Hvordan barna kan opplæres fra den tidligste barndom
Kapittel 9
Hvordan barna kan opplæres fra den tidligste barndom
1—4. Hva er det som viser at et lite barn har en enorm kapasitet når det gjelder å lære?
ET NYFØDT barns sinn er blitt sammenlignet med et ubeskrevet blad. Men barnet mottok i virkeligheten mange inntrykk allerede før det ble født. Og visse karaktertrekk er fastlagt ved arv. Men det har en enorm kapasitet når det gjelder å lære, allerede fra det øyeblikk det blir født. I stedet for å sammenligne et barns sinn med et enkelt blad burde en heller sammenligne det med et helt bibliotek som skal fylles med opplysninger.
2 Ved fødselen veier barnets hjerne bare om lag en fjerdedel av det den vil veie når det når voksen alder. Men i løpet av bare to år har den vokst så mye at den veier tre fjerdedeler av det den vil veie når barnet er blitt voksent. Så hurtig vokser den. Barnets intelligens øker også. Forskere mener at barnets intelligens øker like mye i løpet av de fire første årene som i løpet av de neste 13 årene. Ja, noen sier at «de begreper barnet lærer før sin femte fødselsdag, er blant de vanskeligste de noen gang vil støte på».
3 Slike grunnleggende begreper som høyre og venstre, oppe og nede, full og tom og forståelse av vekt og forskjellige størrelser virker så naturlige for oss. Men et barn må lære disse og en mengde andre begreper. Ja, de forskjellige grunnbegreper i et språk må også etableres i barnets sinn.
4 Å lære et språk blir av noen regnet for å være «sannsynligvis den vanskeligste forstandsmessige oppgave som et menneske noen gang må utføre». Hvis du har forsøkt å lære deg et nytt språk, vil du uten tvil være enig i det. Men du har i hvert fall den fordel at du vet hvordan språket er oppbygd. Det vet ikke et lite barn, men likevel kan det oppfatte grunnbegrepene i språket og anvende dem. Ikke nok med det, men små barn som bor i hjem eller i områder hvor det snakkes to språk, kan med letthet lære å snakke begge disse språkene lenge før de begynner på skolen. Det er tydelig at de har intelligens, men den må utvikles.
BEGYNN OPPLÆRINGEN MED EN GANG!
5. Hvor tidlig bør opplæringen av et barn begynne?
5 Apostelen Paulus minnet sin medarbeider Timoteus om at han hadde lært de hellige skrifter å kjenne «fra den spede barndom av». (2. Timoteus 3: 15, NW) Forstandige foreldre er klar over at et lite barn har en medfødt trang til å lære. Små barn er svært observante. De har øynene med seg og er lutter øre. Enten foreldrene er klar over det eller ikke, er barna travelt opptatt med å ta til seg opplysninger, lagre dem, føye nye opplysninger til det de allerede vet, og trekke slutninger. Hvis foreldrene ikke er på vakt, vil barnet snart vite hva det skal gjøre for å sno dem om lillefingeren. Foreldre bør derfor allerede fra barnets fødsel av legge seg denne veiledningen i Guds Ord på hjerte: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» (Ordspråkene 22: 6) De første leksjonene er naturligvis leksjoner i kjærlighet, som barnet får når det blir vist omsorg og hengivenhet. Men når det er nødvendig, bør det også bli tilrettevist på en vennlig, men bestemt måte.
6. a) Hvordan bør en snakke til et barn? b) Hvordan bør en se på alle de spørsmålene et barn stiller?
6 Når du snakker med barnet, bør du ikke bruke «babyspråk», men du bør snakke til det som du snakker til voksne, men bruke enkle ord, for det er jo et slikt språk du ønsker at det skal lære. Når det lille barnet begynner å snakke, vil det bombardere deg med spørsmål: ’Hvorfor regner det? Hvor kommer jeg fra? Hvor blir det av stjernene om dagen? Hva gjør du nå? Hvorfor det? Hvorfor er det slik?’ Det er ingen ende på spørsmålene! Lytt til barnets spørsmål, for det er i første rekke ved å stille spørsmål det lærer. Hvis du ignorerer de spørsmålene det stiller, kan du hemme dets mentale utvikling.
