Bibelens bok nummer 62 — 1. Johannes

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Efesos, eller i nærheten

Fullført: ca. 98 e.Kr.

1. a) Hvilken egenskap blir spesielt fremhevet i Johannes’ skrifter, men hva er det som viser at han likevel ikke var sentimental? b) Hvorfor var hans tre brev så betimelige?

JOHANNES, Jesu Kristi elskede apostel, hadde sterk kjærlighet til rettferdigheten. Dette gav ham en dyp innsikt i Jesu sinn og tankegang. Vi blir derfor ikke forbauset over at kjærligheten har en fremtredende plass i hans skrifter. Han var imidlertid ikke sentimental, for Jesus omtalte ham som en av ’Tordensønnene [Boanerges]’. (Mark. 3: 17) Hans tre brev er i virkeligheten skrevet til forsvar for sannhet og rettferdighet, for frafallet, som var blitt forutsagt av apostelen Paulus, hadde nå begynt å gjøre seg gjeldende. Johannes’ tre brev var svært betimelige, for de medvirket til å styrke de første kristne i deres kamp mot «den ondes» listige angrep. — 2. Tess. 2: 3, 4; 1. Joh. 2: 13, 14; 5: 18, 19.

2. a) Hva er det som viser at Johannes’ brev ble skrevet mye senere enn Matteus’ og Markus’ evangelium og Peters og Paulus’ brev? b) Når og hvor ble brevene sannsynligvis skrevet?

² Etter innholdet å dømme hører disse brevene hjemme i en langt senere tid enn Matteus’ og Markus’ evangelium, og også senere enn Peters og Paulus’ brev. Tidene har forandret seg. Jødedommen, som var den store trussel for menighetene i deres barndom, er ikke omtalt, og det ser ikke ut til at Johannes’ brev inneholder et eneste direkte sitat fra de hebraiske skrifter. Derimot taler Johannes om «den siste time» og om at det er kommet «mange antikrister». (1. Joh. 2: 18) Han henvender seg til sine lesere ved å bruke uttrykket «mine små barn», mens han omtaler seg selv som «den eldste». (1. Joh. 2: 1, 12, 13, 18, 28; 3: 7, 18; 4: 4; 5: 21; 2. Joh. 1; 3. Joh. 1) Alt dette tyder på at hans tre brev er skrevet på et ganske sent tidspunkt. Ordene i 1. Johannes 1: 3, 4 tyder også på at Johannes’ evangelium ble skrevet omtrent samtidig. Det er en alminnelig oppfatning at Johannes’ tre brev var fullført omkring år 98, kort tid før apostelens død, og at de ble skrevet i nærheten av Efesos.

3. a) Hva er det som viser at apostelen Johannes har skrevet Johannes’ første brev? b) Hvilke ord ble tilføyd senere, og hva er det som viser at de er uekte?

³ At Johannes’ første brev virkelig er skrevet av apostelen Johannes, fremgår av dets store likhet med det fjerde evangeliet, som det ikke er noen som helst tvil om at Johannes har skrevet. Skribenten innleder for eksempel brevet med å omtale seg selv som et øyenvitne som har sett «livets ord . . . , det evige liv som var hos Faderen og ble tilkjennegitt for oss», uttrykk som har en slående likhet med dem som blir benyttet i innledningen til Johannes’ evangelium. At brevet er kanonisk, ble bekreftet av Muratoris fragment og av slike tidlige skribenter som Irenaeus, Polykarp og Papias, som alle levde i det andre århundre etter Kristus. * Ifølge Evsebios (ca. 260—342 e.Kr.) ble ektheten av Johannes’ første brev aldri dratt i tvil. * Det må imidlertid bemerkes at i noen eldre oversettelser er følgende ord blitt føyd til kapittel 5 ved slutten av vers 7 og begynnelsen av vers 8: «I himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vidner på jorden.» (Norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente, 1938) Men denne teksten finnes ikke i noen av de eldste greske håndskriftene og er tydeligvis blitt tilføyd for å støtte treenighetslæren. De fleste nyere oversettelser, både katolske og protestantiske, utelater disse ordene i selve teksten. — 1. Joh. 1: 1, 2. *

