Leksjon 13

Bedre stemmebruk og bruk av mikrofoner

1—3. Hva er noen vanlige svakheter i forbindelse med stemmens kvalitet, og hva kan hjelpe en til å analysere det problemet en har?

¹ «Hvem har gitt mennesket munn?» Skaperen, Jehova Gud, stilte en gang Moses dette spørsmålet. (2 Mos. 4: 10, 11) Ja, hvem er det som har utstyrt mennesket med den vidunderlige evnen til å frambringe tale? Moses lærte til slutt at selv om han var «tung i mæle og tung i tale», kunne Gud hjelpe ham til å forbedre sin stemme. Denne profeten ble hjulpet til å tale på en virkningsfull måte til israels folk.

² Det er mange av Guds tjenere i vår tid som er klar over at kvaliteten av deres stemme ikke er den aller beste. Noen har en svak stemme. Andre har en skingrende stemme. Atter andre har en skurrende eller hes stemme. En som taler med pipende stemme, snakker i nesen eller har en grov røst, er ikke behagelig å høre på. En kjedelig, livløs stemme kan heller ikke virke inspirerende på noen. Hvis stemmen din har en av disse svakhetene, bør du imidlertid fatte mot. Det er ingen grunn til at du skulle resignere, som om det ikke skulle gå an å rette på dette eller gjøre framskritt.

³ For at en person skal kunne gjøre framskritt hva dette angår, må han naturligvis være klar over hvilken spesiell svakhet han må arbeide med. Her er det den teokratiske tjenesteskolen og skoletjeneren kan være til hjelp og gjøre det mulig for den enkelte å analysere sin spesielle svakhet. Det vil også være til hjelp å høre  et lydbåndopptak av noe en har talt inn. Hvis du ennå ikke har lyttet til et opptak av din stemme, har du kanskje en overraskelse i vente. Når du snakker, føler du nemlig vibrasjonene av beinene i hodet, og disse gjør at de dypere toner blir mer fremtredende, mens et opptak åpenbarer hvordan stemmen din høres ut for andre. For å legge et grunnlag for bedre stemmebruk kan det være godt å se litt nærmere på selve stemmeapparatet, som vi vanligvis bruker uten å tenke over det.

4—6. Hvordan frambringes tale?

⁴ Hvordan stemmen dannes. Grunnlaget for all tale er den luftsøylen som sendes opp fra lungene, som virker som blåsebelger. På sin vei gjennom luftrøret trenger luften inn i strupehodet, som sitter midt i halsen. Inne i strupehodet sitter to små muskelfolder, de såkalte stemmebåndene. Det er disse som i første rekke frambringer lyden. Stemmebåndene kan beskrives som bevegelige hyller i strupehodets sidevegg. Disse åpnes og lukkes for å slippe inn og ut luft og sørger samtidig for at uønskede partikler ikke trenger inn i lungene. Pusten fra lungene får dem til å bevege seg. Når de vibrerer idet luft presses gjennom dem, frambringer de lyd. La oss illustrere dette: Hvis du blåser opp en ballong, kniper sammen åpningen og så lar luften sive ut gjennom den, vibrerer gummien, og det frambringes en lyd. Når vi snakker, strammes stemmebåndene i strupehodet, slik at de ligger tett inntil hverandre. Den V-formede åpningen mellom dem lukkes. Jo mer de på den måten strammes, desto hurtigere vibrerer de, og desto høyere blir tonene i de lydene som frambringes. Og jo slappere de er, desto lavere blir de tonene som dannes.

⁵ Etter at luftbølgen har forlatt strupehodet, kommer den inn i den øvre delen av halsen, i svelget. Den trenger så inn i munnen og nesegangene. Her dannes det overtoner som klinger sammen med grunntonen. Disse overtonene modifiserer og forsterker tonen og gjør den fyldig. Ved hjelp av ganen, tungen, tennene, kjevene, gommene og leppene brytes så lydbølgene og omdannes til vokaler og konsonanter, slik at lyden kommer ut i form av forståelig tale.

