Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Bibelens bok nummer 66 — Åpenbaringen

Bibelens bok nummer 66 — Åpenbaringen

Bibelens bok nummer 66 — Åpenbaringen

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Patmos

Fullført: ca. 96 e.Kr.

1. a) Hva vil Guds tjenere være enige om med hensyn til de symbolske fremstillingene i Åpenbaringen? b) Hvorfor er Åpenbaringen med rette anbrakt bakerst i Bibelen?

ER HENSIKTEN med de symbolske fremstillingene i Åpenbaringen å skremme? Slett ikke! Profetiens oppfyllelse vil kanskje fylle de onde med redsel, men Guds trofaste tjenere er enige i den inspirerte innledningen og engelens slutningsord: «Lykkelig er den som leser opp og lykkelige de som hører denne profetis ord.» «Lykkelig er enhver som holder ordene i denne bokrullens profeti.» (Åp. 1: 3; 22: 7) Selv om Åpenbaringen ble skrevet før de fire andre bøkene Johannes skrev under inspirasjon, er den med rette anbrakt bakerst i den samling av 66 inspirerte bøker som utgjør Bibelen. Den fører sine lesere langt inn i framtiden med et altomfattende syn av hva som er Guds hensikter med menneskene. Og den bringer Bibelens storslåtte tema, helligelsen av Jehovas navn og opphøyelsen av hans overherredømme ved hjelp av Riket under Kristus, den lovte Ætt, fram til et enestående klimaks.

2. På hvilken måte fikk Johannes Åpenbaringen, og hvorfor er bokens tittel meget passende?

2 Ifølge det verset som angir tittelen, er dette «en åpenbaring ved Jesus Kristus, som Gud gav ham . . . Og han sendte ut sin engel og framstilte det i tegn gjennom ham for sin slave Johannes». Johannes var således bare skribenten, ikke opphavsmannen. Det er ikke Johannes som åpenbarer noe, og boken er ikke Johannes’ åpenbaring. (1: 1) Ettersom boken inneholder en åpenbaring av hva Gud har til hensikt å gjøre i framtiden, er dens greske tittel, A·po·kaʹly·psis (Apokalypsen), meget passende, for den betyr «avdekking», «avsløring» eller «åpenbaring».

3. Hvem viser Åpenbaringen selv at skribenten, Johannes, er, og hvordan bekrefter oldtidens historikere det?

3 Hvem var den Johannes som i det første kapittel blir omtalt som den som har skrevet Åpenbaringen? Vi får vite at han var en Jesu Kristi slave, en bror og en delaktig i trengselen, og at han var forvist til øya Patmos. Han var tydeligvis godt kjent av sine første lesere, slik at det ikke var nødvendig med noen ytterligere presentasjon. Det må være apostelen Johannes. Denne konklusjonen blir støttet av de fleste av oldtidens historikere. Papias, som skrev i begynnelsen av det andre århundre, sies å ha ansett boken for å være av apostolisk opprinnelse. Justinus martyr, som levde i det andre århundre, sier i «Dialog med jøden Tryphon» (LXXXI): «Det var en mann iblant oss ved navn Johannes, en av Kristi apostler, som profeterte ved en åpenbaring som han mottok.» * Irenaeus sier uttrykkelig at apostelen Johannes var skribenten, og det samme gjør Clemens Alexandrinus og Tertullianus, som levde i slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundre. Origenes, en kjent bibelforsker i det tredje århundre, sa: «Jeg snakker om ham som lente seg opp til Jesu bryst, Johannes, som har etterlatt oss et evangelium, . . . og han skrev også Apokalypsen.» *

4. a) Hva forklarer forskjellen i stilen i Åpenbaringen sammenlignet med Johannes’ andre skrifter? b) Hva er det som viser at Åpenbaringen er en autentisk del av de inspirerte skrifter?

4 Den kjensgjerning at Johannes’ andre skrifter legger så stor vekt på kjærlighet, betyr ikke at Johannes ikke kan ha skrevet den kraftfulle og dynamiske Åpenbaringen. Det var han og hans bror Jakob som ble så fulle av harme over samaritanene i en viss by at de ville nedkalle ild fra himmelen. Det er grunnen til at de fikk tilnavnet «Boanerges» eller «Tordensønner». (Mark. 3: 17; Luk. 9: 54) Denne forskjell i stilen bør ikke skape vanskeligheter når vi husker at det er et helt annet emne som blir behandlet i Åpenbaringen. Det Johannes så i disse synene, var annerledes enn alt det han tidligere hadde sett. Det at boken på en enestående måte stemmer overens med resten av de profetiske skrifter, viser ubestridelig at den er en autentisk del av Guds inspirerte Ord.

