Leksjon 9

Hvordan en kan lage en disposisjon

1—4. Hvordan kan en fastsette en tales tema og hovedpunkter?

¹ Evangelieskribenten Lukas sa til sin venn Teofilus: «Så har også jeg foresatt meg, etter at jeg nøye har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng [i logisk rekkefølge, NW] for deg.» (Luk. 1: 3) Etter at Lukas hadde foretatt de nødvendige undersøkelser og samlet en rekke kjensgjerninger i tilknytning til sitt emne, gikk han altså i gang med å ordne dem i logisk rekkefølge. Det vil være en fordel for oss å gjøre det samme når vi utarbeider våre taler. Det betyr at vi bør lage en disposisjon.

² Velg ut hovedtankene. Ettersom vår hensikt med å tale er å overbringe tanker til andres sinn, bør de tanker vi ønsker å overbringe, først være klart utformet i vårt eget sinn. Dette er særlig tilfelle når vi taler om Guds Ord. Når du har samlet stoffet, kan du avgjøre nøyaktig hva det er du ønsker at dine tilhørere skal huske når du er ferdig. Prøv å uttrykke dette i én setning. Hvis denne setningen inneholder selve kjernen i din tale, hvis den uttrykker den hovedtanken som du ønsker at dine tilhørere skal huske, bør den tjene som tema for din tale. Du bør skrive den ned, slik at du stadig kan se på den når du forbereder deg.

³ Fra det stoffet du har samlet, kan du nå velge ut de punktene som må til for å overbringe hovedtanken, temaet. De blir talens hovedpunkter. Hvis du har skrevet de punktene du har samlet, ned på kort, kan du legge kortene etter hverandre på bordet foran deg. Velg nå ut andre tanker du trenger for å underbygge hovedpunktene, skriv dem ned på kort og legg hvert på plass etter det hovedpunktet den uttrykte tanken på det støtter. Når du velger ut de forskjellige hovedpunktene og underpunktene du har samlet, og plasserer dem i disposisjonen, vil du kanskje finne at noen av dem ikke tjener til å utdype ditt tema. Da bør du ikke nøle med å utelate dem. Det er bedre å gjøre det enn å gjøre talen uryddig med stoff som ikke hører hjemme i den. Forviss deg også om at tankene er ordnet i den mest logiske eller praktiske rekkefølge. Når en følger den framgangsmåten som er foreslått her, er det lett å se når det er en brist i sammenhengen, og rette på det. Du kan således sørge for at hvert hovedpunkt i disposisjonen  på en logisk måte følger etter det foregående og bidrar til å utdype temaet. Og når alle punktene under disse hovedpunktene underbygger dem, må talen nødvendigvis bli en framstilling av en logisk tankerekke.

⁴ De punktene som du nå har ordnet, utgjør selve talen. Du trenger imidlertid en innledning og en avslutning. Tenk ut hvordan du vil begynne, og velg så, på grunnlag av den presentasjonen du har utarbeidet, en avslutning som vil virke ansporende på dine tilhørere i samsvar med hensikten med talen. Nå er du klar til å sette det hele på papiret omtrent slik som det skal være. Dette kan gjøres på flere måter.

5 6. Hva er en emnedisposisjon, og hva er en setningsdisposisjon?

⁵ Forskjellige disposisjoner. De to vanligste disposisjonene er emnedisposisjoner og setningsdisposisjoner. I mange tilfelle blir det brukt en kombinasjon av disse to. Når du skal lage en emnedisposisjon, skriver du temaet øverst på siden. Skriv så opp hovedpunktene med noen få ord under temaet. La hvert hovedpunkt begynne ved venstre marg. Underpunktene kan du så skrive litt til høyre for margen under det punktet de skal underbygge. Hvis du også skal ha med punkter som underbygger underpunktene, kan du skrive dem under disse enda lenger til høyre. Med et raskt blikk på papiret kan du nå se hvilke punkter som uttrykker de hovedtanker som du ønsker at dine tilhørere skal få tak i. Dette er til stor hjelp for deg når du skal framføre en tale. Du kan da legge vekt på disse punktene og gjenta nøkkelordene i hver hovedtanke etter hvert som du skrider framover i talen, slik at de blir understreket og gjør et mer varig inntrykk. Gjør dette med hvert hovedpunkt når du behandler det. I en slik disposisjon blir det lagt vekt på å uttrykke hvert gitt punkt med noen få ord.

