Bibelens bok nummer 45 — Romerne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Korint

Fullført: ca. 56 e.Kr.

1. Hva drøfter Paulus i sitt brev til romerne?

I APOSTLENES GJERNINGER så vi hvordan Paulus, som tidligere var en ivrig forfølger av de jødiske kristne, ble Kristi nidkjære apostel for de ikke-jødiske nasjoner. Med Romerne begynner vi gjennomgangen av de 14 bøkene i Bibelen som den hellige ånd inspirerte denne tidligere fariseeren, som nå var en trofast tjener for Gud, til å skrive. Da Paulus skrev Romerbrevet, hadde han fullført to lange misjonsreiser og var godt i gang med den tredje. Han hadde skrevet fem andre inspirerte brev, nemlig 1. og 2. Tessaloniker, Galaterne og 1. og 2. Korinter. Likevel passer det godt  at Romerbrevet kommer før de andre brevene i våre bibler, for det redegjør utførlig for den nye likestillingen mellom jøder og ikke-jøder, de to klassene Paulus forkynte for. Det redegjør for en forandring i Guds måte å handle med sitt folk på og viser at de inspirerte hebraiske skrifter for lenge siden hadde forutsagt at det gode budskap også skulle bli forkynt for ikke-jøder.

2. a) Hvilke problemer drøfter Paulus i Romerbrevet? b) Hva blir tydelig vist ved dette brevet?

² Paulus, som bruker Tertius som sekretær, benytter en rask argumentasjon og anfører et forbløffende stort antall sitater fra de hebraiske skrifter. Dette gjør hans brev til romerne til en av de mest kraftfulle bøker i de kristne greske skrifter. I et usedvanlig vakkert språk drøfter han de problemene som oppstod da kristne menigheter i det første århundre kom til å bestå av både jøder og grekere. Hadde jødene noe fortrinn fordi de var Abrahams etterkommere? Hadde modne kristne, som ikke var under Moseloven, og som gjorde bruk av denne friheten, noen rett til å gjøre noe som ville vekke anstøt hos svakere jødiske brødre som fremdeles holdt fast på de gamle skikkene? I dette brevet viste Paulus tydelig at jøder og ikke-jøder er like overfor Gud, og at ingen blir erklært rettferdig gjennom Moseloven, men ved tro på Jesus Kristus og ved Guds ufortjente godhet. Samtidig krever Gud at de kristne underordner seg under de forskjellige myndigheter som de er underlagt.

3. Hvordan ble menigheten i Roma opprettet, og hva kan være grunnen til at Paulus kjente så mange der?

³ Hvordan ble menigheten i Roma opprettet? Det hadde vært et ganske stort jødisk samfunn i Roma, i hvert fall siden Pompeius inntok Jerusalem i 63 f.Kr. I Apostlenes gjerninger 2: 10 blir det spesielt sagt at noen av disse jødene var i Jerusalem på pinsedagen i 33 e.Kr., og der hørte de det gode budskap bli forkynt. De som kom til troen, oppholdt seg en tid i Jerusalem for å lære av apostlene, og senere vendte uten tvil de som hadde kommet fra Roma, tilbake dit, noen av dem muligens på den tiden da det ble forfølgelse i Jerusalem. (Apg. 2: 41—47; 8: 1, 4) Dessuten reiste folk mye på den tiden, og det kan forklare Paulus’ nære bekjentskap med så mange medlemmer av menigheten i Roma. Noen av dem kan ha hørt det gode budskap i Hellas eller Asia som følge av Paulus’ forkynnelse.

4. a) Hvilke opplysninger gir Romerbrevet om menigheten i Roma? b) Hva viser det at Akvilas og Priskilla var i Roma?

