en relativ måte, og det av følgende viktige grunn: Når de lover og regler som disse jordiske høyere myndigheter har fastsatt, er i strid med den Høyestes lover og regler, følger de samvittighetsfullt det eksempel Kristi apostler satte da de sto foran Det høye råd i Jerusalem. De sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Bare ved å følge en slik handlemåte kan de unngå å få ’dyrets merke’ og vise seg verdige til å få regjere med Kristus i himmelen.
27. Hvilket kjennetegn har de 144 000 ifølge Åpenbaringen 22: 4 i sin panne?
27 De 144 000 trofaste vil derfor ikke føre denne selviske verdens politiske urenhet inn i Kristi himmelske rike. Angående det kjennetegn som disse trofaste Guds tjenere har i sin panne, sier Åpenbaringen 22: 3—5: «Hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. . . . Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.»
DE VELSIGNELSER DERES TUSENÅRIGE TJENESTE VIL BRINGE
28. a) Hvorfor vil det være en fordel for de 144 000 å herske i 1000 år uten å bli etterfulgt av andre herskere? b) Hva vil Satan og hans demoner gjøre når de blir sloppet løs, og hva vil skje med dem som blir forført?
28 For en enestående forrett det vil være for dem å få regjere som konger med Kristus i 1000 år etter at Satan Djevelen og hans demoner er blitt bundet og kastet i avgrunnen! Dette vil gi dem tilstrekkelig tid til å fullføre det arbeid Jehova Gud har gitt dem i oppdrag å utføre i løpet av de første 1000 år av hans nye ordning. Hverken de eller Jesus Kristus vil ha noen etterfølgere som skal overta deres herskerstilling og forsøke å motvirke det de har utrettet, eller som vil insistere på å gjøre tingene på en annen måte. Ifølge Åpenbaringen 20: 7—10 vil Satan Djevelen og hans demoner forsøke å få i stand en forandring etter at de er blitt løslatt når de 1000 år er omme. De vil forsøke å ødelegge alt det som er blitt utrettet av denne regjering i de 1000 år til ære for Gud og til velsignelse for menneskene, men det vil ikke lykkes for dem. De mennesker som Satan da måtte klare å forføre, vil finne at deres opprør mot Guds styre vil vise seg å være resultatløst og av kort varighet. Disse jordiske opprørere vil sammen med Satan og hans demoner bli fjernet fra de levendes land.
29. a) Hvordan vil det når de 1000 år er slutt, være tydelig at det ikke var forgjeves at Gud sendte sin Sønn til jorden, eller at hans Sønn døde? b) Hvordan vil Kristus og de 144 000 ha grunn til å glede seg over at de ikke har regjert forgjeves i 1000 år?
29 Jesu Kristi og hans 144 000 medarvingers tusenårige styre vil ikke være forgjeves. Det at menneskeheten blir løftet opp til menneskelig fullkommenhet og paradiset blir gjenopprettet jorden over, vil være et bevis for det. Ja, det vil vise seg at Jesus Kristus, Guds Sønn, ikke døde forgjeves, og at den hensikt Gud hadde da han i sin kjærlighet sendte ham til denne verden, ikke har slått feil. De som trofast støtter Jehovas universelle overherredømme og lojalt består prøven når Satan blir sloppet løs en kort stund vil være et tydelig bevis for at den allmektige Gud, Skaperen, kan sette menn og kvinner på jorden som bevarer sin ulastelighet overfor ham. De vil på grunn av dette fortjene å bli erklært rettferdige av den høyeste Dommer, Jehova Gud, og få den ukrenkelige rett til å tjene ham i fred og lykke i et jordisk paradis i all evighet. (Åpenbaringen 20: 5, NW) Jesus Kristus og hans 144 000 medkonger vil glede seg over den dom Gud avsier, og over å vite at deres tusenårige styre har brakt gode resultater.
30. Hvilken annen oppgave vil de 144 000 også ha i 1000 år, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?
30 Det herlige syn apostelen Johannes fikk se, åpenbarer imidlertid at de 144 000 medarvinger til Riket ikke bare skal herske som konger med Kristus i 1000 år. Åpenbaringen 20: 6 sier om disse 144 000, som får del i den «første oppstandelse», at de skal være «Guds og Kristi prester». Hvorfor må de også være «prester» i 1000 år? Hva vil deres prestedømme bringe som deres kongedømme ikke vil bringe? Vi ønsker også å få et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene angående de kommende 1000 år.
[Studiespørsmål]
