Bibelens bok nummer 65 — Judas

Skribent: Judas

Sted skrevet: Palestina (?)

Fullført: ca. 65 e.Kr.

1. Hvilke forhold i menigheten fikk Judas til å skrive sitt kraftfulle brev til gagn for sine brødre?

JUDAS’ kristne brødre var i fare! I løpet av den tiden som hadde gått siden Kristi Jesu død og oppstandelse, hadde fremmede elementer sneket seg inn i den kristne menighet. Fienden hadde trengt seg inn i den hensikt å undergrave troen, akkurat som apostelen Paulus hadde advart om omkring 14 år tidligere. (2. Tess. 2: 3) Hvordan kunne brødrene bli gjort oppmerksom på faren? Judas’ brev, som er kraftfullt og sterkt i sin likeframme formulering, gir svaret. Judas gjør selv klart rede for situasjonen i versene 3 og 4: ’Jeg fant det nødvendig å skrive til dere fordi det har sneket seg inn visse mennesker, ugudelige mennesker, som vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel.’ Selve grunnlaget for sunn lære og moral var truet. Judas følte seg kalt til å kjempe for sine brødres interesser, slik at de på sin side kunne kjempe en hard kamp for troen.

2. a) Hvem var Judas? b) Hvilket forhold til Jesus satte Judas høyest?

² Men hvem var Judas? De innledende ordene forteller at brevet ble skrevet av «Judas, en Jesu Kristi slave, men Jakobs bror, til de kalte». To av Jesu 12 apostler het Judas. Var denne Judas en av dem? (Luk. 6: 16) Judas omtaler ikke seg selv som en apostel, men han omtaler tvert imot apostlene i tredje person som «de» og utelukker tydeligvis seg selv. (Jud. 17, 18) Han kaller seg dessuten «Jakobs bror» og mener antagelig den Jakob som skrev Jakobs brev, og som var Jesu halvbror. (V. 1) Som en av ’søylene’ i menigheten i Jerusalem var denne Jakob godt kjent, og Judas presenterer seg derfor ved hjelp av ham. Dette viser at Judas også var Jesu halvbror; vi vet at en av Jesu halvbrødre het Judas. (Gal. 1: 19; 2: 9; Matt. 13: 55; Mark. 6: 3) Judas fremhevet imidlertid ikke sitt kjødelige slektskap med Jesus. Han la ydmykt vekt på det åndelige slektskap og omtaler seg selv som en «Jesu Kristi slave». — 1. Kor. 7: 22; 2. Kor. 5: 16; Matt. 20: 27.

3. Hvilke beviser har vi for at Judas’ brev er autentisk?

³ At dette brevet er autentisk, fremgår av at det er nevnt i Muratoris fragment fra det andre århundre. Dessuten anerkjente Clemens Alexandrinus (det andre århundre) det som kanonisk. Origenes omtalte det som et verk som riktignok bare  består av «få linjer, men som likevel er fylt av den himmelske nådes sunne ord». * Tertullianus betraktet det også som autentisk. Det er ingen tvil om at det hører hjemme blant de øvrige inspirerte skrifter.