7. Hvordan kan en på beste måte besvare et lite barns spørsmål? Begrunn svaret.
7 Men husk hva apostelen sa: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn.» (1. Korinter 13: 11) Svar på spørsmålene så godt du kan, men kort og greit. Når barnet spør: ’Hvorfor regner det?’, ønsker det ikke et komplisert, utførlig svar. Det vil kanskje være tilfreds hvis du sier: ’Skyene er fulle av vann, og når de blir for tunge, faller regnet ned.’ Barnet konsentrerer seg ikke om noe lenge om gangen. Det vil snart være opptatt med noe annet. Akkurat som du gir barnet melk inntil det kan spise fast føde, bør du derfor gi det enkle opplysninger inntil det kan forstå mer utførlige svar. — Jevnfør Hebreerne 5: 13, 14.
8, 9. Hva kan en gjøre for gradvis å lære et barn å lese?
8 Opplæringen bør være fremadskridende. Som nevnt var Timoteus kjent med de hellige skrifter helt fra den spede barndom. Noe av det han kunne huske fra sin tidligste barndom, var uten tvil at han fikk opplæring fra Bibelen. Denne opplæringen var sikkert fremadskridende, omtrent som når en far eller en mor vil lære et barn å lese. Les for barnet ditt. Mens det ennå er ganske lite, kan du sette det på fanget med armen rundt det og lese for det med en behagelig stemme. Det vil da føle seg trygt, og det å lese vil bli en hyggelig opplevelse, uansett hvor lite det skjønner. Senere kan du lære det alfabetet, kanskje i form av en lek. Lag så ord, og til slutt kan du lage hele setninger. Sørg for at det så langt det er mulig, blir en glede for barnet å lære.
9 Et ektepar leste for eksempel høyt for sin tre år gamle gutt, samtidig som de pekte på hvert ord, slik at barnet kunne følge med mens de leste. Ved enkelte ord gjorde de en pause, og gutten måtte da si det neste ordet, for eksempel «Gud», «Jesus», «mann» eller «tre». Etter hvert økte antallet av de ord han kunne lese, og da han var fire år, kunne han lese de fleste ordene. Et barn kan også lære å skrive, først enkelte bokstaver og så hele ord. Det synes at det er veldig morsomt å kunne skrive sitt eget navn.
10. Hvorfor er det forstandig å lære hvert enkelt barn å utvikle sine egne evner?
10 Det er ikke to barn som er like. Hvert barn har sin egen personlighet og bør bli hjulpet til å utvikle sine egne, medfødte evner og gaver. Hvis du gir hvert enkelt barn en opplæring som gjør det mulig for det å utvikle sine spesielle anlegg og egenskaper, behøver det ikke å bli misunnelig på andre barn på grunn av det de kan. Hvert barn bør bli satt pris på og elsket på grunn av det det selv er. Selv om det er viktig at du hjelper det til å overvinne urette tilbøyeligheter eller å holde dem under kontroll, vil du ikke forsøke å tvinge barnet inn i en forutbestemt form. Hjelp det i stedet til å utvikle sine egne egenskaper.
