Bibelens bok nummer 56 — Titus

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Makedonia (?)

Fullført: ca. 61—64 e.Kr.

1. a) Hvilken oppgave var Titus blitt betrodd? b) I hvilke omgivelser var menighetene på Kreta blitt til, og hva var det derfor nødvendig for de kristne på Kreta å gjøre?

«PAULUS, en Guds slave og en Jesu Kristi apostel . . . til Titus, et ekte barn i samsvar med en felles tro.» (Tit. 1: 1, 4) Slik begynner Paulus sitt brev til sin medarbeider Titus, som i lang tid hadde fulgt ham på hans reiser, men som han hadde latt bli igjen på øya Kreta for å organisere menighetene bedre. Det var ikke noen liten oppgave Titus hadde fått. Det ble sagt at denne øya hadde vært en bolig for «guders og menneskers far». Det var et ordtak som lød: «Til Kreta en kreter», og med det mente man at det skulle noe til for å hamle opp med en kreter. * De som bodde på Kreta, var kjent for å være løgnaktige. Ja, Paulus påpekte til og med at deres egen profet hadde sagt: «Kretere er alltid løgnere, farlige villdyr, ubeskjeftigede fråtsere.» (1: 12) Kreterne på Paulus’ tid er også blitt beskrevet på følgende måte: «Innbyggerne var ustadige, falske og trettekjære av karakter; de var henfalne til grådighet, tøylesløshet, løgnaktighet og drukkenskap i usedvanlig grad; og det ser ut til at de jødene som hadde bosatt seg blant dem, hadde sunket enda dypere enn de innfødte i umoral.» * Det var i slike omgivelser menighetene på Kreta var blitt til, og Paulus’ formaning til de troende der om å «avvise ugudelighet og verdslige begjær og å leve i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet» var derfor svært aktuell. — 2: 12.

2, 3. a) Hvilken forbindelse hadde Titus med Paulus? b) Hvor skrev Paulus sannsynligvis brevet til Titus, og hva var hensikten med det?

 ² Brevet til Titus forteller svært lite om Paulus’ forbindelse med Titus. Vi kan imidlertid hente mange opplysninger om Titus fra de stedene hvor han er omtalt i andre av Paulus’ brev. Titus, som var greker, var ofte sammen med Paulus, og i hvert fall ved én anledning var han med Paulus til Jerusalem. (Gal. 2: 1—5) Paulus omtaler ham som «en som har fellesskap med meg, og en medarbeider». Det var Titus Paulus hadde sendt til Korint etter at han hadde skrevet sitt første brev til korinterne fra Efesos. Mens Titus var i Korint, var han opptatt med den innsamlingen som pågikk til gagn for brødrene i Jerusalem, og på Paulus’ oppfordring drog han senere tilbake dit for å fullføre innsamlingen. Det var da Titus drog til Korint for andre gang, etter at han hadde møtt Paulus i Makedonia, at han hadde med seg Paulus’ andre brev til korinterne. — 2. Kor. 8: 16—24; 2: 13; 7: 5—7.

³ Da Paulus var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma, var han igjen sammen med Timoteus og Titus i de siste årene av sin tjeneste. Det ser ut til at de sammen utførte tjeneste på Kreta og i Hellas og Makedonia. Til slutt drog Paulus til Nikopolis i den nordvestlige delen av Hellas, hvor han antagelig ble arrestert, for så å bli ført til Roma, hvor han igjen ble fengslet og til slutt henrettet. Det var under besøket på Kreta at Paulus lot Titus bli igjen for å «rette på de ting som var mangelfulle, og . . . utnevne eldste i by etter by» i samsvar med de instruksene han hadde gitt ham. Det ser ut til at Paulus skrev sitt brev kort tid etter at han hadde forlatt Titus på Kreta, sannsynligvis mens han var i Makedonia. (Tit. 1: 5; 3: 12; 1. Tim. 1: 3; 2. Tim. 4: 13, 20) Paulus har antagelig hatt den samme hensikt med dette brevet som med det første brevet til Timoteus, nemlig å oppmuntre en av sine medarbeidere og gi ham autoritativ støtte i forbindelse med hans plikter.

