Prester i ti århundrer, men ingen presteintriger
Kapittel 6
Prester i ti århundrer, men ingen presteintriger
1, 2. a) Hva er grunnen til at de prester historien forteller om, har behandlet menneskene så dårlig? b) Hvordan ble forskjellen mellom den greske guden Zevs og jødenes Gud, den levende Gud, framhevet i Lystra?
HELT siden de tidligste tider har prester spilt en fremtredende rolle i menneskenes historie. Grunnen til at folk er blitt så villedet, bedratt, utnyttet og undertrykt av prester, er at det store flertall av disse prestene ikke har vært prester for den eneste levende og sanne Gud. En prest som levde for 1900 år siden, og som tjente de hedenske grekeres hovedgud, ble gjort oppmerksom på dette. Hvordan skjedde det?
2 Det skjedde omkring 47—48 e. Kr. i byen Lystra i den romerske provinsen Lykaonia i Lilleasia. Innbyggerne i denne byen tilba en gud som romerne kalte Jupiter, men som grekerne kalte Zevs. Den store kontrasten mellom guden Zevs eller Jupiter og den eneste levende og sanne Gud ble sterkt framhevet da to menn som forkynte om Guds rike, kom til byen. Den ene av disse mennene var Paulus, som flere år tidligere hadde tilhørt fariseernes jødiske sekt, og den andre var Barnabas, en levitt som hadde tjent ved templet i Jerusalem. Det som nå hendte, skal vi la legen Lukas fortelle:
3. Hvilket helbredelsesmirakel som fant sted i Lystra, bevirket at presten for Zevs ville frambære et offer?
3 «Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå. Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høy røst: Reis deg og stå opprett på dine føtter! Og han sprang opp og gikk omkring. Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høy røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss. Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet. Og presten ved det Jupiter-tempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og ville ofre sammen med folket.
4. Hvordan forhindret Barnabas og Paulus at det ble ofret til dem?
4 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen og ropte: I menn! hva er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er, han som i de framfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier, enda han ikke lot seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede. Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.» — Apostlenes gjerninger 14: 8—18.
5. Hvordan viser det som senere fant sted, hvor lunefulle religiøst opphissede menneskemengder er, og hvilke presteintriger fortsatte derfor i Lystra?
5 Noen av innbyggerne i Lystra ble Jesu Kristi disipler og begynte å tilbe den «levende Gud», men folket i sin alminnelighet gjorde ikke det. Hvor lunefulle og uberegnelige religiøst opphissede menneskemasser er, ble tydelig vist ved at de litt senere lot noen jøder som var fiendtlig innstilt til kristendommen, få overtale seg til å steine Paulus, som hadde utført dette miraklet, og lot ham bli liggende utenfor byen, ettersom de trodde han var død. Presten ved Zevs-templet i byen kom tydeligvis ikke med noen innvendinger mot dette, og folket i Lystra fortsatte å tilbe Zevs og la denne presten for Zevs fortsette å villede dem og utnytte dem. Og de jødiske motstanderne av kristendommen var tilfreds med at det var slik i Lystra. — Apostlenes gjerninger 14: 19—22.
6. Hvordan viser beretningen om Jesu forhør og pelfestelse at selv prester for den levende Gud kan bli onde?
6 Beretningen viser at selv jødiske prester, som tilba den «levende Gud», ble onde. Hvem var det for eksempel som tok ledelsen i å forkaste Jesus Kristus som jødenes konge på den bemerkelsesverdige påskedagen i år 33 e. Kr., da menneskemassene krevde at Jesus Kristus skulle pelfestes, og den romerske landshøvdingen forsøkte å stanse dem ved å spørre: «Skal jeg korsfeste [pelfeste, NW] eders konge?»? Beretningen sier: «Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste [pelfeste, NW] eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. Da overga han ham til dem til å korsfestes [pelfestes, NW].» (Johannes 19: 14—16) Og hvem var senere på dagen med på å håne Jesus da forbipasserende spottet ham der han hang på henrettelsespelen på Golgata? Beretningen sier rett ut: «Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset [pelen, NW], så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.» — Matteus 27: 39—43.
7. Hva ble tydelig understreket angående yppersteprestenes forhold til Gud da Peter og Johannes og senere de 12 apostler ble ført fram for det jødiske råd i Jerusalem?
7 Når «yppersteprestene» nevnes, siktes det spesielt til Annas (som var blitt avsatt fra stillingen som yppersteprest) og hans svigersønn Kaifas. (Lukas 3: 1, 2; Johannes 18: 13, 24; Apostlenes gjerninger 4: 5, 6) Da disse yppersteprestene og de øvrige medlemmene av Jerusalems høyesterett (Det høye råd) bød de kristne apostlene Peter og Johannes at de «aldeles ikke skulle tale eller lære i Jesu navn», svarte Peter og Johannes dem: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» (Apostlenes gjerninger 4: 18—20) En tid senere sto alle Jesu Kristi 12 apostler foran den samme høyesterett i Jerusalem, og ypperstepresten, som var den som presiderte, hørte disse apostlene si til ham og til de øvrige medlemmene av denne rett: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Det var tydelig at disse jødiske prestene hadde sluttet å tjene den «levende Gud». De representerte ham ikke lenger.
8. Hvilke menn som har et rulleblad som svarer til disse jødiske ypperstepresters rulleblad, vil ikke komme i betraktning som medlemmer av det presteskap som skal regjere med Kristus i 1000 år?
8 Når vi leser den bibelske beretning, ser vi således at det ikke bare er menn med tittelen «prest» i kristenhetens religionssystemer som har gjort seg forhatt og har fått et dårlig rykte, slik både religionshistorien og den verdslige historie viser. En kunne gyse ved tanken på at slike jordiske prester skulle være blant dem som blir omtalt i Åpenbaringen 20: 6, hvor det står: «De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» Vi er glade for at de inspirerte hellige skrifter viser at slike menn ikke kommer i betraktning ved utvelgelsen av dem som skal være prester sammen med Jesus Kristus i himlene i de 1000 år.
9. Hva viser Bibelen med hensyn til hvorvidt alle de jødiske prester var lik disse yppersteprestene?
9 Men ikke alle de jødiske prestene som tjente ved templet i Jerusalem, viste seg å være onde prester. Den bibelske beretning bekrefter dette etter at det er blitt fortalt om hvordan det styrende råd i den kristne menighet hadde løst et problem som hadde oppstått i menigheten i Jerusalem. Beretningen sier videre i Apostlenes gjerninger 6: 7: «Og Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen.»
10. Hva gjorde de prester og levitter som trodde på Jesus, og hvilket presteskap ble de medlemmer av?
10 Etter at disse prestene, som tilhørte profeten Moses’ brors, Arons, slektslinje, var blitt døpt i Herren Jesu navn, idet de anerkjente Jesus som Messias, Guds Sønn, sluttet de naturligvis å tjene som prester i templet i Jerusalem. På lignende måte sluttet Josef Barnabas fra Kypros å tjene som levitt ved det samme templet. (Apostlenes gjerninger 4. 36) Nå ble imidlertid disse som tidligere hadde vært prester, medlemmer av et større presteskap, nemlig det ’kongelige presteskap’ som apostelen Peter talte om til de kristne som hadde et himmelsk håp, da han sa: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1 Peter 2: 9; 1: 3, 4.
11. Hvorfor var Jesus Kristus ikke jødisk prest da han var på jorden, men etter mønster av hvilket prestedømme ble hans sanne prestedømme bygd opp?
11 Vi skal imidlertid merke oss at ikke noe presteskap på jorden skaffet til veie Ypperstepresten for dette ’kongelige presteskap’, dette «kongerike av prester». (2 Mosebok 19: 6) Jesus Kristus var jøde eller israelitt etter kjødet, men han var ikke født i Arons slektslinje og tilhørte ikke Levi stamme, den stammen de jødiske prestene måtte tilhøre. Ettersom Jesus var «Marias sønn», var han født i Davids kongelige slektslinje og tilhørte følgelig Juda stamme. «Det er jo kjent nok at vår Herre er opprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noe om prester.» (Hebreerne 7: 14) Det kan derfor ikke sies at Jesus Kristus fikk sin himmelske yppersteprestelige stilling som følge av at han hadde vært prest på jorden. Hvordan han kunne bli prest, samtidig som han var konge, skal vi nå undersøke. Men hans sanne prestedømme ble bygd opp etter mønster av den jødiske ypperstepresten Arons prestedømme.
