Bibelen vår viktigste lærebok
Leksjon 3
Bibelen vår viktigste lærebok
1, 2. Når ble nedskrivningen av Bibelen påbegynt, og når ble den fullført? Hvilken utbredelse har Bibelen fått?
1 Bibelen er vår viktigste lærebok på den teokratiske tjenesteskolen, og som forkynnere av det gode budskap bør vi være godt kjent med den. Vi bør vite hvordan den ble frambrakt, hva den inneholder, og hvordan vi skal bruke den.
2 Nedskrivningen av Bibelen begynte i år 1513 f. Kr., da Moses fikk befaling om å skrive ned sin beretning. Apostelen Johannes fullførte sine skrifter i slutten av det første århundre etter Kristus og brakte derved etter omkring 1600 år nedskrivningen av Bibelen til en avslutning. I dag er hele Bibelen eller deler av den oversatt til over 1400 språk. Det er ikke mange bøker som blir trykt i flere millioner eksemplarer, men Bibelen er blitt trykt i milliarder av eksemplarer. Ingen annen bok er blitt trykt i et så stort opplag. Det at det er blitt nedskrevet en religiøs bok som er blitt bevart i hundrevis av år og verdsatt av millioner av mennesker, er naturligvis ikke noe bevis for at den er av guddommelig opprinnelse. Den må inneholde pålitelige beviser for at den virkelig ble inspirert av Gud, at han er dens Forfatter. En omhyggelig undersøkelse av Bibelen vil overbevise oppriktige mennesker om at den inneholder slike beviser.
3, 4. Hvordan ble Bibelen opprinnelig skrevet, og når ble den inndelt i kapitler og vers?
3 Bibelen ble opprinnelig skrevet på hebraisk, arameisk og gresk og består, slik vi kjenner den, av 66 bøker. Nøyaktig hvor mange bøker Bibelen består av (hvorvidt visse bøker er blitt slått sammen eller holdt atskilt), er uvesentlig, og det spiller ingen rolle hvilken rekkefølge de forekommer i. Bibelen besto av atskilte bokruller lenge etter at den bibelske kanon eller katalog over inspirerte bøker var blitt avsluttet, og i gamle kataloger er bøkene oppført i forskjellig rekkefølge. Det som har betydning, er imidlertid hvilke bøker som blir tatt med. Det er i virkeligheten bare de bøker som den bibelske kanon nå inneholder, som kan gjøre krav på å være inspirert. Forsøk på å få med andre skrifter har helt fra gammel tid av møtt motstand.
4 Bibelen ble opprinnelig skrevet slik at linjene utgjorde en sammenhengende, ubrutt rekke av bokstaver. Det var først i det niende århundre etter Kristus at det ble gjort bruk av skilletegn for å skille de forskjellige setningene fra hverandre. Hovedtrekkene ved det skilletegnsystem som vi har i dag, ble først tatt i bruk i det 15. århundre etter Kristus, da boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Bibelskribentene inndelte ikke Bibelen i kapitler og vers (den engelske autoriserte oversettelsen, King James Version, inneholder 1189 kapitler og 31 173 vers). Dette var noe som først ble gjort flere hundre år senere. Massoretene, det vil si jødiske skriftlærde, inndelte de hebraiske skrifter i vers, og i det 13. århundre etter Kristus ble Bibelen inndelt i kapitler.
5, 6. I hvilken forstand er Bibelen inspirert, og hvordan kan det at ikke hele Bibelen er skrevet i samme stil, forklares?
