Leksjoner om de inspirerte skrifter og deres bakgrunn

Leksjon nummer 8: Fordeler ved «New World Translation»

En orientering om denne oversettelsens moderne språk, dens konsekvente måte å oversette på, dens nøyaktige gjengivelse av verbene og dens dynamiske måte å uttrykke Guds inspirerte Ord på.

1. a) Hvilken tendens går New World Translation imot, og hvordan? b) Hvorfor brukes formen «Jehova» og ikke «Jahve»?

I DE senere år er det blitt utgitt en rekke moderne bibeloversettelser som i høy grad har hjulpet dem som elsker Guds Ord, til lett å få tak i meningen i det som står i grunnteksten. Mange oversettelser har imidlertid fjernet Guds navn fra den hellige beretning. New World Translation derimot opphøyer og ærer den høyeste Guds navn ved å gjeninnføre det der det hører hjemme i teksten. Navnet forekommer nå 6973 ganger i de hebraiske skrifter og 237 ganger i de greske skrifter, til sammen 7210 ganger. Hebraiskkyndige foretrekker gjerne formen Jahve (på engelsk Yahweh), men det er ikke mulig i dag å si med sikkerhet hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. Den latiniserte formen Jehova (på engelsk Jehovah) blir fortsatt benyttet ettersom den er blitt brukt i mange hundre år og er den mest alminnelige gjengivelsen av tetragrammet, de fire hebraiske bokstavene som utgjør navnet, יהוה. Den hebraiskkyndige R. H. Pfeiffer har sagt: «Uansett hva som kan sies om denne formens usikre herkomst, er ’Jehovah’ den rette engelske gjengivelse av Yahweh og bør fortsatt være det.» *

2. a) Finnes det andre oversettelser som tidligere har gjeninnført Guds navn i de kristne greske skrifter? b) Hvilken uklarhet blir dermed fjernet?

² New World Translation er ikke den første oversettelsen som gjeninnfører Guds navn i de kristne greske skrifter. I hvert fall fra og med det 14. århundre har mange oversettere følt behov for å gjeninnføre Guds navn i teksten, særlig der hvor de kristne greske skrifters skribenter siterer fra steder i de hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. I mange nyere misjonæroversettelser av de greske skrifter til språk som tales i Afrika, Asia, Amerika og på Stillehavsøyene, blir Jehovas navn brukt i stor utstrekning, og det samme gjelder enkelte oversettelser til europeiske språk. Der hvor Guds navn blir brukt, er det ikke lenger tvil om hvilken «herre» det siktes til. Det er himmelens og jordens Herre, Jehova. New World Translation of the Holy Scriptures  helliger hans navn ved å bruke det som det unike og særegne navn det er. *

3. På hvilken måte får New World Translation fram grunntekstens kraft, skjønnhet og mening?

³ New World Translation helliger også Jehovas navn ved å gjengi hans inspirerte skrifter i et klart, forståelig språk som på en direkte måte overbringer den opprinnelige meningen til leseren. Den bruker et enkelt, moderne språk, gjengir grunnspråkenes ord så konsekvent som mulig og overbringer på en nøyaktig måte den handling eller tilstand som de hebraiske og greske verbene uttrykker. Den får også fram forskjellen mellom entall og flertall når det gjelder verb i imperativ, der hvor dette ikke går klart fram av sammenhengen. I den engelske utgaven angir den om pronomenet «you» er entall eller flertall. På disse og andre måter får New World Translation i en moderne språkdrakt fram så mye som mulig av grunntekstens kraft, skjønnhet og mening.

OVERSATT TIL ET MODERNE SPRÅK

4. a) Hvilken edel hensikt gav en bibeloversetter for lenge siden uttrykk for? b) Hva er blitt nødvendig med tiden?

⁴ Eldre bibeloversettelser inneholder mange foreldede ord. De kan virke fremmedartede i dag, men ble forstått uten vanskelighet da oversettelsene ble laget. Mange foreldede ord i engelske bibler kan føres tilbake til William Tyndale, som virket i begynnelsen av det 16. århundre. Han skal ha sagt dette til en av sine religiøse motstandere: ’Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en ploggutt kjenner mer av Skriften enn du gjør.’ Tyndales oversettelse av de greske skrifter var så lettfattelig at en ploggutt på hans tid kunne forstå den. Men mange av de ordene han brukte, er nå blitt arkaiske, gammeldagse, og en «ploggutt» kan ikke lenger så godt forstå mange av ordene i King James Version og andre gamle bibeloversettelser. Det er derfor blitt nødvendig å fjerne det slør som det gammeldagse språket utgjør, og igjen oversette Bibelen til folkets alminnelige språk.