⁶ Det menneskelige stemmeorgan er i sannhet enestående. Ikke noe menneskelaget instrument er så allsidig som det. Ved hjelp av sin stemme kan menneskene gi uttrykk for en mengde ulike følelser og stemninger — helt fra øm, hengiven kjærlighet til det bitreste hat. Selv ufullkomne menneskers stemme kan, hvis den  blir utviklet og øvd opp, spenne over hele tre oktaver og frambringe vakre, velklingende toner foruten hjertevarmende ord. Bedre stemmebruk er, som vi skal se, i første rekke betinget av to ting.

7—10. Hvordan bør en kontrollere luftforsyningen, og hvorfor?

⁷ Kontroll av luftforsyningen. For at en taler skal oppnå de beste resultater, må han ha en god, jevn luftforsyning og den rette kontroll av pusten. Mange vet ikke hvordan de skal puste inn og ut når de snakker. Følgen blir at de bare bruker den øvre delen av lungene, og når de snakker fort, må de gispe etter luft. I motsetning til det en kanskje skulle tro, ligger ikke lungenes videste del øverst i brystkassen. Det virker bare som om den delen er bredest, på grunn av skulderbeinene. Lungene er i stedet bredest like over mellomgulvet. Mellomgulvet er en kraftig, hvelvet muskel som virker omtrent som stemplet i en pumpe, idet den hjelper lungene til å suge inn frisk luft og presse ut den brukte luften. Mellomgulvet er festet til de nedre ribbeinene og skiller brysthulen fra bukhulen. Denne kuppelformede muskelen er den muskel som i første rekke benyttes i forbindelse med pustingen. Når kuppelen beveges oppover, presses luften ut av lungene. Når den beveges nedover, strømmer luften inn i lungene.

⁸ Det du i første rekke bør arbeide med når du ønsker å forbedre stemmen, er å lære å kontrollere luftforsyningen. Gjør deg bevisste anstrengelser for å unngå å utvide den øvre delen av brystkassen, som har mindre rominnhold, når du puster inn for å snakke. Sørg for at det blir den nedre delen av lungene som utvider seg. Kontrollér så utstrømningen av luft ved å slippe ut luften gradvis ved et forsiktig press av mellomgulvet, som bukmusklene bidrar til å frambringe. Dette vil forhindre at luften hurtig strømmer ut. Hvis luftutstrømningen ikke blir kontrollert, slipper taleren opp for luft, og stemmen blir anstrengt og svak.

⁹ Den tendens mange har til å forsøke å kontrollere luftforsyningen ved å snøre sammen strupen, fører bare til at stemmen blir hes og pipende. For å unngå dette bør du forsøke å la musklene i strupen være avslappet.

¹⁰ Akkurat som en som skal delta i løp, trener, bør en som skal holde taler, ved øvelse lære seg å kontrollere presset fra mellomgulvet. Han kan stå oppreist, puste dypt inn, la luften strømme ut gradvis og sakte og rolig si så mange bokstaver i alfabetet som  mulig eller telle så langt han kan under en enkelt utånding. Han kan også øve seg på å lese høyt.

11—15. Hvilken forbindelse er det mellom anspente muskler og nasallyder og en skingrende eller svak stemme?

¹¹ Nødvendigheten av å slappe av anspente muskler. Noe annet som er viktig når det gjelder å overvinne de fleste problemer i forbindelse med stemmen, er ganske enkelt å slappe av. Det er lite som kan gjøres for å hjelpe en person til å forbedre stemmen hvis han ikke kan lære å slappe av. En vil imidlertid oppdage at en vil kunne gjøre forbausende framskritt hvis en lærer å slappe av når en snakker. Ikke bare kroppen, men også sinnet må være avslappet, for hvis sinnet er anspent, vil også musklene bli det. Lær deg å slappe av ved å få det rette syn på dine tilhørere, som i de fleste tilfelle er mennesker som tilhører Jehovas folk. Er dine venner fordi de nå sitter i rekker, plutselig blitt dine fiender? Selvfølgelig ikke. Det finnes ingen som har så velvillige tilhørere som vi vanligvis har.