5 En inspirert samling bøker. Om lag 40 forskjellige personer tjente som sekretærer for den ene store Forfatter ved å nedskrive Jehovas inspirerte Ord. «Hele Skriften er inspirert av Gud,» og dette innbefatter de kristne greske skrifter og «de andre skrifter». (2 Tim. 3: 16, NW; 2 Pet. 3: 15, 16) Når det sies at bibelskribentene skrev under «inspirasjon», siktes det ikke bare til at deres forstand eller følelser ble stimulert i den grad at de kunne utrette noe mer enn vanlig (slik dette ordet ofte brukes om verdslige kunstnere eller diktere), men til at de frambrakte feilfrie skrifter som har den samme autoritet som skrifter som var blitt skrevet av Gud selv, ville ha hatt. Gud forårsaket at hans ånd virket på de trofaste menn som han brukte til å nedskrive ting på hans befaling. Apostelen Peter kunne derfor si: «Aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» (2 Pet. 1: 21) I minst ett tilfelle skrev Gud imidlertid selv ned de opplysningene han ville overbringe. Det var De ti bud, som Gud ga Moses, og som var «skrevet med Guds finger» på to tavler. — 2 Mos. 31: 18.
6 I noen tilfelle ble opplysningene overbrakt ord for ord. (2 Mos. 34: 27) Profetene fikk også ofte bestemte budskaper som de skulle overbringe. (1 Kong. 22: 14; Jer. 1: 7) Det ser imidlertid ut til at de menn Gud brukte til å nedskrive Bibelen, ikke alltid skrev ned stoffet etter diktat. Johannes mottok for eksempel Åpenbaringen gjennom Guds engel «i tegn», og det ble sagt til ham: «Det du ser, skriv det i en bok.» (Åpb. 1: 1, 2, 10, 11) Gud tillot tydeligvis bibelskribentene å beskrive de syn de så, med sine egne ord og uttrykk, samtidig som han alltid sørget for å lede dem i en slik utstrekning at sluttresultatet ble nøyaktig og tjente hans hensikt. (Pred. 12: 10) Dette forklarer uten tvil hvorfor de forskjellige bøkene i Bibelen ikke er skrevet i samme stil.
7. Nevn noen av de hebraiske skrifters skribenter. Hvilke krav, som stilles til sanne profeter, oppfylte de alle?
7 I betraktning av de indre beviser kan det ikke være noen tvil om at Moses’ skrifter var inspirert av Gud. Det var ikke Moses som fant på at han skulle være israelittenes fører. Da det ble sagt at han skulle være det, vegret han seg. (2 Mos. 3: 10, 11; 4: 10—14) Det var Gud som oppreiste Moses og ga ham mirakuløse evner. Til og med tegnsutleggerne, de magipraktiserende prester, måtte innrømme at det Moses gjorde, var noe Gud sto bak. (2 Mos. 4: 1—9; 8: 16—19) I lydighet mot Guds påbud og med Guds hellige ånds bemyndigelse talte Moses først Guds ord og skrev deretter ned en del av Bibelen. (2 Mos. 17: 14) Etter Moses’ død ble Josvas, Samuels, Gads og Natans skrifter (Josva, Dommerne, Rut og 1 og 2 Samuel) føyd til Moses’ skrifter. Kong David og kong Salomo kom også med sine bidrag til den voksende kanon av de hellige skrifter. Så kom profetene, fra Jonas til Malakias, og de skrev også en del av den bibelske kanon. De oppfylte alle de krav som Guds Ord stiller til sanne profeter: De talte i Jehovas navn, deres profetier gikk i oppfyllelse, og de fikk folket til å vende seg til Gud. — 5 Mos. 13: 1—3; 18: 20—22.