⁶ Den andre vanlige disposisjonstypen er som nevnt setningsdisposisjonen. Når du benytter en slik disposisjon, blir vanligvis alle de forskjellige tankene uttrykt ved hjelp av fullstendige, men kortfattede setninger, som hver for seg uttrykker hovedtanken i et avsnitt i talen. Noen av disse setningene kan naturligvis rykkes inn under andre for at hovedpunktene skal skille seg tydelig ut. Under framføringen hender det at taleren leser setningen og så utdyper tanken i den. Begge disse disposisjonene har sine fordeler. Setningsdisposisjonen, hvor tankene blir mer fullstendig uttrykt, er vanligvis best når det gjelder taler som blir utarbeidet flere uker på forhånd eller holdt gjentatte ganger, men med flere  måneders mellomrom, slik tilfellet for eksempel er med offentlige foredrag.

7. 8. Hva kan en gjøre med disposisjonen når en forbereder seg til selve framføringen av talen?

⁷ Når du setter opp en foreløpig disposisjon, kan du bruke den av disse to typene som du foretrekker. Den kan være så fullstendig som du ønsker. På denne måten vil du være sikker på at du får med alle de fine punktene som du vil at dine tilhørere skal få høre. Noen foretrekker imidlertid å ha en kortere disposisjon når de skal framføre talen. Når du forbereder deg til framføringen av talen, kan du ha begge disposisjonene foran deg. Øv deg ut fra den korte disposisjonen helt til punktene i den minner deg om alle de mer detaljerte punktene som står på den foreløpige disposisjonen. Når du har kommet så langt, er du klar til å holde talen.

⁸ Dette er i store trekk det en må gjøre når en skal lage en disposisjon. Vi skal nå se litt nærmere på de tre hoveddelene av en tale.

9—12. a) Hva er hensikten med talens innledning? b) Nevn et eksempel på hva slags innledning en kan bruke.

⁹ Innledningen. Hensikten med de innledende bemerkninger er å vekke tilhørernes interesse. Disse første setningene bør stimulere deres interesse for ditt emne og hjelpe dem til å forstå hvorfor det har betydning for dem. Særlig den første setningen bør velges med omhu. Det er viktig at en ved hjelp av den får god kontakt med tilhørerne. Kom ikke med en skråsikker uttalelse eller en uttalelse som vekker strid.

¹⁰ Det finnes mange slags innledninger Du kan bruke en illustrasjon eller sitere en uttalelse som tilhørerne kjenner. Du kan framholde et problem som må løses. Emnets historiske bakgrunn kan også brukes som innledning En rekke spørsmål kan bli framsatt. Du kan til og med ganske kort nevne de hovedpunktene som du skal behandle.

¹¹ Det er viktig at innledningen passer godt til talen. En slående illustrasjon kan således være meget virkningsfull, særlig hvis taleren anvender den gjennom hele talen. Dette vil ikke bare gjøre talen interessant og gjøre det lettere for tilhørerne å følge med og huske det som blir sagt, men også skape sammenheng i talen, forutsatt at det er en velvalgt illustrasjon

¹² Den måten innledningen blir framført på, er i høy grad bestemmende for hvor stor interesse forsamlingen vil vise. Taleren må begynne talen med fast og sikker stemme, uten å snuble i  ordene. Noen talere synes derfor det er en god hjelp å skrive ned den første setningen eller de første setningene. De får da en god start.

13—16. a) Forklar hvordan en kan ordne stoffet i selve talen. b) Hvorfor bør en ta tiden i betraktning når en utarbeider selve talen?