11. Hvorfor er det ikke forstandig å sammenligne ett barn med et annet?
11 Foreldre kan vekke en selvisk konkurranseånd hos et barn ved å påpeke at det enten er overlegent eller underlegent sammenlignet med andre barn. Selv om barn allerede på et tidlig tidspunkt i livet viser tegn på nedarvet selviskhet, er de fra begynnelsen av fri for idéer og følelser som har med rang, overlegenhet og innbilskhet å gjøre. Det var derfor Jesus kunne bruke et lite barn som et eksempel da han irettesatte disiplene på grunn av den ærgjerrige, hovmodige ånd de la for dagen ved en anledning. (Matteus 18: 1—4) Unngå derfor å sammenligne ett barn med et annet for å vise at det andre barnet er flinkere. Et barn vil reagere negativt på en slik sammenligning. Først vil det føle seg såret, og hvis en gjør dette gjentatte ganger, vil en sannsynligvis vekke fiendtlige følelser hos barnet. Hvis barnet på den annen side blir framstilt som en som er flinkere enn andre, kan det få høye tanker om seg selv og bli mislikt av andre. Din kjærlighet til et barn bør aldri være avhengig av hvordan det er sammenlignet med andre. Det er bra med variasjon. I et orkester finnes det mange forskjellige instrumenter, noe som skaper variasjon, og sammen danner de et harmonisk hele. Forskjellige personligheter og forskjellige interesser setter farge på familiekretsen, og når alle følger Skaperens rettferdige prinsipper, vil harmonien ikke bli ødelagt.
HJELP BARNA TIL Å VOKSE I ÅNDELIG HENSEENDE
12. Hvilke kjensgjerninger i forbindelse med voksne viser at et barn trenger riktig veiledning?
12 Guds Ord sier at «vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Men mennesker sier at han kan det. De nekter derfor å følge Guds veiledning og lar seg lede av mennesker, noe som gjør at de kommer opp i den ene vanskeligheten etter den andre, slik at det til slutt viser seg at Gud hadde rett likevel. Jehova Gud sier at det finnes en vei som ser ut til å være rett i menneskenes øyne, men at den til slutt fører til døden. (Ordspråkene 14: 12) Menneskene har i lang tid fulgt den vei som ifølge deres oppfatning har vært rett, men den har ført til kriger, hungersnød, sykdom og død. Hvis den vei en voksen mann med erfaring mener er rett, fører til døden, hvordan kan da den vei et barn mener er rett, føre til noe annet? Hvis det ikke står til en mann å styre sine skritt, hvordan kan da et barn som ennå ikke har lært å gå, klare seg alene på livets vei? Skaperen gir både foreldre og barn veiledning gjennom sitt Ord.
13, 14. Hvordan kan foreldre gi sine barn veiledning i samsvar med det som sies i 5. Mosebok 6: 6, 7?
13 Til foreldrene sier Gud: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Foreldrene bør til enhver tid, når det byr seg en anledning, undervise barna. Om morgenen har kanskje alle det travelt fordi de skal gjøre seg i stand til å gå på arbeidet eller på skolen, men når en spiser frokost, bør en likevel ta seg tid til å takke for maten. På den måten vil tankene bli henledet på Skaperen, og bønnen kan også innbefatte ting som er av åndelig verdi for familien. Kanskje kan en også få tid til å snakke litt om hva en skal gjøre i løpet av dagen, eller hva som skal foregå på skolen, og det kan kanskje gis noen gode råd med hensyn til hvordan de problemer som sannsynligvis vil oppstå, kan løses. Den tid da barna ’legger seg’, kan være en koselig stund for dem hvis foreldrene viser dem litt ekstra oppmerksomhet. Godnatthistorier kan bety mye for de små, og å fortelle slike historier kan være en god måte å undervise på. Bibelen er full av beretninger som foreldrene med litt oppfinnsomhet og innlevelse kan fortelle på en slik måte at barna setter stor pris på dem. Ting du selv har opplevd, vil barna være spesielt interessert i å høre om, og på den måten kan de også lære mye som de vil ha gagn av. Du tror kanskje at det må bli vanskelig å finne nye historier å fortelle hele tiden, men du vil snart oppdage at barna liker å høre de samme historiene om og om igjen. Når du tar deg tid til slike små hyggestunder sammen med barna, vil du kanskje finne at kommunikasjonen mellom dere blir langt bedre. Det at dere ber sammen med de små ved sengetid, kan også på et tidlig tidspunkt bidra til at kommunikasjonen med Ham som kan gjøre mest for å veilede og beskytte dem, kommer i stand. — Efeserne 3: 20; Filipperne 4: 6, 7.