5. Når skrev Johannes Åpenbaringen, og under hvilke omstendigheter?

5 Ifølge de tidligste vitnesbyrd skrev Johannes Åpenbaringen omkring år 96, cirka 26 år etter ødeleggelsen av Jerusalem. Dette må ha vært i slutten av keiser Domitianus’ regjering. Det blir bekreftet av det Irenaeus sier om Apokalypsen i sitt verk mot kjetterne (Adversus haereses, V, xxx): «For den ble sett for ikke så lenge siden, men nesten i vår egen tid, mot slutten av Domitianus’ regjering.» * Både Evsebios og Hieronymus slutter seg til dette vitnesbyrdet. Domitianus var bror av Titus, som førte de romerske hærene mot Jerusalem. Han ble keiser da Titus døde, 15 år før Åpenbaringen ble skrevet. Han forlangte å bli tilbedt som gud og antok tittelen Dominus et Deus noster (som betyr: «Vår herre og gud»). De som tilbad falske guder, hadde ingen skrupler når det gjaldt å tilbe keiseren, men de første kristne kunne ikke gjøre det. De nektet å inngå kompromiss. * Ved slutten av Domitianus’ regjering (81—96) brøt det derfor ut en voldsom forfølgelse av de kristne. Det er blitt antatt at Johannes ble forvist til Patmos av Domitianus. Da Domitianus ble snikmyrdet i år 96, ble han etterfulgt av den mer tolerante keiser Nerva, som tydeligvis løslot Johannes. Det var under fangenskapet på Patmos at Johannes fikk de synene han skrev ned.

6. Hvordan bør vi betrakte Åpenbaringsboken, og hvordan kan den inndeles?

6 Vi må være klar over at det som Johannes så og fikk beskjed om å skrive til menighetene, ikke var en rekke usammenhengende syner som ble skrevet ned i tilfeldig rekkefølge. Nei, hele Åpenbaringsboken gir oss fra begynnelse til slutt et sammenhengende bilde av kommende begivenheter og går fra det ene synet til det andre helt til Guds hensikter i forbindelse med Riket er blitt fullstendig åpenbart ved slutten av synene. Vi bør derfor betrakte Åpenbaringen som et hele. Vi bør se på den som en bok som består av sammenhengende, harmoniske deler som fører oss langt inn i framtiden regnet fra Johannes’ tid. Etter bokens innledning (Åp. 1: 1—9) kan den inndeles i 16 syner: (1) 1: 10 til 3: 22; (2) 4: 1 til 5: 14; (3) 6: 1—17; (4) 7: 1—17; (5) 8: 1 til 9: 21; (6) 10: 1 til 11: 19; (7) 12: 1—17; (8) 13: 1—18; (9) 14: 1—20; (10) 15: 1 til 16: 21; (11) 17: 1—18; (12) 18: 1 til 19: 10; (13) 19: 11—21; (14) 20: 1—10; (15) 20: 11 til 21: 8; (16) 21: 9 til 22: 5. Disse synene blir etterfulgt av en ansporende avslutning, hvor både Jehova, Jesus, engelen og Johannes taler og dermed kommer med sine siste bidrag som de viktigste leddene i meddelelseskanalen. — 22: 6—21.

BOKENS INNHOLD

7. Hva sier Johannes om opprinnelsen til Åpenbaringen, og hva sier han at han har til felles med dem som utgjør de sju menighetene?

7 Innledningen (1: 1—9). Johannes forklarer hvilken guddommelig kilde han har fått åpenbaringen fra, og hvilken kanal den er blitt gitt gjennom, nemlig gjennom en engel. Han vender seg så til medlemmene av de sju menighetene i Asia. Jesus Kristus har gjort dem «til et kongerike, til prester for sin Gud og Far», Jehova Gud, Den allmektige. Johannes minner dem om at han er delaktig med dem «i trengselen og riket og utholdenheten i samfunn med Jesus», ettersom han er forvist til Patmos. — 1: 6, 9.

8. a) Hva får Johannes befaling om å gjøre? b) Hvem ser han midt blant lampestakene, og hva forklarer denne?

8 Budskapene til de sju menighetene (1: 10 til 3: 22). Da det første synet begynner, befinner Johannes seg ved inspirasjon på Herrens dag. En kraftig, trompetlignende røst ber ham om å skrive det han ser, i en bokrull og sende den til de sju menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Da Johannes snur seg mot røsten, får han se en som er «lik en menneskesønn», midt blant sju lampestaker med sju stjerner i sin høyre hånd. Denne omtaler seg selv som «Den første og Den siste», som den som døde, men som nå lever for evig og alltid, og som har nøklene til døden og til Hades. Han er derfor den oppstandne Jesus Kristus. Han forklarer: «De sju stjerner betyr de sju menigheters engler, og de sju lampestaker betyr sju menigheter.» — 1: 13, 17, 20.

