Leksjoner om de inspirerte skrifter og deres bakgrunn

Leksjon nummer 4: Bibelen og dens kanon

Hvor ordet «bibel» kommer fra; hva som avgjør hvilke bøker som hører hjemme i det guddommelige bibliotek; apokryfene avvises.

1, 2. a) Hva er den alminnelige betydningen av det greske ordet bi·bliʹa? b) Hvordan blir dette og beslektede ord brukt i de kristne greske skrifter? c) Hvordan har ordet «bibel» kommet inn i det norske språk?

ETTERSOM de inspirerte skrifter vanligvis blir omtalt som Bibelen, vil det være av interesse å undersøke hvor ordet «bibel» kommer fra, og hva det betyr. Det kommer fra det greske ordet bi·bliʹa, som betyr «små bøker». Dette ordet er igjen avledet av biʹblos, et ord som betegner papyrusplantens marg. I oldtiden fremstilte man «papir» til å skrive på av denne margen. (Papyrus ble importert fra Egypt via den fønikiske havnebyen Gebal, som grekerne kalte Byblos. Se Josva 13: 5, NW, 1984, fotnoten.) Med tiden ble bi·bliʹa brukt som en betegnelse på meddelelser som var skrevet på dette materialet. Det kunne være alle slags skrifter, bokruller, bøker, dokumenter og håndskrifter, og ordet ble også brukt om en samling små bøker.

² Overraskende nok finner man vanligvis ikke ordet «bibel» i teksten i norske, engelske eller andre oversettelser av de hellige skrifter. Men i det andre århundre før Kristus ble den samling inspirerte bøker som vi kaller de hebraiske skrifter, omtalt som ta bi·bliʹa på gresk. I Daniel 9: 2 skrev profeten: «Jeg, Daniel, [gransket] i bøkene . . .» Her har Septuaginta biʹblois, dativ flertall av biʹblos. I 2. Timoteus 4: 13 skrev Paulus: «Når du kommer, ta da med deg . . . bokrullene [gresk: bi·bliʹa].» De greske ordene bi·bliʹon og biʹblos forekommer i sine forskjellige grammatiske former over 40 ganger i de kristne greske skrifter og blir som regel oversatt med «bokrull(er)» eller «bok/bøker». Bi·bliʹa ble senere brukt på latin som et entallsord, og fra latin har ordet «bibel» kommet inn i andre språk, deriblant norsk.

3. Hva er det som viser at bibelskribentene betraktet Bibelen som Guds inspirerte Ord?

³ Den er Guds Ord. Selv om forskjellige mennesker ble inspirert til å nedskrive Bibelen, og selv om andre har vært med på å oversette den fra originalspråkene til våre dagers skriftspråk, er Bibelen i ordets fulle betydning Guds Ord, Guds inspirerte åpenbaring til menneskene. De inspirerte skribentene betraktet selv Bibelen på den måten. Det fremgår av at de brukte slike uttrykk som «ord som kommer fra [Jehovas] munn» (5. Mos. 8: 3), «ord som [Jehova] talte» (Jos. 24: 27), «bud og forskrifter som [Jehova] har gitt» (Esra 7: 11), «[Jehovas] lov» (Sal. 19: 8), «[Jehovas] ord» (Jes. 38: 4; 1. Tess. 4: 15) og ’uttalelse fra Jehovas munn’ (Matt. 4: 4).

DET GUDDOMMELIGE BIBLIOTEK

4. Hva består Bibelen av, og hvem har bestemt det?

⁴ Den boken vi i dag kjenner som Bibelen, er i virkeligheten en samling gamle dokumenter som er inspirert av Gud. Disse skriftene ble utarbeidet og samlet i løpet av en periode på 1600 år. Alt i alt utgjør denne dokumentsamlingen det som Hieronymus på latin så treffende betegnet som Bibliotheca Divina, det guddommelige bibliotek. Til dette biblioteket hører en katalog eller en offisiell fortegnelse over bøkene, og den omfatter bare de bøkene som hører til innenfor bibliotekets ramme og spesialområde. Alle andre bøker er utelatt. Jehova Gud er den store Bibliotekar, som fastsetter normen for hvilke skrifter som skal tas med. Bibelens katalog inneholder 66 bøker, som alle er produkter av Guds veiledende, hellige ånd.