8. Hva er det kraftigste bevis for at de hebraiske skrifter er kanoniske?
8 Ettersom Jehova inspirerte menn til å nedskrive de hellige skrifter, ledet han naturligvis også arbeidet med å samle disse skriftene. Ifølge den jødiske tradisjon tok Esras del i dette arbeidet etter at de landflyktige jødene igjen hadde bosatt seg i Juda. Han var godt kvalifisert til dette arbeidet, ettersom han var en av de inspirerte bibelskribenter og dessuten var prest og «en skriftlærd mann, vel kjent med Mose lov». (Esras 7: 1—11) De hebraiske skrifters kanon var fastsatt ved slutten av det femte århundre før Kristus. Den omfattet de samme skrifter som vi har i dag, og som nå er inndelt i 39 bøker. Ikke noe menneskelig kirkemøte har gjort dem kanoniske. De har helt fra begynnelsen av hatt Guds godkjennelse. Det mest avgjørende bevis for at de hebraiske skrifter er kanoniske, er de uangripelige ord som Jesus Kristus og de kristne greske skrifters skribenter har uttalt. De gjorde ofte bruk av de inspirerte hebraiske skrifter, men siterte aldri fra de apokryfiske bøker. — Luk. 24: 44, 45.
9, 10. Hvilken forsikring har vi om at bøkene i de kristne greske skrifter virkelig hører med til den bibelske kanon?
9 Nedskrivningen og samlingen av de 27 bøker som utgjør de kristne greske skrifter, foregikk på samme måte som nedskrivningen og samlingen av de hebraiske skrifter. Kristus «ga gaver i form av mennesker», ja, «han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere». (Ef. 4: 8, 11—13, NW) Under ledelse av Guds hellige ånd kunngjorde de sunne læresetninger for den kristne menighet. Jesus forsikret sine apostler om at Guds ånd ville hjelpe, undervise og veilede dem og minne dem om de ting de hadde hørt av ham, og dessuten åpenbare framtidige ting for dem. (Joh. 14: 26; 16: 13) Dette er en forsikring om at deres evangelieberetninger er sannferdige og nøyaktige.
10 Det som virkelig avgjør hvorvidt en bestemt bok er kanonisk, er ikke hvor mange ganger eller av hvilken ikke-apostolisk skribent den er blitt sitert. Det er selve bokens innhold som må vise at den er et produkt av den hellige ånd. Den må derfor ikke oppmuntre til overtro, demonisme eller dyrkelse av skapninger. Den må være fullstendig i harmoni med resten av Bibelen. Hver bok må være i samsvar med det guddommelige «mønster av sunne ord» og i harmoni med Jesu lære. (2 Tim. 1: 13, NW) Det var tydelig at apostlene talte med guddommelig autoritet. Ved den hellige ånd hadde de fått «evne til å skjelne mellom inspirerte uttalelser» og kunne avgjøre hvorvidt de stammet fra Gud eller ikke. (1 Kor. 12: 4, 10, NW) Da den siste apostel, Johannes, døde, endte denne rekken av pålitelige menn, som skrev under guddommelig inspirasjon. Åpenbaringen, Johannes’ evangelium og Johannes’ tre brev danner derfor avslutningen på den bibelske kanon. Den harmoni som preger Bibelens 66 bøker, viser at de utgjør en enhet, og anbefaler Bibelen som det den i sannhet er, nemlig Jehovas inspirerte Ord.
11. Hvilke opplysninger kan en bare finne i Bibelen?
11 Innhold. Bibelen inneholder opplysninger som menneskene ikke kan finne noe annet sted. Beretningen i 1 Mosebok inneholder for eksempel opplysninger om jordens skapelse; den lar oss få kjennskap til ting som fant sted før mennesket ble til. (1 Mos. 1: 1—31) Bibelen forteller også om samtaler som har funnet sted i himmelen, og som ikke noe menneske ville ha fått kjennskap til med mindre Gud hadde sørget for det. — Job 1: 6—12; 1 Kong. 22: 19—23.
12, 13. Hva lærer Bibelen om Jehova og Jesus Kristus?