⁴ De første pålitelige opplysningene om denne menigheten får vi i Paulus’ brev. Av dette brevet fremgår det tydelig at menigheten bestod av både jødiske og ikke-jødiske kristne, og at de la en prisverdig nidkjærhet for dagen. Han sier til dem: «Det blir talt om deres tro i hele verden», og: «Deres lydighet er blitt kjent for alle.» (Rom. 1: 8; 16: 19) Sveton, en historieskriver i det andre århundre, forteller at under Claudius’ styre (41—54 e.Kr.) ble jødene forvist fra Roma. Senere vendte de imidlertid tilbake, noe som fremgår av den kjensgjerning at Akvilas og Priskilla var i Roma. De var jøder som Paulus traff i Korint, og som hadde forlatt Roma da Claudius utstedte sitt dekret, men som var tilbake i Roma igjen da Paulus skrev til menigheten der. — Apg. 18: 2; Rom. 16: 3.

5. Hvilke kjensgjerninger fastslår at Romerbrevet er autentisk?

⁵ Det er blitt grundig fastslått at brevet er autentisk. Det er, som det sies i dets innledning, fra «Paulus, en Jesu Kristi slave og kalt til å være apostel, . . . til alle dem som er i Roma som Guds elskede, kalt til å være hellige». (Rom. 1: 1, 7) De ytre vitnesbyrd om at brevet er autentisk, er noen av de eldste som er funnet når det gjelder de kristne greske skrifter. Da Peter skrev sitt første brev, antagelig seks til åtte år senere, brukte han så mange uttrykk som ligner uttrykk i Romerbrevet, at mange forskere mener at han allerede måtte ha sett et eksemplar av det. Det er tydelig at Romerbrevet ble betraktet som en del av Paulus’ skrifter, og det ble også sitert som det av Clemens Romanus, Polykarpos fra Smyrna og Ignatius fra Antiokia, som alle levde i slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre.

6. Hvordan bidrar et gammelt papyrushåndskrift til å bekrefte at Romerbrevet er kanonisk?

⁶ Romerbrevet finnes sammen med åtte andre av Paulus’ brev i en kodeks som kalles Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶). Sir Frederic Kenyon skrev om denne gamle kodeksen: «Her har vi altså et nesten komplett håndskrift til de paulinske brev, som åpenbart ble skrevet omkring begynnelsen av det tredje århundre.» * De bibelske, greske Chester Beatty-papyrusene er eldre enn de velkjente håndskriftene Det sinaittiske manuskript og Det vatikanske manuskript nr. 1209, som begge er fra det fjerde århundre etter Kristus. Disse inneholder også Romerbrevet.

7. Når og hvor ble Romerbrevet skrevet?

⁷ Når og hvor ble Romerbrevet skrevet? Det hersker fullstendig enighet blant bibelkommentatorer om at brevet ble skrevet i Hellas, høyst sannsynlig i Korint, da Paulus oppholdt seg der i noen måneder henimot slutten av sin tredje misjonsreise. De indre vitnesbyrd tyder på at det ble skrevet i Korint. Paulus skrev brevet fra hjemmet til Gaius, som var et medlem av menigheten der, og anbefaler Føbe i den nærliggende menigheten i Kenkreai, Korints havneby. Det var sannsynligvis Føbe som tok brevet med til Roma. (Rom. 16: 1, 23;  1. Kor. 1: 14) I Romerne 15: 23 skrev Paulus: «Nå . . . [har] jeg ikke lenger . . . noe uberørt distrikt i disse områdene», og han viser i det etterfølgende vers at han har til hensikt å dra lenger vestover og utvide sin misjonsvirksomhet til Spania. Han kunne godt skrive slik henimot slutten av sin tredje reise, i begynnelsen av år 56.

BREVETS INNHOLD

8. a) Hva sier Paulus om sitt oppdrag? b) Hvordan viser han at både jøder og grekere fortjener å bli rammet av Guds vrede?

⁸ Gud handler upartisk overfor jøder og hedninger (1: 1 til 2: 29). Hva er det Paulus under inspirasjon forteller romerne? I sine innledningsord viser han at han er en apostel som er utvalgt av Kristus til å lære «troslydighet» blant nasjonene. Han gir uttrykk for sitt inderlige ønske om å besøke de hellige i Roma for å kunne glede seg over «en utveksling av oppmuntring» med dem og forkynne blant dem det gode budskap, som er «Guds kraft til frelse for enhver som har tro». Som det er blitt skrevet for lenge siden, skal den rettferdige ’leve ved tro’. (1: 5, 12, 16, 17) Han viser at både jøder og grekere fortjener å bli rammet av Guds vrede. Menneskenes ugudelighet kan ikke unnskyldes, for Guds «usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av». (1: 20) Ikke desto mindre lager nasjonene i sin dåraktighet guder av skapte ting. Jødene bør imidlertid ikke felle en hard dom over nasjonene, for de er selv skyldige i synd. Begge klasser skal bli dømt etter sine gjerninger, for Gud er ikke partisk. Omskjærelse på kjødet er ikke den avgjørende faktor. «Den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse.» — 2: 29.