4. Hvem søker Johannes å beskytte sine medkristne mot, og hvilke falske læresetninger gjendriver han?

 ⁴ Johannes skriver for å beskytte sine «elskede», sine «små barn», mot de falske læresetningene som blir framsatt av de «mange antikrister» som har utgått fra dem, og som prøver å villede dem og føre dem bort fra sannheten. (2: 7, 18) Disse frafalne antikrister kan ha blitt påvirket av gresk filosofi, blant annet den tidlige gnostisisme, hvis tilhengere hevdet at de var i besittelse av en spesiell, mystisk betont kunnskap fra Gud. * Johannes tar sterk avstand fra frafall og behandler tre temaer grundig: synd, kjærlighet og antikrist. Hans uttalelser om synd og Jesu syndoffer viser at disse antikristene var selvrettferdige og hevdet at de var uten synd og ikke hadde behov for Jesu gjenløsningsoffer. Deres egosentriske «kunnskap» hadde gjort dem selviske og blottet for kjærlighet, noe Johannes avslører idet han gang på gang understreker betydningen av å vise sann kristen kjærlighet. Dessuten bekjemper Johannes øyensynlig deres falske lære når han forklarer at Jesus er Kristus, at han hadde en førmenneskelig tilværelse, og at han kom i kjødet som Guds Sønn for å frelse dem som tror. (1: 7—10; 2: 1, 2; 4: 16—21; 2: 22; 1: 1, 2; 4: 2, 3, 14, 15) Johannes stempler disse falske lærerne som «antikrister», og han nevner flere måter en kan kjenne Guds barn og Djevelens barn på. — 2: 18, 22; 4: 3.

5. Hva er det som viser at Johannes’ første brev var tiltenkt hele den kristne menighet?

⁵ Ettersom brevet ikke er stilt til noen bestemt menighet, var det sannsynligvis tiltenkt hele det kristne samfunn. Det at det ikke har noen innledende eller noen avsluttende hilsen, tyder også på dette. Noen har til og med karakterisert dette skriftet som en avhandling i stedet for et brev. Bruken av flertallsformen «dere» gjennom hele brevet viser at skribenten rettet sine ord til en gruppe og ikke til en enkeltperson.

BREVETS INNHOLD

6. Hvordan understreker Johannes motsetningen mellom dem som vandrer i lyset, og dem som er i mørket?

⁶ De må vandre i lyset og ikke i mørket (1: 1 til 2: 29). «Vi skriver disse ting for at vår glede skal være fullstendig,» sier Johannes. Ettersom «Gud er lys», er det bare de som «vandrer i lyset», som har «fellesskap med ham» og med hverandre. De er renset fra synd ved «Jesu, hans Sønns, blod». Men de som «fortsetter å vandre i mørket», og som sier at ’de ikke har noen synd’, villeder seg selv, og sannheten er ikke i dem. Hvis de bekjenner sine synder, vil Gud være trofast og tilgi dem. — 1: 4—8.

7. a) Hvordan viser en person at han kjenner og elsker Gud? b) Hva kjennes antikrist på?

⁷ Jesus Kristus blir omtalt som «et sonoffer for våre synder» og som en som er «en hjelper hos Faderen». Den som sier at han kjenner Gud, men som ikke holder hans bud, er en løgner. Den som elsker sin bror, blir i lyset, men den som hater sin bror, vandrer i mørket. Johannes kommer med en kraftig advarsel mot å elske verden eller de ting som er i verden, og sier: «Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Det er kommet mange antikrister, og «de gikk ut fra oss,» sier Johannes, for «de var ikke av vårt slag». Antikrist er den som fornekter at Jesus er Kristus. Han fornekter både Faderen og Sønnen. «Små barn» skal bli i det de har hørt fra begynnelsen, slik at de kan «fortsette å være i forening med Sønnen og i forening med Faderen», i samsvar med den sanne salving de mottok fra ham. — 2: 1, 2, 15, 18, 19, 24.

