Bibelens bok nummer 13 — 1. Krønikebok

Skribent: Esra

Sted skrevet: Jerusalem (?)

Fullført: ca. 460 f.Kr.

Omspenner: Etter 1. Krønikebok 9: 44: 1077—1037 f.Kr.

1. På hvilke måter er 1. Krønikebok en viktig og nyttig del av den guddommelige beretning?

ER 1. Krønikebok bare en tørr oppramsing av ættetavler? Er den bare en gjentagelse av Samuelsbøkene og Kongebøkene? Nei, slett ikke! Her har vi en opplysende og viktig del av den guddommelige beretning. På den tiden da den ble skrevet, hadde den stor betydning for reorganiseringen av folket og dets tilbedelse, og den har også vært betydningsfull og nyttig i ettertiden, innbefattet vår egen tid, ettersom den viser hvordan vi skal tilbe Gud. Første Krønikebok inneholder noen av de vakreste lovprisninger av Jehova som finnes i de hellige skrifter. Den gir oss noen vidunderlige forhåndsglimt av Jehovas rettferdsrike, og alle som håper på dette riket, vil ha gagn av å studere den. De to Krønikebøkene er opp gjennom tiden blitt høyt verdsatt både av jøder og kristne. Bibeloversetteren Hieronymus satte 1. og 2. Krønikebok så høyt at han betraktet dem som et «resymé av Det gamle testamente», og han hevdet at «de er av så stor betydning at den som mener at han kjenner de hellige skrifter, og ikke kjenner dem, bare bedrar seg selv». *

2. Hvorfor ble Krønikebøkene skrevet?

² De to Krønikebøkene var etter alt å dømme opprinnelig én bok eller rull, men ble senere delt i to av praktiske grunner. Hvorfor ble Krønikebøkene skrevet? Tenk på de forholdene som rådde på den tiden. Det hadde gått om lag 70 år siden landflyktigheten i Babylon opphørte. Jødene hadde igjen bosatt seg i sitt land. Det var imidlertid en farlig tilbøyelighet som gjorde seg gjeldende blant dem, nemlig tilbøyeligheten til å vende seg bort fra tilbedelsen av Jehova i det gjenoppbygde templet i Jerusalem. Kongen i Persia hadde bemyndiget Esra til å utnevne dommere og menn som skulle undervise i Guds lov (foruten i kongens lov), og å forskjønne Jehovas hus. Det var nødvendig med nøyaktige slektsregistre for å sikre at bare de som hadde myndighet til det, tjente som prester, og også for å stadfeste de forskjellige stammenes arvelodder, som presteskapet fikk sitt underhold fra. I betraktning av Jehovas profetier angående Riket var det også nødvendig å ha en fullstendig og pålitelig fortegnelse over Judas og Davids slektslinjer.

3. a) Hva var Esra sterkt interessert i å få jødene til å forstå? b) Hvorfor fremhevet han Judas historie, og hvordan fremhevet han betydningen av ren tilbedelse?

³ Esra var sterkt interessert i å vekke de tilbakevendte jødene opp av deres sløve tilstand og få dem til å forstå at de var det folk som skulle få nyte godt av den miskunnhet som Jehova ifølge sin pakt hadde lovt å vise. I Krønikebøkene gav Esra dem derfor en fullstendig beretning om folkets historie og om menneskeslektens opprinnelse, idet han gikk helt tilbake til det første menneske, Adam. Ettersom Davids rike var det sentrale punkt, fremhevet han Judas historie og utelot så å si fullstendig beretningen om tistammeriket, som er helt uten forsonende trekk. Han fremstilte Judas største konger som menn som var opptatt med å bygge eller sette i stand templet, og som med iver tok ledelsen i tilbedelsen av Gud. Han påpekte de religiøse synder som førte til rikets undergang, men han understreket også Guds løfter om gjenopprettelse. Han fremhevet betydningen av ren tilbedelse ved å rette oppmerksomheten mot de mange detaljene vedrørende templet, dets prester, levittene, de øverste av sangerne og så videre. Det må ha vært svært oppmuntrende for israelittene å ha en historisk beretning som fokuserte på grunnen til at de vendte tilbake fra landflyktigheten — for å gjenopprette tilbedelsen av Jehova i Jerusalem.