9. a) I hvilken henseende har jødene et fortrinn, men hvilke skriftsteder siterer Paulus for å vise at alle er underlagt synden? b) Hvordan blir da et menneske erklært rettferdig, og hvilket eksempel støtter dette argumentet?

⁹ Alle blir erklært rettferdige ved tro (3: 1 til 4: 25). «Hva er da jødens fortrinn?» Mye, for Guds hellige utsagn ble betrodd jødene. Likevel er «både jøder og grekere alle . . . under synd», og ingen er «rettferdig» i Guds øyne. Sju sitater fra de hebraiske skrifter blir benyttet for å bevise dette. (Rom. 3: 1, 9—18; Sal. 14: 1—3; 5: 10; 140: 4; 10: 7; Ordsp. 1: 16; Jes. 59: 7, 8; Sal. 36: 2) Loven åpenbarer menneskets syndige tilstand, slik at «ved lovgjerninger vil . . . ikke noe kjød bli erklært rettferdig». Ved Guds ufortjente godhet og utfrielsen ved løsepengen blir imidlertid både jøder og grekere erklært rettferdige «ved tro, uten lovgjerninger». (Rom. 3: 20, 28) Paulus støtter dette argumentet ved å henvise til Abraham, som ikke ble tilregnet rettferdighet som følge av gjerninger eller omskjærelse, men på grunn av sin eksemplariske tro. Abraham ble derved ikke bare jødenes far, men far til «alle dem som har tro». — 4: 11.

10. a) Hvordan gikk det til at døden begynte å herske som konge? b) Hva har Kristi lydighet ført til, men hvilken advarsel blir gitt med hensyn til synden?

¹⁰ Ikke lenger slaver for synden, men for rettferdigheten ved Kristus (5: 1 til 6: 23). Ved ett menneske, Adam, kom synden inn i verden, og synden førte døden med seg, «og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet». (5: 12) Døden hersket som konge fra Adam og fram til Moses. Da Loven ble gitt gjennom Moses, ble synden stor, og døden fortsatte å herske. Men Guds ufortjente godhet er nå enda større, og gjennom Kristi lydighet blir mange erklært rettferdige for evig liv. Dette gir oss imidlertid ikke frihet til å leve i synd. Mennesker som er døpt til Kristus, må være døde for synden. Deres gamle personlighet er pælfestet, og de lever med hensyn til Gud. Synden er ikke lenger herre over dem, men de er blitt slaver for rettferdigheten med hellighet til følge. «Den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» — 6: 23.

11. a) Hvordan illustrerer Paulus det at de kristne jøder er blitt frigjort fra Loven? b) Hva gjør Loven åpenbar, og hvilken kamp finner sted i en kristen?

¹¹ Døde for Loven, levende ved ånden i forening med Kristus (7: 1 til 8: 39). Paulus benytter eksemplet med en hustru som er bundet til sin mann så lenge han lever, men som er fri til å gifte seg med en annen hvis han dør. Med dette vil han vise at kristne jøder gjennom Kristi offer er gjort døde for Loven og nå er fri til å tilhøre Kristus og bære frukt for Gud. Den hellige Loven gjorde synden mer åpenbar, og synden førte til død. Synden, som bor i vårt kjødelige legeme, strider mot våre gode forsetter. Som Paulus sier: «For det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg.» Derfor «er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg». — 7: 19, 20.