5. Hva er Bibelens kanon, og hvor kommer dette uttrykket fra?

⁵ Den boksamlingen eller listen over bøker som anerkjennes som ekte og inspirerte, blir ofte omtalt som Bibelens kanon. Det hebraiske ordet (qa·nehʹ) ble opprinnelig brukt om et rør som ble brukt som målestokk når man ikke hadde noe trestykke for hånden. Apostelen Paulus brukte det greske ordet ka·nonʹ i betydningen «regel for oppførsel», foruten at han brukte det om det «distrikt» som Gud hadde ’tildelt ham etter mål’. (Gal. 6: 16, NW, 1984, fotnoten; 2. Kor. 10: 13) Kanoniske bøker er derfor bøker som er sanne, inspirerte og verdige til å bli brukt som rettesnor for hva som er den rette tro, lære og oppførsel. Hvis vi brukte bøker som ikke er «rette», som loddsnor, ville vårt «byggverk» ikke være i overensstemmelse med sannheten, og det ville ikke bli godkjent av den store Byggmester.

6. Nevn noen av de faktorene som avgjør om en bok er kanonisk.

⁶ Hva som avgjør om en bok er kanonisk. Etter hvilke guddommelige kriterier ble det avgjort at Bibelens 66 bøker er kanoniske? For det første måtte dokumentene omhandle Jehovas gjerninger  i forbindelse med jorden, samtidig som de måtte få mennesker til å tilbe Jehova og inngi dem dyp respekt for hans navn, hans gjerninger og hans hensikter med jorden. De måtte vitne om at de var inspirert, at de var produkter av hellig ånd. (2. Pet. 1: 21) De måtte ikke fremme overtro eller tilbedelse av skapninger, men snarere anspore leserne til å elske Gud og tjene ham. Det måtte ikke være noe i de enkelte skriftene som var i strid med hele verkets indre harmoni, men hver bok måtte stemme overens med de andre og derved bekrefte at det bare er én forfatter, nemlig Jehova Gud. Vi ville også forvente at skriftene var nøyaktige til minste detalj. I tillegg til disse grunnleggende kjennetegnene er det i hver enkelt bok, alt etter innholdets art, andre sikre tegn på at den er inspirert og følgelig kanonisk. Vi har omtalt dem i innledningen til hvert av kapitlene om Bibelens bøker. Dessuten er det visse spesielle omstendigheter, noen som gjelder de hebraiske skrifter, og noen som gjelder de greske skrifter, som hjelper oss til å fastlegge Bibelens kanon.

DE HEBRAISKE SKRIFTER

7. Hvordan ble den hebraiske kanon etter hvert fullført, og hva ville hver ny del være i harmoni med?

⁷ Vi må ikke tro at man måtte vente med å anerkjenne det som hørte med til de inspirerte skrifter, til den hebraiske kanon var fullført i det femte århundre før Kristus. Det Moses skrev under ledelse av Guds ånd, ble helt fra begynnelsen av anerkjent av israelittene som inspirerte skrifter, forfattet av Gud. Da Pentateuken var fullført, utgjorde den datidens kanon. Ytterligere åpenbaringer av Guds hensikter, gitt til mennesker under inspirasjon, ville være i harmoni med og logisk følge de grunnleggende prinsipper for sann tilbedelse som fantes i Pentateuken. I vår undersøkelse av Bibelens forskjellige bøker har vi sett at dette er tilfellet, særlig når bøkene direkte omhandler Bibelens storslåtte tema, helligelsen av Jehovas navn og opphøyelsen av hans overherredømme ved hjelp av Riket med Kristus, den lovte Ætt, som Konge.

8. Hva er det som viser at Bibelens profetiske bøker er kanoniske?

⁸ Særlig de hebraiske skrifter inneholder mange profetier. Gjennom Moses fastla Jehova selv hva som var grunnlaget for å avgjøre om en profeti var ekte, om den virkelig kom fra Gud, og det var også en hjelp til å avgjøre om en profetisk bok var kanonisk. (5. Mos. 13: 1—3; 18: 20—22) En undersøkelse av hver av de profetiske bøkene i de hebraiske skrifter sammenholdt med Bibelen som et hele og med den verdslige historie viser uten skygge av tvil at profetene talte i Jehovas navn, og at det de sa, virkelig ’skjedde og gikk i oppfyllelse’ — enten fullstendig eller også delvis, i liten målestokk, når det dreide seg om begivenheter som ennå hørte framtiden til. Det de sa, fikk også mennesker til å vende seg til Gud. En profeti som oppfylte disse kravene, var sann og inspirert.

