«Tegnet» på at det er kommet nær
Kapittel 10
«Tegnet» på at det er kommet nær
1. Hvorfor bør vi være sterkt interessert i å vite hvor nær det tusenårige rike er?
NÅR vi undersøker hva Bibelen sier om det tusenårige rike, blir vi klar over at det er noe meget ønskverdig for hele menneskeheten, både for de levende og for de døde. Det er grunnen til at kunngjøringen om at det er kommet nær, er et høyst gledebringende budskap for alle som forstår det. Vi bør være sterkt interessert i å få vite hvordan vi kan være sikre på at det er kommet nær. Hvilke beviser har vi for det? Skal vi ta oss tid til å undersøke noen av dem?
2. a) Hvilken samling som vi ser finne sted, er i seg selv et tydelig bevis for at det tusenårige rike er kommet nær? b) Hvem leder «krigen» på Guds side, og hvilken stilling har han allerede?
2 Av det vi hittil har undersøkt om det tusenårige rike, forstår vi at den mest ødeleggende av alle kriger i menneskehetens historie, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon, må utkjempes like før dette riket kommer. Vi kan nå se de politiske herskerne eller «kongene over hele jorderike» bli samlet til denne den største av alle kriger av krefter som er utenfor menneskenes kontroll. Dette er i seg selv et tydelig vitnesbyrd om at det tusenårige rike, som menneskene så lenge har sett fram til, og som skal følge etter denne krigen, også er kommet nær. (Åpenbaringen 16: 13—16) På den allmektige Guds side i denne krigen kjemper hærføreren for Guds himmelske styrker, han som kalles Trofast og Sanndru, «Guds ord». Denne himmelske hærføreren er konge allerede før denne Harmageddon-krigen begynner. «På hans hode er det mange kroner», og «på sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre». (Åpenbaringen 19: 11—16) Han hersker altså som konge allerede før han begynner å herske sammen med sine 144 000 kristne medarvinger i 1000 år. — Åpenbaringen 12: 5; 14: 1—4; 20: 4—6.
3. Hva fikk Johannes se da de første to segl på bokrullen ble åpnet (Åpenbaringen 6: 1—4)?
3 Begynnelsen til det styre som blir utøvd av denne kongers konge, Jesus Kristus, og som går forut for de 1000 år, blir beskrevet i et tidligere bilde av de verdensbegivenheter som skulle finne sted nå i det 20. århundre. Dette bildet finner vi i det sjette kapittel i Åpenbaringen, hvor apostelen Johannes forteller om det han så da Guds Lam, Jesus Kristus, begynte å åpne de sju segl på den «bokrull» som han hadde mottatt fra Guds hånd fra ham som sitter på den himmelske trone. Johannes sier: «Og jeg så da Lammet åpnet et av de sju segl, og jeg hørte et av de fire livsvesener si som med tordenrøst: Kom! Og jeg så, og se, en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han dro ut med seier og til seier. Og da det åpnet det annet segl, hørte jeg det annet livsvesen si: Kom! Og det kom ut en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd.» — Åpenbaringen 6: 1—4.
4, 5. a) Hva er rytteren på den røde hesten et symbol på? b) Hvem dro da ut for å vinne en fullstendig seier, og hvordan dannet dette bakgrunnen for oppfyllelsen av Salme 2: 1—6?
4 Disse symbolene beskriver den første verdenskrig, som brøt ut i 1914, men som bare var en forløper for den annen verdenskrig, som tok freden fra jorden i ytterligere seks år. Den første verdenskrig avmerket den tid da den rettferdige kriger, Jesus Kristus, fikk den himmelske krone og dro ut mot sine fiender på jorden for å vinne kampen, for fullstendig å seire over sine jordiske fiender. Det betydde at han senere skulle komme til å kjempe på Guds side i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», i Harmageddon. Det at han ble kronet som konge i himmelen ved tiden for den første verdenskrig, danner bakgrunnen for oppfyllelsen av følgende ord i Salme 2:
5 «Hvorfor larmer hedningene og grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede [hans Kristus, Septuaginta]: La oss sprenge deres bånd og kaste deres reip av oss! Han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!» — Salme 2: 1—6 ; jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 24—30.
6. Har verdenskrigene og De forente nasjoner kunnet fjerne Jehovas konge fra Sions fjell, og hva vil utfallet av Harmageddon-krigen være en forsikring om?
6 Til tross for at nasjonene har larmet og vært urolige siden den første verdenskrig i 1914—1918, har Jehovas Konge, hans Sønn, Jesus Kristus, sittet på tronen i Sion, det himmelske regjeringssete. (Åpenbaringen 14: 1; Hebreerne 12: 22) Hverken den første eller den annen verdenskrig eller De forente nasjoner klarte å styrte denne messianske konge fra tronen. «Krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon vil trygge hans stilling på den himmelske trone, hvor han vil sitte, klar til å begynne sitt tusenårige styre sammen med sine trofaste 144 000 medarvinger. (Åpenbaringen 19: 19—21) Av den grunn kan vi tillitsfullt se fram til det tusenårige rike, som vil bringe livgivende velsignelser til menneskeheten. Det er kommet nær!