12. Hvordan blir noen Kristi medarvinger, og hvordan vil de vinne fullstendig seier?

¹² Hva kan så frelse mennesket fra denne elendige tilstand? Gud kan gjøre dem som tilhører Kristus, levende ved sin ånd! De blir adoptert som sønner, blir erklært rettferdige, blir Guds arvinger og Kristi medarvinger og blir herliggjort. Paulus sier til dem: «Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss? Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?» Ingen! Viss på seier erklærer han: «[Vi kommer] til å stå fullstendig seierrike ved ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.» — 8: 31, 35, 37—39.

13. a) Hvem er ifølge profetiene innbefattet i det virkelige Guds Israel, og hvilket guddommelig prinsipp er dette i samsvar med? b) Hvorfor kom det kjødelige Israel til kort, men hva er nødvendig for at mennesker skal kunne bli frelst?

 ¹³ «Israel» frelst ved tro og ved Guds barmhjertighet (9: 1 til 10: 21). Paulus gir uttrykk for «stor sorg» på grunn av sine israelittiske brødre, men han er klar over at ikke hele det kjødelige Israel virkelig er «Israel», for Gud har myndighet til å velge dem han ønsker, som sine sønner. Som det fremgår av Guds handlemåte overfor farao og ved illustrasjonen med pottemakeren, «avhenger det . . . ikke av den som vil, og heller ikke av den som løper, men av Gud, som har barmhjertighet». (9: 2, 6, 16) «Ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene» kaller han mennesker til å bli hans sønner, slik Hosea for lenge siden forutsa. (Hos. 2: 23) Israel kom til kort fordi det ikke jaget etter å oppnå Guds gunst «ved tro, men som ved gjerninger», og fordi det snublet over Kristus som «anstøtsklippe». (Rom. 9: 24, 32, 33) De hadde «nidkjærhet for Gud», men ikke «i samsvar med nøyaktig kunnskap». Kristus er Lovens ende for dem som viser tro til rettferdighet, og for å oppnå frelse må en offentlig kunngjøre at «Jesus er Herre», og vise tro på «at Gud oppreiste ham fra de døde». (10: 2, 9) Det blir utsendt forkynnere for å gjøre det mulig for mennesker av alle nasjoner å høre, å vise tro og å påkalle Jehovas navn for å bli frelst.

14. Hva er det Paulus viser ved illustrasjonen med oliventreet?

¹⁴ Illustrasjonen med oliventreet (11: 1—36). Som følge av Guds ufortjente godhet er en rest av det kjødelige Israel blitt utvalgt, men fordi flertallet snublet, «er det frelse for folk av nasjonene». (11: 11) Ved å benytte illustrasjonen med et oliventre viser Paulus hvordan ikke-jøder ble podet inn på grunn av det kjødelige Israels mangel på tro. Ikke-jøder bør imidlertid ikke glede seg over at Israel er blitt forkastet, for når Gud ikke sparte de utro naturlige grenene, vil han heller ikke spare de ville olivengrenene som ble podet inn fra nasjonene.

15. Hva innebærer det å fremstille seg som levende offer for Gud?

¹⁵ Fornyelsen av sinnet; de høyere myndigheter (12: 1 til 13: 14). Fremstill deres legemer som levende offer for Gud, er det råd som Paulus gir. La dere ikke lenger «forme etter denne tingenes ordning», men bli «forvandlet ved å fornye deres sinn». Vær ikke hovmodige. Kristi legeme har i likhet med et menneskelegeme mange lemmer, som har forskjellige funksjoner, men de arbeider sammen i enhet. Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Overlat hevnen til Jehova. Overvinn «det onde med det gode». — 12: 2, 21.

16. Hvordan må de kristne forholde seg til myndigheter og andre?

¹⁶ Underordne dere under de høyere myndigheter; det er Guds ordning. Fortsett å gjøre det gode og bli ikke noen skyldig noe som helst, bortsett fra det å elske hverandre. Frelsen nærmer seg, så «la oss derfor legge av de gjerninger som hører mørket til», og «ikle oss lysets våpen». (13: 12) La oss ha en god oppførsel og ikke legge planer med tanke på kjødets begjær.