VERDIEN AV EN SANN PREST FOR DEN «LEVENDE GUD»
12. Hvilken verdi har en prest ifølge Hebreerne 5: 1—3?
12 Hvilken verdi har i det hele tatt en prest? En prest gjør noe som en som bare er konge, ikke kan gjøre. Hebreerne 5: 1—3 taler om det prestedømme som tilhørte levitten Arons slekt, ikke om et verdiløst prestedømme for en hedensk gud, og sier: «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frambære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv [slik som ypperstepresten Aron] er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frambære syndoffer, som for folket, så og for seg selv.»
13. a) Når var det ikke noe behov for en prest? b) Hvordan kunne Jesus bli yppersteprest og frambære et offer?
13 Hvis menneskene ikke hadde begått noen synder mot den «levende Gud», ville det ikke ha vært behov for noen prest, spesielt ikke en yppersteprest. Den fullkomne mannen Adam i Edens hage trengte ikke noen prest, for han var skapt syndfri av Jehova Gud, som ikke er kilden til synd. (1 Mosebok 2: 7, 8; Predikeren 7: 29) Jesus Kristus, som blir kalt «den siste Adam», ble født inn i en slekt av syndere, men han trengte ikke noen prest, for han ble født av jomfru Maria og fikk sitt liv direkte fra Gud. Han ble født syndfri, vokste opp syndfri og fortsatte å være uten synd helt til sin offerdød. (1 Korintierne 15: 45—47, Hebreerne 7: 26; 1 Peter 2: 21—24) Fordi han var uten synd, kunne han bli yppersteprest og frambære et fullkomment offer.
14, 15. a) Gjorde Jesus seg selv til yppersteprest? Forklar. b) Hvordan ble Salme 2: 7 oppfylt ved at Jehova oppreiste Jesus, og hvordan kunne Jesus da bli en prest som var lik Melkisedek?
14 Hvem var det som gjorde Jesus Kristus til yppersteprest, trass i at han tilhørte kongestammen Juda? Gjorde han seg selv til yppersteprest? Nei, det kunne han ikke gjøre. Det blir forklart i Hebreerne 5: 4—6, hvor det sies: «Og ingen tiltar seg selv den ære, men den som kalles av Gud, liksom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag; liksom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
15 Den allmektige Gud oppfylte disse ordene i Salme 2: 7, som ble skrevet av David, og som blir sitert her, ved å oppreise Jesus Kristus fra de døde, og på den måten ble Gud en evig Far for den oppstandne Jesus Kristus, og Kristus, som ble oppreist til uforgjengelig liv, ble sin himmelske Livgivers, Jehova Guds, evige Sønn. Fordi han nå var en uforgjengelig Sønn, kunne han bli gjort til «prest til evig tid», en prest som ikke trengte noen etterfølger, og han kunne på den måten bli prest «etter Melkisedeks vis». — Apostlenes gjerninger 13: 33—37; Salme 110: 4.
16. Hvem var denne Melkisedek, og hvordan trådte han ifølge 1 Mosebok fram på skueplassen?
16 Hvem var denne gåtefulle, historiske personen Melkisedek? Han var ikke hebreer. Han var ikke israelitt. Han var ikke levitt. Han var ikke jøde. En eller annen gang mellom år 1943 og år 1933 f. Kr. trer han plutselig fram på skueplassen i nærheten av det sted hvor Jerusalem ligger. Han var gått ut for å møte «hebreeren Abram», som hadde deltatt i et slag og var på vei til sitt hjem i nærheten av det sted hvor Hebron ligger i vår tid. Her er alt det de hebraiske skrifter har å fortelle om dette møtet: «Da . . . gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.» — 1 Mosebok 14: 17—20.
17. I hvilken henseende var Melkisedek et forbilde på Jesus Kristus som yppersteprest, og var Jesus Melkisedeks etterfølger?
17 Beretningen forteller ikke hvem som var Melkisedeks jordiske far, slik at vi kan si at Melkisedek arvet prestedømmet fra sin far. Den forteller heller ikke når Melkisedek døde, slik at vi kan si at hans prestedømme endte da. Hans prestedømme besto følgelig til ubestemt tid. Det fortelles derfor ikke om at Melkisedek hadde noen etterfølger. Av disse grunner kunne han bli brukt som et forbilde på Ypperstepresten Jesus Kristus. Det kunne med andre ord sies at Jesus Kristus skulle være «prest til evig tid etter Melkisedeks vis». Jesus fikk ikke sitt prestedømme fra Melkisedek; han var ikke en etterfølger av Melkisedek. Han tjente bare som konge og prest på samme «vis» som denne kongen og presten i Salem.
18. Hva slags prestedømme vil Jesu Kristi prestedømme være, slik det framgår av betydningen av navnet «Melkisedek», og hva sier Hebreerne 6: 20 til 7: 3 om Melkisedek?
18 Ettersom Melkisedeks navn betyr «rettferdighets konge», og ettersom Jesus Kristus er konge og prest på samme «vis» som han, har vi en garanti for at det prestedømme Jesus Kristus vil utøve som yppersteprest i 1000 år, vil være et rettferdig prestedømme, et prestedømme uten presteintriger. Dette blir fint forklart i Hebreerne 6: 20 til 7: 3, hvor vi leser: «Han [Jesus] ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. For denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også ga tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge, som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.»
19. Hvordan ble Melkisedek «gjort lik med Guds Sønn» hva prestedømmet angår, og hva var Jesu prestedømme basert på?
19 Hvordan ble Melkisedek «gjort lik med Guds Sønn» eller brukt som et bilde på Jesus Kristus, Guds Sønn? Ved at Jehova Gud brukte Melkisedek som et forbilde da han talte om en ed som han ville sverge til gagn for sin Sønn Jesus Kristus. Gud inspirerte kong David til å si det vi finner i Salme 110: 1—4: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! . . . [Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» Jesu Kristi prestedømme skulle således i likhet med Melkisedeks prestedømme ikke hvile på menneskelig avstamning eller arv. Jesus fikk ikke sitt prestedømme gjennom Melkisedek eller gjennom Arons prestelige slekt, som tilhørte Levi stamme. Jesu prestedømme hvilte på den ed Jehova Gud hadde sverget, og på det at Jesus var blitt oppreist fra de døde til uforgjengelig, himmelsk liv ved Guds høyre hånd.
20, 21. a) Hvorfor hadde den døende menneskehet behov for at Arons prestedømme ble erstattet med et prestedømme som var likt Melkisedeks? b) Hvordan blir dette vist i Hebreerne 7: 14?
20 Prestedømmet i levitten Arons slekt ble opprettet ved den lov Jehova Gud ga Israels folk ved mellommannen Moses ved Sinai berg i Arabia. Men Arons slekt, som hadde arvet synd og ufullkommenhet fra overtrederen Adam, frambrakte ikke og kunne ikke frambringe en fullkommen yppersteprest, den frambrakte ikke noe fullkomment. (Romerne 5: 12) Den situasjon hele menneskeheten befant seg i, gjorde det derfor nødvendig at Jehova Gud foretok en forandring med hensyn til prestedømmet — at et ufullkomment, døende presteskap ble erstattet med et fullkomment, evig presteskap. Dette gjorde det nødvendig med en yppersteprest som var lik fortidens Melkisedek. Det er det det siktes til når det sies i Hebreerne 7: 11—14:
21 «Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette [det levittiske prestedømme] var folket bundet til ved loven — hva trang hadde det da vært til at en annen prest skulle oppstå etter Melkisedeks vis og ikke nevnes etter Arons vis? Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg; for han [Jesus Kristus] som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret; det er jo kjent nok at vår Herre er opprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noe om prester.»
22, 23. a) Hvordan ble Jesus gjort til yppersteprest i motsetning til den levittiske yppersteprest? b) Hvordan kan Jesus som yppersteprest ifølge Hebreerne 7: 23—28 «fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham»?