7. Hvorfor er vi ikke lik fortidens ’onde og utro slekt’, men hvor finner vi det «tegn» Jesus ga oss?
7 Trass i alt det ovenstående bevismateriale er det mange skeptisk innstilte mennesker som vil forlange et «tegn» før de lar seg overbevise om at det tusenårige rike virkelig er kommet nær, ja, at det vil begynne å herske i vår generasjon. Vi tilhører ikke den ’onde og utro slekt’ som de religiøse skriftlærde og fariseerne for 1900 år siden tilhørte, og som forlangte å få et tegn av Jesus Kristus før de ville godta ham som Messias. (Matteus 12: 38, 39) Vi har imidlertid beskrivelsen av et «tegn» som Jesus Kristus selv ga, og vi ville derfor selvforskyldt være uvitende hvis vi nektet å undersøke den. Vi finner denne beskrivelsen i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21. Dette tegnet, som apostlene ba om å få, skulle ikke bevise at Jesus var Messias eller Kristus, men at visse lovte, framtidige begivenheter var nær forestående. Apostlene fikk dette tegnet på den 11. dag i vårmåneden nisan i år 33, tre dager før Jesus led en voldsom død.
PROFETIEN OM «TEGNET»
8. Hvordan viste Jesus at han skulle gå bort, og hva ville noen si når han vendte tilbake?
8 Jesus hadde nettopp forutsagt noe som lød fryktelig i jødenes ører, nemlig ødeleggelsen av deres tempel i Jerusalem. Der, i Jerusalem, hadde han sagt til sine religiøse motstandere: «Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens [Jehovas, NW] navn!» (Matteus 23: 38, 39) Dette viste at han skulle dra bort. Når han vendte tilbake, skulle det være noen som gjorde de profetiske ordene i Salme 118: 26 til sine og sa: «Velsignet være han som kommer i [Jehovas] navn!»
9. Hvordan viste Jesus at det ikke var mennesker som tilba i templet i Jerusalem, som ville ønske ham velkommen med disse ordene?
9 Det var tydeligvis ikke i det materielle tempel i Jerusalem Jehovas tilbedere ville ønske den som kom i Jehovas navn, velkommen med disse profetiske ordene. Dette ga Jesus meget tydelig uttrykk for, slik det framgår av den beretning som følger etter hans illevarslende ord: «Og Jesus gikk ut av templet og dro derfra, og hans disipler kom til ham for å vise ham templets bygninger. Men han svarte og sa til dem: Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» — Matteus 24: 1, 2.
10. Hvilket spørsmål stilte fire apostler Jesus på Oljeberget, og hvordan gjengir forskjellige oversettelser deres spørsmål?
10 De 12 apostlene forhørte seg ikke nærmere om denne skremmende profetien før de hadde kommet opp på Oljeberget, hvorfra de hadde utsikt over Jerusalem og tydelig kunne se det tempel som var blitt restaurert og utbygd av kong Herodes den store. Det var tydeligvis det de så, som fikk fire av apostlene til å stille et viktig spørsmål, som også vakte de andres interesse, for vi leser: «Mens han satt på Oljeberget, kom disiplene til ham i enrom og sa: ’Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær [gresk: pa·rou·siʹa] og på avslutningen på tingenes ordning?’» (Matteus 24: 3, NW) Young’s Literal Translation of the Holy Bible gjengir apostlenes ord slik: «Si oss: Når skal dette skje? Og hva er tegnet på ditt nærvær og på tidsalderens fullstendige ende?» Rotherhams oversettelse (The Emphasised Bible) har en lignende ordlyd: «Si oss når disse ting skal skje — og hva tegnet skal være på ditt nærvær og tidsalderens avslutning.» Erkebiskop Newcomes oversettelse (revidert tekst) lyder: «Hva skal være tegnet på din tilsynekomst og på tidsalderens ende?» — 1808-utgaven.
11. a) Når ble Jerusalems tempel ødelagt, men hva fant ikke sted da? b) Hva vil det derfor være naturlig for oss å gjøre?
11 Vi vet i dag når det bokstavelige tempel i Jerusalem ble ødelagt. Det var for 1900 år siden, om sommeren i år 70 e. Kr., da de romerske hærstyrker under general Titus ødela hele byen. (Lukas 21: 20—24) Men hvordan forholder det seg med det andre som apostlene spurte om — «tegnet» på Kristi parousia (nærvær, tilstedeværelse) og på avslutningen på tidsalderen eller tingenes ordning (eller tilstand *)? Den fullstendige ende eller avslutning på den jødiske tingenes tilstand eller tingenes ordning kom riktignok i år 70 e. Kr., men ikke avslutningen på den større tingenes ordning som den jødiske ordning bare var et profetisk forbilde på. Herren Jesu Kristi parousia eller nærvær eller tilstedeværelse inntraff heller ikke i det året. Ettersom vi lever i det 20. århundre, vil det være naturlig at vi undersøker historien nå i det 20. århundre for å se om det forutsagte tegn har vist seg i vår generasjon.