4. Hvilke beviser har vi for at Esra skrev Krønikebøkene?

⁴ Hvilke beviser har vi for at Esra skrev Krønikebøkene? De to siste versene i 2. Krønikebok er de samme som de to første versene i Esras bok, og 2. Krønikebok slutter midt i en tankerekke som blir fullført i Esra 1: 3. Den som har skrevet Krønikebøkene, må derfor også ha skrevet Esras bok. Noe som ytterligere bekrefter dette, er at Krønikebøkene og Esras bok har samme stil, språk, ordvalg og stavemåte. Noen av uttrykkene i disse bøkene finnes ikke i noen andre av Bibelens bøker. Esra, som skrev Esras bok, må også ha skrevet Krønikebøkene. Jødisk tradisjon støtter denne slutningen.

5. Hvilke åndelige og verdslige kvalifikasjoner hadde Esra?

⁵ Ingen var bedre skikket enn Esra til å utarbeide denne autentiske og nøyaktige historiske  beretningen. «Esra hadde nemlig satt seg fore å granske [Jehovas] lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett.» (Esra 7: 10) Jehova hjalp ham ved sin hellige ånd. Den persiske verdensherskeren anerkjente den Guds visdom som Esra var fylt av, og gav ham stor myndighet i provinsen Juda. (Esra 7: 12—26) Ettersom Esra dermed hadde fått myndighet fra både guddommelig og verdslig hold, kunne han utarbeide sin beretning på grunnlag av de beste dokumenter som forelå.

6. Hvorfor kan vi ha tillit til at Krønikebøkene er pålitelige?

⁶ Esra var en usedvanlig ivrig forsker. Han gransket gamle historiske beretninger om jødene som var blitt utarbeidet av pålitelige profeter som levde på den tiden da de omtalte begivenhetene fant sted, og av offisielle skrivere og arkivarer. Noen av de skriftene han rådførte seg med, kan ha vært statsdokumenter fra både Israel og Juda, slektsregistre, historiske verker skrevet av profeter og dokumenter som tilhørte stamme- eller familieoverhoder. Esra henviser til minst 20 slike opplysningskilder. * Ved disse direkte henvisningene gav Esra i full oppriktighet sine samtidige anledning til å undersøke hans kilder hvis de ønsket å gjøre det, og dette taler sterkt for at hans ord er pålitelige og autentiske. Vi som lever i dag, kan ha like stor tillit til at Krønikebøkene er pålitelige, som jødene på Esras tid hadde.

7. Når ble Krønikebøkene skrevet, hvem har betraktet dem som autentiske, og hvilken tidsperiode omspenner 1. Krønikebok?

⁷ Ettersom Esra ’drog hjem fra Babylonia’ i det sjuende året perserkongen Artaxerxes Longimanus regjerte, i 468 f.Kr., og ettersom han ikke nevner Nehemjas betydningsfulle ankomst i 455, må Krønikebøkene ha blitt fullført en eller annen gang mellom disse årstallene, sannsynligvis omkring år 460, i Jerusalem. (Esra 7: 1—7; Neh. 2: 1—18) Jødene på Esras tid anerkjente Krønikebøkene som en ekte del av ’hele Skriften som er inspirert av Gud og nyttig’. De kalte dem Div·rehʹ Hai·ja·mimʹ, som betyr «dagenes anliggender», det vil si dagenes eller tidenes historie. De som om lag 200 år senere utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, tok også med Krønikebøkene som kanoniske. De delte dem i to, og ettersom de mente at de supplerte Samuelsbøkene og Kongebøkene eller alt det de hadde av Bibelen på den tiden, kalte de dem Pa·ra·lei·po·meʹnon, som betyr «ting som ble forbigått (utelatt)». Selv om navnet ikke er særlig treffende, viser imidlertid det de gjorde, at de betraktet Krønikebøkene som autentiske, inspirerte skrifter. Da Hieronymus utarbeidet den latinske oversettelsen Vulgata, sa han: «Vi kan mer betegnende kalle [dem] for hele den guddommelige histories Khro·ni·konʹ.» Tittelen «Krønikebøkene» synes å være avledet av dette ordet. En krønike er en historisk fremstilling hvor begivenhetene blir omtalt kronologisk. Etter at 1. Krønikebok først har oppgitt en rekke slektsregistre, befatter den seg hovedsakelig med kong Davids tid, fra 1077 og fram til hans død.

