Bibelens bok nummer 3 — 3. Mosebok
Bibelens bok nummer 3 — 3. Mosebok
Skribent: Moses
Sted skrevet: Ørkenen
Fullført: 1512 f.Kr.
Omspenner: Én måned (1512 f.Kr.)
1. a) Hvorfor er navnet «Leviticus» passende? b) Hvilke andre navn har 3. Mosebok fått?
BIBELENS tredje bok, 3. Mosebok, kalles også Leviticus. Dette navnet kommer fra Leu·i·ti·konʹ i den greske oversettelsen Septuaginta via den latinske oversettelsen Vulgata, som bruker benevnelsen Leviticus. Navnet er passende, selv om levittene bare blir nevnt i forbigående (i 25: 32, 33), for boken befatter seg hovedsakelig med forordninger for det levittiske presteskap, som ble valgt ut av Levi stamme, og de lovene som prestene underviste folket i: «For en prests lepper tar vare på kunnskap, fra hans munn skal folk søke rettledning.» (Mal. 2: 7) I den hebraiske tekst har boken fått navn etter det innledende ordet, Wai·jiq·raʼʹ, som betyr: «Og han kalte.» Blant jødene ble boken senere også kalt Loven om prestene og Loven om ofringene. — 3. Mos. 1: 1, NW, 1984, fotnoten.
2. Hvilke beviser har vi for at Moses har skrevet 3. Mosebok?
2 Det er ikke tvil om at Moses har skrevet 3. Mosebok. I kolofonen eller sluttskriftet heter det: «Dette er de bud som [Jehova] gav Moses.» (27: 34) En lignende uttalelse finnes i 3. Mosebok 26: 46. De beviser som tidligere er blitt anført for at Moses har skrevet 1. og 2. Mosebok, viser også at det er han som har skrevet 3. Mosebok, ettersom Pentateuken opprinnelig var én bokrull. Tredje Mosebok blir dessuten i grunnteksten knyttet til de foregående bøkene med bindeordet «og». Det kraftigste av alle vitnesbyrd er at både Jesus Kristus og andre inspirerte tjenere for Jehova ofte siterer eller henviser til lover og prinsipper i 3. Mosebok og viser at de var blitt gitt ved Moses. — 3. Mos. 23: 34, 40—43 — Neh. 8: 14, 15; 3. Mos. 14: 1—32 — Matt. 8: 2—4; 3. Mos. 12: 2 — Luk. 2: 22; 3. Mos. 12: 3 — Joh. 7: 22; 3. Mos. 18: 5 — Rom. 10: 5.
3. Hvilken tidsperiode omspenner 3. Mosebok?
3 Hvilken tidsperiode omspenner 3. Mosebok? Andre Mosebok avsluttes med oppførelsen av helligdommen i «den første måneden i det andre året, på den første dagen i måneden». Fjerde Mosebok (som følger umiddelbart etter beretningen i 3. Mosebok) åpner med at Jehova taler til Moses på «den første dagen i den andre måneden, i året [det annet år, EN] etter at israelittene drog ut av Egypt». De få begivenhetene som det fortelles om i 3. Mosebok, må derfor ha funnet sted innenfor en månemåned. Det meste av boken består nemlig av lover og forordninger. — 2. Mos. 40: 17; 4. Mos. 1: 1; 3. Mos. 8: 1 til 10: 7; 24: 10—23.
4. Når ble 3. Mosebok skrevet?
4 Når skrev Moses 3. Mosebok? Det er fornuftig å trekke den slutning at han skrev om begivenhetene etter hvert som de fant sted, og skrev ned Guds instrukser etter hvert som han mottok dem. Dette fremgår av Guds befaling til Moses om å skrive ned dommen over amalekittene like etter at Israel hadde seiret over dem i kamp. At det ble skrevet om de forskjellige begivenhetene på et tidlig tidspunkt, fremgår også av andre ting i boken. Israelittene fikk for eksempel befaling om å føre dyr som de ville spise, fram foran inngangen til møteteltet for å slakte dem der. Denne befalingen må ha blitt gitt og nedskrevet like etter at prestene var blitt innsatt. Det blir gitt mange instrukser til rettledning for israelittene under deres ørkenvandring. Alt dette peker i retning av at Moses skrev 3. Mosebok i løpet av året 1512 f.Kr. — 2. Mos. 17: 14; 3. Mos. 17: 3, 4; 26: 46.