9. Hvilken ros og veiledning blir gitt til menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon og Tyatira?

9 Johannes blir bedt om å skrive til engelen for menigheten i Efesos. Trass i at denne menigheten har strevd, vært utholdende og ikke tålt onde mennesker, har den forlatt sin første kjærlighet og bør derfor vise anger og gjøre de tidligere gjerninger. Menigheten i Smyrna får høre at den trass i trengsel og fattigdom er rik og ikke bør være redd: «Vis deg trofast like til døden, og jeg vil gi deg livets krone.» Menigheten i Pergamon, som bor «der hvor Satans trone er», fortsetter å holde fast ved Kristi navn, men har frafalne blant seg. Disse må vise anger, ellers vil Kristus føre krig mot dem med sin munns lange sverd. Menigheten i Tyatira har «kjærlighet og tro og tjeneste og utholdenhet», men den tolererer «denne kvinnen Jesabel». De som er trofaste og holder ut, vil imidlertid få «myndighet over nasjonene». — 2: 10, 13, 19, 20, 26.

10. Hvilke budskaper blir sendt til menighetene i Sardes, Filadelfia og Laodikea?

10 Menigheten i Sardes har ord på seg for å leve, men den er død, for dens gjerninger er ikke fullført framfor Gud. De som seirer, vil imidlertid ikke få sitt navn strøket ut av livets bok. Menigheten i Filadelfia har holdt Kristi ord. Kristus lover derfor å bevare den «fra prøvens time, som skal komme over hele den bebodde jord». Kristus vil gjøre den som seirer, til en søyle i sin Guds tempel. Kristus sier: «Jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds by, det nye Jerusalem . . . og mitt eget nye navn.» Han omtaler seg selv som «Guds skapnings begynnelse» og sier til menigheten i Laodikea at den verken er varm eller kald og derfor vil bli utspydd av hans munn. Menighetens medlemmer skryter av sin rikdom, men er i virkeligheten fattige og blinde og nakne. De trenger hvite ytterkledninger, og de trenger øyensalve for å se. Kristus vil gå inn og spise med enhver som åpner døren for ham. Den som seirer, vil han gi å sette seg med ham på hans trone, liksom han har satt seg med sin Far på hans trone. — 3: 10, 12, 14.

11. Hvilket storslått syn ser Johannes nå?

11 Synet av Jehovas hellighet og herlighet (4: 1 til 5: 14). Det andre synet tar oss med foran Jehovas himmelske herlighets trone. Scenen er blendende i sin skjønnhet; den har en glans som kostbare edelstener. Rundt omkring tronen sitter de 24 eldste med kroner på sine hoder. Fire levende skapninger tilskriver Jehova hellighet, og Jehova blir tilbedt som den som er verdig «til å få herligheten og æren og makten», fordi han har skapt alle ting. — 4: 11.

12. Hvem er den eneste som er verdig til å åpne bokrullen med de sju segl?

12 ’Han som satt på tronen’, holder en bokrull med sju segl. Men hvem er verdig til å åpne bokrullen? Det er bare «Løven som er av Juda stamme, Davids rot», som er verdig! Denne, som også er «Lammet, som ble slaktet», tar bokrullen fra Jehova. — 5: 1, 5, 12.

13. Hvilket sammensatt syn ledsager åpningen av de første seks seglene?

13 Lammet åpner seks av seglene på bokrullen (6: 1 til 7: 17). Nå begynner det tredje synet. Lammet går i gang med å åpne seglene. Først kommer en rytter på en hvit hest som drar ut «seirende og for å fullføre sin seier». Så kommer rytteren på en ildfarget hest og tar freden bort fra jorden, og rytteren på en svart hest som rasjonerer kornet. Døden rir på en blek hest, og Hades følger like etter. Det femte segl blir åpnet, og «sjelene til dem som var blitt drept på grunn av Guds ord», roper at deres blod må bli hevnet. (6: 2, 9) Da det sjette segl blir åpnet, inntreffer det et stort jordskjelv, solen og månen formørkes, og jordens mektige roper til fjellene at de skal falle over dem og skjule dem for Jehova og for Lammets vrede.

14. Hva ses deretter med hensyn til Guds slaver og en talløs, stor skare?

14 Etter dette begynner det fjerde synet. En ser fire engler som holder fast jordens fire vinder inntil Guds slaver er blitt beseglet på sine panner. Tallet på disse er 144 000. Deretter ser Johannes en talløs, stor skare av alle nasjoner som står foran Gud og Lammet, som de tilskriver frelsen. De yter Gud tjeneste dag og natt i hans tempel. Lammet «skal være hyrde for dem og lede dem til kilder med livets vann». — 7: 17.

