Bibelens bok nummer 25 — Klagesangene

Skribent: Jeremia

Sted skrevet: Nær Jerusalem

Fullført: 607 f.Kr.

1. Hvorfor er tittelen «Klagesangene» meget treffende?

NAVNET på denne boken i de inspirerte skrifter er meget treffende. Boken er en klage som uttrykker dyp sorg over den store ulykke som rammet Guds utvalgte folk da babylonerkongen Nebukadnesar ødela Jerusalem i 607 f.Kr. På hebraisk har den fått navn etter det første ordet i den, ʼEh·khahʹ!, «Hvor!» De som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, kalte boken Threʹnoi, som betyr «sørgesanger; klagesanger». Den babylonske Talmud bruker uttrykket Qi·nohthʹ, som betyr «sørgesanger; elegier». Hieronymus, som skrev på latin, kalte den Lamentationes, som den engelske tittelen «Lamentations» (klagesanger) skriver seg fra.

2. Hvilken gruppe er Klagesangene tatt med i, og hvordan er boken blitt anbrakt i Bibelen?

² I den vanlige norske bibeloversettelsen er Klagesangene anbrakt etter Jeremia, men i den hebraiske kanon finnes boken vanligvis i Hagiografene eller Skriftene sammen med Høysangen, Rut, Forkynneren og Ester — en liten gruppe som under ett kalles de fem Meghil·lohthʹ (bokruller). I noen moderne hebraiske bibeloversettelser er den anbrakt mellom Rut eller Ester og Forkynneren, men det heter seg at den i eldre utgaver fulgte etter Jeremia, slik den gjør i våre bibler i dag.

3, 4. Hvilke vitnesbyrd har vi om at Jeremia har skrevet boken?

³ Boken oppgir ikke hvem som har skrevet den. Det hersker imidlertid stort sett enighet om at det er Jeremia. I den greske oversettelsen Septuaginta har boken følgende forord: «Og det skjedde etter at Israel var blitt ført i fangenskap og Jerusalem var blitt lagt øde, at Jeremia satte seg ned og gråt og klaget med denne klagesang over Jerusalem og sa.» Hieronymus betraktet disse ordene som uekte og tok dem ikke med i sin oversettelse. At Jeremia har skrevet Klagesangene, er imidlertid i samsvar med jødenes tradisjon og blir bekreftet av den syriske oversettelsen, den latinske Vulgata, Jonatans targum, den babylonske Talmud og andre.

⁴ Noen bibelkritikere har forsøkt å bevise at Jeremia ikke har skrevet Klagesangene. Som et bevis for at Jeremia er skribenten, anfører imidlertid en bibelkommentar «de livaktige beskrivelsene av Jerusalem i kapitlene 2 og 4, som tydeligvis er gitt av et øyenvitne; dessuten den sterke medfølelse og den profetiske karakter som diktene hele veien bærer preg av, så vel som deres stil, uttrykksmåte og tankeinnhold, som alt sammen er så karakteristisk for Jeremia». * Det er mange parallelle uttrykk i Klagesangene og i Jeremia, for eksempel de uttrykkene som betegner den store sorg som gir seg til kjenne ved ’tårer som strømmer fra øyet’ (Klag. 1: 16; 2: 11; 3: 48, 49; Jer. 9: 1; 13: 17; 14: 17), og de uttrykkene som betegner forakt for profetene og prestene på grunn av deres fordervede handlemåte. (Klag. 2: 14; 4: 13, 14; Jer. 2: 34; 5: 30, 31; 14: 13, 14) Uttalelsene i Jeremia 8: 18—22 og 14: 17, 18 viser at Jeremia fullt ut behersket den sorgpregede stilen som Klagesangene er skrevet i.

5. Hvordan kan vi resonnere oss fram til tidspunktet for nedskrivningen?

⁵ Det hersker alminnelig enighet om at boken må ha blitt skrevet like etter Jerusalems fall i 607 f.Kr. Jeremia hadde fremdeles i frisk erindring de redselsfulle begivenhetene som inntraff i forbindelse med at byen ble både beleiret og brent, og han gir på en livaktig måte uttrykk for sine kvaler. En kommentator bemerker at ingen enkelt side ved sorgen blir uttømmende behandlet på et enkelt sted, men at alle sider ved den om og om igjen blir omtalt i de forskjellige diktene. Deretter sier han: «Denne brokete blanding av tanker . . . er et av de sterkeste vitnesbyrd om at boken er nær knyttet til de begivenhetene og følelsene som den har til hensikt å overbringe.» *

6. Hva er interessant med hensyn til Klagesangenes stil og oppbygning?

 ⁶ Oppbygningen av Klagesangene er av stor interesse for en som studerer Bibelen. Boken består av fem kapitler, eller snarere av fem lyriske dikt. De fire første er akrostiske, det vil si at hvert vers begynner med en av de 22 hebraiske bokstavene i alfabetisk rekkefølge. Det tredje kapitlet har på den annen side 66 vers, slik at det er tre og tre vers som begynner med samme bokstav. Det siste diktet er ikke akrostisk, selv om det har 22 vers.