4. Når må brevet til Titus ha blitt skrevet, og hvilke beviser har vi for at det er autentisk?

⁴ Paulus må ha skrevet brevet en gang i tiden mellom sitt første og sitt andre fangenskap i Roma, omkring år 61—64. Vitnesbyrdene om at brevet til Titus er autentisk, er like sterke som vitnesbyrdene om at brevene til Timoteus fra samme tidsperiode er autentiske. Disse tre brevene er ofte blitt kalt «pastoralbrevene» eller «hyrdebrevene». Stilen i dem er den samme. Irenaeus og Origenes siterer begge fra brevet til Titus, og mange andre autoriteter fra gammel tid bekrefter også at dette brevet er kanonisk. Brevet finnes i Det sinaittiske manuskript og Det alexandrinske manuskript. I John Rylands bibliotek finnes det et papyrusfragment, P³², som er et kodeksblad fra omkring det tredje århundre, og som inneholder Titus 1: 11—15 og 2: 3—8. * Det er hevet over enhver tvil at dette brevet er en autentisk del av de inspirerte skrifter.

BREVETS INNHOLD

5. a) Hvilke kvalifikasjoner legger Paulus vekt på at en tilsynsmann må ha, og hvorfor er det nødvendig? b) Hvorfor må Titus irettesette med strenghet, og hva blir sagt om besmittede mennesker?

⁵ Tilsynsmenn må formane ved den sunne lære (1: 1—16). Etter en kjærlig hilsen kommer Paulus inn på de kvalifikasjonene en tilsynsmann må ha. Han legger vekt på at en tilsynsmann må være «fri for anklage», en som elsker godhet, er rettferdig, lojal, en mann som «holder nøye fast ved det troverdige ord hva hans lærekunst angår, for at han både kan formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot». Dette er nødvendig i betraktning av at det er mange som «bedrar sinnet», som undergraver hele husstander for uærlig vinnings skyld. Titus må derfor «irettesette dem med strenghet, for at de kan være sunne i troen og ikke rette noen oppmerksomhet mot jødiske fabler». Besmittede mennesker kan nok kunngjøre offentlig at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved sine ulydige gjerninger. — 1: 6—10, 13, 14.

6. Hvilke råd blir gitt med hensyn til de kristnes oppførsel?

⁶ Å leve i samsvar med et sunt sinn, rettferdighet og gudhengivenhet (2: 1 til 3: 15). Eldre menn og eldre kvinner skal være alvorlige og ærbødige. De yngre kvinnene skal elske sine menn og sine barn og underordne seg under sine menn, «slik at Guds ord ikke skal bli spottet». De yngre mennene bør være et eksempel i gode gjerninger og sunn tale. Slaver bør underordne seg og vise «god troskap i fullt mål». Guds ufortjente godhet, som bringer frelse, er blitt tilkjennegitt, og de som Gud gjennom Kristus Jesus har renset til å være «et folk som er helt hans eget, nidkjært til gode gjerninger», blir derved oppmuntret til å leve i samsvar med et sunt sinn, rettferdighet og gudhengivenhet. — 2: 5, 10, 14.

