Bibelens bok nummer 52 — 1. Tessaloniker

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Korint

Fullført: ca. 50 e.Kr.

1. a) Hva var grunnen til at 1. Tessaloniker ble skrevet? b) Når var dette, og hvordan utmerker dette brevet seg?

DET var omkring år 50, mens apostelen Paulus var på sin andre misjonsreise, at han besøkte den makedonske byen Tessalonika og opprettet en kristen menighet der. Mindre enn et år senere, mens han var i Korint sammen med Silvanus (kalt Silas i Apostlenes gjerninger) og Timoteus, følte han seg tilskyndt til å skrive sitt første brev til tessalonikerne for å trøste dem og bygge dem opp i troen. Det var trolig i slutten av år 50. Dette brevet utmerker seg ved at det sannsynligvis er det første av Paulus’ skrifter som ble en del av den bibelske kanon, og muligens med unntagelse av Matteus’ evangelium er det den første bok i de kristne greske skrifter som ble skrevet.

2. Hvilke vitnesbyrd har vi om at Paulus skrev 1. Tessaloniker, og om at det er autentisk?

² Det foreligger utallige vitnesbyrd om at brevet er autentisk og pålitelig. Paulus nevner selv at det er han som har skrevet det, og det er i harmoni med resten av det inspirerte Ord. (1. Tess. 1: 1; 2: 18) Brevet er nevnt ved navn i mange av de eldste fortegnelsene over de inspirerte skrifter, innbefattet Muratoris fragment. * Første Tessaloniker blir enten sitert fra eller hentydet til av mange av de første kirkelige skribentene, deriblant Irenaeus (det andre århundre etter Kristus), som nevner det ved navn. Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶), som skriver seg fra omkring 200 e.Kr., inneholder 1. Tessaloniker, og en annen papyrus fra det tredje århundre (P³⁰), som nå finnes i Gent i Belgia, inneholder fragmenter av både 1. og 2. Tessaloniker. *

3, 4. Hva skjedde på grunn av de resultatene Paulus oppnådde i tjenesten i Tessalonika?

³ Ved å kaste et blikk på den korte historien til menigheten i Tessalonika før dette brevet ble skrevet, vil vi bedre kunne forstå hvorfor Paulus hadde så stor omsorg for brødrene i denne byen. Helt fra menigheten ble opprettet, ble den utsatt for stor forfølgelse og motstand. I Apostlenes gjerninger, kapittel 17, forteller Lukas om at Paulus og Silas kom til Tessalonika, «hvor det var en jødisk synagoge». På tre sabbatsdager forkynte Paulus for dem ved å holde samtaler med dem ut fra skriftene, og det er ting som tyder på at han oppholdt seg der enda lenger, for han hadde tid nok til å begynne å utøve sitt håndverk og framfor alt til å opprette og organisere en menighet. — Apg. 17: 1; 1. Tess. 2: 9; 1: 6, 7.

⁴ Apostlenes gjerninger 17: 4—7 forteller på en levende måte om virkningen av apostelens forkynnelse i Tessalonika. Jødene, som var misunnelige på Paulus på grunn av de resultatene han oppnådde i den kristne tjeneste, fikk med seg en pøbelflokk og brakte byen i opprør. De stormet Jasons hus og slepte Jason og noen av de andre brødrene til byens styresmenn og ropte: «Disse mennene som har vendt opp ned på den bebodde jord, er nå også her, og Jason har tatt gjestfritt imot dem. Og alle disse handler i strid med keiserens forordninger, idet de sier at det er en annen konge, Jesus.» Jason og de andre måtte stille sikkerhet før de ble løslatt. Av hensyn til brødrene i menigheten og av hensyn til Paulus’ og Silas’ personlige sikkerhet ble Paulus og Silas sendt av sted til Berøa om natten. Men det var nå blitt opprettet en menighet i Tessalonika.