22 Den jødiske ypperstepresten Aron og hans etterfølgere ble ikke gjort til prester ved en ed som Jehova Gud hadde svoret. Men Jesus Kristus, som ikke hadde noen tilknytning til noe prestedømme på jorden, ble gjort til yppersteprest ved Guds ed. Hans liv ble for en kort tid avbrutt ved at han døde og derved frambar et fullkomment, menneskelig offer, men han ble oppreist til himmelsk, uforgjengelig liv for å være yppersteprest evinnelig etter Melkisedeks vis. Forskjellen mellom ham og Arons og hans etterfølgeres levittiske prestedømme blir påpekt i Hebreerne 7: 23—28, hvor vi leser:
23 «Og av hine prester [Arons sønner] har det vært flere, fordi de ved døden ble hindret fra å holde ved; men denne [den større Melkisedek] har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. For en sådan yppersteprest måtte vi òg ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene, en som ikke hver dag trenger til, liksom yppersteprestene, først å frambære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. For loven [Moseloven] innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens [Guds eds] ord, som kom [over 400 år] etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.»
24. I hva slags «helligdom» tjener Jesus Kristus som yppersteprest, og hva bør menneskene være takknemlige for?
24 Hva er det som er poenget her? Det kommer fram i de neste to versene (Hebreerne 8: 1, 2), hvor det som en konklusjon sies: «Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.» Bør så ikke menneskene være svært takknemlige overfor Gud for at de vil få en slik stor yppersteprest som denne, som kan gå i forbønn for dem hos Gud i løpet av de 1000 år da Satan Djevelen og hans demoner skal være bundet i avgrunnen? Jo! En slik foranstaltning fra Guds side vil virkelig være til stort gagn for menneskene.
25. Hvorfor tjente Jesus ikke som yppersteprest ved templet i Jerusalem og hva var templet i Jerusalem et forbilde på?
25 Da Jesus Kristus var på jorden som et fullkomment menneske, utførte han aldri en offentlig tjeneste i templet i Jerusalem. Han var ikke bemyndiget av Moseloven til å gjøre det, for han var ikke levitt og tilhørte ikke Arons prestelige slekt. Han tjente imidlertid ved en større helligdom, ved et større eller viktigere tempel, som ikke var blitt reist i Jerusalem av slike menn som kong Herodes den store eller stattholderen Serubabel eller kong Salomo. Disse menneskelagde templene var i likhet med det hellige sammenkomstens telt som profeten Moses reiste, bare forbilder på noe større. (2 Mosebok 40: 1—33) Det finnes ikke noen beretning om at kong Melkisedek bygde et tempel i Salem, og at han trengte en slik bygning for å kunne tjene som «prest for den høyeste Gud». Det finnes derfor ikke noe slikt tempel i forbindelse med Melkisedek som kan brukes som et forbilde. Men den større Melkisedek, Jesus Kristus, tjener som yppersteprest ved den motbilledlige helligdom eller det motbilledlige tempel, nemlig i «helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist».
DET SANNE TEMPEL
26, 27. a) Hvilke rom besto det hellige tabernakel og templet i Jerusalem av? b) Hvilke ting sto i de respektive rom i tabernaklet og i Salomos tempel?
26 Det hellige telt som ble reist av Moses ved Sinai berg, og templene i Jerusalem hadde to rom. Det forreste rom ble kalt det Hellige, og det annet eller innerste rom ble kalt det Aller-helligste.
27 I det forreste rommet, det Hellige, sto det gullkledde bordet med de brødene som vanligvis ble kalt «skuebrødene», og den sjuarmete gull-lysestaken med sju lamper foruten det stasjonære, gullkledde røykofferalteret. Her, i lyset fra gull-lysestaken, kunne ypperstepresten legge fram skuebrødene og frambære velluktende røkelse på alteret. Men i det innerste rommet, i det Aller-helligste, i det telt som ble reist av Moses, og i det tempel som ble bygd av Salomo, sto den hellige, gullkledde paktens ark, som hadde et gull-lokk hvor det sto to gullkjeruber med utstrakte vinger vendt mot hverandre. Dette innerste rommet, det Aller-helligste, ble opplyst av det mirakuløse lys som ble kalt Shekinah-lyset, og som befant seg over nådestolen og mellom de to kjerubene.
28. Hva gjorde den jødiske yppersteprest før han sprengte blodet av sonofferne i det Aller-helligste, og for hvis synder gjorde han på den måten soning?
28 Før den aronittiske ypperstepresten hvert år på soningsdagen frambar blodet av sonofferne, tok han et transportabelt røkelseskar og bar det bak forhenget, som skilte det forreste rommet fra det innerste rommet (det Aller-helligste), og brente røkelse foran paktens ark i skinnet fra Shekinah-lyset. Dette måtte gjøres for at han senere skulle kunne vende tilbake med blodet av to sonoffer og sprenge det foran lokket eller nådestolen på paktens ark. På den måten gjorde han soning for sine egne synder og for Levi stammes synder og deretter for Israels folks synder. Dette var den framgangsmåte som ble beskrevet i Moseloven. — Hebreerne 9: 1—10; se vers 4 i NW; 4 Mosebok 7: 89.
29. a) Når ble det hellige tabernakel som ble reist av Moses, innvigd, og når ble Salomos tempel innvigd? b) Når ble det sanne tabernakel eller tempel til?
29 Det hellige sammenkomstens telt ble reist av Moses i Sinai ørken på den første dag i vårmåneden nisan i år 1512 f. Kr. Kong Salomo fullførte sitt tempel i Jerusalem i 1027 f. Kr. og innvigde det deretter på den 15. dag i høstmåneden tisjri (etanim) i år 1026 f. Kr. (1 Kongebok 8: 1, 2, 65, 66) Men når ble det motbilledlige telt eller tempel, det «sanne tabernakel» med dets ’helligdom’, til? Det var mens det forbilledlige tempel som ble bygd av kong Herodes den store fremdeles sto i Jerusalem. Det var om høsten i år 29 av vår tidsregning. Hvordan skjedde det? Hva var det som skjedde da som gjorde det nødvendig at det sanne tempel ble til?
30, 31. a) Ved hvilken anledning og hvordan framsto den motbilledlige Yppersteprest? b) Hvilken motbilledlig dag begynte da, og hva kan sies om det offer Jesus frambar, sammenlignet med det Aron ofret?
30 I det året, i år 29 e. Kr., framsto den motbilledlige Yppersteprest, og i likhet med den levittiske ypperstepresten Aron måtte han ha et hellig tabernakel eller tempel hvor han kunne tjene. Denne motbilledlige Yppersteprest er Herren Jesus, som ble salvet med Guds hellige ånd til å være en åndelig yppersteprest. Denne salvelse med hellig ånd fant sted etter at han var blitt døpt i Jordan-elven av døperen Johannes. Han ble på den måten Messias eller den salvede da han var 30 år gammel, tre og et halvt år før han led offerdøden for menneskehetens synder. (Daniel 9: 24, 25, 27; Lukas 3: 21—23) På dette tidspunkt begynte den store, motbilledlige soningsdag, og Jesus Kristus hadde noe bedre enn ypperstepresten Aron hadde på den forbilledlige soningsdag i år 1512 f. Kr., etter at det hellige telt eller tabernakel var blitt reist. Hva var det? I Hebreerne 8: 3—6 og 9: 11—14 får vi svar på det spørsmålet:
31 «Hver yppersteprest innsettes jo til å frambære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frambære. Var han nå altså på jorden, da var han ikke engang prest, da der er prester som etter loven bærer fram gavene, de som tjener ved et avbilde og en skygge av det himmelske, etter den forskrift som Moses fikk da han skulle gjøre tabernaklet; for han sier: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet. Men nå har han fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellommann for, da den er grunnlagt på bedre løfter.»
32. Hva gikk Jesus Kristus inn i, forbilledlig framstilt ved det Aron gjorde og hva frambar han for å rense vår samvittighet fra døde gjerninger?
32 «Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!»
33, 34. a) Hva var Jesu dåp i Jordan-elven et symbol på? b) Hva hadde Gud laget for mennesket Jesus, hvorfor ofret Jesus det, og hvor mange ganger ofret han det?