BOKENS INNHOLD

8. Hvilke to deler kan 1. Krønikebok inndeles i?

⁸ Første Krønikebok kan naturlig inndeles i to deler: de første ni kapitlene, som hovedsakelig befatter seg med slektsregistre, og de siste 20 kapitlene, som forteller om begivenheter som fant sted i de 40 årene fra Sauls død til slutten på Davids regjeringstid.

9. Hvorfor har vi ingen grunn til å mene at Krønikebøkene ble skrevet på et senere tidspunkt?

⁹ Slektsregistrene (1: 1 til 9: 44). Disse kapitlene inneholder slektsregistrene fra Adam og fram til Serubabels slekt. (1: 1; 3: 19—24) Slik ordlyden er i mange bibeloversettelser, blir Serubabels slekt ført fram til tiende slektledd. Ettersom Serubabel vendte tilbake til Jerusalem i 537 f.Kr., har det ikke vært tilstrekkelig tid til at så mange slektledd kan ha blitt født innen 460 f.Kr., da Esra tydeligvis fullførte nedskrivningen. Den hebraiske tekst er imidlertid ufullstendig i dette avsnittet, og det er ikke mulig å avgjøre hvilket slektskapsforhold det var mellom Serubabel og de fleste av de mennene som er nevnt. Det er derfor ingen grunn til å mene at Krønikebøkene er skrevet senere, slik noen gjør.

10. a) Hvilke slektledd blir først oppgitt? b) Hvilken slektslinje kan følges fra begynnelsen av det andre kapitlet? c) Hvilke andre slektsregistre blir oppgitt, og hva fører de oss fram til?

¹⁰ Først blir de ti slektleddene fra Adam til Noah oppgitt og deretter de ti neste slektleddene fram til Abraham. Navnene på Abrahams sønner og deres etterkommere og Esaus og Se’irs etterkommere, som bodde i Se’ir-fjellene, og Edoms første konger er oppført. Fra det andre kapitlet befatter beretningen seg imidlertid med Israels eller Jakobs etterkommere, og slektslinjen blir først ført gjennom Juda og videre ti slektledd framover, fram til David. (2: 1—15) De andre stammenes slektsregistre blir også oppgitt, og Levi stamme og øversteprestene blir spesielt omtalt. Fortegnelsen slutter med Benjamins stammes slektsregister, som fører oss fram til kong Saul, en benjaminitt, og med ham begynner så den historiske beretning i egentlig forstand. Det kan imidlertid se ut som om de slektsregistrene Esra oppgir, ikke alltid stemmer med det som står andre steder i Bibelen. Men vi må huske at noen personer også var kjent under andre navn, og at stavemåten av noen navn kan ha forandret seg etter hvert som tiden gikk og språket forandret seg. De fleste av disse vanskelighetene vil forsvinne ved et grundig studium.

11. Nevn eksempler på andre nyttige opplysninger som er tatt med i slektsregistrene.

 ¹¹ I sine slektsregistre tar Esra nå og da med noen kortfattede historiske og geografiske opplysninger som tjener til å klargjøre forskjellige ting og gi viktige påminnelser. I sin fortegnelse over Rubens etterkommere tilføyer han for eksempel denne viktige opplysningen: «Sønnene til Ruben, Israels førstefødte sønn. Ruben var den eldste; men da han vanæret sin fars leie, ble førstefødselsretten gitt til hans bror Josef, Israels sønn, enda han ikke er ført opp som den eldste i ættelistene. For Juda var den mektigste blant brødrene, og fra ham skulle fyrsten komme. Men Josef hadde førstefødselsretten.» (5: 1, 2) Mye blir forklart med disse få ordene. Det er dessuten bare i Krønikebøkene vi får greie på at Joab, Amasa og Abisjai (Absjai) var nevøer av David, noe som hjelper oss til å få større klarhet i de forskjellige begivenhetene som knyttet seg til dem. — 2: 16, 17.