9. Hvilken viktig faktor må vi huske når vi drøfter spørsmålet om Bibelens kanon?

⁹ Jesus og de som under inspirasjon skrev de kristne greske skrifter, siterte fra mange av bøkene i de hebraiske skrifter, og det er et direkte bevis for at disse bøkene er kanoniske. Dette beviset kan imidlertid ikke anvendes på alle bøkene, for eksempel ikke på Esters bok og Forkynneren. Når vi skal avgjøre om en bok er kanonisk, må vi derfor ha en annen meget viktig faktor i tankene, en faktor som gjelder for hele den bibelske kanon. Akkurat som Jehova inspirerte mennesker til å skrive ned hans guddommelige meddelelser for at de skulle bli opplært, oppbygd og oppmuntret til å tilbe og tjene ham, er det logisk at han også ville forestå og lede samlingen av de inspirerte skrifter og fastleggelsen av den bibelske kanon. Han ville gjøre det for at det ikke skulle være noen tvil om hva som utgjorde hans sannhetsord, og hva som ville utgjøre den varige målestokk for sann tilbedelse. Bare på den måten ville skapninger her på jorden fortsatt kunne bli gitt ’en ny fødsel gjennom Guds ord’ og være i stand til å bevitne at «Jehovas ord varer evig». — 1. Pet. 1: 23, 25.

10. Når var de hebraiske skrifters kanon fastlagt?

¹⁰ Fastsettelsen av den hebraiske kanon. Ifølge den jødiske tradisjon var det Esra som begynte å samle og katalogisere de hebraiske skrifters kanon, og Nehemja som fullførte dette arbeidet. Esra var godt kvalifisert for et slikt arbeid. Han var selv en av de inspirerte bibelskribentene og var dessuten prest, skriftlærd og en offisiell avskriver av hellige skrifter. (Esra 7: 1—11, NW) Det er ingen grunn til å dra i tvil det tradisjonelle syn som går ut på at de hebraiske skrifters kanon var fastlagt i slutten av det femte århundre før Kristus.

11. Hvordan er de hebraiske skrifter ordnet i den tradisjonelle jødiske kanon?

¹¹ Vi regner i dag med 39 bøker i de hebraiske skrifter; den tradisjonelle jødiske kanon omfatter de samme bøkene, men regner dem som 24. Noen autoriteter slår sammen Ruts bok med Dommerne og Klagesangene med Jeremia, slik at antall bøker blir 22, men de regner likevel med nøyaktig de samme kanoniske skriftene. * Dermed får de like mange inspirerte bøker som det er bokstaver i det hebraiske alfabetet. Her følger listen over de 24 bøkene ifølge den tradisjonelle jødiske kanon:

 Loven (Pentateuken)

1. Første Mosebok

2. Andre Mosebok

3. Tredje Mosebok

4. Fjerde Mosebok

5. Femte Mosebok

Profetene

6. Josva

7. Dommerne

8. Samuelsboken (Første og Andre sammen i én bok)

9. Kongeboken (Første og Andre sammen i én bok)

10. Jesaja

11. Jeremia

12. Esekiel

13. De tolv profeter (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja og Malaki i én bok)

Skriftene (Hagiografene)

14. Salmene

15. Ordspråkene

16. Job

17. Høysangen

18. Rut

19. Klagesangene

20. Forkynneren

21. Ester

22. Daniel

23. Esra (Nehemja innbefattet)

24. Krønikeboken (Første og Andre sammen i én bok)

12. Hva er det som ytterligere bekrefter den hebraiske kanon, og med hvilke skrifter slutter den?

¹² Det var skriftene i denne fortegnelsen eller denne kanon Kristus Jesus og den første kristne menighet anerkjente som inspirert. De inspirerte kristne bibelskribentene siterte utelukkende fra disse skriftene som Guds Ord, og de bekreftet at de var det, ved å innlede sitatene med uttrykk som «som det står skrevet». (Rom. 15: 9) Når Jesus talte om hele samlingen av inspirerte skrifter som var blitt til før han begynte sin tjeneste, henviste han til det som stod skrevet i «Moseloven og i Profetene og Salmene». (Luk. 24: 44) Her blir betegnelsen «Salmene», den første boken i Hagiografene, brukt om hele denne delen. Den siste historiske boken som ble tatt med i den hebraiske kanon, var Nehemja. At dette skjedde under Guds ånds ledelse, fremgår av at det bare er denne boken som gir oss utgangspunktet for å forstå Daniels storslagne profeti om at det ’fra ordet utgikk om å gjenreise og ombygge Jerusalem’, skulle gå 69 profetiske uker til Messias’ komme. (Dan. 9: 25, EN; Neh. 2: 1—8; 6: 15) Nehemjas bok gir oss også den historiske bakgrunn for den siste av de profetiske bøkene, Malaki. Det kan ikke betviles at Malakis bok hører med i de inspirerte skrifters kanon, for Jesus, Guds Sønn, siterte fra den flere ganger. (Matt. 11: 10, 14) Mens det på lignende måte blir sitert fra de fleste av de andre av den hebraiske kanons bøker, som alle ble skrevet før Nehemja og Malaki, siterer de kristne bibelskribentene ikke fra noen av de såkalte inspirerte skrifter som ble skrevet etter Nehemjas og Malakis tid og fram til Kristi tid. Dette bekrefter jødenes tradisjonelle oppfatning og også den oppfatning den kristne menighet i det første århundre hadde, nemlig at de hebraiske skrifters kanon sluttet med Nehemjas og Malakis skrifter.