17. Hvilke råd blir gitt angående det å dømme hverandre og å hjelpe de svake?

¹⁷ Ta imot alle uten partiskhet og uten å dømme (14: 1 til 15: 33). Tål dem som avholder seg fra visse slags mat eller gir akt på visse dager fordi de er svake i troen. Døm ikke din bror og få ham heller ikke til å snuble ved dine egne spise- og drikkevaner, for Gud dømmer alle. Jag etter fred og det som er til oppbyggelse, og bær andres svakheter.

18. a) Hvilke ytterligere sitater kommer Paulus med for å vise at Gud også godtar ikke-jøder? b) Hvordan søker Paulus selv å dra nytte av Guds ufortjente godhet?

¹⁸ Apostelen skriver: «Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring.» Han kommer med ytterligere fire sitater fra de hebraiske skrifter som et endelig bevis for at profetene for lenge siden under inspirasjon hadde forutsagt at Guds løfter skulle omfatte de ikke-jødiske nasjoner. (Rom. 15: 4, 9—12; Sal. 18: 50; 5. Mos. 32: 43; Sal. 117: 1; Jes. 11: 1, 10) «Ta derfor imot hverandre, liksom Kristus også har tatt imot oss, til ære for Gud,» formaner Paulus. (Rom. 15: 7) Paulus gir uttrykk for sin takknemlighet for den ufortjente godhet Gud har vist ham ved å la ham være en offentlig tjener overfor nasjonene og «ta del i det hellige arbeid med Guds gode budskap». Han søker alltid å forkynne i nye distrikter i stedet for å «bygge på en annens grunnvoll». Og han er ennå ikke ferdig, for etter at han har vært i Jerusalem med et bidrag, er det hans hensikt å foreta en enda lengre misjonsreise til det fjerne Spania, og på veien dit vil han ta med seg «et fullt mål av velsignelse fra Kristus» til sine åndelige brødre i Roma. — 15: 16, 20, 29.

19. Hvilke hilsener og hvilken formaning avslutter Paulus brevet med?

¹⁹ Avsluttende hilsener (16: 1—27). Paulus sender personlige hilsener til 26 navngitte medlemmer av menigheten i Roma og også til andre, og han formaner dem alle til å holde seg borte fra slike som volder splittelser, og til å «være vise med hensyn til det som er godt, men uskyldige med hensyn til det som er ondt». Alt dette vil være til ære for Gud «ved Jesus Kristus for evig. Amen». — 16: 19, 27.

HVORFOR DET ER NYTTIG

20. a) Hvilket logisk grunnlag for troen tilveiebringer Romerbrevet? b) Hvordan blir Guds rettferdighet og barmhjertighet illustrert, og hva får det Paulus til å utbryte?

²⁰ Romerbrevet tilveiebringer et logisk grunnlag for troen på Gud ved å si at «hans usynlige egenskaper  ses tydelig fra verdens skapelse av, også hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet». Men foruten dette opphøyer det også hans rettferdighet og gjør kjent hans store barmhjertighet og ufortjente godhet. Vår oppmerksomhet blir rettet mot dette ved illustrasjonen med oliventreet, hvor det sies at de ville grenene blir podet inn når de naturlige grenene blir hogd av. Tanken på denne strenghet og godhet fra Guds side får Paulus til å utbryte: «Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — 1: 20; 11: 33.

21. Hvordan redegjør Romerbrevet for den videre utvikling av Guds hellige hemmelighet?

²¹ Det er i denne forbindelse Romerbrevet redegjør for den videre utvikling av Guds hellige hemmelighet. I den kristne menighet er det ikke lenger forskjell på jøde og hedning, men mennesker av alle nasjoner kan få del i Jehovas ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus. «For det er ingen partiskhet hos Gud.» «Den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling.» «Det er nemlig ingen forskjell på jøde og greker, for over alle er det den samme Herre, som er rik overfor alle dem som påkaller ham.» For alle disse er det tro og ikke gjerninger som blir tilregnet dem som rettferdighet. — 2: 11, 29; 10: 12; 3: 28.

