Leksjoner om de inspirerte skrifter og deres bakgrunn

Leksjon nummer 9: Arkeologien og den inspirerte beretning

En undersøkelse av arkeologiske funn og gamle historiske dokumenter som bekrefter den bibelske beretning.

1. Hva menes med a) bibelsk arkeologi? b) kulturgjenstander?

BIBELSK arkeologi er studiet av de folkeslag og begivenheter som er omtalt i Bibelen, på grunnlag av skrifter, redskaper, bygninger og annet som er blitt funnet i jorden. Letingen etter ruiner og kulturgjenstander på bibelske steder har krevd et stort forskningsarbeid og gjort det nødvendig å flytte millioner av tonn jord. En kulturgjenstand (artefakt) er enhver gjenstand som er blitt forarbeidet av mennesker, og som dermed vitner om menneskers liv og virksomhet. Kulturgjenstander kan være pottemakervarer, leirtavler, innskrifter, dokumenter, monumenter og krøniker innhogd i stein.

2. Hvilken verdi har den bibelske arkeologi?

² I begynnelsen av det 20. århundre hadde arkeologien utviklet seg til en grundig vitenskap som foretok ekspedisjoner til de bibelske land, støttet av de store universitetene i Europa og Amerika. Som følge av dette har arkeologene avdekket et vell av opplysninger som gir oss større forståelse av hvordan forholdene var i bibelsk tid. Av og til har arkeologiske funn underbygd den bibelske beretning ved å bekrefte at den er nøyaktig selv i de minste detaljer.

ARKEOLOGIEN OG DE HEBRAISKE SKRIFTER

3. Hvilke gamle ruiner og opptegnelser bekrefter at det fantes ziggurater i det gamle Babylon?

³ Babels tårn. Ifølge Bibelen var Babels tårn et mektig byggverk. (1. Mos. 11: 1—9) I og omkring ruinene av det gamle Babylon har arkeologene avdekket en rekke ziggurater — tempeltårn bygd som trappepyramider — deriblant ruinene av Etemenanki-templet innenfor Babylons murer. Gamle opptegnelser om slike templer inneholder ofte ordene: «Dets topp skal nå til himmelen.» Kong Nebukadnesar skal ha sagt: «Jeg bygde toppen av trappetårnet ved Etemenanki så høy at den kaptes med himmelen.» Et fragment forteller om ødeleggelsen av en slik ziggurat: «Byggingen av dette templet mishaget gudene. På en natt rev de ned det som var blitt bygd. De spredte dem vidt omkring og gjorde språkene deres underlige. De satte en stopper for fremskrittet.» *

4. Hvilke arkeologiske funn er blitt gjort ved Gihon, og hvilken forbindelse kan de ha med Bibelens beretning?

⁴ Vanntunnelene ved Gihon-kilden. I Jerusalem-området oppdaget Charles Warren i 1867 en vannrenne som løp fra Gihon-kilden og inn i fjellet, med en sjakt som førte opp mot Davids-byen. Dette var antagelig den veien Davids menn fulgte da de først trengte inn i byen. (2. Sam. 5: 6—10) Det var i årene 1909—1911 at hele det systemet av tunneler som fører fra Gihon-kilden, ble avdekket. En 533 meter lang tunnel med en gjennomsnittlig høyde på knapt to meter var hogd ut gjennom fjellet fra Gihon til dammen Siloam i Tyropoion-dalen (inne i byen). Det var tydeligvis denne tunnelen Hiskia bygde. På veggen inne i den smale tunnelen ble det funnet en innskrift på gammelhebraisk. Den lyder i utdrag: «Og dette var den måten den ble brutt igjennom på: — Mens det [. . .] ennå (var) [. . .] hakke(r), hver mann mot den andre, og da det ennå var tre alen igjen å bryte igjennom, [hørte en] idet den ene ropte til den andre, at det måtte være dannet en sprekk i klippen til høyre [og til venstre]. Og da tunnelen ble gjennombrutt, slo den ene tunnelarbeider mot den andre, hakke mot hakke, og vannet strømmet fra kilden ned i dammen 1200 alen, og klippen var 100 alen over tunnelarbeidernes hode.» For et imponerende stykke ingeniørkunst for den tiden! * — 2. Kong. 20: 20; 2. Krøn. 32: 30.