14 Hvor du enn er, enten «du sitter hjemme», eller «du går på veien», vil du kunne finne mange anledninger til å lære opp barna på en interessant og effektiv måte. Noe av dette kan gjøres i form av en lek. Ett ektepar forteller om hvordan de benyttet denne metoden for å hjelpe barna til å huske forskjellige punkter fra et bibelstudiemøte:
’En kveld hadde vi med oss en liten gutt på seks år som vanligvis ikke følger særlig oppmerksomt med på møtene. Da vi gikk til salen, sa jeg: «La oss leke en lek. På hjemveien skal vi se om vi kan huske de sangene som ble sunget, og noen av de viktigste punktene som kom fram på møtet.» Vi ble forbauset. Den minste gutten, som vanligvis ikke følger så godt med, fikk først anledning til å si noe, og han husket mange av punktene. Barna våre kom så med sine kommentarer, og til slutt fortalte vi to voksne hva vi husket. De oppfattet ikke dette som arbeid, men det var en lek for dem.’
15. Hvordan kan et barn oppmuntres til å gjøre framskritt?
15 Etter hvert som barnet blir eldre, kan det lære å uttrykke forskjellige tanker, å tegne, å utføre et eller annet arbeid eller å spille et instrument. Det vil da ha en følelse av å utrette noe. Det et barn gjør, er på en måte en del av det selv. Det er noe svært personlig. Hvis du ser på det og sier: ’Det var veldig fint’, vil barnet bli svært begeistret. Hvis du finner noe ved det barnet har gjort, som du kan rose det for, vil det bli oppmuntret. Hvis du bare kritiserer det, vil det sannsynligvis miste motet. Still et spørsmål om det det har gjort, hvis det er nødvendig, men ikke på en slik måte at det virker som om du ikke synes om produktet. I stedet for å ta barnets egen tegning og gjøre om på den kan du kanskje vise hvordan noen forbedringer kan gjøres, på et annet stykke papir. Da kan barnet selv forandre på sin tegning hvis det vil det. Når du oppmuntrer det, vil det virke stimulerende på dets åndelige vekst. Hvis du kritiserer det sterkt, kan du derimot komme til å ta motet fra det eller få det til å miste lysten til å forsøke igjen. Det prinsipp som blir understreket i Galaterne 6: 4, gjelder også barn: «Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha sin ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre.» Et barn trenger oppmuntring, spesielt når det gjelder de første forsøk det gjør. Hvis noe det har gjort, er bra når du tar alderen i betraktning, så ros det. Hvis det ikke er så bra, bør du rose barnet for de anstrengelser det har gjort seg, og oppmuntre det til å forsøke igjen. Det er når alt kommer til alt, ingen som har lært å gå ved det første forsøk.
HVORDAN SKAL JEG BESVARE SPØRSMÅL OM KJØNNSLIVET?
16. Hva slags svar bør en i betraktning av det Bibelen sier, gi barna når de stiller spørsmål om kjønnslivet?
16 Du besvarer de spørsmål barnet ditt stiller, og oppmuntrer det til å snakke. Men så får du plutselig spørsmål om kjønnslivet. Svarer du da på en likefram måte, eller gir du et eller annet villedende svar? Sier du for eksempel at den lille broren eller søsteren er blitt kjøpt på sykehuset? Vil du gi barna dine riktige opplysninger, eller vil du at de skal få dårlige eller kanskje til og med feilaktige opplysninger av eldre barn, som kanskje framstiller det hele på en uanstendig, motbydelig måte? Bibelen snakker på en likefram måte om ting som har med kjønnslivet og kjønnsorganene å gjøre. (1. Mosebok 17: 11; 18: 11; 30: 16, 17; 3. Mosebok 15: 2) Da Gud ga sitt folk befaling om å komme sammen på bestemte steder for å høre hans Ord bli opplest, sa han: «Kall folket sammen, menn, kvinner og barn . . . La dem høre loven, så de kan lære.» (5. Mosebok 31: 12) De små barna fikk således høre om slike ting på en alvorlig, verdig måte, ikke på en skitten måte «ute på gaten».
