Sjelens udødelighet — lærens opprinnelse

«Ikke noe emne som har med sjelelivet å gjøre, har opptatt menneskesinnet i den grad som tilstanden etter døden.» — «ENCYCLOPÆDIA OF RELIGION AND ETHICS».

1—3. Hvordan fremmet Sokrates og Platon den forestilling at sjelen er udødelig?

EN 70 år gammel lærer står anklaget for gudløshet og for å ha fordervet ungdommen med sin lære. Han holder en briljant forsvarstale, men likevel finner den fordomsfulle juryen ham skyldig og dømmer ham til døden. I sine siste timer, før han tømmer giftbegeret, sitter han med elevene sine rundt seg og legger fram en rekke argumenter til støtte for at sjelen er udødelig, og at døden ikke er noe å frykte.

² Den dødsdømte mannen er ingen ringere enn Sokrates, den kjente greske filosofen som levde på 400-tallet før vår tidsregning. Hans elev Platon skrev ned det som skjedde, i sine avhandlinger «Apologien» og «Faidon». Sokrates og Platon blir regnet for å være blant de første som fremmet tanken om sjelens udødelighet. Men det var ikke de som var opphav til denne læren.

³ Som vi skal se, går forestillingen om menneskesjelens udødelighet mye lenger tilbake. Men Sokrates og Platon finpusset begrepet og gjorde det til en filosofisk lære. Dermed kom denne læren til å appellere mer til de dannede klasser, både på den tiden og senere i historien.

Fra Pythagoras til pyramidene

4. Hva mente grekerne om det hinsidige før Sokrates’ tid?

⁴ Også før Sokrates’ og Platons tid trodde grekerne at sjelen lever videre etter døden. Pythagoras, den kjente greske matematikeren som levde på 500-tallet før vår tidsregning, hevdet at sjelen er udødelig og ved døden vandrer fra ett legeme over i et annet. Før hans tid mente Thales fra Milet, som regnes som den første kjente greske filosofen, at ikke bare mennesker, dyr og planter har en udødelig sjel, men også slike gjenstander som magneter, siden de kan flytte jern. Oldtidens grekere hevdet at de dødes sjeler ble satt med ferge over elven Styks til underverdenen, et veldig, underjordisk rike. Der var det dommere som dømte sjelene til å bli pint i et fengsel med høye murer eller til salighet på de elyseiske marker.

5, 6. Hva mente perserne om sjelen?

⁵ Lenger øst, i Iran, eller Persia, stod profeten Zarathustra fram på 600-tallet før vår tidsregning. Han introduserte en tilbedelsesform som ble kjent som zarathustrismen. Dette var religionen i Perserriket, som var den dominerende verdensmakt før Hellas. De zarathustriske skrifter sier: «I Udødelighet skal den Rettferdiges sjel for alltid Glede seg, men Løgnerens sjel skal visselig være i pine. Og disse Lovene har  Ahura Mazda [som betyr «en vis gud»] fastsatt ved Sin suverene myndighet.»

⁶ Læren om sjelens udødelighet var også innlemmet i iransk religion før zarathustrismen. Iranske stammer pleide å ta seg av de dødes sjeler ved å sette fram mat og klær til dem som de kunne ha nytte av i underverdenen.

7, 8. Hva trodde de gamle egypterne med hensyn til hvorvidt sjelen lever videre etter legemets død?

⁷ Troen på et liv etter døden stod sentralt i egyptisk religion. Egypterne trodde at den dødes sjel ville bli dømt av Osiris, den viktigste guden i underverdenen. Et papyrusdokument som skal være fra 1300-tallet før vår tidsregning, viser Anubis, de dødes gud, som fører skriveren Hunefers sjel fram for Osiris. Skriverens hjerte, som står for samvittigheten, blir veid på en skålvekt mot den fjæren som sannhetens og rettferdighetens gudinne har på hodet. Thoth, en annen gud, skriver ned resultatene. Fordi Hunefers hjerte ikke er tynget av skyld, veier det mindre enn fjæren, og Hunefer får komme inn i Osiris’ rike og mottar udødelighet. Papyrusen viser også et kvinnelig uhyre som står ved vekten, klar til å fortære den døde hvis hjertet ikke består prøven. Egypterne balsamerte sine døde og la de døde faraoene i imponerende pyramider, for de trodde at det var nødvendig å bevare legemet for at sjelen skulle kunne leve videre.

⁸ Vi ser følgelig at forskjellige gamle sivilisasjoner hadde én lære til felles — læren om sjelens udødelighet. Fikk de denne læren fra samme kilde?