DE HEBRAISKE SKRIFTERS APOKRYFISKE BØKER

13. a) Hva er de apokryfiske bøker? b) Hvordan gikk det til at de ble innlemmet i den romersk-katolske kanon?

¹³ Hva er apokryfiske bøker? Det er skrifter som noen har innlemmet i visse bibler, men som andre har avvist fordi de ikke bærer vitnesbyrd om å være inspirert av Gud. Det greske ordet a·poʹkry·fos sikter til noe som er «omhyggelig skjult». (Mark. 4: 22; Luk. 8: 17; Kol. 2: 3) Betegnelsen brukes om bøker som er av tvilsom autoritet og opprinnelse, eller om bøker som riktignok anses for å ha en viss verdi for den enkelte leser, men som altså ikke bærer vitnesbyrd om å være inspirert av Gud. Slike bøker ble holdt atskilt fra andre og ble ikke opplest offentlig; de ble holdt «skjult». På kirkemøtet i Kartago i 397 e.Kr. ble det foreslått at sju av apokryfene skulle føyes til de hebraiske skrifter, sammen med tilføyelser til de kanoniske bøkene Ester og Daniel. Men det var først så sent som i 1546, på Trient-konsilet, at den romersk-katolske kirke endelig vedtok å godta disse tilføyelsene i sin fortegnelse over bibelske bøker. Tilføyelsene var: Tobit, Judit, tillegg til Ester, Visdommens bok, Sirak, Baruk, tre tillegg til Daniel, Første Makkabeerbok og Andre Makkabeerbok.

14. a) På hvilken måte er Første Makkabeerbok av interesse? b) Hvilke autoriteter henviste aldri til apokryfene, og hvorfor ikke?

¹⁴ Selv om Første Makkabeerbok ikke på noen måte kan regnes som en inspirert bok, inneholder den opplysninger av historisk interesse. Den beskriver jødenes frihetskamp i det andre århundre før Kristus under ledelse av presteslekten Makkabeerne. Resten av apokryfene er fulle av feil og myter og overtro. Verken Jesus eller noen av dem som skrev de kristne greske skrifter, henviste til dem eller siterte fra dem.

15, 16. Hvordan viste Josefus og Hieronymus hvilke bøker som er kanoniske?

¹⁵ Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus, som levde i det første århundre etter Kristus, henviste i sitt verk Contra Apionem (Mot Apion) (I, 8) til alle de bøkene hebreerne betraktet som hellige. Han skrev: «Vi har ikke en mengde bøker som er i uoverensstemmelse med hverandre og strider mot hverandre. Våre bøker, de som med rette er alminnelig anerkjent, er bare 22 [som vist i avsnitt 11, svarer de til de 39 vi har i dag] og inneholder beretningen om hele tiden. Av disse er det fem bøker av Moses, som inneholder lovene og den tradisjonelle historiske beretning fra menneskets tilblivelse til lovgiverens død. . . . Fra Moses’ død til Artaxerxes, som etterfulgte Xerxes som konge i Persia, skrev de profetene som fulgte etter Moses, sin egen tids historie i 13 bøker. De resterende fire bøkene inneholder hymner til Gud og formaninger til mennesker angående deres livsførsel.» På denne måten viser Josefus at de hebraiske skrifters kanon var fastlagt lenge før det første århundre etter Kristus.