15. Hva skjer etter at det sjuende segl er blitt åpnet?

15 Det sjuende segl blir åpnet (8: 1 til 12: 17). Det blir stillhet i himmelen. Sju trompeter blir gitt til sju engler. De første seks trompetstøtene utgjør det femte synet.

16. a) Hva skjer da det i tur og orden blir blåst i de første fem trompeter, og hva er det første av de tre veer? b) Hva blir kunngjort da den sjette trompet lyder?

16 Da det i tur og orden blir blåst i de tre første trompetene, regner det ulykker ned over jorden, havet og elvene og også over vannkildene. Ved den fjerde trompet blir en tredjedel av solen, månen og stjernene formørket. Ved lyden av den femte basun slipper en stjerne fra himmelen løs en gresshoppeplage, som angriper dem «som ikke har Guds segl på sine panner». Dette er «det ene ve», og det kommer to til. Da den sjette trompet lyder, blir det kunngjort at fire engler skal løses og komme fram for å drepe. «To myriader myriader» ryttere fører med seg ytterligere ulykke og død, men likevel angrer ikke menneskene sine onde gjerninger. — 9: 4, 12, 16.

17. Hvilke begivenheter kulminerer i kunngjøringen om at det annet ve er over?

17 Idet det sjette synet begynner, stiger en annen sterk engel ned fra himmelen og roper at «i de dager da det skal lyde fra den sjuende engelen, . . . er Guds hellige hemmelighet ifølge det gode budskap» fullbyrdet. Johannes får en liten bokrull som han skal spise. Den er «søt som honning» i hans munn, men den gjør hans mage bitter. (10: 7, 9) To vitner profeterer i 1260 dager, kledd i sekkelerret. Så blir de drept av «villdyret som stiger opp av avgrunnen», og deres lik blir liggende i tre og en halv dag «på den brede gate i den store by». De som bor på jorden, fryder seg over dem, men denne gleden blir vendt til frykt når Gud gjenreiser dem til livet. I den timen inntreffer det et stort jordskjelv. «Det annet ve er over.» — 11: 7, 8, 14.

18. Hvilken viktig kunngjøring blir gitt da det blir blåst i den sjuende trompet, og hva er tiden nå inne til?

18 Nå blåser den sjuende engelen i sin trompet. Røster i himmelen kunngjør: «Kongedømmet over verden er nå blitt kongedømmet til vår Herre og hans Kristus.» De «tjuefire eldste» tilber og takker Gud, men nasjonene blir vrede. Guds tid er inne til å dømme de døde og lønne sine hellige og «til å ødelegge dem som ødelegger jorden». Hans tempelhelligdom blir åpnet, og i den blir hans pakts ark sett. — 11: 15, 16, 18.

19. Hvilket tegn og hvilken krig blir sett i himmelen, og hva blir utfallet?

19 Umiddelbart etter kunngjøringen av opprettelsen av Riket viser det sjuende synet «et stort tegn» i himmelen. Det er en kvinne som føder «en sønn, en gutt, som skal gjete alle nasjonene med en jernstav». «En stor, ildfarget drage» står klar til å sluke barnet, men barnet blir bortrykket til Guds trone. Mikael kjemper mot dragen og kaster «den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan», ned til jorden. Dette betyr «ve» for jorden! Dragen forfølger kvinnen og drar av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt. — 12: 1, 3, 5, 9, 12; 8: 13.

20. Hvilke to villdyr viser seg så i synet, og hvordan påvirker de menneskene på jorden?

20 Villdyret som stiger opp av havet (13: 1—18). Det åttende synet viser nå et villdyr med sju hoder og ti horn som stiger opp av havet. Det får sin makt fra dragen. Et av dets hoder var liksom såret til døden, men det ble leget, og hele jorden beundret dyret. Det kommer med bespottelser mot Gud og fører krig mot de hellige. Men se! Johannes ser et annet villdyr, som stiger opp av jorden. Det har to horn liksom et lam, men det begynner å tale som en drage. Det villeder jordens innbyggere og sier til dem at de skal lage et bilde til det første villdyret. Alle blir tvunget til å tilbe dette bildet; de som ikke vil tilbe det, skal drepes. Uten dyrets merke eller tall kan ingen kjøpe eller selge. Dets tall er 666.