12. Hvorfor bør vi i betraktning av det Stefanus sa om Kristi første komme, spørre om det var Jesu «komme» eller «advent» apostlene tenkte på?
12 Vi legger merke til at disiplene spurte om Herren Jesu Kristi parousia. Tenkte de da på hans «komme» eller på hans «advent», som noen kaller det? Det er på sin plass å stille dette spørsmålet, for da den kristne martyren Stefanus talte om Herren Jesu første «komme», sa han til det jødiske Høye råd i Jerusalem: «Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme [gresk: eʹleu·sis], han som I nå har forrådt og myrdet.» (Apostlenes gjerninger 7: 52) Vi legger merke til at da Stefanus talte om Kristi første komme, brukte han ikke ordet pa·rou·siʹa, men ordet eʹleu·sis. Disse to greske ordene er ikke bare forskjellige hva form og opprinnelse angår, men de har også forskjellig betydning
13. Hva betyr ordet parousía bokstavelig, men hvordan forklarer greske ordbøker ordet?
13 Ordet pa·rou·siʹa er sammensatt av to ord, preposisjonen paraʹ («ved siden av») og ordet ousía («væren») og betyr således bokstavelig «væren ved siden av». A Greek English Lexicon av Liddell og Scott, bind II, side 1343, spalte 2, oppgir som første betydning av parousía det engelske ordet for «nærvær». Som annen betydning oppgis «ankomst», med denne tilføyelse: «Spesielt en konges eller en embetsmanns besøk.» I samsvar med dette står «nærvær» oppført som «den alminnelige betydning» i Theological Dictionary of the New Testament (av Gerhard Friedrich), bind V; (Side 859) Under «Uttrykkenes tekniske bruk» i hellenismen sier så denne ordboken: «1. En herskers besøk.» På side 865 sier den angående «Den tekniske bruk av pareimi [verbet] og parousía i NT»: «I NT blir uttrykkene aldri brukt om Kristi komme i kjødet, og parousía har aldri betydningen gjenkomst. Forestillingen om mer enn én parousía finner en først på et senere tidspunkt i kirken.»
14. a) Hvilket uttrykk kunne ifølge det greske ordets tekniske bruk i hellenismen anvendes i stedet for «nærvær»? b) I hvilke oversettelser blir parousía konsekvent oversatt med «nærvær», og hvilken motsetning blir understreket i Filippenserne 2: 12?
14 Det disiplene spurte om, dreide seg altså ikke om Jesu «ankomst», men om det som ville skje etter hans ankomst. De spurte om hans «nærvær». Og hvis vi i stedet for å bruke ordet «nærvær» tyr til «uttrykkenes tekniske bruk» i hellenismen, spurte disiplene Jesus: «Hva skal være tegnet på ditt [besøk som konge] og på avslutningen på tingenes ordning?» Et «besøk» innbefatter mer enn en «ankomst». Det innbefatter et «nærvær». Det greske ordet parousía forekommer 24 ganger i det såkalte Nye testamente, og alle disse stedene blir ordet oversatt med «nærvær», ikke bare i New World Translation of the Holy Scriptures, men også i andre oversettelser, for eksempel Young’s Literal Translation of the Holy Bible, 1862, Wilsons The Emphatic Diaglott, 1857—1863, og Rotherhams The Emphasised Bible, 1897. Vi legger merke til at «nærvær» blir stilt opp som en motsetning til «fravær» i Filippenserne 2: 12, hvor apostelen Paulus sier: «I [har alltid] vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nå meget mer i mitt fravær.»
LIGNELSEN OM DE Tl JOMFRUER
15. Hvordan må parousía gjengis, slik det framgår av en rekke av trekkene ved det «tegn» Jesus forutsa, og hvilken lignelse viser også at ordet må gjengis på denne måten?
15 Det er flere trekk ved Jesu profeti angående «tegnet» på hans parousia og avslutningen på tingenes ordning som krever at parousía blir oversatt med «nærvær». La oss for eksempel ta for oss den delen av profetien som vanligvis blir omtalt som lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruer. Jesus hadde nettopp profetert om den «tro og kloke tjener» og om den «onde tjener», og nå profeterte han om et annet trekk i forbindelse med sin parousia. «Da,» sier han, «skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.» — Matteus 25: 1—4; 24: 45—51.
16. I hvilken forstand er kvinnene «jomfruer», slik det framgår av innledningen til lignelsen?
16 Vi bør for det første merke oss at denne lignelsen sikter til en klasse mennesker, og at ikke alle deler av den kan anvendes på hver enkelts liv og død. De som lignelsen omhandler, er «jomfruer» i en spesiell betydning, i og med at de representerer «himlenes rike», for «da», sa Jesus, «skal himlenes rike være å ligne med [hva?] ti jomfruer». Dette er det «rike» som Jesus talte om tidligere i sin profeti, da han sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matteus 24: 14.
17. a) Hvem er de ti «jomfruer» et bilde på? b) Når begynte den profetiske lignelsen å gå i oppfyllelse? Begrunn svaret.