5. Hvilke arkeologiske funn ved Karnak vitner om Sjisjaks invasjon og noen bibelske stedsnavn?

⁵ Sjisjaks seiersrelieff. Egypterkongen Sjisjak er nevnt sju ganger i Bibelen. Fordi kong Rehabeam vendte seg bort fra Jehovas lov, tillot Jehova at Sjisjak gjorde innfall i Juda i 993 f.Kr., men uten å ødelegge landet fullstendig. (1. Kong. 14: 25—28; 2. Krøn. 12: 1—12) I lang tid så det ut til at det bare var Bibelen som nevnte denne invasjonen. Men så ble et stort dokument av den farao som Bibelen kaller Sjisjak (Sheshonk I), brakt for dagen. Det dreide seg om et imponerende relieff med hieroglyfer og bilder på den sørlige muren på et stort egyptisk tempel i Karnak (oldtidens Theben).  På dette gigantiske relieffet ser man den egyptiske guden Amon, som holder et sigdformet sverd i høyre hånd. Han kommer med 156 palestinske fanger, som er bundet med lange rep som han holder i sin venstre hånd, til farao Sjisjak. Hver fange representerer en by eller en landsby. Navnet på hver av disse er anført med hieroglyfer. Blant de navnene som fremdeles kan leses og identifiseres, er Harabbit (Jos. 19: 20), Ta’anak, Bet-Sjean og Megiddo (Jos. 17: 11), Sjunem (Jos. 19: 18), Rehob (Jos. 19: 28), Hafarajim (Jos. 19: 19), Gibeon (Jos. 18: 25), Bet-Horon (Jos. 21: 22), Ajjalon (Jos. 21: 24), Soko (Jos. 15: 35) og Arad (Jos. 12: 14). Dokumentet henviser også til «Abrams mark», og det er første gang Abraham er nevnt i egyptiske opptegnelser. *

6, 7. Hva er historien bak Mesjasteinen, og hvilke opplysninger gir den om krigen mellom Israel og Moab?

⁶ Mesjasteinen. I 1868 gjorde den tyske misjonæren F. A. Klein et bemerkelsesverdig funn i Dhiban (Dibon), nemlig en stein med en gammel innskrift. Den er blitt kjent som Mesjasteinen (også kalt Moabittsteinen). Det ble tatt et avtrykk av skriften, men selve steinen ble slått i stykker av beduiner før man fikk flyttet den. Man fant imidlertid igjen de fleste bitene og fikk satt dem sammen, og steinen er nå utstilt i Louvre i Paris, og en avstøpning av den finnes i British Museum i London. Den var opprinnelig reist i Dibon i Moab, og den gir kong Mesjas versjon av hans opprør mot Israel. (2. Kong. 1: 1; 3: 4, 5) Teksten lyder i utdrag: «Jeg (er) Mesja, sønn av Kamosj-[. . .], konge av Moab, dibonitten . . . Hva angår Omri, kongen av Israel, kuet han Moab i mange år (bokst.: dager), for Kamosj [Moabs gud] var vred på sitt land. Og hans sønn fulgte ham, og han sa også: ’Jeg vil kue Moab.’ I min tid talte han (således); men jeg har seiret over ham og over hans hus, og Israel er gått under for alltid! . . . Og Kamosj sa til meg: ’Gå og ta Nebo fra Israel!’ Så drog jeg om natten og kjempet mot den fra morgengry til middag, tok den og drepte alle . . . Og herfra førte jeg Jahves [kar] og slepte dem fram for Kamosj.» * Legg merke til at Guds navn er nevnt i den siste setningen. Vi kan se det i form av tetragrammet på bildet av Mesjasteinen, i 18. linje på høyre side i dokumentet.

⁷ Mesjasteinen nevner også følgende bibelske steder: Atarot og Nebo (4. Mos. 32: 34, 38), Arnon, Aroer, Medeba og Dibon (Jos. 13: 9), Bamot-Ba’al, Bet-Ba’al-Meon, Jahsa og Kirjatajim (Jos. 13: 17—19), Beser (Jos. 20: 8), Horonajim (Jes. 15: 5) og Bet-Diblatajim og Kerijot (Jer. 48: 22, 24). Den bekrefter dermed at disse stedene virkelig har eksistert.