5. Hva slags språk bør Bibelen foreligge på, og hvorfor?

⁵ De inspirerte skrifter ble skrevet på menigmanns språk. Apostlene og andre av de første kristne benyttet ikke klassisk gresk slik som filosofene, for eksempel Platon. De brukte det greske hverdagsspråk, nemlig koiné eller fellesgresk. De greske skrifter ble altså, i likhet med de hebraiske skrifter før dem, skrevet på folkets språk. Det er derfor svært viktig at oversettelser av grunnteksten også er på folkets språk, slik at de lett blir forstått. Det er derfor New World Translation ikke bruker et arkaisk språk, men et klart, uttrykksfullt og moderne språk som hjelper leserne til virkelig å forstå hva Bibelen sier.

6. Illustrer fordelen ved å bruke moderne uttrykk i stedet for foreldede ord.

⁶ Det engelske språk har gjennomgått store forandringer siden det 17. århundre, og det er derfor mange forskjeller mellom King James Version og New World Translation. Også det norske språk har forandret seg, selv i løpet av ganske kort tid. Vi kan illustrere det ved noen sammenligninger mellom den norske oversettelsen av 1930 og de gjengivelser som velges i den norske utgaven av New World Translation. «Asen» i 1930-oversettelsen blir erstattet med «esel» i den norske utgaven av New World Translation (1. Mos. 22: 3), «klædebon» med «klær» (2. Sam. 1: 24), «vederfares deg» med «ramme deg» (Sal. 91: 10), «årle» med «tidlig» (Høys. 7: 12), «verkbrudden» med «lam» (Mark. 2: 3), «havesyke» med «begjærlighet» (Luk. 12: 15), «husvalelsens tider» med «tider med ny styrke» (Apg. 3: 19), «et godt stade» med «en anerkjent stilling» (1. Tim. 3: 13), «slike som kverver synet på folk» med «bedragere» (2. Tim. 3: 13) og så videre. Noen ord som er brukt i oversettelsen av 1978/85, blir også unngått. For eksempel brukes «ærefrykt» i stedet for «age» (Jes. 29: 23), «lykkelig» i stedet for «sæl» (Ordsp. 16: 20) og «vis derfor anger» i stedet for «gjør derfor bot» (Apg. 3: 19). Det er innlysende at det er lettere å lese en oversettelse som forsøker å unngå å bruke foreldede ord og uttrykk.

EN KONSEKVENT OVERSETTELSE

7. Hvordan er New World Translation konsekvent i sin gjengivelse av grunntekstens ord?

⁷ Det er blitt lagt stor vekt på at New World Translation skal være en konsekvent oversettelse. Ett bestemt ord på hebraisk eller gresk er blitt gjengitt med ett bestemt ord på engelsk, og dette ordet er blitt brukt så konsekvent som idiomene og sammenhengen tillater uten at meningen går tapt. Det samme er tilstrebet i utgavene på andre språk. Det hebraiske ordet neʹfesj oversettes for eksempel konsekvent med «sjel». Det tilsvarende greske ordet, psy·kheʹ, oversettes også alltid med «sjel».

8. a) Nevn eksempler på homografer. b) Hvordan er de blitt behandlet i oversettelsen?

⁸ Enkelte steder har det oppstått problemer i forbindelse med homografer, det vil si ord som på grunnspråket staves likt, men har forskjellig grunnbetydning. Utfordringen består i å tillegge ordet den riktige betydning når man oversetter. På norsk har vi slike homografer som «kost» (feiekost) og «kost» (mat) og «vest» (himmelretning) og «vest» (klesplagg). De skrives likt, men er helt forskjellige ord. Et eksempel fra Bibelen er det hebraiske ordet rav, som representerer flere helt forskjellige rotord, og som derfor gjengis på forskjellige måter i New World Translation. Rav har oftest betydningen «mange», slik som i 2. Mosebok 5: 5. Rav brukt i titler, slik som i «Rabsjake» (hebraisk: Rav-sja·qehʹ) i 2. Kongebok 18: 17, betyr derimot «fremst». Slik gjengis det i Daniel 1: 3: «sin fremste hoffmann».  (Se også fotnoten til Jeremia 39: 3 i referansebibelen.) Rav kan også bety «bueskytter», og det forklarer gjengivelsen i Jeremia 50: 29. Når oversetterne skulle skjelne mellom slike ord som staves identisk, støttet de seg til autoriteter som språkforskerne L. Koehler og W. Baumgartner.

