Bibelens bok nummer 47 — 2. Korinter

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Makedonia

Fullført: ca. 55 e.Kr.

1, 2. a) Hva var det som fikk Paulus til å skrive sitt andre brev til korinterne? b) Hvor skrev han det, og hva var han bekymret for?

DET var nå sannsynligvis sent på sommeren eller tidlig på høsten i år 55 e.Kr. Det var fremdeles noen forhold i den kristne menighet i Korint som voldte apostelen Paulus bekymring. Det hadde ikke gått mange måneder siden han skrev sitt første brev til korinterne. Siden da var Titus blitt sendt til Korint for å hjelpe til med innsamlingen til de hellige i Judea og muligens også for å se hvordan korinterne reagerte på det første brevet. (2. Kor. 8: 1—6; 2: 13) Hvordan hadde de tatt det? For en stor trøst det gav Paulus å få vite at det hadde fått dem til å sørge og vise anger! Titus hadde vendt tilbake til Paulus i Makedonia med denne gode rapporten, og apostelens hjerte var nå fylt av stor kjærlighet til sine elskede trosfeller i Korint. — 7: 5—7; 6: 11.

² Paulus skrev derfor på nytt til korinterne. Dette hjertelige og kraftfulle andre brevet ble skrevet i Makedonia og ble tydeligvis overbrakt av Titus. (9: 2, 4; 8: 16—18, 22—24) Noe av det som bekymret Paulus og fikk ham til å skrive, var at det blant korinterne fantes noen «overmåte fine apostler», som han også omtalte som «falske apostler, svikefulle arbeidere». (11: 5, 13, 14) Denne forholdsvis unge menighetens åndelige ve og vel var i fare, og det ble reist tvil angående Paulus’ myndighet som apostel. Hans andre brev til Korint dekket derfor et stort behov.

3, 4. a) Hvor mange ganger besøkte Paulus Korint? b) Hvordan kan vi i dag høste gagn av 2. Korinter?

³ Det er verdt å legge merke til at Paulus sa: «Dette er tredje gangen jeg er rede til å komme til dere.» (2. Kor. 12: 14; 13: 1) Han hadde planlagt å besøke dem for andre gang da han skrev sitt første brev, men trass i at han da var rede til å dra, ble det ikke noe av denne «anledning til glede». (1. Kor. 16: 5; 2. Kor. 1: 15) Paulus hadde derfor i virkeligheten vært der bare én gang før, i 18 måneder i årene 50—52 e.Kr., da den kristne menighet i Korint ble opprettet. (Apg. 18: 1—18) Senere fikk han imidlertid virkeliggjort sitt ønske om å besøke Korint en gang til. Mens han oppholdt seg tre måneder i Hellas, sannsynligvis i år 56, var han i det minste en del av tiden i Korint, og det var derfra han skrev sitt brev til romerne. — Rom. 16: 1, 23; 1. Kor. 1: 14.

⁴ Andre Korinter er sammen med 1. Korinter og de andre av Paulus’ brev alltid blitt regnet som en autentisk del av den bibelske kanon. Igjen får vi et innblikk i forholdene i menigheten i Korint og kan høste gagn av Paulus’ inspirerte ord, som ble skrevet til formaning både for den og for oss.

 BREVETS INNHOLD

5. a) Hva skriver Paulus om trøst? b) Hva har funnet sted gjennom Kristus som en ytterligere forsikring?

⁵ Hjelp fra «all trøsts Gud» (1: 1 til 2: 11). Paulus tar Timoteus med i sin innledende hilsen. Paulus sier: «Lovet være . . . den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel» for at vi igjen skal kunne trøste andre. Paulus og hans reisefeller har vært under hardt press og i livsfare, men Gud har reddet dem. Korinterne kan også hjelpe dem ved å be for dem. Det er med et rent motiv og i tillit til Guds ufortjente godhet at han skriver til dem. Guds løfter er blitt «ja» ved hjelp av Jesus, og Gud har salvet dem som hører Kristus til, og gitt dem «pantet på det som skal komme, nemlig ånden» i deres hjerte. — 1: 3, 4, 20, 22.

6. Hva råder Paulus korinterne til å gjøre med den utstøtte synderen som nå angrer?

⁶ Det ser ut til at den mannen Paulus skrev om i det femte kapittel av sitt første brev, ble utstøtt av menigheten. Han har angret og er fylt av sorg. Paulus sier derfor til korinterne at de i oppriktighet må tilgi den angrende synderen og bekrefte sin kjærlighet til ham.