12. Under hvilke omstendigheter dør Saul?

¹² Sauls troløshet fører til at han dør (10: 1—14). Beretningen begynner med at filisterne går til angrep i slaget på Gilboa-fjellet. Tre av Sauls sønner, deriblant Jonatan, blir drept. Så blir Saul såret. Ettersom han ikke ønsker å bli tatt av fienden, sier han til våpensveinen sin: «Dra sverdet og støt det gjennom meg, så ikke disse uomskårne skal komme og fare ille med meg.» Da våpensveinen ikke vil gjøre det, dreper Saul seg selv. Slik dør Saul ’fordi han har vist troløshet mot Jehova og ikke har holdt seg etter Jehovas ord, og fordi han har rådspurt dødningeånder istedenfor å søke råd hos Jehova’. (10: 4, 13, 14) Jehova gir kongedømmet til David.

13. Hvordan befester David sitt kongedømme?

¹³ David befester sitt kongedømme (11: 1 til 12: 40). De 12 stammene kommer sammen hos David i Hebron og salver ham til konge over hele Israel. Han inntar Sion og ’får større og større makt, for Jehova, Allhærs Gud, er med ham’. (11: 9) Veldige krigere blir satt i spissen for hæren, og gjennom disse gir Jehova israelittene «en stor seier». (11: 14) David får samlet støtte da stridsmennene helhjertet slutter opp om ham for å gjøre ham til konge. Det er fest og glede i Israel.

14. Hvordan klarer David seg i kampen mot filisterne, og hvilken trosstyrkende begivenhet gir grunn til gledessang?

¹⁴ David og Jehovas paktkiste (13: 1 til 16: 36). David rådfører seg med folkets ledere, og de er enige i at paktkisten skal flyttes til Jerusalem fra Kirjat-Jearim, hvor den har stått i om lag 70 år. På veien dør Ussa fordi han uærbødig ignorerer Guds påbud, og paktkisten blir stående en tid i huset til Obed-Edom. (4. Mos. 4: 15) Filisterne gjenopptar sine angrep, men David tilføyer dem to ganger et knusende nederlag, den ene gangen ved Ba’al-Perasim og den andre ved Gibeon. Etter Davids anvisning går nå levittene fram på teokratisk vis og fører paktkisten i god behold til Jerusalem, hvor den under dans og gledesytringer blir anbrakt i et telt som David har reist for den. Det blir frembåret offer og sunget, og David bidrar selv med en takkesang til Jehova for anledningen. Den når sitt store høydepunkt i temaet: «Himmelen skal glede seg, jorden skal juble; de skal fortelle blant folkene: [Jehova] er konge.» (1. Krøn. 16: 31) For en gledebringende og trosstyrkende anledning! Senere blir denne sangen av David benyttet som grunnlag for nye sanger, blant annet Salme 96. En annen av disse sangene er gjengitt i de første 15 versene av Salme 105.

15. Hvilket vidunderlig løfte gir Jehova som svar på Davids ønske om å bygge et hus for forent tilbedelse?

¹⁵ David og Jehovas hus (16: 37 til 17: 27). Det oppstår en usedvanlig situasjon i Israel. Paktkisten står i et telt i Jerusalem, hvor Asaf og hans brødre utfører tjeneste, mens øverstepresten Sadok og hans brødre utfører de foreskrevne ofringene i møteteltet i Gibeon, som ligger noen kilometer nordvest for Jerusalem. Ettersom David hele tiden er innstilt på å fremme tilbedelsen av Jehova og samle den på ett sted, gir han uttrykk for sitt ønske om å bygge et hus for Jehovas paktkiste. Jehova sier imidlertid at det ikke er David, men hans sønn som skal bygge et hus for Ham, og at Han skal «trygge hans trone til evig tid» og vise troskap mot ham som en far mot sin sønn. (17: 11—13) Dette vidunderlige løfte som Jehova gir — denne pakten om et evig rike — gjør David meget beveget. Han gir uttrykk for sin store takknemlighet ved å be om at Jehovas navn må «være stort til evig tid», og at hans velsignelse må hvile over hans hus. — 17: 24.

16. Hvilket løfte oppfyller Jehova gjennom David, men hvilken synd begår David?

¹⁶ Davids erobringer (18: 1 til 21: 17). Gjennom David oppfyller nå Jehova sitt løfte om å gi hele det lovte land til Abrahams ætt. (18: 3) I en rekke slag som blir utkjempet i rask rekkefølge, ’hjelper Jehova David’ overalt hvor han drar fram. (18: 6) David vinner flere store seirer. Han underlegger seg filisterne, slår moabittene, bekjemper sobaittene, tvinger arameerne til å betale skatt og beseirer edomittene, ammonittene og amalekittene. Satan egger imidlertid David til å holde folketelling i Israel og dermed synde. Jehova sender en pest som straff, men bringer den i sin barmhjertighet til opphør ved Ornans treskevoll etter at 70 000 har mistet livet.