17 Ettersom tallet «ti» i Bibelen er et tall som står for fullkommenhet hva jordiske ting angår, må de ti «jomfruer» være et bilde på alle kristne som er kalt til eller hevder at de er kalt til det himmelske rike som Jesu Kristi medarvinger. Når begynte så denne profetiske lignelsen å gå i oppfyllelse? Det gjorde den søndag den 6. sivan, på pinsefestens dag, i år 33 e. Kr. Hvordan det? Jo, da ble jomfruklassen til. Det var nemlig på den dagen Jesu Kristi trofaste disipler, som var samlet i en sal i Jerusalem, ble døpt med den hellige ånd. De ble derved avlet av Gud for å være hans åndelige sønner og var nå i den stilling at de kunne bli «Guds arvinger» og «Kristi medarvinger». (Romerne 8: 17) I Bibelen er imidlertid arvinger vanligvis sønner. Hvorfor blir så alle medlemmene av den åndsavlede menighet av Kristi disipler i denne lignelsen framstilt som kvinner, som jomfruer, som på bryllupsaftenen går ut for å møte brudgommen? Og hvem er denne «brudgommen»?
18. Hvem sammenlignet døperen Johannes seg selv med, hvem sammenlignet han Jesus med, og hvem ledet han sine disipler til?
18 «Brudgommen» er den oppstandne, herliggjorte Herren Jesus Kristus. Døperen Johannes omtalte ham på den måten og sammenlignet følgelig seg selv med «brudgommens venn». På den tiden var det vanligvis «brudgommens venn» som fikk i stand ekteskapet mellom brudgommen og bruden. Den kvelden da de som var trolovet, skulle forenes, ble brudgommen vist større oppmerksomhet enn brudgommens venn. Derfor sa døperen Johannes til sine disipler, som han beredte for Jesus Kristus, deres «brudgom»: «Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.» (Johannes 3: 28—30) Johannes ledet derfor med rette sine disipler til Jesus.
19, 20. a) Hvordan sammenlignet Jesus i lignelsen og i Åpenbaringen seg selv med en brudgom? b) Hva blir det nye Jerusalem i samsvar med dette kalt?
19 Jesus på sin side sammenlignet seg selv med en brudgom i en annen lignelse som han fortalte. Det var lignelsen om kongesønnens bryllup, og denne kongesønnen var et bilde på Sønnen til den store evighetens Konge, Jehova Gud. (Matteus 22: 1—14) Og i Åpenbaringen, som Jesus Kristus fikk av Gud og overga til apostelen Johannes, blir Jesus som Guds Lam sammenlignet med en brudgom som inngår ekteskap med menigheten, som består av hans disipler. Vi leser: «La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. . . . Skriv: Salige [lykkelige, NW] er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!» Apostelen Johannes forteller videre om en engel som kom til ham. Han sier:
20 «En av de sju engler . . . kom til meg og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds herlighet.» — Åpenbaringen 19: 7—9; 21: 9—11.
21. Hva sammenligner Paulus forholdet mellom Jesus Kristus og hans menighet med i Efeserne 5: 23—27?
21 Apostelen Peter sammenligner forholdet mellom Jesus Kristus og hans menighet på 144 000 medarvinger med forholdet mellom en mann og hans hustru. Han skriver: «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser. Men liksom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, for at han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» — Efeserne 5: 23—27.
22. Hvor finner bryllupet sted, og hvorfor blir ikke bruden nevnt i Jesu lignelse?
22 Bryllupet mellom brudgommen Jesus Kristus og hans «brud», hans menighet, vil naturligvis finne sted i himmelen, hvor de vil bli forent, med Jehova Guds, den himmelske Fars, velsignelse. Vi merker oss imidlertid at i lignelsen om de ti jomfruer blir ikke bruden nevnt. Grunnen til det er at det kunne skape forvirring i begrepene. «Bruden» tas nemlig ut blant dem som utgjør de «ti jomfruer». De utvalgte «jomfruer» er de «lykkelige» som er «innbudt til Lammets bryllups-nattverd». (Åpenbaringen 19: 9) I samsvar med dette viser Jesu lignelse at de «jomfruer» som oppfyller betingelsene, får gå inn gjennom døren til bryllupssalen. Hvilke betingelser de må oppfylle, viser lignelsen videre.
23. Hvilket krav stilles til medlemmene av Kristi menighet, ettersom de blir sammenlignet med «jomfruer»?
23 Medlemmene av Kristi menighet, hans «brud», blir ikke bare sammenlignet med «jomfruer» fordi de er trolovet med en kysk brudgom. De er «jomfruer» i en videre, åndelig betydning. Akkurat som en jomfru er ren, kysk, uberørt, må disse trofaste medlemmer av Kristi menighet være rene ved å holde seg atskilt fra denne verden og ikke ha noen forbindelse med denne verdens religiøse og politiske organisasjoner. De støtter ikke noen forening mellom kirke og stat. De bevarer sin åndelige jomfruelighet ved ikke å blande seg opp i denne verdens anliggender. (2 Timoteus 2: 3, 4) Det er dette det siktes til når det sies om de 144 000 som står sammen med Guds Lam på det åndelige Sions berg: «Disse er de som ikke har gjort seg urene med kvinner [slike som den religiøse skjøgen Babylon den store og hennes døtre]; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går.» — Åpenbaringen 14: 4; 17: 3—5.