9. Hvordan roste en hebraisk- og greskkyndig New World Translation?

⁹ Legg merke til hva den hebraisk- og greskkyndige Alexander Thomson hadde å si i sin omtale av New World Translation of the Christian Greek Scriptures angående dens konsekvente måte å oversette på: «Det er tydelig at oversettelsen er et verk av dyktige greskkyndige som har forsøkt å overbringe så mye av den greske tekstens innhold som det er mulig å uttrykke på engelsk. Oversetterne har bestrebet seg på å holde seg til én betydning på engelsk av hvert hovedord på gresk og på å gjøre oversettelsen så bokstavelig som mulig. . . . Det ordet som vanligvis gjengis med ’rettferdiggjøre’, blir som regel helt korrekt oversatt med ’erklære rettferdig’. . . . Ordet for kors blir gjengitt med ’torturpæl’, noe som er en annen forbedring. . . . Lukas 23: 43 blir gjengitt på denne utmerkede måten: ’I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.’ Dette er en stor forbedring sammenlignet med ordlyden i de fleste andre oversettelser.» Den samme anmelderen sa dette om oversettelsen av de hebraiske skrifter: «New World Translation er vel verd å skaffe seg. Den er levende og naturlig og får leseren til å tenke og studere. Den er ikke utarbeidet av historisk-kritiske bibelforskere, men av språkkyndige som ærer Gud og hans Ord.» — The Differentiator, april 1952, sidene 52—57, og juni 1954, side 136.

10. Illustrer hvordan New World Translation ved å være konsekvent forsvarer Bibelens sannhet.

¹⁰ Det at New World Translation er ordrett og konsekvent, har avgjort atskillige bibelske diskusjoner om detaljer. For eksempel hendte det for noen år siden at en forening av fritenkere i New York bad Selskapet Vakttårnet sende to foredragsholdere som kunne tale til dem om bibelske spørsmål. Anmodningen ble etterkommet. Denne gruppen av intellektuelle holdt seg til den latinske grunnsetningen falsum in uno falsum in toto, som innebærer at hvis en argumentasjon er feilaktig på ett punkt, er også resten av argumentasjonen feilaktig. I diskusjonens løp angrep en av deltagerne Jehovas vitners syn på Bibelens pålitelighet. Han bad om at 1. Mosebok 1: 3 måtte bli lest høyt for forsamlingen, og det ble gjort, fra New World Translation: «Og Gud sa så: ’La det bli lys.’ Da ble det lys.» Deretter bad han selvsikkert om at 1. Mosebok 1: 14 måtte bli lest, og det verset ble også lest fra New World Translation: «Og Gud sa videre: ’La det bli lyskilder på den utstrakte himmel.’» «Stopp litt!» sa han. «Hva er det du leser? Min bibel sier at Gud skapte lys både på den første dag og på den fjerde dag, og det er inkonsekvent.» Selv om han sa at han kunne hebraisk, måtte han gjøres oppmerksom på at det hebraiske ordet som blir oversatt med «lys» i vers tre, er ʼohr, mens det står et annet ord i vers 14, nemlig ma·ʼohrʹ, som sikter til en lyskilde. Mannen måtte bare sette seg igjen. * De konsekvente og trofaste gjengivelse i New World Translation hadde avgjort saken og forsvart Bibelen som pålitelig og nyttig.

NØYAKTIG GJENGIVELSE AV VERBENE

11. Hvilket dynamisk trekk ved grunnteksten er bevart i New World Translation? Hvordan?

¹¹ I New World Translation er det lagt spesiell vekt på å overbringe meningen i de greske og hebraiske verbenes tider og former på best mulig måte. New World Translation forsøker på denne måten å bevare grunntekstens spesielle friskhet, enkelhet, kraftfullhet og uttrykksmåte. Det har derfor vært nødvendig å bruke hjelpeverb og andre småord for å få fram nøyaktig hva grunnspråkene uttrykker. Det er på grunn av verbene grunnteksten er så dynamisk og uttrykksfull.

12. a) Nevn én måte hebraisk skiller seg ut fra vestlige språk på. b) Forklar de to verbalformene vi finner i hebraisk.