17—19. Hvordan kan en etter hvert forklare forskjellige ting angående kjønnslivet?
17 Det behøver i virkeligheten ikke å være så vanskelig å snakke med barna om kjønnslivet som mange foreldre tror. Barn oppdager på et svært tidlig tidspunkt sin egen kropp og merker seg de forskjellige delene. Du forklarer barnet hva de forskjellige delene heter — hendene, føttene, nesen, magen, enden og så videre — og det skulle ikke være mer unaturlig å nevne kjønnsorganene. Det lille barnet vil ikke bli forlegent hvis ikke du plutselig senker stemmen når du nevner kjønnsorganene. Det foreldre ofte frykter, er å måtte forklare alt så snart de får de første spørsmålene. I virkeligheten stiller barnet bare de spørsmålene det vil være naturlig for det å stille på det utviklingstrinn det befinner seg på. Når det så når de forskjellige utviklingstrinn, behøver du bare å nevne de riktige begrepene og komme med svært enkle, alminnelige forklaringer.
18 En dag får du for eksempel kanskje spørsmålet: ’Hvor kommer babyene fra?’ Du kan da svare ved ganske enkelt å si noe slikt som: ’De blir til inne i moren sin.’ Vanligvis vil det være nok på det tidspunktet. Senere vil kanskje barnet spørre: ’Hvordan kommer babyen ut?’ ’Det er en spesiell åpning for det.’ Og det vil vanligvis være nok — for denne gangen.
19 Senere får du kanskje spørsmålet: ’Hvordan blir babyen til inne i moren sin?’ Du kan da svare: ’En pappa og en mamma vil gjerne ha en baby. Sæd fra faren treffer så en eggcelle inne i moren, og en baby begynner å vokse, akkurat som et frø spirer i jorden og blir til en blomst eller til et tre.’ Spørsmålene oppstår således etter hvert, og det svar du gir, vil kunne tilfredsstille barnet på det stadium det befinner seg på. Senere spør kanskje barnet: ’Hvordan kommer farens sæd inn i moren?’ Da kan du ganske enkelt si: ’Du vet hvordan en gutt er skapt. Han har penis. Piken har en åpning i kroppen sin som den passer inn i. På den måten blir sæden sådd. Menneskene er skapt slik for at en baby skal bli til og vokse inne i moren og til slutt bli født.’
20. Hvorfor er det best at foreldrene snakker med barna sine om kjønnslivet?
20 Å forklare dette på en slik ærlig måte er langt bedre enn å fortelle usannheter eller la det hele bli omgitt av mye hysj-hysj. (Jevnfør Titus 1: 15.) Det er også bedre at barnet får høre om seksuallivet fra sine foreldre, som samtidig kan forklare hvorfor det bare er gifte mennesker som er glad i hverandre, og som kan påta seg det ansvar å vise et barn kjærlighet og omsorg, som bør få barn. På den måten blir dette temaet behandlet på en sunn måte og ikke på en måte som får kjønnslivet til å framstå som noe urent.
DET SOM ER ALLER VIKTIGST Å LÆRE
21. Hvorfor er det viktig at foreldrene setter et godt eksempel for barna sine?
21 Jesus sammenlignet en gang menneskene på hans tid med «barn som sitter på torget og roper til hverandre: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke klage». (Matteus 11: 16, 17) Når barna lekte, etterlignet de de voksne og det ’de gjorde på sine fester og sørgehøytider. På grunn av barnets naturlige tilbøyelighet til å ta etter spiller det eksempel foreldrene setter, en viktig rolle i opplæringen av et barn.