33 Hva var det så den fullkomne mannen Jesus hadde å frambære som et offer for Gud etter at han var blitt salvet som Guds yppersteprest etter sin dåp i vann? Det var ikke skrotten av et eller annet dyr, som ville ha vært ringere enn et menneske, og hvis blod aldri ville ha kunnet bortta menneskenes synder, men sitt eget fullkomne, menneskelige legeme, som han hadde fått på grunn av at han var blitt født av en jomfru, Maria. Han var klar over at den allmektige Gud hadde forberedt ham og gjort ham skikket til å frambære dette offer. Han var klar over at det var Guds vilje at han på dette tidspunkt skulle slå inn på den vei som ville føre til at han ble ofret. Da han kom til døperen Johannes for å bli døpt i Jordan-elven, kom han følgelig for å framstille seg for Gud for fra da av å gjøre Guds vilje. Hans dåp i vann symboliserte at han framstilte seg selv for å gjøre Guds vilje like til han led offerdøden. Angående dette sier Hebreerne 10: 4—10:
34 «Det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — For å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke lyst til — og de bæres dog fram etter loven — så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.»
35. a) Hva ble strøket på alteret på den forbilledlige soningsdag, og hva ble ofret på det? b) Hva var det motbilledlige «alter» hvor Jesus ofret seg selv?
35 På den forbilledlige soningsdag i fortiden tok ypperstepresten Aron noe av blodet av offerdyrene og strøk det på alteret, og han brente også fettet av offerdyrene på dette alteret, som sto midt i forgården, foran det hellige sammenkomstens telt. (3 Mosebok 16: 16—19, 25) Hva var så det motbilledlige «alter» som Jesus Kristus som en åndelig yppersteprest ofret sitt fullkomne menneskeliv på? Det var ikke et materielt alter i likhet med kobberalteret i forgården til sammenkomstens telt. Det var ikke den henrettelsespelen som han hang på da han døde på Golgata, for den pelen var noe som var forbannet, og ble ikke helliget ved hans dyrebare blod. (5 Mosebok 21: 22, 23; Galaterne 3: 13) Det var i stedet noe åndelig, hvor Jesus Kristus kunne frambære verdien av sitt fullkomne, menneskelige levende legeme. Det var Guds «vilje», og det var denne «vilje» Jesus framstilte seg for å gjøre. Det var Guds villighet til nå å godta et menneskelig offer i stedet for dyreoffer. Det var derfor på grunnlag av denne Guds «vilje» Jesus frambar verdien av sitt menneskelige liv.
36. Hvem har rett til å spise av dette åndelige «alter», og hva vil det bety for dem?
36 Det var på den måten det motbilledlige «alter» ble til, og om dette «alter» sier Hebreerne 13: 10 til de salvede kristne: «Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.» Hvor materialistisk og ubibelsk er det derfor ikke når enkelte prester i kristenheten setter opp et bokstavelig «alter» i sine kirkebygninger eller andre steder hvor de utøver sin tilbedelse, og hevder at de gang på gang frambærer Kristi offer, slik som ved feiringen av «messen»! De som har rett til å spise av det sanne, åndelige «alter», er «helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle».
37. a) Hva ble til sammen med det åndelige «alter», slik det framgår av forbildet med tabernaklet i gammel tid? b) Hva var denne forgården et bilde på i Jesu tilfelle?
37 I fortiden sto det altså et kobberalter midt i forgården foran det hellige sammenkomstens telt. Det finnes også en motbilledlig «forgård», som ble til samtidig med det motbilledlige, åndelige «alter». Denne «forgård» er ikke et sted, men en tilstand som et menneske befinner seg i på jorden. Jesus Kristus, den salvede Yppersteprest, var i denne motbilledlige forgård. Han var i denne tilstand ettersom han var et fullkomment menneske. Han var derfor bokstavelig talt rettferdig, feilfri og uten skyld da han var på jorden. I likhet med levitten Korahs barn fant han hvile ved Jehovas store «alter», Jehovas «vilje», i forgården til Jehova Guds sanne, «store tabernakel». (Salme 84: 2—4, NW) Det var hans lyst å gjøre Guds vilje. — Salme 40: 9.
38, 39. a) Hva ble også til samtidig med den motbilledlige forgård og det motbilledlige alter? b) Hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse, og hvilke ord av Jesus viser hvor Gud befinner seg?
38 Det var ikke bare det motbilledlige alter og den motbilledlige forgård som da ble til fordi den nye, åndelige yppersteprest, den salvede Jesus, hadde framstått, men det motbilledlige tabernakel eller tempel ble også til. Fra nå av sto det «sanne tabernakel, som Herren har reist» til rådighet for den nye, åndelige Yppersteprest.
39 Hva er dette «sanne tabernakel» eller tempel? Er det en ny, spesiell bygning som Skaperen har oppført for seg selv oppe i de usynlige himler? Nei, for Gud trenger ikke en slik bygning. Den høyeste Gud har alltid hatt en bolig i himmelen. Han er ikke en altgjennomtrengende ånd som er allestedsnærværende, som er til stede overalt på en gang. Som en intelligent Person har han et bestemt sted, en bolig, hvor andre kan nærme seg ham. Jesus Kristus lærte sine disipler å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» Han advarte oss mot å forakte noen av de «små» som tror på ham, og han forklarte grunnen til det. Han sa: «For jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.» (Matteus 6: 9; 18: 10) Disse himmelske engler har således adgang til Gud, Faderen.
40. Hva kunne Gud gjøre med hensyn til sin himmelske bolig for at den skulle kunne sammenlignes med det Aller-helligste i det hellige tabernakel?
40 Den allmektige Gud kan imidlertid forandre sin boligs karakter. Da han frambrakte sin åndelige Yppersteprest ved å salve Jesus Kristus, som nettopp var blitt døpt, kunne han la sin egen, himmelske bolig anta en ny karakter; han kunne la den få nye trekk med henblikk på menneskeheten i dens syndige tilstand (ikke med henblikk på de syndfrie englene). Hans himmelske boligs hellighet ble framhevet ved den motsetning som menneskehetens store syndighet utgjør. Hans personlige bolig framsto nå som helligdommen til en Gud som er rettferdig og likevel barmhjertig, slik at han kan godta et passende, fullkomment offer til gagn for den vanhellige menneskehet. Men dette offeret, eller verdien av det, må frambæres av en yppersteprest som er syndfri og hellig, og som på en antagelig måte kan tre fram for Gud. Guds himmelske trone blir således en nådestol. På denne måten fikk Gud sin himmelske bolig til å anta den åndelige karakter som kjennetegnet det Aller-helligste i det forbilledlige tabernakel eller tempel.
41, 42. a) Hva hadde Aron lov til å gå inn i «én gang om året», og hvordan? b) Hva var det Aller-helligste som Jesus Kristus gikk inn i, når gikk han inn der, og hvor mange ganger gjorde han det?
41 Dette er det bibelske syn. Vi husker at ypperstepresten Aron bar blodet av de dyrene som ble ofret på soningsdagen, inn i det Aller-helligste i det jordiske sammenkomstens telt, idet han gikk innenfor forhenget. (3 Mosebok 16: 12—17, Hebreerne 9: 7) For at forbildet skulle bli oppfylt, måtte Ypperstepresten, Jesus Kristus, gå inn i det virkelige Aller-helligste. Hva er det, og hvor i Bibelen blir det vist hva det er?
42 Vi leser: «Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom [et hellig sted, NW] som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld og heller ikke for at han flere ganger skulle ofre seg selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; ellers måtte han [Jesus] jo ha lidt flere ganger fra verden ble grunnlagt; men nå er han åpenbart én gang ved tidenes ende [de forbilledlige tingenes ordningers ende] for å bortta synden ved sitt offer.» — Hebreerne 9: 23—26.
43, 44. a) Hva er så Guds bolig? b) Hva skilte det Hellige fra det Aller-helligste, og hvordan passerte Jesus Kristus denne barrieren i motbildet?
43 Som et høydepunkt på den motbilledlige soningsdag gikk Ypperstepresten, Jesus Kristus, «inn i selve himmelen» hvor Gud er, ikke inn i et forbilledlig «hellig sted» i det forbilledlige tabernakel eller tempel. Denne himmelske Guds bolig er det sanne Aller-helligste.
44 I det forbilledlige tabernakel eller tempel på jorden var det Aller-helligste avskjermet ved et forheng, og det ble av den grunn sagt at det Aller-helligste var innenfor forhenget. Dette forhenget representerer derfor det menneskelige kjød, som utgjør en barrière som må passeres av en som skal gå over fra menneskelig liv på jorden til liv i de usynlige himler. Jesus Kristus passerte ved sin død og oppstandelse denne barrieren og kunne da tre inn i det himmelske Aller-helligste. Det er dette det siktes til i Hebreerne 6: 19, 20, hvor det sies etter at de trofaste 144 000 disiplers himmelske håp er blitt omtalt: «Det [håp] vi har som et anker for sjelen, . . . er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» Det håp som er som et anker og når «innenfor forhenget», er det himmelske håp.
