Bibelens bok nummer 60 — 1. Peter

Skribent: Peter

Sted skrevet: Babylon

Fullført: ca. 62—64 e.Kr.

1. Hvorfor ble de kristne utsatt for prøvelser, og hvorfor var Peters første brev betimelig?

ETTER hvert som de første kristne forkynte Guds dyder vidt og bredt, hadde Rikets arbeid fremgang og vokste overalt i det romerske verdensrike. Det oppstod imidlertid en del misforståelser i forbindelse med denne nidkjære gruppen. For det første hadde jo deres religion begynt i Jerusalem, blant jødene, og enkelte forvekslet de kristne med de politisk innstilte jødiske fanatikerne, som var forbitret over det romerske åk og til stadighet var en kilde til problemer for de lokale landshøvdingene. De kristne skilte seg ut fra andre ved at de nektet å ofre til keiseren og ta del i datidens hedenske religiøse seremonier. Det ble talt imot dem, og de måtte gjennomgå mange prøvelser på grunn av sin tro. Peter skrev sitt første brev på det rette tidspunkt og med en forutseenhet som viste at han skrev under inspirasjon. Han oppmuntret de kristne til å stå fast og veiledet dem med hensyn til hvordan de skulle forholde seg under det styre som ble utøvd av Nero, datidens keiser. Dette brevet viste seg å være i høyeste grad betimelig i betraktning av den storm av forfølgelse som brøt ut nesten like etter.

2. Hva er det som viser at Peter har skrevet det brevet som bærer hans navn, og hvem er det stilt til?

² At Peter har skrevet brevet, blir slått fast i de innledende ordene. Dessuten siterer både Irenaeus, Clemens Alexandrinus, Origenes og Tertullianus fra brevet og omtaler Peter som den som har skrevet det. * Ektheten av Peters første brev er like godt dokumentert som ektheten av de øvrige inspirerte brevene. Evsebios forteller at de eldste i kirken ofte brukte brevet; det var ingen tvil om dets ekthet på hans tid (ca. 260—342). Ignatius, Hermas og Barnabas, som levde i begynnelsen av det andre århundre, henviser alle til det. * Peters første brev er fullt ut i harmoni med de øvrige inspirerte skrifter, og det inneholder et mektig budskap til jødiske og ikke-jødiske kristne som er «midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» — områder i Lilleasia. — 1. Pet. 1: 1.

3. Når ser det ut til at 1. Peter ble skrevet?

³ Når ble brevet skrevet? Tonen i det viser at de kristne var utsatt for prøvelser, enten fra hedningers eller fra uomvendte jøders side, men at Neros organiserte forfølgelse, som tok til i begynnelsen av år 64, ennå ikke hadde begynt. Det er tydelig at Peter skrev brevet like før dette, sannsynligvis mellom år 62 og 64. Det at Markus fremdeles var sammen med Peter, støtter denne konklusjonen. Markus var sammen med Paulus under hans første fangenskap i Roma (ca. 59—61), men skulle til å reise til Lilleasia, og da Paulus var i fengsel for andre gang (ca. 65), skulle Markus igjen til å slutte seg til ham i Roma. (1. Pet. 5: 13; Kol. 4: 10; 2. Tim. 4: 11) I mellomtiden kan han ha hatt anledning til å være sammen med Peter i Babylon.

4, 5. a) Hva motbeviser den påstand at Peter skrev sitt første brev i Roma? b) Hva er det som tyder på at han skrev det i det bokstavelige Babylon?