21. Hva ser Johannes på Sions fjell, hva kunngjør englene, og hva blir gjort med jordens vintre?

21 Et «evig godt budskap» og budskaper i tilknytning til det (14: 1—20). Som en gledelig kontrast til dette ser Johannes i det niende synet Lammet stå på Sions fjell og sammen med det 144 000, som har dets navn og dets Fars navn på sine panner. «De synger liksom en ny sang foran tronen» etter at de er blitt «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet». En annen engel kommer til syne i midthimmelen, og den har et «evig godt budskap å forkynne som gledelige nyheter» for alle nasjoner og sier: «Frykt Gud og gi ham ære.» Enda en engel kunngjør: «Babylon den store har falt!» En annen engel, en tredje, kunngjør at de som tilber villdyret og dets bilde, skal drikke av Guds vredesvin. En som er «lik en menneskesønn», svinger sigden, og en annen engel svinger også sin sigd og høster jordens vintre og kaster det i «Guds vredes store vinpresse». Vinpressen blir trådt utenfor byen, og blodet står så høyt opp som til bislene på hestene, «over en strekning på ett tusen seks hundre stadier» (omkring 296 kilometer). — 14: 3, 4, 6—8, 14, 19, 20.

22. a) Hvem ser en deretter ære Jehova, og hvorfor gjør de det? b) Hvor blir de sju skålene med Guds vrede tømt ut, og hvilke begivenheter ryster så verden?

22 Englene med de sju siste plagene (15: 1 til 16: 21). Det tiende synet begynner med et annet glimt av den himmelske domstolen. De som har seiret over villdyret, ærer Jehova, «evighetens Konge», for hans store og underfulle gjerninger. Sju engler kommer ut fra helligdommen i himmelen og blir gitt sju gullskåler som er fulle av Guds vrede. De første seks blir tømt ut henholdsvis på jorden, i havet, i elvene og vannkildene og dessuten ut over solen, over villdyrets trone og over elven Eufrat. Vannet i Eufrat tørker bort for at veien kan beredes for «kongene fra solens oppgang». Demoninspirerte uttalelser samler ’kongene på hele den bebodde jord til krigen på Guds, Den allmektiges, store dag’, Harmageddon. Den sjuende skålen blir tømt ut over luften, og mens det inntreffer forferdelige naturfenomener, revner den store by i tre deler, nasjonenes byer faller, og Babylon får ’begeret med Guds harmes vredesvin’. — 15: 3; 16: 12, 14, 19.

23. a) Hvordan blir Guds dom over Babylon den store fullbyrdet? b) Hvilke kunngjøringer og hvilken klage ledsager Babylons fall, og hvilken lovprisning gjenlyder nå himmelen av?

23 Guds dom over Babylon; Lammets bryllup (17: 1 til 19: 10). Nå begynner det ellevte synet. Se! Det er Guds dom over «Babylon den store, mor til skjøgene», «som jordens konger har drevet utukt med». Hun er drukken av de helliges blod og rir på et skarlagenrødt villdyr som har sju hoder og ti horn. Dette dyret «var, men er ikke og skal likevel til å stige opp av avgrunnen». Dets ti horn kjemper mot Lammet, men fordi det er «herrers Herre og kongers Konge», seirer det over dem. De ti horn vender seg mot skjøgen og sluker henne, og det tolvte synet begynner idet en annen engel, hvis herlighet opplyser jorden, roper: «Hun har falt! Babylon den store har falt!» Guds folk får befaling om å gå ut fra henne for at de ikke skal ha del i hennes plager. Kongene og andre mektige på jorden gråter over henne og sier: «Ve, ve, du store by, Babylon, du sterke by, for på én time er din dom kommet!» Hennes store rikdom er blitt ødelagt. Akkurat som en stor kvernstein som blir kastet i havet, skal Babylon raskt kastes ned og aldri mer bli funnet. Endelig er blodet av Guds hellige blitt hevnet! Fire ganger gjenlyder himmelen av ropet: «Lovpris Jah!» Lovpris Jah fordi han har fullbyrdet dommen over den store skjøgen! Lovpris Jah fordi han har begynt å herske som konge! Fryd dere og vær jublende glade, for «Lammets bryllup er kommet, og hans hustru har gjort seg rede»! — 17: 2, 5, 8, 14; 18: 2, 10; 19: 1, 3, 4, 6, 7.

24. a) Hvor avgjørende er den krigen som blir utkjempet av Lammet? b) Hva skjer i løpet av de tusen år og når de er til ende?

24 Lammet fører krig i rettferdighet (19: 11 til 20: 10). I det trettende synet leder «kongers Konge og herrers Herre» himmelske hærer i en rettferdig krigføring. Konger og sterke menn blir til føde for himmelens fugler, og villdyret og den falske profet blir kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. (19: 16) Idet det fjortende synet begynner, ses en engel «komme ned fra himmelen med avgrunnens nøkkel og en stor lenke i sin hånd». «Dragen, den opprinnelige slange, som er Djevelen og Satan», blir grepet og bundet for tusen år. De som har del i den første oppstandelse, blir ’Guds og Kristi prester og hersker som konger sammen med ham i de tusen år’. Deretter blir Satan sluppet løs og går ut for å villede nasjonene på jorden, men han vil bli kastet i ildsjøen sammen med dem som følger ham. — 20: 1, 2, 6.

