Bibelens bok nummer 48 — Galaterne
Bibelens bok nummer 48 — Galaterne
Skribent: Paulus
Sted skrevet: Korint eller Antiokia i Syria
Fullført: ca. 50—52 e.Kr.
1. Hvilke menigheter i Galatia henvendte Paulus seg til, og hvordan og når ble de opprettet?
MENIGHETENE i Galatia, som Paulus henvendte seg til i Galaterne 1: 2, innbefattet tydeligvis menighetene i Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe — steder som lå i forskjellige distrikter, men alle i denne romerske provinsen. I Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14, fortelles det om Paulus’ første misjonsreise sammen med Barnabas gjennom dette området, den reisen som førte til at menighetene i Galatia ble opprettet. De bestod av både jøder og ikke-jøder og innbefattet uten tvil keltere eller gallere. Dette var like etter Paulus’ besøk i Jerusalem omkring år 46 e.Kr. — Apg. 12: 25.
2. a) Hva førte Paulus’ andre reise til Galatia til, men hva skjedde etterpå? b) Hvor reiste Paulus i mellomtiden?
2 I år 49 tok Paulus sammen med Silas fatt på sin andre misjonsreise til Galatia, en reise som førte til at ’menighetene ble gjort faste i troen og vokste i tall fra dag til dag’. (Apg. 16: 5; 15: 40, 41; 16: 1, 2) Hakk i hæl kom imidlertid falske lærere, judaister, som forledet noen i menighetene i Galatia til å tro at det hørte med til den sanne kristendom å la seg omskjære og å holde Moseloven. I mellomtiden hadde Paulus dratt forbi Mysia og inn i Makedonia og Hellas og til slutt kommet til Korint, hvor han oppholdt seg i over 18 måneder sammen med brødrene. I år 52 drog han så derfra gjennom Efesos til Antiokia i Syria, sitt faste oppholdssted, og kom dit det samme året. — Apg. 16: 8, 11, 12; 17: 15; 18: 1, 11, 18—22.
3. Hvor og når kan brevet til galaterne ha blitt skrevet?
3 Hvor og når skrev Paulus brevet til galaterne? Han skrev det uten tvil så snart han fikk høre om judaistenes virksomhet. Det kan ha vært i Korint, Efesos eller Antiokia i Syria. Det kan godt ha vært i løpet av hans 18 måneder lange opphold i Korint i 50—52, ettersom han oppholdt seg der lenge nok til at han kunne ha mottatt opplysninger fra Galatia. Det er lite sannsynlig at han skrev brevet i Efesos, for der oppholdt han seg bare en kort tid på tilbakereisen. Han oppholdt seg imidlertid på det tidspunkt «en tid» på sitt faste oppholdssted, i Antiokia i Syria, øyensynlig om sommeren i år 52, og ettersom det var god forbindelse mellom denne byen og Lilleasia, er det mulig at han mottok rapporten om judaistene og skrev sitt brev til galaterne fra Antiokia i Syria på den tiden. — Apg. 18: 23.
4. Hva viser brevet til galaterne med hensyn til Paulus’ apostelgjerning?
4 Brevet omtaler Paulus som «en apostel, verken fra mennesker eller ved et menneske, men ved Jesus Kristus og Gud, Faderen». Det åpenbarer også mange kjensgjerninger angående Paulus’ liv og apostelgjerning og viser at Paulus som apostel arbeidet med apostlene i Jerusalem, og at han til og med brukte sin myndighet til å irettesette en annen apostel, nemlig Peter. — Gal. 1: 1, 13—24; 2: 1—14.
5. Hva er det som viser at brevet til galaterne er autentisk og kanonisk?
5 Hva er det som viser at brevet til galaterne er autentisk og kanonisk? Irenaeus, Clemens Alexandrinus, Tertullianus og Origenes nevner det ved navn i sine skrifter. Det er dessuten tatt med i følgende viktige, anerkjente bibelhåndskrifter: Det sinaittiske manuskript, Det alexandrinske manuskript, Det vatikanske manuskript nr. 1209, Codex Ephraemi Syri rescriptus, Codex Bezae og Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P46). Det er dessuten helt og holdent i overensstemmelse med de andre greske skrifter og også med de hebraiske skrifter, som det ofte henviser til.