 ¹⁶ Bibelforskeren Hieronymus, som fullførte den latinske bibeloversettelsen Vulgata omkring 405 e.Kr., var meget bestemt i sitt syn på de apokryfiske bøker. Etter å ha stilt opp en fortegnelse over de inspirerte bøker etter samme mønster som Josefus, det vil si ved å sammenfatte de 39 inspirerte bøkene i de hebraiske skrifter i 22, skriver han i forordet til Samuelsbøkene og Kongebøkene i Vulgata: «Det er således 22 bøker . . . Dette forordet til Skriftene kan tjene som et uttrykk for en grunnfestet innstilling til alle de bøkene vi oversetter fra hebraisk til latin; så vi vet at det som måtte finnes ut over dette, må regnes blant apokryfene.»

DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER

17. Hva hevder den romersk-katolske kirke at den har hatt ansvaret for, men hvordan er det i virkeligheten blitt avgjort hvilke bøker som skal utgjøre Bibelens kanon?

¹⁷ Den romersk-katolske kirke hevder at det er den som har avgjort hvilke bøker som skulle tas med i den bibelske kanon, og den henviser til kirkemøtet i Kartago (397 e.Kr.), hvor det ble stilt opp en fortegnelse over bøkene. Dette er imidlertid ikke riktig. Den bibelske kanon, innbefattet listen over bøker som utgjør de kristne greske skrifter, var allerede fastlagt på dette tidspunkt, ikke ved et dekret fra et kirkemøte, men ved Guds hellige ånds ledelse — den ånd som hadde inspirert skribentene til å skrive ned bøkene. Senere, ikke-inspirerte fortegnelsers vitnesbyrd har bare verdi som en anerkjennelse av den bibelske kanon, som ble fastlagt av Guds ånd.

18. Hvilke viktige slutninger kan vi trekke på grunnlag av oversikten over gamle fortegnelser over de kristne greske skrifter?

¹⁸ Tidlige fortegnelsers vitnesbyrd. Et blikk på oversikten på side 303 viser at en rekke fortegnelser eller kataloger over de kristne greske skrifter fra det fjerde århundre — fortegnelser som alle ble laget før det ovennevnte kirkemøtet — stemmer nøye overens med vår nåværende kanon, og at noen andre bare utelater Åpenbaringen. Før slutten av det andre århundre var de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og 12 av apostelen Paulus’ brev alminnelig anerkjent. Bare noen få av de mindre skriftene var gjenstand for tvil visse steder. Det skyldtes sannsynligvis at disse skriftene av en eller annen grunn bare var i omløp i begrenset omfang i begynnelsen, og at det derfor tok lengre tid før de ble anerkjent som kanoniske.

19. a) Hvilket viktig dokument ble funnet i Milano, og hvor gammelt er det? b) Hva utgjorde datidens anerkjente kanon, ifølge dette dokumentet?

¹⁹ En av de mest interessante gamle fortegnelsene er det fragmentet som ble oppdaget av L. A. Muratori i Det ambrosianske bibliotek i Milano og utgitt av ham i 1740. Begynnelsen mangler, men den omstendighet at det omtaler Lukas’ evangelium som det tredje evangeliet, tyder på at det først har nevnt Matteus’ og Markus’ evangelium. Muratoris fragment, som er skrevet på latin, blir datert til siste halvdel av det andre århundre. Det er et høyst interessant dokument, noe som fremgår av følgende utdrag: «Den tredje evangelieboken er den som er skrevet av Lukas. Lukas, den velkjente legen, skrev den i sitt eget navn . . . Den fjerde evangelieboken er skrevet av Johannes, en av disiplene. . . . Og derfor er det ingen uoverensstemmelse i de troendes tro, selv om det ikke er det samme utvalg av kjensgjerninger som blir fremstilt i de enkelte evangeliebøkene, for under den ene veiledende Ånd er det i [dem] alle nevnt alt det som har å gjøre med hans fødsel, lidelse, oppstandelse, samtaler med disiplene og hans første og annet komme, det første i ydmykelse som følge av den forakt han ble vist, det som har vært, og det andre i kongemaktens herlighet, det som ennå hører framtiden til. Det er derfor ikke så merkelig at Johannes konsekvent anfører alle disse tingene i sine brev og selv sier: ’Det vi har sett med våre øyne og hørt med våre ører, og som våre hender har tatt på, det har vi skrevet om.’ For dermed erklærer han at han ikke bare har vært øyenvitne, men at han også har hørt og fortalt om alle de vidunderlige ting om Herren i rekkefølge. Videre er alle apostlenes gjerninger nedskrevet i én bok. Lukas sammenfattet dem [på den måten] for den ærede Teofilus . . . Når det gjelder Paulus’ brev, klargjør de selv overfor den som vil forstå, hva de er, og hvorfra og av hvilken grunn de ble sendt. For det første skrev han utførlig til korinterne for å forby splittelse på grunn av kjetteri, deretter til galaterne [imot] omskjærelsen og til romerne om skriftenes orden, idet han samtidig gav til kjenne at Kristus er hovedsaken i dem — alt dette er det nødvendig for oss å drøfte, idet vi ser at den velsignede apostelen Paulus følger sin forgjenger Johannes’ eksempel og bare skriver til sju navngitte kirker, i følgende rekkefølge: til korinterne (første), til efeserne (andre), til filipperne (tredje), til kolosserne (fjerde), til galaterne (femte), til tessalonikerne (sjette), til romerne (sjuende). Men skjønt han skriver to ganger til korinterne og tessalonikerne for å rettlede dem, blir det vist [? ved at han skriver til sju] at det bare finnes én kirke spredt ut over hele jorden; og likeså taler Johannes i Åpenbaringen til alle, skjønt han skriver til sju kirker. Men [han skrev] av hengivenhet og kjærlighet ett til Filemon og ett til Titus og to til Timoteus; [og disse] blir holdt i ære og aktet som hellige av Kirken. . . . Et brev av Judas og to som bærer Johannes’ navn, blir også regnet med . . . Vi anerkjenner bare Johannes’ og Peters åpenbaringer,  som [når det gjelder den siste] noen av oss ikke ønsker opplest i kirken.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, 1956, bind VIII, side 56.