24. Hva sier Jakob 1: 26, 27 om den renhet som må kjennetegne dem som blir sammenlignet med jomfruer?
24 Angående den renhet som forlanges, sier disippelen Jakob: «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» — Jakob 1: 26, 27.
«JOMFRUENE» GÅR UT FOR Å MØTE «BRUDGOMMEN»
25. Hvordan gikk det til at Kristi menighet ble dannet på pinsedagen i år 33 og helt fra begynnelsen av utøvde en gudsdyrkelse som var ren og usmittet i Guds øyne, og hvilket bevis fikk dens medlemmer for at de hadde den sanne religion?
25 På pinsefestens dag i år 33, da Jesu Kristi trofaste disipler ble døpt med den hellige ånd mens de ventet i Jerusalem, ble den kristne menighet dannet, og den utøvde fra begynnelsen av en «ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen». De som tilhørte denne menighet, utgjorde en klasse åndelige jomfruer som var atskilt fra den religiøse organisasjon som hadde forkastet Jesus Kristus og sørget for at han ble pelfestet av den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. (Apostlenes gjerninger 2: 1—42) De holdt helt fra begynnelsen av fast ved Jesu Kristi og hans 12 apostlers lære, og de holdt seg atskilt fra den «vanartede slekt» som var fast forankret i forfedrenes ubibelske religiøse vedtekter eller tradisjoner. (Apostlenes gjerninger 2: 40; Galaterne 1: 13—17; Matteus 15: 1—9) Dåpen med den hellige ånd sammen med tungetalens gave var et bevis for at de hadde den sanne religion, og de visste det. Nå måtte de holde fast ved den og bevare sin jomfruelighet.
26, 27. a) Hvordan ble den kristne menighet trolovet på pinsedagen i år 33? b) Hvordan talte Paulus som «brudgommens venn» til de kristne i 2 Korintierne 11: 2—5?
26 Det var den dagen (6. sivan i år 33 e. Kr.) den kristne menighet ble trolovet med den himmelske brudgom, Jesus Kristus. Alle som deretter ble lagt til den opprinnelige menighet på 120 disipler i Jerusalem, ble en del av denne trolovede klasse og var forpliktet til å bevare sin jomfruelighet. Det er dette apostelen Paulus kommer inn på når han advarer de kristne i Korint mot å bryte sin trolovelse med Jesus Kristus og inngå ekteskap med en falsk Kristus. Paulus uttaler seg som om han skulle være «brudgommens venn». Han sier:
27 «Jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus; men jeg frykter for at liksom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en til eder og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller I får en annen ånd, som I ikke før har fått, eller et annet evangelium, som I ikke før har mottatt, da vil I gjerne tåle det! For jeg mener at jeg ikke i noe stykke står tilbake for de såre store apostler.» — 2 Korintierne 11: 2—5.
28. Hvordan fortalte både Jesus selv og engler disiplene at han ville komme som en jødisk brudgom og ta dem hjem til seg?
28 Deres ekteskap med den kyske brudgom i himmelen skulle inngås på et ukjent tidspunkt i framtiden, en eller annen gang lenge etter trolovelsen på pinsedagen i år 33 e. Kr. Femtito dager før pinsedagen, den natten da Jesus var blitt forrådt av den troløse apostelen Judas Iskariot, hadde han sagt til sine trofaste apostler: «I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted, og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til meg, for at også I skal være der jeg er. Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.» (Johannes 14: 2—4) Førtito dager senere, da han fór opp til himmelen fra Oljeberget like for øynene på noen av disiplene, viste to engler seg for dem og sa: «I galileiske menn! hvorfor står I og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» (Apostlenes gjerninger 1: 9—11) Disiplene visste derfor at Jesus, som hadde dratt bort, i likhet med en jødisk brudgom på bryllupsaftenen ville komme for å føre dem til sin himmelske Fars hjem, slik som han også hadde forsikret dem om. — Johannes 14: 1—3.
29. a) Når gikk jomfru-klassen ut for å møte brudgommen? b) Hvilket spørsmål oppsto nå, og hva blir vist ved at det var like mange i begge grupper jomfruer?
29 Fylt av en slik forventning gikk de som utgjorde den trolovede jomfru-klasse, ut for å møte brudgommen, for å ønske ham velkommen og for å glede seg sammen med ham. De måtte holde seg våkne, for de kjente ikke «dagen eller timen». (Matteus 25: 13) Hvor mange av dem som gikk ut på pinsedagen i år 33, og av de tusener som senere sluttet seg til dem, ville vise seg å være lik de «kloke» jomfruer i lignelsen, og hvor mange ville være lik de «dårlige» jomfruer? I lignelsen er det like mange kloke jomfruer som dårlige, noe som viser at alle har den samme mulighet, samtidig som det ikke blir vist at det ville være flere av det ene slaget enn av det andre; lignelsen lar det stå åpent. Den forutsier imidlertid at ikke alle som gikk ut som «jomfruer», ville vise seg verdige til å få gå inn til «Lammets bryllups-nattverd». — Lukas 12: 35—38.