5. Hvilken hensikt tjente lovene om offer og seremoniell urenhet?
5 Hvorfor ble 3. Mosebok skrevet? Jehova hadde til hensikt å ha en hellig nasjon, et helliget folk, som skulle være satt til side for å tjene ham. Helt fra Abels tid hadde trofaste Guds menn frembåret offer for Jehova, men det er i forbindelse med Israels folk at Jehova nå for første gang gir detaljerte instrukser angående syndoffer og andre offer. Disse instruksene, som det blir utførlig redegjort for i 3. Mosebok, gjorde israelittene oppmerksom på syndens store syndighet og innprentet i deres sinn hvor sterkt den mishaget Jehova. Som en del av loven tjente derfor disse forordningene som en vokter som skulle lede jødene til Kristus, idet de viste dem at de hadde behov for en frelser. Samtidig tjente de til å bevare dem som et folk som var atskilt fra resten av verden. Guds lover om seremoniell renhet tjente i særlig grad den sistnevnte hensikt. — 3. Mos. 11: 44; Gal. 3: 19—25.
6. Hvorfor var det nå et spesielt behov for detaljert veiledning fra Jehova?
6 Som en ny nasjon som var underveis til et nytt land, trengte Israel å få den rette veiledning. Det hadde ennå ikke gått et år etter utgangen, og de hadde fremdeles egypternes levesett og religiøse skikker i frisk erindring. I Egypt kunne bror og søster gifte seg med hverandre. Det ble utøvd falsk tilbedelse til ære for mange guder, hvorav noen var dyreguder. Nå var denne store menigheten underveis til Kanaan, hvor menneskenes levesett og religiøse skikker var enda mer nedverdigende. Men la oss igjen se på Israels leir. En stor del av menigheten var mennesker av ren eller delvis egyptisk avstamning, en stor hop av alle slags folk som levde midt iblant israelittene, og som var blitt født av egyptiske foreldre og oppdratt og opplært i samsvar med egypternes levesett, religion og patriotiske innstilling. Mange av dem hadde bare for kort tid siden uten tvil tatt del i avskyelige handlinger i sitt hjemland. Hvor nødvendig var det derfor ikke at de nå fikk detaljert veiledning fra Jehova!
7. På hvilken måte vitner forordningene i 3. Mosebok om at de er av guddommelig opprinnelse?
7 Hele 3. Mosebok bærer preg av å være inspirert av Gud. Mennesker kunne ikke ha uttenkt de vise og rettferdige lovene og forordningene som den inneholder. Dens forskrifter vedrørende mat, sykdommer, karantene og behandling av lik røper kjennskap til forhold som den verdslige legevitenskap først ble oppmerksom på flere tusen år senere. Guds forbud mot å spise urene dyr ville beskytte israelittene på deres vandring, for eksempel mot trikinose fra svin, tyfoidfeber og paratyfoidfeber fra visse fiskearter og infeksjoner fra selvdøde dyr. Disse praktiske lovene skulle lede deres religionsutøvelse og deres liv, slik at de kunne bli bevart som en hellig nasjon og nå fram til det lovte land og bosette seg i det. Historien viser at Jehovas forordninger gav jødene en avgjort fordel framfor andre folk når det gjaldt sunnhet og helse.
8. Hvordan viser også 3. Moseboks profetiske innhold at den er inspirert?
8 Oppfyllelsen av profetiene og forbildene i 3. Mosebok viser også at boken er inspirert. Både den bibelske og den verdslige historie forteller om at det gikk slik som det ble sagt i 3. Mosebok at det ville gå dersom folket var ulydig. Det ble blant annet forutsagt at mødre ville komme til å spise sine egne barn på grunn av hungersnød. Jeremia viser at dette ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i 607 f.Kr., og Josefus forteller om at det samme skjedde ved den senere ødeleggelsen, i 70 e.Kr. Det profetiske løftet om at Jehova ville huske dem hvis de angret, ble oppfylt da de vendte tilbake fra Babylon i 537 f.Kr. (3. Mos. 26: 29, 41—45; Klag. 2: 20; 4: 10; Esra 1: 1—6) Noe som ytterligere bekrefter at 3. Mosebok er inspirert, er at andre bibelskribenter siterer fra den som en del av de inspirerte skrifter. Foruten de skriftstedene som allerede er nevnt for å vise at Moses er den som har skrevet boken, kan vi merke oss Matteus 5: 38; 12: 4; 2. Korinter 6: 16 og 1. Peter 1: 16.
