Leksjon 16

Oppbyggende samtaler

1, 2. Hva bør kjennetegne våre samtaler?

¹ I våre daglige samtaler har vi ofte anledning til å bringe ære til Gud. «Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evinnelig,» skrev salmisten. Er ikke det noe alle Guds tjenere bør kunne si? Det vitner om at en har bestemt seg for å bruke sine lepper i samsvar med Jehovas vilje. — Sl. 44: 9.

² Det er viktig å treffe en slik beslutning, for på grunn av sin nedarvede ufullkommenhet er menneskene tilbøyelige til å si ting som er nedbrytende, i stedet for å tale om oppbyggende ting. (Jak. 3: 8—12) Hvor viktig er det ikke derfor at vi alltid husker Bibelens  formaning om å la vår tale være «god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på»! — Ef. 4: 29.

3, 4. Hva omfatter en samtale foruten det å snakke, og hvilke anledninger har vi til å føre oppbyggende samtaler?

³ Vi må naturligvis huske at når vi samtaler med noen, må vi også høre på det de sier, for en samtale er en utveksling av tanker. Tal om oppbyggende ting, men la også andre få anledning til å uttale seg. Øv opp din evne til å stille passende spørsmål, som trekker motparten inn i samtalen. Vis så ekte interesse for det han sier, i stedet for å bruke tiden til å tenke ut hva du skal si når han er ferdig med å snakke. En slik interesse for andres meninger vil virke oppbyggende på dem.

⁴ Vi har mange muligheter til å føre oppbyggende samtaler. Du kan for eksempel føre slike samtaler når du er hjemme sammen med familien, på skolen eller på arbeidsplassen og når du er sammen med dine kristne brødre. Mange av de elevtalene vi holder på tjenesteskolen, gir oss anledning til å utvikle vår evne til å føre oppbyggende samtaler.

5—7. Nevn noen ting en kan gjøre for at samtalene i hjemmet skal bli oppbyggende, spesielt ved måltidene.

⁵ I hjemmet. Samtalene i hjemmet kan bidra mye til å øke familiens lykke. Familiens medlemmer bør derfor bestrebe seg på å høyne deres nivå. Både mannen og hustruen liker at den annen part viser ekte interesse for det de sier. Og barna setter pris på at foreldrene hører på dem og viser at de er interessert i det de har på hjertet. Men hvis du avbryter, blar i et blad eller på annen måte viser mangel på interesse når noen snakker med deg, vil det snart bli slutt på samtalene hjemme hos deg. Det er ingen som liker å snakke med mennesker som ikke er interessert i det de sier.

⁶ Måltidene gir familiemedlemmene en fin anledning til å føre oppbyggende samtaler. Ved ett måltid kan samtalen blant annet dreie seg om det skriftstedet som er valgt for dagen, og som står i Vakttårnet. Ved andre måltider kan de drøfte emner som de nylig har lest om i Vakttårnet eller Våkn opp! Det kan være både interessant og gagnlig. Men tilrettelegg ikke samtalene ved bordet i en slik utstrekning at det ikke blir anledning til å komme med umiddelbare uttalelser og slappe av og nyte maten.

⁷ Hvert enkelt medlem av familien kan på en naturlig måte bidra til at samtalene ved måltidene blir oppbyggende. Det er ikke en tid til å komme med klager. Den slags ting kan forstyrre fordøyelsen. Men i dagens løp hører en gjerne interessante eller  morsomme ting. En kan ha hatt en hyggelig opplevelse i felttjenesten. Kanskje en har lest noe interessant i avisen eller hørt noe i radioen. Hvorfor ikke dele det med resten av familien ved måltidene? Før det har gått lang tid, vil du da finne at dere virkelig gleder dere over at dette er anledninger da dere snakker sammen, og ikke bare sluker maten og så skynder dere fra bordet.

8—10. Hvorfor er det viktig at foreldre og barn har private samtaler, og hvordan kan foreldrene oppmuntre barna til å komme til dem med sine problemer?

⁸ Det er viktig at foreldre fra tid til annen snakker med hvert enkelt av barna når ingen andre i familien er til stede. En oppnår best kontakt når samtalen foregår i en avslappet atmosfære, enten det er hjemme eller ute i det fri. Slike samtaler gir foreldrene anledning til å forberede barnet på fysiske forandringer som vil finne sted i dets kropp etter hvert som det vokser. Slike samtaler hjelper også foreldrene til å finne ut hva som bor i barnets hjerte, hvilke ønsker og hvilke mål i livet det har, og gir dem anledning til å framelske rette ønsker hos barnet og hjelpe det til å sette seg et rett mål i livet.

⁹ Hvis et barn under en slik samtale nevner vanskeligheter som det har vært innblandet i, vil du sannsynligvis sette en stopper for samtalen der og da hvis du straks begynner å skjenne på det. Og barnet vil gjerne huske dette og aldri nevne slike ting senere. Det er som oftest bedre å høre på det og prøve å finne ut mer om saken ved å stille spørsmål som viser at du er forståelsesfull. Deretter kan du på en vennlig, men bestemt måte hjelpe barnet til å bringe sin handlemåte i samsvar med Bibelens prinsipper.