¹² Til å begynne med må du kanskje gjøre deg bevisste anstrengelser for å slappe av. Du merker kanskje at du på grunn av nervøsitet blir kortpustet like før du skal tale. Dette kan avhjelpes ved at du gjør deg bevisste anstrengelser for å puste langsomt og rytmisk, samtidig som du bestreber deg på å slappe av musklene i strupen.

¹³ Som vi har sett, fører det at stemmebåndene strammes, til at stemmeleiet blir høyere. Jo mer du strammer dem, desto høyere blir derfor de lydene du frambringer. Dette kan føre til en skingrende stemme, en stemme som lyder anspent, noe som igjen får tilhørerne til å bli anspent. Hva kan du gjøre for å overvinne dette? Husk at stemmebåndene blir satt i vibrasjon av den luften som passerer mellom dem. Den tonen de danner, forandrer seg når de ved hjelp av muskler strammes eller slappes, akkurat som den tone en fiolinstreng frambringer, forandrer seg når strengen strammes eller slakkes. Når stemmebåndene slappes, blir tonen dypere. En bør derfor sørge for at musklene i strupen er avslappet. Anspenthet kan også føre til at musklene i svelget motarbeider de musklene som kontrollerer stemmebåndene, slik at stemmen blir skarp. Når du gjør deg bevisste anstrengelser for å slappe av, vil du imidlertid spore framskritt.

¹⁴ Noen ganger kan anspenthet i musklene i strupen og i munnhulen føre til at nesegangene blir stengt, slik at luften ikke kan  passere fritt. Resultatet blir at en snakker i nesen. For å unngå dette er det igjen nødvendig å slappe av. Enkelte ganger kan imidlertid vanskelighetene skyldes at nesegangene er mer eller mindre blokkert.

¹⁵ Underkjeven må også være avslappet. Hvis den er anspent, får en ikke åpnet munnen skikkelig, og lyden blir presset ut mellom tennene. Dette fører til at en blir grov i målet, og stemmen blir svak og talen utydelig. Det at underkjeven skal være avslappet, betyr imidlertid ikke at vi skal være slurvete når det gjelder uttalen av ordene. Vi bør samtidig være nøye med hvordan vi former lydene, slik at uttalen blir god.

16, 17. Hva kan hjelpe en til å få en mer resonansrik stemme, og hvorfor er det så viktig å ha det?

¹⁶ Når vi sørger for at muskulaturen i sin alminnelighet er avslappet, vil stemmen få bedre resonans. Når en avslappet strupe har frambrakt klare toner, må disse forsterkes ved resonansrike overtoner som bevirker at stemmen bærer godt. Resonans oppnår vi ved å la hele kroppen virke som klangbunn. Hvis vi er anspent, vil imidlertid ikke dette la seg gjøre. Den tonen som dannes i strupehodet, gir gjenlyd, ikke bare i nesehulen, men også i beinbygningen i brystet, i tennene, i ganen og i bihulene. Det er således flere ting som kan bidra til å øke stemmens resonans. Hvis en plasserer et lodd på klangbunnen av en fiolin, vil lyden dø ut. Fiolinen må kunne vibrere hvis det skal bli noen lyd. Hvis din stemme har tilstrekkelig resonans, vil du med letthet kunne snakke til en stor tilhørerskare uten at stemmen blir anstrengt. Hvis stemmen mangler resonans, blir det vanskelig å få den til å bære, og det blir også vanskelig å modulere riktig og gi uttrykk for forskjellige følelser.