9. Hvordan lovpriser 3. Mosebok Jehovas navn og hellighet?
9 Tredje Mosebok lovpriser til stadighet Jehovas navn og overherredømme. Ikke mindre enn 36 ganger blir dens lover tilskrevet Jehova. Navnet «Jehova» forekommer gjennomsnittlig ti ganger i hvert kapittel, og gang på gang blir lydighet mot Guds lover innprentet ved påminnelsen «Jeg er [Jehova]». Hellighet er det temaet som går igjen i hele 3. Mosebok; kravet om å være hellig blir nevnt oftere enn i noen annen av Bibelens bøker. Israelittene skulle være hellige fordi Jehova er hellig. Personer, steder, gjenstander og tider ble helliget eller satt til side som hellige. Soningsdagen og jubelåret ble for eksempel helligholdt i forbindelse med tilbedelsen av Jehova.
10. Hva blir understreket i forbindelse med ofrene, og hvilke former for straff blir nevnt?
10 I samsvar med at det blir lagt så stor vekt på hellighet, understreker 3. Mosebok den rolle utgytelse av blod, det vil si ofringen av et liv, spiller for tilgivelse av synder. De dyrene som skulle ofres, måtte utelukkende være husdyr som var rene. I forbindelse med noen synder ble det krevd at overtrederen foruten å frembære et offer skulle bekjenne det han hadde gjort, gi vederlag eller betale en bot. For andre synder var det dødsstraff.
BOKENS INNHOLD
11. Hvordan kan 3. Mosebok inndeles?
11 Tredje Mosebok består hovedsakelig av nedskrevne lover, hvorav mange også er profetiske. Stoffet i boken er stort sett ordnet etter emner, og boken kan inndeles i åtte deler, som følger ganske logisk etter hverandre.
12. Hva slags blodige offer blir benyttet, og hvordan må de frembæres?
12 Forordninger om offer (1: 1 til 7: 38). De forskjellige ofrene faller i to hovedkategorier, nemlig blodige offer, i form av storfe, sauer, geiter og fugler, og ublodige offer, som består av korn. De blodige ofrene skal frembæres enten som (1) brennoffer, (2) måltidsoffer (fellesskapsoffer), (3) syndoffer eller (4) skyldoffer. Følgende tre ting er felles for alle fire slags offer: Den som frembærer offeret, må selv føre det fram til inngangen til møteteltet og legge sine hender på det. Deretter skal dyret slaktes. Hva som skal gjøres med kjøttet etter at blodet er blitt frembåret, avhenger av hva slags offer det er. La oss nå i tur og orden ta for oss de blodige ofrene.
13—16. a) Forklar hva som kan brukes som (1) brennoffer, (2) fellesskapsoffer, (3) syndoffer og (4) skyldoffer. b) Hvilket forbud blir understreket i forbindelse med blodige offer?
13 1) Brennofferet kan bestå av en ung okse, en vær, en geitebukk, en dueunge eller en turteldue, avhengig av det den som frembærer offeret, har råd til. Dyret skal deles opp i flere stykker, og så skal alt sammen unntatt skinnet brennes på alteret. Hvis offeret er en turteldue eller en vanlig due, skal hodet vris om, men det skal ikke rives av. Kråsen og fjærene (NW) må fjernes. — 1: 1—17; 6: 1—6; 5: 8.
14 2) Måltidsofferet eller fellesskapsofferet kan være et hanndyr eller et hunndyr av storfeet eller småfeet. Det er bare dets fete deler som skal brennes på alteret. En viss del får presten, og resten blir spist av den som ofrer. Benevnelsen «fellesskapsoffer», som benyttes i New World Translation, passer godt, for den som bærer fram et slikt offer, inntar et måltid sammen med Jehova og med hans prest og har på den måten fellesskap med dem. — 3: 1—17; 7: 11—36.
15 3) Et syndoffer blir krevd for uforsettlige synder, det vil si synder som blir begått av vanvare. Hva slags dyr som skal ofres, avhenger av hvem det er som har syndet — om det er presten, folket som et hele, en høvding eller et alminnelig menneske. I motsetning til de frivillige brennofrene og fellesskapsofrene som blir frembåret for enkeltpersoner, er syndofrene påbudt i loven. — 4: 1—35; 6: 17—23.