DET «HELLIGE» I GUDS ÅNDELIGE TEMPEL
45. a) Hva het det andre rommet i tabernaklet? b) Hvem gikk inn i det Hellige, hvor ofte gjorde de det, og hvordan kom de inn der?
45 La oss huske at det jordiske tabernakel eller tempel ikke bare besto av det Aller-helligste. Foruten dette innerste rommet, det Aller-helligste, hadde tabernaklet eller templet et annet rom, foran forhenget. Dette rommet ble kalt det Hellige. (Hebreerne 9 : 1—3 ) Ettersom det Aller-helligste var et bilde på «selve himmelen», hvor Gud bor, kan vi spørre: Hva representerte det Hellige foran forhenget? Mens det bare var ypperstepresten som kunne gå inn i det Aller-helligste, og det bare «én gang om året», på soningsdagen, kunne ikke bare ypperstepresten, men også alle underprestene regelmessig gå inn i det Hellige. Prestene kom inn i dette forreste rommet, det Hellige, direkte fra forgården, hvor alteret var, men de måtte passere et teppe eller draperi som skilte det Hellige fra forgården.
46, 47. a) Når og hvordan gikk Jesus inn i det motbilledlige Hellige? b) Hva representerer således det Hellige, og hvilke privilegier har de motbilledlige prester der?
46 Det Hellige representerte således en tilstand som er mer hellig enn den tilstand forgården representerte. Ettersom det Hellige var avskjermet og det som var der, således var skjult for dem som var i forgården, var det Hellige et forbilde på en åndelig tilstand som er bedre enn den tilstand som blir billedlig framstilt ved forgården, som var et bilde på en tilstand mennesker som står i en rettferdig stilling innfor Gud, befinner seg i. Jesus Kristus kom i den tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige, da han ble salvet med Guds hellige ånd etter sin dåp i vann og derved ble en åndelig Sønn av Gud. (Matteus 3: 13—17) Ved at Jesus ble salvet med Guds ånd, fikk han også som en åndelig Sønn av Gud presteverdighet; han ble Guds Yppersteprest, billedlig framstilt ved ypperstepresten Aron.
47 Når vi ser det fra dette synspunkt, kan vi forstå at det Hellige representerte den åndsavlede tilstand de som utgjør dette åndelige presteskap, er i. I denne tilstand får disse åndelige prester på jorden åndelig lys som fra en gull-lysestake og tar til seg åndelig føde som fra et skuebrødsbord og ofrer røkelse i form av bønn og tjeneste for Gud, som om de sto ved et gullkledd røykofferalter. — 2 Mosebok 40: 4, 5, 22—28.
48. Hvor lenge var Jesus i den tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige, og hvorfor hadde hans disipler ikke den rette forståelse av hans tjeneste?
48 Jesus Kristus var i denne åndsavlede tilstand som prest, billedlig framstilt ved det Hellige, i tre og et halvt år, regnet fra den dagen han ble døpt og salvet med hellig ånd, til den dagen han døde (fra år 29 til år 33 e. Kr.). Den tjeneste han utførte i denne tilstand, kunne ikke fullt ut verdsettes og forstås av kjødelige mennesker, ikke engang av hans trofaste disipler, for de betraktet tingene ut fra et kjødelig, menneskelig synspunkt. Pinsefestens dag i år 33 e. Kr., da den hellige ånd ble utgytt, var ennå ikke kommet. (Johannes 7: 39) Deres syn ble hindret som av «teppet for inngangen til tabernaklet», som skjulte det som var inne i det Hellige. — 2 Mosebok 40: 28, 29.
49. Hvordan var Jesus mens han var i det motbilledlige Hellige, forhindret fra å gå inn i det himmelske Aller-helligste?
49 Ypperstepresten Jesus Kristus kunne ikke i sin åndsavlede tilstand på jorden, i det Hellige, tre fram for Guds åsyn i himmelen, ettersom han fremdeles befant seg i kjødet som et fullkomment menneske. Det symbolske «forheng» var mellom ham og det himmelske Aller-helligste noe som ble framstilt ved ’det dekkende forheng som Moses hengte opp foran vitnesbyrdets ark’. — 2 Mosebok 40: 21.
50. a) Når passerte Jesus Kristus det symbolske forheng, og hvordan gjorde han det? b) Hvilken ed angående prestedømmet trådte da i kraft overfor Jesus Kristus, og hvorfor?
50 Jesus Kristus passerte som den store Yppersteprest dette symbolske forheng i det «sanne tabernakel» den 16. nisan i år 33 da han ble oppreist fra de døde og ikke lenger bare var åndsavlet og i kjødet, men nå fullt ut var en åndelig Sønn av Gud i de usynlige himler. Apostelen Peter forklarer dette når han skriver: «Også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Peter 3: 18) På denne begivenhetsrike dagen trådte den ed Gud hadde sverget angående et evig prestedømme «etter Melkisedeks vis», i kraft overfor Jesus Kristus, nå da han var blitt belønnet med «et uforgjengelig livs kraft». (Hebreerne 7: 16, 24; Apostlenes gjerninger 13: 33—37; Romerne 1: 1—4) Etter at han hadde åpenbart seg for sine trofaste disipler ved spesielle anledninger i løpet av de følgende 40 dagene, fór han opp til himmelen og framstilte verdien av sitt fullkomne menneskelige offer for Gud i det sanne Aller-helligste. — Apostlenes gjerninger 1: 1—11; Hebreerne 9: 24.
51. a) Når endte den motbilledlige soningsdag, og hvor lenge hadde den vart? b) Hvordan ble det gitt et vitnesbyrd om at verdien av Jesu offer var blitt godtatt i det Aller-helligste?
51 I og med at verdien av Kristi offer på den måten ble framstilt i det himmelske Aller-helligste, endte den store, motbilledlige soningsdag. Når det gjaldt ypperstepresten Aron av Levi stamme, var den nasjonale soningsdag bare en bokstavelig dag på 24 timer. Men når det gjaldt Ypperstepresten Jesus Kristus, viste den motbilledlige soningsdag seg å være en periode på nærmere tre år og åtte måneder. Ti dager etter at Jesus fór opp til himmelen, fikk hans trofaste disipler på jorden bevis for at verdien av hans fullkomne, menneskelige offer var blitt framstilt for Gud i det himmelske Aller-helligste og var blitt godtatt. Hvordan fikk de det? Ved at den hellige ånd ble utgytt over dem i Jerusalem søndag den 6. sivan i år 33, på den dag da ukenes høytid eller pinsen ble feiret. (Apostlenes gjerninger 2: 1—36) Det avmerket noe nytt med hensyn til det «sanne tabernakel, som Herren har reist». Vi skal nå se på det.
ÅNDELIGE UNDERPRESTER
52. a) Hvordan ble det forbilledlig vist at den større Melkisedek skulle ha underprester? b) Når ble det aronittiske presteskap innsatt, og hvilket ’hellig hodesmykke’ ble satt på Arons hode?
52 Det finnes ingen beretning om at kongen og presten Melkisedek i det gamle Salem hadde noen underprester. Men Guds Sønn, som er blitt «yppersteprest etter Melkisedeks vis», har underprester. (Hebreerne 5: 8—10) Dette ble forbilledlig framstilt ved levitten Arons prestelige familie. Jehova Gud kalte Aron til å være yppersteprest i Israel og hans sønner til å være hans underprester. På den første dag i vårmåneden nisan i år 1512 f. Kr. adlød profeten Moses Guds befaling og innsatte Aron og hans sønner som prester. (2 Mosebok 40: 1, 2, 12—16, 29: 4—9; 3 Mosebok 8: 1—13) Da de ting ypperstepresten skulle ha på seg, ble gjort i stand, «gjorde de platen, det hellige hodesmykke [det hellige innvielsestegn, NW], av rent gull, og de skrev på den, således som en skjærer ut et signet: Helliget [Jehova]». — 2 Mosebok 39: 30.
53. a) Hvilken befaling fra Jehova adlød Moses ved på den måten å smykke ypperstepresten Arons hue? b) Hvilket hebraisk ord er betegnelsen «innvielsestegn» avledet fra?