¹⁷ Resonansen kan en forbedre ved å nynne samtidig som en prøver å la kroppen være avslappet. Leppene skal ikke være presset hardt sammen, men bare såvidt være nær hverandre. På den måten vil de vibrerende tonene ikke hindres av stramme muskler eller presses gjennom nesen. Det vil være til hjelp å gjenta visse ord og holde på resonansrike lyder, for eksempel slike lyder som er representert ved konsonantene ng, m, n og l. En annen øvelse som vil kunne bidra til å forbedre stemmens kvalitet, er å holde på vokalene, å trekke dem ut, samtidig som en snakker med lav stemme, åpen strupe og avslappet underkjeve.

18—22. Hva bør en huske for å kunne gjøre best mulig bruk av mikrofoner?

¹⁸ Riktig bruk av mikrofoner. På større møtesteder er det nødvendig  å forsterke den menneskelige stemme ved hjelp av elektronisk utstyr, både for å gjøre det lettere for taleren å snakke og for å gjøre det mer behagelig for tilhørerne å høre på ham. På den måten behøver ikke taleren å anstrenge seg for å snakke høyt nok, og tilhørerne behøver ikke å anstrenge seg for å høre hva som blir sagt. I mange menigheter blir mikrofoner ikke bare brukt på plattformen, men også av dem som kommenterer nede i salen, slik at alle kommentarene kan høres godt. Selv om det ikke blir brukt mikrofoner i alle Rikets saler, blir det vanligvis gjort bruk av slikt utstyr under programmet på stevnene. Vi trenger derfor å vite hvordan det skal benyttes.

¹⁹ Hvor stor bør avstanden mellom munnen og mikrofonen være? Vanligvis 10—15 centimeter. Den vanligste feilen i forbindelse med bruk av mikrofon er at taleren står for langt fra mikrofonen. Pass derfor på at avstanden mellom deg og mikrofonen hele tiden er riktig. Snakk også direkte inn i mikrofonen og pass på at du ikke står for langt til siden. Hvis du ikke passer på dette, blir det vanskelig for den som betjener anlegget, å foreta de nødvendige justeringer, slik at tilhørerne kan høre det som blir sagt, klart og tydelig. Og du må naturligvis ikke hoste, nyse eller kremte nær mikrofonen.

²⁰ Når du bruker mikrofon, bør du høre etter hvordan stemmen lyder når den kommer gjennom høyttaleren. Du kan da om nødvendig avpasse stemmestyrken og eventuelt forandre stilling. Det skal kanskje ikke mer til enn at du går litt nærmere mikrofonen, eller at du trekker deg en fire-fem centimeter bort fra den. Enkelte må passe på ikke å snakke for høyt, ettersom det bare vil føre til at stemmen deres blir forvrengt, og til at det blir irriterende og ubehagelig for tilhørerne å høre på dem. Husk også at hvis du ønsker å senke stemmen av og til under foredraget for å oppnå en bestemt virkning, kan tilhørerne til og med høre hvisking, takket være det fine utstyr til lydforsterkning som nå finnes.

²¹ Det er også andre ting en må være oppmerksom på når en bruker mikrofon. Har du lagt merke til at konsonanten «p» av og til kan lage en smellende lyd? Dette skjer når en som snakker direkte inn i mikrofonen, står for nær den. Skarpe «s»-lyder kan også skape problemer. De må dempes, ettersom de blir sterkt framhevet når de forsterkes, og kommer ut som vislelyder. Når  du er klar over hvordan problemet kan overvinnes, byr det imidlertid ikke på større vanskeligheter.

²² Stemmen er i sannhet en vidunderlig gave fra Skaperen. Elektrisiteten og evnen til å oppfinne ting er også gaver fra ham, og de har igjen gjort det mulig å tale ved hjelp av mikrofon. La oss derfor alltid når vi bruker stemmen vår, med eller uten lydforsterkende utstyr, bruke den på en slik måte at den bringer ære til talens Opphavsmann.

[Studiespørsmål]