7. Hvordan fremstiller Paulus seg selv og korinterne, og hva fastslår han?

⁷ Kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt (2: 12 til 6: 10). Paulus fremstiller seg selv og de kristne korinterne som deltagere i et triumftog sammen med Kristus. (Korinterne var kjent med den søte duften av røkelse som ble brent langs hele ruten til hærens seierrike triumftog på den tiden.) Det er stor forskjell på den «duft» som utgår fra de kristne til dem som oppnår liv, og den «duft» som utgår til dem som går til grunne. «Vi er ikke slike som driver handel med Guds ord,» fastslår Paulus. — 2: 16, 17.

8. a) Hvilke anbefalingsbrev hadde Paulus og hans medarbeidere som tjenere? b) Hvordan er tjenesten for den nye pakt bedre?

⁸ Paulus og hans medarbeidere trenger ikke noen skrevne dokumenter eller anbefalingsbrev til eller fra korinterne. De troende korintere er i seg selv anbefalingsbrev, skrevet «av oss som tjenere» og innskrevet, ikke på steintavler, men «på kjøtt-tavler, på hjerter,» erklærer Paulus. Gud har gjort sine tjenere tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt. Den skrevne lovsamling brakte død og hadde en herlighet som skulle fjernes, og den var midlertidig. Åndens tjeneste derimot fører til liv, er varig og har en tiltagende herlighet. Når «Moses blir lest», ligger det et slør over Israels sønners hjerte, men når det finner sted en omvendelse til Jehova, blir sløret tatt bort, og de blir «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet». — 3: 3, 15, 18.

9. Hvordan beskriver Paulus tjenestens skatt?

⁹ Så fortsetter Paulus: ’Vi har denne tjeneste etter den barmhjertighet som er blitt vist oss. Vi har tatt avstand fra fordekte ting og har ikke forfalsket Guds ord, men vi har anbefalt oss selv ved å gjøre sannheten kjent. Hvis det gode budskap er tilslørt, er det fordi denne tingenes ordnings gud har blindet de ikke-troendes sinn. Men våre hjerter er opplyst med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi ansikt. For en stor skatt vi har! Den er i leirkar, for at den kraft som er over det normale, skal være Guds. Under forfølgelse og trengsler, ja, ansikt til ansikt med døden viser vi tro og gir ikke opp, for den kortvarige trengselen bevirker for oss en herlighet som har mer og mer overveldende vekt og er evig. Vi holder derfor blikket rettet mot de usynlige ting.’ — 4: 1—18.

10. a) Hva sier Paulus om dem som er i forening med Kristus? b) Hvordan anbefaler Paulus seg selv om en tjener for Gud?

¹⁰ Paulus fortsetter: ’Vi vet at vårt jordiske hus skal bli erstattet med et evig hus i himlene. I mellomtiden går vi framover i tro og er ved godt mot. Selv om vi er borte fra Kristus, søker vi å være antagelige for ham.’ (5: 1, 7—9) De som er i forening med Kristus, er «en ny skapning» og utfører en forlikelsens tjeneste. De er «ambassadører i Kristi sted». (5: 17, 20) Paulus anbefaler seg på alle måter som en Guds tjener. Hvordan? ’Ved å utholde mye, ved trengsler, ved slag, ved strev, ved søvnløse netter, ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, ved kjærlighet fri for hykleri, ved sannferdig tale, ved Guds kraft, som fattige, men likevel gjør mange rike, som slike som ikke har noe og likevel eier alt.’ — 6: 4—10.

11. Hvilken veiledning og hvilken advarsel gir Paulus?

¹¹ «Fullkommengjør hellighet i Guds frykt» (6: 11 til 7: 16). Paulus sier til korinterne: ’Vårt hjerte har utvidet seg for å ta imot dere.’ De burde også utvide sin inderlige hengivenhet. Men nå kommer det en advarsel! «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» (6: 11, 14) Hvilket fellesskap har lys med mørke eller Kristus med Belial? Som en levende Guds tempel må de skille seg ut og ikke røre det urene. Paulus sier: «La oss rense oss for enhver besmittelse av kjød og ånd, idet vi fullkommengjør hellighet i Guds frykt.» — 7: 1.

12. Hvorfor gledet Paulus seg over rapporten fra Korint?

¹² Paulus sier videre: «Jeg er fylt med trøst, min glede strømmer over i all vår trengsel.» (7: 4) Hvorfor? Ikke bare på grunn av Titus’ nærvær, men også på grunn av den gode rapporten fra Korint som fortalte om deres lengsel, deres sorg og deres nidkjærhet for Paulus. Han er klar over at hans første brev for en tid gjorde dem bedrøvet, men han gleder seg over at de ble bedrøvet på en  måte som bevirket anger til frelse. Han roser dem for at de har samarbeidet med Titus.