5. Hvordan viste Paulus sin omsorg og kjærlige interesse for menigheten i Tessalonika?

⁵ Jødene forfulgte Paulus til Berøa og truet med å stanse hans forkynnelse der også. Paulus drog da videre til Aten. Men han lengtet etter å få vite hvordan hans brødre i Tessalonika hadde det under trengslene. To ganger forsøkte han å vende tilbake dit, men begge gangene ’hindret Satan ham’. (1. Tess. 2: 17, 18) Han var fylt av omsorg for den nye menigheten og smertelig klar over at den var utsatt for mange vanskeligheter, og han sendte derfor Timoteus tilbake til Tessalonika for at han skulle trøste brødrene og gjøre dem mer faste i troen. Timoteus kom tilbake med en oppmuntrende rapport, og Paulus ble meget glad da han fikk høre om deres standhaftighet og ulastelighet under voldsom forfølgelse. De var nå blitt et eksempel for alle de troende i Makedonia og Akaia. (1: 6—8; 3: 1—7) Paulus var Jehova takknemlig  på grunn av deres trofasthet og utholdenhet, men han var samtidig klar over at de ville trenge ytterligere hjelp og veiledning for å fortsette å gå framover mot modenhet. Mens han var sammen med Timoteus og Silvanus i Korint, skrev han derfor det første brevet til tessalonikerne.

BREVETS INNHOLD

6. Hva roser Paulus tessalonikerne for?

⁶ Tessalonikerne et eksempel for andre troende (1: 1—10). Paulus begynner sitt brev til tessalonikerne med å rose dem for deres trofaste arbeid, kjærlige strev og utholdenhet i håpet. Det gode budskap som var blitt forkynt blant dem, hadde ikke kommet til dem bare med tale, men ’også med kraft og sterk overbevisning’. De hadde fulgt Paulus’ og de andre brødrenes eksempel. De hadde tatt imot ordet «med hellig ånds glede», og de var selv blitt et eksempel for alle de troende i Makedonia, Akaia og til og med enda lenger borte. De hadde vendt seg fullstendig fra avgudene «for å tjene som slaver for en levende og sann Gud og for å vente på hans Sønn fra himlene». — 1: 5, 6, 9, 10.

7. Hvilken innstilling hadde Paulus og de som var med ham, vist mens de var blant tessalonikerne, og hva hadde de formant dem til å gjøre?

⁷ Paulus’ kjærlige omsorg for tessalonikerne (2: 1 til 3: 13). Etter at Paulus og de som var med ham, var blitt uforskammet behandlet i Filippi, oppbød de frimodighet til å forkynne for tessalonikerne. Dette gjorde de ikke for å behage mennesker, og de hadde heller ikke kommet med smigrende tale eller søkt ære av mennesker. Tvert imot, sier Paulus, «vi ble milde iblant dere, som når en ammende mor steller med sine egne barn. Ettersom vi altså nærte inderlig hengivenhet for dere, ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds gode budskap, men også våre egne sjeler, fordi dere var blitt oss kjære». (2: 7, 8) De formante tessalonikerne stadig, som en far gjør med sine barn, for at de skulle fortsette å vandre verdig for Gud, som kalte dem til sitt rike og sin herlighet.

8. Hvordan var tessalonikerne blitt en kilde til glede for Paulus, og hva ber han om på deres vegne?

⁸ Paulus roser dem fordi de så villig tok imot det gode budskap slik som det er, nemlig som «Guds ord». De er ikke de eneste som er blitt forfulgt av sine egne landsmenn. De som først kom til troen i Judea, var på lignende måte blitt forfulgt av jødene. Paulus, som var interessert i deres ve og vel, hadde ved to anledninger villet komme til dem personlig, men ble hindret av Satan. For Paulus og hans medarbeidere var brødrene i Tessalonika en jubels krone, deres ’ære og glede’. (2: 13, 20) Ettersom Paulus ikke lenger kunne holde ut at han ikke hørte fra dem, sendte han Timoteus til Tessalonika for å gjøre dem faste i troen og for å trøste dem. Nå hadde Timoteus nettopp kommet tilbake med det gode budskap om deres trofasthet og kjærlighet, og det var blitt til trøst og glede for apostelen. Paulus takker Gud og ber at Herren må få dem til å vokse i, ja, til å strømme over av kjærlighet til hverandre, og at deres hjerter må bli «uklanderlige i hellighet» innfor vår Gud og Far ved vår Herre Jesu nærvær. — 3: 13.