16 4) Skyldoffer skal frembæres til soning for skyld som en person har pådratt seg på grunn av troløshet, bedrageri eller ran. I noen tilfelle kreves det av den som har ført skyld over seg, at han skal bekjenne sin synd og frembære et offer i samsvar med det han har råd til. I andre tilfelle kreves det at synderen skal erstatte hele tapet pluss 20 prosent og dessuten ofre en vær. I denne delen av 3. Mosebok, som befatter seg med de forskjellige slags offer, blir det gjentatte ganger kraftig understreket at det er forbudt å spise blod. — 5: 1—26; 7: 1—7, 26, 27; 3: 17.
17. Hvordan skal de ublodige ofrene frembæres?
17 De ublodige ofrene skal bestå av korn; dette må enten frembæres som ristede aks, knust korn eller fint mel, tilberedt på forskjellige måter; det kan for eksempel være stekt i ovn eller på helle eller kokt i en fettgryte, og det skal ofres med salt og olje og til sine tider med virak, men det må ikke lages til med surdeig eller honning. Av noen offer får presten en del. — 2: 1—16.
18. Hvilken trosstyrkende begivenhet utgjør høydepunktet ved innsettelsen av prestene?
18 Innsettelsen av prestene (8: 1 til 10: 20). Den tiden har nå kommet da det skal finne sted en stor begivenhet i Israel. Prestene skal innsettes i sine embeter. Moses går i alle detaljer fram slik som Jehova har befalt. «Aron og hans sønner gjorde alt det som [Jehova] hadde befalt ved Moses.» (8: 36) Etter innsettelsen, som har vart i sju dager, finner det sted en mirakuløs og trosstyrkende begivenhet. Hele menigheten er til stede. Prestene har nettopp frembåret offer. Aron og Moses har velsignet folket. «Da åpenbarte [Jehovas] herlighet seg for hele folket, og det fór ut ild fra [Jehova] og fortærte det som var på alteret, både brennofferet og fettet. Da folket så det, ropte de høyt av glede og kastet seg til jorden.» (9: 23, 24) Ja, Jehova er i sannhet verdig til å bli adlydt og tilbedt!
19. Hvilken overtredelse blir begått, og hva skjer etterpå?
19 Det er imidlertid noen som bryter loven. Arons sønner Nadab og Abihu bærer for eksempel uinnviet ild fram for Jehova. «Da fór det ild ut fra [Jehova] og fortærte dem, og de døde for [Jehovas] åsyn.» (10: 2) For å kunne frembære antagelige offer for Jehova og bli godtatt av ham må både folket og prestene rette seg etter hans instrukser. Umiddelbart etter dette gir Gud befaling om at prestene ikke må nyte alkoholholdige drikker når de tjener ved helligdommen, noe som antyder at Arons to sønner syndet fordi de var beruset.
20, 21. Hvilke lover blir gitt om renhet og hygiene?
20 Lover om renhet (11: 1 til 15: 33). Denne delen befatter seg med seremoniell og fysisk renhet. Noen dyr, både blant husdyrene og de ville dyrene, er urene. Alle døde kropper er urene, og de som rører ved dem, blir urene. En fødsel medfører også urenhet og krever isolasjon og spesielle offer.
21 Visse hudsykdommer, for eksempel spedalskhet, fører også til seremoniell urenhet, og det forlanges at både pasienten selv og klærne og huset hans skal renses. Pasienten skal være i karantene. Menstruasjon, sæduttømming og utflod medfører også urenhet. De som har det, skal holde seg atskilt fra andre, og når de er blitt rene, skal de bade eller frembære offer eller gjøre begge deler.
22. a) Hvorfor er kapittel 16 et spesielt kapittel? b) Hva finner sted på soningsdagen?
22 Soningsdagen (16: 1—34). Dette er et spesielt kapittel, for det inneholder instrukser for Israels viktigste dag, soningsdagen, som faller på den tiende dagen i den sjuende måneden. Det er en dag da israelittene skal ’plage sin sjel’ (16: 29, NW) (sannsynligvis ved å faste), og det er ikke tillatt å utføre noe verdslig arbeid den dagen. Den begynner med at en ung okse blir ofret til soning for de syndene som er blitt begått av Aron og hans hus, Levi stamme, og så blir det ofret en bukk for resten av folket. Etter at det er blitt brent røkelse, skal noe av blodet etter hver ofring bæres inn i Det aller helligste i helligdommen for å bli stenket foran soningsstedet. Senere skal dyreskrottene føres utenfor leiren og brennes. På denne dagen skal også en levende bukk føres fram for Jehova. Alle folkets synder skal bekjennes over den, og så skal den føres ut i ørkenen. Deretter skal to værer ofres som brennoffer, den ene for Aron og hans hus og den andre for resten av folket.