¹³ Selve talen. Det er mange måter å bygge opp selve talen på. Du ønsker kanskje å begynne med de mindre viktige punktene og så bygge opp til en klimaks, slik at de vektigste punktene kommer til sist. Stoffet kan også ordnes kronologisk, slik det er gjort i den talen vi finner i Apostlenes gjerninger 7: 2—53. En annen god metode er å inndele talen i hovedavsnitt i samsvar med temaets viktigste sider. Hvis temaet for eksempel er: «En løsepenge som frigjør fra døden», kan du utdype det under slike hovedpunkter som «Hvordan døden kom inn i verden», «Menneskeheten ikke i stand til å tilveiebringe en løsepenge», «Den eneste som kunne tilveiebringe en løsepenge, og hvorfor han kunne gjøre det» og «De velsignelser løsepengen bringer».

¹⁴ Noen ganger kan du foreta en inndeling i naturlige grupper eller klasser. Det var dette Paulus gjorde da han først ga veiledning til hele menigheten og deretter til hustruer, så til ektemenn og til slutt til barn. (Se Efeserne, kapitlene 5 og 6.) Eller det kan være at stoffet er slik at du lett kan behandle det ved å gå fra årsak til virkning eller ved først å ta opp et problem og så framholde løsningen. Noen ganger kan det være virkningsfullt å kombinere to eller flere av disse metodene.

¹⁵ En vanlig måte å ordne stoffet i en tale på er simpelthen å fortelle om begivenhetene uten nødvendigvis å ta hensyn til den kronologiske rekkefølge. Beskrivende stoff kan bidra meget til å gjøre en tale interessant. En kan også bygge opp talen på den måten at en framholder argumenter for og imot et aktuelt spørsmål.

¹⁶ Ta tiden i betraktning. Ta ikke med altfor mye stoff i disposisjonen. Godt stoff mister sin verdi hvis en ikke har nok tid til å redegjøre for det. En behøver dessuten ikke å fortelle alt en vet om et emne, på én gang. Det samme emnet kan kanskje behandles fra andre synsvinkler en annen gang. Sett av tilstrekkelig tid til hvert hovedpunkt i talen og tilpass så mengden av stoff etter den tid du har til rådighet. Det som teller, er ikke stoffets mengde, men kvaliteten.

17—20. Hvorfor er avslutningen så viktig, og hvilke former for avslutning kan en bruke?

¹⁷ Avslutningen. Talens avslutning bør vies stor oppmerksomhet under forberedelsene. Hensikten med den er å sammenfatte  alle punktene og argumentene i selve talen på en slik måte at tilhørerne blir overbevist og tilskyndt til å handle i samsvar med sin overbevisning. Den bør samtidig være kort og meget poengtert.

¹⁸ Du har flere typer avslutninger å velge mellom. Du kan oppsummere hovedpunktene i talen i logisk rekkefølge, inntil du kommer fram til den endelige konklusjon. Eller du kan bruke en avslutning med praktisk veiledning, hvor du viser tilhørerne hvordan opplysningene gjelder dem, og hva de kan gjøre som følge av de opplysninger de har fått. I noen taler, særlig i hus-til-hus-prekener, er det best å bruke en ansporende avslutning. Det kan for eksempel være en oppfordring til beboeren om a ta imot litteratur eller tilbudet om et hjemmebibelstudium.

¹⁹ Avslutningen kan også ha form av en klimaks. Taleren bygger da opp til det viktigste punktet, som tilhørerne bør huske. Det er også virkningsfullt å avrunde talen ved å knytte avslutningen sammen med noe som er blitt nevnt i innledningen. En kan henvise til en illustrasjon eller et sitat som en brukte i innledningen. Avslutningen viser ofte hvor viktig det er å treffe en beslutning og gjennomføre den. Som et eksempel kan vi nevne de avsluttende ordene i den avskjedstalen Josva holdt kort tid før han døde. — Jos. 24: 14, 15.

²⁰ Vi ser således at en godt disponert tale må ha en innledning som vekker interesse. Den må være bygd opp på en logisk måte ved hjelp av omhyggelig utvalgte hovedpunkter som belyser temaet. Og den må ha en avslutning som tilskynder tilhørerne til å handle i samsvar med den bibelske veiledning som er blitt gitt. Alle disse faktorene må tas i betraktning når en lager en disposisjon. Hvis du er omhyggelig når du lager disposisjonen, kan du spare mye tid. En god disposisjon bidrar mye til at talen blir meningsfylt og innprenter verdifulle opplysninger i tilhørernes sinn.

[Studiespørsmål]