30. a) Hva var det som skilte de kloke jomfruer fra de dårlige? b) Hadde alle til å begynne med tente lamper, og hva var det store spørsmål?
30 Hva var det så som skilte de kloke jomfruer fra de dårlige jomfruer? Lignelsen sier: «De dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.» (Matteus 25: 3, 4) Likevel visste de alle sammen at de måtte ha lysende lamper helt til velkomstprosesjonen hadde nådd fram, ettersom det ville være et bevis for at de var verdige til å få adgang til bryllupsfesten. De måtte derfor ha nok olje til at lampene kunne lyse helt til bryllupsprosesjonen nådde brudgommens hjem. Hva var oljen et bilde på i oppfyllelsen av den profetiske lignelsen? Jomfruene gikk ut for å møte brudgommen før hans ankomst var kunngjort, og deres lamper lyste da de begynte å gå. Det må derfor i hvert fall ha vært olje på dem da. Men var den oljen de hadde, nok til at deres lamper kunne lyse helt til bryllupsprosesjonen nådde brudgommens hus?
31, 32. a) Hva skulle lignelsen vise med hensyn til de symbolske jomfruer? b) Hvilken innstilling måtte de bevare, slik Paulus viser i Filippenserne
31 Oljen tjente som brennstoff. Den var nødvendig for at veken skulle kunne brenne med en jevn og rolig flamme. Hva var det at de bar en lysende lampe da de var på vei til bryllupsfesten, et symbol på? For å finne svaret på dette spørsmålet må vi huske hva som var hensikten med at Jesus fortalte denne lignelsen. Hensikten var å vise at de som ønsket å få adgang til det himmelske bryllup, måtte ha en bestemt identifikasjon, en bestemt personlighet, og de måtte bevare den helt til slutten, uansett når bryllupsprosesjonen begynte, og uansett hvor lang tid det tok før den nådde det hjem brudgommen hadde gjort i stand for sin «brud». De som skulle få del i «himlenes rike», måtte først og fremst forbli «jomfruer» i åndelig forstand mens de befant seg på jorden, midt i denne formørkede verden. Deres forhåpninger var knyttet til den himmelske brudgom, og de kunne derfor ikke la seg besmitte av den urene verden. De måtte ’følge Lammet hvor det går’. (Åpenbaringen 14: 4) De måtte ha den samme innstilling som apostelen Paulus, som sa:
32 «Vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting.» — Filippenserne 3: 20, 21.
33. a) Hvorfor bevarer de sin åndelige jomfruelighet? b) Hvordan sa Jesus at de skulle gjenspeile en slik antagelig tilstand?
33 De bevarer derfor sin åndelige jomfruelighet fordi det er deres inderlige ønske og faste beslutning å vise seg verdige til å bli godtatt av den himmelske brudgom som hans «brud». Dette må gjenspeile seg i deres daglige liv midt i denne verdens mørke. Brudgommen Jesus Kristus sa i sin bergpreken, som han holdt i år 31, til sine disipler: «I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» — Matteus 5: 14—16.
34. Hvordan skulle de kristne skinne ifølge Paulus’ ord i Filippenserne 2: 14—16?
34 Og apostelen Paulus sa til noen av sine medkristne: «Gjør alt uten knurr og tvil, for at I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden, idet I holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke har løpt forgjeves eller arbeidet forgjeves.» — Filippenserne 2: 14—16.
35. Hva blir billedlig framstilt ved at jomfruene holder opp sine tente lamper, og hva er det de symbolske jomfruer ser fram til?
35 For at de som skal få del i «himlenes rike», skal kunne skinne som «verdens lys», må de gjøre «gode gjerninger», gjerninger som bringer ære til den himmelske Far, og de må gjøre alt uten å knurre og tvile. De må være ustraffelige og rene ved å leve et kristent liv og vise seg å være Guds ulastelige barn. De må gjøre dette mens de venter på at brudgommen skal komme og føre dem til sin himmelske Fars hjem. Det at de gjør alt dette, blir i lignelsen framstilt ved at jomfruene holder opp sine lysende lamper. Det er noe som vil glede brudgommen midt i verdens mørke natt.
HVA OLJEN OG KANNENE SYMBOLISERER
36. Hva er oljen’ et bilde på?
36 Hva er så oljen, brennstoffet, et bilde på? Den symboliserer det som får dem som skal få del i «himlenes rike», til å skinne som lys midt i en formørket verden. Den er følgelig et bilde på «livets ord», som de må ’holde fram’, for det er skrevet: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Salme 119: 105) «Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør enfoldige forstandige.» (Salme 119: 130) Denne billedlige oljen må også innbefatte Guds hellige ånd, for denne hellige, usynlige, virksomme Guds kraft hjelper en til å forstå Guds Ord. (Johannes 16: 13) Denne hellige ånd bærer også frukt i en kristens liv, slike frukter som kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. (Galaterne 5: 22, NW) En slik åndelig olje har en opplysende kraft.