⁴ Hvor ble Peters første brev skrevet? Selv om bibelkommentatorer er enige om at brevet er ekte og kanonisk, om at Peter har skrevet det, og om når det sannsynligvis ble skrevet, er de uenige om hvor det ble skrevet. Ifølge Peters eget utsagn skrev han det første brevet mens han var i Babylon. (1. Pet. 5: 13) Men noen hevder at han skrev det i Roma, og at «Babylon» var et dekknavn for Roma. Vitnesbyrdene støtter imidlertid ikke et  slikt syn. Bibelen antyder ingen steder at Babylon skulle sikte til Roma. Ettersom Peter stilte sitt brev til dem som bodde i det bokstavelige Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, er det logisk å trekke den slutning at han også mener det bokstavelige Babylon når han bruker det navnet. (1: 1) Det var god grunn til at Peter skulle være i Babylon. Han hadde fått i oppdrag å forkynne ’det gode budskap for de omskårne’, og det var en stor jødisk befolkning i Babylon. (Gal. 2: 7—9) Et jødisk oppslagsverk skriver i forbindelse med den babylonske talmuds tilblivelse om jødedommens «store akademier i Babylon» etter vår tidsregnings begynnelse. *

⁵ De inspirerte skrifter, som innbefatter Peters to brev, sier ikke noe om at Peter reiste til Roma. Paulus forteller at han selv har vært i Roma, men han sier ikke noe om at Peter har vært der. I sitt brev til romerne nevner Paulus 35 navn og sender hilsener til 26 navngitte personer, men nevner ikke Peter. Hvorfor ikke? Ganske enkelt fordi Peter ikke var der på den tiden! (Rom. 16: 3—15) Det «Babylon» hvor Peter skrev sitt første brev, var tydeligvis det bokstavelige Babylon ved elven Eufrat i Mesopotamia.

BREVETS INNHOLD

6. Hvilket håp skriver Peter om, og på hvilket grunnlag er det mulig å få «en ny fødsel» til dette håp?

⁶ En ny fødsel til et levende håp ved Kristus (1: 1—25). I innledningen henleder Peter sine leseres oppmerksomhet på den ’nye fødsel til et levende håp’ og den uvisnelige arv som er gjemt i himlene for dem. Dette er i samsvar med Guds barmhjertighet ved Jesu Kristi oppstandelse. Derfor kan ’de som er utvalgt’, fryde seg storlig, selv om de er blitt bedrøvet ved forskjellige prøvelser, for at den prøvde kvalitet av deres tro «kan bli funnet å være årsak til pris og herlighet og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse». Fortidens profeter, ja, selv englene har gransket vedrørende denne frelse. De utvalgte bør derfor gjøre sitt sinn rede til virksomhet og sette sitt håp til den ufortjente godhet og bli hellige i all sin ferd. Er ikke dette rimelig, i betraktning av at de er blitt utfridd, ikke med forgjengelige ting, men «med dyrebart blod, som blodet av et lyteløst og plettfritt lam, ja, Kristi blod»? De er blitt gitt en «ny fødsel» gjennom den levende og blivende Guds, Jehovas, ord, som varer evig, og som er blitt forkynt dem som et godt budskap. — 1: 1, 3, 7, 19, 23.

7. a) Hva blir de kristne bygd opp til, og hva er formålet med det? b) Hvordan bør deres oppførsel være, i betraktning av at de er midlertidige innbyggere?

⁷ De må fortsette å ha en god oppførsel blant nasjonene (2: 1 til 3: 22). Som levende steiner blir de kristne bygd opp til et åndelig hus, og de frembærer åndelige offer som er antagelige for Gud ved Jesus Kristus, grunnhjørnesteinen, som ble til en snublestein for de ulydige. De som viser tro, er blitt ’et kongelig presteskap, en hellig nasjon som skal forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. Som midlertidige innbyggere blant nasjonene bør de avholde seg fra kjødelige begjær og fortsette å ha en god oppførsel. De skal underordne seg «under enhver menneskelig skapning», enten det er en konge eller hans landshøvdinger. Ja, de skal ’ære alle slags mennesker, elske hele samfunnet av brødre, frykte Gud, ære kongen’. På lignende måte bør tjenere underordne seg under sine eiere og holde ut når de lider urettferdig, og på den måten bevare en god samvittighet. Selv Kristus ble skjelt ut og måtte lide, til tross for at han ikke gjorde synd, og han etterlot oss «et eksempel» for at vi skal følge nøye i hans fotspor. — 2: 9, 13, 17, 21.