25. Hvilket storslått syn følger så, og hvem skal arve de ting som blir sett?

25 Dommens dag og Det nye Jerusalems herlighet (20: 11 til 22: 5). Så følger det storslåtte femtende synet. De døde, de store og de små, blir dømt foran Guds store, hvite trone. Døden og Hades blir kastet i ildsjøen, som «betyr den annen død», og enhver som ikke finnes skrevet i livets bok, blir kastet dit sammen med dem. Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen, og Gud bor hos menneskene og tørker bort hver tåre fra deres øyne. Død, sorg, skrik og smerte skal ikke være mer! Gud «gjør alle ting nye», og han stadfester sitt løfte idet han sier: «Skriv, for disse ord er troverdige og sanne.» De som seirer, skal arve disse ting, men det vil ikke de feige, de som ikke har tro, og de som er utuktige eller utøver spiritisme eller avgudsdyrkelse. — 20: 14; 21: 1, 5.

26. a) Hvilken beskrivelse blir gitt av Det nye Jerusalem? b) Hvilke livsbevarende ting blir sett i byen, og hvor kommer dens lys fra?

26 I det sekstende og siste synet får Johannes nå se «Lammets hustru», Det nye Jerusalem, med dets 12 porter og 12 grunnsteiner med navnene på de 12 apostlene. Byen er firkantet, og dens prakt er majestetisk, for den består av jaspis, gull og perler. Jehova og Lammet er byens tempel, og de er også dens lys. Bare de som er skrevet i den livets bokrull som tilhører Lammet, kan få komme inn i den. (21: 9) En ren elv med livets vann renner ut fra tronen nedover i midten av byens brede gate, og på hver side står livets trær, som frembringer nye avlinger av frukt hver måned og har blader som gir legedom. Guds og Lammets trone skal være i byen, og Guds slaver skal se Hans ansikt. «Jehova Gud skal lyse på dem, og de skal herske som konger for evig og alltid.» — 22: 5.

27. a) Hvilken forsikring blir gitt Johannes angående profetien? b) Hvilken inntrengende oppfordring og advarsel slutter Åpenbaringen med?

27 Avslutningen (22: 6—21). Følgende forsikring blir gitt: «Disse ord er troverdige og sanne.» Ja, lykkelige er alle de som holder ordene i profetien! Etter at Johannes har hørt og sett dette, faller han ned for å tilbe engelen, som imidlertid minner ham om at det bare er Gud han skal tilbe. Det skal ikke settes segl for ordene i profetien, «for den fastsatte tid er nær». Lykkelige er de som får adgang til byen, for utenfor er de urene og «enhver som liker og praktiserer løgn». Jesus sier at han har sendt sin engel for å vitne om dette for menighetene, og at han er «Davids rot og avkom og den klare morgenstjerne». «Ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» Ingen må legge noe til eller ta noe bort fra ordene i denne profetien, for hvis noen gjør det, vil deres del bli tatt bort fra «livets trær og ut av den hellige by». — 22: 6, 10, 15—17, 19.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

28. Nevn eksempler som hjelper oss til å forstå at Åpenbaringen avslutter den beretningen som begynte i den første delen av Bibelen.

28 Åpenbaringen danner en storslått avslutning på Bibelens inspirerte samling av 66 bøker. Ingenting er blitt utelatt. Ingenting mangler i sammenhengen. Nå ser vi klart både begynnelsen og enden. Den siste delen av Bibelen avslutter den beretningen som ble påbegynt i den første delen. Akkurat som 1. Mosebok 1: 1 beskrev hvordan Gud skapte de materielle himler og jorden, beskriver Åpenbaringen 21: 1—4 en ny himmel og en ny jord og de uendelig store velsignelser menneskene vil få del i, slik det også er profetert i Jesaja 65: 17, 18; 66: 22 og 2. Peter 3: 13. Akkurat som det ble sagt til det første menneske at det helt sikkert ville dø hvis det var ulydig, har Gud gitt det sikre løftet at «døden [ikke skal] være mer» for de lydige. (1. Mos. 2: 17; Åp. 21: 4) Da Slangen i begynnelsen trådte fram som menneskehetens forfører, forutsa Gud at dens hode skulle knuses, og Åpenbaringen viser hvordan den opprinnelige slange, som er Djevelen og Satan, til slutt blir kastet ned og tilintetgjort. (1. Mos. 3: 1—5, 15; Åp. 20: 10) Mens det ulydige menneske ble drevet bort fra livets tre i Eden, ser Johannes i sitt syn symbolske livets trær, som er «til legedom for nasjonene», det vil si for dem som er lydige. (1. Mos. 3: 22—24; Åp. 22: 2) Akkurat som det gikk en elv ut fra Eden og vannet hagen, går det en symbolsk elv med vann som gir og opprettholder liv, ut fra Guds trone. Dette synet er en parallell til Esekiels syn og minner oss også om Jesu ord om «en kilde med vann som veller fram for å gi evig liv». (1. Mos. 2: 10; Åp. 22: 1, 2; Esek. 47: 1—12; Joh. 4: 13, 14) Den første mann og den første kvinne ble drevet bort fra Guds nærhet, men de trofaste seiervinnere skal få se hans ansikt. (1. Mos. 3: 24; Åp. 22: 4) Det er i sannhet utbytterikt å studere synene i Åpenbaringen!