6. a) Hvilke to ting blir fastslått i brevet til galaterne? b) Hva var bemerkelsesverdig ved selve nedskrivningen av dette brevet, og hva legger det vekt på?
6 I sitt kraftfulle og treffende brev til «menighetene i Galatia» beviser Paulus (1) at han er en sann apostel (noe judaistene hadde forsøkt å reise tvil om), og (2) at rettferdiggjørelsen skjer ved tro på Kristus Jesus, ikke ved lovgjerninger, og at det derfor ikke er nødvendig for de kristne å bli omskåret. Skjønt Paulus vanligvis hadde en sekretær til å skrive ned brevene sine, skrev han selv Galaterne ’med store bokstaver med sin egen hånd’. (6: 11) Brevets innhold var av største betydning både for ham og for galaterne. Brevet legger vekt på verdsettelse av den frihet sanne kristne har oppnådd gjennom Jesus Kristus.
BREVETS INNHOLD
7, 8. a) Hva erklærer Paulus angående det gode budskap? b) Hvordan blir det fastslått at Paulus var en apostel for de uomskårne, og hvordan tilkjennegav han sin myndighet i forbindelse med Kefas?
7 Paulus forsvarer sin stilling som apostel (1: 1 til 2: 14). Etter å ha kommet med en hilsen til menighetene i Galatia undrer Paulus seg over at de så raskt blir ledet over til et annet slags godt budskap. Han erklærer bestemt: «Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere som et godt budskap noe ut over det vi har forkynt dere som et godt budskap, han være forbannet.» Det gode budskap han har forkynt, er ikke noe menneskelig, og han er heller ikke blitt undervist i det, «uten gjennom en åpenbaring ved Jesus Kristus». Som en tidligere nidkjær forkjemper for jødedommen hadde Paulus forfulgt Guds menighet, men så kalte Gud ham ved sin ufortjente godhet for at han skulle forkynne det gode budskap om hans Sønn for nasjonene. Det var først tre år etter sin omvendelse at han drog opp til Jerusalem, og av apostlene traff han da ingen andre enn Peter og dessuten Jakob, Herrens bror. Menighetene i Judea kjente ham ikke personlig, men de hadde ofte hørt om ham, og de hadde ’begynt å ære Gud’ på grunn av ham. — 1: 8, 12, 24.
8 Etter 14 år drog Paulus igjen opp til Jerusalem og forklarte der privat det gode budskap som han forkynte. Det ble ikke engang krevd at Titus, hans reisefelle, skulle la seg omskjære, enda han var greker. Da Jakob, Kefas og Johannes forstod at Paulus var blitt betrodd det gode budskap for de uomskårne, liksom Peter var blitt betrodd det gode budskap for de omskårne, gav de ham og Barnabas høyre hånd som tegn på fellesskap, for at de skulle gå til nasjonene, mens de selv gikk til de omskårne. Da Kefas kom til Antiokia og av frykt for de omskårne ikke vandret rett «i samsvar med det gode budskaps sannhet», refset Paulus ham framfor dem alle. — 2: 14.
9. På hvilket grunnlag blir de kristne erklært rettferdige?
9 Erklært rettferdig ved tro, ikke ved lov (2: 15 til 3: 29). Vi jøder vet, argumenterer Paulus, «at et menneske ikke blir erklært rettferdig på grunn av lovgjerninger, men bare ved tro på Kristus Jesus». Han lever nå i forening med Kristus og er levende ved tro for å gjøre Guds vilje. «Hvis rettferdighet kommer ved lov, døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte.» — 2: 16, 21.
