Bibelens bok nummer 51 — Kolosserne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 60—61 e.Kr.

1. Hvor lå byen Kolossai?

TO MENN forlot Efesos og drog østover gjennom Lilleasia langs elven Maiandros (Menderes). Da de nådde sideelven Lykos i Frygia, tok de av mot sørøst og fulgte elven opp gjennom en dal som var omgitt av fjell. Et vakkert landskap åpnet seg foran dem: fruktbare, grønne gressganger med store sauehjorder. (Ullprodukter var en stor inntektskilde i området. *) Da de drog videre opp gjennom dalen, hadde de til høyre den rike byen Laodikea, som var områdets romerske administrasjonssenter. Til venstre, på den andre siden av elven, kunne de se Hierapolis, som var berømt for sine templer og varme kilder. Det var en kristen menighet i begge disse byene og også i den lille byen Kolossai, som lå om lag 16 kilometer lenger oppe i dalen.

2. a) Hvem var de to mennene som Paulus sendte til Kolossai? b) Hva vet vi om menigheten i Kolossai?

² Kolossai var målet for reisen. De reisende var begge kristne. I hvert fall den ene av dem var godt kjent i området, ettersom han var fra Kolossai. Hans navn var Onesimus, og han var en slave som vendte tilbake til sin herre, som tilhørte menigheten der. Onesimus’ reisefelle var Tykikus, en fri mann, og begge var utsendinger fra apostelen Paulus og hadde med seg et brev fra ham som var stilt til de «trofaste brødre i forening med Kristus i Kolossai». Så vidt vi vet, besøkte Paulus aldri Kolossai. Menigheten, som hovedsakelig bestod av ikke-jøder, ble antagelig opprettet av Epafras, som hadde arbeidet blant dem, og som nå var sammen med Paulus i Roma. — Kol. 1: 2, 7; 4: 12.

3. Hva fremgår av selve brevet til kolosserne med hensyn til hvem som har skrevet det, foruten når og hvor det ble skrevet?

³ Det er apostelen Paulus som har skrevet dette brevet, noe han selv sier både i innledningen og i avslutningen. (1: 1; 4: 18) Avslutningen viser også at han skrev brevet fra et fengsel. Dette må ha vært under hans første fengselsopphold i Roma, i årene 59—61, da han skrev en rekke oppmuntrende brev, og brevet til kolosserne ble sendt sammen med brevet til Filemon. (Kol. 4: 7—9; Filem. 10, 23) Det ser ut til at det ble skrevet omtrent samtidig som brevet til efeserne, ettersom mange tanker og uttrykk er de samme i begge disse brevene.

4. Hva er det som viser at Kolosserne er ekte?

⁴ Det er ingen grunn til å tvile på at brevet til kolosserne er autentisk. Det at det finnes sammen med andre av Paulus’ brev i Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶) fra omkring 200 e.Kr., viser at de første kristne godtok det som et av Paulus’ brev. Dets ekthet blir bekreftet av autoriteter fra den første kristne tid som også bekrefter at de andre av Paulus’ brev er autentiske.

5. a) Hva var det som fikk Paulus til å skrive til kolosserne? b) Hva understreker brevet?

⁵ Hva var det som fikk Paulus til å skrive et brev til kolosserne? For det første skulle Onesimus tilbake til Kolossai. Epafras hadde nylig sluttet seg til Paulus, og det han hadde fortalt om forholdene i Kolossai, bidrog uten tvil ytterligere til at brevet ble skrevet. (Kol. 1: 7, 8; 4: 12) Det var en bestemt fare som truet den kristne menighet der. Religionene på den tiden var i ferd med å gå i oppløsning, og nye religioner ble til stadighet dannet ved at deler av de gamle ble smeltet sammen. Det var hedenske filosofier angående askese,  spiritisme og avguderisk overtro, og dette sammen med den jødiske skikk å avholde seg fra forskjellig slags mat og helligholde forskjellige dager kan ha påvirket noen i menigheten. Hva nå enn problemet kan ha vært, lot det til å være tilstrekkelig grunn for Epafras til å foreta den lange reisen til Roma for å besøke Paulus. At menigheten som et hele ikke var utsatt for øyeblikkelig fare, fremgår imidlertid av Epafras’ oppmuntrende rapport om deres kjærlighet og standhaftighet. Da Paulus mottok denne meldingen, kom han med et kraftig forsvar for nøyaktig kunnskap og ren tilbedelse ved å skrive dette brevet til menigheten i Kolossai. Det understreket Kristi gudgitte og opphøyde stilling i motsetning til hedensk filosofi, engletilbedelse og jødiske tradisjoner.