¹⁰ Selv om et lykkelig familieliv avhenger av at familiemedlemmene snakker sammen, betyr ikke det at noen må snakke hele tiden. Noen ganger er det godt å få være alene med tankene sine og tenke over tingene i stillhet. Familiemedlemmene setter derfor ofte pris på å kunne ha det stille en gang iblant.

11, 12. Hvilke muligheter har vi til å forkynne foruten ved å delta i den vanlige felttjenesten?

¹¹ Skap anledninger til å forkynne. Hvilken betydning har vår evne til å samtale på en naturlig måte for vår tjeneste? Har du noen gang tenkt over hva som er grunnen til at enkelte forkynnere alltid har så fine opplevelser? Kan grunnen være at de selv tar initiativet når det gjelder å innlede samtaler? Et av Bibelens ordspråk sier: «De vises lepper strør ut kunnskap.» — Ordspr. 15: 7.

¹² Det er ikke bare når vi tar del i felttjenesten, vi har anledning til å snakke med folk om Jehova. Kristne husmødre kan for  eksempel forkynne for naboer eller selgere som kommer hjem til dem. Barn kan snakke med sine skolekamerater om Bibelen på vei til eller fra skolen eller i friminuttene. Og de som arbeider utenfor hjemmet, kan forkynne på arbeidsplassen, for eksempel i spisepausen. Også når du går en tur i parken, står i kø eller venter på bussen, har du anledning til å innlede oppbyggende samtaler med andre. I noen land, hvor forkynnelsen av Riket er forbudt, blir tjenesten hovedsakelig utført ved at forkynnerne innleder uformelle samtaler. At denne forkynnelsesmetoden er effektiv, framgår av hvor hurtig Guds sanne tjenere ofte vokser i antall på slike steder.

13—16. Hvilke metoder kan vi benytte for å få i gang en samtale i den hensikt å avlegge et vitnesbyrd?

¹³ I mange tilfelle trenger vi kanskje bare å si noen vennlige ord for å «bryte isen», og så er samtalen i gang. Jesus satte et godt eksempel med hensyn til dette. En gang da han ved middagstider hadde stanset ved en brønn i Samaria for å hvile, ba han en kvinne som kom dit for å hente vann, om å gi ham noe å drikke. Ettersom jøder vanligvis ikke snakket med samaritaner, ble hun nysgjerrig. Hun stilte et spørsmål. Jesus svarte med å si at han hadde vann som kunne gi dem som drakk det, evig liv, og dette gjorde henne enda mer nysgjerrig. På denne måten fikk han anledning til å avlegge et vitnesbyrd for henne. Legg merke til at han ikke begynte med å avlegge et omfattende vitnesbyrd. Han skapte en mulighet til å forkynne ved å innlede en samtale med noen vennlige ord. — Joh. 4: 5—42.

¹⁴ Du kan også få i gang slike oppbyggende samtaler. Når du for eksempel venter på bussen, kan du kanskje gjøre en annen oppmerksom på en avisartikkel som behandler et slikt problem som forurensning eller krig, og så spørre: «Hva tror De er grunnen til at disse forholdene er blitt så mye verre de siste årene? Tror De at hele jorden noen gang vil bli et godt og fredelig sted å bo på?» Det har også vist seg å være virkningsfullt å begynne å snakke om et aktuelt lokalt problem og så spørre: «Hva mener De er løsningen?» Dermed vil en på en naturlig måte kunne lede samtalen inn på den virkelige løsningen — Guds rike. En må naturligvis vise god dømmekraft. Det er ingen grunn til å fortsette en samtale som folk ikke viser interesse for. Men du vil oppdage at noen med glede hører på deg, akkurat som den samaritanske kvinnen ved brønnen med glede hørte på Jesus.

¹⁵ En annen framgangsmåte en kan følge for å skape anledninger  til å snakke om Guds Ord, er å anbringe bibelsk litteratur på steder hvor den lett kan ses. Når en gjør dette i sitt hjem, hender det ofte at besøkende sier at de har lagt merke til litteraturen, og så har en straks en mulighet til å avlegge et vitnesbyrd. Hvis du går på skolen og du legger en bok eller et blad på pulten din, kan du være nesten sikker på at noen vil spørre: «Hva er dette?» Da vil du ha anledning til å fortelle vedkommende det og avlegge et vitnesbyrd. Eller hvis du leser bibelsk litteratur i spisepausen eller mens du reiser med et offentlig transportmiddel, kan du skape anledninger til å snakke med vitebegjærlige mennesker om Guds rike.