9. Hva skriver Paulus til dem angående helligelse og det å elske hverandre?

⁹ Å tjene i helligelse og ære (4: 1—12). Paulus roser tessalonikerne fordi de vandrer slik at de kan behage Gud, og han oppfordrer dem til å fortsette å gjøre det mer fullstendig. Enhver skal vite «hvordan han skal få herredømme over sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst». Ingen skal krenke sin brors rettigheter i denne sak. For Gud har ikke kalt dem «med tillatelse til urenhet, men i forbindelse med helligelse. Derfor, den som viser ringeakt, ringeakter ikke et menneske, men Gud». (4: 4, 5, 7, 8) Paulus roser tessalonikerne fordi de viser hverandre kjærlighet, og han oppfordrer dem til å fortsette å gjøre dette i rikere mål, til å sette seg som mål å leve stille, passe sine egne saker og å arbeide med sine hender, for de må vandre sømmelig «overfor dem som er utenfor». — 4: 12.

10. Hvilken innstilling bør brødrene ha med hensyn til dem som har sovnet inn i døden?

¹⁰ Oppstandelseshåpet (4: 13—18). Med hensyn til dem som sover i døden, må ikke brødrene sørge slik som dem som ikke har noe håp. Når de tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud også ved Jesus oppreise andre som har sovnet inn i døden. Ved sitt nærvær skal Herren stige ned fra himmelen med et bydende rop, «og de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først». Deretter skal de som lever, «bli rykket bort i skyer for å møte Herren i luften», for alltid å være sammen med Herren. — 4: 16, 17.

11. Hvorfor bør tessalonikerne holde seg våkne, og hva bør de fortsette å gjøre?

¹¹ Å holde seg våken mens Jehovas dag nærmer seg (5: 1—28). «Jehovas dag kommer akkurat som en tyv om natten.» Når menneskene sier: «Fred og sikkerhet!», kommer det en plutselig tilintetgjørelse over dem. Paulus oppfordrer derfor tessalonikerne til å holde seg våkne som «lysets sønner og dagens sønner», til å være fornuftige og ha på seg «troens og kjærlighetens brystplate og som hjelm håpet om frelse». (5: 2, 3, 5, 8) De bør nå fortsette å trøste og oppbygge hverandre. Ja, de bør alle vise dem som arbeider hardt og presiderer blant dem, «langt mer enn vanlig oppmerksomhet». På den annen side må de formane de uordentlige, bygge opp de svake og være langmodige mot alle. Ja, skriver Paulus, «streb alltid etter  å gjøre det som er godt, mot hverandre og mot alle andre». — 5: 13, 15.

12. Hvilke viktige ting gir Paulus råd om til slutt, og hvordan avslutter han sitt brev til tessalonikerne?

¹² Til slutt kommer Paulus med råd i forbindelse med en rekke betydningsfulle ting. Han skriver: ’Gled dere alltid. Be uopphørlig. Takk i forbindelse med alt. Bevar åndens ild. Vis respekt for profetiske uttalelser. Forviss dere om alle ting og hold fast ved det som er godt. Avhold dere fra enhver form for ondskap.’ (5: 16—22) Han ber så om at fredens Gud selv fullt ut må hellige dem, og at deres ånd, sjel og legeme må bli bevart på en uklanderlig måte ved Herren Jesu Kristi nærvær. Han avslutter brevet med kjærlige hilsener og med et høytidelig pålegg om å la brevet bli lest for alle brødrene.