12 Noe som er enda viktigere, er at Bibelen gjør oss kjent med Jehova. Den beretter i detaljer om mirakuløse syner av Jehova som hans tjenere fikk. (Dan. 7: 9, 10) Bibelen gjør oss kjent med Guds navn, Jehova, som forekommer over 6800 ganger i den massoretiske tekst til de hebraiske skrifter. Bibelen gjør oss også kjent med Jehovas enestående egenskaper, hans kjærlighet, visdom, rettferdighet, barmhjertighet, langmodighet, gavmildhet, fullkommenhet i kunnskap og uforanderlighet. (2 Mos. 34: 6, 7) Bibelen forteller oss dessuten mye om Guds Sønn og den betydningsfulle rolle han spiller i forbindelse med Guds hensikt. (Kol. 1: 17, 18; 2: 3; 2 Kor. 1: 20) Da Guds Sønn var på jorden, var han mer enn noen annen i stand til å utvide vår kjennskap til Jehova. Han kunne derfor si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» — Joh. 14: 9.
13 Detaljer angående gjennomføringen av Guds hensikt blir åpenbart i Bibelen. Alle de velsignelser som lydige mennesker skulle få del i, skulle komme gjennom den lovte Frelser, som Jehova skulle oppreise. I Edens hage omtalte Gud denne Frelseren som Guds kvinnes «ætt». (1 Mos. 3: 15) I sin tid lovte Gud at denne Ætten skulle komme gjennom Abraham. (1 Mos. 22: 18) Han viste at den lovte Frelser skulle være en evig konge og prest «etter Melkisedeks vis». (Sl. 110: 4; Heb. 7: 1—28) Han ga Israel en lovpakt og et presteskap, som frambar offer, noe som alt sammen var «en skygge av de kommende goder». (Heb. 10: 1; Kol. 2: 17) David fikk det løfte at kongedømmet skulle fortsette å være i hans slekt til evig tid. (2 Sam. 7: 11—16) Og det blir vist at Jesus Kristus er arvingen til dette løftet og den som profetiene utpeker som Befrieren. Ja, gjennom hele Bibelen blir oppmerksomheten rettet mot de inspirerte skrifters tema, nemlig Guds rike ved Jesus Kristus, det middel hvorved Jehova skal gjennomføre sin hensikt.
14—17. Hvorfor er Bibelens profetier og Bibelens veiledning angående moral av stor verdi for oss?
14 Bibelen er en enestående, profetisk bok. Den tillegger historiske begivenheter en bestemt betydning og viser hvorfor det gikk som det gjorde. (Luk. 19: 41—44) Den viser hvordan det vil komme til å gå med alle nåværende verdslige regjeringer. (Dan. 2: 44) Den kaster lys over vår tids begivenheter og viser at vi lever i den forutsagte endens tid for denne gamle ordning, og at Gud snart vil utrydde alle de onde. — 2 Tim. 3: 1—5; Sl. 37: 9, 10.
15 Hvis vi ikke hadde hatt Bibelen, ville vi ikke ha visst hva som er meningen med livet. (Pred. 12: 13) Bibelen gjør det klart for oss at mennesket ikke er et produkt av en tilfeldig utvikling, men en skapning som er frambrakt av Gud, som har en kjærlig hensikt med menneskene. Den forklarer også hva som er Guds vilje med oss nå, og hvordan vi kan oppnå virkelig tilfredshet i livet. — Åpb. 4: 11; 1 Tim. 2: 3, 4; Sl. 16: 11.
16 Historien viser at et menneske som handler uavhengig av Gud, ikke kan styre sine skritt på en vellykket måte. Det er bare gjennom Bibelen en får den veiledning en trenger. Bibelen gir veiledning i moralske spørsmål, for den viser hva Gud fordømmer, og hva han godkjenner. (Gal. 5: 19—23) Den gir en høyst praktisk veiledning i en verden som har kastet alle moralske hemninger over bord. Den hjelper oss til å få Guds syn på tingene og til å behage ham. Og den viser oss veien til evig liv i Guds nye ordning. — Joh. 17: 3.
17 Er det ikke innlysende at denne Bøkenes bok bør være vår viktigste lærebok? De kristne er svært interessert i å granske denne boken, som er forfattet av ham som Guds Sønn sa følgende til: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) På den teokratiske tjenesteskolen inntar Bibelen derfor den mest fremtredende plass.
[Studiespørsmål]
