Leksjon 23

Styrke og pausering

1, 2. Hvorfor må vi tale høyt nok?

¹ Hvis ikke andre med letthet kan høre det du sier, vil de ikke ha noe utbytte av det. Hvis du på den annen side snakker for høyt, kan det irritere tilhørerne og hindre at de får tak i de fine tankene du framholder. Det er rimelig at vi er interessert i at alle skal tale med tilstrekkelig styrke, for i mange Rikets saler erfarer vi at når de som sitter foran, kommenterer, har de som sitter bakerst, vanskelig for å høre hva de sier. Det hender også at en som taler fra plattformen, ikke snakker høyt nok og derfor ikke greier å inspirere sine tilhørere. Når vi er ute i tjenesten, møter vi også mennesker som hører tungt, og det hender at vi må overdøve mange forstyrrende lyder, som kommer innenfra huset eller utenfra. Alt dette viser at vi bør være påpasselig med å bruke den riktige stemmestyrke.

² Styrke nok til å bli hørt uten vanskelighet. Det første du kan gjøre for å finne ut hvor stor styrke du skal bruke, er å spørre deg selv: Brukte jeg nok stemmestyrke? Det vil si, ble jeg hørt av dem som satt bakerst, uten at det virket som om jeg brølte til dem  som satt foran? Det kan være nok for en nybegynner ved skolen å ta dette i betraktning, men de mer erfarne bør også forsøke å tilegne seg de andre trekk ved denne egenskapen. Skoletjeneren bør avgjøre i hvilken grad hver elev skal bli gitt veiledning i forbindelse med denne egenskapen.

3—10. Hva hjelper oss til å avgjøre hvor stor styrke vi skal bruke?

³ Styrken bør tilpasses forholdene. En taler bør være oppmerksom på de varierende forhold han taler under. Han bør bedømme forholdene og være elastisk og derved lettere kunne fange og holde på tilhørernes interesse.

⁴ Forholdene varierer fra sal til sal og med forsamlingens størrelse. For å kunne beherske de forskjellige forhold må du kunne beherske din stemme. Du må bruke større stemmestyrke når du taler i Rikets sal, enn når du taler i hjemmet til en nyinteressert. Det kreves dessuten mindre stemmestyrke når du taler til en liten gruppe foran i salen ved et frammøte til felttjeneste, enn når du taler i en fullsatt sal, for eksempel under et tjenestemøte.

⁵ Men selv disse forholdene forandrer seg. Det hender at det plutselig kommer lyder utenfra eller fra salen. Støyen fra forbipasserende biler eller tog, kraftige dyrelyder, barnegråt eller den uro som slike som kommer for sent, lager, gjør det påkrevd at du forandrer stemmestyrken. Hvis du ikke tar slike lyder i betraktning og øker styrken, kan det føre til at noe, kanskje et viktig punkt, går tapt.

⁶ Mange menigheter har høyttaleranlegg. Men hvis det ikke blir vist skjønnsomhet ved bruken av slike anlegg og stemmestyrken varierer sterkt, kan det bli nødvendig å gi eleven veiledning på grunn av at han ikke tar disse forhold i betraktning. (Se leksjon 13 angående bruk av mikrofon.)

⁷ Undertiden hender det at en taler finner at det er vanskelig å mestre denne taleregenskapen rett og slett på grunn av stemmens beskaffenhet. Hvis du har dette problem og ikke får stemmen din til å bære, vil skoletjeneren ta dette i betraktning når han gir deg veiledning. Han vil kanskje foreslå spesielle øvelser eller et øvelsesprogram som vil hjelpe deg til å utvikle og styrke din stemme. Stemmens kvalitet er imidlertid et særskilt punkt som skoletjeneren vil bedømme, og det vil derfor ikke bli lagt så stor vekt på den når din stemmestyrke skal vurderes.

 ⁸ Ikke alle tenkelige forhold kan bli bedømt i en tale. Det skal bare gis veiledning angående den tale eleven holder, ikke angående hver tenkelig mulighet som kan forekomme. Men hvis det ser ut til å være behov for det, kan skoletjeneren gjøre en elev oppmerksom på mulige problemer som han kan få under andre forhold, selv om eleven blir rost for sin tale og får en «G» på sitt kritikkskjema.

⁹ Hvordan kan en elev avgjøre om hans stemmestyrke er passende? Tilhørernes reaksjon er et av de beste barometre. En erfaren taler vil i sin innledning nøye betrakte dem som sitter bakerst i salen, og vil ved hjelp av deres ansiktsuttrykk og holdning kunne avgjøre om de kan høre uten vanskelighet, og han vil avpasse sin stemmestyrke etter deres reaksjon. Når han er blitt klar over hvordan lydforholdene i salen er, vil han ikke ha noen vanskelighet i den henseende.