HVORFOR DET ER NYTTIG

13. Med hensyn til hva hadde Paulus og hans medtjenere vært et enestående eksempel, og hvilken virkning vil det at tilsynsmannen legger kjærlighet for dagen, ha på menigheten?

¹³ I dette brevet viser Paulus hvilken kjærlig omsorg han har for brødrene. Han og hans medtjenere hadde foregått med et enestående eksempel ved å vise inderlig hengivenhet. De hadde ikke bare vært villige til å gi sine elskede brødre i Tessalonika Guds gode budskap, men de hadde til og med vært villige til å gi sine egne sjeler for dem. Måtte enhver tilsynsmann bestrebe seg på å knytte slike kjærlige bånd med sin menighet! En slik kjærlighet vil anspore alle til å vise hverandre kjærlighet. Som Paulus sa: «Og måtte Herren få dere til å vokse i, ja, til å strømme over av, kjærlighet til hverandre og til alle, slik som også vi gjør til dere.» Denne kjærlighet, som kommer til uttrykk overalt blant Guds folk, er meget oppbyggende. Den gjør hjerter «faste, uklanderlige i hellighet innfor vår Gud og Far ved vår Herre Jesu nærvær med alle sine hellige». Den skiller de kristne ut fra en fordervet og umoralsk verden, slik at de kan vandre i helligelse og ære og på den måten behage Gud. — 3: 12, 13; 2: 8; 4: 1—8.

14. Hvordan er 1. Tessaloniker et utmerket eksempel på taktfull og kjærlig veiledning?

¹⁴ Dette brevet er et utmerket eksempel på hvordan det kan bli gitt taktfull og kjærlig veiledning i den kristne menighet. Selv om brødrene i Tessalonika var nidkjære og trofaste, var det ting de trengte å rette på. I hvert tilfelle roser imidlertid Paulus dem for deres gode egenskaper. Da han for eksempel advarer dem mot moralsk urenhet, roser han dem først fordi de vandrer slik at de kan behage Gud, og formaner dem så til å gjøre det «mer fullstendig», til å få herredømme over sitt eget kar i helligelse og ære. Etter at han har rost dem på grunn av deres broderkjærlighet, formaner han dem til å fortsette på denne måten «i rikere mål», til å passe sine egne saker og vandre sømmelig overfor dem som er utenfor. På en taktfull måte oppfordrer Paulus sine brødre til å «gjøre det som er godt, mot hverandre og mot alle andre». — 4: 1—7, 9—12; 5: 15.

15. Hva er det som viser at Paulus frimodig forkynte om Riket da han var i Tessalonika, og hvilke gagnlige råd gav han i denne forbindelse?

¹⁵ Ved fire anledninger kommer Paulus inn på Jesu Kristi «nærvær». De nylig omvendte kristne i Tessalonika var tydeligvis meget interessert i dette emnet. Mens Paulus var i deres by, hadde han uten tvil forkynt frimodig om Guds rike ved Kristus. Den anklagen som ble rettet mot ham og dem som var med ham, viser det: «Alle disse handler i strid med keiserens forordninger, idet de sier at det er en annen konge, Jesus.» (Apg. 17: 7; 1. Tess. 2: 19; 3: 13; 4: 15; 5: 23) Brødrene i Tessalonika hadde satt sitt håp til Riket. De trodde på Gud, og de ventet på at «hans Sønn fra himlene, han som han oppreiste fra de døde, nemlig Jesus», skulle fri dem fra den kommende vrede. Alle som i vår tid setter sitt håp til Guds rike, trenger også å gi akt på de gagnlige rådene i det første brevet til tessalonikerne. De må også strømme over av kjærlighet, med faste og uklanderlige hjerter, så de kan ’fortsette å vandre verdig for Gud, som kaller dem til sitt rike og sin herlighet’. — 1. Tess. 1: 8, 10; 3: 12, 13; 2: 12.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]