7. Hvilken sorg gir Jeremia uttrykk for, men hvilket håp finnes det likevel?

⁷ Klagesangene gir uttrykk for overveldende sorg på grunn av Nebukadnesars beleiring, erobring og ødeleggelse av Jerusalem og savner sitt sidestykke i litteraturen i sin levende skildring av situasjonen og de følelsene den fremkalte. Skribenten gir uttrykk for dyp sorg over den ødeleggelse, elendighet og forvirring han er vitne til. Sult, sverd og andre redselsfulle ting har ført fryktelige lidelser over byen — alt sammen som en direkte straff fra Gud på grunn av folkets, profetenes og prestenes synder. Det finnes imidlertid fremdeles mennesker som håper og tror på Jehova, og det blir rettet bønner til ham om gjenopprettelse.

BOKENS INNHOLD

8. Hvilken ødeleggelse blir beskrevet i det første diktet, men hvordan uttrykker det personifiserte Jerusalem seg?

⁸ «Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var så folkerik.» På denne måten innleder det første diktet sin klage. Sions datter var en fyrstinne, men hennes elskere har forlatt henne, og hennes folk har måttet dra bort fra landet. Hennes porter er øde. Jehova har straffet henne fordi hennes synder har vært mange. Hun har mistet sin prakt. Hennes fiender ler fordi det er ute med henne. Hun har sunket ufattelig dypt, og ingen trøster henne. De som er blitt tilbake av hennes folk, sulter. Hun (det personifiserte Jerusalem) sier: «Se om det finnes en smerte lik den som har rammet meg.» Hun strekker hendene ut og sier: «[Jehova] har handlet rettferdig, for jeg har trosset hans bud.» (1: 1, 12, 18) Hun ber Jehova om at han må bringe ulykke over hennes jublende fiender, akkurat som han har brakt ulykke over henne.

9. a) Hvem har ulykken over Jerusalem kommet fra? b) Hvordan omtaler Jeremia den hån som byen er blitt utsatt for, og de fryktelige tilstandene som rår i den?

⁹ «Å, hvor [Jehova] i sin vrede har hyllet Sion i mørke skyer.» (2: 1) Det andre diktet viser at det er Jehova selv som har kastet Israels pryd ned på jorden. Han har latt høytid og sabbat bli glemt og har forkastet sitt alter og sin helligdom. For et sørgelig syn som møter en i Jerusalem! Jeremia utbryter: «Øynene mine forgår av gråt, det gjærer i mitt indre. Mitt mot og min kraft er borte fordi mitt folk er brutt sammen.» (2: 11) Hva skal han ligne Jerusalems datter med? Hvordan skal han trøste Sions datter? Hennes profeter forkynte løgn og bedrag. De som drar forbi henne, sier spottende til henne: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, en fryd for all verden?» (2: 15) Hennes fiender spiler opp gapet, skjærer tenner og sier: ’Dette er den dagen vi håpet å utslette henne.’ Hennes barn er utmattet av sult, og kvinner spiser sine egne barn. Det ligger lik omkring på gatene. «Ingen slapp unna og berget seg på [Jehovas] vredes dag.» — 2: 16, 22.

10. Hvilke av Guds egenskaper nevner Jeremia som et grunnlag for håp?

¹⁰ Det tredje diktet understreker med sine 66 vers Sions håp om at Gud skal vise det barmhjertighet. Ved hjelp av en rekke billedlige uttrykk viser profeten at det er Jehova som har forårsaket fangenskapet og ødeleggelsen. På grunn av denne bedrøvelige tilstanden ber skribenten Gud om at han må komme i hu (EN) hans nød, og han gir uttrykk for sin tro på Jehovas miskunnhet og barmhjertighet. Tre på hverandre følgende vers begynner på hebraisk med «god» og viser at det er riktig å vente på frelse fra Jehova. (3: 25—27) Jehova volder sorg og plage, men han vil også forbarme seg. Men trass i at de nå har innrømmet at de har vært ulydige, har Jehova ikke tilgitt. Han har innhyllet seg, slik at hans folks bønner ikke når fram til ham, og han har gjort sitt folk til «skrap og skrot». (3: 45) Med bitre tårer minnes profeten hvordan hans fiender jaget ham som en fugl. Jehova var imidlertid nær hos ham dypt nede i fallgraven og sa: «Vær ikke redd!» Han ber Jehova om å gi fienden igjen for det den har gjort: «Du forfølger dem i vrede, utrydder dem under [Jehovas] himmel.» — 3: 57, 66.