¹⁶ Når en snakker med bekjente, kan en også på en naturlig måte lede samtalen inn på Bibelens sannheter. Slike samtaler dreier seg ofte om hva folk har gjort — hvor de har vært, og hva de har hørt og sett — eller hva de planlegger å gjøre. Når du får anledning til å si noe, hvorfor ikke da fortelle om hva du har gjort? Når du har vært på et områdestevne, kan du fortelle en arbeidskamerat eller en nabo hvor du har vært, og hva som var tittelen på hovedforedraget. Han vil kanskje stille spørsmål vedrørende det. Fortell andre om ting du har lest i Vakttårnet og Våkn opp!, akkurat som de snakker om ting de har lest. Hvis de mennesker du snakker med, er lydhøre, vil de be om å få flere opplysninger. Da har du anledning til å avlegge et ytterligere vitnesbyrd. Samtaler som blir ført for å henlede oppmerksomheten på Guds hensikter, er i sannhet oppbyggende.

17—20. Kom med forslag med hensyn til hvilke emner en kan snakke om når en er sammen med andre vitner.

¹⁷ I samvær med andre troende. Når vi er sammen med våre åndelige brødre og søstre, bør også samtalene ligge på et høyt nivå. Det bør være slike samtaler som det sømmer seg for forkynnere av det gode budskap å føre. De bør være oppbyggende og ikke bare holdes i gang for å få tiden til å gå.

¹⁸ Før og etter møtene i Rikets sal har vi mange anledninger til å føre oppbyggende samtaler. Gjør det ikke til en vane å gå så snart møtene er slutt. Hvorfor ikke snakke med eldre, erfarne brødre eller med forkynnere som kanskje er litt tilbakeholdne og har en tendens til å holde seg for seg selv? Det er mange ting å snakke om. Snakk om punkter av spesiell interesse i de nyeste numrene av Vakttårnet. Du kan snakke om et oppdrag du har fått på den teokratiske tjenesteskolen. Andre har kanskje noen gode idéer som du kan bruke i din tale. Eller kanskje du kan komme  med forslag som vil være til hjelp for andre som har fått oppdrag. Dere kan fortelle opplevelser som dere har hatt på feltet, eller snakke om en post på møtet som dere har satt ekstra stor pris på. Slike samtaler er virkelig oppbyggende.

¹⁹ På større stevner er det alltid anledning til å snakke med brødre og søstre fra andre steder. Mange forkynnere har gått inn for å innlede samtaler i kafeteriakøen eller når de reiser til og fra stevneplassen. En fin måte å gjøre det på er å fortelle den andre hva du heter, og så spørre om hans navn. Spør om hvordan han kom med i sannheten. Dette vil vanligvis føre til en hyggelig, oppbyggende samtale.

²⁰ Når flere forkynnere er på vei til feltet, har de også en mulighet til å føre en oppbyggende samtale. I stedet for bare å snakke sammen om løst og fast kan de drøfte hvordan de skal henvende seg til beboerne i sitt distrikt, eller hvilke emner det vil passe best å snakke om. De kan også drøfte hvordan de skal imøtegå innvendinger som muligens vil bli reist. Det er både oppmuntrende og passende å tenke på og snakke om åndelige ting ved slike anledninger. — Fil. 4: 8, 9.

21—24. Hva kan en personlig gjøre hvis den samtalen en gruppe fører, ikke er oppbyggende?

²¹ Hva kan du gjøre hvis du er sammen med en gruppe av brødre og søstre og samtalen blir formålsløs eller ikke særlig oppbyggende? Hvorfor ikke prøve å stille et spørsmål for å styre samtalen inn i et bedre spor? Bring et spesielt emne på bane og still spørsmål angående det. En slik samtale er særlig gagnlig hvis deltagerne dveler en stund ved ett emne, slik at hver av dem får anledning til å uttale seg.

²² Når samtalen kommer inn på andre medlemmer av den kristne menighet, må en være på vakt, slik at den ikke blir respektløs eller kritisk i stedet for oppbyggende. Hvis noen begynner å snakke om en annens feil, har du da mot til å heve samtalen opp på et oppbyggende nivå? Vil du være lojal mot Jehovas organisasjon og beskytte et av dens medlemmer? Dette er da bare en bagatell, vil noen kanskje si. Men det er ikke så uvesentlig når vi husker at det at en finner feil ved en av Guds innvigde tjenere, kan føre til at en begynner å klage over Guds egen måte å ordne tingene på! — Jak. 5: 9; 2 Kor. 10: 5.

²³ Noen ganger kan samtalen dreie seg om lettere ting, og det blir kanskje fortalt morsomme historier. Slike samtaler kan også  være avslappende og gagnlige. Men her må en passe på at samtalen ikke kommer inn på ting som det ikke sømmer seg for kristne Ordets tjenere å snakke om. En bør alltid ha Bibelens råd klart for seg: «Utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» — Ef. 5: 3, 4.

²⁴ Som tjenere for Jehova bør vi derfor til enhver tid sørge for at det vi sier, er til ære for ham. Når vi gjør det, følger vi det gode rådet som apostelen Paulus skrev ned: «Enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!» — Rom. 15: 2.

[Studiespørsmål]