¹² De hebraiske verbene har ikke «tider» i den forstand vi kjenner til fra de fleste vestlige språk. På norsk betrakter vi vanligvis verbene fra et synspunkt som har med tid å gjøre; vi har slike tider som preteritum (fortid), presens (nåtid) og futurum (framtid). Hebraiske verb uttrykker derimot hovedsakelig handlingens tilstand, det vil si om handlingen betraktes som avsluttet (perfektum) eller uavsluttet (imperfektum). Disse hebraiske verbalformene kan brukes både om en handling som har skjedd i fortiden, og om noe som vil skje i framtiden; tiden vil fremgå av sammenhengen. For eksempel er det naturlig at perfektum brukes om avsluttede, fullførte handlinger i fortiden, men denne formen kan også brukes om en framtidig begivenhet, som om den allerede har funnet sted og er historie, som et uttrykk for at den med sikkerhet vil finne sted.

13. Hvorfor har kjennskap til de hebraiske verbalformene betydning for forståelsen av 1. Mosebok 2: 2, 3?

¹³ Det er svært viktig å gjengi de hebraiske verbalformene nøyaktig, for hvis det ikke gjøres, kan meningen bli fordreid og en helt annen tanke komme fram. Vi har et eksempel på dette i 1. Mosebok 2: 2, 3. Her fortelles det om Guds hvile på den sjuende dag, og i mange oversettelser brukes det slike uttrykk som «Gud hvilte», «han hvilte», «da hvilte han» og «hadde han hvilt». Ut fra det kunne man trekke den slutning at Guds hvile på den sjuende dag ble fullført i fortiden. Men legg merke til hvordan New World Translation får fram meningen i de verbene som brukes i 1. Mosebok 2: 2, 3: «Og innen den sjuende dag kom Gud til fullførelsen  av sitt verk som han hadde frambrakt, og han begynte å hvile på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde frambrakt. Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og hellige den, for på den har Gud hvilt fra hele sitt verk som han har skapt i den hensikt å frambringe det.» Uttrykket i vers 2, «han begynte å hvile», er et verb i imperfektum på hebraisk og inneholder derfor tanken om en uavsluttet eller vedvarende handling. Gjengivelsen «han begynte å hvile» harmonerer med det som sies i Hebreerne 4: 4—7. Verbet i 1. Mosebok 2: 3 er derimot i perfektum på hebraisk, men for at det skal harmonere med vers 2 og Hebreerne 4: 4—7 er det blitt oversatt med «har han hvilt».

14. Hvordan søker New World Translation å gjengi de hebraiske verbene, ettersom den forkaster teorien om waw consecutivum?

¹⁴ En av årsakene til at hebraiske verbalformer er blitt unøyaktig oversatt, er den grammatiske teori som kalles waw consecutivum. Waw (ו) er en hebraisk konjunksjon som har grunnbetydningen «og». Den står aldri alene; den står alltid sammen med et annet ord, ofte et verb, slik at de to danner ett ord. Det har vært hevdet og hevdes fortsatt av noen at en slik sammensetning kan endre verbets form — fra imperfektum til perfektum (slik det er blitt gjort i mange oversettelser, også moderne oversettelser, i 1. Mosebok 2: 2, 3), eller fra perfektum til imperfektum. Dette fenomenet er også blitt kalt waw conversivum. Denne ukorrekte teorien har ført til mye forvirring og til feilaktige gjengivelser av den hebraiske tekst. I New World Translation har man ikke fulgt teorien om at bokstaven waw kan endre verbets form. Man har i stedet forsøkt å gjengi de hebraiske verbene i den form de står i, slik at oversettelsen kan bli så nyansert og nøyaktig som mulig. *

15. a) Hva er blitt gjort for å oversette de greske verbene nøyaktig? b) Vis fordelen ved en korrekt gjengivelse av et verb som inneholder tanken om en vedvarende handling.

¹⁵ Man har også vært omhyggelig med gjengivelsen av de greske verbene. På gresk angir verbets tider ikke bare tiden for en handling eller tilstand, men også handlingens art — om den er enkeltstående, begynnende eller vedvarende, om den gjentar seg eller er avsluttet. Når det tas hensyn til dette, får man en nøyaktig oversettelse som får fram alt som ligger i den beskrevne handling. Når oversettelsen for eksempel får fram at et gresk verb inneholder tanken om noe vedvarende, får man en bedre forståelse av situasjoner som beskrives, og formaning og veiledning får også større vekt. Fariseernes og saddukeernes vedvarende vantro fremheves for eksempel av Jesu ord: «En ond og ekteskapsbrytersk generasjon fortsetter å søke etter et tegn.» Og behovet for å fortsette å gjøre rette gjerninger kommer godt til uttrykk i disse uttalelsene av Jesus: «Fortsett å elske deres fiender.» «Fortsett da å søke først riket.» «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.» — Matt. 16: 4; 5: 44; 6: 33; 7: 7.