53 Da Moses kledde sin bror Aron for at denne skulle innsettes som yppersteprest, utførte han således Jehovas befaling: «Og [du skal] sette huen på hans hode og feste det hellige hodesmykke [det hellige innvielsestegn, NW] på huen. Og du skal ta salvings-oljen og helle ut over hans hode og salve ham.» (2 Mosebok 29: 6, 7) Fordi dette «hellige innvielsestegn» var ’platen av rent gull’, gjengir mange oversettere av de hebraiske skrifter dette uttrykket med «det hellige diadem». (MMM) Det vanlige hebraiske ordet for «diadem» og «krone» er imidlertid ikke det samme som det som her er gjengitt med «innvielsestegn». I 3 Mosebok 21: 12 blir det sistnevnte hebraiske ordet anvendt om den salvingsoljen som ble helt ut over yppersteprestens hode for vi leser: «Han skal ikke gå ut av helligdommen for ikke å vanhellige sin Guds helligdom; for innvielsen han fikk ved sin Guds salvings-olje [innvielsestegnet, hans Guds salvingsolje, NW], er over ham.» Det hebraiske ordet er avledet fra verbet na·zarʹ, som er oversatt med «vigde» i Hoseas 9: 10.
54, 55. a) Hva ble den salvede yppersteprest kalt, og hva var det at han ble salvet, et bilde på? b) Salvet døperen Johannes Jesus med hellig ånd? Forklar.
54 Ypperstepresten Aron og hans etterfølgere i embetet var naturligvis menn som var innvigd til Jehova Gud på grunn av at de offisielt var blitt innsatt i sitt embete. (2 Mosebok 29: 30, 35) Fordi ypperstepresten var blitt salvet med den hellige salvingsolje, ble han omtalt som den salvede eller Messias (3 Mosebok 4: 3, 5, 16; 6: 15), slik som de salvede kongene i Israel senere ble. (1 Samuel 24: 7, 11; 26: 9—11; Klagesangene 4: 20) Etter at vi har fått vite navnene på ypperstepresten Arons fire sønner og underprester, leser vi således: «Dette var navnene på Arons sønner, de salvede prester, som var innvigd til å gjøre prestetjeneste.» (4 Mosebok 3: 1—3) Da Moses, mellommannen mellom Jehova Gud og Israels folk, salvet sin eldre bror, Aron, til yppersteprest, hadde det en forbilledlig betydning. Det var et bilde på at Gud ville salve sin Sønn, Jesus, med hellig ånd etter at denne hadde steget opp av dåpsvannet.
55 Døperen Johannes var sønn av en levittisk prest, nemlig Sakarias, av Abias skifte. Men Johannes bare døpte Jesus i Jordan-elven; han salvet ikke Jesus til å være en åndelig yppersteprest. (Lukas 1: 5—17; 3: 21—23; Markus 1: 9—11) Det var bare Gud som kunne salve Jesus med den hellige ånd.
56, 57. a) Hva sa døperen Johannes at Jesus ville få makt til å gjøre? b) Hva sa Jesus angående dåp med hellig ånd før han forlot sine disipler?
56 Med tanke på Jesus hadde døperen Johannes sagt: «Etter meg kommer den som er sterkere enn jeg, han hvis skoreim jeg ikke er verdig til å bukke meg ned og løse. Jeg har døpt eder med vann, men han skal døpe eder med den Hellige Ånd.» Gud hadde fortalt Johannes at denne skulle komme, for Johannes sa: «Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den Hellige Ånd.» (Markus 1: 7, 8; Johannes 1: 33) Jesus ble altså ikke bare selv døpt med hellig ånd for å være en åndelig yppersteprest, men han fikk også makt til å døpe andre med hellig ånd. Men når skulle han døpe med hellig ånd? Ikke før han døde og ga sitt liv som et fullkomment, menneskelig offer.
57 Etter sin oppstandelse fra de døde materialiserte han seg og åpenbarte seg for sine disipler, som fremdeles var i Jerusalem. Hva sa han da til dem om den hellige ånd? Apostlenes gjerninger 1: 4, 5 sier: «Og da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg; for Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.»
58, 59. a) Når fant denne dåp sted og hvordan oppfylte Jesus Kristus i motbildet det ypperstepresten gjorde den dagen i templet? b) Hvilken profeti av Joel begynte da å få sin oppfyllelse og hvordan knyttet Peter Jesus til det som fant sted?
58 Dette fant sted ti dager etter hans himmelfart, nemlig den 6. sivan i år 33, den dagen da ukenes høytid (eller pinsen) ble feiret, og da den jødiske yppersteprest frambar to brød bakt med surdeig som en førstegrøde av hvetehøsten for Gud i templet i Jerusalem. (3 Mosebok 23: 15—21) På den samme dagen framstilte den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, i motbildet den kristne menighet for Jehova Gud som en førstegrøde for ham. (Åpenbaringen 14: 4) Han gjorde dette ved å tjene som den kanal hvorigjennom den hellige ånd ble utgytt over hans disipler, som ventet i Jerusalem. Dermed begynte profetien i Joel 3: 1, 2 å gå i oppfyllelse, og apostelen Peter, som var fylt med den hellige ånd, forklarte dette på følgende måte for flere tusen jødiske tilskuere til det som fant sted:
59 «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Apostlenes gjerninger 2: 14—21, 32—36.
60. Hvordan var det at Jesus på den måten utgjøt den hellige ånd, blitt forbilledlig framstilt ved det Moses gjorde den 1. nisan i 1512 f. Kr.?
60 På denne måten døpte Jesus Kristus sine trofaste disipler med den hellige ånd. Dette var blitt forbilledlig framstilt mange hundre år tidligere, den 1. nisan i år 1512 f. Kr. Det var da Moses i samsvar med Jehovas befaling salvet ypperstepresten Arons sønner med hellig salvingsolje. Vi leser om dette: «Og [Jehova] talte til Moses og sa: I den første måned, på den første dag i måneden, skal du reise tabernaklet, sammenkomstens telt. Så skal du føre Aron og hans sønner fram til inngangen til sammenkomstens telt og tvette dem med vann. Og du skal kle Aron i de hellige klær og salve ham og hellige ham, og så skal han tjene meg som prest. Og hans sønner skal du også føre fram og kle dem i underkjortlene. Og du skal salve dem, liksom du salvet deres far, og så skal de tjene meg som prester, og denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt etter slekt. Og Moses gjorde så; han gjorde i ett og alt således som [Jehova] befalte ham.» — 2 Mosebok 40: 1, 2, 12—16.
61. Hva kan sies med hensyn til hvorvidt de som etterfulgte de fire opprinnelige underprester, ble salvet, og med hensyn til hvorvidt de som etterfulgte den første yppersteprest, ble salvet med hellig olje?
61 På den måten ble Arons fire sønner salvet som de første underprester i Israel. Men de som fulgte etter dem i embetet som underprester, ble ikke salvet med den hellige salvingsolje. De ble bare iført den offisielle klesdrakt som tilhørte en underprest, og dette ble regnet for å være tilstrekkelig. Alle yppersteprester som etterfulgte Aron i embetet, ble imidlertid salvet. (4 Mosebok 3: 1—3; 2 Mosebok 29: 29, 30; 4 Mosebok 20: 23—29; 5 Mosebok 10: 6) Hele presteskapet i Israel ble ikke desto mindre betraktet som en salvet klasse på grunn av at de første medlemmene var blitt salvet.
62. Hva gjorde Jesus Kristus sine disipler på jorden til ved å salve dem, og hvordan bekrefter Johannes dette i Åpenbaringen?
62 I motbildet, i oppfyllelsen, tjener Jesus Kristus som Guds himmelske representant når han salver de 144 000 trofaste disipler med hellig ånd og gjør dem til åndelige prester, til sine underprester, som han er yppersteprest for. Det var derfor apostelen Johannes kunne si om ham: «Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden! Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.» Og videre: «Du ble slaktet, og med ditt blod kjøpte du mennesker til Gud fra hver stamme og tunge og hvert folk og folkeslag, og du gjorde dem til et kongedømme og prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden.» — Åpenbaringen 1: 5, 6; 5: 9, 10, NW.