BREVETS INNHOLD

6. a) Hva ber Paulus om for kolosserne? b) Hva sier Paulus om Jesu stilling og tjeneste i forbindelse med menigheten?

⁶ Ha tro på Kristus, hodet for menigheten (1: 1 til 2: 12). Etter å ha kommet med de innledende hilsener fra Timoteus og seg selv takker Paulus Gud for kolossernes tro på Kristus og for deres kjærlighet. De har fått kjennskap til Guds ufortjente godhet som følge av at Epafras har forkynt det gode budskap blant dem. Etter at Paulus har fått høre om dem, har han ikke holdt opp med å be om at de må bli fylt med «den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig forståelse, så [de] kan vandre verdig for Jehova» og «så [de] fullt ut kan holde ut og kan være langmodige med glede». (1: 9—11) Faderen har utfridd dem til «sin elskede Sønns rike». Sønnen er den usynlige Guds bilde, og alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham. Han er hodet for menigheten og den førstefødte av de døde. Ved Jesu blod fant Gud det godt å forlike alle ting med seg selv igjen, ja, også kolosserne, som en gang var fremmedgjort for ham, ’forutsatt, naturligvis, at de forblir i troen’. — 1: 13, 23.

7. Hva er det Paulus forkynner, og i hvilken hensikt?

⁷ Paulus gleder seg over å utfylle det som mangler av Kristi lidelser, til gagn for menigheten, som han er blitt en tjener for. Han er blitt det for i deres interesse fullt ut å forkynne Guds ord om ’den hellige hemmelighet, den herlige rikdom som det har behaget Gud å gjøre kjent for sine hellige’. ’Det er Kristus vi forkynner,’ sier Paulus, ’idet vi formaner og underviser i all visdom, for at vi skal kunne framstille hvert menneske fullstendig, i forening med Kristus.’ — 1: 26—28.

8. Hvorfor kjemper Paulus for sine brødre?

⁸ Paulus kjemper for kolosserne, laodikeerne og andre for at de skal bli trøstet og bli harmonisk sammenføyd i kjærlighet, med henblikk på at de skal nå fram til ’en nøyaktig kunnskap om Guds hellige hemmelighet, nemlig Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er omhyggelig skjult’. Han ønsker ikke at noen skal villede dem med overtalende argumenter, men at de skal fortsette å vandre i forening med Kristus, idet de er «rotfestet og blir oppbygd i ham og blir befestet i troen». Paulus kommer nå med en advarsel: «Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon.» — 2: 2, 3, 7, 8.

9. Hva slags tilbedelse advarer Paulus mot, og hvorfor skulle ikke kolosserne underordne seg under Loven?

⁹ Vær døde hva kjødets gjerninger angår, men levende for Kristus (2: 13 til 3: 17). Selv om de var døde i sine overtredelser og sin uomskårne tilstand, har Gud gjort dem levende sammen med Kristus ved å stryke ut det håndskrevne dokument, Loven, som gikk imot jødene. «La derfor ingen dømme dere,» sier Paulus, med hensyn til Loven eller dens høytider, som er en skygge av virkeligheten, Kristus. Når de har dødd sammen med Kristus med hensyn til verdens elementære ting, hvorfor underordner de seg da under forordningene: «Ikke ta i, ikke smak på, ikke rør ved» i samsvar med menneskers bud og lærdommer? En iøynefallende, selvpålagt form for tilbedelse, falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen — dette er uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet. — 2: 16, 21.

10. Hvordan kan en fortsette å søke de ting som er der oppe, og ikle seg den nye personlighet?

¹⁰ Paulus gir derimot følgende råd: «Fortsett da å søke de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Hold deres sinn rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden.» Dette kan de gjøre ved å legge av den gamle personlighet og ikle seg den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap ikke gjør forskjell på jøde og greker, for «Kristus er alt og i alle». Det betyr at de «som Guds utvalgte» må ikle seg inderlig medfølelse, godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Apostelen sier: «Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre. Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» Både i ord og i gjerning bør de ’gjøre alt i Herren Jesu navn, idet de takker Gud, Faderen, gjennom ham’. — 3: 1, 2, 11—14, 17.