22. Hvilken praktisk veiledning gir Romerbrevet angående forholdet til dem som er utenfor menigheten?

²² Den praktiske veiledningen som blir gitt i dette brevet til de kristne i Roma, er like nyttig for vår tids kristne, som står overfor lignende problemer i en fiendtlig verden. De kristne blir oppfordret til å ’holde fred med alle mennesker’, innbefattet dem som er utenfor menigheten. Hver sjel må «underordne seg under de høyere myndigheter», for de eksisterer med Guds tillatelse og er gjenstand for frykt, ikke for de lovlydige, men for dem som gjør det onde. De kristne må underordne seg på en lovlydig måte, ikke bare på grunn av frykten for straff, men på grunn av sin kristne samvittighet, og de må derfor betale skatt, gi alle det som tilkommer dem, oppfylle sine forpliktelser og ikke skylde noen noe «bortsett fra det å elske hverandre». Kjærligheten oppfyller Loven. — 12: 17—21; 13: 1—10.

23. Hvordan understreker Paulus betydningen av å avlegge et offentlig vitnesbyrd, og hvordan er han et eksempel for oss med hensyn til å forberede seg til tjenesten?

²³ Paulus understreker betydningen av å avlegge et offentlig vitnesbyrd. Med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse. «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Men for at dette skal kunne skje, er det nødvendig at forkynnere blir utsendt for å ’forkynne et godt budskap om gode ting’. Lykkelige kan vi være hvis vi er blant disse forkynnerne! Deres røst har nå gått ut «til den bebodde jords ytterste ender». (10: 13, 15, 18) Og måtte vi, når vi forbereder oss til denne forkynnergjerningen, forsøke å bli like godt kjent med de inspirerte skrifter som Paulus var. Bare i dette ene avsnittet (10: 11—21) kommer han med det ene sitatet etter det andre fra de hebraiske skrifter. (Jes. 28: 16; Joel 3: 5; Jes. 52: 7; 53: 1; Sal. 19: 5; 5. Mos. 32: 21; Jes. 65: 1, 2) Han kunne med rette si: «Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» — Rom. 15: 4.

24. Hvilken veiledning gir Paulus om det å framelske nidkjærhet og bevare et godt forhold i menigheten?

²⁴ Det blir gitt enestående praktisk veiledning om forholdene i den kristne menighet. Uansett hvilken bakgrunn de kristne har når det gjelder nasjonalitet, rase eller stilling i samfunnet, må de alle forvandle sitt sinn for å yte Gud hellig tjeneste i samsvar med hans «gode og antagelige og fullkomne vilje». (11: 17—22; 12: 1, 2) Hvor praktiske og fornuftige er ikke de rådene som Paulus gir i Romerne 12: 3—16! Han oppfordrer alle i den kristne menighet til å framelske nidkjærhet, ydmykhet og inderlig hengivenhet. I de avsluttende kapitlene kommer Paulus med en kraftig oppfordring til å være på vakt mot dem som volder splittelser, og unngå dem, men han taler også om den gjensidige glede og oppmuntring som ren omgang i menigheten bringer. — 16: 17—19; 15: 7, 32.

25. a) Hvilket rett syn og hvilken klarere forståelse gir Romerbrevet oss angående Guds rike? b) I hvilke henseender vil det være nyttig for oss å studere Romerbrevet?

²⁵ Som kristne må vi fortsette å gi akt på vårt forhold til hverandre. «For Guds rike betyr ikke spising og drikking, men rettferdighet og fred og glede med hellig ånd.» (14: 17) Denne rettferdighet, fred og glede er særlig noe de får del i som er «Kristi medarvinger», og som skal bli «herliggjort sammen» med ham i det himmelske rike. Legg også merke til hvordan Romerbrevet påpeker et videre ledd i oppfyllelsen av løftet om Riket, som ble gitt i Eden, når det sier: «Den Gud som gir fred, skal for sin del snart knuse Satan under deres føtter.» (Rom. 8: 17; 16: 20; 1. Mos. 3: 15) Måtte da vi som tror på disse storslagne sannhetene, fortsette å bli fylt med all glede og fred og være rike på håp. La oss være fast besluttet på å vinne seier sammen med Rikets Ætt, for vi er overbevist om at ikke noe i himmel eller på jord, «eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre». — Rom. 8: 39; 15: 13.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]