23. a) Hvor i Bibelen finner vi en av de mest ettertrykkelige av alle uttalelser om blod? b) Hvilke andre forordninger følger deretter?
23 Forskrifter om blod og andre lover (17: 1 til 20: 27). Denne delen inneholder mange forskrifter for folket. Igjen blir forbudet mot å spise blod understreket, denne gang i en av Bibelens mest ettertrykkelige uttalelser om blod. (17: 10—14) Blodet kan med rette brukes på alteret, men må ikke spises. Slike avskyelige handlinger som incest, sodomi og bestialitet er forbudt. Det blir gitt forordninger som skal beskytte de fattige og innflytterne, og følgende bud blir gitt: «Du skal elske din neste som deg selv. Jeg er [Jehova].» (19: 18) Folkets sosiale og økonomiske interesser beskyttes. Ting som bringer det åndelige liv i fare, som tilbedelse av Molok og spiritisme, er forbudt og skal straffes med døden. Igjen understreker Gud at hans folk skal holde seg atskilt fra de andre folkene: «Dere skal være hellige for meg, for jeg, [Jehova], er hellig, og jeg har skilt dere ut fra de andre folkene, for at dere skal høre meg til.» — 20: 26.
24. Hva blir sagt i 3. Mosebok angående prestenes kvalifikasjoner og de årlige høytidene?
24 Presteskapet og høytidene (21: 1 til 25: 55). De neste tre kapitlene befatter seg hovedsakelig med lover som har å gjøre med Israels formelle tilbedelse, det vil si med forskrifter som gjelder prestene, deres fysiske kvalifikasjoner, hvem de kan gifte seg med, hvem som kan spise av de hellige ting, og hvilke krav som stilles til de dyrene som skal brukes som offer. Folket får befaling om å holde tre nasjonale høytider til bestemte tider av året, noe som vil gi dem anledning til å ’glede seg for [Jehova] sin Guds åsyn’. (23: 40) Hele folket vil da kunne vende sin oppmerksomhet mot Jehova og prise og tilbe ham og derved styrke sitt forhold til ham. Dette er høytider for Jehova, årlige, hellige samlinger. Påsken og de usyrede brøds høytid skal holdes tidlig på våren, pinsefesten eller ukefesten skal holdes sent på våren, og soningsdagen og den åtte dager lange løvhyttefesten eller innsamlingenes høytid skal holdes om høsten.
25. a) Hvordan blir det vist at navnet «Jehova» må bli æret? b) Hvilke forskrifter har med tallet «sju» å gjøre?
25 I kapittel 24 blir det gitt instrukser angående det brødet og den oljen som skal brukes i tjenesten ved helligdommen. I dette kapitlet fortelles det også om en hendelse som fører til at Jehova treffer den avgjørelse at enhver som spotter hans navn, det største av alle navn, navnet «Jehova», skal steines i hjel. Han kunngjør så den lov som sier at en overtreder skal straffes i samsvar med prinsippet like for like eller «øye for øye, tann for tann». (24: 11—16, 20) I kapittel 25 finnes det forordninger om at hvert sjuende år skal være et sabbatsår eller hvileår, og at hvert 50. år skal være et frigivelsesår eller jubelår. I dette 50. året skal det utropes frihet i hele landet, og eiendommer som ellers går i arv, men som er blitt solgt eller overlatt til andre i de foregående 49 årene, må da gis tilbake til slekten. Det blir gitt lover som verner om de fattiges og trellenes rettigheter. I denne delen av boken forekommer tallet «sju» svært ofte — den sjuende dagen, det sjuende året, sju dager lange høytider, en periode på sju uker og frigivelsesåret, som skulle komme etter sju ganger sju år.
26. Hva er 3. Moseboks høydepunkt?
26 Følgene av lydighet og ulydighet (26: 1—46). Dette kapitlet utgjør høydepunktet i 3. Mosebok. Jehova omtaler her hvilke velsignelser lydighet fører til, og hvilke straffer ulydighet fører til. Samtidig holder han fram hvilket håp israelittene kan ha hvis de bøyer seg: «Til beste for dem vil jeg komme i hu pakten med fedrene, som jeg førte ut av Egypt rett for øynene på folkeslagene, fordi jeg ville være deres Gud. Jeg er [Jehova].» — 26: 45.