10. Hva er det som teller når det gjelder å oppnå Guds velsignelse, og hva var derfor hensikten med Loven?
10 Er galaterne så uforstandige at de kan tro at de etter å ha fått ånden på grunn av tro kan fullende sin tjeneste for Gud ved lovgjerninger? Det er det de hører i tro, som teller, slik det ble vist i forbindelse med Abraham, som «trodde på Jehova, og det ble tilregnet ham som rettferdighet». Så blir ifølge Guds løfte «de som holder seg til tro, . . . velsignet sammen med den trofaste Abraham». De er blitt kjøpt fri fra Lovens forbannelse ved Kristi død på pælen. Kristus er Abrahams Ætt, og Loven, som ble til 430 år senere, opphever ikke løftet om Ætten. Hva var da hensikten med Loven? Den var «vår oppdrager som leder til Kristus, for at vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro». Nå er vi ikke lenger under oppdrageren, og nå er det heller ikke noen forskjell på jøde og greker, for alle er én i forening med Kristus Jesus og er «Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte». — 3: 6, 9, 24, 29.
11. a) Hvilken frigjøring tar ikke galaterne hensyn til? b) Hvordan illustrerer Paulus de kristnes frihet?
11 Stå fast i kristen frihet (4: 1 til 6: 18). Gud utsendte sin Sønn for å kjøpe dem fri som var under lov, for at de «skulle få adopsjonen som sønner». (4: 5) Hvorfor da vende tilbake igjen til slaveriet under de svake og fattige elementære ting? Ettersom galaterne nå gir nøye akt på dager og måneder og tidsperioder og år, er Paulus redd for at han har arbeidet med dem til ingen nytte. Da han første gang besøkte dem, tok de imot ham som en Guds engel. Er han nå blitt deres fiende fordi han sier dem sannheten? La disse som vil være under lov, også høre hva Loven sier: Abraham fikk to sønner med to kvinner. Den ene kvinnen, tjenestepiken Hagar, svarer til det kjødelige Israels nasjon, som er bundet til Jehova ved den mosaiske lovpakten, som føder barn til trelldom. Den frie kvinnen, Sara, svarer imidlertid til det Jerusalem som er der oppe, som, sier Paulus, «er fritt, og det er vår mor». «Hva sier Skriften?» spør Paulus. Jo, dette: «Tjenestepikens sønn skal slett ikke være arving sammen med den frie kvinnens sønn.» Og vi er barn, ikke av en tjenestepike, «men av den frie kvinne». — 4: 26, 30, 31.
12. a) Hva må galaterne nå vandre ved? b) Hvilke to motsetninger stiller Paulus opp mot hverandre?
12 Det er ikke omskjærelse eller en uomskåret tilstand som betyr noe, forklarer Paulus, men tro virksom ved kjærlighet. Hele Loven er oppfylt i uttalelsen: «Du skal elske din neste som deg selv.» Fortsett å vandre ved ånd, for «hvis dere blir ledet av ånd, er dere ikke under lov». Hva kjødets gjerninger angår, kommer Paulus med en advarsel og sier at «de som praktiserer slike ting, ikke skal arve Guds rike». Som en avgjort motsetning til disse gjerningene beskriver han åndens frukt, som det ikke er noen lov mot, og tilføyer: «Hvis vi lever ved ånd, så la oss også fortsette å vandre ordentlig ved ånd» og ikke bli selvopptatte og misunne hverandre. — 5: 14, 18, 21, 25.
13. Hvordan blir Kristi lov oppfylt, og hva er av livsviktig betydning?
13 Om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, må de som har åndelige kvalifikasjoner, forsøke å bringe ham i den rette tilstand «i en mildhetens ånd». De kristne oppfyller Kristi lov ved at de bærer hverandres byrder, men hver enkelt skal bære sin egen bør ved å prøve sin egen gjerning. En skal høste i samsvar med det en sår — enten fordervelse av kjødet eller evig liv av ånden. De som vil at galaterne skal la seg omskjære, forsøker bare å behage mennesker og å unngå forfølgelse. Det som er av betydning, er ikke omskjærelse eller en uomskåret tilstand, men en ny skapning. Fred og barmhjertighet vil være over dem som vandrer ordentlig etter denne regel for oppførsel, ja, over «Guds Israel». — 6: 1, 16.