37. Hva er det at jomfruene har et forråd av olje i sine «kanner», et bilde på?
37 I lignelsen måtte «jomfruene» ha et forråd av olje i noen kanner, hvorfra de kunne helle oljen over på lampene. De kunne ikke selv være slike kanner ved å drikke oljen og så gulpe den opp når de skulle bruke den, for å holde lampene brennende. Det at de hadde «kanner» fylt med olje, betydde derfor bare at de hadde et forråd av olje, ikke at de selv skulle være slike kanner. De som skal få del i «himlenes rike», er således i besittelse av Guds Ord og hans hellige ånd. ’Kannene’ i lignelsen er derfor et passende symbol på medlemmene av jomfru-klassen, som selv har slik symbolsk olje. De trenger virkelig et passende forråd av slik «olje» når de går for å møte brudgommen og slutte seg til hans prosesjon.
38. Hva blir symbolisert ved jomfruenes lamper, og hvordan lyser de?
38 I lignelsen brukte de ti jomfruer oljelamper for å lyse opp i mørket. Hva er så disse lampene et bilde på i oppfyllelsen i vår tid? Det samme som ’kannene’, for i de gamle oljelampene var det olje, akkurat som i ’kannene’. De som skal få del i «himlenes rike», er selv de symbolske lampene. Det betyr ikke at de drikker en mengde olje, og at de heller olje over seg og så setter fyr på seg for å stå som «levende fakler» langs den veien hvor prosesjonen går, som martyrer som ofrer seg selv til ære for brudgommen. Nei, men de er fylt av Guds opplysende Ord og hans hellige ånd, og dette får dem til å skinne i åndelig forstand, til ære for den herlige, himmelske brudgom. På grunn av sine åndelige egenskaper er de «lys i verden». Det liv de lever som følge av at de lar seg påvirke av Guds Ord og ånd, gjør at de skinner til Guds ære.
39. a) Hvorfor visste ikke «jomfruene» hvor lenge de måtte vente på brudgommen? b) Hva fant de kloke jomfruene det derfor tilrådelig å gjøre?
39 Ettersom det ikke var sagt når i løpet av natten brudgommen ville forlate det hus hvor bruden ble gitt ham, og deretter lede en prosesjon tilbake til sitt eget hjem, hvor han skulle bo sammen med sin brud, visste ikke jomfruene i lignelsen nøyaktig hvor lenge de måtte vente før brudgommen viste seg. De visste med andre ord ikke hvor lenge de måtte holde sine lamper tent. Det ville derfor være tilrådelig at de ikke bare fylte lampene med olje, men også kannene. De «kloke» jomfruene forsto det og «tok olje i sine kanner» sammen med sine tente lamper. De «dårlige» jomfruene gjorde ikke det, og det skulle vise seg hvor uforstandig det var.
40. a) Hvordan kan det sies at den klasse som ble symbolsk framstilt ved de «kloke jomfruer», har olje i sine kanner? b) Hvordan hjelper dette dens medlemmer til å vise seg verdige til å være trolovet med brudgommen?
40 I oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen tar de som de fem «kloke» jomfruene var et bilde på, med seg ekstra olje i sine kanner ved å fylle sitt sinn og hjerte med Guds Ord. Dette gjør de ved å studere privat, ved å overvære kristne møter hvor Guds Ord blir framholdt og drøftet, og ved å bruke Guds Ord idet de deler det med andre. De ber om å få Guds ånd og bestreber seg til stadighet på å bli «fylt av Ånden». (Efeserne 5: 18) Hvis det i framtiden skulle oppstå en nødsituasjon, vil det at de er fylt av denne åndelige «olje», kunne hjelpe dem til å vise utholdenhet og fortsette å skinne som «verdens lys» som et bevis for at de holder fast ved sin trolovelse med den himmelske brudgom.
«DA BRUDGOMMEN GA SEG TID»
41. a) Når ble hedninger en del av den ’rene jomfru’-klasse som gikk ut for å møte brudgommen? b) Hva skjedde i år 70 e. Kr. og møtte «jomfruene» brudgommen på det tidspunktet?
41 Om høsten i år 36 e. Kr. ble døren åpnet for uomskårne ikke-jøder, hedninger, slik at de kunne bli omvendt til kristendommen og begynne å utøve en gudsdyrkelse som var «ren og usmittet» i Guds øyne. Disse troende hedninger fikk Guds hellige ånd og dens gaver, akkurat som de jødiske troende hadde fått på pinsedagen i år 33. (Apostlenes gjerninger 10: 1 til 11: 18; 15: 7—19) På den måten ble også de en del av den ’rene jomfru’-klasse, som er «trolovet» med Kristus. (2 Korintierne 11: 2) Fra da av hadde de en andel i oppfyllelsen av den profetiske lignelsen om de «ti jomfruer», og de «tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen», for å bruke ordene i lignelsen. I år 70 e. Kr. ble byen Jerusalem og dens herlige tempel ødelagt av de romerske legioner, men selv om denne fryktelige ødeleggelse var et uttrykk for Guds dom over de vantro jøder, som var motstandere av kristendommen, møtte de som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse, ikke på det tidspunkt den himmelske brudgom, som de hadde gått ut for å ønske velkommen. — Lukas 21: 20—24; Matteus 24: 15—22; Markus 13: 14—20.