20. a) Hvilken forklaring blir gitt på at et av Johannes’ brev og et av Peters brev er utelatt? b) I hvor høy grad svarer denne fortegnelsen til Bibelens innhold i vår tid?

²⁰ Som vi ser, er det bare to brev av Johannes som er nevnt i slutten av Muratoris fragment. Om dette sier imidlertid det ovennevnte leksikonet på side 55 at disse to brevene av Johannes «bare kan være det andre og det tredje, der skribenten rett og slett omtaler seg selv som ’den eldste’. Ettersom forfatteren allerede hadde behandlet det første, riktignok bare i forbigående, i forbindelse med det fjerde evangeliet, og der gav uttrykk for sin urokkelige tro på at det skriver seg fra Johannes, mente han at han her kunne nøye seg med å  nevne de to mindre brevene». Med hensyn til at Peters første brev øyensynlig overhodet ikke er nevnt, sier leksikonet videre: «Den mest sannsynlige hypotese går ut på at noen få ord, kanskje en linje, er gått tapt, og at 1. Peter og Johannes’ åpenbaring ble nevnt der som anerkjente.» På bakgrunn av det som sies i Muratoris fragment, trekker så dette leksikonet følgende slutning på side 56: «Det nye testamente betraktes som definitivt bestående av de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, 13 brev av Paulus, Johannes’ åpenbaring, sannsynligvis tre av hans brev, Judas og trolig 1. Peter, mens motstanden mot et annet av Peters skrifter ennå ikke hadde stilnet.»

21. a) Av hvilken interesse er Origenes’ kommentarer til de inspirerte skrifter? b) Hva har senere forfattere anerkjent?

²¹ Omkring år 230 anerkjente Origenes Hebreerbrevet og Jakobs brev som inspirerte skrifter. Begge mangler i Muratoris fragment. Origenes antyder at noen har betvilt at de var kanoniske, og antyder dermed også at de fleste av de greske skrifter var anerkjent som kanoniske på den tiden; det var bare noen få som betvilte noen av de mindre kjente brevene. Senere anerkjente Athanasius, Hieronymus og Augustinus de slutninger som kunne utledes av tidligere fortegnelser, ved å regne de samme 27 bøkene som dem vi har nå, som kanoniske. *

22, 23. a) Hvordan er de fleste av fortegnelsene i oversikten blitt utarbeidet? b) Hva er øyensynlig grunnen til at det ikke finnes noen slike fortegnelser av eldre dato enn Muratoris fragment?

²² De fleste av fortegnelsene i oversikten er eksakte lister som viser hvilke bøker som ble godtatt som kanoniske. Fortegnelsene til Irenaeus, Clemens Alexandrinus, Tertullianus og Origenes er satt opp på bakgrunn av de sitatene vi finner hos dem, som viser hvordan de betraktet de skriftene de siterte fra. Disse blir ytterligere supplert av historieskriveren Evsebios’ opptegnelser. Men det at visse kanoniske skrifter ikke blir nevnt av disse forfatterne, er ikke noe bevis for at de ikke er kanoniske. De er ganske enkelt ikke nevnt, enten fordi forfatterne bevisst unnlot å nevne dem, eller fordi de ikke hadde noen tilknytning til de emnene de skrev om. Men hvorfor finnes det ikke noen nøyaktige fortegnelser som er eldre enn Muratoris fragment?