8. Hva forteller Bibelen om Sankerib, og hva er blitt vist ved utgravningene av hans palass?

⁸ Kong Sankeribs prisme. Bibelen forteller  svært detaljert om assyrernes invasjon under kong Sankerib i år 732 f.Kr. (2. Kong. 18: 13 til 19: 37; 2. Krøn. 32: 1—22; Jes. 36: 1 til 37: 38) I årene 1847—1851 avdekket den engelske arkeologen A. H. Layard ruinene av Sankeribs store palass i Ninive i det gamle Assyria. Det viste seg at palasset hadde omkring 70 rom. Veggene var dekorert med relieffprydede fliser over en samlet lengde på over 3000 meter. Sankeribs annaler eller årlige protokoller over inntrufne begivenheter var nedskrevet på leirsylindere eller prismer. Den endelige utgaven av disse annalene, som øyensynlig ble utarbeidet like før Sankeribs død, finnes på det som er kjent som Taylor-prismet. Det er oppbevart i British Museum. Det orientalske institutt ved University of Chicago har en enda bedre utgave på et prisme som ble funnet i nærheten av det stedet hvor det gamle Ninive, hovedstaden i det assyriske verdensrike, lå.

9. Hva nevner Sankerib som stemmer med Bibelens beretning, men hva unnlater han å nevne, og hvorfor?

⁹ I disse siste annalene gir Sankerib sin egen skrytende versjon av sin invasjon i Juda: «Med hensyn til Hiskia, jøden som ikke ville underkaste seg mitt åk, beleiret jeg 46 av hans sterke byer, befestninger og de utallige små landsbyene i nærheten og inntok (dem) ved hjelp av (jord)voller som var godt trampet til, og beleiringsmaskiner som (dermed) ble brakt nær (murene), (foruten ved) angrep av fotsoldater, (ved bruk av) sjakter, bresjer og ingeniørarbeid. Jeg drev ut (av dem) 200 150 mennesker, unge og gamle, menn og kvinner, hester, muldyr, esler, kameler, storfe og småfe uten tall og regnet (dem) som bytte. Ham selv [Hiskia] sperret jeg inne i Jerusalem, hans kongelige residens, som en fugl i bur. . . . Hans byer, som jeg hadde plyndret, skilte jeg ut fra hans land og gav dem til Mitinti, kongen i Asjdod, Padi, kongen i Ekron, og Sillibel, kongen i Gasa. . . . Hiskia selv . . . sendte senere til meg i Ninive, min prektige by, foruten 30 talenter gull 800 talenter sølv, edelstener, antimon, store blokker rødstein, senger (innlagt) med elfenben, nimedu-stoler (innlagt) med elfenben, elefanthuder, ibenholt, buksbomved (og) alle slags verdifulle skatter, sine (egne) døtre, konkubiner, mannlige og kvinnelige musikere. For å avlevere tributten og for å vise sin ærbødighet som slave sendte han sin (personlige) budbærer.» * Med hensyn til den tributten Sankerib påla Hiskia, bekrefter Bibelen at den bestod av 30 talenter gull, men den nevner bare 300 talenter sølv. Den viser dessuten at dette var før Sankerib truet Jerusalem med beleiring. I sitt ensidige bidrag til den assyriske historie unnlater Sankerib med forsett å nevne det knusende nederlag han led i Juda, da Jehovas engel på én natt slo i hjel 185 000 av hans soldater og tvang ham til å flykte tilbake til Ninive som en prylt hund. Denne skrytende beretningen på Sankeribs prisme viser ikke desto mindre at det ble foretatt en veldig invasjon i Juda før Jehova jaget assyrerne tilbake etter at de hadde truet Jerusalem. — 2. Kong. 18: 14; 19: 35, 36.

10, 11. a) Hva er Lakisjbrevene, og hva gjenspeiler de? b) Hvordan bekrefter de det Jeremia skrev?