17. Hvilke forberedelser treffer David til byggingen av Jehovas hus, og hvordan oppmuntrer han Salomo?

¹⁷ Davids forberedelser til byggingen av templet (21: 18 til 22: 19). Gjennom Gad gir en engel David befaling om å ’reise et alter for Jehova på jebusitten Ornans treskevoll’. (21: 18) Etter å ha  kjøpt stedet av Ornan frembærer David i lydighet offer der og roper til Jehova, som svarer ham ’med ild som kommer fra himmelen og farer ned på brennofferalteret’. (21: 26) David trekker den slutning at Jehova ønsker at hans hus skal bygges der, og han går i gang med å bearbeide og samle materialene. Han sier: «Min sønn Salomo er ung og veik; men huset som skal bygges for [Jehova], må gjøres så stort og prektig at det blir kjent og berømt i alle land. Jeg vil derfor gjøre forberedelser til bygget.» (22: 5) Han forklarer Salomo at Jehova ikke vil at han, David, skal bygge huset, for han har vært en krigsmann og utøst blod. Han formaner sin sønn til å være modig og sterk i sitt arbeid: «Gå i gang med arbeidet, og [Jehova] vil være med deg!» — 22: 16.

18. Av hvilken grunn blir det holdt manntall?

¹⁸ David organiserer tilbedelsen av Jehova (23: 1 til 29: 30). Det blir holdt manntall, denne gang i samsvar med Guds vilje, for å reorganisere prestenes og levittenes tjeneste. Levittenes tjeneste blir her beskrevet mer utførlig enn i noen annen del av Bibelen. Deretter blir det redegjort for de forskjellige skift som skal utføre tjeneste for kongen.

19. Med hvilke ord overdrar David vervet til Salomo, hvilke tegninger gir han Salomo, og hvordan foregår han med et enestående eksempel?

¹⁹ Da Davids begivenhetsrike regjeringstid nærmer seg slutten, kaller David sammen representanter for hele folket, «[Jehovas] menighet». (28: 8) Kongen reiser seg og sier: «Hør på meg, mine brødre og mitt folk!» Han taler så til dem om det som ligger ham på hjertet, nemlig «Herrens hus». I deres nærvær overdrar han vervet til Salomo: «Og du, min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne, og tjen ham helhjertet og villig! For [Jehova] ransaker hvert hjerte og kjenner hver tanke som stiger opp i det. Dersom du søker [Jehova], lager han det så at du finner ham; men vender du deg fra ham, vil han støte deg bort for alltid. Pass nå på! For [Jehova] har utvalgt deg til å bygge hans hus og helligdom. Vær modig og gå til verket!» (28: 2, 9, 10, 12) Han gir den unge Salomo nøyaktige tegninger av templet som han har mottatt fra Jehova under inspirasjon, og bidrar til byggearbeidet med en meget stor personlig formue — 3000 talenter gull og 7000 talenter sølv, som han har spart til dette formålet. Med et slikt strålende eksempel foran seg blir folket og dets ledere ansporet til å gi gull til en verdi av 5000 talenter og 10 000 dareiker og sølv til en verdi av 10 000 talenter, foruten en hel del jern og kobber. * (29: 3—7) De er svært glade for å få være med på å gi.

20. Hvordan når Davids siste bønn sitt storslagne høydepunkt?

²⁰ David priser så Jehova i en bønn. Han erkjenner at alle disse overveldende gavene i virkeligheten kommer fra Jehova, og ber om at han må fortsette å velsigne folket og Salomo. Denne siste bønnen av David når sitt høydepunkt idet han fremhever Jehovas rike og hans herlige navn: «Lovet være du, [Jehova], vår ættefar Israels Gud, fra evighet til evighet! [Jehova], din er storheten, makten, herligheten, æren og høyheten, ja alt i himmelen og på jorden. Ditt er riket, [Jehova], og du er opphøyet og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting. I din hånd er kraft og styrke. Alt har du makt til å gjøre stort og sterkt. Så takker vi deg nå, vår Gud, og priser ditt herlige navn.» — 29: 10—13.