²³ Det var først da kritikere som Markion framstod i midten av det andre århundre, at det ble strid om hvilke bøker de kristne skulle godta. Markion utarbeidet sin egen kanon, som passet til hans læresetninger. Han tok bare med noen av apostelen Paulus’ brev og en forkortet utgave av Lukasevangeliet. Det var dette og det at en mengde apokryfisk litteratur nå begynte å bli utbredt over hele verden, som fikk noen til å uttale seg om hvilke bøker de anerkjente som kanoniske.

24. a) Hva kjennetegner «Det nye testamentes» apokryfiske skrifter? b) Hva sier noen bibelforskere om disse?

²⁴ Apokryfiske skrifter. De indre vitnesbyrd understreker det skarpe skillet mellom de inspirerte kristne skrifter og skrifter som var uekte og ikke inspirert. De apokryfiske skriftene står langt tilbake for de inspirerte og er ofte fantasifulle og barnslige. Ofte er de unøyaktige. * Legg merke til følgende uttalelser som noen bibelforskere har kommet med om disse ikke-kanoniske bøkene:

«Det er ikke tale om at noen har utelukket dem fra Det nye testamente; de har utelukket seg selv.» — M. R. James: The Apocryphal New Testament, sidene xi, xii.

«Vi trenger bare å sammenligne våre nytestamentlige bøker som et hele med annen litteratur av samme slag for å forstå hvor stor kløften mellom dem er. Det blir ofte sagt at de ikke-kanoniske evangeliene i virkeligheten er det beste vitnesbyrd til støtte for de kanoniske.» — G. Milligan: The New Testament Documents, side 228.

«Når det gjelder skrifter utenom Det nye testamente som er blitt bevart fra kirkens første tid, kan det ikke sies om et eneste av dem at det med rette kunne føyes til kanon i vår tid.» — K. Aland: The Problem of the New Testament Canon, side 24.

25. Hvilke opplysninger om de kristne bibelskribentene taler for at deres skrifter var inspirert?

²⁵ Inspirerte skribenter. Dette neste punktet er av interesse. Alle de som nedskrev de kristne greske skrifter, var på en eller annen måte nær knyttet til den kristne menighets opprinnelige styrende råd, som innbefattet apostler som Jesus selv hadde utvalgt. Matteus, Johannes og Peter var blant de opprinnelige 12 apostlene, og Paulus ble senere valgt som apostel, selv om han ikke ble regnet som en av de 12. * Paulus var ikke til stede da den hellige ånd ble spesielt utgytt på pinsedagen, men det var Matteus, Johannes og Peter foruten Jakob og Judas og trolig også Markus. (Apg. 1: 13, 14) Peter nevner spesielt at han regner Paulus’ brev med til «resten av Skriftene». (2. Pet. 3: 15, 16) Markus og Lukas var nære medarbeidere av Paulus og Peter og reiste ofte sammen med dem. (Apg. 12: 25; 1. Pet. 5: 13; Kol. 4: 14; 2. Tim. 4: 11) Alle disse skribentene fikk mirakuløse gaver ved hellig ånd. Det skjedde enten ved  at ånden ble spesielt utgytt, slik som på pinsedagen og den gang Paulus ble omvendt (Apg. 9: 17, 18), eller ved apostlenes håndspåleggelse, slik det uten tvil skjedde i Lukas’ tilfelle. (Apg. 8: 14—17) Nedskrivningen av de kristne greske skrifter ble fullført i løpet av den perioden da åndens spesielle gaver var virksomme.

26. a) Hva anerkjenner vi som Guds Ord, og hvorfor? b) Hvordan bør vi vise at vi verdsetter Bibelen?