¹⁰ Lakisjbrevene. Den berømte festningsbyen Lakisj er nevnt over 20 ganger i Bibelen. Den lå 44 kilometer vest-sørvest for Jerusalem. Det har vært foretatt omfattende utgravninger der hvor Lakisj lå. I 1935 fant man 18 ostraka eller potteskår med skrifttegn i en vaktstue i den dobbelte portbygningen. (Tre til ble funnet i 1938.) Dette viste seg å være en rekke brev som var skrevet med gammelhebraiske bokstaver. Denne samlingen på 21 potteskår er nå kjent som Lakisjbrevene. Lakisj var en av de siste forsvarsstillingene i Juda som holdt stand mot Nebukadnesar, men i årene 609—607 f.Kr. ble byen forvandlet til en haug med nedbrente ruiner. Brevene gjenspeiler tidens alvor. Det ser ut til at de er skrevet fra de judeiske troppenes gjenværende forposter til Jaosj, en kommandant i Lakisj. Et av dem (nr. IV) lyder i utdrag: «Måtte JHWH [tetragrammet, «Jehova»] nettopp nå la min herre få høre gode tidender. . . . vi holder utkikk etter ildsignalene i Lakisj ifølge alle de tegnene min herre gir, for vi ser ikke Aseka.» Dette er en bemerkelsesverdig bekreftelse av Jeremia 34: 7, som nevner Lakisj og Aseka som de to siste befestede byene som var igjen. Brevet antyder at Aseka nå hadde falt. Guds navn forekommer  ofte i brevene i form av tetragrammet, og det viser at navnet Jehova var i alminnelig bruk blant jødene på den tiden.

¹¹ Et annet brev (nr. III) begynner på denne måten: «Måtte JHWH [Jehova] la min herre få høre tidender om fred! . . . Og følgende er blitt meldt til din tjener: ’Hærføreren, Konja, Elnatans sønn, har kommet ned for å dra til Egypt og til Hodavja, Ahijas sønn, og han har sendt sine menn for å skaffe [forsyninger] hos ham.’» Dette brevet ser ut til å bekrefte at Juda drog ned til Egypt etter hjelp, noe som var i strid med Jehovas påbud og førte til Judas undergang. (Jes. 31: 1; Jer. 46: 25, 26) Navnene Elnatan og Hosjaja, som forekommer i den fullstendige teksten til dette brevet, er også nevnt i Jeremia 36: 12 og Jeremia 42: 1. Tre andre navn som er nevnt i brevene, er også nevnt i Jeremias bok. Det er Gemarja, Neria og Ja’asanja. — Jer. 32: 12; 35: 3; 36: 10. *

12, 13. Hva beskriver Nabonids krønike, og hvorfor er den av særlig interesse?

¹² Nabonids krønike. I siste halvdel av det 19. århundre gjorde man under utgravninger i nærheten av Bagdad mange funn av leirtavler og sylindere som har kastet mye lys over det gamle Babylons historie. Et av disse funnene var det svært verdifulle dokumentet som kalles Nabonids krønike, og som nå blir oppbevart i British Museum. Kong Nabonid av Babylon var far til sin medregent, Belsasar. Han overlevde sin sønn, som ble drept da perseren Kyros’ tropper inntok Babylon om natten den 5. oktober 539 f.Kr. (Dan. 5: 30; 6: 1) Nabonids krønike, en bemerkelsesverdig nøyaktig datert beretning om Babylons fall, hjelper oss til å fastslå hvilken dato denne begivenheten inntraff. Det følgende er en oversettelse av en liten del av Nabonids krønike: «I måneden tasjritu [tisjri (september—oktober)], da Kyros angrep Akkads hær i Opis ved Tigris . . . den 14. dagen, ble Sippar inntatt uten kamp. Nabonid flyktet. Den 16. dagen [11. oktober 539 f.Kr. ifølge den julianske kalender eller 5. oktober ifølge den gregorianske] rykket Gobryas (Ugbaru), Gutiums stattholder, og Kyros’ hær inn i Babylon uten kamp. Senere ble Nabonid tatt til fange i Babylon da han vendte tilbake (dit). . . . I måneden arahsjamnu [marhesjvan (oktober—november)], den 3. dagen [28. oktober ifølge den julianske kalender], drog Kyros inn i Babylon. Grønne grener ble bredt ut foran ham — det ble proklamert en tilstand av ’fred’ (sulmu) over byen. Kyros sendte hilsener til hele Babylon. Gobryas, hans stattholder, innsatte (under)stattholdere i Babylon.» *

¹³ Det må bemerkes at mederen Dareios ikke er nevnt i denne krøniken. Hittil har man ikke funnet noen omtale av denne Dareios i noen ikke-bibelsk innskrift, og han er heller ikke omtalt i noe verdslig historisk dokument før Josefus’ tid. (Josefus var en jødisk historieskriver i det første århundre etter Kristus.) Noen har derfor framsatt den tanke at han kan være den Gobryas som er omtalt i den ovenstående beretningen. Selv om de foreliggende opplysninger om Gobryas ser ut til å ha en viss likhet med det vi vet om Dareios, kan vi ikke med sikkerhet fastslå at det er tale om samme person. * Den verdslige historie slår i hvert fall fast at Kyros var en nøkkelperson ved erobringen av Babylon, og at han deretter regjerte der som konge.