4. Hva slags brev er Judas’ brev, hvor ble det antagelig skrevet, og når mener man at det ble skrevet?

⁴ Judas skriver «til de kalte» og nevner ikke noen bestemt menighet eller person. Hans brev er derfor et alminnelig brev, som skulle bringes i omløp blant alle de kristne. Selv om det ikke blir nevnt, er det mest sannsynlig at det ble skrevet i Palestina. Det er også vanskelig å fastslå nøyaktig når det ble skrevet. Det må imidlertid ha blitt skrevet temmelig lenge etter den kristne menighets opprettelse, for Judas henleder oppmerksomheten på «de ord som tidligere er blitt talt av vår Herre Jesu Kristi apostler», og siterer åpenbart 2. Peter 3: 3. (Jud. 17, 18) Det er dessuten stor likhet mellom Judas’ brev og det andre kapitlet i Peters andre brev. Dette tyder på at Judas skrev omtrent samtidig med Peter, ettersom begge var dypt bekymret over den fare menigheten befant seg i på den tiden. Man har derfor satt år 65 som det omtrentlige tidspunkt brevet ble skrevet på. Dette årstallet bekreftes også av at Judas ikke forteller noe om at Cestius Gallus rykket inn i landet for å slå ned jødenes opprør i år 66, og han nevner heller ikke noe om Jerusalems fall i år 70. Judas kommer i sitt brev inn på spesielle dommer som Gud har fullbyrdet over syndere, og det er logisk å trekke den slutning at hvis Jerusalem allerede hadde falt, ville han ha styrket sin bevisføring ved å omtale fullbyrdelsen av denne dommen, særlig i betraktning av at Jesus hadde forutsagt denne begivenheten. — Jud. 5—7; Luk. 19: 41—44.

BREVETS INNHOLD

5. a) Hvorfor finner Judas det nødvendig å skrive til de kalte og formane dem til ’å kjempe en hard kamp for troen’? b) Hvilke advarende eksempler nevner Judas?

⁵ Advarsler mot utukt og ringeakt for herredømme (v. 1—16). Etter at Judas har sendt hilsener til «de kalte», sier han at han hadde til hensikt å skrive «om den frelse vi har felles», men at han nå har funnet det nødvendig å skrive til dem om ’å kjempe en hard kamp for troen’. Hvorfor det? Fordi ugudelige mennesker har sneket seg inn og vender Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel. Disse menneskene, sier Judas, «viser seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus». (V. 1, 3, 4) Han minner dem om at selv om Jehova reddet et folk ut av Egypt, tilintetgjorde han senere «dem som ikke viste tro». Jehova holder dessuten de engler som forlot sin egen, rette bolig, i forvaring «til dommen på den store dag». Den evige straff som kom over Sodoma og Gomorra og byene omkring dem, er et advarende eksempel om den skjebne som vil ramme dem som ’driver utukt i stort omfang og går etter kjød til unaturlig bruk’. — V. 5—7.

6. Hva gjør de ugudelige, og hvordan illustrerer Judas det urette i deres oppførsel og det den vil føre til?

⁶ På samme måte besmitter ugudelige mennesker nå «kjødet og ringeakter herredømme og spotter slike som er herlige». Ikke engang erkeengelen Mikael talte spottende mot Djevelen da han diskuterte med ham om Moses’ legeme, men sa bare: «Måtte Jehova refse deg.» Men disse menneskene spotter og fortsetter å forderve seg, lik fornuftløse dyr. De har gått på Kains, Bileams og den opprørske Korahs sti. De er som skjulte skjær, som vannløse skyer, som trær uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot, som ville havbølger som skummer opp sine egne årsaker til skam, og som stjerner uten fast kurs. For dem holdes «mørkets svarthet . . . rede for til evig tid». (V. 8, 9, 13) Enok profeterte at Jehova vil fullbyrde dom over disse ugudelige. De murrer og klager, og de beundrer personligheter i selvisk øyemed.

7. a) Hvilken advarsel hadde apostlene kommet med om spotterne? b) Hva bør de «elskede» gjøre for seg selv og andre i betraktning av det håp om evig liv de har?

⁷ Råd om hvordan en kan forbli i Guds kjærlighet (v. 17—25). Judas minner brødrene om at Herren Jesu Kristi apostler pleide å si at «i den siste tid skal det være spottere som vandrer i samsvar med sine egne begjær etter ugudelige ting». Disse urostifterne er «dyriske mennesker, som ikke har åndelighet». Derfor bør de «elskede» bygge seg selv opp i troen og bevare seg selv i Guds kjærlighet, mens de venter på Kristi barmhjertighet «med evig liv for øye». I mellomtiden bør de selv vise barmhjertighet og hjelpe dem som tviler. Judas slutter med, ved Herren Jesus Kristus, å gi «Gud, vår Frelser», ære, den eneste som kan vokte dem så de ikke snubler. — V. 18—21, 25.