16. Hvordan har man fått fram den riktige tanken i det Johannes sier om synd i 1. Johannes 2: 1, ved å ta hensyn til den greske tiden aorist?

¹⁶ På gresk har man en spesiell tid som kalles aorist, og som brukes om en handling som er momentan eller enkeltstående. Verb i aorist kan gjengis på mange forskjellige måter avhengig av sammenhengen. Aorist brukes blant annet for å beskrive én handling av et bestemt slag som ikke er bundet til noe bestemt tidspunkt. Vi har et slikt eksempel i 1. Johannes 2: 1, hvor mange oversettelser gjengir verbet som betyr «å synde», slik at det kan oppfattes som å følge en vedvarende syndig kurs. New World Translation sier derimot «begå en synd», det vil si én enkelt syndig handling. Dette overbringer den riktige forståelsen, nemlig at hvis en kristen skulle begå en syndig handling, har han Jesus Kristus som sin talsmann eller hjelper hos den himmelske Far. Første Johannes 2: 1 er derfor slett ikke i strid med 1. Johannes 3: 6—8 og 5: 18, hvor det å ’praktisere synd’ blir fordømt, ettersom det er to forskjellige ting det er snakk om. *

17. Hva kan imperfektum på gresk uttrykke foruten en vedvarende handling? Illustrer.

¹⁷ Imperfektum på gresk kan ikke bare uttrykke en handling som fortsetter, men også en handling som er blitt forsøkt utført, men ikke fullført. Legg merke til hvordan Hebreerne 11: 17 lyder i den norske oversettelsen av 1930: «Ved tro ofret Abraham Isak dengang han ble fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene.» Det greske verbet som er gjengitt med «ofret», forekommer her i to forskjellige former. Første gang står det i perfektum, mens det andre gang står i imperfektum. I New World Translation har man tatt hensyn til disse forskjellige tidene og oversatt verset slik: «Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak, ja, han som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn.» Denne gjengivelsen får fram at det første verbet har karakter av noe fullført, men den gjenspeiler også at det andre verbet står i imperfektum, noe som viser at handlingen var tilsiktet, eller ble forsøkt utført, men ikke ble fullført. — 1. Mos. 22: 9—14.

18. Hva har det ført til at det er lagt vekt på andre ordklassers funksjoner? Nevn et eksempel.

¹⁸ Man har også vært nøye med de andre ordklassenes funksjoner, for eksempel substantivenes kasus. Dette har ført til at tilsynelatende selvmotsigelser er blitt oppklart. Et eksempel på dette er Apostlenes gjerninger 9: 7, hvor det fortelles om det Saulus opplevde på veien til Damaskus. Mange  oversettelser sier her at hans reisefeller «hørte røsten», men ikke så noen. I Apostlenes gjerninger 22: 9, hvor Paulus selv forteller om denne opplevelsen, sier de samme oversettelsene at reisefellene så lyset, men ’ikke hørte røsten’. I det første tilfellet står imidlertid det greske ordet for ’røst’ i genitiv, mens det i det andre tilfellet står i akkusativ, noe det også gjør i Apostlenes gjerninger 9: 4. Hvorfor denne forskjellen? Mange oversettelser får ikke fram noen nyanse her, men på gresk viser skiftet av kasus at noe er forskjellig. Mennene hørte bokstavelig gjengitt «røstens» eller «av røsten», men de hørte den ikke slik Paulus gjorde, det vil si, de hørte ikke ordene, slik at de kunne forstå hva som ble sagt. New World Translation tar hensyn til bruken av genitiv i Apostlenes gjerninger 9: 7 og sier at de som reiste sammen med Paulus, «hørte nok lyden av en røst, men så ingen».

BRUK AV STORE BOKSTAVER

19, 20. a) Hva har New World Translation gjort med hensyn til foreldede tiltaleformer, og hvorfor? b) Hva oppnår denne oversettelsen ved å bruke store bokstaver i noen ord?