63. Hvordan viste apostelen Peter at Jesu salvede disipler utgjorde et presteskap?
63 Det finnes et annet inspirert vitnesbyrd om dette — apostelen Peters. Noen år før templet i Jerusalem ble ødelagt av romerne (i år 70 e. Kr.) og de levittiske prester der av den grunn ville miste sitt arbeid, skrev Peter til de åndssalvede kristne, som hadde et himmelsk håp: «Disse . . . snubler ved sin vantro mot ordet; .. . Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1 Peter 2: 8, 9.
64. Hvilken tilstand er disse salvede disipler følgelig i, og hvilke privilegier har de i denne tilstand?
64 Det at de nå utgjorde et presteskap, innebar at de hadde en ny stilling i forhold til det «sanne tabernakel» eller tempel, som ikke er blitt reist av mennesker, men av Jehova Gud. Det betydde at de som prester nå var i den åndsavlede tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige i det gamle «sammenkomstens telt», som ble reist av Moses. Det forholdt seg på samme måte med dem som med Ypperstepresten Jesus Kristus etter at han var blitt salvet med den hellige ånd, og fram til hans død som et fullkomment menneske. I likhet med ham får de så lenge de er på jorden i sine kjødelige legemer, åndelig lys fra den motbilledlige gull-lysestaken, de tar til seg åndelig føde, billedlig framstilt ved de to stablene med skuebrød på det gullkledde bordet, og de frambærer bønner og utfører med brennende nidkjærhet en tjeneste for Gud, som om de ofrer røkelse på det gullkledde røykofferalteret i det Hellige i sammenkomstens telt.
65. Hva skrev apostelen Johannes til dem som er i den tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige, angående deres salvelse?
65 Til dem som er i denne åndsavlede tilstand, billedlig framstilt ved det Hellige, er det skrevet: «I har salvelse av den Hellige og vet alt. Dette skriver jeg til eder om dem som forfører eder. Og I — den salvelse som I fikk av ham, den blir i eder, og I trenger ikke til at noen skal lære eder; men som hans salvelse lærer eder alt, så er det òg sannhet og ikke løgn; og bli i ham, således som den lærte eder!» — 1 Johannes 2: 20, 26, 27.
66. Hva skrev apostelen Paulus til dem som er i den tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige, angående deres salvelse?
66 Og apostelen Paulus skrev til disse prestene, som befinner seg i denne åndsavlede tilstand, billedlig framstilt ved det Hellige, som de aronittiske prester hadde adgang til, og hvor de tjente: «Den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus [den salvede], og som salvet oss, det er Gud, han som òg satte sitt innsegl på oss og ga Ånden til pant i våre hjerter.» — 2 Korintierne 1: 21, 22.
67. Hva skrev den inspirerte bibelskribenten til de kristne hebreere angående det å spise av et alter og angående frambæring av offer?
67 Ettersom disse 144 000 er åndelige prester under den himmelske Yppersteprest, Jesus Kristus, har de rett til å spise av Jesu Kristi offer på Guds «alter», hans «vilje», mens de som forkaster Jesus som den sanne Messias eller Kristus, ikke har noen rett til å spise av hans offer på Guds motbilledlige «alter». Uten å være formastelig kunne apostelen i Hebreerne 13: 10—15 under inspirasjon skrive følgende til de hebreere som var blitt kristne: «Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet; for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten [i Jerusalem], for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende. La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!»
68, 69. a) Hva viser det at de spiser av alteret, med hensyn til hvor de befinner seg i motbildet, og hvordan er de kommet dit? b) Hva ble skrevet til de kristne i Roma som et bevis for at de åndelige underprester er i denne stilling?
68 Ettersom disse åndelige underprester av Gud har fått rett til å spise av offeret på Guds sanne «alter», betyr det at de også er i den tilstand som ble billedlig framstilt ved forgården, hvor kobberalteret sto. Det innebærer at de er blitt erklært rettferdige av Gud eller er blitt rettferdiggjort av ham ved troen på den ofrede Jesus Kristus. Da Ypperstepresten Jesus Kristus tok verdien av sitt ofrede blod og gikk inn i det himmelske Aller-helligste og framstilte den for Jehova Gud selv, da, fra pinsedagen i år 33 av, begynte disiplene på jorden på grunn av sin tro å få nyte godt av de gagnlige virkningene av hans fullkomne, menneskelige offer. I tro og med dyp verdsettelse spiste de av Kristi offer, som ble frambåret på grunnlag av Guds vilje. På den måten fikk de tilgivelse for sine synder. Ved at Gud ga dem tilgivelse og derved regnet dem for å være syndfrie i kjødet, erklærte han dem for å være rettferdige eller rettferdiggjorde dem. På den måten førte han dem inn i den motbilledlige forgård. Som et bevis for at de har oppnådd denne stilling, leser vi:
69 «Vi . . . tror på ham som oppvekte Jesus, vår Herre fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet . . . Så meget mer skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» — Romerne 4: 24 til 5: 2, 9.
70. a) Hva blir sagt i Romerbrevet som et ytterligere bevis for at de er i en rettferdig stilling innfor Gud mens de fremdeles er i kjødet? b) Kan de ved å frambære noen offer øke verdien av Kristi offer?
70 Som en ytterligere forsikring om at Gud regner disse åndelige underprester for å være syndfrie og ikke underlagt noen fordømmelse mens de fremdeles er i kjødet på jorden, står det: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» (Romerne 7: 25 til 8: 2) Denne rettferdige stilling som de står i overfor Gud mens de fremdeles er i det ufullkomne syndige kjød, en stilling hvor de ikke er under noen forbannelse, ble billedlig framstilt ved forgården, hvor kobberalteret sto, og hvor de aronittiske prester gjorde tjeneste. De kan ikke øke verdien av Kristi offer for synder ved selv å frambære noen kjødelige offer. Det er derfor de gjennom Kristus frambærer «lovoffer» for Gud og gjør gode, kristne gjerninger. De innser at det er fullstendig uten verdi å frambære «messeoffer» i en eller annen kirke.
71. a) Hva befinner de kristne som på den måten er blitt erklært rettferdige seg også i i motbildet? b) Hva skiller dem fra det himmelske Aller-helligste, og hvem har gått i forveien for dem dit?
71 Mens disse underprestene befinner seg i kjødet på jorden, iført den tilregnede rettferdighets klær, er de også i den åndsavlede tilstand som ble billedlig framstilt ved det Hellige i det forbilledlige telt eller tempel. De har imidlertid det håp at de i likhet med sin Yppersteprest, Jesus Kristus, skal få komme inn i det himmelske Aller-helligste, hvor Gud bor. Det som nå hindrer dem i å gå direkte inn i dette sanne Aller-helligste, er den kjødelige barriere, det at de fremdeles er i kjødet. Denne kjødelige barriere ble billedlig framstilt ved forhenget, som skilte det Hellige i tabernaklet fra det Aller-helligste, hvor den gullkledde paktens ark og Shekinah-lyset var. Jesus Kristus gikk i forveien for dem «gjennom forhenget» og inn i det virkelige Aller-helligste. Han gikk som en «forløper» for dem inn i det Aller-helligste, «innenfor forhenget». (Hebreerne 6: 19, 20) Han innvigde således denne nye vei til himmelsk liv.
72. Hva blir de 144 000 underprester oppfordret til å vise seg verdige til å komme inn i, og hvordan?
72 Disse 144 000 åndelige underprester blir derfor oppfordret til å fatte mot når de bestreber seg på å vise seg verdige til å få komme «innenfor forhenget» ved å bevare sin trofasthet helt inntil døden i kjødet, slik at de kan bli oppreist fra de døde til et liv i ånden. «Da vi altså, brødre,» sier skribenten under inspirasjon i Hebreerne 10: 19—22, «i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss tre fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet.»
73. Hva vil de åndelige underprester komme inn i når de har gått gjennom den barriere som deres kjød utgjør, og hva vil de gjøre der?
73 Når de etter trofast å ha utført sine jordiske plikter som åndelige underprester like til døden får liv ved å få del i den «første oppstandelse», vil de ha passert den kjødelige barriere, det motbilledlige «forheng», og de vil få adgang til det himmelske Aller-helligste og få se den levende Guds ubeskrivelige herlighet. De vil få tre fram for hans åsyn, ikke for i likhet med Ypperstepresten, Jesus Kristus, å framstille verdien av et fullkomment, menneskelig offer men for å tjene sammen med sin yppersteprest og sørge for at menneskeheten får del i de gagnlige virkningene av Kristi offer. (Åpenbaringen 20: 6) Selv om det himmelske prestedømme skal vare i 1000 år, trenger de ikke noen etterfølgere som skal tjene etter dem. I likhet med sin herliggjorte yppersteprest vil de ha «et uforgjengelig livs kraft», og de vil derfor kunne utføre sin prestetjeneste i 1000 år uten noen etterfølgere. — Hebreerne 7: 16, 24.