22. Hvilken virkning kan foreldrenes oppførsel ha på barna?
22 Helt fra fødselen av lærer barnet av deg. Det oppfatter ikke bare det du sier, men også hvordan du sier det, den tonen du bruker når du snakker, enten det er til barnet, til din ektefelle eller til en annen person. Det legger merke til hvordan foreldrene opptrer overfor hverandre, overfor andre medlemmer av familien og overfor besøkende. Ved det eksempel du setter hva dette angår, kan du lære barnet noe som er langt viktigere enn a lære å gå, telle eller ramse opp alfabetet. Du kan på den måten lære det noe som kan bringe det sann lykke i livet. Du kan ved ditt eksempel gjøre barnet mottagelig for rettferdige normer når det blir gammelt nok til at du kan undervise det ved å snakke med det og lese for det.
23, 24. Hva må foreldrene selv gjøre hvis de ønsker at barna deres skal følge visse normer?
23 «Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn,» er den formaning apostelen gir de kristne. Like før dette har han vist hva det å ha Gud som forbilde innebærer. Vi leser: «Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn . . .» (Efeserne 4: 31, 32; 5: 1, 2) Hvis de stemmene et spedbarn hører, eller de tingene det ser, vitner om opphisselse, slik som roping og skriking, jamring og klaging, harde ord og vredesutbrudd, vil det gjøre et inntrykk på barnets sinn som det er vanskelig å utslette. Men hvis du er vennlig og hensynsfull mot alle, hvis du følger opphøyde moralnormer og gode prinsipper, vil barnet ditt sannsynligvis etterligne deg. Du bør handle slik som du ønsker at dine barn skal handle, og være slik som du ønsker at de skal være.
24 Foreldrene bør ikke ha to sett med prinsipper, ett som de snakker om, og ett som de lever etter, ett for barna sine og ett for seg selv. Hva nytter det å si til barna dine at de ikke skal lyve, hvis du selv lyver? Hvordan kan du vente at de skal holde det de lover deg, hvis du ikke holder det du lover dem? Hvis foreldrene ikke er hensynsfulle mot hverandre, hvordan kan de da vente at barnet deres skal lære å vise hensyn? Hvordan kan et barn som aldri hører faren eller moren si noe som vitner om ydmykhet, selv lære ydmykhet? At foreldrene gir barnet inntrykk av at de alltid har rett, kan være meget farlig. Da kan barnet få den oppfatning at det foreldrene gjør, er rett, også når de på grunn av sin ufullkomne, syndige natur gjør et eller annet som er galt. Når en sier én ting og gjør noe annet, blir en lik de hyklerske fariseerne, som Jesus sa følgende om: «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» Hvis dere, foreldre, ikke ønsker små fariseere i familien, bør dere derfor ikke selv være store fariseere! — Matteus 23: 3.
25. Hvordan bør en lære barna hva kjærlighet er?
25 Barna lærer først hva kjærlighet er, ved å se kjærlighet i praksis, og de lærer å vise kjærlighet ved selv å bli vist kjærlighet. Kjærlighet er ikke noe som kan kjøpes. Foreldre kan overøse barna med gaver. Men kjærlighet er først og fremst noe åndelig, noe som har med hjertet og ikke med lommeboken å gjøre. Gaver kan derfor i seg selv aldri erstatte sann kjærlighet. Hvis en forsøker å kjøpe kjærlighet, har det en forringende virkning. I stedet for å legge for stor vekt på materielle gaver bør du gi av deg selv, av din tid, din energi, din kjærlighet. Det du får, vil stå i forhold til det du gir. (Lukas 6: 38) Som 1. Johannes 4: 19 sier om vår kjærlighet til Gud: «Vi elsker fordi han elsket oss først.»