¹⁹ Noen moderne engelske oversettelser har bevart enkelte arkaiske former av det personlige pronomen i 2. person entall («thee», «thou», «thy») i tiltale til Gud. På Bibelens grunnspråk fantes det imidlertid ikke noen spesiell form av det personlige pronomen som ble brukt når Gud ble tiltalt. Det ble brukt samme form som når en taler til sin neste. New World Translation har derfor droppet disse formene, som i dag har et skinnhellig preg, og bruker det normale pronomenet («you») i alle tilfelle. På norsk er det personlige pronomen i 2. person forskjellig i entall og flertall («du» og «dere»), men på engelsk heter det «you» i begge tilfelle, og det er ikke alltid verbet forteller om det tales til én eller flere. For å angi flertall blir da ordet (pronomenet eller verbet) trykt med store bokstaver (små versaler). Det vil ofte være nyttig for leseren å vite om et skriftsted rettes til en enkeltperson («you») eller til en gruppe personer, en menighet («YOU»). — Jevnfør Romerne 11: 13, 17.

²⁰ Vi møter lignende problemer i norsk. Her gjelder det pronomenet «deres», som er likelydende i 2. og 3. person. I oversettelsen av 1930 fikk man fram forskjellen ved å bruke de allerede da foreldede formene «I, eder, eders» i 2. person, mens det i 3. person naturlig nok het «de», «dem», «deres». Oversettelsen av 1978/85 velger ofte å ty til omskrivninger, som i uttrykket «den Far dere har i himmelen». (Matt. 6: 26, 32) I den norske utgaven av New World Translation er en foreldet, overhøytidelig form som «eders» ikke aktuell, og en omskrivning kan ofte virke tungvint. Man har derfor valgt å ta i bruk store bokstaver (små versaler) som en markering av 2. person av det personlige pronomens genitivform i flertall. Altså: «DERES (det vil si tilhørernes) himmelske Far.»

NEW WORLD TRANSLATION PÅ ANDRE SPRÅK

21. a) Hvordan er det blitt mulig for stadig flere å nyte godt av New World Translation? b) Hvor mange eksemplarer av New World Translation hadde Selskapet Vakttårnet trykt inntil 1989?

²¹ I 1961 ble det gjort kjent at Selskapet Vakttårnet hadde til hensikt å utgi New World Translation på ytterligere seks språk med stor utbredelse, nemlig fransk, italiensk, nederlandsk, portugisisk, spansk og tysk. Dette oversettelsesarbeidet ble betrodd dyktige oversettere blant Jehovas vitner, som alle samarbeidet ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York. De tjente som en stor internasjonal komité som arbeidet under kyndig ledelse. I juli 1963, på Jehovas vitners stevne med temaet «Det evige gode budskap» i Milwaukee i Wisconsin i USA, kom de første resultatene av dette oversettelsesarbeidet da New World Translation of the Christian Greek Scriptures ble utgitt samtidig på disse seks språkene. Nå var det ikke lenger bare engelsktalende som kunne dra nytte av fordelene ved denne moderne oversettelsen. Oversettelsesarbeidet har fortsatt siden da, og i 1989 forelå New World Translation of the Holy Scriptures på 11 språk i et opplag på over 56 millioner. *

TAKKNEMLIGHET FOR ET KRAFTFULLT REDSKAP

22, 23. På hvilke måter er denne oversettelsen av de inspirerte skrifter nyttig for de kristne?

²² New World Translation er virkelig et kraftfullt redskap vi kan bruke for å vise at «hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig». På bakgrunn av det vi har tatt for oss i denne leksjonen, forstår vi at den er en nøyaktig og pålitelig oversettelse, og at den kan være til stor glede for dem som ønsker å høre Gud tale til menneskene på en måte som rører ved dem, og i et moderne, levende språkdrakt. Språket i New World Translation virker åndelig stimulerende, og det gjør leseren raskt fortrolig med de inspirerte skrifters opprinnelige, dynamiske uttrykksmåte. Det er ikke lenger nødvendig å lese versene om og om igjen for å kunne forstå uklare uttrykk. Språket virker kraftfullt og klart fra første gjennomlesning.

²³ New World Translation of the Holy Scriptures er en trofast oversettelse av Guds Ord, som kalles «åndens sverd». Den er derfor et effektivt våpen som de kristne kan bruke i sin åndelige krigføring; den er en hjelp til å ’rive ned sterkt befestede falske læresetninger og resonnementer som er reist opp mot kunnskapen om Gud’. Den setter oss i stand til med bedre forståelse å forkynne det som er gagnlig og oppbyggende, de herlige ting som har å gjøre med Guds rettferdige rike — ja, «Guds storslåtte gjerninger». — Ef. 6: 17; 2. Kor. 10: 4, 5; Apg. 2: 11.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]