14. Hva står det på Kyros’ sylinder?

¹⁴ Kyros’ sylinder. En tid etter at Kyros hadde begynt å herske som konge over det persiske verdensrike, ble beretningen om hans erobring av Babylon i 539 f.Kr. nedskrevet på en leirsylinder. Dette enestående dokumentet er også oppbevart i British Museum. Her følger et utdrag av den oversatte teksten: «Jeg er Kyros, verdens konge, stor konge, rettmessig konge, konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad, konge over de fire (verdens)hjørner, . . . Jeg lot [visse tidligere nevnte] hellige byer på den andre siden av Tigris, hvis helligdommer hadde ligget i ruiner i lang tid, få tilbake de bilder som (pleide) å være der, og grunnla permanente helligdommer for dem. Jeg samlet (også)  alle deres (tidligere) innbyggere og lot (dem) få sine boliger tilbake.» *

15. Hva forteller Kyros’ sylinder om Kyros, og hvordan stemmer dette med Bibelen?

¹⁵ På denne måten forteller Kyros’ sylinder at det var kongens politikk å la folkeslag som var tatt til fange, få vende tilbake til sitt tidligere hjemsted. I overensstemmelse med dette utstedte Kyros sitt dekret om at jødene kunne få vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Jehovas hus der. Det er interessant å merke seg at Jehova 200 år tidligere profetisk hadde omtalt Kyros ved navn som den som skulle innta Babylon og bevirke at Jehovas folk fikk vende tilbake til sitt land. — Jes. 44: 28; 45: 1; 2. Krøn. 36: 23.

ARKEOLOGIEN OG DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER

16. Hva har arkeologien brakt for dagen i forbindelse med de greske skrifter?

¹⁶ Det er på samme måte med de kristne greske skrifter som med de hebraiske skrifter: Arkeologien har brakt mange interessante kulturgjenstander fram i lyset som støtter den inspirerte beretning.

17. Hvordan støtter arkeologien beretningen om Jesu svar på spørsmålet om skatt?

¹⁷ Denaren med Tiberius’ innskrift. Bibelen viser tydelig at Jesus utførte sin tjeneste i keiser Tiberius’ regjeringstid. Noen av Jesu motstandere prøvde å fange ham i ord i spørsmålet om å betale koppskatt til keiseren. Beretningen sier: «Men han merket deres hykleri og sa til dem: ’Hvorfor setter dere meg på prøve? Gi meg en denar, så jeg får se på den.’ De kom med en. Og han sa til dem: ’Hvis bilde og innskrift er dette?’ De sa til ham: ’Keiserens.’ Jesus sa da: ’Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.’ Og de begynte å undre seg over ham.» (Mark. 12: 15—17) Arkeologer har funnet en sølvdenar som er preget med et bilde av keiser Tiberius’ hode. Den ble satt i omløp omkring år 15 e.Kr. Det stemmer med at Tiberius regjerte som keiser fra år 14, og bidrar til å underbygge den beretningen som sier at døperen Johannes begynte sin tjeneste i Tiberius’ 15. regjeringsår, om våren i år 29. — Luk. 3: 1, 2.

18. Hvilket funn bekrefter at Pontius Pilatus har levd?

¹⁸ Pontius Pilatus-innskriften. Det første arkeologiske funn som omtaler Pontius Pilatus, ble gjort i Cæsarea i 1961. Det dreide seg om en steintavle med navnet Pontius Pilatus skrevet med latinske bokstaver.