²⁶ Vår tro på den allmektige Gud, som har inspirert og bevart sitt Ord, gir oss visshet om at han også er den som har ledet samlingen av Bibelens bøker. Vi anerkjenner derfor tillitsfullt de kristne greske skrifters 27 bøker sammen med de hebraiske skrifters 39 bøker som én bibel med én Forfatter, Jehova Gud. Hans ord i Bibelens 66 bøker er vår rettesnor, og dens fullstendige harmoni og likevekt viser at den er komplett. Lovet være Jehova Gud, Skaperen av denne uforlignelige boken! Den kan gjøre oss fullstendig utrustet og lede våre skritt på veien til livet. La oss bruke den forstandig ved alle anledninger.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Oversikt på side 303]

Viktige gamle fortegnelser over de kristne greske skrifter

A - Anerkjent uten tvil som bibelsk og kanonisk

B - Betvilt på visse hold

BA - Betvilt på visse hold, men anerkjent som bibelsk og

kanonisk av den som laget fortegnelsen

? - Forskerne usikre på hvordan teksten skal leses, eller

hvordan en bok betraktes

- Et tomt felt angir at boken ikke er sitert eller omtalt

av den nevnte kilde

Navn og sted

Muratoris Irenaeus, Clemens Tertullianus,

fragment, Lilleasia Alexandrinus N.-Afrika

Italia

Omtrentlige

årstall e.Kr. 170 180 190 207

Matteus A A A A

Markus A A A A

Lukas A A A A

Johannes A A A A

Apostlenes gj. A A A A

Romerne A A A A

1. Korinter A A A A

2. Korinter A A A A

Galaterne A A A A

Efeserne A A A A

Filipperne A A A A

Kolosserne A A A A

1. Tessaloniker A A A A

2. Tessaloniker A A A A

1. Timoteus A A A A

2. Timoteus A A A A

Titus A A A A

Filemon A A

Hebreerne B BA BA

Jakob ?

1. Peter A? A A A

2. Peter B? A

1. Johannes A A BA A

2. Johannes A A BA

3. Johannes A?

Judas A BA A

Åpenbaringen A A A A

Navn og sted

Origenes, Evsebios, Kyrillos av Cheltenham-

Alexandria Palestina Jerusalem listen,

N.-Afrika

Omtrentlige

årstall e.Kr. 230 320 348 365

Matteus A A A A

Markus A A A A

Lukas A A A A

Johannes A A A A

Apostlenes gj. A A A A

Romerne A A A A

1. Korinter A A A A

2. Korinter A A A A

Galaterne A A A A

Efeserne A A A A

Filipperne A A A A

Kolosserne A A A A

1. Tessaloniker A A A A

2. Tessaloniker A A A A

1. Timoteus A A A A

2. Timoteus A A A A

Titus A A A A

Filemon A A A A

Hebreerne BA BA A

Jakob BA BA A

1. Peter A A A A

2. Peter BA BA A B

1. Johannes A A A A

2. Johannes BA BA A B

3. Johannes BA BA A B

Judas BA BA A

Åpenbaringen A BA A

Navn og sted

Athanasius, Epifanios, Gregor fra Amfilokios,

Alexandria Palestina Nazianz, Lilleasia

Lilleasia

Omtrentlige

årstall e.Kr. 367 368 370 370

Matteus A A A A

Markus A A A A

Lukas A A A A

Johannes A A A A

Apostlenes gj. A A A A

Romerne A A A A

1. Korinter A A A A

2. Korinter A A A A

Galaterne A A A A

Efeserne A A A A

Filipperne A A A A

Kolosserne A A A A

1. Tessaloniker A A A A

2. Tessaloniker A A A A

1. Timoteus A A A A

2. Timoteus A A A A

Titus A A A A

Filemon A A A A

Hebreerne A A A BA

Jakob A A A A

1. Peter A A A A

2. Peter A A A B

1. Johannes A A A A

2. Johannes A A A B

3. Johannes A A A B

Judas A A A B

Åpenbaringen A BA B

Navn og sted

Filastrius, Hieronymus, Augustinus, Tredje

Italia Italia N.-Afrika kirkemøte

i Kartago,

N.-Afrika

Omtrentlige

årstall e.Kr. 383 394 397 397

Matteus A A A A

Markus A A A A

Lukas A A A A

Johannes A A A A

Apostlenes gj. A A A A

Romerne A A A A

1. Korinter A A A A

2. Korinter A A A A

Galaterne A A A A

Efeserne A A A A

Filipperne A A A A

Kolosserne A A A A

1. Tessaloniker A A A A

2. Tessaloniker A A A A

1. Timoteus A A A A

2. Timoteus A A A A

Titus A A A A

Filemon A A A A

Hebreerne BA BA A A

Jakob A BA A A

1. Peter A A A A

2. Peter A BA A A

1. Johannes A A A A

2. Johannes A BA A A

3. Johannes A BA A A

Judas A BA A A

Åpenbaringen BA BA A A