21. Hvordan slutter 1. Krønikebok?

²¹ Salomo blir salvet for andre gang og setter seg på «[Jehovas] trone» i den aldrende Davids sted. Etter å ha regjert i 40 år dør David «i høy alder» etter å ha «nådd sitt mål både i alder, rikdom og ære». (29: 23, 28) Esra avslutter så 1. Krønikebok idet han i en opphøyd tone understreker at Davids rike er alle nasjonenes riker overlegent.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

22. Hvordan ble Esras israelittiske brødre oppmuntret av 1. Krønikebok?

²² Esras israelittiske brødre hadde stor nytte av denne boken. Fordi de hadde denne sammentrengte historiske beretningen med det friske og optimistiske syn som preger den, kunne de verdsette den kjærlighet og barmhjertighet Jehova viste dem på grunn av sin lojalitet overfor pakten om Riket med kong David og for sitt navns skyld. Oppmuntret av dens innhold kunne de utøve den rene tilbedelse av Jehova med fornyet iver. Slektsregistrene bidrog til å styrke deres tillit til prestene som utførte tjeneste i det gjenoppbygde templet.

23. Hvordan gjorde Matteus, Lukas og Stefanus god bruk av 1. Krønikebok?

²³ Første Krønikebok var også til stor nytte for den første kristne menighet. Matteus og Lukas gjorde bruk av dens slektsregistre for med sikkerhet å fastslå at Jesus Kristus var «Davids sønn» og den rettmessige Messias. (Matt. 1: 1—16; Luk. 3: 23—38) Da Stefanus avsluttet sitt siste vitnesbyrd, talte han om Davids bønn om å få bygge et hus for Jehova og om at Salomo bygde det. Så viste han at «Den høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender», og antydet derved at templet på Salomos tid var et bilde på langt herligere, himmelske ting. — Apg. 7: 45—50.

24. I hvilke henseender kan vi følge Davids enestående eksempel i vår tid?

²⁴ Hva så med de sanne kristne i vår tid? Første Krønikebok burde bygge opp og styrke vår tro. Vi kan i mange henseender følge Davids gode eksempel. Hvor ulik han var den troløse Saul ved at han  alltid søkte Jehova! (1. Krøn. 10: 13, 14; 14: 13, 14; 17: 16; 22: 17—19) Ved å føre Jehovas paktkiste til Jerusalem, ved å lage lovprisningssalmer, ved å organisere levittenes tjeneste og ved sitt ønske om å bygge et herlig hus for Jehova viste David at han satte Jehova og tilbedelsen av ham på førsteplassen i sitt liv. (16: 23—29) Han klaget aldri. Han prøvde ikke i selviskhet å oppnå spesielle privilegier, men bestrebet seg på utelukkende å gjøre Jehovas vilje. Da Jehova lot hans sønn få i oppdrag å bygge hans hus, veiledet han således sin sønn av hele sitt hjerte, og han gav av sin tid, sine krefter og sin rikdom ved å treffe forberedelser til det arbeidet som skulle begynne etter hans død. (29: 3, 9) Ja, han er et enestående eksempel på en som var fullstendig hengitt til Gud! — Hebr. 11: 32.

25. Hvordan bør 1. Krønikebok øke vår verdsettelse av Jehovas navn og rike?

²⁵ I de avsluttende kapitlene når beretningen sitt høydepunkt. Det opphøyde språket David brukte da han priste Jehova og lovet hans «herlige navn», burde fylle oss med glede og gi oss større verdsettelse av det privilegium det er å få kunngjøre Jehovas herlighet og hans rike ved Kristus i dag. (1. Krøn. 29: 10—13) Måtte vi alltid ha en like sterk tro og være fylt av en like stor glede som David idet vi viser vår takknemlighet for Jehovas evige rike ved helhjertet å tjene Jehova. (17: 16—27) Første Krønikebok bidrar i sannhet til at Bibelens tema — Jehovas rike ved hans Ætt — trer klarere fram enn noensinne, og til at vi med forventning ser fram til ytterligere storslagne åpenbaringer av Jehovas hensikter.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]