8. a) Hva skiller Guds barn fra Djevelens barn? b) Hvordan har de «små barn» lært kjærligheten å kjenne, og hvorfor må de til stadighet ransake sitt hjerte?

⁸ Guds barn praktiserer ikke synd (3: 1—24). På grunn av Faderens kjærlighet kalles de «Guds barn», og når Gud blir tilkjennegitt, skal de bli ham lik og «se ham slik som han er». Synd er lovløshet, og de som blir i forening med Kristus, praktiserer ikke synd. Den som øver synd, er av Djevelen, og Guds Sønn skal gjøre ende på Djevelens gjerninger. Guds barn og Djevelens barn kjennes på følgende måte: De som er av Gud, har kjærlighet til hverandre, men de som er av den onde, er lik Kain, som hatet sin bror og slo ham i hjel. Johannes sier til de «små barn» at de har lært kjærligheten å kjenne fordi «[Kristus] overgav sin sjel» for dem, og han oppfordrer dem til ikke å ’lukke sin inderlige medfølelses dør’ for sine brødre. De skal «ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet». For å kunne avgjøre om de «er av sannheten», må de ransake sitt hjerte og se om de «gjør de ting som er velbehagelige i [Guds] øyne». De må holde hans bud, som går ut på at de skal «tro på hans Sønns, Jesu Kristi, navn og elske hverandre». På den måten vil de skjønne at de blir i forening med ham og han med dem ved ånden. — 3: 1, 2, 16—19, 22, 23.

9. a) Hvordan må de inspirerte uttalelser prøves? b) Hvordan blir det understreket at vi er forpliktet til å elske hverandre?

⁹ De skal elske hverandre i forening med Gud (4: 1 til 5: 21). De inspirerte uttalelser må prøves. De uttalelsene som fornekter at Kristus kom i kjødet, «er ikke av Gud», men av antikrist. De er av verden og i forening med den, men sannhetens inspirerte uttalelse er av Gud. Johannes sier: «Gud er kjærlighet», og «kjærligheten er i denne henseende ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket  oss og utsendte sin Sønn som et sonoffer for våre synder». Vi er derfor i høy grad forpliktet til å elske hverandre. De som elsker andre, fortsetter å bli i forening med Gud, og kjærligheten er på den måten blitt gjort fullkommen, for at de «kan ha frimodighet i tale» og frykten kan bli drevet ut. «Når det gjelder oss,» sier Johannes, «så elsker vi fordi han elsket oss først.» «Den som elsker Gud, skal også elske sin bror.» — 4: 3, 8, 10, 17, 19, 21.

10. a) Hvordan kan Guds barn seire over verden, og hvilken tillit kan de ha? b) Hvilken innstilling må de ha til synd og avgudsdyrkelse?

¹⁰ Å vise kjærlighet som Guds barn betyr å følge Guds bud, og de som gjør det, vil seire over verden ved sin tro. De som viser tro på Guds Sønn, har fått det vitnesbyrd av Gud at han har gitt dem «evig liv, og dette liv er i hans Sønn». De kan derfor ha tillit til at han vil høre dem, uansett hva de ber om i samsvar med hans vilje. Selv om all urettferdighet er synd, finnes det en synd som ikke fører til døden. Enhver som er født av Gud, praktiserer ikke synd. Skjønt «hele verden ligger i den ondes makt . . . [er] Guds Sønn . . . kommet», og han har gitt sine disipler «forstand», så de kan vinne kunnskapen om den sanne Gud, som de nå er i forening med «ved hans Sønn, Jesus Kristus». De skal også vokte seg for avguder! — 5: 11, 19, 20.