¹⁰ En annen framgangsmåte han kan benytte, er å iaktta andre som har poster på det samme programmet. Blir de hørt med letthet? Hvor stor styrke bruker de? Han kan så avpasse sin styrke etter det.

11, 12. Hvorfor er det viktig at styrken er tilpasset stoffet?

¹¹ Styrke som passer til stoffet. Dette trekk ved styrken må ikke forveksles med modulasjon. Det vi er interessert i nå, er å avpasse styrken etter det stoffet som blir behandlet. Hvis eleven for eksempel leser de fordømmelser som finnes i Bibelen, er det klart at han må bruke en annen stemmestyrke enn den han bruker når han leser veiledning angående kjærlighet blant brødrene. Sammenlign også Esaias 36: 11 med versene 12 og 13 og forestill deg hvor forskjellig styrke profeten må ha brukt da han kom med disse uttalelsene. Styrken bør tilpasses stoffet, men ikke på en overdreven måte.

¹² Du kan bli klar over hva som er den rette stemmestyrke, ved å analysere ditt stoff og din hensikt omhyggelig. Hvis du ønsker å få dine tilhørere til å forandre sitt syn, bør du ikke støte dem fra deg ved å bruke for stor styrke. Hvis du derimot ønsker å tilskynde dem til åndelig virksomhet, kan du kanskje øke styrken litt. Hvis stoffet krever styrke og kraft, bør du ikke svekke det ved å snakke for lavt.

**********

13—16. Vis hvilken verdi pausering har.

¹³ Når en holder en tale, er det å gjøre bruk av pauser på de  rette steder nesten like viktig som tilstrekkelig stemmestyrke. Uten pauser blir betydningen av uttalelsene ofte uklar, og hovedpunktene som tilhørerne burde huske, gjør ikke noe varig inntrykk på dem. Pauser gir deg selvtillit og likevekt, hjelper deg til å kontrollere pusten og gir deg anledning til å bevare fatningen på vanskelige steder i talen. Pauser tjener til å vise tilhørerne at du har situasjonen under kontroll, at du ikke er utilbørlig nervøs, at du tar tilhørerne i betraktning, og at du har noe å si som du ønsker de skal lytte til og huske.

¹⁴ En nybegynner bør så snart som mulig tilegne seg denne evnen til å pausere effektivt. Han må for det første være overbevist om at det han har å si, er viktig, og ønske at det skal bli husket. En mor som skal irettesette sin lille sønn, vil først si noe for å få hans oppmerksomhet. Hun vil ikke si mer før barnet følger oppmerksomt med. Da først vil hun si det hun har på hjertet. Hun ønsker å forvisse seg om at hennes sønn ikke ignorerer det hun sier, og at det blir husket.

¹⁵ Noen mennesker benytter seg aldri av pauser, selv ikke i sin dagligtale. Hvis du er blant dem, bør du gå inn for å tilegne deg denne egenskapen for derved å kunne utføre en mer effektiv tjeneste på feltet. På feltet bruker vi samtaleform. For å kunne pausere på en slik måte at beboeren ikke avbryter, men lytter og venter, må du tilegne deg evnen til å pausere riktig. Å mestre denne egenskapen er derfor like viktig og fører til like gode resultater når du samtaler med noen, som når du taler fra plattformen.

¹⁶ Hvis du har for mye stoff, vil det skape vanskeligheter for din pausering. Dette bør derfor unngås. Sørg for at det blir tid til pausene. De er meget viktige.

17—21. Forklar betydningen av å pausere for å markere tegnsetningen.

¹⁷ Pauser for å markere tegnsetningen. Å gjøre bruk av pauser for å markere tegnsetningen vil bidra til at tanken kommer klarere fram. Det bidrar til å skille ut beslektede tanker, til å skille ordgrupper fra hverandre og til å markere slutten på setninger, perioder og avsnitt. Ofte lar det seg gjøre å oppnå dette ved hjelp av modulasjon, men det er også virkningsfullt å benytte seg av pauser. Og ettersom komma og semikolon har forskjellig betydning, må pausene avpasses etter disse tegnene.