29. a) Hvordan knytter Åpenbaringen profetiene om Babylon sammen? b) Hvilke likhetspunkter er det mellom synene av Riket og synene av dyrene i Daniel og i Åpenbaringen?

29 Legg også merke til hvordan Åpenbaringen knytter sammen profetiene om det onde Babylon. Jesaja hadde forutsett det bokstavelige Babylons fall lenge før det skjedde, og han hadde sagt: «Falt, ja falt er Babylon!» (Jes. 21: 9) Jeremia profeterte også mot Babylon. (Jer. 51: 6—12) Men Åpenbaringen taler i symbolske vendinger om «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». Hun skal også omstyrtes, og Johannes ser det i et syn og sier: «Hun har falt! Babylon den store har falt!» (Åp. 17: 5; 18: 2) Husker du Daniels syn av et rike som Gud opprettet, og som skulle knuse alle andre riker og selv «bestå i evighet»? Legg merke til hvordan dette stemmer med den himmelske kunngjøringen i Åpenbaringen: «Kongedømmet over verden er nå blitt kongedømmet til vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge for evig og alltid.» (Dan. 2: 44; Åp. 11: 15) Og akkurat som Daniels syn beskrev en som ’var lik en menneskesønn, som kom med himmelens skyer for å få herredømme, ære og rike’, viser Åpenbaringen at Jesus Kristus er «Herskeren over jordens konger», og sier at «hvert øye skal se ham». (Dan. 7: 13, 14; Åp. 1: 5, 7) Det er også visse likhetspunkter mellom dyrene i Daniels syner og dyrene i Åpenbaringen. (Dan. 7: 1—8; Åp. 13: 1—3; 17: 12) Åpenbaringen tilveiebringer i sannhet rikelig med stoff som det vil være trosstyrkende å studere.

30. a) Hvilket fullstendig bilde gir Åpenbaringen av helligelsen av Jehovas navn ved Riket? b) Hva blir understreket med hensyn til hellighet, og hvem berører dette?

30 Åpenbaringen gir et enestående rikt og detaljert bilde av Guds rike. Den retter oppmerksomheten mot alt det profetene i gammel tid og Jesus og hans disipler sa om Riket. Her ser vi hvordan Jehovas navn blir helliget ved Riket: «Hellig, hellig, hellig er Jehova Gud, Den allmektige.» Han er verdig «til å få herligheten og æren og makten». Ja, det er han som ’tar sin store makt og begynner å herske som konge’ gjennom Kristus. Vi ser hvor nidkjær denne kongelige Sønn, «kongers Konge og herrers Herre», er når han slår nasjonene og tråkker «Guds, Den allmektiges, harmes vredes vinpresse»! Etter hvert som Bibelens storslåtte tema, opphøyelsen og herliggjørelsen av Jehova, bygges opp mot et klimaks, blir det understreket at enhver person og ting som har å gjøre med Riket, må være hellig. Lammet, Jesus Kristus, som «har Davids nøkkel», blir omtalt som hellig, og det samme blir himmelens engler. De som har del i den første oppstandelse, sies å være ’lykkelige og hellige’, og det blir understreket at «noe som ikke er hellig, og en som praktiserer noe avskyelig», på ingen måte skal få komme inn i «den hellige by Jerusalem». De som er blitt kjøpt med Lammets blod og gjort «til et kongerike og til prester for vår Gud», får således en kraftig oppfordring til å bevare sin hellighet overfor Jehova. De som tilhører den ’store skare’, må også ’vaske sine lange kjortler og gjøre dem hvite i Lammets blod’, så de kan yte hellig tjeneste. — Åp. 4: 8, 11; 11: 17; 19: 15, 16; 3: 7; 14: 10; 20: 6; 21: 2, 10, 27; 22: 19; 5: 9, 10; 7: 9, 14, 15.