27. Hvordan avsluttes 3. Mosebok?
27 Andre forskrifter (27: 1—34). Tredje Mosebok avsluttes med instrukser om løfteoffer, om alt førstefødt, som hører Jehova til, og om den tiendedel som er viet til Jehova. Så kommer den korte kolofonen: «Dette er de bud som [Jehova] gav Moses på Sinai-fjellet og bød ham å kunngjøre for israelittene.» — 27: 34.
HVORFOR DEN ER NYTTIG
28. Til hvilken nytte er 3. Mosebok for de kristne i dag?
28 Som en del av de inspirerte skrifter er 3. Mosebok til stor nytte for de kristne i dag. Den hjelper oss til å få den rette verdsettelse av Jehova, hans egenskaper og hvordan han handler med sine skapninger, noe han så tydelig viste i forbindelse med Israel under lovpakten. Tredje Mosebok inneholder mange grunnprinsipper som alltid vil ha sin gyldighet, og mange profetiske forbilder og direkte profetier som det er trosstyrkende å undersøke. Mange av dens prinsipper blir gjentatt i de kristne greske skrifter, og noen av dem blir direkte sitert. Sju fremtredende punkter blir trukket fram nedenfor.
29—31. Hvordan legger 3. Mosebok vekt på det å vise respekt for Jehovas a) overhøyhet, b) navn og c) hellighet?
29 1) Jehovas overhøyhet. Han er Lovgiveren, og som hans skapninger er vi ansvarlige overfor ham. Han krever med rette at vi skal frykte ham. Som universets Overherre tåler han ingen rivalisering og forbyr derfor avgudsdyrkelse, spiritisme og andre former for demonisme. — 3. Mos. 18: 4; 25: 17; 26: 1; Matt. 10: 28; Apg. 4: 24.
30 2) Jehovas navn. Hans navn skal holdes hellig, og vi må ikke våge å føre vanære over det ved ord eller gjerninger. — 3. Mos. 22: 32; 24: 10—16; Matt. 6: 9.
31 3) Jehovas hellighet. Jehova er hellig, og hans folk må derfor også være hellig, det vil si helliget eller satt til side for å tjene ham. Dette innbefatter at vi må holde oss atskilt fra den ugudelige verden som omgir oss. — 3. Mos. 11: 44; 20: 26; Jak. 1: 27; 1. Pet. 1: 15, 16.
32—34. Hvilke prinsipper er knyttet til a) synd, b) blod og c) forholdet mellom skyld og straff?
32 4) Syndens store syndighet. Det er Gud som avgjør hva som er synd, og vi må kjempe mot synden. Synd krever alltid et sonoffer. Når vi synder, må vi bekjenne vår synd, angre og utbedre skaden i den grad det er mulig. For noen synder er det ingen tilgivelse. — 3. Mos. 4: 2; 5: 5; 20: 2, 10; 1. Joh. 1: 9; Hebr. 10: 26—29.
33 5) Blodets hellighet. Blodet er hellig, og det må derfor ikke tas inn i kroppen i noen som helst form. Det skal bare brukes til soning for synder. — 3. Mos. 17: 10—14; Apg. 15: 29; Hebr. 9: 22.
34 6) Forholdet mellom skyld og straff. Ikke alle synder og syndere ble betraktet på samme måte. Jo høyere stilling en person hadde, desto større ansvar hadde han, og desto større var straffen for den synd han begikk. Overlagt synd ble straffet hardere enn uforsettlig synd. Straffen ble ofte utmålt i forhold til betalingsevnen. Dette prinsippet gjaldt også andre ting enn synd og straff, for eksempel ved seremoniell urenhet. — 3. Mos. 4: 3, 22—28; 5: 7—11, 21—26; 12: 8; 21: 1—15; Luk. 12: 47, 48; Jak. 3: 1; 1. Joh. 5: 16.
35. Hvordan sammenfatter 3. Mosebok hva vi plikter å gjøre mot våre medmennesker?
35 7) Rettferdighet og kjærlighet. Tredje Mosebok 19: 18 sammenfatter hva vi plikter å gjøre mot våre medmennesker, ved å si: «Du skal elske din neste som deg selv.» Dette innbefatter alt. Det utelukker partiskhet, tyveri, løgn og baktalelse, og det krever at vi viser omsorg for de funksjonshemmede, de fattige, de blinde og de døve. — 3. Mos. 19: 9—18; Rom. 13: 8—13.