26, 27. Hvordan kan en hjelpe barna til å oppnå den glede det bringer å gi?
26 Barn kan lære å gi ved å få. De kan bli hjulpet til å bli klar over hvilke gleder det bringer å gi, å hjelpe andre og å dele med andre. Hjelp dem til å forstå at det bringer lykke å gi — til deg, til andre barn og til andre voksne. Voksne vegrer seg ofte for å ta imot gaver av barn. De synes det er et tegn på kjærlighet å la barna beholde de gavene de vil gi bort. En mann sa:
«Jeg pleide å si nei takk når et barn bød meg noe av sukkertøyet sitt. Jeg mente at jeg var snill mot barnet når jeg ikke tok noe av det det likte så godt. Men når jeg ikke ville ta imot det og lot det ha alt for seg selv, opplevde jeg ikke å se den gleden jeg hadde trodd det ville vise. Jeg ble så klar over at jeg avviste barnets gavmildhet, dets gaver og det selv. Senere har jeg alltid tatt imot slike gaver for å la et barn få oppleve de gleder det bringer å gi.»
27 Foreldrene i en familie ønsket å hjelpe den lille sønnen sin til å følge oppfordringen i 1. Timoteus 6: 18 og ’være gavmild og gjerne dele med andre’. Når de skulle på et møte for å studere Bibelen, pleide de derfor å levere de pengene de ønsket å gi som bidrag, til sønnen og la ham få legge dem i bidragsbøssen. På den måten ble han hjulpet til å forstå hvor viktig det er å støtte et godt formål ved å bidra med det som måtte trenges materielt sett.
28, 29. Hvordan kan barna lære hvor viktig det er å be om unnskyldning når de har gjort noe galt?
28 Akkurat som barn kan lære å vise kjærlighet og være gavmilde hvis de får veiledning som blir ledsaget av et rett eksempel, kan de lære å be om unnskyldning når det er på sin plass. En far sa: «Når jeg gjør noe galt mot barna, innrømmer jeg det. Jeg forteller dem ganske kort hvorfor jeg handlet som jeg gjorde, og at jeg tok feil. Det gjør det lettere for dem å innrømme feil de begår mot meg. De vet at jeg ikke er fullkommen, og at jeg vil forstå dem.» La oss illustrere dette ved et eksempel. Ved en anledning besøkte en fremmed en familie, og faren presenterte familiemedlemmene for ham. Den besøkende fortalte senere:
«Da jeg var blitt presentert for alle som var til stede, kom en smilende liten gutt inn i rommet. Faren sa: ’Og dette er den minste sønnen vår, han med syltetøy på skjorten.’ Sønnens smil forsvant straks fra ansiktet, og han så såret ut. Faren, som så at gutten var blitt så forlegen at han holdt på å gråte, trakk hurtig barnet inntil seg og sa: ’Jeg skulle ikke ha sagt det. Jeg er lei for det.’ Gutten gråt et øyeblikk og forlot så rommet, men var snart tilbake, med et enda større smil og med en ren skjorte på seg.»
29 Det sier seg selv at båndet mellom foreldre og barn blir styrket ved en slik ydmykhet. Senere kan naturligvis faren eller moren forklare et barn at en må ha et avbalansert syn på livets problemer, enten de er store eller små. De kan hjelpe barna til ikke å ta bagateller altfor høytidelig, til å kunne le av seg selv og ikke vente at andre skal være fullkomne, like lite som de venter at de selv skal være det.
LÆR BARNA Å SETTE PRIS PÅ SANNE VERDIER
30—32. Hvorfor er det så viktig at foreldrene på et svært tidlig stadium lærer barna sine å forstå betydningen av sanne livsverdier?