11. På hvilke måter har Jehova utøst sin brennende vrede over Sion, og hvorfor?

¹¹ «Å, hvor gullet har mistet sin glans, det fine gull er skjemt.» (4: 1) I det fjerde diktet blir det klaget over at Jehovas tempel har mistet sin prakt, og at dets steiner ligger strødd på gatene. Sions gjeve sønner er blitt av liten verdi, som leirkar. Det finnes verken vann eller brød, og de som levde i luksus, «ligger nå på søppeldyngen». (4: 5) Straffen er til og med større enn straffen over Sodoma. Nasireerne (NW), som en gang var «renere enn snø og hvitere enn melk», er blitt ’svartere enn sot’ og er helt inntørket. (4: 7, 8) Det er bedre å ha falt for sverd enn å ha sultet i hjel i en tid da kvinner har kokt sine egne barn! Jehova har utøst sin brennende vrede. Det utenkelige har skjedd — fienden har kommet inn gjennom Jerusalems porter! Og hvorfor? Jo, «fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg» og lot det flyte blod av rettferdige. (4: 13) Jehova enser dem ikke lenger. Sions datters skyld er imidlertid betalt, og hun skal ikke igjen føres bort. Nå er det din tur, Edoms datter, til å drikke av Jehovas bitre beger!

12. Hvilken ydmyk henstilling gir det femte diktet uttrykk for?

 ¹² Det femte diktet innleder med en henstilling til Jehova om at han må huske på sitt foreldreløse folk. Det blir fremstilt som om det er Jerusalems innbyggere som taler. Det er deres fedre som har syndet, og det er deres skyld folket nå må bære straffen for. Treller hersker over dem, og de pines av sulten som gnager i kroppen. Gleden er borte fra deres hjerte, og dansen er skiftet om til sorg. Deres hjerte er sykt. I sin ydmykhet anerkjenner de Jehova: «Du, [Jehova], troner til evig tid, din trone står fra slekt til slekt.» De roper: «[Jehova], vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som før! Eller har du forkastet oss helt og blitt brennende harm på oss?» — 5: 19—22.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

13. Hvilken tillit gir Klagesangene uttrykk for, og hvorfor er boken likevel nyttig når den beskriver Guds strenghet?

¹³ Klagesangene gir uttrykk for Jeremias fullstendige tillit til Gud. Samtidig som profeten føler den dypeste sorg over Jerusalems knusende nederlag og ikke har noe som helst håp om å finne trøst hos noen menneskelig kilde, ser han med forventning fram til den frelse som universets store Gud, Jehova, vil sørge for. Klagesangene burde tilskynde alle sanne tilbedere til å være lydige og ulastelige, og de kommer også med en fryktinngytende advarsel til dem som ringeakter det største av alle navn og det som det står for. Historien forteller ikke om noen annen ødelagt by som det er blitt klaget over i et slikt gripende språk. Boken er uten tvil nyttig fordi den beskriver hvor strengt Gud ser på dem som fortsetter å være opprørske og stivnakkete og ikke angrer.

14. Hvilke guddommelige profetier fikk sin oppfyllelse ifølge Klagesangene, og hvilken forbindelse er det mellom boken og andre inspirerte skrifter?

¹⁴ Boken er også nyttig fordi den omtaler oppfyllelsen av en rekke guddommelige profetier. (Klag. 1: 2 — Jer. 30: 14; Klag. 2: 15 — Jer. 18: 16; Klag. 2: 17 — 3. Mos. 26: 17; Klag. 2: 20 — 5. Mos. 28: 53) Legg også merke til at Klagesangene tilveiebringer et levende vitnesbyrd om oppfyllelsen av 5. Mosebok 28: 63—65. Boken inneholder dessuten en rekke henvisninger til andre deler av de hellige skrifter. (Klag. 2: 15 — Sal. 48: 3; Klag. 3: 24 — Sal. 119: 57) Daniel 9: 5—14 bekrefter Klagesangene 1: 5 og 3: 42 og viser at ulykken kom på grunn av folkets egne synder.

15. Hvilke «dager» peker Klagesangene fram mot?

¹⁵ Den sørgelige tilstand Jerusalem befant seg i, var i sannhet hjerteskjærende. Likevel gir Klagesangene uttrykk for tillit til Jehovas miskunnhet og barmhjertighet og til at han vil komme Sion i hu og føre det tilbake. (Klag. 3: 31, 32; 4: 22) Boken gir uttrykk for håp om at ’dagene må bli som før’, slik de var for lenge siden, da kongene David og Salomo regjerte i Jerusalem. Jehovas pakt med David om et evig rike står fremdeles fast! «Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen.» Og den vil fortsatt bli vist overfor dem som elsker Jehova, inntil enhver skapning som får leve under hans rettferdige rikes styre, i takknemlighet utbryter: «[Jehova] er min lodd.» — 5: 21; 3: 22—24.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]