HVORFOR DET ER NYTTIG
14. Hvordan er Paulus et eksempel for tilsynsmennene?
14 Brevet til galaterne gjør oss kjent med Paulus som den voldsomme forfølgeren som ble den nidkjære apostel for nasjonene, alltid rede til å kjempe for sine brødres interesser. (1: 13—16, 23; 5: 7—12) Paulus viste ved sitt eksempel at en tilsynsmann må være snar til å ta seg av problemer og imøtegå urette resonnementer på en logisk og bibelsk måte. — 1: 6—9; 3: 1—6.
15. Hvordan var brevet til stor nytte for menighetene i Galatia, og hvilken veiledning kan de kristne i vår tid hente der?
15 Brevet var til stor nytte for menighetene i Galatia ved at det klart og tydelig redegjorde for deres frihet i Kristus og gjorde dem som fordreide det gode budskap, til skamme. Det gjorde det helt klart at det er ved tro en blir erklært rettferdig, og at omskjærelse ikke lenger er nødvendig for å oppnå frelse. (2: 16; 3: 8; 5: 6) Ved at det satte slike kjødelige ulikheter ut av betraktning, tjente det til å forene jøder og hedninger i den ene menighet. Friheten fra Loven skulle ikke bli brukt som en anledning for kjødets begjær, for følgende prinsipp hadde stadig sin gyldighet: «Du skal elske din neste som deg selv.» Det samme prinsippet gjelder fremdeles for de kristne. — 5: 14.
16. Hvilke trosstyrkende forklaringer av de hebraiske skrifter finner vi i Galaterne?
16 Ved sitt brev klargjorde Paulus mange lærespørsmål for galaterne ved å trekke fram kraftfulle illustrasjoner fra de hebraiske skrifter. Han kom med den inspirerte fortolkningen av Jesaja 54: 1—6 og identifiserte Jehovas kvinne som «det Jerusalem som er der oppe». Han forklarte det ’symbolske drama’ med Hagar og Sara og viste at arvingene til Guds løfter er de som er blitt frigjort av Kristus, og ikke de som fortsetter å være i trelldom under Loven. (Gal. 4: 21—26; 1. Mos. 16: 1—4, 15; 21: 1—3, 8—13) Han gjorde klart rede for at lovpakten ikke opphevet Abrahamspakten, men ble lagt til den. Han pekte også på at tidsrommet mellom inngåelsen av de to paktene var 430 år, noe som er viktig å merke seg i forbindelse med tidsregningen i Bibelen. (Gal. 3: 17, 18, 23, 24) Beretningen om disse tingene er blitt bevart for at de kristnes tro i vår tid skal bli bygd opp.
17. a) Hva framlegger brevet til galaterne beviser for? b) Hvilke gode formaninger blir gitt til Rikets arvinger og deres medarbeidere?
17 Noe som er av største betydning, er at Galaterne framlegger umiskjennelige beviser for hvem som er Rikets Ætt, som alle profetene så fram til. «Nå ble løftene uttalt til Abraham og til hans ætt . . . som er Kristus.» Det blir vist at de som blir Guds sønner ved å vise tro på Kristus Jesus, blir en del av denne ætten. «Når dere hører Kristus til, er dere virkelig Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte.» (3: 16, 29) Rikets arvinger og de som samarbeider med dem, bør gi akt på de gode formaningene som blir gitt til galaterne: ’Stå fast i den frihet Kristus har frigjort dere til!’ ’Gi ikke opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett.’ ’Gjør det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.’ — 5: 1; 6: 9, 10.
18. Hvilken kraftig advarsel og formaning blir gitt i Galaterne?
18 La oss til slutt nevne at brevet også inneholder den kraftige advarsel om at de som gjør kjødets gjerninger, «ikke skal arve Guds rike». Måtte derfor alle vende seg fullstendig bort fra denne verdens urenhet og stridigheter og helt og holdent gå inn for å frembringe åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». — 5: 19—23.
[Studiespørsmål]