8. a) Hvilken sunn veiledning blir gitt til hustruer og ektemenn? b) Hva er nødvendig for at en skal få en god samvittighet av Gud?

⁸ Hustruer bør også underordne seg, for ved en ren livsførsel forbundet med dyp respekt kan de kanskje vinne sine ikke-troende ektemenn uten et ord. De skal ikke være opptatt av den ytre pryd. I likhet med den lydige Sara skal de legge større vekt på «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne». Ektemenn bør vise sine hustruer ære som «svakere kar» og som «arvinger sammen med dem til livets ufortjente gave». Alle de kristne bør nære broderlig hengivenhet. «Den som vil elske livet . . . han skal vende seg bort fra det som er ondt, og gjøre det som er godt; han skal søke fred og jage etter den. For Jehovas øyne hviler på de rettferdige.» De kristne må ikke frykte mennesker, men alltid være rede til å forsvare sitt håp. Det er bedre å lide fordi en gjør det gode, hvis det er Guds vilje, enn fordi en gjør det onde. «Også Kristus døde jo én gang for alle i forbindelse med synder, en rettferdig for urettferdige, for at han kunne føre dere til Gud, idet han led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden.» Noahs tro, som kom til uttrykk ved at han bygde arken, førte til at han selv og hans familie ble bevart i live. De som på grunnlag av tro på den oppstandne Kristus innvier seg til Gud, blir døpt som et symbol på sin tro og fortsetter å gjøre Guds vilje, blir på lignende måte frelst og får en god samvittighet av Gud. — 3: 4, 7, 10—12, 18.

9. Hvilket sinnelag bør de kristne ha? Til tross for hva?

⁹ Om å glede seg over å gjøre Guds vilje som en kristen trass i lidelser (4: 1 til 5: 14). De kristne bør ha det samme sinnelag som Kristus, og bare leve for å gjøre Guds vilje, ikke nasjonenes vilje,  selv om disse spotter dem fordi de ikke fortsetter å løpe med dem «i den samme sump av utsvevelser». Ettersom alle tings ende er kommet nær, bør de være sunne i sinnet og be og ha inderlig kjærlighet til hverandre og gjøre alle ting til Guds ære. De bør ikke undre seg når de blir rammet av ildprøver, men de bør fryde seg over at de kan ha del i Kristi lidelser. Ingen av dem må imidlertid lide som ugjerningsmann. Ettersom dommen begynner med Guds hus, bør «de som lider i samsvar med Guds vilje, fortsette å overgi sine sjeler til en trofast Skaper, mens de gjør det gode». — 4: 4, 19.

10. Hvilket råd blir gitt til de eldste og til yngre menn, og hvilken kraftfull forsikring slutter 1. Peter med?

¹⁰ De eldste bør villig, ja, med iver være hyrder for Guds hjord. Hvis de er eksempler for hjorden, vil de få herlighetens uvisnelige krone når overhyrden blir tilkjennegitt. De yngre mennene skal underordne seg under de eldre, idet alle viser ydmykhet, «for Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet». De skal være faste i troen og være årvåkne overfor den «brølende løve», Djevelen. Igjen lyder en kraftfull forsikring, idet Peter avslutter sin formaning: «Men etter at dere har lidd en kort tid, skal all ufortjent godhets Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i forening med Kristus, selv fullende deres opplæring; han skal gjøre dere faste, han skal gjøre dere sterke. Ham tilhører makten for evig. Amen.» — 5: 5, 8, 10, 11.