31. Hvilke trekk ved Riket er det bare Åpenbaringsboken som gjør oss oppmerksom på?

31 Synet av Guds storslåtte og hellige rike blir utkrystallisert etter hvert som vi merker oss visse trekk som bare Åpenbaringsboken gjør oss oppmerksom på. Her ser vi et fullstendig bilde av Rikets arvinger på Sions fjell sammen med Lammet, og de synger en ny sang som bare de kan lære. Det er bare Åpenbaringen som oppgir tallet på dem som er kjøpt fra jorden til å komme inn i Riket — 144 000 — og som viser at dette er det beseglede antall som utgjør det åndelige Israels 12 symbolske stammer. Det er bare Åpenbaringen som viser at disse ’prester og konger’, som har del med Kristus i den første oppstandelse, også skal regjere med ham «i de tusen år». Det er bare Åpenbaringen som gir oss et fullstendig bilde av «den hellige by, Det nye Jerusalem», og viser dens strålende herlighet med Jehova og Lammet som dens tempel, dens 12 porter og grunnsteiner, og kongene som regjerer i den i all evighet ved det evige lys som Jehova sender ut over dem. — 14: 1, 3; 7: 4—8; 20: 6; 21: 2, 10—14, 22; 22: 5.

32. a) Hvordan sammenfatter synet av den ’nye himmel’ og «den hellige by, Det nye Jerusalem», alt det som er blitt forutsagt om Rikets Ætt? b) Hvilke velsignelser vil Riket sikre menneskene på jorden?

32 Det kan i sannhet sies at dette synet av den ’nye himmel’ og «den hellige by, Det nye Jerusalem», sammenfatter alt det som Bibelen har forutsagt fra gammel tid av om Rikets Ætt. Abraham så fram til en ætt som ’alle jordens slekter skulle velsigne seg ved hjelp av’, og til «byen som har virkelige grunnvoller, byen som har Gud til byggmester og opphavsmann». I Åpenbaringen blir denne velsignelsens by identifisert som den ’nye himmel’ — en ny regjering, Guds rike, som består av Det nye Jerusalem (Kristi brud) og hennes brudgom. Sammen skal de utøve et rettferdig styre over hele jorden. Jehova lover den trofaste menneskehet at de kan bli «hans folk» og oppnå evig lykke uten synd og død, en tilstand som svarer til den tilstand mennesket kunne glede seg over før opprøret i Eden. Og for å understreke en viktig sannhet nevner Åpenbaringen to ganger at Gud skal «tørke bort hver tåre fra deres øyne». — 1. Mos. 12: 3, NW; 22: 15—18; Hebr. 11: 10; Åp. 7: 17; 21: 1—4.

33. a) Hvilket storslått og fullstendig bilde gir Åpenbaringen av Guds fullbyrdede hensikter? b) Hvordan har «hele Skriften» vist seg å være «inspirert av Gud og nyttig», og hvorfor bør vi nå studere og adlyde Guds Ord?

33 For en storslått avslutning på de inspirerte skrifter! Hvor enestående er ikke disse «ting som snart skal skje»! (Åp. 1: 1) Navnet til Jehova, «profetenes inspirerte uttalelsers Gud», er blitt helliget. (22: 6) I Åpenbaringen ser vi 16 århundrers profetiske skrifter bli oppfylt og mange tusen års trosgjerninger bli belønnet. «Den opprinnelige slange» er død, hans hærskarer er tilintetgjort, og det onde eksisterer ikke lenger. (12: 9) Guds rike hersker som «en ny himmel» til hans pris. Velsignelsene på en gjenopprettet jord, som menneskene har oppfylt og underlagt seg i samsvar med den hensikt som Jehova lot nedskrive i Bibelens første kapittel, ligger foran menneskeheten i all evighet. (1. Mos. 1: 28) Hele Skriften har i sannhet vist seg å være «inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet». Jehova har brukt den for å føre fullt dugelige, fullstendig utrustede troens mennesker fram til denne vidunderlige dag. Tiden er derfor nå inne til å studere Skriften for å styrke vår tro. La oss adlyde de befalinger som blir gitt gjennom den, så vi kan oppnå Guds velsignelse. La oss følge dem på den rette sti, som fører til evig liv. Når vi gjør det, kan vi tillitsfullt si de ordene som Bibelens siste bok slutter med: «Amen! Kom, Herre Jesus.» — 2. Tim. 3: 16; Åp. 22: 20.

34. Hvordan kan vi nå oppnå en ubeskrivelig glede, og hvorfor?

34 Vi kan nå oppnå en ubeskrivelig glede ved å hylle «kongedømmet til vår Herre og hans Kristus», Ætten, som for bestandig helliger navnet til «Jehova Gud, Den allmektige»! — Åp. 11: 15, 17.

[Fotnoter]

^ avsn. 3 The Ante-Nicene Fathers, bind 1, side 240.

^ avsn. 3 The Ecclesiastical History, Evsebios, VI, xxv, 9, 10.

^ avsn. 5 The Ante-Nicene Fathers, bind I, sidene 559, 560.

^ avsn. 5 Romerske keisere av Sveton (Domitianus, 13).

[Studiespørsmål]