HVORFOR DET ER NYTTIG

11. Hvordan kan de kristne i vår tid bekjempe antikrister og verdslige lyster?

¹¹ Akkurat som tilfellet var i slutten av det første århundre, finnes det i vår tid «mange antikrister» som sanne kristne må advares mot. De sanne kristne må holde fast ved ’det budskap som de har hørt fra begynnelsen, at de skal ha kjærlighet til hverandre’, og bli i forening med Gud og den sanne lære, øve rettferdighet og ha frimodighet til å tale. (2: 18; 3: 11; 2: 27—29) Av aller største betydning er også advarselen mot «kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av», disse materialistiske, verdslige onder som har oppslukt de fleste såkalte kristne. Sanne kristne vil sky verden og dens lyst, idet de vet at «den som gjør Guds vilje, blir for evig». I denne tiden, da verdslig begjær, sektvesen og hat er fremherskende, er det i høy grad nyttig å studere Guds vilje, som kommer til uttrykk i de inspirerte skrifter, og å handle i samsvar med den. — 2: 15—17.

12. Hvilke motsetninger blir stilt opp i Johannes’ første brev til gagn for oss, og hvordan kan vi seire over verden?

¹² Til gagn for oss understreker Johannes’ første brev motsetningen mellom det lys som utgår fra Faderen, og det sannhetsødeleggende mørke som utgår fra den onde, mellom Guds livgivende lære og antikrists bedragerske løgner, mellom den kjærlighet som preger hele den menighet som er i forening med Faderen og med Sønnen, og det morderiske, Kain-lignende hat som er i dem som «gikk ut fra oss, . . . for at det skulle bli avslørt at ikke alle er av vårt slag». (2: 19; 1: 5—7; 2: 8—11, 22—25; 3: 23, 24, 11, 12) Når vi har denne forståelsen, skulle vi ha et inderlig ønske om å ’seire over verden’. Og hvordan kan vi gjøre det? Ved å ha en sterk tro og ved å ha ’kjærlighet til Gud’, noe som vil si å holde hans bud. — 5: 3, 4.

13. a) Hvordan blir det vist at Guds kjærlighet er en praktisk kjærlighet? b) Hvordan skal de kristnes kjærlighet være, og hvilken samhørighet vil det føre til?

¹³ «Kjærligheten til Gud» — hvor sterkt understrekes ikke denne drivkraften gjennom hele brevet! I kapittel 2 blir den skarpe motsetningen mellom kjærligheten til verden og kjærligheten til Faderen fremhevet. Senere blir vi gjort oppmerksom på at «Gud er kjærlighet». (4: 8, 16) Og hvilken praktisk kjærlighet er ikke dette! Den kommer sterkest til uttrykk i at Faderen har utsendt «sin Sønn som verdens Frelser». (4: 14) Dette skulle framelske verdsettelse og en fryktløs kjærlighet i vårt hjerte, noe apostelen viser når han sier: «Når det gjelder oss, så elsker vi fordi han elsket oss først.» (4: 19) Vår kjærlighet bør være av det samme slag som Faderens og Sønnens — en praktisk, selvoppofrende kjærlighet. Akkurat som Jesus overgav sin sjel for oss, er også vi «forpliktet til å overgi våre sjeler for våre brødre», ja, til å åpne vår inderlige medfølelses dør for brødrene og elske dem, ikke bare i ord, men «i gjerning og sannhet». (3: 16—18) Som Johannes’ brev så tydelig viser, er det denne kjærlighet som i forening med den sanne kunnskap om Gud knytter dem som fortsetter å vandre med Gud, sammen med Faderen og Sønnen i en ubrytelig samhørighet. (2: 5, 6) Det er til disse Rikets arvinger, som på den måten er knyttet sammen med kjærlighetens bånd, Johannes sier: «Og vi er i forening med den sanne, ved hans Sønn, Jesus Kristus. Dette er den sanne Gud og evig liv.» — 5: 20.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]