11. a) Hvilke råd blir gitt angående forholdet i hjemmet og andre forhold? b) Hvilke hilsener blir overbrakt i avslutningen?

¹¹ Forhold til andre (3: 18 til 4: 18). Hva forholdene i hjemmet angår, skal hustruene underordne seg under sine menn og mennene elske sine  hustruer. Barna skal adlyde foreldrene, og fedrene må ikke gjøre sine barn forbitret. Slavene skal være lydige mot sine herrer i frykt for Jehova, og herrene skal handle rettferdig overfor sine slaver. Alle må være vedholdende i bønnen og vandre i visdom overfor dem som er utenfor. Tykikus og Onesimus skal fortelle dem personlig om de forskjellige ting som har å gjøre med Paulus og hans medarbeidere for Guds rike. De sender hilsener til Kolossai, og Paulus hilser også brødrene i Laodikea og ber om at de må utveksle de brevene han sender. Paulus skriver til slutt en hilsen med sin egen hånd: «Fortsett å huske på mine lenker. Den ufortjente godhet være med dere.» — 4: 18.

HVORFOR DET ER NYTTIG

12. Hvilke forfriskende sannheter inneholder Paulus’ brev til kolosserne, og hvordan var det til gagn for menigheten?

¹² Vi kan forestille oss hvor fort nyheten om at det hadde kommet to brødre fra Roma, ble kjent blant brødrene i Kolossai. Med stor forventning kom de sammen, muligens i Filemons hus, for å høre Paulus’ brev bli opplest. (Filem. 2) Hvilke forfriskende sannheter det inneholdt om Kristi stilling og behovet for nøyaktig kunnskap! Hvor tydelig menneskers filosofi og jødiske tradisjoner ble avslørt og Kristi fred og ord opphøyd! Her var det føde for sinn og hjerte til alle i menigheten — tilsynsmenn, ektemenn, hustruer, fedre, barn, herrer og slaver. Ja, her var det gode råd til Filemon og Onesimus, som nå igjen skulle være herre og slave. Her var det god veiledning til tilsynsmennene, så de kunne føre hjorden tilbake til den rette lære. Paulus’ ord gav brødrene større verdsettelse av det privilegium det er å arbeide helhjertet som for Jehova. Og de oppbyggende rådene brevet til kolosserne gir med hensyn til å frigjøre seg fra verdens trellbindende tanker og handlinger, er også aktuelle for menigheten i dag. — Kol. 1: 9—11, 17, 18; 2: 8; 3: 15, 16, 18—25; 4: 1.

13. Hvilken formaning kommer Paulus med angående tiltalende ord, bønn og kristent samvær?

¹³ Kristne Ordets tjenere får en utmerket veiledning i Kolosserne 4: 6: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» Tiltalende sannhetsord appellerer til oppriktige mennesker og vil være til evig gagn for dem. Den bønn som en årvåken kristen ber fra et takknemlig hjerte, vil føre til store velsignelser fra Jehova: «Vær vedholdende i bønnen, idet dere holder dere våkne i den med takksigelse.» Og hvor gledebringende og oppbyggende er ikke samvær med andre kristne! «Fortsett å undervise og formane hverandre,» sier Paulus, «idet dere synger i deres hjerter for Jehova.» (4: 2; 3: 16) Du vil også finne mange andre perler i form av sunn, praktisk veiledning når du undersøker brevet til kolosserne.

14. a) Hvilken virkelighet blir fremhevet i Kolosserne? b) Hvordan blir håpet om Riket understreket?

¹⁴ Angående de skikkene og høytidene som Loven foreskrev, sier brevet: «Disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkeligheten hører Kristus til.» (2: 17) Det er denne virkeligheten som hører Kristus til, som blir fremhevet i Kolosserne. Brevet omtaler ofte det herlige håp som er gjemt i himlene for dem som er i forening med Kristus. (1: 5, 27; 3: 4) Disse kan være meget takknemlige overfor Faderen for at han allerede har utfridd dem av mørkets myndighet og overført dem «til sin elskede Sønns rike». De er derved blitt underlagt ham som er «den usynlige Guds bilde, all skapnings førstefødte; for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter». Han er fullstendig kvalifisert til å herske i rettferdighet i Guds rike. Paulus kommer derfor med følgende formaning til de salvede kristne: «Når dere imidlertid er blitt oppreist sammen med Kristus, fortsett da å søke de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» — 1: 12—16; 3: 1.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]