36. Hva er det som viser at 3. Mosebok er nyttig for den kristne menighet?
36 Noe som også viser at 3. Mosebok er svært «nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet» i den kristne menighet, er at Jesus og hans apostler, særlig Paulus og Peter, gjentatte ganger henviser til den. De gjorde oppmerksom på de mange profetiske forbilder og skygger av ting som skulle komme. Som Paulus sa: «Loven har en skygge av de kommende goder.» Den gir «en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». — 2. Tim. 3: 16; Hebr. 10: 1; 8: 5.
37. Hvilke motbilder til de forskjellige forbildene blir omtalt i Hebreerbrevet?
37 Helligdommen, presteskapet, ofrene og spesielt den årlige soningsdagen hadde alt sammen sin forbilledlige betydning. I sitt brev til hebreerne hjelper Paulus oss til å se de åndelige motbildene til disse ting i tilknytning til det «sanne telt» for tilbedelsen av Jehova. (Hebr. 8: 2) Øverstepresten Aron er et forbilde på Kristus Jesus, som kom «som en øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne telt». (Hebr. 9: 11; 3. Mos. 21: 10) Blodet av dyreofrene er et bilde på Jesu blod, som gir oss «en evig utfrielse». (Hebr. 9: 12) Helligdommens innerste rom, Det aller helligste, som øverstepresten én gang i året, på soningsdagen, gikk inn i med offerblodet, er «et avbilde av virkeligheten», «selve himmelen», som Jesus fór opp til for å «tre fram for Guds person for oss». — Hebr. 9: 24; 3. Mos. 16: 14, 15.
38. Hva utgjør motbildet til de forbilledlige ofrene?
38 Ofringen av de friske, lyteløse dyrene som ble frembåret som brennoffer og syndoffer, er et bilde på ofringen av Jesu Kristi fullkomne, lyteløse menneskelegeme. (Hebr. 9: 13, 14; 10: 1—10; 3. Mos. 1: 3) Paulus gjør også på en interessant måte rede for den detalj at dyreskrottene til syndofferet på soningsdagen ble ført utenfor leiren og brent der. (3. Mos. 16: 27) «Derfor led også Jesus utenfor porten,» skriver Paulus. «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære den vanære han bar.» (Hebr. 13: 12, 13) På grunn av denne inspirerte fortolkningen får de seremonielle handlingene som det blir fortalt om i 3. Mosebok, enda større betydning, og vi kan begynne å forstå at Jehova i denne boken på en vidunderlig måte gjør oss kjent med skygger som pekte fram til virkelige ting som vi bare kunne bli klar over ved den hellige ånds hjelp. (Hebr. 9: 8) En slik rett forståelse er viktig å ha for dem som vil dra nytte av den foranstaltning for liv som Jehova har truffet ved Kristus Jesus, han som er «en stor prest over Guds hus». — Hebr. 10: 19—25.
39. Hva bidrar 3. Mosebok til?
39 I likhet med Arons prestelige «hus» har også øverstepresten Jesus Kristus underprester knyttet til seg. Disse blir omtalt som «et kongelig presteskap». (1. Pet. 2: 9) Tredje Mosebok peker klart og tydelig fram til det forsoningsverket som skulle bli utført av Jehovas store øversteprest og konge, og redegjør for de kravene som måtte bli oppfylt av medlemmene av hans «hus». De blir omtalt som ’lykkelige og hellige’ og skal være «Guds og Kristi prester og skal herske som konger sammen med ham i de tusen år». For noen velsignelser denne prestegjerningen vil føre til for lydige mennesker etter hvert som de blir løftet opp til fullkommenhet! Og for en lykke dette himmelske rike vil bringe ved å gjenopprette fred og rettferdige forhold på jorden! Ja, vi må i sannhet takke den hellige Gud, Jehova, for at han har tilveiebrakt en øversteprest og konge og et kongelig presteskap som forkynner hans dyder til helligelse av hans navn! Tredje Mosebok bidrar som en del av «hele Skriften» på en enestående måte til å gjøre kjent Jehovas hensikter i forbindelse med Riket. — Åp. 20: 6.
[Studiespørsmål]