19. Hva finner vi i Aten som en bekreftelse av rammen om det som er omtalt i Apostlenes gjerninger 17: 16—34?

¹⁹ Areopagos. Paulus holdt en av sine mest berømte taler i Aten i år 50. (Apg. 17: 16—34) Noen atenere hadde grepet fatt i ham og ført ham til Areopagos. Areopagos eller Areshøyden (Mars-høyden) er navnet på en naken, godt og vel 110 meter høy klippe som ligger like nordvest for Akropolis i Aten. Trappetrinn som er hogd inn i klippen, fører opp til toppen, hvor man fremdeles kan se de grovt tilhogde steinbenkene som danner tre sider av en firkant. Areopagos er der fremdeles som en bekreftelse på det Bibelen sier om hvor Paulus holdt sin historiske tale.

20. Hva vitner Titusbuen om, og på hvilken måte?

²⁰ Titusbuen. Jerusalem og templet i byen ble ødelagt av romerne under ledelse av Titus i år 70. Året etter feiret Titus sin triumf i Roma sammen med sin far, keiser Vespasian. Sju hundre utvalgte jødiske fanger ble ført i triumftog. Store mengder av krigsbyttet, deriblant tempelskattene, var også med i opptoget. Titus selv var keiser fra år 79 til 81, og etter hans død ble et stort monument, Titusbuen, fullført og viet til divo Tito (den guddommeliggjorte Titus). Hans triumftog er foreviget i basrelieff på hver side av passasjen gjennom buen. På den ene siden ser man de romerske soldatene med spydskaft i hånden og kronet med laurbærkranser bære det hellige inventaret fra templet i Jerusalem. De bærer blant annet den sjuarmete lysestaken og skuebrødsbordet, hvor de hellige trompetene ligger. Relieffet på den andre siden av passasjen viser den seirende Titus stående på en vogn som blir trukket av fire hester. De føres av en kvinne som representerer byen Roma. * Hvert år kommer tusener av turister for å se på denne triumfbuen, som står der i Roma den dag i dag som et taust vitnesbyrd om oppfyllelsen av Jesu profeti og den forferdelige fullbyrdelsen av Jehovas dom over det opprørske Jerusalem. — Matt. 23: 37 til 24: 2; Luk. 19: 43, 44; 21: 20—24.

21. a) På hvilken måte har både arkeologien og håndskriftfunnene vært til stor nytte for dem som studerer Bibelen? b) Hva er den rette holdning til arkeologien?

²¹ På samme måte som funnet av gamle håndskrifter har vært en hjelp til å rekonstruere Bibelens  ekte, opprinnelige tekst, har funnet av de mange kulturgjenstandene ofte vist at det som står i Bibelen, er historisk, kronologisk og geografisk korrekt til minste detalj. Det vil imidlertid ikke være riktig å trekke den slutning at arkeologien stemmer med Bibelen i hvert eneste tilfelle. Vi må huske at arkeologien ikke er en ufeilbarlig vitenskap. De arkeologiske funnene blir tolket av mennesker, og noen av disse fortolkningene er blitt forandret fra tid til annen. Men av og til har arkeologien — uten at det har vært nødvendig — støttet Guds Ords sannferdighet. Den avdøde engelske forskeren sir Frederic Kenyon, som i mange år var direktør og overbibliotekar ved British Museum, sa at arkeologien har gjort Bibelen «mer forståelig ved å gi oss større kunnskap om dens bakgrunn og miljø». * Troen må imidlertid være basert på Bibelen, ikke på arkeologien. — Rom. 10: 9; Hebr. 11: 6.

22. Hvilke vitnesbyrd vil bli behandlet i neste leksjon?

²² Bibelen selv inneholder ubestridelige vitnesbyrd om at den er «den levende og blivende Guds ord», noe vi skal se i den neste leksjonen. — 1. Pet. 1: 23.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Bilder på side 333]

Mesjasteinen

En forstørret gjengivelse av tetragrammet, skrevet med gamle bokstavtyper, i 18. linje til høyre

[Bilde på side 334]

Kong Sankeribs prisme

[Bilde på side 335]

Nabonids krønike

[Bilde på side 336]

Denar med Tiberius’ innskrift

[Bilde på side 337]

Titusbuen

[Bilderettigheter på side 337]

Bildene i leksjon 9 er (etter sidetall) gjengitt med tillatelse av:

side 333: Musée du Louvre, Paris;

side 334: Oriental Institute, University of Chicago;

side 335: Trustees of The British Museum;

side 336: Trustees of The British Museum.