HVORFOR DET ER NYTTIG

8. Hvordan benyttet Judas de inspirerte skrifter og «naturens bok» i sin formaning til brødrene?

⁸ Judas selv fant at de inspirerte skrifter var gagnlige til å advare, formane, oppmuntre, undervise og påminne de «elskede». Da han avslørte de ugudelige inntrengernes grove synd, brukte han talende illustrasjoner fra de hebraiske skrifter, for eksempel de troløse israelittene, englene som syndet, og innbyggerne i Sodoma og Gomorra, og han viste at alle som praktiserer lignende synder, ville få en tilsvarende straff. Han sammenlignet fordervede  mennesker med ufornuftige dyr, og han sa at de hadde gått på Kains sti, hadde styrtet seg ut i Bileams villfarelse og ville gå til grunne liksom Korah på grunn av sin opprørske tale. Han hentet også beskrivende bilder fra «naturens bok». Judas’ likeframme brev ble selv en del av «hele Skriften» og skulle studeres sammen med resten av Skriften, som formaner til en rett oppførsel i «den siste tid». — Jud. 17, 18, 5—7, 11—13; 4. Mos. 14: 35—37; 1. Mos. 6: 4; 18: 20, 21; 19: 4, 5, 24, 25; 4: 4, 5, 8; 4. Mos. 22: 2—7, 21; 31: 8; 16: 1—7, 31—35.

9. Hvorfor er Judas’ advarsel også nødvendig i dag, og på hvilke områder må de kristne fortsette å bygge seg selv opp?

⁹ Motstand og prøvelser utenfra hadde ikke greid å stanse kristendommens vekst, men nå stod brødrene i fare for å bukke under på grunn av forderv innenfra. Det var fare for at hele menigheten ville bli slått til vrak på skjær som var skjult under overflaten. Ettersom Judas forstod at denne faren kunne bli enda alvorligere, argumenterte han kraftig for at de skulle ’kjempe en hard kamp for troen’. Hans brev er like aktuelt i dag som det var den gang. Det er stadig behov for den samme advarselen. Vi må stadig verne om troen og kjempe for den, rykke umoral opp med rot og i barmhjertighet hjelpe tvilere og «rive dem ut av ilden» hvis det er mulig. De kristne i dag må fortsette å bygge opp sin aller helligste tro hvis de skal kunne forbli moralsk ulastelige og levende i åndelig forstand og utøve sann tilbedelse. De må holde seg til de rette prinsipper og nærme seg Gud i bønn. Det er også nødvendig at de har det rette syn på «herredømme» og respekterer gudgitt myndighet i den kristne menighet. — Jud. 3, 23, 8.

10. a) Hvordan skal menigheten behandle dyriske mennesker, og hva vil det føre til? b) Hvilken belønning venter Rikets arvinger, og hva er de enige med Judas i?

¹⁰ «Dyriske mennesker, som ikke har åndelighet», vil aldri komme inn i Guds rike. De kommer bare til å utgjøre en fare for andre som befinner seg på veien til evig liv. (Jud. 19; Gal. 5: 19—21) Menigheten må bli advart mot dem og bli befridd for dem. På den måten vil «barmhjertighet og fred og kjærlighet» bli de elskede rikere til del, og de vil bevare seg selv i Guds kjærlighet, ’mens de venter på sin Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye’. Gud, Frelseren, vil fremstille Rikets arvinger «lytefrie overfor sin herlighet med stor glede». Rikets arvinger slutter seg til Judas og tilskriver Gud «ære, majestet, makt og myndighet» gjennom Jesus Kristus. — Jud. 2, 21, 24, 25.

[Fotnote]

[Studiespørsmål]