MEDFØLENDE, FORSTÅELSESFULLE PRESTER
74. a) Hva gjorde Kristi sonoffer det mulig for de 144 000 å oppnå? b) Hvorfor vil dette offer gjøre de 1000 år da Kristi prestedømme vil bli utøvd, til en velsignelsesrik tid for menneskene?
74 Hvilken velsignelsesrik tid vil ikke disse 1000 år da dette himmelske prestedømme blir utøvd, være for den syndige, døende menneskehet! Ypperstepresten frambar ikke bare det fullkomne offer for Gud til gagn for sine 144 000 underprester, men til gagn for hele menneskeheten. Én av disse åndelige underprester, Johannes, skrev for 1900 år siden: «Mine barn! dette skriver jeg til eder for at I ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men òg for hele verdens.» (1 Johannes 2: 1, 2) Jesu Kristi sonoffer gjorde det mulig for de 144 000 underprester å bli befridd for synden og dødens fordømmelse og å vinne evig liv sammen med sin yppersteprest i himmelen. Verdien av dette sonofferet er så stor at offeret kan være til gagn for hele menneskeheten; det ble frambåret for verdens synder. Som døperen Johannes sa da han pekte på den døpte Jesus Kristus: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» — Johannes 1: 29.
75. a) Hva utgjør det at Kristus kan hjelpe de 144 000 underprester mens de ennå er på jorden, en forsikring om? b) Hvem foruten den store skare som vil overleve trengselen, vil høste gagn av verdien av Kristi offer?
75 Jesus Kristus, Ypperstepresten, kunne hjelpe menigheten av sine 144 000 underprester til å seire over synden og bli befridd for dødens fordømmelse. Han kan gjøre det samme for hele den øvrige delen av menneskeheten, i særdeleshet for dem som er villige, for dem som ønsker å oppnå evig liv med en god samvittighet overfor Gud. Kristus har 1000 år da han kan gjøre dette. Han er villig til å gjøre det, og han ønsker å gjøre det. Hans tusenårige prestedømme «etter Melkisedeks vis» vil på ingen måte bli en fiasko. Han vil da ikke bare hjelpe de levende, den ’store skare’ som overlever og kommer ut av den store trengsel, da denne verdslige tingenes ordning ender. Han vil også hjelpe de utallige milliarder av mennesker som nå sover dødens søvn i gravene på jorden. (2 Timoteus 4: 1; Åpenbaringen 7: 9—15; Apostlenes gjerninger 24: 15) Han vil ikke la noe av sitt fullkomne, menneskelige offers store verdi gå tapt, men han vil sørge for at dette offer blir brukt til gagn for dem som har behov for det.
76, 77. a) Hvilken innstilling hadde Jesus til menneskene da han ble prøvd på jorden, og hvilken forsikring utgjør dette med hensyn til hvordan han vil behandle menneskene i de 1000 år da han utøver sitt prestedømme? b) Hvorfor er Jesus Kristus således bedre skikket til å hjelpe dem som blir prøvd og fristet?
76 «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Romerne 5: 8) Dette viser at han hadde en medfølende, barmhjertig og selvoppofrende innstilling overfor den falne menneskehet, overfor dem som hadde arvet synd og død fra overtrederne Adam og Eva. Han var vennlig, tålmodig, medfølende, hjelpsom og forståelsesfull i de 33 og et halvt år han var på jorden. Ettersom han selv var et menneske og ble fristet, kunne han forstå menneskene, og på den måten kunne han også bedre forstå hvordan ufullkomne, syndige mennesker skulle behandles. Selv da han uten skyld var blitt naglet til henrettelsespelen på Golgata, fant han seg uten å klage i å bli hånt og spottet av villedte mennesker. Hvis han var slik da han var på jorden under de verste forhold, kan vi være forvisset om at han vil innta den samme holdning til menneskene i de 1000 år da han utøver sitt prestedømme. Det er denne oppmuntrende slutning skribenten trekker når han skriver under inspirasjon:
77 «Engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» — Hebreerne 2: 16—18. Jevnfør Hebreerne 5: 1, 2.
78. Hva viser Hebreerne 5: 7—10 at Jesus gikk igjennom for den sanne tilbedelses skyld og for vår skyld?
78 Hva Jesus Kristus gikk igjennom på jorden for den sanne tilbedelses skyld og for vår skyld for å vise at han var en dugelig, feilfri yppersteprest, blir kort beskrevet for oss i Hebreerne 5: 7—10, hvor det står: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.»
79, 80. a) Hva kan Kristus gjøre til gagn for menneskene i løpet av de 1000 år fordi han har «et uforgjengelig livs kraft»? b) Hva slags prestedømme frambrakte den ed Gud sverget, i motsetning til det som ble frambrakt ved loven?
79 Ettersom han har «et uforgjengelig livs kraft», kan han sørge for at hans tusenårige prestetjeneste blir utført på en måte som bringer ære til Gud. Han kan hjelpe menneskene til å bli fullstendig fri for synden og å unngå dens fryktelige straff, døden. Han kan gjøre det de aronittiske prester som fulgte etter hverandre i over et og et halvt årtusen, aldri kunne gjøre ved den hellige tjeneste de utførte. Som det står i Hebreerne 7: 23—28:
80 «Og av hine prester har det vært flere, fordi de ved døden ble hindret fra å holde ved; men denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. For en sådan yppersteprest måtte vi òg ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene, en som ikke hver dag trenger til, liksom yppersteprestene, først å frambære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.»
81. a) Hvorfor vil de 144 000 underprester kunne vise menneskene medfølelse og forståelse? b) Hva vil de kunne gjøre fordi de har «et uforgjengelig livs kraft»?
81 og hva med de 144 000 åndelige underprester, som «skal være Guds og Kristi prester . . . i tusen år»? (Åpenbaringen 20: 6) Gud forutbestemte dem «til å bli likedannet med hans Sønns bilde». (Romerne 8: 29) De er også født som mennesker og har vokst opp som mennesker, som menn og kvinner, men som syndige, ufullkomne mennesker med dårlige tilbøyeligheter, som de har arvet fra opprørerne Adam og Eva. De vet derfor hva det vil si å være et svakt, syndig menneske. I likhet med sin yppersteprest, Jesus Kristus, kan de derfor være medfølende og vennlig innstilt overfor den syndige, døende menneskehet. De hadde en slik innstilling da de var på jorden som åndelige underprester, og de vil ha akkurat den samme innstilling når de får del i den «første oppstandelse» og blir himmelske underprester. De vil ikke måtte dø uten å ha fullført sitt arbeid. Nei, fordi de har «et uforgjengelig livs kraft», kan de sammen med sin yppersteprest sørge for at det arbeid som består i å fjerne synden, blir fullført på en fullkommen måte. Hvilket resultat vil så det bringe? Alle villige mennesker vil bli befridd for synden og oppnå menneskelig fullkommenhet.
82. Hvordan beskriver Åpenbaringen 21: 4 de storslagne ting dette presteskap vil utrette i de 1000 år, og hva slags univers vil Gud igjen ha?
82 De storslagne ting dette presteskap, som ikke benytter seg av noen presteintriger, vil utrette i de 1000 år, blir beskrevet på denne vidunderlige måten: «Døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» (Åpenbaringen 21: 4) Ja, synden, som er «dødens brodd», vil være borte! Synden, som menneskene arvet fra våre første, selviske jordiske foreldre, vil bli fjernet med alle dens sørgelige virkninger, som er til vanære for Gud. Den høyeste Gud, Jehova, vil igjen ha et univers som er rent og hellig.
[Studiespørsmål]
[Kart på side 93]
(Se den trykte publikasjonen)
GRUNNPLAN FOR SAMMENKOMSTENS TELT
Skuebrødsbordet
DET ALLER-HELLIGSTE
Forhenget
DET HELLIGE
Teppet
Karet
Brennofferalteret
Porten
Paktens ark
Røykofferalteret
Lysestaken
FORGÅRDEN