13. a) Hvilke eksempler på gavmildhet nevner Paulus? b) Hvilke prinsipper framholder Paulus i forbindelse med det å gi?

¹³ Gavmildhet vil bli belønnet (8: 1 til 9: 15). I forbindelse med bidragene til de trengende «hellige» nevner Paulus det eksempel som makedonierne foregikk med; trass i sin store fattigdom gav de ut over sin virkelige evne. Han håper nå å få se den samme slags gavmildhet hos korinterne som et bevis på ektheten av deres kjærlighet til Herren Jesus Kristus, som ble fattig for at de skulle bli rike. Det at de gir etter det de har, vil føre til en utjevning, slik at den som har mye, ikke har for mye, og den som har lite, ikke har for lite. Titus og andre blir sendt til dem i forbindelse med denne vennlige gaven. Paulus har rost korinterne for deres gavmildhet og villighet, og han ønsker ikke at de skal bli gjort til skamme på grunn av at de ikke klarer å fullføre denne sjenerøse gaven. «Den som sår rikelig, skal også høste rikelig.» De må gi av hjertet, for «Gud elsker en glad giver», og han er i stand til å la sin ufortjente godhet strømme over overfor dem og berike dem til all slags gavmildhet. «Gud være takk for hans ubeskrivelige frie gave.» — 9: 1, 6, 7, 15.

14. Hva trekker Paulus fram til forsvar for sin stilling som apostel?

¹⁴ Paulus forsvarer sin stilling som apostel (10: 1 til 13: 14). Paulus erkjenner at han i det ytre er uanselig. De kristne fører imidlertid ikke krig etter det de er i kjødet. Deres våpen er åndelige, «mektige ved Gud» til å rive ned resonnementer som er reist opp mot kunnskapen om Gud. (10: 4) Noen som ser på tingene etter deres ytre, sier at apostelens brev er vektige, men at hans tale ikke er verd å akte på. De skal vite at Paulus’ gjerninger vil være nøyaktig som hans ord i brevene. Korinterne bør være klar over at Paulus ikke roser seg av gjerninger han har gjort i en annens distrikt. Han har personlig brakt det gode budskap til dem. Hvis det for øvrig er noen som vil rose seg, så la dem rose seg i Jehova.

15. a) Hvilke illustrasjoner gjør Paulus bruk av når han advarer imot de falske apostler? b) Hvilket eksempel har Paulus selv vært?

¹⁵ Paulus føler det som sitt ansvar å fremstille den kristne menigheten i Korint som en ren jomfru for Kristus. Liksom Eva ble forført ved Slangens list, er det fare for at deres tanker kan bli fordervet. Paulus taler derfor med kraft imot de «overmåte fine apostler» i menigheten i Korint. (11: 5) De er falske apostler. Satan selv skaper seg stadig om til en lysets engel, og det er derfor ikke noe stort at hans tjenere gjør det samme. Men i forbindelse med hva det innebærer å være en Kristi tjener, kan en spørre hva de er i sammenligning med Paulus. Han har utholdt mye: fengselsopphold, slag, tre skibbrudd, mange farer og søvnløse netter og sult mer enn én gang. Under alt dette har han imidlertid aldri tapt menighetenes behov av syne, men er alltid blitt opptent av vrede når noen er blitt brakt til å snuble.

16. a) Hva kunne Paulus rose seg av, men hvorfor vil han heller tale om sine svakheter? b) Hvordan har Paulus skaffet til veie beviser for at han er en apostel?

¹⁶ Hvis noen har grunn til å rose seg, må det derfor være Paulus. Kunne noen av de andre såkalte apostlene i Korint si at de var blitt bortrykket til paradiset og hadde fått høre usigelige ord? Likevel taler Paulus om sine svakheter. For at han ikke skal føle seg altfor opphøyd, er det blitt gitt ham «en torn i kjødet». Paulus bønnfalt om at den måtte bli fjernet, men det ble sagt til ham: «Min ufortjente godhet er nok for deg.» Paulus vil heller rose seg av sine svakheter, for at «Kristi kraft» kan forbli over ham som et telt. (12: 7, 9) Nei, Paulus har ikke vist seg å stå tilbake for de «overmåte fine apostler», og korinterne har sett bevisene for at han er en apostel. De har han skaffet til veie blant dem «med all utholdenhet og med tegn og varsler og kraftige gjerninger». Akkurat som Titus og de andre medarbeiderne som Paulus sendte til dem, ikke utnyttet dem på noen måte, søker heller ikke Paulus deres eiendeler. — 12: 11, 12.