¹⁸ Feilaktig anbrakte pauser kan fullstendig forandre meningen i en setning. Følgende setning kan tjene til å belyse dette: «Vent,  ikke skyt ham!» Hvis kommaet eller pausen hadde vært mellom ordene «ikke» og «skyt», ville tanken i setningen ha blitt en helt annen. Riktig anbrakte pauser er derfor av stor betydning for å kunne overbringe den rette tanke.

¹⁹ Ved å legge nøye merke til tegnsetningen når du leser, kan du lære å benytte deg av riktig pausering når du taler uten manuskript. Det eneste tegnet som en undertiden kan la være å ta hensyn til når en leser, er et komma. Om en skal eller ikke skal gjøre en pause etter et komma, kan være en smaksak. Men semikolon, punktum, anførselstegn, nytt avsnitt og så videre må markeres ved pausering.

²⁰ Du vil kanskje finne at når du leser et manuskript eller et stykke fra Bibelen, vil det være til hjelp for deg å sette en loddrett strek der hvor du skal gjøre en kort pause (eller kanskje bare skal nøle litt), og to streker eller en «X» der hvor du skal gjøre en lengre pause.

²¹ Hvis du under din øvelseslesing finner at noen perioder er vanskelige for deg å få til, og at du til stadighet pauserer på feil sted, kan du lage noen små løkker med blyanten mellom de ordene som du mener til sammen danner et uttrykk eller en ordgruppe med en samlet betydning, slik at de blir knyttet sammen. Når du så leser, vil du ikke lage noen pause før du har lest det siste av de ordene som er knyttet sammen. Mang en erfaren taler lager slike løkker i manuskriptet.

22—24. Hvorfor er det nødvendig å pausere for å markere overgangen til en ny tanke?

²² Pauser for å markere overgangen til en ny tanke. Når en går over fra ett viktig punkt i talen til et annet, vil en pause gi tilhørerne anledning til å tenke over det som er sagt. Det hindrer dessuten at det oppstår misforståelser. Det gjør det mulig for tilhørerne å innstille seg på at taleren nå vil gå over til et annet punkt, og følge redegjørelsen for den nye tanken. Det er like viktig for en taler å pausere når han skal gå over til en ny tanke, som det er for en bilkjører å redusere farten når han skal svinge.

²³ En som taler uten manuskript, må ha ordnet stoffet så godt i disposisjonen at det gir ham anledning til å pausere mellom viktige punkter. Dette behøver ikke å bety at sammenhengen blir brutt. Tanken bør være så godt formulert at han kan bringe den fram til en klimaks, hvoretter han kan pausere og så gå videre med en ny tanke. Han kan til og med gjøre noen anmerkninger i  disposisjonen om nødvendig for å minne seg selv om at han skal bygge opp til en klimaks og så gå over til en ny tanke.

²⁴ De pauser som en gjør bruk av for å markere overgangen til en ny tanke, er vanligvis lengre enn de pauser som markerer tegnsetningen. En må imidlertid ikke gjøre pausene for lange, for da vil talen virke langtrukken. For lange pauser vil også virke kunstige.

25—28. Vis hvordan pausering hjelper oss til å framheve et viktig punkt og til å overvinne forstyrrelser.

²⁵ Pauser for å framheve. En pause som skal tjene til å framheve noe, er vanligvis en kunstpause. Den skaper forventning, eller den gir tilhørerne anledning til å tenke over det som er sagt.

²⁶ En pause foran et viktig punkt skaper forventning. En pause etter en uttalelse gir tanken anledning til å feste seg i tilhørernes sinn. Det er ikke det samme hvor du pauserer, så du må avgjøre om det vil være best å gjøre en pause før du kommer med en uttalelse, eller etter at du har kommet med den, eller begge steder.

²⁷ Når du gjør bruk av pauser for å framheve noe, bør du bare gjøre det i forbindelse med særlig viktige uttalelser, for ellers vil de bli uten mening og miste sin verdi.

²⁸ Pauser på grunn av forstyrrelser. Du kan ofte bli nødt til å gjøre en liten pause på grunn av forstyrrelser. Hvis forstyrrelsen ikke er for stor, kan du kanskje heve stemmen og fortsette, og dette vil vanligvis være det beste. Men hvis forstyrrelsen er så stor at den gjør det umulig for deg å fortsette, må du gjøre en pause. Dine tilhørere vil sette pris på at du gjør det. Hvis du fortsetter, vil de ikke høre på deg likevel, for den midlertidige forstyrrelsen distraherer dem. Gjør derfor bruk av pausering på en virkningsfull måte, slik at dine tilhørere får fullt utbytte av de gode ting du ønsker å fortelle dem.

[Studiespørsmål]