HVORFOR DET ER NYTTIG

11. Hvordan bygger Peter videre på den veiledning Jesus og Paulus gav, når han gir råd til tilsynsmenn?

¹¹ Peters første brev inneholder sunn veiledning for tilsynsmenn. Peter bygger videre på Jesu egen veiledning i Johannes 21: 15—17 og Paulus’ veiledning i Apostlenes gjerninger 20: 25—35 og viser at en tilsynsmanns gjerning er en hyrdegjerning, og at den skal utføres på en uselvisk måte, villig og med iver. Tilsynsmannen er en underhyrde, som tjener under «overhyrden», Jesus Kristus, og han skal overfor ham stå til regnskap for Guds hjord. Han må ivareta hjordens interesser som et eksempel for den og i all ydmykhet. — 5: 2—4.

12. a) I hvilken grad må de kristne underordne seg under herskere og eiere? b) Hvilken formaning gir Peter i forbindelse med hustruens undergivenhet og ektemannens lederskap? c) Hvilken kristen egenskap blir understreket gjennom hele brevet?

¹² Mange andre sider ved de kristnes underordning blir berørt i Peters brev, og det blir gitt utmerket veiledning. I 1. Peter 2: 13—17 blir det gitt råd om hvordan de kristne bør underordne seg under de styrende, for eksempel under en konge og under landshøvdinger. De skal imidlertid underordne seg i relativ forstand, for Herrens skyld og i ’frykt for Gud’, som de kristne tjener. Hustjenere får den formaning at de skal underordne seg under sine eiere og holde ut hvis de må lide «på grunn av sin samvittighet overfor Gud». Det blir også gitt uvurderlig formaning til hustruer, som blir oppfordret til å underordne seg under sine menn, også under dem som ikke er troende, ettersom en slik ren og respektfull oppførsel er «av stor verdi i Guds øyne» og kanskje kan føre til at de vinner sine menn for sannheten. Peter benytter Sara, som trofast underordnet seg under Abraham, som et eksempel for å understreke dette punktet. (1. Pet. 2: 17—20; 3: 1—6; 1. Mos. 18: 12) Ektemenn bør på sin side utøve sitt lederskap på rette måte, idet de tar hensyn til sine hustruer som det «svakere kar». I forbindelse med det samme temaet kommer dessuten Peter med denne oppfordringen: «Likeså dere yngre menn, underordne dere under de eldre mennene.» Deretter understreker han nødvendigheten av å vise ydmykhet, en kristen egenskap som blir fremhevet gjennom hele hans brev. — 1. Pet. 3: 7—9; 5: 5—7; 2: 21—25.

13. a) Hvordan klargjør Peter i sitt brev Guds hensikt med å kalle den kristne menighet? b) Hvilken glederik arv holder Peter fram, og hvem oppnår den?

¹³ I en tid da ildprøver og forfølgelser hadde begynt å blusse opp igjen, gav Peter styrkende oppmuntring, og hans brev er i sannhet til uvurderlig hjelp for alle som står overfor slike prøver i vår tid. Legg merke til at han benytter de hebraiske skrifter når han siterer Jehovas ord: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1. Pet. 1: 16; 3. Mos. 11: 44) Senere viser han i et avsnitt som er rikt på henvisninger til andre av de inspirerte skrifter, hvordan den kristne menighet er bygd opp på Kristi grunnvoll som et åndelig hus av levende steiner. Og hva er så hensikten med det? Peter svarer: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1. Pet. 2: 4—10; Jes. 28: 16; Sal. 118: 22; Jes. 8: 14; 2. Mos. 19: 5, 6; Jes. 43: 21; Hos. 1: 10; 2: 23) Det er for dette ’kongelige presteskap’ eller det alminnelige prestedømme, som omfatter hele Guds hellige nasjon, Peter framholder det løftet som er forbundet med Riket, nemlig løftet om «en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv», «herlighetens uvisnelige krone» og den «evige herlighet i forening med Kristus». De som tilhører denne nasjonen, blir således i høy grad oppmuntret til å fortsette å fryde seg, så de ’kan fryde seg og være jublende glade også under hans herlighets åpenbarelse’. — 1. Pet. 1: 4; 5: 4, 10; 4: 13.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]