Opprinnelsen

9. Hvilken religion øvde sin innflytelse i oldtidens Egypt, Persia og Hellas?

⁹ Et religionsleksikon sier: «Egypt, Persia og Hellas merket innflytelsen fra den babylonske religion i oldtidens verden.» Vi leser videre: «I betraktning av den tidlige kontakten mellom Egypt og Babylonia, som el-Amarna-tavlene vitner om, var det absolutt rikelige muligheter for at babylonske synspunkter og skikker skulle få innpass i egyptiske kultuser. Mithradyrkelsen i Persia vitner om umiskjennelig påvirkning fra babylonske oppfatninger . . . Det sterke islett av semittiske elementer både i tidlig gresk mytologi og i greske kultuser er nå så alminnelig anerkjent av forskerne at det ikke krever ytterligere kommentarer. Disse semittiske elementene er — mer presist uttrykt — i stor utstrekning babylonske.» * — The Religion of Babylonia and Assyria.

10, 11. Hva trodde babylonerne om et liv etter døden?

¹⁰ Men er ikke babylonernes syn på hva som skjer etter døden, vesentlig annerledes enn det syn egypterne, perserne og grekerne hadde? Tenk for eksempel på det babylonske Gilgamesj-eposet. Dets aldrende helt, Gilgamesj, blir skremt av dødens realitet og drar av sted for å søke udødelighet, men uten å finne det. På sin ferd treffer han en kvinne som sitter ved gudenes beger, og hun oppfordrer ham til å få mest mulig ut av dette liv, for han kommer ikke til å finne det endeløse liv som han søker. Hele eposets budskap er at døden er uunngåelig, og at håpet om udødelighet er fåfengt. Viser dette at babylonerne ikke trodde på et liv etter døden?

 ¹¹ Professor Morris Jastrow jr. ved Pennsylvania universitet i USA skrev: «Verken folket eller de som tok ledelsen i den religiøse tenkning [i Babylonia], så noen gang muligheten for en total tilintetgjørelse av noe som en gang var blitt kalt til livet. Døden var [etter deres oppfatning] en overgang til et annet slags liv, og når de fornektet udødelighet, understreket det bare at det var umulig å unnslippe den forandring i tilværelsen som inntraff i og med døden.» Ja, babylonerne trodde også at liv av et eller annet slag, i en eller annen form, fortsatte etter døden. De viste det ved å begrave forskjellige gjenstander sammen med de døde som de mente at de ville ha bruk for i det hinsidige.

12—14. a) Hvor oppstod læren om sjelens udødelighet etter vannflommen? b) Hvordan ble denne læren utbredt over hele jorden?

¹² Det er tydelig at læren om sjelens udødelighet kan spores tilbake til det gamle Babylon. Bibelen, en bok som har en nøyaktig historisk beretnings kjennetegn, sier at byen Babel, eller Babylon, ble grunnlagt av Nimrod, som var oldebarn av Noah. * Etter den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid hadde jordens befolkning bare ett språk og én religion. Da Nimrod grunnla byen og bygde et tårn der, grunnla han en ny religion. Den bibelske beretning viser at etter at menneskenes språk var blitt forvirret i Babel, måtte de som bygde tårnet, gi opp, og de spredte seg ut over jorden og begynte på nytt. De tok sin religion med seg. (1. Mosebok 10: 6—10; 11: 4—9) Babylonsk religion ble dermed utbredt over hele jorden.

¹³ Ifølge tradisjonen led Nimrod en voldsom død. Det er rimelig å tro at babylonerne aktet ham høyt etter hans død, siden han hadde grunnlagt og bygd deres by og var dens første konge. Ettersom guden Marduk (Merodak) ble regnet som Babylons grunnlegger, er det enkelte forskere som mener at Marduk er den guddommeliggjorte Nimrod. Hvis det er tilfellet, må den forestilling at mennesket har en sjel som lever videre etter døden, ha vært alminnelig utbredt i hvert fall på den tiden da Nimrod døde. Uansett viser historien at læren om sjelens udødelighet oppstod i Babel, eller Babylon, etter vannflommen.

¹⁴ Men hvordan gikk det til at dette ble en sentral lære i de fleste religioner som finnes i vår tid? I den neste delen skal vi se hvordan den fikk innpass i Østens religioner.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 6]

Egyptisk scene som viser sjelene i underverdenen

[Bilde på side 7]

Sokrates hevdet at sjelen er udødelig