17. Hvilken formaning gir Paulus korinterne til slutt?

¹⁷ Alt er til deres oppbyggelse. Paulus frykter imidlertid for at han, når han kommer til Korint, vil finne noen som ikke har angret kjødets gjerninger. Han advarer på forhånd synderne om at han vil gripe inn og ikke vise skånsomhet, og han råder alle i menigheten til å fortsette å prøve seg selv, om de er i troen i forening med Jesus Kristus. Han og Timoteus vil be til Gud for dem. Han oppfordrer dem til å glede seg og bevare enheten, for at kjærlighetens og fredens Gud skal være med dem. Han avslutter med å sende hilsener fra de hellige og sine beste ønsker om at de må bli velsignet i åndelig henseende.

HVORFOR DET ER NYTTIG

18. Hvilket syn bør de kristne ha på tjenesten?

¹⁸ Hvor ansporende og oppmuntrende er ikke den verdsettelse av den kristne tjeneste som Paulus gir uttrykk for i 2. Korinter! La oss betrakte tjenesten på samme måte som han. De kristne tjenere som er blitt tilstrekkelig kvalifisert av Gud, driver ikke handel med Ordet, men tjener i oppriktighet. Det som anbefaler dem, er ikke et eller annet skrevet dokument, men de frukter de bærer i tjenesten. Selv om deres tjeneste er herlig, har de imidlertid ingen grunn til å bli oppblåst. Som ufullkomne mennesker har Guds tjenere  denne tjenestens skatt i skjøre leirkar, for at det tydelig skal ses at kraften er av Gud. Dette viser at de må være ydmyke når de tar imot det herlige privilegium å være Guds tjenere. Og for en ufortjent godhet Gud har vist dem ved å la dem få tjene som «ambassadører i Kristi sted»! Hvor betimelig var ikke derfor Paulus’ formaning om «ikke å ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den»! — 2: 14—17; 3: 1—5; 4: 7; 5: 18—20; 6: 1.

19. I hvilke henseender er Paulus et enestående eksempel for kristne tjenere i dag, og særlig for tilsynsmenn?

¹⁹ Paulus foregikk med et strålende eksempel for kristne tjenere. For det første verdsatte og studerte han de inspirerte hebraiske skrifter og siterte gang på gang fra dem, hentydet til dem og anvendte dem. (2. Kor. 6: 2, 16—18; 7: 1; 8: 15; 9: 9; 13: 1; Jes. 49: 8; 3. Mos. 26: 12; Jes. 52: 11; Esek. 20: 41; 2. Sam. 7: 14; Hos. 1: 10) I egenskap av tilsynsmann viste han dessuten stor omsorg for hjorden, og han sa: «Jeg for min del vil med den største glede bruke mine midler og selv bli helt brukt opp for deres sjeler.» Han ofret seg selv fullstendig til gagn for brødrene, noe som tydelig fremgår av beretningen. (2. Kor. 12: 15; 6: 3—10) Han var utrettelig i sitt arbeid med å undervise, formane og bringe ting i menigheten i Korint i rette skikk. Han advarte klart og tydelig mot å ha fellesskap med mørket da han sa til korinterne: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» På grunn av den kjærlige omsorg han hadde for dem, ønsket han ikke at deres tanker skulle bli fordervet, «liksom slangen forførte Eva ved sin list», og han formante dem derfor inntrengende: «Fortsett å prøve dere selv, om dere er i troen, fortsett å bringe på det rene hva dere selv er.» Han ansporet dem til å vise kristen gavmildhet ved å påpeke at «Gud elsker en glad giver», og han gav selv uttrykk for sin takknemlighet for Guds ubeskrivelige frie gave. Ja, Paulus hadde i kjærlighet innskrevet sine brødre i Korint på sitt hjertes kjøttavle, og ved sitt utrettelige arbeid til gagn for dem viste han seg virkelig som en nidkjær og årvåken tilsynsmann. For et enestående eksempel han er for oss i dag! — 6: 14; 11: 3; 13: 5; 9: 7, 15; 3: 2.

20. a) Hvordan leder Paulus våre tanker i riktig retning? b) Hvilket herlig håp viser 2. Korinter til?

²⁰ Apostelen Paulus leder våre tanker i riktig retning ved å vise til «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud» som den virkelige kilde til styrke i prøvelsens tid. Han er den som «trøster oss i all vår trengsel», for at vi kan være utholdende og bli frelst og få komme inn i hans nye verden. Paulus viser også til det herlige håpet om «en bygning fra Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene», og sier: «Derfor, hvis noen er i forening med Kristus, er han en ny skapning; de gamle ting er forsvunnet; se, nye ting er blitt til.» Ja, 2. Korinter inneholder vidunderlige og styrkende ord til dem som i likhet med Paulus skal arve det himmelske rike. — 1: 3, 4; 5: 1, 17.

[Studiespørsmål]