42, 43. a) Hvilken åpenbaring som ble gitt i det første århundre, må ha styrket den ’rene jomfru’-klasse i dens forhåpninger, men hvordan endte denne åpenbaring? b) Hvis nærvær omtalte Johannes allerede i sitt første brev?
42 Årene gikk, og henimot slutten av det første århundre, omkring år 96, fikk apostelen Johannes en enestående åpenbaring om den himmelske brudgom, Jesus Kristus, og hans «brud», som ble billedlig framstilt som det nye Jerusalem. (Åpenbaringen 21: 1 til 22: 17) Dette må ha vært til stor oppmuntring for den ’rene jomfru’-klasse, som fremdeles så fram til å møte brudgommen når han vendte tilbake. Den himmelske brudgom avsluttet imidlertid Åpenbaringen med å si: «Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart.» Den gamle apostelen Johannes svarte: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» og tilføyde så: «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.» (Åpenbaringen 22: 20, 21) Sannsynligvis to år senere, omkring år 98, skrev apostelen Johannes det første av sine tre brev, og i det sa han:
43 «Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det òg nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time.» «Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke; men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. Vi vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» — 1 Johannes 2: 18; 5: 18, 19, vers 19 fra LB.
44. a) Hvem ble veien åpnet for etter Johannes’ død? b) Hvordan må lampene til de ti symbolske jomfruer ha lyst på den tiden, og hadde jomfruene noe håp om å møte brudgommen?
44 Kort tid etter at den gamle apostelen hadde skrevet sine tre brev og også den beretning om Jesu liv som er kjent som Johannes’ evangelium, må han ha dødd, uten tvil som den siste av «Lammets tolv apostler». Hans bortgang bevirket at døren litt etter litt ble åpnet, ikke for Kristus, brudgommen, men for antikrist, som han selv hadde advart om. (2 Tessalonikerne 2: 7, 8) Da sloknet «verdens lys» nesten helt. De symbolske «lamper», billedlig framstilt ved de «ti jomfruer», må ha brent svært svakt. Ja, de sanne «jomfruer» må ha vært svært få i antall. De som bare hevdet at de var kristne, var opptatt av andre, verdslige, materielle interesser, ikke av et ønske om å se Herren Jesus vende tilbake. Det gikk lang tid, og han viste seg fremdeles ikke.
45. Hvordan ble ordene «da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov» oppfylt, spesielt på Konstantins tid?
45 Det var dette som var blitt forutsagt i lignelsen om de ti jomfruer: «Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov.» (Matteus 25: 5) Medlemmene av den religiøse gruppe som hevdet at de utgjorde den kristne menighet, gikk også trett av å vente på brudgommen. Etter at Konstantin den store var blitt «omvendt», og etter at han hadde gjort datidens form for kristendom til statsreligion i Romerriket, så det i virkeligheten ut til at det ikke var noe behov for at Kristus vendte tilbake. Kristenheten var nå blitt dannet, og mange av kirkenes biskoper inngikk forbindelser med den romerske stat og begynte å herske i religiøs forstand. Det var ikke bare det at Jesu Kristi sanne apostler sov i døden, men disse biskopene, som hevdet at de var kristne, sov hva deres kristne ansvar angikk, og var ikke våkne for behovet for å bevare den kristne menighet ren, fri for menneskelige filosofier og tradisjoner og ubesmittet av denne verden, uten flekk og lyte, slik at den kunne utøve en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud.
46. a) Hvilken parallell til de symbolske ’ti jomfruers’ søvn finner vi i Jesu lignelse om ugresset blant hveten? b) Hvor lenge skulle denne åndelige søvn vare, og når skulle den profetiske lignelsens siste trekk gå i oppfyllelse?
46 Denne religiøse situasjonen ser ut til å svare til det som ble billedlig framstilt i Jesu lignelse om ugresset blant hveten, hvor Jesus sa: «Himlenes rike er å ligne med en mann som hadde sådd god sæd i sin aker, men mens folkene sov kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk sa bort.» (Matteus 13: 24, 25) Først etter en lang vekstperiode ville innhøstningstiden komme. Først da ville ’mannen’ komme for å høste og gi befaling om at ugresset skulle rykkes opp, og at «hveten» skulle samles i hans lader. Det er interessant å merke seg at da Jesus forklarte denne lignelsen, brukte han det samme uttrykket som hans apostler brukte da de stilte ham det spørsmålet som vi finner i Matteus 24: 3. Jesus sa: «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning.» (Matteus 13: 39, NW) Det var fremdeles lang tid igjen til avslutningen på den verdslige tingenes ordning, og det viste seg at søvnen som var forutsagt i lignelsen om de «ti jomfruer», kom til å vare lenge. Oppfyllelsen av de siste trekkene ved denne profetiske lignelsen om jomfruene skulle være en del av «tegnet» på «avslutningen på tingenes ordning».
[Fotnote]
^ avsn. 11 The Sacred Writings of the Apostles and Evangelists of Jesus Christ Commonly called the New Testament, av Campbell, Macknight and Doddridge, 1828.
[Studiespørsmål]