7. Hva understreker Paulus i forbindelse med det å underordne seg, med frelsen og med gode gjerninger?

⁷ Paulus understreker betydningen av å underordne seg og adlyde regjeringer og «vise all mildhet overfor alle mennesker». En gang var Paulus og hans medkristne like onde som andre mennesker. Ikke på grunn av egne gjerninger, men på grunn av Guds godhet, kjærlighet og barmhjertighet er de blitt frelst ved hellig ånd og er blitt arvinger i samsvar med et håp om evig liv. De som tror på Gud, må ikke desto mindre «holde sitt sinn rettet mot det å fortsette å gjøre gode gjerninger». De må sky tåpelige stridsspørsmål og stridigheter om Loven, og et menneske som fremmer en sekt, skal de avvise etter en første og en andre formaning. Paulus ber  Titus om å komme til ham i Nikopolis, og etter at han har gitt ham ytterligere instrukser i forbindelse med misjonsarbeidet, understreker han igjen behovet for å gjøre gode gjerninger og ikke være uten frukt. — 3: 2, 7, 8.

HVORFOR DET ER NYTTIG

8. Hva i Paulus’ råd i brevet til Titus er ’godt og gagnlig’ for oss som lever nå, og hvorfor?

⁸ De kristne på Kreta var omgitt av løgn, korrupsjon og griskhet. Skulle de bare følge mengden? Eller skulle de skille seg fullstendig ut fra dem de bodde blant, for å tjene som et folk som var helliget Jehova Gud? Når Paulus gjennom Titus viser at kreterne må «holde sitt sinn rettet mot det å fortsette å gjøre gode gjerninger», sier han også: «Disse ting er gode og gagnlige for menneskene.» Også i vår tid, i en verden som har sunket ned i en mudderpøl av løgn og uærlige fremgangsmåter, er det ’godt og gagnlig’ for sanne kristne å «lære å fortsette å gjøre gode gjerninger», å bære frukt i tjenesten for Gud. (3: 8, 14) Det at Paulus fordømmer den umoral og ondskap som utgjorde en trussel mot menighetene på Kreta, er en advarsel til oss nå når ’Guds ufortjente godhet lærer oss å avvise ugudelighet og verdslige begjær og å leve i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning’. De kristne må også være «rede til enhver god gjerning» ved å være lydige mot regjeringer og på den måten bevare en god samvittighet. — 2: 11, 12; 3: 1.

9. Hvordan blir nødvendigheten av å undervise på rette måte understreket, og hva kan i denne forbindelse sies om en tilsynsmanns ansvar?

⁹ Titus 1: 5—9 supplerer 1. Timoteus 3: 2—7 med hensyn til hvilke krav den hellige ånd stiller til tilsynsmennene. Det blir her lagt vekt på at de «holder nøye fast ved det troverdige ord» og underviser menigheten. Hvor viktig er ikke dette når det gjelder å føre alle fram til modenhet! Nødvendigheten av å undervise på rette måte blir i virkeligheten understreket flere ganger i brevet til Titus. Paulus oppfordrer Titus til å ’fortsette å tale de ting som er passende for sunn lære’. De eldre kvinner bør være «lærere i det som er godt», og slaver bør ’være en pryd for sin Frelsers, Guds, lære i alle ting’. (Tit. 1: 9; 2: 1, 3, 10) Paulus understreker hvor viktig det er at Titus i egenskap av tilsynsmann er bestemt og fryktløs i sin undervisning. Han sier: «Fortsett å tale disse ting og formane og irettesette med full myndighet til å gi påbud.» Og med hensyn til dem som ikke er lydige, sier han: «Fortsett nettopp av den grunn å irettesette dem med strenghet, for at de kan være sunne i troen.» Paulus’ brev til Titus er derfor spesielt «nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet». — Tit. 2: 15; 1: 13; 2. Tim. 3: 16.

10. Hva ansporer brevet til Titus oss til å gjøre, og hvilket ’lykkelig håp’ styrker det?

¹⁰ Brevet til Titus gir oss en dypere verdsettelse av Guds ufortjente godhet og ansporer oss til å vende oss bort fra verdens ugudelighet «mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus». Og de som er blitt erklært rettferdige gjennom Kristus Jesus, vil bli «arvinger i samsvar med et håp om evig liv» i Guds rike. — Tit. 2: 13; 3: 7.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]