30 I dag er mange foreldre i villrede med hensyn til hva sanne livsverdier er. Resultatet av det blir at mange barn ikke får noen sans for verdier i det hele tatt. Enkelte foreldre er til og med i tvil om hvorvidt det er riktig å forme barnas holdninger. Men hvis ikke foreldrene gjør det, vil andre barn, naboer, filmer og fjernsyn gjøre det. Generasjonskløften, ungdomsopprøret, narkotika, den nye moral og den seksuelle revolusjon — alt dette virker skremmende på mange foreldre. Men barnets personlighet er i virkeligheten allerede langt på vei blitt formet før disse problemene melder seg.
31 Noen undersøkelser som blir omtalt i et vitenskapelig tidsskrift, viser at «størstedelen av et individs personlighet blir bestemt før det begynner på skolen. Det er jo alminnelig kjent at barn usedvanlig lett lar seg påvirke og forme før de kommer opp i femårsalderen. . . . Vi har imidlertid funnet at de holdninger de har støtt på, og de opplevelser de har hatt, i mange tilfelle danner varige og i noen tilfelle uforanderlige atferdsmønstre».
32 Feilaktige atferdsmønstre kan naturligvis forandres, men en annen forsker forklarer hva som skjer hvis verdifulle år blir kastet bort: «Barnet lar seg lett forme i løpet av sine sju første leveår, men jo lenger en venter, jo mer radikalt må en forandre dets miljø — og sannsynligheten for at en forandring skal finne sted, blir litt mindre for hvert år som går.»
33. Hvilke begreper bør barna framfor alt få lære?
33 Små barn må lære mange grunnleggende begreper, men de som er av størst betydning, er begrepene om hva som er sant, og hva som er falskt, hva som er rett, og hva som er galt. Da apostelen Paulus skrev til de kristne i Efesos og oppfordret dem til å tilegne seg nøyaktig kunnskap, sa han: «Vi [skal] ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster. Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.» (Efeserne 4: 13—15) Hvis foreldrene er sene med å hjelpe barna sine til å utvikle kjærlighet til sannhet og ærlighet, kjærlighet til det som er rett og godt, vil barna ikke være beskyttet mot dårlig påvirkning, som kan få dem til å følge en urett, feilaktig handlemåte. Årene før barna begynner på skolen, går nesten uten at foreldrene er klar over det. La dem ikke bare få gå. Bruk disse første, viktige årene da barna lett lar seg forme, til å gi dem det rette syn på verdier. Da vil du bli spart for mange bekymringer senere. — Ordspråkene 29: 15, 17.
34. Hvorfor er det så viktig med stabile normer, og hvor finner vi i første rekke slike normer?
34 «Denne verdens scene skifter,» skrev apostelen under inspirasjon, og det er virkelig sant når det gjelder dens syn på materielle, åndelige og moralske verdier. (1. Korinter 7: 31, NW) Det er liten stabilitet i denne verden. Foreldrene må være klar over at ettersom de er ufullkomne, kan de også komme til å svikte hva dette angår. Hvis de har barnas beste for øye og er virkelig interessert i at de skal bli lykkelige, vil de gi barna stabile normer å leve etter. De kan gjøre det ved å innprente i barnas sinn helt fra de er ganske små, at uansett hvilket spørsmål som kan oppstå, eller hvilket problem som skal løses, er Guds skrevne Ord, Bibelen, en bok en kan gå til for å få svar som er riktige, og veiledning som vil være til gagn for en. Uansett hvor forvirrende eller dystert livet kan virke på grunn av forskjellige omstendigheter, vil dette Ord alltid være ’en lykt for vår fot og et lys på vår sti’. — Salme 119: 105.
35. Hvor viktig er det at foreldre lærer opp barna sine?
35 Ja, du har nå anledning til å gi barna dine normer som vil kunne være til hjelp for dem gjennom hele livet. Det er ingen karriere og ingen arbeidsoppgave som er viktigere enn det å gi barna opplæring. Begynn med det så snart de er født, i deres spede barndom!
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 117]
Gjør det å lære til en hyggelig opplevelse
